Skatteforvaltningsloven § 7‑3 regulerer hvilke finansforetak som skal gi opplysninger om finansielle forhold og forsikringer, og hvilke opplysninger de skal gi.

Bestemmelsen har inkorporert opplysningsplikten som følger av at Norge har inngått avtaler med andre land om automatisk utveksling av opplysninger om finansielle konti. (Norges avtale med USA om automatisk utveksling av opplysninger og gjennomføring av regelverket «Foreign Account Tax Compliance Act» (FATCA) og OECDs internasjonale standard for automatisk utveksling av finansielle kontoopplysninger på skatteområdet, «the Common Reporting Standard» (CRS)). Formålet med slik utveksling er å sikre riktig beskatning av konti skattyter har utenfor sitt hjemland. Avtalene medfører at norske opplysningspliktige må fastslå hvor kontohavere og reelle rettighetshavere er skattemessig bosatt/hjemmehørende og gi kontoopplysningene til Skatteetaten. Skatteetaten sender kontoopplysningene til skattemyndighetene i kontohavers/reell rettighetshavers hjemland.

Skatteforvaltningsforskriften har utdypende bestemmelser om opplysningsplikten. I skatteforvaltningsforskriften § 7‑3 er det nærmere angitt hvilke krav som stilles for at opplysningsplikten skal anses oppfylt. Forskriften § 7‑3 er systematisert i underkapitler A-K hvor en del av underkapitlene har generelle bestemmelser, mens noen gjelder kun for nærmere angitte opplysningspliktige og konti. Kapittel A gir oversikt over opplysningspliktens innhold og definisjoner av begrepene i skatteforvaltningsforskriften § 7‑3. I kapittel B er opplysningspliktens omfang regulert, samt at det er listet opp hvilke opplysninger som skal gis. Kapittel D til K inneholder en rekke plikter som må oppfylles, og kapittel C gir oversikt over hvem som er forpliktet til å gjennomføre disse. Det er gitt veiledning til opplysningsplikten på skatteetaten.no.