Bestemmelsen gir rettigheter som den enkelte skattepliktige eller tredjepart kan påberope seg. Veiledningen har til formål å gjøre det enklere for skattepliktige og tredjeparter å skaffe seg oversikt over de rettighetene og pliktene vedkommende har, samt oversikt over forvaltningens saksbehandling. På den måten blir det enklere for den enkelte å ivareta egne interesser. Det vil innebære lovbrudd dersom myndighetene ikke gir veiledning som angitt i loven. Se f.eks. dom fra Oslo tingrett TOSL-2021-67975, hvor veiledningsplikten ikke ble ansett oppfylt og den skattepliktige ble tilkjent erstatning.

Reglene om veiledningsplikt angir minstekravene til hvilken veiledning skattemyndighetene plikter å gi overfor skattepliktige og tredjeparter. Bestemmelsen begrenser ikke hvor langt skattemyndighetene på eget initiativ kan gå i å veilede skattepliktige og tredjeparter. Som eksempel på slik veiledning, se under § 9‑4 første leddEndringsmelding.

Skatteforvaltningsloven har ingen bestemmelse om utredningsplikt i skattesaker som etter forvaltningsloven § 17. Den skattepliktige har selv hovedansvaret for at forhold av betydning for egne skatteforhold blir tilstrekkelig opplyst. Se Prop. 38 L (2015-2016) kapittel 11.2.3. Etter omstendighetene kan skattemyndighetene ha plikt til eller behov for å foreta nærmere undersøkelser. Dette gjelder f.eks. i saker om skjønnsfastsetting eller ved gjennomføringen av endringsvedtak hvor den skattepliktige har misligholdt sin opplysningsplikt, for eksempel ved at skattepliktige unnlater å levere eller leverer en svært mangelfull skattemelding eller registreringsmelding i Merverdiavgiftsregisteret og Særavgiftsregisteret. Se Kapittel 8 Opplysningsplikt for skattepliktige, trekkpliktige mv.