Viktig informasjon

Delar av dette innhaldet er ikkje tilgjengeleg på nynorsk enno.

Bindende forhåndsuttalelse

Spørsmål om avgiftsmessige konsekvenser ved ytelse av tilskudd til kantinedrift samt spørsmål om fradragsrett for inngående avgift ved innleie av arbeidskraft til drift av kantine (merverdiavgiftsloven §§ 3 og 21)

  • Publisert:

Bindende forhåndsuttalelse fra Skattedirektoratet, avgitt mai 2002 (BFU 83/02)

Saksforholdet

På grunnlag av de opplysninger som er gitt i anmodningen, legges det til grunn at A yter avgiftspliktige serveringstjenester i forbindelse med kantinedrift for B. I dag mottar A hele sitt vederlag for drift av Bs kantine basert på antall serverte lunsjmåltider multiplisert med kr. X pr. måltid. B, på sin side, foretar et månedlig lønnstrekk overfor de ansatte med kr. Y pr. måned som vederlag for serveringen.

B har ikke fradragsrett for inngående avgift på innkjøp av serveringstjenester, jf. merverdiavgiftsloven § 22 første ledd nr. 3 jf. § 14 annet ledd nr. 1.

Forut for merverdiavgiftsreformen var ikke servering i kantiner merverdiavgiftspliktig, idet kantiner ikke ble ansett som bevertningssted iht. merverdiavgiftsloven § 13 annet ledd nr. 10. Merverdiavgiftsreformens innføring av generell avgift på tjenester innebærer at all servering mot vederlag som utgangspunkt er avgiftspliktig.

For A innebærer plikten til å beregne avgift på servering til Bs ansatte, etter selskapets oppfatning, en betydelig konkurranseulempe. Ulempen består i at B kan oppnå et konkurransefortrinn ved å drive kantinen med egne ansatte. En slik driftsform vil sjelden føre til at kantinedriften vil bli ansett som næringsvirksomhet, og B kan dermed unngå å beregne utgående avgift på toppen av den prisen de ansatte må betale for serveringen. For å redusere denne konkurranseulempen, vurderer A i samråd med B å gjennomføre enkelte tiltak som A ønsker å få avklart de avgiftsmessige konsekvensene av gjennom en bindende forhåndsuttalelse.

1. Tilskudd
Partene vurderer å innrette seg slik at B yter et tilskudd til A’s drift av kantinen. Det forutsettes at et slikt tilskudd ikke vil bli ansett som vederlag for servering.

Alternativ nr. 1
For fremtiden vil B fortsette å foreta et månedlig trekk i de ansattes lønn som vederlag for serveringen. I tillegg vil B pr. 1. januar hvert år fastsette et beløp som B vil yte i ren driftsstøtte overfor A. Driftsstøtten vil utgjøre et fast beløp og vil således ikke avhenge av antall serverte måltider i kantinen. Driftsstøtten vil utbetales med 1/12 hver måned gjennom hele året.

Dersom driftsstøtten medfører at A regelmessig får tilgodebeløp på sine omsetningsoppgaver, vil ikke A anse seg som næringsdrivende for kantinevirksomheten. I så fall vil ikke A ha fradragsrett for inngående avgift på anskaffelser til kantinedriften, og vil heller ikke beregne merverdiavgift på vederlaget som de ansatte i B betaler for serveringstjenesten.

Alternativ nr. 2
Dersom Skattedirektoratet ikke er enig i den forståelsen av avgiftsreglene som er skissert under alternativ nr. 1, vurderer partene i stedet å stipulere hvor stor del av de ansattes betaling som refererer seg til ”non-food” elementer, dvs. annet enn mat. Dette vil typisk omfatte personellbruk, utstyrsbruk mv. På denne måten vil partene kunne bli enige om et beløp for driftsstøtte, uavhengig av antall serverte måltider. Denne støtten vil ikke være avgiftspliktig. Beløpet som gjenstår, dvs. vederlaget som de ansatte betaler for servering av mat, vil derimot bli fakturert med merverdiavgift.

2. Utleie av kantinepersonell
Dersom Skattedirektoratet ikke er enig i de oppfatningene som er lagt til grunn for løsningene som er skissert under alternativene ovenfor, vurderer partene å la B drive kantinen i egen regi ved hjelp av innleid personell fra A. Slik innleie kan, etter partenes oppfatning, vanskelig karakteriseres som tjenester som gjelder drift av fast eiendom som skal dekke velferdsbehov, jf. merverdiavgiftloven § 22 første ledd nr. 3, jf. § 14 annet ledd nr. 2. Etter partenes oppfatning foreligger det derfor fradragsrett for avgift på tjenester som gjelder innleie av arbeidskraft.

Dette punktet bes omtalt i forhåndsuttalelsen, uavhengig av om Skattedirektoratet gir sin tilslutning til løsningene som er skissert under hhv. alternativ 1 og 2.

Skattedirektoratets vurderinger

Tilskudd
Ved gjennomføring av merverdiavgiftsreformen ble det innført avgiftsplikt på all servering som skjer mot vederlag. Når det gjelder servering fra private bedriftskantiner, er det et vilkår for avgiftsplikt at serveringen skjer som ledd i næringsvirksomhet. Hvorvidt det foreligger næringsvirksomhet, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. For å bli ansett som næringsvirksomhet må virksomheten være av et visst omfang og av en viss varighet, være egnet til å gi overskudd og dessuten drives for eiers regning og risiko. Virksomhet som er lagt opp slik at regelmessig refusjon av inngående avgift fremstår som påregnelig, selv på sikt, vil etter Skattedirektoratets oppfatning ikke kunne anses som næringsvirksomhet. Vi nevner for ordens skyld at dette ikke gjelder virksomheter med såkalt ”null-sats”.

Støtte som ikke er betinget av noen konkret gjenytelse, anses iht. praksis ikke som vederlag for omsetning i merverdiavgiftslovens forstand. Tilsvarende gjelder når en kantineentreprenør mottar ren driftsstøtte, herunder verdien av å få stilt lokaler og inventar til rådighet vederlagsfritt. Dette gjelder til tross for at støtten til syvende og sist må antas å komme bedriftens ansatte til gode i form av lavere priser enn de ansatte ellers hadde fått uten slik støtte. Ren driftsstøtte må avgrenses mot tilskudd som er direkte knyttet til reduksjon av prisene i kantinen, eller eksempelvis knytter seg til antall serverte måltider.

Utleie av arbeidskraft
Omsetning av tjenester som gjelder utleie av arbeidskraft er merverdiavgiftspliktig som følge av at tjenester generelt omfattes av merverdiavgiftsloven, jf. merverdiavgiftsloven § 13 jf. § 2.

Dersom B for egen regning og risiko omsetter serveringstjenester og virksomheten objektivt sett er egnet til å gi overskudd, vil B ha fradragsrett for inngående avgift på anskaffelser til bruk i serveringsvirksomheten. Fradragsretten omfatter blant annet tjenester som gjelder leie av arbeidskraft. Vi vil imidlertid legge til at bedrifter som driver egen kantine, sjelden vil operere med priser som dekker direkte og indirekte kostnader ved driften. Finansdepartementet har lagt til grunn at dekning av direkte og indirekte kostnader er en forutsetning for å anse kantinedrift for å skje i næring.

Konklusjon

Tilskudd som omtalt ovenfor under alternativ 1, skal ikke merverdiavgiftsberegnes.

Dersom B driver avgiftspliktig kantinevirksomhet, har selskapet fradragsrett for inngående avgift på innleie av arbeidskraft fra A.