Viktig informasjon

Delar av dette innhaldet er ikkje tilgjengeleg på nynorsk enno.

Klagenemnda for merverdiavgift

KMVA 3875

  • Publisert:
  • Avgitt 20.10.1998
Saksnummer KMVA 3875

Klagenemndas avgjørelse av 20. oktober 1998.

Det var gjort fradrag for inngående avgift i forbindelse med anskaffelse av en brakkerigg. Fylkesskattekontoret fattet vedtak om etterberegning. Klagenemnda opphevet etterberegningen idet brakkeriggen måtte anses som vare og ikke fast eiendom i relasjon til merverdiavgiftsloven § 2. I vurderingen ble det særlig lagt vekt på at brakkene ikke bar preg av å være et varig byggverk og at de kunne flyttes uten for store problemer. Etterberegningen ble opprettholdt når det gjaldt manglende investeringsavgiftsberegning i forbindelse med anskaffelse av en kopimaskin, jf investeringsavgiftsloven § 3, jf forskrift nr 81 § 8 annet ledd. Enstemmig stadfestet av klagenemnda.

Bransje: Reparasjon, vedlikehold og nybygging av skip

Stikkord: Fast eiendom Brakkerigg

Merverdiavgiftsloven: § 2, § 21, § 22 første ledd nr 3, § 14 annet ledd nr 2

Investeringsavgiftsloven § 3

Forskrift Nr 81 § 8 annet ledd og § 5

Dato for Skattedirektoratets innstilling: 13. mars 1998

 KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse den 20. oktober 1998 i sak nr 3875 vedrørende A.

Skattedirektoratet har avgitt slik

 i n n s t i l l i n g :

Selskapet ble registrert i avgiftsmanntallet med virkning fra og med 5. termin 1969 for virksomhet med reparasjon, vedlikehold og nybygging av skip

På bakgrunn av bokettersynskontroll foretatt i november 1995 for perioden 1993 - 1994 fattet fylkesskattekontoret den 10. juli 1996 med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 55 nr 2 følgende vedtak om etterberegning av inngående avgift, utgående avgift og investeringsavgift:

  Renter er beregnet frem til 10. august 1996 med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 37.

Tilleggsavgift er ilagt med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 73.

Klage fra advokat B til Klagenemnda for merverdiavgift fra er datert den 30. august 1996.

Fylkesskattekontorets redegjørelse er sendt klager den 12. mai 1997. Tilsvar datert 2. juni 1997 ble mottatt 4. juni 1997.

Saken ble mottatt i Skattedirektoratet den 16. mai 1997.

Klagefristen er overholdt.

Saken er ikke brakt inn for domstolene.

./.  Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen til nemndsmedlemmene: Dok nr   1: Bokettersynsrapport, datert 22. desember 1995. Dok nr   2: Varsel, datert 29. april 1996. Dok nr   4: Brev fra C AS, datert 24. mai 1996. Dok nr   5: Vedtak, datert 10. juli 1996. Dok nr   8: Klage fra D Advokatfirma, datert 23. august 1996. Dok nr   9: Brev fra A AS, datert 3. april 1997. Dok nr 10: Oversikt over Bildedokumentasjon. Dok nr 11: Redegjørelse, datert 12. mai 1997. Dok nr 12: Brev fra D Advokatfirma, datert 2. juni 1997. Dok nr 13: Brev fra D Advokatfirma, datert 11. juni 1997. Dok nr 14: Brev fra fylkesskattekontoret, datert 16. juni 1997. Dok nr 15: Klagesak nr 3739 Dok nr 16: Melding nr 24/1982 Dok nr 17: Melding nr 1/1986 Dok nr 18: Melding nr 7/1992 Dok nr 19: Melding nr 15/1985 Dok nr 20: Melding nr 24/1981

Klagen gjelder :

1. Hvorvidt inngående avgift kunne fradragsføres i forbindelse med anskaffelse av en  brakkerigg. Svaret beror på om brakkeriggen er fast eiendom eller vare. Inngående avgift og beregnet investeringsavgift er tilbakeført med hhv kr 580 955 og kr 184 849, netto kr 396 106 og henført til 5. termin 1994.   2.  Hvorvidt det skulle vært beregnet og innberettet investeringsavgift ved anskaffelse av en kopimaskin. Investeringsavgift er etterberegnet med kr 23 803 og er henført til 3. termin 1993.

Virksomheten Det fremgår av bokettersynsrapporten (dok nr 1 side 2) at klager driver virksomhet med reparasjon, vedlikehold og nybygging av skip og at selskapet i 1994 hadde 234 ansatte og en omsetning på 620 millioner kroner.

Selskapets aksjekapital består av 50 aksjer á kr 20 000. Disse er i sin helhet eid av A AS.

Styret består av E som formann, samt F, G, H, I, J og K.

1. Brakkeriggen Det fremgår av bokettersynsrapporten (dok nr 1 side 3) at klager i 1994 fikk oppført en brakkerigg som benyttes som bolig for bedriftens ansatte/leiearbeidere. I denne forbindelse har klager fradragsført inngående avgift, med beregning av investeringsavgift. Klager har også beregnet merverdiavgift på inntekter ved utleie av rom i brakkeriggen.

Fra bokettersynsrapporten (dok nr 1 side 3) hitsettes:

«Det fremgår av referat fra styremøte 20.09.94 at brakkene er oppført som permanent bygg.

Etter det bedriften opplyser er det gitt midlertidig brukstillatelse på bygget. Brakkeriggen er imidlertid oppført på en slik måte med betongfundament m.v at permanent brukstillatelse vil bli gitt fra bygningsmyndighetene.

Etter befaring av brakkeriggen synes det som om denne har en vesentlig tilknytning til grunnen. Det kan nevnes at fakturaer vedrørende grunnarbeidet viser at det er benyttet ca. 1200 kg med armering og 25,5 m3 med betong. Det er også lagt ned slamavskiller i grunnen for utslipp av kloakk, denne er videre koblet inn på det kommunale ledningsnettet.»

Det er lagt ned betongsåler i grunnen og brakkeriggen er bygget oppå disse. Videre fremgår det av fylkesskattekontorets varsel (dok nr 2 side 1) at det er tale om 40 stk Moelven Containerhus/Boligbrakker i 2 rekker à 2 etasjer à 10 enheter. Enhetene er sammenbygd med mellomliggende svalgang i begge etasjer. Bygget nyttes til boligformål.   Fylkesskattekontoret begrunner i hovedsak sin etterberegning med byggets betydelige tilknytning til grunnen. I varsel om etterberegning (dok 2) anfører fylkesskattekontoret følgende: «Bygget er tilknyttet grunnen ved ordinær grunnmur på byggets langsider. Under bygget er det satt opp betongpilarer på såler av betong. Det er benyttet omlag 1.200 kg armering, samt 25,5 kubikk betong vedrørende grunnarbeidet. Det er videre lagt ned slammavskiller i grunnen for utslipp av kloakk. Kloakken er koblet inn på det kommunale ledningsnett.»

Det er også lagt vekt på at byggets tilknytning til grunnmuren ikke anses å skille seg fra ordinære bygg, det vises til at klager i tilsvaret av 24. mai 1996 (dok nr 4 side 1) selv anfører at fundamenteringen er omfattende og solid.

Videre er det lagt vekt på at bygget ikke er oppført i tilknytning til dekning av et kortvarig boligbehov, men er ment å ha en permanent karakter. Det vises  til styrevedtak 20. september 1994 hvor det fremgår at oppføringen var ment å ha en permanent karakter. Videre er det vist til uttalelser fra virksomhetens representant under befaring 7. desember 1995. Det kom fram her at de kommunale bygningsmyndighetene hadde gitt bygget midlertidig brukstillatelse for en periode på to år. Videre at bygningsmyndighetene etter søknad ville forlenge brukstillatelsen og at det også var aktuelt med permanent brukstillatelse.

Det er dessuten lagt vekt på de årsaker til fundamenteringen som er angitt i tilsvaret av 24. mai 1996 til rapporten( dok nr 4 ). Om hvilke årsaker dette er viser tilsvaret til: «kravene fra det offentlige for å få brukstillatelse, hensynet til værforholdene og hensynet til omgivelsene og verftets naboer. Hensynet til de som skal benytte brakkene teller også.».

Fra tilsvaret hitsettes: «Brakkene benyttes av innleid arbeidskraft på verftets prosjekt/byggekontrakter. Oppdragene har en varighet på ca et halvt år, og til slik bruk må boenhetene være mer solid enn når det er snakk om et par uker.

Årsaken til at verftet ønsker å ha flyttbare brakker, er at ordresituasjonen og antall innleide arbeidstakere varierer fra oppdrag til oppdrag. Det er store svingninger i bransjene og svingningene har lang varighet i forhold til andre bransjer. Selskapet ønsker å ha muligheten til å selge eller flytte brakkene. Spesielt vil det være aktuelt å flytte brakkene til andre selskap i konsernet. For å belyse at flytting er aktuelt, kan nevnes at L A/&S som er et selskap i konsernet, også kjøpte brakker fra Lillehammer, som ble montert på en tilsvarende måte. Disse brakkene bli nå flyttet til annet sted ved samme bedrift.»

  På bakgrunn av de foreliggende opplysninger la fylkesskattekontoret til grunn at bygget måtte anses som fast eiendom i merverdiavgiftslovens forstand.

Klager anfører at egnetheten for flytting må være avgjørende. Fra klagen (dok nr 8 side 1) hitsettes:

«I Skattedirektoratets uttalelse av 10. oktober 1985, inntatt i Av nr 1/1986 er det beskrevet utleie av brakkerigg. Det heter i beskrivelsen av utleieforholdet at «Riggen består av flyttbare brakker, hvor selve «fundamenteringen» foregår ved at det bygges et underlag som brakken settes på. Det er i slike tilfeller ikke snakk om støping av betongsåle, da brakkene flyttes fra det ene byggeprosjektet til det andre».

Det er i uttalelsen neste siste avsnitt konkludert med at «flyttbare anleggsbrakker ansees avgiftsmessig som vare, ikke som fast eiendom». Vi vil bemerke at det kan ikke av denne konklusjon utledes at det er lagt avgjørende vekt på at det ikke er bygget en betongsåle, men benyttet en annen fundamentering.

I uttalelse av 19. februar 1992 vedrørende brakker til overnattingsbruk under OL på Lillehammer, uttalte Finansdepartementet:

«Selv om bygningen etter det opplyste vil ha en ikke ubetydelig fysisk tilknytning til grunnen, er tilknytningen ikke den samme som tilfellet ville vært om bygningen skulle forblitt permanent på stedet. Det vises til at de grunnarbeider som skal foretas, bærer preg av at bygningen skal plasseres midlertidig.»

Det heter videre at:

«Bygningene forøvrig skal konstrueres og oppføres på en slik måte at de lett kan demonteres og flyttes».

Finansdepartementet kom altså frem til at bygningene måtte ansees som avgiftspliktige varer, til tross for at det forelå en « ikke ubetydelig tilknytning til grunnen, ...».

Det vises også til uttalelse av 16. mars 1981 om prefabrikerte haller. Det gjaldt her haller med opptil grunnflate på 3.000 m2. De minste hallene krevet en enkel forankring til grunnen med tresviller og bolter, mens de større må ha et mer stabilt fundament. Til tross for dette ble de prefabrikerte hallene ansett å representere avgiftspliktig vare.

I henhold til det ovennevnte kan ikke undertegnede se at det er  i overensstemmelse med den gjeldende rettstilstand å anse brakkene til A AS som fast eiendom p.g.a. forankring til grunnen. Det kan ikke sees å finne en eksakt grense for hva som er et mer varig fundament, og hva som representerer fundament som bærer preg av at bygningen skal plasseres midlertidig. Vi mener ut fra de foreliggende uttalelser at det avgjørende for vurderingen av om det er vare eller fast eiendom er egnetheten til å flytte brakkene. Det skulle være hevet over tvil at slike brakker er enkelt å flytte på, og brakkene bærer heller ikke preg av å være varige byggverk slik som eksempelvis prefabrikkerte haller på 3.000 m2, som likevel ble ansett for å være en vare.

  Det er således feilaktig når det fra forvaltningens side legges til grunn at bygget er ment å ha en permanent karakter. Som ovenfor nevnt er det en lett operasjon å skille ut enkelte brakker for omplassering eller videresalg. Vi mener i henhold til ovennevnte at brakkene må anses som vare.»

Fylkesskattekontoret har ikke funnet at klagerens anførsler kan gi grunn til å endre vedtaket.

Fra fylkesskattekontorets redegjørelse hitsettes:

«Fylkesskattekontoret kan ikke se at det er noe som skiller omhandlede brakkerigg fra ordinære hus når det gjelder tilknytningen til grunnen. Det kan ikke sies at brakkeriggen er mer egnet til flytting enn moderne ferdighus. På bakgrunn av en bred helhetsvurdering fremstår brakkeriggen som fast eiendom.»

Skattedirektoratet skal bemerke at tvisten dreier seg om avgiftsbehandlingen av en brakkerigg klageren har oppført for sine ansatte/leiearbeidere. Selskapet har ansett bygget som et løsøre-middel i virksomheten og har fradragsført inngående avgift mot å beregne investeringsavgift, jf § 21.

Fylkesskattekontorets etterberegning av avgift er basert på at brakkeriggen må anses som fast eiendom. Det følger i så fall av merverdiavgiftsloven § 22 nr 3, jf 14, 2. ledd nr 2, at selskapet ikke har hjemmel til å fradragsføre inngående avgift.

Brakkeriggen består av 40 stk Moelven containerhus/boligbrakker i to rekker á to etasjer á 10 meter. Enhetene er sammenbygd med mellomliggende svalgang i begge etasjer. Brakkene er tilkoplet strøm, vann og kloakk. I tillegg er brakkene plassert på et fundament av betong av mer permanent karakter. Det er benyttet ca 1 200 kg med armering og 25,5 m3 med betong. Det er lagt ned slamavskillere i grunnen for utslipp av kloakk, og denne er vider koblet inn på det kommunale kloakknett.

Det er lagt ned betongsåler i grunnen, og brakkeriggen er bygget oppå disse.

Klager opplyser i brev til fylkesskattekontoret (dok nr 4 side 1) at brakkene ble flyttet fra Lillehammer til X, og at det i fremtiden ikke vil være noe problem å flytte dem.

Spørsmålet om flyttbare anleggsbrakker avgiftsmessig skal anses som varer eller fast eiendom har tidligere vært omtalt i flere uttalelser og klagesaker.     I Skattedirektoratets melding Av nr 24/1982 (dok 16)som gjelder utleie av brakker uttales at: «Flyttbare anleggsbrakker anses avgiftsmessig som varer, ikke som fast eiendom. Vegvesenet skal således ved utleie av brakker til entreprenører beregne merverdiavgift, jfr merverdiavgiftsloven § 13, annet ledd nr. 3, dette uansett brakkens art mv. Brakkene anses som driftsmidler til bruk i entreprenørens avgiftspliktige byggevirksomhet, og entreprenørenes avgiftspliktige byggevirksomhet, og entreprenøren kan fradragsføre inngående merverdiavgift på leiebeløpet etter de vanlige regler.».

I Skattedirektoratets melding Av nr 1/1986 (dok 17)som gjelder utleie av brakkerigg uttales at: «En administrerende sideentreprenør har fått stilt et område til disposisjon for montering/oppføring av en midlertidig brakkerigg. Riggen består av flyttbare brakker, hvor selve «fundamenteringen» foregår ved at det bygges et underlag som brakkene settes på. Brakkene monteres oppover og ved siden av hverandre alt etter antall brakker. Det er i slike tilfelle ikke snakk om støping av betongsåle, da brakkene flyttes fra det ene byggeprosjektet til det andre.».

I Skattedirektoratets melding Av nr 7/1992 (dok 18) er også spørsmålet til en viss grad berørt. Bakgrunnen for Finansdepartementet uttalelse inntatt i ovennevnte melding, var at det i forbindelse med Lillehammer OL ble reist en del midlertidige boliger og  spørsmålet var om disse skulle anses som fast eiendom eller vare: «Finansdepartementet antar at de omhandlede bygg ikke kan anses som fast eiendom i forhold til merverdiavgiftslovens § 2 første ledd. Ved vurderingen har departementet blant annet lagt vekt på bygningenes konstruksjon og særlig det forhold at bygningene bare skal plasseres på stedet en kort tid.».

Det kan også vises til klagenemndas avgjørelse i klagesak nr 3739 (dok 15) hvor det dreide seg om en brakkerigg som bestod av to etasjer med én hovedinngang og innvendig adgang til annen etasje. I tillegg til hyblene, var det fullt utstyrte kjøkken og oppholdsrom samt bad og toaletter i begge etasjer. Brakkeriggen var bygd på betongfundament. Brakkeriggen hadde heller aldri vært flyttet og det var ikke noe som tydet på at de skulle flyttes derfra. Brakkeriggen var tilknyttet vann og kloakk.

Byggetillatelsen var formelt av midlertidig karakter. Årsaken var det ikke var utarbeidet bebyggelsesplan for området. Dersom byggingsrådet krevde det, måtte bygget fjernes. Utover dette kunne klager selv bestemme hvor lenge bygget skulle stå.

 

 

Klagenemndas flertall (4-1) kom til at etterberegningen måtte oppheves. Klagenemndas forman votert slik: «Jeg ha funnet saken meget tvilsom. Brakkerigg II skiller seg klart fra et vanlig permanent bolighus. I det ytre fremtrer byggverket som en brakkerigg og ikke som et bolighus. På den annen side har byggverket et mer permanent preg enn de mer ordinære brakkerigger. Jeg er under sterk tvil blitt stående ved å votere for at etterberegningen oppheves så langt den er påklaget.»

Et av medlemmene voterte slik: «Ikke enig i Skattedirektoratets avgjørelse, og min begrunnelse er at dette er i prinsippet en midlertidg brakkerigg og må behandles som vare.»   Skattedirektoratet er etter en samlet vurdering i nærværende klagesak kommet til at bygget ikke anses som fast eiendom i relasjon til merverdiavgiftslovens § 14 annet ledd nr 2. En har da lagt  vekt på at brakkene til tross for dets betydelig tilknytning til grunnen, må anses å bære preg av ikke å være varig byggverk. Videre er det lagt vekt på at brakkene uten for store problem kan flyttes. Det vises i denne forbindelse til klagers opplysning om at brakkene dersom det er påkrevd, vil bli flyttet til andre selskaper i konsernet.

I tillegg vises det til klagenemndas avgjørelse i sak nr 3739.

Skattedirektoratet vil etter dette foreslå at etterberegningen oppheves. .

2. Kopimaskin Etterberegnet investeringsavgift ugjør kr 23 803.

Det fremgår av bokettersynsrapporten at klager har anskaffet en kopimaskin hvor det ikke er beregnet investeringsavgift. Maskinen er til bruk ved kopiering av arbeidstegninger og er blitt av klager ansett som fritatt for investeringsavgift etter forskrift nr 81.

Fylkesskattekontoret anfører i varsel om etterberegning at etter forskrift nr 81 § 8 gjelder avgiftsfritaket ikke i noe tilfelle ved beregning av investeringsavgift ved kontormaskiner og kontorapparater.

  Klager anfører i tilsvar (dok 4) at kopimaskinen brukes til kopiering av arbeidstegninger og ikke til vanlig kopiering. Til dette bruk benyttes andre kopimaskiner. Kopimaskinen må anses som et driftsmiddel til direkte bruk i produksjonen på linje med de andre driftsmidlene, som f.eks bygninger og lagertrucker.

Advokat B viser i klager til klagenemnda (dok 8) til den rivende utvikling som er skjedd på kopieringsfronten og at kopiering er blitt et alternativ til å trykke trykksaker.

Videre anføres det at det ikke er gitt noen retningslinjer for hva som er kontormaskiner eller kontorapparat. Det vises også til Av nr 15/1985 nr 1 hvor Skattedirektoratet kom frem til at fremstilling av originaler ved hjelp av Altos 8 2000 Micro-datamaskin ble ansett som fabrikkmessig vareproduksjon. Klager mener derfor at en kopimaskin til den bruk som A AS benytter seg av, må kunne ansees å komme inn under fritaket.

Fylkesskattekontoret har bemerkninger til klagers anførsler.

Fra redegjørelsen (dok nr 11 side 8) hitsettes:

«Fylkesskattekontoret er ikke enig med klageren i at den påperopte uttalelsen i Av 15/1985 støtter klageren sitt syn. Uttalelsen gjelder fremstilling av originaler, men vår sak gjelder mangfoldig-gjøring. Fylkesskattekontoret antar at dette innebærer at vår kopimaskinen faller utenfor fritaket i forskriftens § 5, jf § 2. Vi vil således hevde at ettereberegningsvedtaket er i samsvar med ovennevnte uttalelse fra Skattedirektoratet.

For det andre er vi ikke enig med klageren i at bruken av kopimaskinen kan sammenlignes med virksomheter som driver trykking av trykksak og dermed er fritatt etter forskriftens § 5, jf § 2. I vår sak dreier det seg ikke om trykking av et produkt som skal selges / ta sikte på å dekke et løpende marked. I vår sak er mangfoldiggjøringen av arbeidstegningene kun ment til internt bruk på skipsverftet.

Videre vil vi vise til klagerens skattemessige behandling av kopimaskinen. I telefonsamtale av 25.02.97 med M ble det opplyst at kopimaskinen er saldoavskrevet under saldogruppen for «kontormaskiner» med 30 pst, jf skl § 44A-2 bokstav a) og skl § 44A-5 bokstav a) og ikke under saldogruppen for «andre maskiner» med 20 pst, jf skattelovens § 44A-2 bokstav d) og skl § 44A-5 bokstav d). Fylkesskattekontoret antar at dette kan trekke i retning av at kopimaskinen også i avgiftsmessig henseende skal anses som kontormaskin.

Fylkesskattekontoret kan således ikke se at klagerens anførsler gir grunn til å endre vårt vedtak på dette punkt.».

  Skattedirektoratet skal bemerke at forskrift nr 81 gir på visse vilkår fritak for beregning av investeringsavgift på visse driftsmidler i industri.

Etter forskriftens § 5 er det et vilkår for avgiftsfritaket at driftsmidlet er til eierens egen direkte bruk under fabrikkmessig produksjon av vare.

Det legges til grunn at det i foreliggende sak er det tale om en ordinær kopimaskin. Kopimaskiner er kontormaskiner som hører naturlig hjemme i et kontormiljø og som benyttes til bruk i dette miljø. Selv om den kopimaskinen det her er snakk om, benyttes til kopiering av arbeidstegninger, kan den i relasjon til forskrift nr 81 ikke anses til direkte bruk i fabrikkmessig vareproduksjon.

Etter forskriftens § 8 annet ledd fremgår det dessuten at avgiftsfritaket ikke i noe tilfelle gjelder ved beregning av investeringsavgift av kontormaskiner.

Tilleggsavgift er ikke ilagt.  Fylkesskattekontoret har ikke forklart hvorfor tilleggsavgift ikke er ilagt. En finner det riktig å nevne at en har vurdert å endre fastsettelsen til klagers ugunst med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 56, siste ledd, jf § 73. En har imidlertid etter omstendighetene i dette tilfelle under tvil funnet å kunne unnlate å foreta noen økning. Det er da lagt vekt på prosessøkonomiske hensyn, jf størrelsen av det etterberegnede beløp.

Skattedirektoratet tilrår etter dette at det treffes slikt

 v e d t a k :

Etterberegnet inngående avgift og investeringsavgift henført til 5.termin 1994 med hhv kr 580 955 og kr 18 4 849 oppheves. Renter korrigeres tilsvarende. For øvrig stadfestes etterberegningen.   KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlemmer (Dons Heinfjell, Martinsen, Andersen, Gundersen og Haugerud) har alle sagt seg enig i Skattedirektoratets innstilling.

Nemndas formann Dons Heinfjell med følgende tilleggsbemerkning:

«Jeg tiltrer forslaget til vedtak, men har følgende tilleggsbemerkning:

1) Ved avgjørelsen tar jeg utgangspunkt i ordlyden i merverdiavgiftsloven § 22 nr 3 jfr § 14 annet ledd nr 2 og legger til grunn at en oppføring av bygning til et formål som der nevnt faller inn under bestemmelsene dersom bygningen framstår som en del av den faste eiendom. Motstykket er brakker eller annet som kun midlertidig er plassert på eiendommen. Relevant ved grensedragningen er både hvor fast forankret bygningen er til grunnen/hvor lett det er å flytte den annensteds og hvilke planer/avtaler som eventuelt foreligger for bygnignen fram i tid. Ved grensedragningen er det av særlig interesse om bygningen oppfyller vilkårene i plan- og bygningsloven for et permanent bygg eller kun kan plasseres midlertidig ihht plan- og bygnignsloven § 85. Av saksdokumentene framgår at anskaffede brakker (se dok 9) neppe oppfyller vilkårene for å godkjennes som et permanent bygg. Ut fra dette og det som framgår av innstillingen er jeg enig i vedtaksforslaget.

2) Jeg er av den oppfatning at kopimaskinene er til direkte bruk i fabrikkmessig vareproduksjon  iht forskrift nr 81 § 5. Klagers argumentasjon tiltres. Når jeg tiltrer vedtaksforslaget, er begrunnelsen således utelukkende samme forskrifts § 8.»

 V e d t a k:

Som innstilt.