Bestemmelsen i § 8-8 om betaling via bank som vilkår for fradragsrett for inngående merverdiavgift, ble inntatt i merverdiavgiftsloven ved lov 11. desember 2009 nr. 129. Endringen trådte i kraft 1. januar 2011. Hensikten med bestemmelsen er av kontrollmessig art ved at den skal bidra til å redusere antallet betalingstransaksjoner som det i ettertid kan være vanskelig eller umulig å avklare realitetene i.

Skatteloven § 6-51 har en tilsvarende bestemmelse om vilkår for fradragsrett for kostnader.

I henhold til skattebetalingsloven § 16-50 kan den som kjøper tjenester, eller varer sammen med tjenester, gjøres medansvarlig for inntektsskatt, trygdeavgift og merverdiavgift som den næringsdrivende har unndratt, dersom vederlaget overstiger 10.000 kroner og ikke er betalt via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling. Skattebetalingsloven § 16-50 gjelder ansvar for private oppdragsgivere. Nedenfor har vi inntatt sammendragene fra to saker om kjøpers erstatningsansvar når fakturabeløp er innbetalt via bank.

En utenlandsk entreprenør som hadde inngått avtale om bygging av et hus, unnlot å beregne og betale merverdiavgift av fakturaer på omkring to millioner kroner, som kjøperen hadde betalt før han hevet kjøpet. Den tapte avgiften lot seg ikke inndrive hos entreprenøren. Staten krevde at kjøperen skulle erstatte tapet. Da fakturaene var betalt via bank, fikk erstatningsregelen i skattebetalingsloven § 16-50 første ledd ikke anvendelse. Høyesterett kom til at lovregelen i dette tilfellet heller ikke kunne suppleres av ulovfestede regler om erstatningsansvar. Det ble vist til lovens ordlyd sammenholdt med lovforarbeidene, og uttalt at en eventuell utvidelse av ansvaret for en kjøper må være en lovgiveroppgave. Kjøperen ble frifunnet. (Rt-sammendrag)

Saken gjelder statens krav om erstatning for tapt merverdiavgift fra omsetning som skjedde i forbindelse med at et serbisk selskap solgte varer og tjenester til et norsk selskap uten at det serbiske selskapet beregnet og innbetalte merverdiavgift. Kravet er rettet mot styreleder, daglig leder og innehaver av det norske selskapet, jf. aksjeloven § 17-1. Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, til at skattebetalingsloven § 16-30 jf. skattebetalingsforskriften § 16-30-1 ikke kunne tolkes slik at ansvar etter ulovfestede erstatningsregler var utelukket. Anken ble forkastet. Generelt er det ikke i strid med legalitetsprinsippet å tilkjenne erstatning basert på ulovfestede erstatningsrettslige regler, jf. HR-2023-425-A avsnitt 27 og 28. (Sammendrag redigert ved Lovdata.)