Lovhenvisninger:

skatteloven §§ 5-1, 6-1, 6-40, 6-41, 8-5, 13-1, 13-2

 

Saken gjelder

Spørsmålet er hvorvidt reglene om omgåelse i skatteloven § 13‑2 kommer til anvendelse ved omorganisering hvor det etableres mellomliggende holdingselskap mellom et eiendomsselskap og dets to eierselskaper. Samtidig etableres det lånearrangementer mellom eiendomsselskapet og mellomliggende holdingselskap, og mellom mellomholdingselskapet og eierselskapene. Eiendomsselskapets to datterselskaper overføres til mellomholdingselskapet, slik at flat konsernstruktur oppnås. Disposisjonene medfører at eiendomsselskapets renter på gjeld til mellomholdingselskapet ikke begrenses av rentebegrensningsregelen i skatteloven § 6‑41 tredje ledd tredje punktum, jf. åttende ledd. Likeledes vil mellomholdingselskapets få fullt fradrag for sine renter på gjeld til eierselskapene, idet renteinntektene på lånet til eiendomsselskapet skal dras fra ved beregningen av netto rentekostnader på gjelden til eierselskapene (nettoberegning), jf. skatteloven § 6‑41 annet ledd første punktum.

 

Saksforholdet

Skattepliktige anmodet om bindende forhåndsuttalelse (BFU) i brev av 14. desember 2020, med supplerende opplysninger om selskapsstrukturer i epostoversendelse av 25. februar 2021.

Skattepliktige har i anmodningen til skattekontoret opplyst følgende om faktum og jus:

«A ("A") eies av B, org.nr. [...]  og C, org.nr. [...], med 50 % hver. A eier eiendommen i [adr1] i [by1], der bygget «D» oppføres, et [...]bygg med både handel og kontor. Tidligere bygg på eiendommen, [...], er revet i forbindelse med D-prosjektet. Det nye bygget vil være på [...] kvm, og ferdigstilles i løpet av 2021. Eiendomsverdien av D vil være rundt [...] kr ved ferdigstillelsen. Byggeprosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom de to eierne.

A var eid av B alene, før C ble invitert til å gå inn som deleier i 2017 i forbindelse med et ønske om å utvikle eiendommen (totalrenovere eller nybygg). Eierstrukturen som ble satt opp baserte seg på reglene som gjaldt i 2017. Skattereglene for livselskaper har i ettertid blitt endret (se pkt. 3 nedenfor).

Per 01.01.2020 har A underskudd til fremføring på NOK [...], negativ saldo på gevinst- og tapskonto på NOK [...] og tom positiv saldo knyttet til tekniske installasjoner på NOK [...].

A eier i tillegg selskapene E, org.nr. [...] og F, org.nr. [...].

Strukturen er illustrert her:

[...]

 

Bs investering i A inngår i kollektivporteføljen i G, jf. sktl. § 8‑5 (1) b) nr. 1).

Konsernbidragsreglene gjelder ikke for eierskap under 90 %. B har derfor ikke mulighet til å utjevne skattebelastningen i det deleide eiendomsselskapet som eies i kollektivporteføljen. Dette gjør at det vil oppstå en dobbeltbeskatning av de fremtidige leieinntektene i A sammenlignet med om B hadde eid 100 % av aksjene i A, slik de eide selskapet før C kom inn på eiersiden, eller hvis bygget var eid gjennom et selskap som er transparent for skatteformål (for eksempel et DA). På Cs side kan ikke C benytte konsernbidrag til å flytte skattepliktige inntekter opp til sitt skattekonsern, slik at overskudd og underskudd kan utjevnes.

Byggeprosjektet er pt. 100 % egenkapitalfinansiert av eierne, og det er ingen eksisterende gjeld i A. C har på sin side fremmedfinansiering egenkapitalinnskudd i A, hvor gjelden er sikret med pant i aksjene C eier i A.

Lån fra ekstern part vil gi fullt rentefradrag for A, da A-konsernet er et helnorsk konsern, jf. sktl. § 6‑41 (3).

Lån fra B og C vil anses som lån fra nærstående utenfor konsern, jf. sktl. § 6‑41 (5) bokstav a), og rentefradrag knyttet til gjeld fra nærstående vil begrenses til skattemessig EBITDA x 25 %, jf. § 6‑41 (3), hvor eksterne renter trekkes fra først. As eksisterende skatteposisjoner, som har oppstått som følge av rivningen av det tidligere bygget på eiendommen og oppføringen av det nye bygget, vil medføre at A i liten grad vil kunne få fradrag for renter på gjeld til nærstående.

Dagens eierstruktur er uhensiktsmessig, da den (i) ikke åpner for skattekonsolidering hvor hverken B eller C / at inntekter og kostnader kommer samme sted, (ii) innebærer en dobbeltbeskatning av kundemidlene i kollektivporteføljen ved at det skjer en skattlegging hos A og ved utdeling til kunden og (iii) ikke gir eierne tilstrekkelig fleksibilitet med tanke på valg av finansiering (lån/ EK) og gjeldsgrad knyttet til prosjektet. For å rette opp i dette er det ønskelig å endre strukturen som skissert i punkt 2.2.

2.2 Planlagt gjennomforingsmodell

Det er planlagt å gjennomføre følgende steg:

1. B og C selger A til et holdingselskap heleid av B og C (H) på selgerkreditt. Salget er omfattet av fritaksmetoden, jf. sktl. § 2‑38, og er skattefritt for både B og C. Etter salget vil H, A, E og F utgjøre et skattekonsern.
2. A overfører E og F til H for å etablere et horisontalt organisert konsern.
3. B og C konverterer deler av selgerkreditten til et langsiktig lån til H på markedsmessige vilkår og deler av selgerkreditten til egenkapital. Gjeldsgraden vil ligge rundt 50 % av eiendomsverdien, og mest sannsynlig noe under.
4. A vedtar et utbytte/tilbakebetaling av innbetalt kapital. Kravet på utbytte/tilbakebetalingen av innbetalt kapital konverteres til et langsiktig lån fra H til A på markedsmessige vilkår (lånet vil antagelig være noe mindre enn lånet til H).

Etter salget av aksjene i punkt 1 vil strukturen se slik ut:

[...]

 

Formålet med transaksjonen er å etablere en hensiktsmessig finansieringsstruktur (en normal gjeldsgrad), bl.a. for å unngå dobbeltbeskatning knyttet til kollektivporteføljen, og samtidig oppfylle formålet bak skattereglene for livselskaper om at inntektene skal skattlegges hos kundene, som vi vil redegjøre for i punkt 3 nedenfor.

Etter gjennomføringen av stegene omtalt ovenfor vil H og A være i skattekonsern. Lånet fra H til A vil være omfattet av reglene for selskaper i konsern, som vil bli omtalt i punkt 4 nedenfor. Rentekostnader i A er dermed fullt ut fradragsberettiget, og renteinntekter er skattepliktig for H. Lån fra C og B til H vil regnes som lån fra nærstående part utenfor konsern som omfattes av EBITDA-regelen for nærstående utenfor konsern, og er fradragsberettiget opptil terskelbeløpet på MNOK 5 eller innenfor 25 % av EBITDA. Netto rentekostnader i H vil reduseres som følge av renteinntektene fra A.

Renteinntekter vil være skattepliktig inntekt for C. Rentene som B mottar vil være skattepliktige for B, da de inntektsføres regnskapsmessig. I praksis vil rentene først skattlegges hos kundene i forbindelse med utdelinger, og da med en progressiv skattesats, som følge av Bs fradragsrett for kundeavsetninger. Dette i tråd med skattereglene for livselskaper, som legger opp til at det er kunden som i realiteten skal skattlegges for overskuddet knyttet til kundemidlene i kollektivporteføljen. AIle renteinntekter vil således være skattepliktige, og det skjer i praksis kun en utsettelse av skatteplikten på B sin side, i tråd med skattesystemet for livselskaper, herunder fradragsretten for kundeavsetningene.

Strukturendringen innebærer at A vil kunne få fradrag for en større andel av rentekostnader enn ved lån fra eierne direkte til A, og tilsvarende fradrag som ved lån fra en ekstern långiver. Man oppnår en mer hensiktsmessig kapitalstruktur der eierne kan velge å finansiere prosjektet med låneopptak i A, og med den gjeldsgraden de selv ønsker. Strukturen vil gi en naturlig flyt av renteinntekter opp til eierne. Etablering av strukturen innebærer også at eksisterende skatteposisjoner i A kan utnyttes uten at det påvirker adgangen til fradrag for renter.

3 SKATTEREGLENE FOR LIVSELSKAPER

Med virkning fra 1.1.2018 er det innført nye skatteregler for livselskaper. Et sentralt hovedformål med de nye reglene er at kundemidlene ikke skal beskattes på livselskapets hånd, men kun beskattes ved utbetaling til kundene, typisk som pensjon. Dette skal hindre at inntekten kommer til beskatning to ganger, eller sagt på en annen måte, midlene skal skattlegges som om kundene hadde investert direkte. Prinsippet er blant annet omtalt i Prop.1 LS (2018-2019) punkt 7.4.1:

"Et hovedprinsipp er at når kundene betaler midler inn til foretaket skal den delen av innbetalingen som inngår i kundeporteføljen, ikke beskattes i foretaket. Avkastningen av kundemidlene skal heller ikke beskattes i foretaket. Beskatningen foretas hos kundene, når kundene får utbetalt midler (pensjon mv.) fra foretaket."

Konkret er formålet gjennomført ved at skatt skal følge regnskap, slik at verdiendringer på underliggende investeringer innenfor kollektivporteføljen som regnskapsmessig inntektsføres/fradragsføres, også gir skattemessig inntekt/fradrag, samtidig som også forsikringstekniske avsetninger gis skattemessig effekt, jf. sktl. § 8‑5. Dette innebærer at en regnskapsmessig inntektsføring som følge av verdiendringer normalt medfører en tilsvarende regnskapsmessig fradragsføring for økte avsetninger, og skatteregnskapet reflekterer dette.

For å gjennomføre hovedformålet om unngåelse av dobbeltbeskatning, er det også gitt mulighet for å yte konsernbidrag med skattemessig virkning fra selskaper eiet mer enn 90 % av livselskap. Konsernbidraget er ikke skattepliktig for livselskapet, jf. sktl. § 8-5 (5), da inntektene allerede er skattepliktige gjennom skattereglene for livselskaper. I forarbeidene er dette prinsippet begrunnet som følger, jf. Prop.1 LS (2018-2019) punkt 7.4.7:

"For å hindre effektiv beskatning av driftsresultatet, konsernselskapene sett under ett, må konsernbidrag fra underliggende selskap kunne mottas skattefritt i morselskapet."

For deleide selskaper er det ikke mulighet for å yte konsernbidrag for å hindre effektiv beskatning av driftsresultatet. Beskatningen hos livselskapet skjer imidlertid på samme måte uavhengig av om livselskapet er i posisjon til å motta konsernbidrag. Dette innebærer at inntekten blir beskattet to ganger ved investeringer utenfor skattekonsern, både i selskapet og ved utdeling til kundene (inntekter hos B er også skattepliktig, men matches med en avsetning). Denne skjevheten i reglene er ikke problematisert i forarbeidene, selv om systembetraktninger tilsier at skattleggingen ved en investering i et 100 % eid eiendomsselskap og et 50 % eid eiendomsselskap bør være lik. Det er bl.a. denne skjevheten man søker å unngå ved den planlagte omorganiseringen, slik at man oppnår at avkastningen på kundemidlene ikke i realiteten beskattes i foretaket.

4 RENTEBEGRENSNINGSREGLER

Rentebegrensningsreglene fremgår av skatteloven § 6‑41.

Reglene er innført som en del av OECDs BEPS-prosjekt for å hindre overskuddsflytting og uthuling av det norske skattefundamentet. Formålet med rentebegrensningsreglene er å hindre at internasjonale virksomheter plasserer mye gjeld og dermed rentekostnader i selskaper som hører hjemme i land med relativt høy skattesats, slik som Norge, mens renteinntekter og fordringer kanaliseres til selskaper hjemmehørende i land med lav eller ingen skattlegging, jf. Prop. 1 LS (2013-2014) pkt. 4.1. Eksempler inntatt i forarbeidene gjelder grenseoverskridende forhold. Det er også vist til lån fra kommuner til kommunalt eide selskaper, der ulike skattesystemer (kommuner er ikke skattepliktige) kan være et insentiv til høy grad av lånefinansiering, jf. pkt. 4.2.1. I henhold til EØS-avtalen må rentebetalinger innad i Norge og grensekryssende rentebetalinger behandles likt.

Rentebegrensing nærstående utenfor konsern:

For selskaper utenfor konsern er det kun begrensninger i fradrag for renter på lån fra nærstående. Nærstående er blant annet "person eller selskap mv. som, direkte eller indirekte, eier eller kontrollerer låntaker med minst 50 prosent", jf. femte ledd bokstav a.

Hovedregelen er at det gis fradrag for netto rentekostnader opptil 25 % av skattemessig EBITDA, jf. § 6-41 tredje ledd, hvor eksterne rentekostnader trekkes ut av fradragsrammen før det gis fradrag for renter til nærstående. Terskelbeløpet for at regelen skal komme til anvendelse, er netto rentekostnader på MNOK 5, jf. § 6‑41 fjerde ledd. Anvendelse av fremførbart underskudd reduserer alminnelig inntekt og dermed fradragsrammen.

Rentebegrensing nærstående i konsern:

For selskaper i konsern gjelder begrensningene både for interne og eksterne lån, og det gis fradrag for netto rentekostnader opptil 25 % av skattemessig EBITDA. Terskelbeløpet for selskap i konsern er MNOK 25 for den norske delen av konsernet samlet, jf. § 6‑41 fjerde ledd.

Det er i tillegg innført egenkapitalbaserte unntaksregel i § 6‑41 åttende ledd for selskaper i konsern, og som innebærer at det gis fullt fradrag dersom

(i) egenkapitalandelen i selskapet er tilsvarende eller høyere enn egenkapitalandelen i konsernregnskapet, eller

(ii) egenkapitalandelen i den norske delen av konsernet er tilsvarende eller høyere enn egenkapitalandelen i konsernregnskapet.

For helnorske konsern innebærer dette at egenkapitalbasert unntaksregel alltid kommer til anvendelse, og det gis fullt fradrag for rentekostnader.

I forbindelse med innføring av unntaksreglene for konsern, ble EBITDA-regelen beholdt for rentekostnader til nærstående part utenfor konsernet. Dette innebærer at f.eks. der långiver eier 50 % av låntaker, vil terskelbeløpet være MNOK 5 og det gis kun fradrag for rentekostnader opptil 25 % av EBITDA, hvor eksterne rentekostnader trekkes ut av fradragsrammen før det gis fradrag for renter til nærstående.

Formålet med EBITDA-regelen for nærstående er å hindre overskuddsflytting mellom selskaper som ikke er i konsern. Regelen er derfor også gitt anvendelse for selskaper i konsern som har lån fra nærstående långiver utenfor konsernet. Eksempler fra forarbeidene gjelder selskaper i ulike skattejurisdiksjoner og innenlandske selskaper med ulike skattesatser, jf. Prop. 1 LS (2013-2014) pkt. 4.1.

5 DE SPØRSMÅL SOM ØNSKES BESVART

Vi ønsker gjennom denne anmodningen å få bekreftet at transaksjonen som skissert i punkt 2 kan gjennomføres med de skattemessige effektene som er oppsummert i punkt 3 og 4. Konkret gjelder dette følgende spørsmål:

• Vil disposisjonen gå klar av omgåelsesregelen

1. fordi transaksjonens hovedformål ikke er å oppnå en skattefordel, men å oppnå en hensiktsmessig finansieringsstruktur som a) innebærer at B unngå en utilsiktet dobbeltbeskatning, der renteinntekter er fullt ut skattepliktige hos kundene gjennom skattesystemet for livselskaper, og b) der renteinntektene er skattepliktige for C, - og subsidiært,
2. fordi transaksjonen etter en totalvurdering bør legges til grunn for beskatningen

6 VÅRE VURDERINGER

6.1 Omgåelse - generelt

Den lovfestede omgåelsesregelen følger av skatteloven § 13‑2 (2):

"En omgåelse foreligger når det er foretatt en disposisjon eller flere sammenhengende disposisjoner som

a) tilsier at hovedformålet var å oppnå en skattefordel, og

b) etter en totalvurdering ikke kan legges til grunn for beskatningen, jf tredje ledd"

Det må foreligge forhold som tilsier at hovedformålet med disposisjonen var å oppnå en skattefordel; det er derfor ikke tilstrekkelig at disposisjonen innebærer en skattefordel. Videre skal det gjøres en totalvurdering av om det er grunnlag for å sette til side de skattemessige virkninger som følger av disposisjonen.

Bestemmelsens tredje ledd gir anvisning på momenter som det blant annet skal legges vekt på i totalvurderingen. Momentene vil bli behandlet i punkt 6.4.

Omgåelsesregelens funksjon er å trekke grensen mellom akseptabel skatteplanlegging og uakseptabel skatteomgåelse, jf. Prop. 98 L (2018-2019) s. 5. Det er lov å gjennomføre skatteplanlegging, såfremt det ikke er i strid med gjennomskjæringsnormen. Skattleggingen skal som utgangspunkt baseres på de privatrettslige forhold, og terskelen ligger høyt for gjennomskjæring av lovlige privatrettslige disposisjoner.

Lovfestingen av omgåelsesregelen innebærer hovedsakelig en kodifisering av ulovfestet rett, med enkelte endringer, slik at tidligere praksis knyttet til den ulovfestede gjennomskjæringsregelen vil være relevant.

6.2 Forholdet mellom den lovfestede omgåelsesregelen og rentebegrensningsreglene

Ved innføringen av rentebegrensningsreglene var departementet klar over at reglene også vil ramme innenlandske rentebetalinger som ikke er skattemotiverte, jf. Prop.1 LS (2013-2014) pkt. 4.15. Der rentekostnader og renteinntekter beskattes i Norge med samme skattesats, er det ingen grunn til å avskjære rentefradrag. Rentebegrensningsreglene er sjablongmessig og teknisk utformet, med kvantitative avgrensninger. Som følge av dette rammer reglene vidt, og omfatter også forhold som de etter forarbeidene og reglenes formål ikke er ment å ramme. Dette tilsier at skattyter bør ha en mulighet til å tilpasse seg reglene for å oppnå berettigede rentefradrag, slik at reglene ikke treffer skattyter på en utilsiktet måte. Slike tilpasninger bør ikke anses som omgåelse av rentebegrensningsregelen.

Ved endringen av rentebegrensningsreglene for lån mellom nærstående parter innenfor konsern, ble det samtidig vedtatt å beholde EBITDA-regelen for lån mellom nærstående parter utenfor konsern (Prop. 1 LS (2018-2019) pkt. 9.9. Det ble senere gjort enkelte justeringer og presiseringer i reglene. I forarbeidene (Prop. 1 LS (2019-2020) pkt. 8.1.6) omtaler departementet muligheten for selskaper i konsern til å omgå EBITDA-regelen:

For øvrig er departementet oppmerksom på at selskap mv. i konsern kan omgå EBITDA -regelen mellom nærstående ved å flytte gjeld til nærstående långiver utenfor konsernet, til et selskap som ligger mellom kreditorselskapet og nærstående långiver. På den måten vil renter til nærstående part utenfor konsernet "kamufleres" som renter til nærstående part i samme konsern.

(Vi legger til grunn at "kreditorselskapet" er en skrivefeil, og at det her skulle stått «debitorselskapet".)

Slike tilpasningsmuligheter er uheldige. De kan gi insentiver til uhensiktsmessig organisering av virksomhet og undergrave formålet med EBITDA-regelen mellom nærstående. Samtidig er det vanskelig å finne målrettede tiltak som på en tilfredsstillende måte treffer denne typen tilpasninger. Departementet vil vurdere nærmere behovet og mulighetene for å utforme en spesiell omgåelsesregel for slike tilfeller, eventuelt i forskrift. Departementet legger uansett til grunn at den generelle omgåelsesregelen kan anvendes ved slike misbrukstilfeller, frem til en eventuell spesiell omgåelsesregel foreligger.

Departementet uttaler at slik "kamuflering" av lån er et tilfelle som kan rammes av den ulovfestede omgåelsesregelen. I ettertid er den lovfestede omgåelsesregelen trådt i kraft, og vi legger til grunn at denne også kan anvendes på tilfellet.

Uttalelsen i forarbeidene tilsier imidlertid ikke at forholdet uten nærmere vurdering skal anses som en omgåelse. Det må gjøres en vanlig vurdering av om vilkårene i sktl. § 13‑2 er oppfylt; hovedformålet med disposisjonen må være å oppnå en skattefordel og totalvurderingen må tilsi at disposisjonen ikke skal legges til grunn for beskatningen.

6.3 Omgåelse - Grunnvilkåret

For at omgåelsesregelen skal komme til anvendelse er det et grunnvilkår at hovedformålet med disposisjonen er å oppnå en skattefordel. Det skal foretas en objektiv vurdering av hva en rasjonell aktør ville hatt som formål med en slik transaksjon. Utgangspunktet er virkninger som fremstod som sannsynlige på transaksjonstidspunktet.

Generelt vil det ikke foreligge et skattemotiv når det ytes et lån, da fradragsretten hos debitor motsvares av en inntektsføring hos kreditor. Det kan likevel foreligge et skattemotiv hvis lånet benyttes til å flytte inntekter fra Norge til utlandet, hvor inntektene skattlegges med en lavere sats, slik som i Ikea-dommen, Utv. 2016 s. 1678. Det kan også foreligge skattemotiv hvis man gjennom lånet oppnår andre skattefordeler gjennom at skattepliktige inntekter flyttes fra et skattesubjekt til et annet.

Hovedformålet med disposisjonen er å oppnå en hensiktsmessig finansiering, og derigjennom sikre at inntektene i A som knytter seg til kundeporteføljen til B, kun blir skattlagt hos kunden. Slik vi ser det ville en rasjonell aktør innenfor eiendomsbransjen valgt en miks av egenkapital og gjeldsfinansiering ved et eierskap i A. I eiendomsbransjen er det normalt med en gjeldsgrad på mellom 40-60 % av den virkelige verdien av eiendommen.

Ved utstedelse av lån fra H til A vil rentekostnadene motsvares av renteinntekter som er skattepliktig med samme skattesats. Det oppnås dermed ingen skattefordel.

Det er lånet fra B og C til H som er det relevante forhold å vurdere under grunnvilkåret. Renteinntektene som C vil motta er skattepliktige og skattlegges med samme sats som A og H, og det foreligger ingen skattefordel, da C-konsernet ikke har underskudd til fremføring og kan benytte EK-konsernunntaket i rentebegrensningsreglene. Når det gjelder lånet fra B, så er det to særskilte forhold som det er relevant å vurdere med tanke på skattemotivvurderingen (i) forholdet til rentebegrensingsreglene og (ii) skattlegging av livselskaper og kundene.

Rentebegrensingsreglene

Lån fra nærstående som lånes videre innad i konsern kan i noen tilfeller medføre en skattefordel, som beskrevet i forarbeidene (omtalt i punkt 6.2 ovenfor), men det forutsetter at det foreligger ulik skattesats eller andre forhold som gjør at renteinntekter ikke kommer til beskatning eller beskattes til en svært lav sats. Eksempler på dette er lån fra utlandet, lån fra skattyter som skattlegges med lavere sats, selskap som skattlegges etter spesialregler eller skattyter som har fradrag eller underskudd som gjør at renteinntekt i realiteten ikke kommer til beskatning. I dette tilfellet er det ingen utenlandske selskaper involvert og ingen relevant forskjell i skattesatsen mellom låntaker og långiver (se også nedenfor om skattleggingen av livselskaper/kundene).

Dersom det i stedet for internlån blir tatt opp eksternlån, som A/H også vil kunne oppnå og som ville vært naturlig om ikke internlån ble benyttet, ville ikke omgåelse vært en aktuell problemstilling og det vil ikke anses å oppstå en skattefordel. Det bør derfor være uproblematisk å etablere strukturen med interne lån når det ikke skjer noen overskuddsflytting eller uthuling av skattefundamentet. Når en situasjon med internlån og eksternlån er sammenlignbare (hos debitor og kreditor) er det vanskelig å se at det skal være grunnlag for gjennomskjæring.

Internlånet kan også sammenlignes med livselskapers lån til eiendomsselskaper de ikke har eierandel i. Livselskaper er ofte fremmedfinansierere i eiendomsbransjen gjennom obligasjonsmarkedet, og det liten grunn til å skille mellom tilfeller hvor livselskapet låner til eiendomsselskap de helt eller delvis eier selv og selskap som andre eier.

Livselskaper

Rentefradraget hos H motsvares av en skattepliktig inntekt hos B. Inntekten til B vil motsvares av et fradrag for en avsetning, som innebærer at det ikke skjer en beskatning hos B. Når renteinntekten senere utdeles til kunden, så vil utdelingen komme til beskatning hos kunden som pensjonsinntekt.

Generelt sett betyr dette at man ikke oppnår en gunstigere skattlegging. Fradraget motsvares av en inntektsføring.

Særreglene for livselskaper innebærer dog at beskatningen av renteinntektene i realiteten utsettes frem til utbetaling til kundene.

Det vil derfor være en viss tidsfordel knyttet til utsettelse av beskatningen knyttet til 50 % av renteinntektene, men dette er en konsekvens av det særlige systemet som gjelder for livselskaper og utgjør ingen skattefordel ut over det som er formålet bak reglene og som gjelder generelt for inntektene til livselskaper. Det er således ikke en skattefordel som søkes å oppnås ved disposisjonen, man ønsker simpelthen å oppnå en skattlegging slik som regelverket legger opp til.

Videre medfører reglene for livselskaper at den effektive beskatningen vil bli noe lavere. Ved skattlegging hos A og senere ved en utdeling til kunden, så vil det skje en skattlegging i to ledd, slik som ved en privatpersons investering i et aksjeselskap. Forskjellen fra et aksjeselskap er at utdelingen til kunden skattlegges som pensjonsinntekt med en progressiv sats. Hvis det ikke skjer en skattlegging hos A, slik at inntektene kun skattlegges hos kunden, vil utdelingen beskattes som pensjonsinntekt (men da hele inntekten).

Slik vi ser det legger reglene for livselskaper opp til at det kun skal skje en skattlegging hos kunden ved utdeling, og at det kun skjer en skattlegging ved utdelinger til kunden anser vi således ikke som en skattefordel fra et gjennomskjæringsperspektiv. Når formålet med disposisjonene er å oppnå en skattlegging i tråd med skattereglene for livselskaper er ikke hensikten å spare skatt, men å oppnå en korrekt beskatning. Videre mener vi at det ikke oppnås en skattefordel når man kunne oppnådd lik skattlegging av strukturen om man hadde valgt eksternfinansering eller hvis kundemidlene hadde blitt investert i et lån til et ikke nærstående eiendomsselskap.

Andre formål og forhold

Disposisjonen har som et hovedformål å oppnå en hensiktsmessig og fleksibel finansieringsstruktur for både B og C. C omfattes av de vanlige skattereglene og renteinntekter vil være skattepliktige, slik at disposisjonen innebærer derfor ingen skattefordel på deres hånd, ut over at C får renteinntekter der de har finansieringskostnadene knyttet til investeringen. Etablering av den dobbeltleddede strukturen skal sikre en fleksibel og mest mulig hensiktsmessig skattlegging av den valgte finansieringsstrukturen, hvor gjeldsfinansiering legges der hvor inntektene genereres (og økonomisk sett hører hjemme), med en gjeldsgrad som er normal for eiendomsselskaper. En videreføring av finansieringen til C ned i strukturen er også en positiv virkning, men utgjør ikke et av hovedformålene. C har tatt opp lån for å finansiere A med egenkapital, og en refinansiering med eksterngjeld hos A vil være like hensiktsmessig som lån ned til H.

Ikea-dommen

I HR-2016-02165-A (Ikea) ble en debt push-down ansett som skattemotivert. Formålet med transaksjonene var å etablere en gjeldsbyrde i de norske selskapene som ville gi skattemessig fradrag for rentekostnader. I den saken var det tale om en grenseoverskridende situasjon der renteinntektene ikke ble skattlagt / ble skattlagt med en lav skattesats i utlandet. Det ble også pådratt en økonomisk byrde uten annet formål enn å oppnå rentefradrag. Videre kunne ikke skattyter vise til en fullt ut avklart, alternativ fremgangsmåte som ville innebære samme resultat og som ville gå klar av gjennomskjæringsregelen.

Vårt tilfelle skiller seg fra saken i Ikea-dommen på flere vesentlige punkter. For det første er det ikke noen utenlandske selskaper involvert og alle renteinntekter er skattepliktige med en høy sats, og i all hovedsak i Norge som følge av kundemassen til B. Etablering av H innebærer en mer hensiktsmessig kapitalstruktur og markedsmessig gjeldsgrad, og skjer ikke for å etablere en gjeldsbyrde i Norge.

For det andre kunne den samme gjelden vært tatt opp av eierne eller av A gjennom ekstern finansering, noe som ikke var mulig i Ikea-dommen på bakgrunn av selskapenes balanse. Det foreligger derfor en alternativ fremgangsmåte som vil være uangripelig og uten tvil vil gi et likt skattemessig resultat, jf. dommens avsnitt 105. Ved å benytte ekstern finansiering vil A/H oppnå det samme resultatet, og det er derfor ingen grunn til å behandle intern lånefinansiering på en annen måte. Det forhold at livselskaper ofte yter fremmedfinansering til eiendomsselskaper understøtter dette.

Et ytterligere poeng er at det i realiteten er dagens finansering av byggeprosjektet som er unaturlig, ved at hele prosjektet er egenkapitalfinansiert (hvis man ser bort fra Cs lån). Ved gjeldsopptaket ender man opp i en normal kapitalstruktur sett hen til verdien av eiendommen A utvikler.

Oppsummering

Totalt sett er det etablering av en hensiktsmessig kapitalstruktur som er hovedformålet med disposisjonen, herunder å sikre at 50 % av overskudd skattlegges hos kundene til B. Slik vi ser det er grunnvilkåret ikke oppfylt.

Ved etablere en mer hensiktsmessig finansieringsstruktur oppnås det i realiteten ingen skattefordel. Det som oppnås er kun en flytting av skatteplikten innad i Norge og en unngåelse av en utilsiktet skatteulempe relatert til dagens JV-struktur. Det bør også ha betydning at samme resultat kunne vært oppnådd med eksterne lån, der den eneste forskjellen vil være at renteinntekter beskattes hos en ekstern part. C vil beskattes for renteinntekter på lånet til A, slik at det ikke oppnås noen skattefordel. Skattleggingen for Bs del skjer på kundenes hånd, som reglene for livselskaper legger opp til.

Det kan diskuteres om det utgjør en skattefordel at skatteplikten for Bs kunder utsettes frem til utbetaling, og at man unngår skattlegging i to ledd vs. skattlegging kun hos kunden (med en progressiv sats som normalt vil være høyere enn hos A). Slik vi ser det, er det en fordelaktig virkning av disposisjonen, men det er samtidig en konsekvens av systemet for livselskaper som også vil gjelde for andre inntekter.

6.4 Omgåelse - Totalvurderingen

For det tilfellet at grunnvilkåret likevel anses oppfylt, drøfter vi subsidiært momentene i totalvurderingen, jf. sktl. § 13‑2 (2) bokstav b. Bestemmelsen trekker grensen mellom akseptabel skatteplanlegging og uakseptabel skatteomgåelse.

For at det skal foreligge en omgåelse må disposisjonen etter en totalvurdering ikke kunne legges til grunn for beskatningen. Sktl. § 13‑2 tredje ledd gir anvisning på hvilke momenter det blant annet skal legges vekt på.

Slik vi ser det vil forholdene omtalt i 6.3 også anses som relevante under totalvurderingen, og må derfor også tas med i betraktningen under totalvurderingen.

På generelt grunnlag vil vi fremheve at grepene som gjennomføres i all hovedsak gjennomføres for å etablere en kapitalstruktur som er hensiktsmessig og som ikke gir utilsiktede og uheldige skattekonsekvenser. Når en skattyter ender opp i en struktur som er ugunstig, så må det være anledning til å søke å reparere dette.

Som redegjort for over er det ikke ulovlig å gjennomføre grep som medfører at man oppnår en ønsket skattlegging (for eksempel ved valget mellom egenkapitalfinansering og gjeldsfinansiering), og det er skatteplanlegging som typisk er i strid med skattesystemet eller formålet bak skattereglene som skal rammes av omgåelsesregler. Transaksjonen som planlegges er etter vårt syn klart nok ikke uakseptabel skatteomgåelse.

6.4.1 Særlig om skattereglenes formål - bokstav f

I henhold til sktl. § 13-2 (3) bokstav f) skal det legges vekt på om skatteregler er utnyttet i strid med sitt formål eller grunnleggende skatterettslige hensyn.

Det er presisert i forarbeidene (Prop. 98 L (2018-2019) pkt. 7.4.2) at det er formålet med den omgåtte regelen som skal vurderes, og ikke formålet med eventuelle regler skattyter har brukt som redskap eller virkemiddel i transaksjonen. At en transaksjon er i samsvar med redskapsregelens formål skal ikke tillegges selvstendig vekt.

I dette tilfellet er det formålet med rentebegrensningsreglene som skal vurderes.

6.4.1.1 Formålet med rentebegrensningsreglene

Formålet med rentebegrensningsreglene er å hindre at internasjonale virksomheter plasserer mye gjeld og dermed rentekostnader i selskaper som hører hjemme i land med relativt høy skattesats, slik som Norge, mens renteinntekter og fordringer kanaliseres til konsernselskaper hjemmehørende i land med lav eller ingen skattlegging, jf. Prop. 1 LS (2013-2014) pkt. 4.1. Eksempler inntatt i forarbeidene gjelder grenseoverskridende forhold. Det er også vist til lån fra kommuner til kommunalt eide selskaper, der ulik skattesats kan være et insentiv til høy grad av lånefinansiering, jf. pkt. 4.2.1. I henhold til EØS-avtalen må rentebetalinger innad i Norge og grensekryssende rentebetalinger behandles likt. Utover dette er ikke begrunnelsen for å avskjære renter på lån mellom selskaper med norske eiere omtalt.

Forarbeidene sier videre at "det er ingen grunn til å ramme rentebetalinger der de motsvarende renteinntektene beskattes med ordinær skattesats", jf. pkt. 4.15.3. Det er imidlertid vanskelig å utforme presise regler som treffer grenseoverskridende transaksjoner uten at de samtidig rammer innenlandske transaksjoner som ikke er skattemotiverte. Dette innebærer at reglene i noen tilfeller rammer rentefradrag som det ikke er grunn til å avskjære utfra reglenes formål.

I slike tilfeller bør skattyter ha mulighet til å gjøre tilpasninger til rentebegrensningsreglene. Det skjer ingen overskuddsflytting, da rentekostnader som kommer til fradrag motsvares av renteinntekter som beskattes i Norge. Samme skattesats vil gjelde for både rentekostnadene og renteinntektene, og det er ingen insentiver til høy grad av lånefinansiering som følge av ulik skattesats. Formålene bak rentebegrensningsregelen slår ikke til, og det er kun en følge av regelens utforming at rentekostnader avskjæres. Uttalelsene i forarbeidene om at det ikke er noen grunn til å ramme rentebetalinger i slike tilfeller bør veie tungt.

Tilpasningsmuligheten ved å "kamuflere" lån som lån mellom nærstående innenfor konsern er omtalt i forarbeidene, men omtalen tilsier kun at det skal gjøres en omgåelsesvurdering, og ikke at en slik tilpasning vil være en omgåelse i alle tilfeller. Der hensynene bak rentebegrensingsreglene ikke treffer bør heller ikke omgåelsesvurderingen slå ut negativt for skattyter, da det ikke er noen grunn til å sette til side disposisjonen.

Slik tilpasning bør kun vurderes som en omgåelse der det "kan gi insentiver til uhensiktsmessig organisering av virksomhet og undergrave formålet med EBITDA-regelen mellom nærstående", jf. uttalelsene i Prop. 1 LS (2018-2019) pkt. 8.1.6. Formålet med EBITDA-regelen mellom nærstående er å hindre overskuddsflytting ved hjelp av lån fra nærstående utenfor konsernet, der långiver som følge av 50 % kontroll har en innflytelse over hvor gjelden plasseres. Dette vil kun være relevant i de tilfeller der renteinntekter ikke beskattes i Norge eller kostnader og inntekter beskattes under ulike skatteregimer eller lignende skatteplanleggingssituasjoner. Tilpasninger der formålet ivaretas bør ikke rammes av omgåelsesregelen.

I vårt tilfelle gjennomføres transaksjonen for å oppnå en mer hensiktsmessig kapitalstruktur, med et horisontalt organisert konsern som er svært vanlig for eiendomsselskaper. Strukturen er også bedre tilpasset gjeldende rett for livselskaper, som har blitt endret etter at dagens kapitalstruktur ble satt opp. Det er derfor ikke tale om en uhensiktsmessig organisering. Rentebegrensningsreglene bør ikke hindre hensiktsmessig organisering av en virksomhet i tilfeller der struktureringen faller utenfor formålet med reglene.

Tilpasningen ved opprettelsen av H er ikke i strid med rentebegrensningsreglenes formål, og innebærer etablering av en hensiktsmessig strukturering av virksomheten. Det er derfor ingen grunn til å anse tilpasningen som en omgåelse etter § 13‑2.

6.4.1.2 Formålet med skattereglene for livselskaper

Et sentralt hovedformål med de nye reglene er at kundemidlene ikke skal beskattes på livselskapets hånd, men kun beskattes ved utbetaling til kundene, typisk som pensjon. Skattereglene for livselskaper avviker fra det som ellers gjelder ved at de følger regnskapsreglene. For å hindre effektiv beskatning av driftsresultatet, konsernet sett under ett, er det derfor gitt mulighet for å motta konsernbidrag skattefritt i morselskapet.

Den planlagte strukturen vil medføre at man oppnår at overskudd skattlegges ved utbetalingen til kundene, og strukturen vil således være i tråd med formålet bak skattereglene for livselskaper.

6.4.1.3 Grunnleggende skatterettslige hensyn

Det skal videre legges vekt på om disposisjonen er i strid med grunnleggende skatterettslige hensyn.

Hensynet til nøytralitet og likebehandling tilsier at like situasjoner skal behandles likt. Gjeldsgraden det legges opp til er markedsmessig, og ved lån fra ekstern part ville ikke rentebegrensningsreglene fått anvendelse på tilfellet. Ekstern finansiering og intern finansiering bør behandles likt når de skattemessige konsekvensene er de samme, og det ikke foreligger en uthuling av det norske skattefundamentet. Livselskaper er ofte fremmedfinansierere i eiendomsbransjen gjennom obligasjonsmarkedet, og det er derfor liten grunn til å skille mellom tilfeller hvor livselskapet låner til eiendomsselskap de helt eller delvis eier selv og selskap som andre eier.

Et viktig hensyn her er unngåelse av dobbeltbeskatning av kundemidlene, samt at overskudd skattlegges hos kunden. Med dagens struktur vil inntekt i A beskattes hos selskapet og ved utdeling til kundene i B, noe som vil lede til en høyere effektiv skattesats enn ved andre investeringer, herunder hvis B hadde eid 100 % av aksjene i A (slik som tidligere). Hensynet til å unngå dobbeltbeskatning tilsier at det kan gjøres nødvendige tilpasninger for å sikre at inntekten kun beskattes en gang hos det tiltenkte skattesubjekt.

Når det gjelder C vil rentefradraget hos H komme til beskatning hos C, og en gjennomskjæring vil medføre at det oppstår dobbeltbeskatning.

Hensynet til samspillet mellom skattereglene, samt systemtekniske hensyn, tilsier også at rentebegrensningsreglene ikke bør hindre oppfyllelse av formålet bak reglene for livselskaper. Helheten i skattesystemet tilsier derfor at en tilpasning til rentebegrensningsreglene ikke skal anses som en omgåelse, gitt at det ikke skjer noen overskuddsflytting eller uthuling av skattefundamentet.

6.4.2 De aktuelle skattereglenes rettstekniske utforming – bokstav e

Etter bokstav e skal det legges vekt på de aktuelle skattereglenes rettstekniske utforming, herunder om en regel er skarpt avgrenset kvantitativt, tidsmessig eller på annen måte. Der regelen bevisst er utformet med en skarp avgrensning, må lovgiver anses å ha akseptert at skattyter legger seg tett opptil denne grensen.

Rentebegrensningsreglene er bevisst utformet med klare kvantitative avgrensninger. Tilpasninger til disse grensene er ikke i strid med formålet, f.eks. der gjeld plasseres slik at man holder seg innenfor grensene.

Tilpasninger som øker beregningsgrunnlaget vil det også være vanskelig å se som en omgåelse, f.eks. fusjoner eller interne omorganiseringer, så lenge disposisjonene har en realitet.

Rentebegrensningsreglene er vidtrekkende og omfatter også tilfeller som etter reglenes formål skal falle utenfor. Dette fremgår klart av forarbeidene til innføringen av reglene samt senere lovendringer. For å unngå avskjæring av rentefradrag som det ikke er grunn til å avskjære, bør skattyter også ha vid adgang til å tilpasse seg reglene uten at det kan anses som omgåelse.

6.4.3 Disposisjonens forretningsmessige egenverdi og andre virkninger enn skattefordeler i Norge eller i utlandet - bokstav a

Forretningsmessig egenverdi refererer til disposisjonens ikke-skattemessige virkninger. Vurderingen skal ta utgangspunkt i de virkninger som fremstår sannsynlige på transaksjonstidspunktet, på grunnlag av de objektive forholdene i saken.

Virkningene av disposisjonen er i hovedsak at det oppnås en hensiktsmessig konsern- og kapitalstruktur. Horisontalt organisert konsern med dobbeltleddet holdingstruktur er en svært vanlig organiseringsmåte for eiendomsselskaper. Organiseringen er bedre tilpasset virksomheten, og sikrer en effektiv videre utvikling og drift.

Strukturen gir også bedre mulighet for å lånefinansiere byggeprosjektet ved lån fra eierne uten negative skattemessige konsekvenser. Ved etableringen av H kan rentekostnader løftes opp til eierne.

I dette tilfellet er det også viktig å få etablert den planlagte kapitalstrukturen som følge av de andre skatteposisjonene i A. A har store underskudd til fremføring og gevinst- og tapskonto, som det er forutsatt at utnyttes i prosjektet på en mest mulig effektiv måte.

Tilpasning til lovendringer er også en ikke-skattemessig virkning av disposisjonen. Dagens eierstruktur ble satt opp før reglene for livselskaper ble endret, og den er derfor ikke tilpasset gjeldende rett på en hensiktsmessig måte. En tilpasning til reglene for livselskaper vil ikke være en skattefordel-virkning. Eksempelvis der skattyter står ovenfor to alternative fremgangsmåter som begge er lovlige, vil valget av den mest hensiktsmessige måten ikke innebære at man oppnår en skattefordel.

Det som kan være en omgåelse av rentebegrensningsreglene i andre tilfeller, vil være en nødvendig og berettiget tilpasning for livselskaper, og representerer en forretningsmessig egenverdi ved transaksjonen.

6.4.4 Skattefordelens størrelse og graden av skatteformål – bokstav b

Etter bokstav b skal det legges vekt på skattefordelens størrelse og graden av skatteformål. Momentet henger sammen med egenverdi i bokstav a, ved at det vil være mindre grad av skatteformål jo større egenverdi og ikke-skattemessige virkninger disposisjonen har. Skattefordelen bør også normalt være av en viss størrelse for at det skal være grunn til å anse disposisjonen som en omgåelse.

Transaksjonen har flere formål som omtalt under bokstav a over. Hovedformålet er etableringen av en hensiktsmessig kapitalstruktur og unngåelse av dobbeltbeskatning ved å sikre at skattleggingen skjer hos det subjektet som reglene for livselskaper legger opp til.

Etableringen av et konsern ved hjelp av H innebærer at man unngår dobbeltbeskatning for 50 % av inntektene, ved at skattleggingen av 50 % av overskuddet til A utsettes til utdelingen til kundene og kun skattlegges ved utdelingen til kundene.

6.4.4.1 Skattefordelens størrelse

«Skattefordelens» størrelse (unngåelse av dobbeltbeskatning) beror også på hvilket scenario som legges til grunn som sammenligningsgrunnlag. I dette tilfellet er det naturlig å sammenligne/vurdere tre ulike alternativer. Vi er av den oppfatning at det er like naturlig å sammenligne et senario med opptak av ekstern gjeld (ekstern gjeld i senario b og c nedenfor) som dagens situasjon (senario a), og vi mener derfor at det ikke oppstår en skattefordel ved den planlagte strukturen, alternativt at skattefordelen ikke skal vektlegges i særlig grad når det også finnes andre ikke gjennomskjærbare alternativer som slår ut likt.

Det bemerkes for øvrig at livselskaper ofte er fremmedfinansierere i eiendomsbransjen gjennom obligasjonsmarkedet, og det er derfor liten grunn til å skille mellom tilfeller hvor livselskapet låner til eiendomsselskap de helt eller delvis eier selv og selskap som andre eier.

a) Ren egenkapitalfinansiering

Dagens situasjon er at A kun er egenkapitalfinansiert, og det er ingen eksisterende gjeld i selskapet. Leieinntekter i A vil bli skattlagt i selskapet.

For B innebærer dette at midlene i kundeporteføljen beskattes hos A, og nettoresultatet skattlegges ved senere utdeling til kundene (en dobbeltbeskatning).

For C innebærer dagens situasjon at leieinntektene skattlegges i selskapet, at utbytter utdeles under fritaksmetoden og at rentekostnader knyttet til investeringen kommer til fradrag i Cs skattekonsern.

Skatteulempen ved egenkapitalfinansiering, sammenlignet med den ønskede strukturen, er vanskelig å konkret anslå, da det vil oppstå nåverdibetraktninger og ulik skattesats hos kundene sammenlignet med A. Enkelt sagt utgjør skatteulempen forskjellen på i) skattlegging i selskapet og skattlegging av resultat etter skatt ved utdeling til kunde og ii) skattlegging av resultat før skatt ved utdeling til kunde. For det tilfelle skattekontoret ønsker det kan skattyter forsøke å beregne skattefordelen konkret, men skattyter antar at det ikke er nødvendig for å få positivt svar på BFUen.

b) Dagens struktur med gjeldsfinansiering

Det benyttes gjeldsfinansiering i A alene uten etablering av et holdingselskap. Dette kan skje både ved internlån og eksternlån.

Internlån

Dersom A tar opp lån fra eierne vil dette anses som lån fra nærstående utenfor konsern, som omfattes av EBITDA-regelen. Rentefradrag som overstiger MNOK 5 avskjæres, så langt de ikke er innenfor 25 % av EBITDA. Som følge av store underskudd til fremføring vil beregningsgrunnlaget i A være lavt, og rentekostnader vil ikke komme til fradrag. Her oppstår det en stor skattemessig ulempe ved at rentekostnader ikke kommer til fradrag, mens renteinntektene er skattepliktige for C og Bs kunder ved utdelingen. Sammenlignet med et slikt senario er skattefordelen stor ved den planlagte modellen.

Eksternlån

Dersom A tar opp lån fra ekstern part, vil ikke rentebegrensningsreglene komme til anvendelse. For selskaper utenfor konsern gjelder reglene kun for lån fra nærstående part, jf. sktl. § 6‑41 (3) 4.pkt. Det gis dermed fullt fradrag for rentekostnader. Det oppstår ingen skattefordel ved dette alternativet, da den eneste forskjellen er at en annen aktør enn eierne får renteinntektene. B vil få mindre inntekter knyttet til investeringen i A (da kapitalplasseringen blir mindre og midlene må plasseres et annet sted).

Skattevirkningene vil således være like ved lån fra ekstern part som ved lån fra selskap i konsern (det planlagte senarioet).

c) Gjeldsfinansiering i nyetablert konsern

Det tas opp gjeld innenfor et konsern (det planlagte senarioet).

Gjennom den planlagte transaksjonen vil A og H utgjøre et konsern. Rentebegrensningsreglene for selskaper i konsern kommer til anvendelse ved lån fra H til A, herunder egenkapitalunntaket i sktl. § 6‑41 (8), som innebærer at det gis fullt fradrag, da det foreligger et helnorsk konsern. Videre vil selskapene være i skattekonsern og kan utligne skattepliktig inntekt og underskudd gjennom konsernbidrag. Ved eksterne lån hos A og H vil det også foreligge full fradragsrett.

Ved lån fra eierne til H vil reglene om lån til nærstående gjelde, og rentefradrag vil begrenses.

Skattefordelen vil her være tilsvarende som for gjeld fra ekstern långiver, der alle rentekostnader kommer til fradrag. Siden disse to situasjonene har samme virkninger, bør det heller ikke være grunn til å behandle de ulikt.

6.4.4.2 Graden av skatteformål

Skatteformålet er i stor grad omtalt i punkt 6.3. For det tilfelle man anser at det foreligger et hovedsakelig skattemessig motiv, så må graden av skatteformål tillegges liten vekt. Et sentralt hovedformål med skattereglene for livselskaper er at kundemidlene ikke skal beskattes på livselskapets hånd, men kun beskattes ved utbetaling til kundene, typisk som pensjon.

Skattereglene for livselskaper avviker fra det som ellers gjelder ved at de følger regnskapsreglene. For å hindre effektiv beskatning av driftsresultatet, et skattekonsern sett under ett, er det derfor gitt mulighet for å motta konsernbidrag skattefritt i morselskapet. Dette for å hindre dobbeltbeskatning av midlene i kundeporteføljen. Dette viser at det er rom for unntak fra skattereglene for å oppfylle formålet bak reglene for livselskaper.

En struktur som oppnår det tilsvarende som regelverket allerede åpner for i skattekonserntilfeller tilsier at graden av skatteformål må tillegges liten vekt, da man kun oppnår en allokering av skatteplikten til det tiltenkte skattesubjektet.

6.4.5 Særlig om valg av transaksjonsform - bokstav c og d

Det skal etter bokstav c og d legges vekt på om disposisjonen er en uhensiktsmessig vei frem til det økonomiske formål med disposisjonen og om samme resultat kunne vært oppnådd på en måte som ikke rammes av omgåelsesregelen.

Skattyters valg av transaksjonsform tas med i totalvurderingen, og henger sammen med både formålet og egenverdien. Vurderingen etter bokstav c skal skje på bakgrunn av objektive kriterier, og det vil tale for at det foreligger en omgåelse dersom disposisjonen fremstår som unødvendig komplisert, kunstig, unaturlig eller uhensiktsmessig. Dersom samme resultat kunne vært oppnådd på en måte som ikke rammes av omgåelsesregelen, vil det ikke være grunnlag for å sette disposisjonen til side, jf. bokstav d. Grunnvilkåret vil som oftest heller ikke være oppfylt i slike tilfeller.

Det økonomiske formålet med transaksjonen er å opprette et horisontalt organisert konsern, som vist i figuren i pkt. 2.2. Slik organisering er ofte ønskelig i denne type prosjekter, og er en svært vanlig struktur. Den ønskede strukturen vil legge til rette for en hensiktsmessig finansieringsstruktur, herunder en normal belåningsgrad hos A og H, samt at man får renteinntekter hos B og C som eiere.

Som skissert i punkt 2 skjer det kun et salg av aksjer i A fra B og C til H, og det er ingen unødvendige ledd i prosessen. For å oppnå et horisontalt organisert konsern er transaksjonsformen hensiktsmessig. Transaksjonen gir oppskrivning i regnskapet til kjøper til markedsverdi, noe som gir økt fleksibilitet, og som kun kan oppnås ved denne transaksjonen. Med dette som utgangspunkt er disposisjonen en hensiktsmessig vei frem til det økonomiske formålet. En alternativ fremgangsmåte hadde vært å gjennomføre et tingsinnskudd, men en slik fremgangsmåte er omtrent like enkel/komplisert.

Opprettelsen av H skjer også for å løfte inntekter opp til eierne og transaksjonen er en praktisk måte å oppnå dette.

I HR-2016-2165-4 (Ikea) ble opprettelsen av selskapsstrukturen i seg selv ansett å ha forretningsmessig egenverdi, men den valgte fremgangsmåten var i hovedsak skattemotivert. Det ble pådratt en stor gjeldsbyrde for skattyter, men resultatet var i hovedsak at skattyter indirekte ble eier av eiendommer som var direkte eide før omorganiseringen. Omorganiseringen ble dermed ansett for å ha unødvendige ledd kun for skatteformål.

Vår sak skiller seg fra Ikea-dommen ved at det ikke er noen unødvendige ledd i prosessen som kun gjennomføres for å oppnå skattefordeler. I motsetning til Ikea-dommen har A mulighet til å refinansiere før gjennomføringen av omorganiseringen.

I Ikea-dommen kunne ikke skattyter vise til en fullt ut avklart, alternativ fremgangsmåte som ikke ville være i strid med gjennomskjæringsregelen. I vårt tilfelle vil ekstern finansiering ha samme skattemessige virkninger som intern lånefinansiering, og det foreligger derfor en alternativ fremgangsmåte som er uangripelig og som vil gi et likt skattemessig resultat. Valget om å benytte intern finansiering bør derfor ikke få andre konsekvenser enn ekstern finansiering (særlig når det ikke foreligger en uthuling av skattefundamentet).

Prosjektet gjennomføres som et samarbeidsprosjekt mellom B og C gjennom A, og det er ikke aktuelt å endre på eierandeler eller forholdet mellom partene. Det er heller ikke aktuelt å gjennomføre endringer som innebærer negative konsekvenser for C for å oppnå fordeler for B.

En mulighet kunne vært å overføre eiendommen til et DA eid av C og B. Dette innebærer en realisasjon av eiendommen, med gevinstbeskatning og dokumentavgift, og vil derfor ikke være en aktuell transaksjonsmåte.

En hensiktsmessig finansieringsstruktur kunne også vært oppnådd på andre måter (utbytte/kapitalnedsettelse til eierne), men dette ville innebære negative skattemessige effekter som følge av rentebegrensingsreglene. Det bemerkes i den sammenheng at skattyter ikke har plikt til å velge det alternativ som gir høyest skatt eller avgift, jf. Rt. 2008 s. 1510 (Reitan) avsnitt 62. Det er fullt lovlig å innrette seg slik at skatten eller avgiften blir lavest mulig, så lenge disposisjonene er reelle og ikke fremstår som forretningsmessig unaturlige.

Det er vanskelig å se at det økonomiske målet med disposisjonen kan oppnås på andre måter, utfra forutsetningene i dagens samarbeidsprosjekt mellom partene, og uten vesentlige negative konsekvenser for partene.

6.4.6 Skattelovens § 13-1

Som ledd i gjennomskjæringsvurderingen bemerkes det at lånene som ytes også vil være omfattet at skattelovens § 13‑1. Dette innebærer at lånene som ytes må være armlengdes. Slik vi ser det er det liten grunn til å anvende § 13‑2 i et rent innenlandsk tilfelle, når transaksjonen i alle tilfeller omfattes av skatteloven § 13‑1, som sikrer at lånene som ytes er armlengdes.

6.5 Omgåelse - oppsummering

Transaksjonen gjennomføres for å etablere en hensiktsmessig kapitalstruktur og unngå dobbeltbeskatning av inntektene i A som knytter seg til kollektivporteføljen til B, slik at det kun skjer en beskatning hos kundene.

Transaksjonen er en hensiktsmessig vei frem til det økonomiske målet, som er opprettelse av en hensiktsmessig kapitalstruktur med et horisontalt organisert konsern. Strukturen sikrer en hensiktsmessig organisering av utviklingsprosjektet og den videre driften i selskapet. Disposisjonen søker også å oppfylle formålet bak reglene for livselskaper, som representerer en forretningsmessig egenverdi.

Transaksjonen er ikke i strid med formålet bak rentebegrensningsreglene. Det skjer ingen overskuddsflytting da dette er helnorske konsern, og alle renteinntekter kommer til beskatning hos kundene og således i all hovedsak i Norge. I samsvar med forarbeidene er det ingen grunn til å avskjære rentefradrag i slike tilfeller, og en tilpasning til reglene bør ikke anses som en omgåelse. Lovgiver har lagt til grunn at rentebegrensningsreglene rammer videre enn formålet tilsier. Skattyter må derfor ha muligheten til å tilpasse seg reglene for å unngå utilsiktede skatteulemper, innenfor reglenes formål.

Tilpasningen ved opprettelsen av H er ikke i strid med formålet bak EBITDA-regelen mellom nærstående utenfor konsern, og innebærer en mer hensiktsmessig organisering av virksomheten i tråd med det som er vanlig i bransjen og de særlige reglene som gjelder for livselskaper. Beskatningen av midlene i kundeporteføljen flyttes fra A til kundene, og dobbeltbeskatning av overskuddet unngås, i tråd med formålet med skattereglene for livselskaper.

Hensynet til nøytralitet og hensynet til unngåelse av dobbeltbeskatning tilsier også at det ikke foreligger en omgåelse i dette tilfellet. Rentebegrensningsreglene bør ikke hindre at formålet bak skattereglene for livselskaper kan oppfylles, og systemtekniske hensyn trekker i retning av at det ikke skal skje en gjennomskjæring. Der det ikke skjer noen overskuddsflytting eller uthuling av skattefundamentet, bør skattyter ha mulighet til å gjøre tilpasninger for bl.a. å sikre at inntektene kun skattlegges hos kundene og ikke blir dobbeltbeskattet. Særlig når eksternfinansiering vil gi likt resultat, eller hvis B istedenfor hadde finansiert et ikke nærstående eiendomsselskap gjennom obligasjonsfinansiering.

Med ovenstående som utgangspunkt for vurderingen, er det klart at det ikke foreligger et misbrukstilfelle som skal rammes av omgåelsesregelen.

7 OPPSUMMERING

Som det fremkommer av ovennevnte, er det etter vårt syn ikke juridisk grunnlag for å sette de lovregulerte skattemessige effektene av transaksjonen til side. Vilkårene for omgåelse er ikke oppfylt. Alle skattemessige effekter er i tråd med formålet bak relevante skatteregler, ved at man unngår dobbeltbeskatning av inntekter i A knyttet til kundeporteføljen til B og oppnår en mer hensiktsmessig kapitalstruktur generelt sett. Opprettelsen av H er ikke i strid med formålet bak rentebegrensningsreglene, og kan derfor ikke anses som en omgåelse.»

Idet BFUen reiste prinsipielle spørsmål, oversendte skattekontoret saken til Skattedirektoratet for videre behandling, jf. skatteforvaltningsforskriften § 6‑1‑1 tredje ledd siste punktum.

Skattedirektoratet avga bindende forhåndsuttalelse den 7. juni 2021. Skattedirektoratet konkluderte med at

«den lovfestede omgåelsesregelen i skatteloven § 13‑2 vil komme til anvendelse på den planlagte disposisjonsrekken som innebærer etablering av et mellomliggende holdingselskap, overdragelse av aksjer fra nåværende eiere av A til holdingselskapet på selgerkreditt, og etablering av et gjelds- og fordringsforhold mellom A og det nyetablerte holdingselskapet.

Dette medfører at det skattemessige fradraget for netto rentekostnader i A (org.nr. [...]) begrenses etter skatteloven § 6-­41 niende ledd jf. tredje ledd fjerde punktum (EBITDA-regelen mellom nærstående) med hjemmel i skatteloven § 13‑2 fjerde og sjette ledd.»

Skattepliktige innga klage over BFU’en den 9. juli 2021.

Sekretariatet for Skatteklagenemnda mottok Skattedirektoratets uttalelse til klagen den 16. september 2021.

Sekretariatets utkast til innstilling til Skatteklagenemnda ble sendt skattepliktige ved advokat I i J den 25. november 2021. Den 1. desember 2021 mottok sekretariatet tilbakemelding fra skattepliktige om at det ikke var kommentarer til innstillingen.  

Skattepliktiges anførsler

Skattepliktige har inngitt følgende begrunnelse for klagen: 

«Etter Skattyters syn er det ikke grunnlag for gjennomskjæring, og disposisjonsrekken som skissert i BFU-en må legges til grunn for beskatningen. Det vises til BFU-en for nærmere opplysninger om faktum. Vi vil i punkt 2 redegjøre nærmere for klagegrunnene.

2 KLAGEGRUNNER

2.1 Innledning

Skattedirektoratet har lagt til grunn at disposisjonsrekken skissert i BFU-en skal anses som en omgåelse. Dette er det ikke grunnlag for i denne saken.

Etter den lovfestede omgåelsesregelen i skatteloven § 13‑2 skal det gjøres en vurdering av om hovedformålet var å oppnå en skattefordel, og om disposisjonsrekken etter en helhetsvurdering ikke kan legges til grunn for beskatningen.

Skattedirektoratets vurdering er svært mangelfull, og konklusjonen bygger på feilaktig grunnlag. De sentrale feilene i vurderingen er følgende:

• Det er ikke automatikk i at det skal gjennomskjæres i et tilfelle som dette. Det må foretas en konkret vurdering etter skatteloven § 13‑2 og de momentene som oppstilles der.
• I omgåelsesvurderingen må det gjøres en reell vurdering av formålet bak reglene og hvordan den konkrete disposisjonen står seg opp mot dette.
• Skattefordelen er vurdert feil, da totalbeskatningen for kreditor og debitor må være det relevante vurderingstemaet.
• Hensynet til likebehandling må tillegges betydelig vekt.

2.2 Betydningen av omtale i forarbeidene

Skattedirektoratet har lagt til grunn at etablering av mellomliggende holdingselskap er et tilfelle som etter forarbeidene uten videre skal anses som en uheldig tilpasning og rammes av omgåelsesregelen.

Etter vårt syn er det ikke grunnlag for en slik tolkning, da forarbeidene kun fastslår at omgåelsesregelen kan anvendes.

Ved innføringen av omgåelsesregelen ble det diskutert hvilken betydning det skal ha at omgåelsesmuligheter er omtalt i lovforarbeidene, uten at den nevnte muligheten er fulgt opp med spesielle omgåelsesregler. Spørsmålet kom på spissen i ConocoPhillips-dommen, hvor Høyesterett la vekt på i skattyters favør at en tilpasningsmulighet var nevnt i lovforarbeidene. Det ble både i utredningen og av departementet lagt til grunn at synspunktet i ConocoPhillips-dommen ikke skulle videreføres i en lovfestet omgåelsesnorm. Det vises i den forbindelse til NOU 2016: 5 punkt 8.5.5 og Prop. 98 L (2018-2019) pkt. 7.4.6.

Forarbeidene til rentebegrensningsreglene må ses i lys av dette, da departementet har sett det nødvendig å omtale at de er kjent med tilpasningsmuligheten, at det vurderes om særlige omgåelsesregler skal innføres, samt at den generelle omgåelsesregelen vil kunne anvendes i konkrete tilfeller. Uttalelsen fra departementet er inntatt i Prop. 1 LS (2019-2020), som ble avgitt før den lovfestede omgåelsesregelen ble vedtatt. På det tidspunktet var fremdeles den ulovfestede gjennomskjæringsregelen gjeldende rett, der omtale i forarbeidene kunne tale til skattyters fordel, og departementet så derfor behovet for å sikre seg mot en tilsvarende situasjon som i ConocoPhillips-dommen. Henvisningen til den generelle omgåelsesregelen må tolkes på denne bakgrunn. Dette innebærer ikke at tilfellet uten videre skal anses som en omgåelse, men betyr at det må gjøres en konkret vurdering av om omgåelsesnormen skal benyttes på det konkrete tilfellet man står overfor. For det tilfelle at det alltid skal foretas gjennomskjæring ville det nettopp være en særskilt omgåelsesregel, som departementet ikke innførte. Formålet med en generell omgåelsesnorm er at den kan gis generell anvendelse, i stedet for å vedta særskilte omgåelsesregler for særlige tilfeller. Dette forutsetter imidlertid at det faktisk gjøres en vurdering av om vilkårene for omgåelse er oppfylt, som vi ikke kan se at er gjort i denne saken.

På bakgrunn av ovenstående er det klart at rentebegrensningsreglene ikke oppstiller noe forbud mot etablering av mellomliggende holdingselskap eller omorganisering til konsern.

Det må i alle tilfeller foretas en reell vurdering av om den aktuelle disposisjonen faktisk innebærer en omgåelse i lys av reglenes formål, slik som omgåelsesnormen legger opp til. Dette er ikke gjort av Skattedirektoratet, som konkluderer med at etableringen av mellomliggende holdingselskap i henhold til forarbeidene skal anses som en omgåelse. Denne konklusjonen er det åpenbart ikke grunnlag for, og kan ikke legges til grunn.

2.3 Om skatteregler er utnyttet i strid med sitt formål

I BFU-en er det lagt til grunn at disposisjonsrekken er i strid med formålet med EBITDA-regelen. Dette krever en nærmere vurdering av formålet bak reglene, som ikke er gjort av Skattedirektoratet.

Formålet med rentebegrensningsreglene er å forhindre overskuddsflytting og uthuling av det norske skattefundamentet. Det vises til Prop. 1 LS (2013-2014). Formålet er også fremhevet ved alle senere endringer og tilpasninger av rentebegrensningsreglene.

Formålet er ikke å avskjære rentekostnader til nærstående, som Skattedirektoratet synes å ha lagt til grunn. Av administrative hensyn og av hensyn til Norges forpliktelser under EØS-avtalen, er reglene gitt anvendelse for alle låneforhold, både grenseoverskridende og innenlandske. I spørsmålet om det foreligger en omgåelse er det imidlertid klart at de to situasjonene må vurderes ulikt, slik som i andre EØS tilpassede regelverk (det er for eksempel særskilte omgåelsesregler i fritaksmetoden ved utdelinger til selskap innenfor EØS).

Der formålet om å hindre overskuddsflytting ikke gjør seg gjeldende, er det heller ingen grunn til å avskjære rentefradrag etter en omgåelsesbetraktning. Som følge av den sjablongmessige utformingen reglene er gitt, treffer rentebegrensingsreglene også låneforhold de etter sitt formål ikke er ment å ramme. Omorganiseringer for å være bedre tilpasset reglene må i slike tilfeller være tillatt, da det ikke er grunn til å anse dette som omgåelse i lys av formålet bak reglene.

Disposisjonsrekken skissert i BFU-en er ikke i strid med rente begrensningsreglenes formål, og dette skal tale til skattyters fordel i vurderingen av om det foreligger en omgåelse. Det vises til BFU-en for nærmere drøftelser og faktum.

2.4 Samme resultat kunne vært oppnådd på en måte som ikke rammes av omgåelsesregelen

Skattedirektoratet har bygget på feil sammenligningsgrunnlag når det er lagt til grunn at det ikke foreligger en alternativ fremgangsmåte som gir samme skattemessige resultat. Skattedirektoratet har bygget på at ekstern finansiering skiller seg fra finansiering mellom nærstående, under henvisning til sktl. § 6‑41.

Det relevante sammenligningsgrunnlaget er situasjonen for A etter at disposisjonsrekken er gjennomført, ikke dagens situasjon der A omfattes av EBITDA-regelen for nærstående utenfor konsern.

Etter at disposisjonsrekken er gjennomført vil A omfattes av rentebegrensningsreglene i konsern. I helnorske konsern vil egenkapitalunntaket alltid få anvendelse, og det gis fullt fradrag for rentekostnader. Dette tilfellet kan sammenlignes med ekstern finansiering med dagens eierstruktur, der det også gis fullt fradrag for rentekostnader til ekstern part, som følge av at ekstern finansiering faller utenfor rentebegrensningsreglene for nærstående. Vi viser til BFU-en for nærmere drøftelse og faktum.

Også der A-konsernet opprettes som skissert, men A tar opp gjeld fra ekstern part, vil A få fradrag for alle rentekostnader.

Dette innebærer at ekstern finansiering vil gi samme skattemessige resultat som den skisserte disposisjonsrekken, nemlig at det gis fullt fradrag for rentekostnader. Dette skal tale til skattyters fordel i vurderingen, og trekker i retning av at det ikke bør gjennomskjæres i et tilfelle hvor det ikke foreligger noen risiko for overskuddsflytting (uthuling av skattefundamentet).

2.5 Skattefordelens størrelse

Skattefordelens størrelse beror på hva som er sammenligningsgrunnlaget. Skattedirektoratets vurderinger tar ikke hensyn til dette, da det kun er lagt til grunn at det utgjør en fordel for A å bli omfattet av rentebegrensningsreglene i konsern. Slik vi ser det må det være totalbeskatningen som må være vurderingsgrunnlaget når man vurderer rentebegrensningsreglene; skattlegging hos debitor og kreditor.

Vi ønsker også å fremheve at A kan allerede nå ta opp eksterne lån og få fullt fradrag for alle rentekostnader. I en eiendomsstruktur ville ekstern finansiering vært like naturlig som intern finansiering, f.eks. ved obligasjonslån fra livselskaper.

Videre vil A før og etter etablering av konsern kunne ta opp eksternlån fra livselskaper, og lån fra B utgjør ingen skattefordel sammenlignet med eksternlån fra et annet livselskap.

2.6 Egenverdi

Det er feil når Skattedirektoratet ikke har tillagt reglene for livselskaper noen vekt. De særlige skattereglene som gjelder for livselskaper, må tas med i vurderingen av det forretningsmessige motivet. Det vises til BFU-en for nærmere drøftelser og faktum.

2.7 Likebehandling

Hensynet til likebehandling taler klart for at disposisjonsrekken ikke skal anses som en omgåelse.

B, og andre livselskaper, utsteder jevnlig obligasjonslån til eiendomsselskaper der de ikke har noen eierandel, og i slike tilfeller gis det fullt fradrag for rentekostnadene og inntektene skattlegges likt som det planlagte lånet fra B. Det er ingen grunn til at dette skal stille seg annerledes i et tilfelle der de eier 50 % av selskapet, særlig tatt i betraktning at det ikke er noen risiko for overskuddsflytting i et helnorsk tilfelle som dette. Det vises til BFU-en for nærmere drøftelser og faktum.

Dette bør tillegges stor vekt i vurderingen. Gjennomskjæring må begrenses til tilfeller der det faktisk er behov for å gjennomskjære. I dette tilfellet vil en gjennomskjæring innebære at det er rentebegrensningsreglenes utforming som bestemmer hva som skal anses som en omgåelse, i stedet for de lovfestede vilkårene i omgåelsesregelen. Dette har ikke vært hensikten med innføringen av den lovfestede omgåelsesregelen eller med rentebegrensningsreglene. En sjablongmessig utformet regel vil også omfatte tilfeller som er ment å falle utenfor, og i slike tilfeller må tilpasninger som ikke er i strid med regelens formål kunne tillates under hensynet til likebehandling.

3 AVSLUTNING

Det er ikke grunnlag for å anse disposisjonsrekken som en omgåelse. Skattedirektoratets konklusjon bygger på svært mangelfulle vurderinger, og kan ikke opprettholdes.»

Skattedirektoratets vurderinger

Skattedirektoratet har vurdert klagen slik i uttalelsen:

«Klager anfører at Skattedirektoratets vurdering ved anvendelsen av skatteloven § 13‑2 er svært mangelfull og at konklusjonen bygger på feil rettslig grunnlag.

Som begrunnelse anføres følgende:

1) Klager mener at Skattedirektoratet i sin vurdering har lagt til grunn at etablering av mellomliggende holdingselskap er et tilfelle som under henvisning til forarbeidene (Prop 1 LS (2019-2020) pkt. 8.1.6.) uten videre skal anses som en uheldig tilpasning og rammes av omgåelsesregelen.

Skattedirektoratet er ikke enig i anførselen om at direktoratet har lagt dette til grunn. I den bindende forhåndsuttalelsen er den planlagte disposisjonsrekken vurdert opp mot alle vilkårene i skatteloven § 13‑2. Dvs. at både hovedformålet etter bestemmelsens annet ledd bokstav a er vurdert, samt momentene i totalvurderingen, jf. bestemmelsen tredje ledd bokstav a) til f).

Når det gjelder departementets uttalelse i forarbeidene, Prop 1 LS (2019-2020) pkt. 8.1.6, er det vist til denne under drøftelsen av momentet i § 13‑2 tredje ledd bokstav f) (side 29), om «skatteregelen er utnyttet i strid med sitt formål eller grunnleggende skatterettslige hensyn». Etter Skattedirektoratets syn stemmer det ikke at dette alene begrunner resultatet i forhåndsuttalelsen, slik klager anfører. Vi viser her til drøftelsen av hovedformålet, samt de øvrige momentene i totalvurderingen som er behandlet under punkt 4.3 i forhåndsuttalelsen.  

Etter Skattedirektoratets oppfatning vil departementets uttalelser i forarbeidene, herunder kommentarer knyttet til mulige tilpasninger, kunne si noe om formålet med bestemmelsen, og vil av den grunn være et naturlig moment ved vurderingen av bokstav f). Vi er ikke enig i at Høyesteretts uttalelse i ConocoPhillips-dommen medfører at omgåelsesmuligheter som er nevnt i forarbeider før den lovfestede omgåelsesregelen ikke skal kunne tillegges vekt overhodet. I Prop. 98 L (2018-2019) punkt 7.4.6 fremgår det at det ikke skal tale i skattyters favør at en omgåelsesmulighet er omtalt i forarbeidene, men at det etter omstendighetene kan være aktuelt å legge vekt på at en tilpasningsmulighet må anses akseptert av lovgiver. I Prop. 1 LS (2019-2020) pkt. 8.1.6 fremgår det at departementet ved tilpasninger til rentebegrensningsreglene legger til grunn at den generelle omgåelsesregelen kan anvendes ved misbrukstilfeller frem til en eventuell spesiell omgåelsesregel foreligger. Vi er imidlertid enig med klager i at uttalelser av denne art i forarbeidene ikke alene kan få avgjørende betydning, noe det i den bindende forhåndsuttalelsen heller ikke har fått.

2) Det anføres at Skattedirektoratet ikke i tilstrekkelig grad har vurdert om disposisjonsrekken er i strid med formålet med EBITDA-regelen.

Klager viser til at formålet med rentebegrensningsregelen er å forhindre overskuddsflytting og uthuling av det norske skattefundamentet, jf. Prop. 1 LS (2013-2014).

Skattedirektoratet er enig i at det å hindre overskuddsflytting og uthuling av det norske skattefundamentet er en viktig del av formålet med bestemmelsen. Bestemmelsen er imidlertid ikke begrenset til disse tilfellene. Som nevnt på side 28 i forhåndsuttalelsen gjelder bestemmelsen uavhengig av om det foreligger overskuddsflytting og er utformet som en sjablonmessig regel uten at det legges vekt på skattereglene i andre land, vurderinger av forretningsmessig motiv etc. Det vises her til Prop. 1 LS (2013-2014) pkt. 4.6, samt Prop. 1 LS (2018-2019) hvor regelen for selskap i konsern ble utvidet til også å gjelde eksterne renter kombinert med unntaksregler. For selskap i konsern er regelen om avskjæring av renter til nærstående part utenfor konsern i § 6‑41 niende ledd videreført, uavhengig av om unntaksregel kan påberopes eller om netto rentekostnader er under konsernterskelbeløpet på 25 mill. Bestemmelsen gjelder også uten hensyn til hvor nærstående part utenfor konsern er hjemmehørende, jf. FSFIN § 6‑41‑4 som definerer nærmere hva som menes med nærstående part utenfor konsern.

Etter Skattedirektoratets oppfatning må en ved vurdering av bestemmelsens formål kunne se hen til hvilke tilfeller lovgiver ved utforming av regelen klart har gitt anvisning på skal falle innenfor bestemmelsen. Som nevnt ovenfor er det under vurderingen av bestemmelsen formål også vist til Finansdepartementets uttalelse i Prop. 1 LS (2019-2020) pkt. 8.1.6 hvor den skisserte disposisjonsrekken er nevnt som en mulig tilpasning til regelverket.

Direktoratet er av den oppfatning at den bindende forhåndsuttalelsen i tilstrekkelig grad har vurdert om den planlagte disposisjonsrekken er i strid med formålet med bestemmelsen.

3) Samme resultat kunne vært oppnådd på en måte som ikke rammes av omgåelsesregelen

Skattedirektoratet er ikke enig i klagers argument om at selskapet gjennom et eksternt lån ikke ville fått avskjæring av rentefradrag og derfor må kunne foreta den nevnte tilpassingen, slik at bestemmelsen i skatteloven § 6‑41 niende ledd om begrensning av renter til nærstående part utenfor konsern ikke kommer til anvendelse.

Omgåelsesnormen tar sikte på å treffe disposisjoner som gir et skattemessig resultat som er uønsket av rettsordenen. Vi viser her til forarbeidene til den lovfestede omgåelsesregelen, Prop. 98 L (2018-2019) pkt. 7.4.8. Det følger av skatteloven § 6‑41 at ekstern og intern finansiering skattemessig ikke skal behandles likt, og at selskap i konsern vil kunne få avskjæring av netto rentekostnader til nærstående part utenfor konsern (EBITDA-regelen mellom nærstående) i tilfeller hvor unntaksregelen kan påberopes eller netto rentekostnader er under konsernterskelen, jf. bestemmelsens niende ledd. En sammenligning, slik klager anfører med et eksternt lån blir derfor etter direktoratets oppfatning ikke riktig, da dette vil være en annen situasjon, og av den grunn ikke gjenstand for beskatning etter bestemmelsens niende ledd. Det følger av skatteloven § 6‑41 tredje ledd og niende ledd at rentekostnader på gjeld til nærstående part kan bli gjenstand for rentebegrensning selv om gjeld til en ekstern långiver ikke ville vært omfattet av rentebegrensningsregelen.

 

Gjennom den planlagte disposisjonsrekken vil skattyter etablere interne lån, men unngå at EBITDA-regelen mellom nærstående i § 6‑41 niende ledd får anvendelse. Dette er i strid med lovgivers intensjon. Den nevnte bestemmelsen vil som nevnt ikke komme til anvendelse ved et eksternt lån. Det kan derfor ikke være riktig å sammenligne disse situasjonene.

4) Skattefordelens størrelse

Klager anfører at Skattedirektoratet ikke har tatt hensyn til totalbeskatningen, dvs. beskatningen hos debitor og kreditor, samt forholdet til ekstern finansiering ved vurderingen av skattefordelens størrelse.

Skattedirektoratet viser her til at anmodningen knytter seg til A, og at spørsmålet i den bindende forhåndsuttalelsen er stilt på vegne av A. Det sentrale ved vurderingen vil dermed være å vurdere skattefordelene med utgangspunkt i dette selskapet. For kreditor vil skatteplikten for renteinntekter følge de alminnelige reglene, slik at endringen (for eierselskapene) her primært knytter seg til at lånet gis til en annen debitor enn A.

For A vil den nåværende selskapsstrukturen medføre at fradragsretten for rentebetalinger kan bli begrenset i medhold av nærståenderegelen i skatteloven § 6‑41 niende ledd jf. tredje ledd fjerde punktum (EBITDA-regelen mellom nærstående) ved etablering av gjeld direkte til aksjeeierne B og C. Den planlagte disposisjonsrekken, som innebærer etablering av et mellomliggende holdingselskap, overdragelse av aksjer fra nåværende eiere til holdingselskapet på selgerkredit, og etablering av et gjelds- og fordringsforhold mellom A og nyetablert holdingselskap vil medføre at EBITDA-regelen mellom nærstående likevel ikke kommer til anvendelse og A oppnår fullt fradrag etter bestemmelsens åttende ledd.

Vurderingen må etter direktoratets syn foretas for A. Det er ikke et argument mot anvendelse av omgåelsesregelen at gjeldende struktur kan være skattemessig ufordelaktig for en annen part eller at partene mener at selskapsstrukturen eller finansieringen burde vært annerledes. Det som vurderes er om de skisserte disposisjonene, med utgangspunkt i den strukturen som foreligger i dag, rammes av omgåelsesbestemmelsen i skatteloven § 13‑2.

Det er i anmodningen opplyst at A pga. eksisterende skatteposisjoner som har oppstått som følge av rivningen av det tidligere bygget på eiendommen og oppføring av det nye bygget, i liten grad vil kunne få fradrag for renter på gjeld til nærstående. En må dermed kunne legge til grunn at den planlagte disposisjonsrekken vil medføre en betydelig skattefordel for A i form av et ikke ubetydelig rentefradrag som ikke avskjæres.

Spørsmål om det foreligger en skattefordel er behandlet både under grunnvilkåret og i totalvurderingen som et moment. Vi viser her til drøftelsen i forhåndsuttalelsen. Skattedirektoratet er av den oppfatning av beskatningen hos kreditor i liten grad kan tillegges vekt, jf. kommentaren i andre avsnitt ovenfor. Når det gjelder ekstern finansiering finner vi at dette er moment som ikke kan tillegges vekt overhodet, jf. drøftelsen ovenfor under pkt. 3.

5) Egenverdi

Klager anfører at reglene for livselskap i eierselskapet B må tillegges vekt ved vurderingen av det forretningsmessige motivet.

Skattedirektoratet er ikke enig i dette. Etter Skattedirektoratets oppfatning er det klare utgangspunktet at skattemessige virkninger hos øvrige skattytere enn A ikke skal ha avgjørende betydning ved vurdering av om omgåelsesregelen får anvendelse. At B ser at konsernet ved en større eierandel i A kunne ha benyttet de særlige skattereglene som gjelder for investeringer gjennom kollektivporteføljen, kan ikke medføre at en tilpasning, som her er skissert og som etter Skattedirektoratets oppfatning er klart i strid med formålet, kan aksepteres. Vi viser for øvrig til side 26 og side 29 i forhåndsuttalelsen hvor innsenders anførsler vedrørende de særlige reglene for livselskaper er behandlet.   

6) Likebehandling

Skattedirektoratet er ikke enig i klagers anførsel om at den planlagte disposisjonsrekken må akseptertes fordi B og andre livselskaper jevnlig utsteder obligasjonslån til eiendomsselskaper der de ikke har noen eierandel, og hvor bestemmelsen i skatteloven § 6‑41 niende ledd, EBITDA-regelen mellom nærstående dermed ikke får anvendelse. Rentebegrensningsreglene omfatter blant annet nærmere angitte disposisjoner mellom nærstående parter, og det har ikke betydning for anvendelsen av rentebegrensningsreglene om en av partene også har tilsvarende transaksjoner med eksterne der disposisjonen ikke omfattes av nærståenderegelen i rentebegrensningsreglene. En anvendelse av reglene etter sin ordlyd er ikke i strid med prinsippet om likebehandling, og tilpasninger som foretas for å bli stilt økonomisk som om partene ikke er nærstående kan rammes av omgåelsesregelen i skatteloven § 13‑2 hvis vilkårene for øvrig er oppfylt.

Faktum/saksforholdet

Det er ikke kommet til nye forhold i klagerunden. Etter Skattedirektoratets er resultatet i uttalelsen korrekt, slik at omgjøring ikke er aktuelt.

Relevante kilder

Ingen nye relevante kilder.»

Sekretariatet sendte utkast til innstilling på innsyn til skattepliktige den 25. november 2021. I brev av 1. desember 2021 ga skattepliktige tilbakemelding om at det ikke var merknader til innstillingen.

Sekretariatets vurderinger

Formelle forhold og konklusjon

Skattepliktige kan klage på bindende forhåndsuttalelser i samsvar med reglene om klage over enkeltvedtak i skatteforvaltningsloven kapittel 13, jf. skatteforvaltningsloven § 6‑2 første ledd.

Skattepliktige har den 9. juli 2021 påklaget bindende forhåndsuttalelse avgitt av Skattedirektoratet den 7. juni 2021. Skatteklagenemnda er rett klageinstans, jf. skatteforvaltningsloven § 13‑3 første og andre ledd.

Klagen er levert rettidig og tas til behandling. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13‑7 annet ledd.

Reglene om krav til anmodningens innhold i forskrift av 23.11.2016 nr. 1360 til skatteforvaltningsloven (skatteforvaltningsforskriften) § 6‑1‑4 gjelder tilsvarende for klage over bindende forhåndsuttalelse, jf. skatteforvaltningsforskriften § 6‑2‑1 første ledd. Dette innebærer blant annet at anmodningen bare kan gjelde den skattepliktiges egne skatteforhold, jf. skatteforvaltningsforskriften § 6‑1‑4 tredje ledd. Anmodningen om BFU er fremsatt på vegne av A, og gjelder således kun dette selskapet.

Sekretariatet gjør oppmerksom på at det ikke tas stilling til eventuelle andre skattespørsmål eller problemstillinger som kan oppstå i relasjon til den skisserte omorganiseringen, ut over de spørsmål som er drøftet i det følgende. Sekretariatet forutsetter at premissene og faktum som fremgår av innstillingen sammenholdt med saksdokumentene, er fullstendige og dekkende, herunder at renten anvendt i lånearrangementene er armlengdes.

Sekretariatet, som forbereder saken for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage tas til følge. 

Materielle forhold

Rettslige og faktiske utgangspunkter  

Hovedregelen om skatt på inntekt fastslår at «[s]om skattepliktig inntekt anses enhver fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet», jf. skatteloven § 5‑1. Det som kommer til beskatning er netto inntekt, hvilket medfører at det gis fradrag for kostnader som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt, jf. skatteloven § 6‑1. For rentekostnader er dette nærmere presisert i skatteloven § 6‑40, som slår fast at det gis fradrag for renter av skattepliktiges gjeld.

I 2013 ble det vedtatt en innskrenkingsregel i skatteloven § 6‑41 som begrenser adgangen til å få fradrag for renter på gjeld til selskap i konsern og nærstående («rentebegrensingsregelen»). 

A eies per i dag med 50 % andel på hver av B og C, og er 100 % egenkapitalfinansiert. Selskapet har to heleide datterselskaper, E og F. Slik A er eid i dag, sammenholdt med de skatteposisjoner det besitter etter rivning av tidligere bygg på eiendommen mv, vil rentebegrensingsregelen etter det opplyste medføre at A har svært begrensede muligheter til å få fradrag for renter på eventuelle lån ytt av B og C.

I anmodningen om bindene forhåndsuttalelse har A skissert en omorganisering gjennomført ved at B og C sammen stifter selskapet H. H kjøper deretter B og C sine aksjer i A på kreditt til markedspris under fritaksmetoden. A overfører datterselskapene E og F til H, og etablerer ved det et horisontalt organisert konsern. B og C konverterer selgerkreditten til H dels til langsiktig lån på markedsmessige vilkår, og dels til egenkapital i H. A vedtar utbytte/tilbakebetaling av innbetalt kapital til H. Utbetalingskravet konverteres til langsiktig lån fra H til A på armlengdes vilkår. Låneforholdene samordnes slik at netto rentekostnader i H ikke overstiger terskelgrensen for anvendelse av rentebegrensingsregelen.

Ved å foreta de skisserte disposisjoner, vil A kunne benytte sine eksisterende skatteposisjoner og samtidig få fullt fradrag for gjeldsrenter uavhengig av om ultimat långiver er ekstern eller B/C via H. Rentebegrensingsregelen vil ikke begrense As adgang til å få fradrag for renter på gjeld så lenge lånet kommer fra morselskapet H. Ved å tilpasse størrelsen på lån (og derved størrelsen på fradragsberettigede rentekostnader mv) til inntektsgrunnlaget i A, kan selskapets skattemessige resultat reduseres til et minimum.

H vil ha full fradragsrett for sine renter på lån fra eierne idet selskapets netto rentekostnader (rentekostnader fratrukket renteinntekter) ikke overstiger terskelbeløpet i rentebegrensingsregelen. H sitt skattemessige resultat vil i det vesentligste utgjør netto renteinntekt fra lånearrangementene. Disse kan tilpasses slik at skattemessig resultat reduseres til et minimum.

Renteinntektene C mottar på lånet til H vil være skattepliktig inntekt for C. For B sin del inngår aksjene i H etter det opplyste i B sin investeringsvalg- og kollektivportefølje. I tråd med det særskilte skatteregime som skatteloven § 8‑5 fastlegger for midler i livselskapers investeringsvalg- og kollektivportefølje, skattlegges renteinntektene ikke i livselskapet, men først ved utbetaling til kundene. Bakgrunnen for bestemmelsen er at investeringsvalg- og kollektivporteføljen anses å tilhøre kundene og ikke livselskapet.

Omgåelsesregelen i skatteloven § 13-2 ble innført med virkning fra inntektsåret 2020, og erstattet den tidligere ulovfestede gjennomskjæringsregelen. Bestemmelsen trekker grensen mellom lovlig skatteplanlegging og ulovlig skatteomgåelse. Bestemmelsens første til tredje ledd lyder slik:

«(1) Ved omgåelse kan skattlegging gjennomføres etter denne paragraf.

(2) En omgåelse foreligger når det er foretatt en disposisjon eller flere sammenhengende disposisjoner som

a) tilsier at hovedformålet var å oppnå en skattefordel, og

b) etter en totalvurdering ikke kan legges til grunn for beskatningen, jf. tredje ledd.

(3) Ved totalvurderingen skal det blant annet legges vekt på følgende:

a) forretningsmessig egenverdi og andre virkninger av disposisjonen enn skattefordeler i Norge eller i utlandet,

b) skattefordelens størrelse og graden av skatteformål,

c) om disposisjonen er en uhensiktsmessig vei frem til det økonomiske formål med disposisjonen,

d) om samme resultat kunne vært oppnådd på en måte som ikke rammes av denne paragraf,

e) de aktuelle skattereglenes rettstekniske utforming, herunder om en regel er skarpt avgrenset tidsmessig, kvantitativt eller på annen måte,

f) om skatteregler er utnyttet i strid med sitt formål eller grunnleggende skatterettslige hensyn.»

Som det fremgår stiller skatteloven § 13-2 to vilkår som må være oppfylt for at det skal foreligge en omgåelse som kan skattlegges etter bestemmelsen. Det første vilkåret er at hovedformålet med disposisjonene er å oppnå en skattefordel, jf. annet ledd bokstav a. Det andre vilkåret er at disposisjonene etter en totalvurdering ikke kan legges til grunn for beskatningen, jf. annet ledd bokstav b. Ved totalvurderingen skal det blant annet legges vekt på de momenter som fremkommer i bestemmelsens tredje ledd bokstav a) til f).

Bestemmelsen bygger på en liknende toleddet struktur som var formulert av Høyesterett i den tidligere ulovfestede gjennomskjæringsregelen, jf. Innst. 24 L (2019-2020) pkt. 1.3. Hva gjelder forholdet til tidligere rettspraksis ved anvendelsen av skatteloven § 6‑41, uttales det i Prop. 98 L (2018-2019) pkt. 1 at forslaget til lovfestet omgåelsesnorm forutsettes å gi resultater som i hovedsak vil være sammenfallende med det som følger av den ulovfestede normen.

Sekretariatet legger til grunn at den skisserte disposisjonsrekken knyttet til A og dets datterselskaper mv, vil medfører at A – i tilfelle hvor lån ytes fra eierne via mellomholdingselskapet – vil få fradragsrett for gjeldsrenter som selskapet per i dag ikke er i posisjon til å få. Spørsmålet er om disposisjonsrekken skal anses som lovlig tilpasning eller en omgåelse av rentebegrensingsregelen som det er grunnlag for å anvende skatteloven § 13‑2 på. 

Den konkrete vurdering

Forutsetninger

Sekretariatet legger til grunn at den skisserte disposisjonsrekken som gjennomføres for å etablere mellomholdingstrukturen og nye gjelds- og låneforhold, skal vurderes som én sammenhengende disposisjon, jf. skatteloven § 13‑2 annet ledd. Disposisjonene gjennomføres ut fra en innbyrdes sammenheng og plan. Dette medfører at vurderingen av hvorvidt det foreligger en eventuell omgåelse vurderes for den skisserte disposisjonsrekken samlet.

Vurderingen av formålet bak disposisjonsrekken skal foretas ut fra en objektiv vurdering, jf. Prop. 98 L (2018-2019) punkt 7.5.3. Dette innebærer at

«[v]urderingen skal løsrives fra den eller de konkrete beslutningstakerne, og i stedet knyttes til hva en tenkt rasjonell aktør typisk ville hatt som formål med en slik transaksjon. Vurderingen skal baseres på de virkningene som fremsto som sannsynlige på transaksjonstidspunktet. Dette skal gjelde både for skattemessige virkninger og andre virkninger. [...] Ved vurderingen av transaksjonen, vil det også, etter omstendighetene, måtte trekkes inn elementer som ikke så lett lar seg tallfeste. Omfanget av den virksomheten som videreføres, finansiell eksponering, sikring av nødvendig leveranser til selskap innenfor samme konsern, er alt eksempler på omstendigheter som vil kunne inngå i vurderingen av om en transaksjon er overveiende skattemessig motivert.»

Dette er videre utdypet av departementet i UFIN-2020-1023:

«Etter departementets vurdering, vil det også være grunnlag for å ta hensyn til andre konkrete omstendigheter i det konkrete tilfellet, enn de som er nevnt i sitatet. Det kan for eksempel gjelde risikoaspekter ved en transaksjon, økonomisk stilling, arten av virksomhet og familiemessige eller personlige forhold.»

Anmodningen om bindende forhåndsuttalelse er inngitt på vegne av A. Dette medfører at det er skattlegging av en eventuell omgåelse i A som er vurderingstemaet i klagen.

 

Grunnvilkåret – er hovedformålet å oppnå en skattefordel?

Grunnvilkåret for å anvende omgåelsesregelen er at hovedformålet med disposisjonsrekken er å oppnå en skattefordel, jf. skatteloven § 13‑2 annet ledd bokstav a.

Av lovforarbeidene i Prop. 98 L (2018 – 2019) s. 53 fremgår at skattemessige og forretningsmessige motiv/virkninger skal avveies mot hverandre. Det skal foretas en nettovurdering hvor en sammenholder differansen mellom positive og negative forretningsmessige virkninger med de skattemessige virkninger. For at grunnvilkåret skal anses oppfylt, må «det skattemessige motiv [...] fremstå som klart større enn det forretningsmessige».

Skattepliktige uttaler at formålet med disposisjonene er å etablere en hensiktsmessig eier- og finansieringsstruktur. Nærmere bestemt er det ønske om å unngå dobbeltbeskatning av investeringer knyttet til Bs investeringsvalg- og kollektivportefølje. Videre uttales det at omorganiseringen leder til at en kan oppnå en mer hensiktsmessig kapitalstruktur hvor eierne kan velge å finansiere prosjektet ved låneopptak i A, og med den gjeldsgrad eierne ønsker. Til sist pekes det på at etableringen av en flat konsernstruktur er ønsket for å tilrettelegge for vanlig og hensiktsmessig utvikling og drift av selskapene.

Sekretariatet må fra et objektivt ståsted vurdere de ulike skattemessige og ikke-skattemessige motiv bak disposisjonene, og ut fra det avgjøre hvorvidt hovedformålet er å oppnå en skattefordel. De ulike motiv gjennomgås i det følgende.

• Skattefordel - skatteloven § 6-41

Sekretariatet legger til grunn at dersom disposisjoner setter en skattepliktig i posisjon til å få fradragsrett for gjeldsrenter som skattepliktige ikke hadde forut for disposisjonene, så innebærer dette at disposisjonene har gitt skattepliktige en skattefordel i lovens forstand. Den konkrete fordelen utgjør forskjellen mellom fradragsretten slik den var forut for disposisjonene, sammenlignet med fradragsretten etter at disposisjonene er foretatt (uten at omgåelsesregelen er anvendt).

A har i anmodningen anført at det er lånet mellom H og eierne som er det relevante låneforhold å vurdere under grunnvilkåret. Sekretariatet er uenig i dette. Det vises til at forhåndsuttalelsen kun er bindende overfor A, og at vurderingstemaet er hvorvidt de skisserte disposisjoner utgjør en omgåelsessituasjon i A. Dette medfører at det er As låneforhold som er relevant å vurdere.

Per i dag vil lån til A fra eierne vil være begrenset av EBITDA-regelen for lån fra nærstående i skatteloven § 6‑41 tredje og fjerde ledd. På et lån fra eierne i den størrelsesorden som skisseres, vil A ha svært begrenset fradragsrett for renter.

Ved å gjennomføre de skisserte disposisjonene kan B og C yte lån til A via mellomholdingselskapet. Både A og H vil ha full fradragsrett for rentene.

Det er i anmodningen til bindende forhåndsuttalelse oppgitt at eiendomsprosjektet i A vil ved ferdigstillelse ha en verdi opp mot [...] kroner. Selskapet er per i dag tilnærmet 100 % egenkapitalfinansiert. Ved å gjennomføre de skisserte disposisjoner ser en for seg en gjeldsgrad på cirka 50 %. Dette tilsier en opplåning i størrelsesorden [...] kroner. Det er ingen tvil om at et lån på markedsmessig rente i slik størrelsesorden vil gi A en stor skattefordel i form av et betydelig rentefradrag som ikke er oppnåelig under dagens organisering.

• Det særlige skatteregime for livselskap i skatteloven § 8‑5

Som et av formålene bak disposisjonene har skattepliktige vist til at disponeringene ønskes gjennomført for at B skal unngå «utilsiktet dobbeltbeskatning» av kundemidler i investeringsvalg- og kollektivporteføljen. Dette anføres å utgjøre et forretningsmessig motiv idet det er i tråd med formålet bak det skatteregime skatteloven § 8‑5 oppstiller for livselskaper. Fradragsrett for renter i A er en forutsetning for å oppnå dette.

Skattedirektoratet har i den påklagede forhåndsuttalelsen lagt til grunn at anmodningen om bindende forhåndsuttalelse er stilt på vegne av A, og omhandler alene de skattemessige forhold der. Videre er det vist til at tilpasning til særlige skatteregler for enkelte bransjer som dagens struktur ikke åpner for, uansett vil kunne anses som en skattefordel.

Sekretariatet deler Skattedirektoratets syn om at anmodningen gjelder de skattemessige forhold i A. Det utelukker likevel ikke at forhold utenfor den enkelte selskap i enkelte tilfeller kan være relevante ved anvendelsen av skatteloven § 13‑2. Det vises eksempelvis til at globale konsernplaner har vært tillagt vekt ved vurdering av omorganisering i det enkelte selskap, jf. eksempelvis BFU-2014-15.

Skattepliktige anfører at formålet bak skatteloven § 8‑5 er at kundemidler i investeringsvalg- og kollektivporteføljen ikke skal skattlegges på livselskapets hånd. Sekretariatet er enig i at dette er formålet med bestemmelsen. På den annen side ble det foretatt en grundig avveining av hvor en skulle sette grensen for regelens anvendelse da skatteloven § 8‑5 ble vedtatt. Det fremgår av lovforarbeidene at en inkluderte konsernselskaper, dvs. selskaper hvor samtlige aksjer var eid av investeringsvalg- og kollektivporteføljen. Dette ble gjort ved at det ble gitt en særskilt bestemmelse om fritak for beskatning av konsernbidrag i skatteloven § 8‑5 femte ledd. Derimot lot lovgiver etter en nærmere vurdering ikke bestemmelsen få virkning for tilknyttede selskaper hvor det ikke forelå skattemessig konserntilhørighet. Det er dette som er situasjonen i herværende sak.

For å komme til samme skattemessige resultat som om skatteloven § 8‑5 hadde fått virkning, er det skissert et opplegg som forutsetter at A har full fradragsrett for renter på gjeld. Dette innebærer at det foretas omorganisering av selskapsstrukturen og etablering av særskilte lånearrangementer for å ikke treffes av ordlyden i skatteloven § 6‑41. Spørsmålet er om ønsket om å unngå «dobbeltbeskatning» for livselskapet i tråd med formålet bak – men likefullt utenfor anvendelsesområdet for – skatteloven § 8‑5, skal anses som et skattemessig eller forretningsmessig forhold ved vurderingen av om disposisjonene innebærer en omgåelse av skatteloven § 6‑41.

Av skatteloven § 13-2 tredje ledd bokstav b følger at ønsket om å unngå dobbeltbeskatning ikke skal anses som et forretningsmessig formål ved den totalvurdering som foretas dersom grunnvilkåret er oppfylt. Av bestemmelsen fremgår at det som inngår er «forretningsmessig egenverdi og andre virkninger av disposisjonen enn skattefordeler i Norge eller i utlandet» (sekretariatets utheving). Ut fra sammenhengen i lovbestemmelsen må den samme grensedragning legges til grunn ved den forutgående vurdering av om grunnvilkåret er oppfylt. Det vises til Prop. 98 L (2018 – 2019) punkt 7.5.3, hvor tilsvarende er lagt til grunn.

Lovteksten gir derimot ikke svar på om slike sekundære skatteforhold skal vurderes sammen med / tillegges det primære skatteforhold ved anvendelsen av skatteloven § 13‑2. Men dette er omtalt i Zimmer-utvalget i NOU 2016:5 på side 90:

«Utredningen legger etter dette til grunn at virkning som består i å oppnå skattefordeler i utlandet, ikke skal anses som forretningsmessig ved anvendelse av en lovfestet omgåelsesnorm. Dette innebærer på den annen side ikke at slike fordeler uten videre kan likestilles med skattemessig formål knyttet til norsk rett. Dette må iallfall gjelde hvor transaksjonen i vedkommende utland ikke har omgåelsespreg der. I slike tilfeller bør skattefordeler i utlandet hverken tale for eller mot at vilkåret er oppfylt.

Et tilsvarende spørsmål kan reises for fordeler knyttet til andre norske skatter eller avgifter enn den som den aktuelle saken gjelder. Spørsmålet har særlig vært oppe i forbindelse med saker der spørsmålet er om salg av aksjer kan anses som salg av selskapets eiendeler ("innmat"). Et argument fra skattytersiden har vært at salg av aksjene ikke utløser dokumentavgift, mens salg av fast eiendom gjør det, og at spart dokumentavgift er et relevant ikke-skatterettslig formål. Argumentasjonen foran om utenlandske skattefordeler er delvis relevant også her. Først og fremst er sparte skatter noe kvalitativt annet enn økte inntekter og reduserte kostnader. Det er dessuten lite nærliggende at sparte skatter av én kategori (f.eks. dokumentavgift) skal være et argument i favør av at disposisjoner som leder til skattefordel av en annen kategori (f.eks. inntektsskatt), skal anses holdbare. Atferd motivert av å spare f.eks. dokumentavgift kan være like lite samfunnsnyttig og like konkurransevridende som atferd for å spare (norsk) inntektsskatt. Men heller ikke slikt bør regnes som skattemessig virkning ved vurdering av omgåelse under andre skatter.» (sekretariatets uthevinger)

Tilsvarende synspunkter ble gjentatt i de senere forarbeider, herunder i Prop. 98 L (2018-2019) punkt 7.4.3:

«Et argument fra skattytersiden har vært at salg av aksjene ikke utløser dokumentavgift, mens salg av fast eiendom gjør det, og spart dokumentavgift er et relevant ikke-skatterettslig formål. Utredningen er ikke enig i at en slik besparelse kan anses som et relevant ikke-skatterettslig formål. Men utredningen finner på den annen side at dette heller ikke uten videre bør likestilles med vanlige skattemessige virkninger. I utredningen vises det til at argumentasjonen om skattefordeler i utlandet også delvis er relevant her»

Slik sekretariatet tolker lovforarbeidene skal sekundære skattefordeler verken tillegges skattemessige eller ikke-skattemessige forhold ved anvendelsen av skatteloven § 13‑2, forutsatt at disposisjonene ikke bærer preg av omgåelse av den aktuelle sekundære skatteregel. De skisserte disposisjoner innebærer en tilpasning som omfattes av formålet bak skatteloven § 8‑5, og utgjør derved ingen omgåelse av bestemmelsen. Dette gjelder selv om en foretar en tilpasning som ligger utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Ut fra dette legger sekretariatet til grunn at ønsket om å unngå dobbeltbeskatning for livselskapet med henvisning til skatteloven § 8‑5 verken skal anses som et forretningsmessig eller skattemessig forhold ved anvendelsen av skatteloven § 13‑2.

Sekretariatet nevner at lovgiver drøftet finansinstitusjoners stilling i lovforarbeidene til rentebegrensingsreglene, herunder i Prop. 1 LS (2013 – 2014) pkt 4.16. Departementet valgte å ikke foreslå særskilt unntak som ville fått virkning for slike selskapers kundemidler idet «Departementet kan ikke se at investeringer foretatt av finansinstitusjoner på vegne av forsikringskunder mv., bør gi en høyere avkastning etter skatt sammenlignet med tilsvarende investeringer foretatt av andre investorer.» Det nevnes også for helhetens skyld at i den grad dobbeltbeskatningsargumentet knyttet til skatteloven § 8‑5 skulle vært et moment av positiv betydning for skattepliktige i vurderingen, så ville det kun hatt vekt overfor den ene 50 % aksjonæren (livselskapet). Ovenfor selskapet og den andre aksjonæren ville unngåelse av beskatning i A, begrunnet i en deleiers særlige organisasjonsform, innebære en tilfeldig og uønsket særfordel, blant annet fordi den ville kunne være konkurranse- og/eller investeringsvridene.

• Hensiktsmessig kapital- og konsernstruktur

Av øvrige ikke-skattemessige formål har skattepliktige anført ønske om mer hensiktsmessig kapital- og konsernstruktur.

Når det gjelder ønsket om å oppnå en kapitalstruktur som går fra tilnærmet 100 % egenkapitalbasert til en gjeldsgrad på cirka 50 % finansiert via lån fra eierne, legger sekretariatet til grunn at det ligger forretningsmessige motiv bak dette av ikke ubetydelig størrelse. Selv om både egenkapital og lån kommer fra eierne, er det vanlig med en nærmere tilpasning av forholdet mellom egenkapital og gjeld, idet det blant annet skaper større fleksibilitet knyttet til utdelinger, annen påvirkning av egenkapital ved ansvarlig lån mv.

Når det gjelder ønsket om en flatere konsernstruktur under et mellomholdingselskap, så har skattepliktige anført at en flat konsernstruktur er en vanlig og hensiktsmessig måte å organisere eiendomskonsern på. Hvilke underliggende forretningsmessige forhold som underbygger hensiktsmessigheten, er ikke nærmere konkretisert. Slik sekretariatet ser det, kan det være forretningsmessige hensyn som taler for en omstrukturering til flat konsernstruktur under et mellomholdingselskap. Utgangspunktet for vurderingen må tas i dagens situasjon hvor A er konsernspiss med to underliggende datterselskap. Spørsmålet er hvilke forretningsmessige fordeler omlegging fra dagens konsernstruktur til en flat struktur under et mellomholding gir. De tre selskapene har alle forskjellig type virksomhet og ulike forretningsområder. Den skisserte omorganisering leder til at de får en felles, styrende mor å rapportere til og få instrukser fra. Dette i motsetning til dagens modell hvor to av driftsselskapene rapporterer til, og tar imot instrukser fra, det tredje driftsselskapet (A). Sekretariatet utelukker ikke at endrede rapporterings- og instruksjonslinjer kan styrke det enkelte selskaps muligheter til utvikling og drift.

I tillegg til dette, kan en struktur hvor datterselskapene blir søsterselskaper av A, i gitte tilfeller innebære lavere risikoeksponering for A. Likeledes vil omorganiseringene bedre A sine fremtidige muligheter til lånefinansiering ved at også eierne kan opptre som långivere. I dagens modell vil rentebegrensningsregelen medføre at selskapet kun har anledning til å søke finansiering eksternt.

• Konklusjon

Slik sekretariatet ser det, innbefatter de skisserte disposisjonene uten tvil forhold av forretningsmessig verdi for A. Dette inkluderer mulighetene til en mer hensiktsmessig og fleksibel gjelds- og egenkapitalsammensetning, en mer hensiktsmessig konsernstruktur med tanke på best samlet drift av konsernselskapene, begrensning av risiko for A, samt økte muligheter til å få lånefinansiering.

Til tross for at det foreligger forhold av forretningsmessig verdi, anser sekretariatet likefullt at det klare hovedformålet bak disposisjonene er å unngå at A skal få begrenset fremtidig rentefradrag på gjeld i medhold av skatteloven § 6‑41. Sekretariatet anser denne skattefordelen i betydelig grad motiverende for de disposisjoner som skisseres foretatt, og det skattemessige motivet fremstår klart større enn de forretningsmessige/ikke skattemessige motiv.

Dette innebærer at grunnvilkåret i skatteloven § 13‑2 annet ledd bokstav a anses oppfylt. Sekretariatet går over til å vurdere om disposisjonene av denne grunn ut fra en totalvurdering ikke kan legges til grunn for beskatningen, jf, skatteloven § 13‑2 annet ledd bokstav b, jf. tredje ledd.

 

Tilsier en totalvurdering at disposisjonene ikke kan legges til grunn for beskatning? 

 

Om den totalvurdering som skal gjøres, fremgår følgende av skatteloven § 13‑2 tredje ledd:

«Ved totalvurderingen skal det blant annet legges vekt på følgende: 

a) forretningsmessig egenverdi og andre virkninger av disposisjonen enn skattefordeler i Norge eller i utlandet,

b) skattefordelens størrelse og graden av skatteformål,

c) om disposisjonen er en uhensiktsmessig vei frem til det økonomiske formål med disposisjonen,

d) om samme resultat kunne vært oppnådd på en måte som ikke rammes av denne paragraf,

e) de aktuelle skattereglenes rettstekniske utforming, herunder om en regel er skarpt avgrenset tidsmessig, kvantitativt eller på annen måte,

f) om skatteregler er utnyttet i strid med sitt formål eller grunnleggende skatterettslige hensyn.»

At lovbestemmelsens bruker uttrykket «blant annet» viser at oppregningen ikke er uttømmende. Videre overlapper momentene hverandre i en viss utstrekning. De ulike momentenes vekt kan variere ut fra det konkrete saksforholdet, og rekkefølgen gir ikke uttrykk for noen rangordning, jf. Prop. 98 L. punkt 14.4.

Sekretariatet behandler i det følgende de relevante momenter, og foretar til sist en samlet totalvurdering av hvorvidt disposisjonene kan legges til grunn for beskatningen.

a) «forretningsmessig egenverdi og andre virkninger av disposisjonen enn skattefordeler»

Det relevante vurderingstemaet er hvilken forretningsmessig egenverdi eller andre virkninger av disposisjonene enn skattefordeler, som foreligger. Vurderingen knytter seg til de antatte objektive ikke-skattemessige virkninger av disposisjonene, og fristiller seg derfor fra hvordan skattepliktige selv bedømmer virkningene/motivene, jf. Prop. 98 L (2018 – 2019) s. 38.

Som allerede nevnt anser sekretariatet at disposisjonene har forretningsmessig egenverdi og andre virkninger ut over skattefordeler. Oppsummert består disse i mulighetene for en mer hensiktsmessig og fleksibel gjelds- og egenkapitalsammensetning via intern finansiering, etablering av en konsernstruktur som muliggjør en bedre samlet og helhetlig drift av konsernselskapene, reduksjon av risiko i A, samt økte finansieringsmuligheter for A ved selskapet også får mulighet til å basere seg på nærstående långivere. Livselskapets ønske om å tilpasse seg formålet bak skatteloven § 8‑5, anses ikke å utgjøre et relevant moment ved vurderingen av forretningsmessig egenverdi eller skattemessig fordel, jf. sekretariatets drøftelse lenger oppe.

Av forarbeidene fremgår at de forretningsmessige forhold i enkelte tilfeller skal anses styrket, det vil si vektlegges ekstra i totalvurderingen. Sekretariatet må ta stilling til hvorvidt dette er tilfellet i herværende sak. Om dette fremgår følgende av Prop. 98 L (2018-2019) side 39:

«Hvor det er på det rene at transaksjonen ville blitt gjennomført uansett skattefordelen, legger departementet opp til at disposisjonens forretningsmessige egenverdi skal anses styrket. Slik årsakssammenheng skal altså kunne være relevant ved vurderingen av «forretningsmessig egenverdi».

Departementet vil samtidig understreke at det i mange tilfeller ikke vil være grunnlag for å ta stilling til om en disposisjon ville ha blitt gjennomført uansett skattefordelen. Vurderingstemaet vil være hva en rasjonell aktør ville ha gjort om skattefordelen ikke forelå. Ofte vil dette kunne være vanskelig å fastslå, og beregninger mv. for å underbygge påstander om dette kan bygge på usikre forutsetninger. Ved vurderingen av hva en rasjonell aktør ville ha gjort, vil også annet enn rent økonomiske forhold kunne ha relevans, noe som kan gjøre vurderingene enda mer usikre. Departementet legger opp til at momentet kun skal trekkes inn ved egenverdivurderingen i tilfeller hvor det – ut ifra transaksjonens virkninger – fremstår som sikkert at transaksjonen ville blitt gjennomført uten skattefordelen. I tilfeller hvor det hersker en viss usikkerhet omkring dette, bør momentet ikke tillegges vekt.» (sekretariatets uthevinger)

Knyttet opp mot herværende sak blir spørsmålet om det fremstår som sikkert at en rasjonell aktør fortsatt ville ønske å omorganisere til en flat konsernstruktur under et mellomholdingselskap dersom skattefordelen tenkes bort.

Selv om sekretariatet anser at det foreligger ikke ubetydelig forretningsmessig motiv bak de skisserte disposisjoner, hersker det likefullt fra et objektivt ståsted usikkerhet til hvorvidt disposisjonene ville ønskes gjennomført dersom skattefordelen (og den tilknyttede mulighet for internfinansiering) tenkes bort.

Dette underbygges ytterligere av faktum i saken. Sekretariatet legger til grunn at det på flere tidligere tidspunkter har vært foretatt vurdering av hva som er hensiktsmessig selskapsstruktur for A og dets tilknyttede selskaper, uten at dette har ledet til etablering av en flat mellomholdingstruktur. For det første antas det at hensiktsmessig struktur ble vurdert da A ble stiftet ved fisjon i 2013. Ut fra størrelsen på eiendomsprosjektet som ble utfisjonert til A, og de verdier selskapet skulle forvalte i fremtiden, antar sekretariatet at hensiktsmessig selskapsstruktur ble vurdert ved opprettelsen. Videre antar sekretariatet at spørsmålet om hensiktsmessig selskapsstruktur ble vurdert på ny da C kom inn på eiersiden i A i 2017. Til sist – og viktigst – legger sekretariatet til grunn at hensiktsmessig selskapsstruktur må ha blitt vurdert da A stiftet de to datterselskapene i [mm] 2018. Etter dette ble det den 20. desember 2018 vedtatt endringer i både skatteloven § 8‑5 (livselskapsregelen) og § 6‑41 (rentebegrensingsregelen), som medfører at det fra skattemessig ståsted kan være hensiktsmessig å ha annen selskapsstruktur. Først etter dette ser det ut til at ønsket om omorganisering materialiserer seg, ved at A i 2021 anmoder om bindende forhåndsuttalelse knyttet til disposisjoner som både legger om konsernstrukturen og tilrettelegger for at A skal unngå rentebegrensing på lån fra nærstående. Skattehensynet fremtrer ut fra dette som en sentral motivasjonsfaktor for omorganiseringen.

Med den usikkerhet som foreligger finner sekretariatet at det ikke kan legges til grunn at disposisjonene vil gjennomføres dersom skattefordelen tenkes bort. Dette innebærer at de forretningsmessige forhold ikke skal ha særskilt/styrket vekting i den samlede totalvurdering.

b) «skattefordelens størrelse og graden av skatteformål»

Sekretariatet har allerede konkludert med at grunnvilkåret om at disposisjonene har som hovedformål å oppnå en skattefordel, er oppfylt. I den etterfølgende totalvurdering av skattemessige og ikke-skattemessige forhold, er skattefordelens størrelse og graden av skatteformål relevante faktorer.

Med skattefordelens størrelse siktes det til de beløpsmessige størrelser, mens graden av skatteformål knytter seg til hvor fremtredende skatteformålet er for ønsket om å gjennomføre disposisjonene, vurdert opp mot de samlede, øvrige ikke-skattemessige formål/motiv. De to vurderingstemaene er av sentral betydning ved den totalvurdering som skal foretas, og skal vurderes ut fra en objektiv standard.

Sekretariatet ser først på skattefordelens størrelse. For å ta stilling til skattefordelens størrelse tas det utgangspunkt i det skisserte oppsett i anmodningen. Det legges der opp til en gjeldsgrad i A på cirka 50 % finansiert med lån fra dagens eiere via mellomholdingselskapet. Eiendomsverdien ved ferdigstillelse er oppgitt til cirka [...] kroner, hvilket tilsier et lån i størrelsesorden [...] kroner. I det skisserte oppsett vil A få fullt fradrag for renten som påløper i låneforholdet.

Dette scenarioet må vurderes opp mot et scenario hvor lån av samme størrelse blir ytt fra eierne direkte til A i dagens struktur. Dette vil være et lån fra nærstående i skatteloven § 6‑41s forstand. A sine eksisterende skatteposisjoner medfører at det vil være begrensede muligheter til å få fradrag for renter på gjelden.

Det er åpenbart at årlig rente på et lån i størrelsesorden [...] kroner, vil utgjøre et betydelig beløp. Likeledes at den skattefordelen som A oppnår dersom selskapet får fullt fradrag for rentene, utgjør en betydelig skattefordel.

Når det gjelder graden av skatteformål ved disposisjonene, så legger sekretariatet til grunn at skatteformålet er et klart og fremtredende motiv bak ønsket om å foreta disposisjonene. Dette innebærer ikke at det ikke også foreligger objektivt sett relevante, ikke-skattemessige motiv av en viss vekt, men det er usikkert om disposisjonene vil bli ønsket gjennomført dersom skattefordelen tenkes bort. 

c) «om disposisjonen er en uhensiktsmessig vei frem til det økonomiske formål med disposisjonen»

Vurderingsmomentet retter seg mot tilfeller hvor en transaksjon samlet sett har en forretningsmessig egenverdi, men hvor det er valgt en uhensiktsmessig vei frem til målet, når en ser bort fra de skattemessige virkningene.

Bestemmelsens bruk av uttrykket det «økonomiske formål» kan indikere at vurderingen skal knyttes til direkte økonomiske forhold. Slik er ikke bestemmelsen å forstå, jf. Prop. L 98 (2018 – 2019) pkt. 7.4.7. Uttrykket skal forstås i vid forstand, og – slik sekretariatet forstår det – inkludere alle ikke-skattemessige virkninger/forhold.

Skattedirektoratet har i sin behandling under dette punkt lagt til grunn at ønsket om etablering av en annen finansieringsstruktur i A, ville kunne oppnås enklere enn å foreta den omtalte disposisjonsrekken. Ut fra den lovforståelse sekretariatet legger til grunn over, blir dette en for snever vurdering. En må vurdere hensiktsmessigheten opp mot samtlige relevante ikke-skattemessige forhold, hvilket i denne sak er muligheten for en mer hensiktsmessig og fleksibel gjelds- og egenkapitalsammensetning via intern finansiering, etablering av en konsernstruktur som muliggjør en bedre samlet og helhetlig drift av konsernselskapene, reduksjon av risiko i A, samt økte finansieringsmuligheter for A ved at selskapet også får mulighet til å basere seg på nærstående långivere.

Med dette som basis kan ikke sekretariatet se at disposisjonsrekken er en uhensiktsmessig vei frem til de formål som ligger bak disposisjonene.

I HR-2016-2165-A (Ikea) foretok Høyesterett gjennomskjæring i medhold av den ulovfestede gjennomskjæringsregelen, blant annet begrunnet i at disposisjonene var en uhensiktsmessig vei til formålet med disposisjonene. Etter sekretariatets syn avviker faktum i dommen på sentrale områder fra herværende sak. Det vises blant annet til at virkningen av disposisjonene til Ikea, medførte en uthuling av det norske skattefundamentet. Videre var det delvis avvikende forretningsmessige begrunnelse bak disposisjonene. Til sist ble omorganiseringen gjennomført ved fisjon uten vederlag til eierselskapet, med påfølgende tilbakesalg på kreditt til eierselskapet. Dette gir disposisjonene et avvikende preg fra herværende sak.

d) «om det samme resultat kunne vært oppnådd på en måte som ikke rammes av denne paragraf»

Når det skal vurderes hvorvidt det samme resultat kan oppnås på annen måte som ikke rammes av omgåelsesbestemmelsen, så må vurderingen ta utgangspunkt i dagens faktiske situasjon, sammenholdt med det antatte skattemessige og forretningsmessige resultat av de skisserte disposisjoner.

Av lovforarbeidene til skatteloven § 13-2, Prop. 98 L (2018 – 2019) pkt. 7.4.8 fremgår at det skal stilles strenge krav for å legge til grunn at en annen fremgangsmåte ville gitt samme resultat. Dette bygger på rettspraksis hvor det blant annet er lagt til grunn at den alternative fremgangsmåte måtte «uangripelig og uten tvil» gitt et likt resultat, jf. HR‑2016-2165‑A (Ikea). Spørsmålet er hvorvidt en kan etablere mellomkonsernstrukturen med de tilhørende lånearrangementer på en annen måte, og hvor det med sikkerhet kan konkluderes at A ville fått fullt fradrag for gjeldsrenter uten at omgåelsesbestemmelsen kommer til anvendelse.

Det foreligger en rekke måter å etablere mellomkonsernstrukturen og lånearrangementene på, men sekretariatet kan ikke se at noen av disse medfører at A kommer i en sterkere skatterettslig posisjon enn den skisserte. Det legges derved til grunn at samme resultat ikke kunne vært oppnådd på annen måte som med sikkerhet ikke rammes av skatteloven § 13‑2.

e) «de aktuelle skattereglenes rettstekniske utforming, herunder om en regel er skarpt avgrenset tidsmessig, kvantitativt eller på annen måte»

Av lovforarbeidene fremgår at momentet retter seg særlig mot skatteregler med skarpt avgrensede grenser, og hvor det er akseptert at en skattepliktig kan legge seg nær opp mot grensen uten at dette skal anses som forsøk på omgåelse. Lovbestemmelsens bruk av «herunder» viser likefullt at det er den rettstekniske utformingen av skatteregelen som er vurderingstemaet, og at dette omfatter situasjoner ut over de eksemplifiserte.

Skattepliktige har vist til at rentebegrensningsreglen er vidtrekkende og også omfatter tilfeller som faller utenfor formålet bak regelen. For å unngå avskjæring av rentefradrag som ligger utenfor formålet med bestemmelsen, bør skattyter da ha vid adgang til å tilpasse seg reglene uten at det skal anses som omgåelse.

Sekretariatet er enig i at en skatteregels rettstekniske utforming i enkelte tilfeller kan tilsi en videre adgang til tilpasninger. Sekretariatet finner støtte for synspunktet i Rt‑2008-1537 (ConocoPhillips I). Dommen gjaldt spørsmål om gjennomskjæring knyttet opp mot skatteregel i petroleumsskatteloven. Bakgrunnsteppet var at oljeselskaper hadde virksomhet som dels var landbasert og dels var på sokkel. Disse virksomhetene var underlagt forskjellige skatteregimer som gjorde det formålstjenlig fra et skattesparingsståsted å få mest mulig av rentekostnader allokert til sokkelvirksomheten. Dette reduserte sokkelinntekene, som ble beskattet med høy skattesats. Samtidig ledet kostnadsforskyvningen til at netto landinntekter ble større, og disse ble beskattet med den lavere, ordinære selskapsskattesats. Skattemyndighetene søkte gjennom flere lovendringer å motvirke dette, slik at særskattefundamentet på sokkelen ikke skulle bli for sterkt svekket. I den aktuelle sak mente skattemyndighetene at skattepliktige hadde lagt gjeld som ikke hadde naturlig tilknytning til sokkelvirksomheten i sokkelselskapet, og hadde av den grunn fattet vedtak om gjennomskjæring i medhold av den ulovfestede regel. Etter først å ha foretatt en gjennomgang av de lovendringer som hadde vært i den aktuelle bestemmelse i petroleumsskatteloven, oppsummerte Høyesterett som følger:

«Eg har gitt eit riss av utviklinga av regelverket frå 1975 av. Problemstillinga har heile tida vore å skulle etablere ordningar som gjorde at det ikkje skulle vere grunnlag for å tilpasse kapitalstrukturen til skattereglane med den følgje at særskattefundamentet på sokkelen vart for mykje svekka. [...] Felles for reglane har nok vore at dei har vore ganske skjematiske, noko lovgivar klart nok heile tida har vore svært så merksam på. Likningstekniske omsyn har i ikkje liten grad vore ein grunn til dette.

Det skal etter mitt syn særs mykje til for at det skal vere aktuelt med gjennomskjering i høve til lovreglar av denne karakteren. Som det går fram av sitata frå lovførearbeida, har mange av sokkelselskapa til ei kvar tid i høg grad tilpassa seg situasjonen gjennom val av kapitalstrukturar. For meg står det som problematisk å nytte skattemessig gjennomskjering i høve til dei ulike løysingane som er etablerte innanfor systemet, og som i utgangspunktet er i samsvar med regelverket. [...]

[Skattepliktige] har her tilpassa seg ein – for selskapet og konsernet – naturleg investeringsstruktur med den aktuelle investeringa. Eg kan då ikkje sjå at det kan vere grunnlag for gjennomskjering.» (sekretariatets uthevinger)

At det foreligger adgang til å tilpasse seg uheldige utslag hvor en skatteregel treffer utenfor sitt formål, er også omtalt i lovforarbeidene til rentebegrensingsregelen. Av Prop. 1 LS (2013 – 2014) punkt 4.15.3, som omhandlet eventuelle uheldige og utilsiktede virkninger av rentebegrensingsregelen i konsernforhold, uttaler Finansdepartementet:

«Departementet ser at regelverket vil kunne få uheldige utslag i enkelte tilfeller. Dette gjelder særlig der konsern har tilpasset seg med internbanker eller konsernkontoordninger slik at fordelingen av rentekostnader innad i et konsern blir skjev. Det antas at de aller fleste konsern som rammes av begrensningen som følge av at den ikke gjelder på konsernnivå, har anledning til å legge om finansieringsstrukturen slik at det ikke oppstår fradragsbegrensning eller «dobbeltbeskatning».»

Tilsvarende betraktninger som anført av Høyesterett og Finansdepartementet over, kan etter sekretariatets syn knyttes til den tekniske utformingen og utviklingshistorikken til rentebegrensingsregelen i skatteloven § 6‑41, sammenholdt med As skisserte disposisjoner. Disse tilsier at en skattepliktige skal ha relativt vid adgang til å tilpasse seg rentebegrensingsregelen. Særlig gjelder dette i tilfeller hvor virkningene går ut over formålet bak bestemmelsen.

f) «om skatteregler er utnyttet i strid med sitt formål eller grunnleggende skatterettslige hensyn»

Hvorvidt skatteregler er utnyttet i strid med sitt formål eller med grunnleggende skatterettslig hensyn, er et av de mest sentrale og grunnleggende vurderingsmomentene ved anvendelse av omgåelsesregelen.

Av NOU 2016:5 punkt 10.5.2 fremgår det at

«[m]ed «formål» siktes ikke bare til hva lovgiveren positivt har ønsket å oppnå med regelen, men også hensyn som har betydning for utforming og begrensning i en regels anvendelsesområde, derunder hva skattelovgiveren må anses å ha forutsett og akseptert av tilpasninger.»

Med «grunnleggende skatterettslige hensyn» siktes det til skatterettslige prinsipper som ikke spesielt referer seg til den aktuelle skatteregel som er til vurdering, typisk skattereglenes struktur og samspill med andre regler. Hvis anvendelse av omgåelsesregelen fører til konsistente virkninger, kan dette tillegges vekt ved vurderingen av om vilkårene for å anvende regelen er oppfylt, jf. NOU 2016:5 pkt. 10.5.3.

Temaet for BFU’en er omgåelse av rentebegrensingsregelen i skatteloven § 6‑41. Nærmere bestemt er temaet omorganisering som innebærer at skattepliktiges adgang til fradrag for gjeldsrenter flyttes fra den ordinære terskelbaserte begrensningsregel for selskaper i § 6‑41 tredje og fjerde ledd, som i herværende sak medfører at skattepliktige de facto knapt vil ha fradragsrett for gjeldsrenter til nærstående, og over i den egenkapitalbaserte unntaksregel for konsern i § 6‑41 åttende og niende ledd, som vil medføre at skattepliktige får full fradragsrett for gjeldsrenter.

Formålet bak rentebegrensingsregelen er å hindre uthuling av det norske skattefundamentet ved å begrense internasjonal virksomhets insentiver til å plassere mye gjeld og dermed rentekostnader i selskap som hører hjemme i land med relativt høy skattesats, slik som Norge, mens renteinntekter og fordringer kanaliseres til konsernselskaper eller nærstående hjemmehørende i land med lav skattelegging, jf. Prop.1 LS (2013-2014) pkt. 4.1. Av forarbeidene fremgår at en også ønsker å begrense muligheten til uthulende inntekts- og fradragstilpasning innenlandsk mellom norske skattesubjekter, typisk hvor disse er knyttet til forskjellige skatteregimer eller -satser. Som eksempel nevner forarbeidene tilfelle hvor norske kommuner – som ikke betaler skatt av sine inntekter – etablerer lånestruktur til selskap de eier som medfører at selskapet får betydelige gjeldsrentefradrag, samtidig som kommunen ikke skatter av renteinntektene.

I de rene innenlandske tilfeller hvor alle de involverte skattesubjekter er underlagt samme skatteregler, legger sekretariatet til grunn at en eventuell rentebegrensing hos debitorselskapet er utenfor rentebegrensingsregelens formål om å hindre uthuling av det norske skattefundamentet. Det vises til Prop. 1 LS (2013 – 2014) punkt 4.15.3 hvor departementet uttaler:

«Det er ingen grunn til å ramme rentebetalinger der de motsvarende renteinntektene beskattes med ordinær skattesats.»

Det legges til grunn at A, dets datterselskaper og dets to eierselskaper er alle norske selskaper tilknyttet det norske beskatningsområdet. Dette innebærer at de skisserte disposisjoner ikke er del av en overskuddsflytningsstrategi som uthuler det norske skattefundamentet. Disposisjonene er derved ikke i strid med formålet bak hovedregelen for rentebegrensing.

Selv om formålet med bestemmelsen ikke slår til, er hovedregelen formulert slik at den også rammer rentebetalinger til norske selskaper. Dette skyldes blant annet rettstekniske avveininger, forpliktelser Norge har etter EØS-avtalen mv. For å avhjelpe uheldige virkninger av hovedregelen, er det gitt en egenkapitalbasert unntaksregel. Formålet med unntaksregelen er å åpne for rentefradrag på lån som ikke er med på å uthule det norske skattefundamentet. Dette fremgår blant annet av Finansdepartementets høringsnotat til rentebegrensingsregelen sak 19/2712 på side 19:

«Formålet med unntaksregelen er å unnta fra avskjæring renter på lån som ikke er del av en overskuddsflyttingsstrategi. Bakgrunnen for «egenkapitaltesten» er at det ikke anses å foreligge overskuddsflytting i form av uforholdsmessig høy grad av lånefinansiering i norske selskap når graden av lånefinansiering ikke er høyere i konsernets norske selskap enn i konsernet generelt.»

Lignende redegjørelse fremgår av lovforarbeidene i Innst. 4 L (2018 – 2019) punkt 9. I tråd med formålet bak unntaksregelen, medfører den i praksis at det er full fradragsrett for gjeldsrenter i rene norske konsern.

For å komme inn under unntaksbestemmelsen, må A underlegges et holdingselskap. I lovforarbeidene ble opprettelse av holdingstruktur for å komme utenom rentebegrensingsreglene særskilt omtalt av Finansdepartementet i Prop 1 LS (2019 – 2020) punkt 8.1.6:

«For øvrig er departementet oppmerksom på at selskap mv. i konsern kan omgå EBITDA-regelen mellom nærstående ved å flytte gjeld til nærstående långiver utenfor konsernet, til et selskap som ligger mellom [debitorselskapet] og nærstående långiver. På den måten vil renter til nærstående part utenfor konsernet "kamufleres" som renter til nærstående part i samme konsern. Slike tilpasningsmuligheter er uheldige. De kan gi insentiver til uhensiktsmessig organisering av virksomhet og undergrave formålet med EBITDA-regelen mellom nærstående. Samtidig er det vanskelig å finne målrettede tiltak som på en tilfredsstillende måte treffer denne typen tilpasninger. Departementet vil vurdere nærmere behovet og mulighetene for å utforme en spesiell omgåelsesregel for slike tilfeller, eventuelt i forskrift. Departementet legger uansett til grunn at den generelle omgåelsesregelen kan anvendes ved slike misbrukstilfeller, frem til en eventuell spesiell omgåelsesregel foreligger.»

Finansdepartementets bekymring retter seg mot arrangementer hvor rentebegrensingsregelen omgås i strid med dens formål, det vil si hvor det er tale om overskuddsflytting og uthuling av det norske skattefundamentet. Det er det ikke tilfellet i herværende sak. Det er heller ikke tale om omlegging til en uhensiktsmessig organisering av virksomheten. Slik sett anses departementets bekymringer lite treffende for herværende sak.

Sekretariatet kan derved ikke se at disposisjonene er i strid med formålet bak unntaksregelen til rentebegrensingsregelen. Sekretariatet kan heller ikke se at disposisjonene medfører at skatteloven § 6‑41 utnyttes i strid med grunnleggende skatterettslige hensyn.

Etter dette konkluderer sekretariatet med at disposisjonene ikke innebærer at skatteregler utnyttes i strid med sitt formål eller grunnleggende skatterettslige hensyn. Dette gjelder både rentebegrensingsregelens hovedregel og unntaksbestemmelsen for konsern.

Sammenfatning og konklusjon

Av skatteloven § 13-2 følger at ved omgåelse kan skattlegging likevel gjennomføres.

Det foreligger en omgåelse dersom det er foretatt disposisjoner som tilsier at hovedformålet var å oppnå en skattefordel, og som etter en totalvurdering ikke kan legges til grunn for beskatningen. Sekretariatet har konkludert med at hovedformålet med disposisjonene var å oppnå en skattefordel. Spørsmålet er hvorvidt en totalvurdering tilsier at disposisjonene ikke kan legges til grunn for beskatningen. Dette vil i praksis si å trekke grensen mellom akseptabel skatteplanlegging og uakseptabel skatteomgåelse.

Når det gjelder hvor grensen ligger for å anvende bestemmelsen, fremgår av lovens forarbeider i Prop. 98 L (2018 – 2019) punkt 7.6.2 at den generelle terskel for bruk av bestemmelsen skal være tilnærmet lik den som gjaldt for den tidligere ulovfestede omgåelsesnormen.

Selv om terskelen for anvendelse skal være tilnærmet den samme, betyr ikke dette at vurderingen blir identisk. Ved lovfesting av omgåelsesregelen ble det foretatt noen endringer i forhold til den ulovfestede gjennomskjæringsregel. En av endringene var at graden av strid med skattelovens formål ble et moment i den samlede vurdering, mens det i Høyesteretts formulering av den ulovfestede regel utgjorde selve målestokken for vurderingen. Endringen innebærer at disposisjoner kan være i strid med skattereglenes formål, uten å rammes av omgåelsesregelen, eksempelvis fordi egenverdien er stor eller disposisjonene ikke er en uhensiktsmessig vei til det økonomiske formål, jf. NOU 2016:5 pkt. 10.5.2.

Ved totalvurderingen skal det i henhold til skatteloven § 13-2 tredje ledd blant annet legges vekt på de momenter sekretariatet har gjennomgått over. Bruken av uttrykket «blant annet» viser at opplistingen av momenter ikke er uttømmende. Sekretariatet kan ikke se at det foreligger relevante momenter ut over de som følger av lovteksten og som allerede er gjennomgått hver for seg over.

Av lovforarbeidene fremgår at rekkefølgen loven lister opp momentene i, ikke innebærer en innbyrdes rangering ut fra hvor viktig det enkelte moment er. Dette vil variere fra sak til sak. At enkelte momenter er mer sentrale enn andre er det likefullt ingen tvil om. Av NOU 2016:5 pkt 8.5.1 fremgår:

«Etter dette kriteriet er skattereglenes formål et (sentralt) moment i vurderingen av om transaksjonen skal rammes, sideordnet transaksjonens egenverdi. Grad av egenverdi og grad av strid med reglenes formål blir da de sentrale elementer i vurderingen, og med en viss gjensidighet: Jo større grad av strid med reglenes formål, desto mer kreves av egenverdi, og omvendt.»

Den dom som per dags dato anses å statuere den nedre grense for omgåelsesregelens anvendelse, er Rt‑1997-1580 (Zenith), jf. bekreftelse i Rt‑2012-1888 (Dyvi). I Zenith-dommen ble det lagt til grunn at det ikke anses å foreligge en omgåelsessituasjon dersom transaksjonene har hatt «en viss, om enn begrenset, forretningsmessig verdi» for skattepliktige ut over skattefordelen, som «utvilsomt var hovedmotivet for aksjekjøpet». Om forretningsverdien ved transaksjonen som ble vurdert i saken, uttalte Høyesterett: 

«Et sentralt spørsmål blir om overdragelsen hadde noen forretningsmessig verdi eller realitet utover de skattemessige fordeler for kjøper og selger. Det var i første rekke de to næringstomtene til en verdi av anslagsvis kr 4 000 000 som ga overdragelsen en viss forretningsmessig realitet utover skattekredittene. Dette er en ikke ubetydelig verdi, men likevel under to prosent av selskapets samlede verdier, som hovedsakelig besto av finansaktiva.»

Grensedragningen synes å være lagt til grunn også i Skatte-ABC’en for 2021:

«Det vil være særlig aktuelt å bruke sktl. § 13‑2 hvis hovedformålet er å oppnå en skattefordel og disposisjonen har ubetydelige ikke-skattemessige virkninger. Momentet "forretningsmessig egenverdi og andre virkninger" inngår imidlertid i et samspill med andre relevante momenter. Momentets vekt vil kunne variere ut fra det konkrete saksforholdet.» (sekretariatets utheving)

Den konkrete vurdering

Slik sekretariatet ser det, er det liten tvil om at hovedmotivet bak de ønskede disposisjoner er å oppnå skattefordel. Skattefordelen består i at A ved beregning av skattepliktig inntekt vil få fullt fradrag for gjeldsrenter på lån (indirekte) fra nærstående. Ut fra skattepliktiges beskrivelse i anmodningen om bindende forhåndsuttalelse legges det til grunn at dette vil utgjøre et betydelig årlig beløp. Selskapet vil ved et tilsvarende lån i dagens struktur, ha svært begrenset fradragsrett for gjeldsrentene. Dette skyldes EBITDA-regelen i skatteloven § 6‑41, anvendt på A med de skatteposisjoner selskapet besitter.

De skisserte disposisjoner innebærer ikke at A omgår skatteloven § 6‑41 i sin helhet, men at selskapet henføres til et lovfestet unntak fra hovedregelen. Hovedregelen (EBITDA-regelen) ble vedtatt etter at A var stiftet, og unntaksregelen for konsern etter at de to datterselskapene var stiftet. Det er allment akseptert at næringsvirksomhet har anledning til å tilpasse seg de til enhver tid gjeldende skatteregler. Dette fremgår eksempelvis av Rt‑2008-1537 ConocoPhillips I-dommen sitert ovenfor. Grensen går der hvor akseptabel tilpasning går over i uakseptabel skatteomgåelse.

Ved grensedragningen vil et viktige moment være hvorvidt tilpasningen medfører at skatteregler blir omgått i strid med sitt formål eller grunnleggende skatterettslige hensyn. I Høyesteretts avgjørelse i Rt‑1997-1580 (Zenith) uttales om dette:

«Jeg går så over til spørsmålet om aksjeoverdragelsen kan sies å ha vært i strid med skattelovgivningens formål, nærmere bestemt formålet med reglene om de ubeskattede avsetningene som [skattepliktige] hadde benyttet seg av. Denne problemstilling har tradisjonelt også vært formulert som et spørsmål om det er handlet illojalt mot skattelovgivningen. Jeg ser det slik at det må foreligge en ganske åpenbar motstrid mellom en transaksjons virkninger og formålet med de aktuelle lovbestemmelser, før det kan bli tale om gjennomskjæring.» (sekretariatets uthevinger)

Hovedformålet bak EBITDA-regelen i skatteloven § 6-41 er å forhindre uthuling av det norske skattefundamentet. De skisserte disposisjoner strider ikke mot dette hovedformål idet samtlige involverte selskaper er tilknyttet det norske beskatningsområdet. At livselskapet er underlagt særskilt beskatningsregime i skatteloven § 8‑5, endrer ikke dette. A som skattesubjekt – og det planlagte mellomholdingskattekonsernet – kommer ikke inn under anvendelsesområdet for de særskilte beskatningsregler i skatteloven § 8‑5. Sekretariatet kan heller ikke se at disposisjonene strider mot grunnleggende skatterettslige hensyn.

Den balansebaserte unntaksregel som disposisjonene medfører at A kommer inn under, ble gitt for å motvirke uheldige virkninger av hovedregelen. Sekretariatet kan ikke se at mellomkonsernets henføring under denne unntaksregel strider mot formålet bak unntaksregelen, forutsatt at det foreligger tilstrekkelig forretningsmessig/ikke-skattemessig begrunnelse for å opprette mellomholdingstrukturen.

Som det fremgår av drøftelsen lenger opp, kan ikke sekretariatet se at disposisjonene er en uhensiktsmessig vei frem til det økonomiske målet eller at samme resultat med sikkerhet kunne vært oppnådd på annen måte. Saken skiller seg her fra IKEA-dommen.

De relevante skattereglers tekniske utforming, sammenholdt med at sentrale deler av regelverket er vedtatt etter at selskapsstrukturen rundt A ble etablert, tilsier at det bør være en viss adgang til å foreta tilpasninger som påvirker skattegrunnlaget. Denne adgangen bør være enda større der hvor tilpasningene ikke strider mot skattereglenes formål eller andre grunnleggende skatterettslige hensyn.

Når det gjelder forretningsmessig / ikke-skattemessig egenverdi av disposisjonene, legger sekretariatet til grunn at disse består i muligheten for en mer hensiktsmessig og fleksibel gjelds- og egenkapitalsammensetning via intern finansiering, etablering av en konsernstruktur som muliggjør en bedre samlet og helhetlig drift av konsernselskapene, reduksjon av risiko i A, samt økte finansieringsmuligheter for A ved selskapet også får mulighet til å basere seg på nærstående långivere.

De nevnte forhold omhandler både økonomiske og ikke-økonomiske verdier, hvoretter det må foretas en konkluderende vekting ut fra en samlet totalvurdering. Slik sekretariatet ser det, vurdert ut fra et objektivt ståsted, har de forretningsmessige/ikke-skattemessige forhold ved disposisjonene klart egenverdi som overstiger grensen Høyesterett satt i Zenith-dommen («en viss, om enn begrenset, forretningsmessig verdi»). Den forretningsmessige/ikke-skattemessige egenverdien anses klart mer enn ubetydelig.

Ut fra en totalvurdering av formålet bak rentebegrensingsregelen, grunnleggende skatterettslige hensyn og graden av skatteformål, vurdert opp mot egenverdien av de ikke-skattemessig virkningene av de skisserte disposisjoner, innebærer de skisserte disposisjoner etter sekretariatet syn ikke en omgåelse av skatteloven § 6‑41 som rammes av skatteloven § 13‑2. Det vektlegges særlig at det foreligger ikke ubetydelige forretningsmessig/ikke-skattemessige egenverdi ved å få gjennomført disposisjonene, og at disposisjonene ikke anses å være i strid med formålet bak skattereglene.

Sekretariatets forslag til forhåndsuttalelse

Klagen tas til følge.

Den skisserte disposisjonsrekken, som innebærer at de nåværende eiere av A etablerer et holdingselskap og overdrar sine aksjer i A til holdingselskapet på selgerkreditt, A overdrar aksjene i sine datterselskaper til holdingselskapet, og hvor det etableres gjelds- og fordringsforhold mellom A og holdingselskapet, vil ikke være en omgåelse av skatteloven § 6‑41, jf. skatteloven § 13‑2.

 

 

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 26.01.2022

Til stede:

                        Skatteklagenemnda

                        Gudrun Bugge Andvord, leder

                        Benn Folkvord, nestleder

                        Ellen Beate Lunde, medlem

                        Tine Kristiansen, medlem

                        Geir Høydalsvik, medlem

 

                       

 

[...]

 

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemnda sluttet seg til sekretariatets forelagte forslag og traff følgende enstemmige

                        k o n k l u s j o n:

 

Klagen tas til følge.

Omgåelsesregelen i skatteloven § 13-2 vil ikke komme til anvendelse på den planlagte disposisjonsrekken som innebærer etablering av et mellomliggende holdingselskap, overdragelse av aksjer fra nåværende eiere av A til holdingselskapet på selgerkreditt, og etablering av et gjelds- og fordringsforhold mellom A og det nyetablerte holdingselskapet, jf. skatteloven § 6‑41.