Skattedirektoratet vil på denne bakgrunn presisere at anvisningene i Merverdiavgifts håndboken 2017 pkt. 3-6 fortsatt er uttrykk for skatteetatens retningslinjer for tolkning av forvaltningsbegrepet.

Innenfor denne rammen vil vi nedenfor presisere enkelte sider av forståelsen av begrepet "forvaltning" og bruk av underleverandørtjenester:

Merverdiavgiftshåndbokens omtale av forvaltningstjenester fra underleverandør i pkt. 3-6.9 er fortsatt utgangspunkt for forståelse av forvaltningsbegrepet i både merverdiavgiftsloven § 3-6 første ledd bokstav f) og g).

Vi viser til Merverdiavgiftshåndboken kap. 3-6.9 – under margstikkord "forvaltning, underleverandør" - hvor det er uttalt at "vilkåret er at de tjenestene som utføres utgjør en særskilt enhet og at de er vesentlige og spesifikke for forvaltning av investeringsforeninger (verdipapirfond) og investeringsselskaper".

Vi viser videre til etterfølgende omtale av BFU 31. januar 2007, hvor det er uttalt at det i underleverandørtilfeller normalt må dreie seg om en "samling tjenester", som sett under ett, og på nærmere vilkår, kan anses som "forvaltning", i motsetning til ved utkontraktering av enkeltstående tjenestetyper.

Dette er fortsatt utgangspunktet ved anvendelse av bestemmelsen, og har sammenheng med C-169/04 (Abbey National) - omtalt i håndboken samme sted - hvor nettopp samling av de aktuelle tjenester (en rekke administrative og regnskapsmessige tjenester) bidro til å gi omsetningen karakter av unntatt forvaltning.

Vi presiserer at fellesskriv av 13. mai 2013 om forvaltning av investeringsselskaper– særlig omtalen i fellesskrivets punkt 4 – er i samsvar med denne forståelsen, selv om det der ikke uttrykkelig sies noe om betydningene av slik "samling tjenester".

Merverdiavgiftshåndboken omtaler deretter - under samme punkt 3-6.9 - EU-domstolens avgjørelse i C-275/11 (GfBK). Avgjørelsen viser at ovennevnte henvisning til særskilt enhet og "samling av tjenester" kun er utgangspunkt for vurderingen, og at det innenfor rammene av uttalelsene Abbey-saken er rom for å anse enkeltstående tjenestetyper som omfattet av unntaket når nærmere vilkår er oppfylt. GfBK-saken viser som kjent til at det må gjelde en tjenestetype som har tett sammenheng med ("intrinsically connected to" / "vesentlig samband med" / "tæt sammenmheng med") forvaltningsselskapets virksomhet, og som i tillegg oppfyller nærmere kriterier, som samlet gir tjenesten karakter av å være en spesifikk og vesentlig funksjon for forvaltning av et investeringsselskap.

Det underliggende saksforhold i GfBK-saken gjaldt investeringsrådgivningstjenester – råd om kjøp og salg av aktiva - som domstolen prejudisielt fant grunn til å vurdere annerledes enn saksforholdet i Abbey-saken, som gjaldt en rekke tjenester av administrativ og regnskapsmessig art, (se opplisting i dommens premisser 26 og 27).

Det er i tillegg gitt uttrykk for uklarhet om betydningen av utenlandsk rett, særlig i hvilken grad enkeltsaker fra Sverige og Danmark skal tillegges vekt i skatteetatens praktisering av forvaltningsbegrepet i merverdiavgiftsloven § 3-6 f) og g) Skattedirektoratet vil på dette punkt vise til de generelle uttalelser i Merverdiavgiftshåndboken pkt 3-6.2 om betydningen av utenlandsk rett, som igjen bygger på til uttalelser i Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) og Finansdepartementets uttalelse av 15. juni 2001 og Rt 2009 s. 1632 – ABG Sundal Collier.

Finansdepartementet uttaler spesifikt at det skal "sees hen til hvordan unntaket avgrenses i Sverige og Danmark". Skattedirektoratet antar på denne bakgrunn at enkeltavgjørelser og fortolkningsuttalelser fra Sverige og Danmark har begrenset vekt, og at konklusjoner i slike saker ikke uten videre kan overføres til norsk rett.

Slike uttalelser vil i utgangspunktet kun være støtteargumenter i de konkrete vurderinger som gjøres i enkeltsaker.

Skattedirektoratet vil avslutningsvis påpeke at svenske og danske skattemyndigheter i 2017 oppdaterer og reviderer sine veiledninger på området og at direktoratet løpende vil følge utviklingen for å vurdere betydningen for den generelle forståelsen av unntaket i norsk rett.

Skattedirektoratet ber om at skattekontorene legger ovenstående til grunn i sin praktisering av merverdiavgiftsloven § 3-6 bokstav f) og g).