Er hjemmekontor brukt i virksomhet, anses skattyteren ikke å ha brukt denne delen av boligen som «egen bolig». Det betyr f.eks. at dersom hjemmekontoret har vært brukt i virksomhet i mer enn ett av de to siste årene før realisasjonen finner sted, enten av eieren eller leietakeren, gjelder skattefritaket bare for den delen av boligen som har vært benyttet som egen bolig, jf. sktl. § 9‑3 tredje ledd bokstav b. Det er dermed kun den forholdsmessige delen av gevinsten som faller på den delen av boligen som har vært benyttet som egen bolig som er skattefri. Den delen av gevinsten som faller på hjemmekontor brukt i virksomhet, er da skattepliktig. Dette gjelder selv om skattyteren bor i mer enn halve boligen, regnet etter utleieverdien.

Bruker eieren en del av boligen i virksomhet, opptjenes heller ikke brukstid for den delen av boligen som leies ut. Dette gjelder selv om utleien er til boligformål. Hvorvidt den delen av gevinsten som faller på skattyters egen leilighet er skattepliktig, avgjøres etter de vanlige reglene om eier- og brukstid. Om beregning av brukstid ved overgang fra bruk som hjemmekontor i virksomhet til egen boligbruk før realisasjonen, se pkt. 6.2.2.

Arealer som brukes både i virksomhet og benyttes som egen bolig i samme tidsrom, anses i forhold til reglene om brukstid å ha vært brukt som egen bolig i det aktuelle tidsrommet. Dette vil for eksempel gjelde soverom som også benyttes som kontor. Det samme gjelder areal som på dagtid disponeres til barnepass/familiebarnehage i eget hjem, og som for øvrig brukes som egen bolig.

Er hjemmekontor brukt i lønnet erverv, anses skattyter å ha bodd også i denne delen av boligen.