Også en lønnstaker kan ha driftsmidler som han bruker i sitt arbeid, for eksempel en orkestermusikers musikkinstrument eller PC som arbeidstaker selv har ervervet til bruk på hjemmekontor. Det er et vilkår at det foreligger en tilstrekkelig nær tilknytning mellom bruken av driftsmidlet og utøvelsen av inntektservervet. Hva som skal anses som driftsmiddel må vurderes konkret i forhold til arten av lønnstakerens arbeidsoppgaver. Det kan ikke oppstilles som et generelt krav at skattyter er pålagt av arbeidsgiveren å gå til anskaffelse av driftsmidlet, eller at han må anskaffe det for å få eller beholde stillingen. Det kan heller ikke stilles krav til at skattyter påviser inntektsøkning, men han må kunne sannsynliggjøre at minst halvparten av bruken skjer i yrket. Normalt må gjenstander som faktisk brukes i arbeidet og som etter sin art ikke er egnet til privat bruk, kunne behandles som driftsmiddel.

Som driftsmiddel anses også gjenstander som etter sin art kan dekke private behov, hvis minst halvparten av bruken skjer i yrket. Dette kan normalt legges til grunn hvis gjenstanden står på arbeidsstedet og det er overveiende sannsynlig at den forblir der fremover i tid. Er vilkårene for øvrig oppfylt, kan gjenstanden være et driftsmiddel selv om denne står hjemme hos lønnstakeren. I disse tilfellene vil imidlertid plasseringen i hjemmet være et moment ved vurderingen av omfanget av den private bruken. Er gjenstanden hovedsakelig anskaffet for å dekke private behov, vil den ikke være et driftsmiddel. Dette vil ofte være tilfelle for gjenstander som er vanlig i privat eie, slik som TV, dekoder, musikkanlegg, kamera, pc, nettbrett mv. Om et tilfelle hvor flygel anskaffet av lønnstaker ble ansett som driftsmiddel, se URD 17. juni 1986 i Utv. 1988/3.

Kostnadene inngår normalt i minstefradraget, se sktl. § 6‑30 og emnet M-6.