Viktig informasjon

Delar av dette innhaldet er ikkje tilgjengeleg på nynorsk enno.

Skatteklagenemnda

Tilleggsskatt, om korresponderende fradrag i inntekten skal hensyntas i vurderingen av den skattemessige fordelen på avgiftsområdet

  • Publisert:
  • Avgitt: 26.10.2022
Saksnummer SKNS1-2022-77

Saken gjelder ilagt tilleggsskatt. Saken reiser særlig spørsmål om beregningsgrunnlaget for tilleggsskatten. Omtvistet beløp er kr 52 349.

 

 

Klagen ble ikke tatt til følge. 

Lovhenvisninger:  
skatteforvaltningsloven §§ 14-3, 14-5, 16-2

 

 

Saksforholdet

Skattekontoret har i sin uttalelse til klageinstansen opplyst følgende om saksforholdet:

«A er registrert i Enhetsregisteret med forretningssted i [by1] med næringskode 85.429: Undervisning ved andre høgskoler […].

B er daglig leder. Selskapet eies av C og D med 50 % av aksjene hver.

I brev av 30.10.2018 ble A varslet om at skattekontoret ville gjennomføre kontroll for perioden 2014 - 2018. Kontrollen ble gjennomført 24. november 2018 – 9. mai 2019. I varselet ble det presisert at kontrollen er avgrenset til å gjelde selskapets håndtering av reglene vedrørende beregning av merverdiavgift av fjernleverbare tjenester som er kjøpt utenfor merverdiavgiftsområdet, jf. merverdiavgiftsloven § 3‑30. I forbindelse med gjennomføring av kontrollen ble også fradragsretten knyttet til foreslått etterberegnet merverdiavgift vurdert.

I vedtak datert 17. desember 2019 besluttet skattekontoret å øke utgående merverdiavgift snudd avregning i henhold til varselet med kroner 1 001 052. Skattekontoret vedtok videre å ilegge skattepliktige 20 prosent tilleggsskatt av hele dette beløpet, med kroner 200 210. Som følge av det vedtok skattekontoret videre at inntekten blir redusert med etterberegnet mva for årene 2014- 2018.

Tilleggsskatt ble ilagt med 20 % av hele den etterberegnede mva, uten hensyn til at denne mva-kostnaden i samme vedtak fastsettes som økt kostnad i skatteoppgjørene for 2014-2018 og dermed lavere skatt i disse årene.

Effekten av endringene i inntekt blir som følger:

2014 – lavere inntekt 107 073 – skatteprosent 27 % = lavere skatt -28 910

2015 – lavere inntekt 580 038 – skatteprosent 27 % = lavere skatt -156 610

2016 – lavere inntekt 143 483 – skatteprosent 25 % = lavere skatt -35 871

2017 – lavere inntekt 114 554 – skatteprosent 24 % = lavere skatt -27 493

2018 – lavere inntekt 55 904 – skatteprosent 23 % = lavere skatt -12 858

Utfra dette legges det til grunn at klager mener korrekt tilleggsskatt er som følger:

2014 – økt mva 107 073 fratrukket lavere skatt -28 910 = 78 163 – tilleggsskatt 20 % herav 15 633

2015 – økt mva 580 038 fratrukket lavere skatt -156 610 = 423 428 – tilleggsskatt 20 % herav 84 686

2016 – økt mva 143 483 fratrukket lavere skatt -35 871 = 107 612 – tilleggsskatt 20 % herav 21 522

2017 – økt mva 114 554 fratrukket lavere skatt -27 493 = 87 061 – tilleggsskatt 20 % herav 17 412

2018 – økt mva 55 904 fratrukket lavere skatt -12 858 = 43 046 – tilleggsskatt 20 % herav 8 609

Omstridt beløp blir etter dette som følger:

2014 – ilagt tilleggsskatt 21 414 – påstått korrekt tilleggsskatt ‑15 633 = omstridt tilleggsskatt 5 781

2015 – ilagt tilleggsskatt 116 008 – påstått korrekt tilleggsskatt ‑84 686 = omstridt tilleggsskatt 31 322

2016 – ilagt tilleggsskatt 28 697 – påstått korrekt tilleggsskatt ‑21 522 = omstridt tilleggsskatt 7 175

2017 – ilagt tilleggsskatt 22 911 – påstått korrekt tilleggsskatt ‑17 412 = omstridt tilleggsskatt 5 499

2018 – ilagt tilleggsskatt 11 181 – påstått korrekt tilleggsskatt ‑8 609 = omstridt tilleggsskatt 2 572

Sum omstridt tilleggsskatt 2014-2018 kroner 52 349.

Sekretariatet mottok skattekontorets uttalelse i saken sammen med øvrige saksdokumenter 21. april 2020. Sekretariatet sendte utkast til innstilling på partsinnsyn 21. august 2022 med to ukers frist til å inngi merknader til utkastet. Det er ikke innkommet merknader.

Skattepliktiges anførsler

Skattekontoret har gjengitt den skattepliktiges anførsler slik:

«I klage datert 23. januar 2020 fra selskapet selv ved daglig leder B påklages det at tilleggsskatten er fastsatt med utgangspunkt i etterberegnet merverdiavgift, mens selskapet mener den skal fastsettes med grunnlag i differansen mellom etterberegnet merverdiavgift fratrukket økt fradrag i skatten som følge av denne merverdiavgiftsøkningen. Følgende siteres:

"Vi viser til Skatteetatens vedtak om endring av avgift og fastsetting av formues- og inntektsskatt for perioden 2014 – 2018 med deres referanse [...] og deres dato 17. desember 2019. A ønsker med dette å klage på avgjørelsen om ileggelse av tilleggsskatt.

Vi er av den oppfatning at man ved beregning av grunnlaget for tilleggsskatten må ta hensyn til skatteulempen vi har hatt.

I vedtaket av 17. desember 2019 punkt 5.1 opplyses det om at tilleggsskatt skal beregnes med 20 % av den «skattemessige fordelen som er eller kunne ha vært oppnådd», jf. skatteforvaltningsloven § 14‑5.

Vår oppfatning er at det er ilagt for høy tilleggsskatt ved at Skatteetaten har benyttet et for høyt beregningsgrunnlag når det er vurdert hvilken skattemessig fordel som er, eller kunne ha vært oppnådd i denne saken.

Skatteetaten har vedtatt endring av merverdiavgift i tillegg til å redusere vår skattepliktige inntekt. Slik vi forstår vedtakets punkt 4.4 er dette gjort på bakgrunn av at tjenestene kjøpt fra utlandet har blitt dyrere ved at den etterberegnede utgående merverdiavgiften ikke kunne fradragsføres som inngående merverdiavgift. Skatteetaten har altså tatt hensyn til at merverdiavgiften utgjør en kostnad for oss og som kunne ha vært ført til fradrag i skatteoppgjøret. Vår skattepliktige inntekt er derfor blitt redusert. Vår oppfatning er at dette forholdet også må hensyntas når man skal fastsette beregningsgrunnlaget for tilleggsskatten slik at beregningsgrunnlaget settes ned tilsvarende for mye betalt skatt i tidligere år.

På bakgrunn av at tilleggsskatten beregnes med utgangspunkt i den «skattemessige fordelen som er eller kunne ha vært oppnådd», er det naturlig at man også tar hensyn til forhold som vil redusere den skattemessige fordelen. For mye innbetalt skatt er en skattemessig ulempe som rent faktisk har redusert den skattemessige fordelen som vi har eller kunne ha oppnådd i denne saken. Den skattemessige ulempen knyttet til for mye innbetalt skatt og den skattemessige fordelen knyttet til manglende betalt merverdiavgift knytter seg til samme faktiske forhold, nemlig innkjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet. Vår oppfatning er at man derfor ikke isolere ut den skattemessige ulempen vi har hatt når beregningsgrunnlaget for tilleggsskatten skal fastsettes.

Vi ber derfor om at Skatteetaten tar hensyn til dette og reduserer grunnlaget for tilleggsskatten tilsvarende den «skattemessige ulempen» vi har hatt ved å ha innbetalt for mye inntektsskatt.

Vår oppfatning er at dette nettobeløpet vil utgjøre den «skattemessige fordelen» som det skal beregnes tilleggsskatt av."»

Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert klagen slik:

«Lovens ordlyd – skatteforvaltningsloven § 14‑5

Skatteforvaltningsloven § 14-5 første ledd første setning lyder:

"Tilleggsskatt beregnes med 20 prosent av den skattemessige fordelen som er eller kunne ha vært oppnådd."

Skatteforvaltningsloven trådte i kraft 1. januar 2017. Bestemmelsene om tilleggsskatt (skatt) og tilleggsavgift (merverdiavgift) sto frem til da i henholdsvis ligningsloven og merverdiavgiftsloven. Spørsmålet i denne klager er om samordningen av sanksjonsbestemmelsene innen skatt og merverdiavgift også innebærer at den "skattemessige fordelen" skal tolkes til å bety samlet effekt av endret merverdiavgift og skatt.

Skattekontorets vurderinger

Etter skatteforvaltningsloven § 14-5 første ledd skal tilleggsskatt beregnes med 20 % av "den skattemessige fordelen som er eller kunne vært oppnådd". Bestemmelsen gjelder også for merverdiavgift, idet loven med "skatt" mener både skatter og avgifter omfattet av loven, jf. skatteforvaltningsloven § 1‑2 bokstav a, jf. § 1‑1.

Språklig sett kan det i tråd med klagers anførsel være naturlig å forstå ordlyden "den skattemessige fordelen som er eller kunne ha vært oppnådd", slik at det må tas hensyn til de samlede skattemessige konsekvensene for ulike skattearter.

Ved anvendelsen av sanksjonsregler vil det imidlertid være avgjørende å fastslå hva som er det aktuelle forholdet. I skatteforvaltningen er fastsettelse av ulike skattearter i sin alminnelighet ulike selvstendige forhold. I relasjon til dette kan ordlyden "den skattemessige fordelen" forstås slik at den bare henviser til den skattemessige fordelen av den aktuelle skatteart – i dette tilfellet merverdiavgiften.

Forut for skatteforvaltningsloven ble tilleggsavgift fastsatt etter mval. § 21‑3 og tilleggsskatt etter reglene i lignl. kap. 10. Etter mval. § 21‑3 kunne det ilegges "inntil 100 prosent avgift i tillegg til" fastsatt merverdiavgift. Det var ingen koblinger mellom bestemmelsen og reglene om tilleggsskatt. Følgelig ble det ved ileggelse av tilleggsavgift aldri sett hen til eventuelle konsekvenser for inntektsskatten. Så vidt vites, ble dette heller aldri problematisert.

Ved skatteforvaltningsloven ble det gitt felles regler om tilleggsskatt for det som tidligere ble omtalt som henholdsvis tilleggsskatt og tilleggsavgift. Det er imidlertid ingen holdepunkter for at lovgivers hensikt var å endre praksis, slik at konsekvensene for andre skattearter skulle få betydning for beregningsgrunnlaget. Tvert imot fremgår det uttrykkelig av lovforarbeidene at gjeldende rett skulle videreføres for så vidt gjelder beregningsgrunnlaget for tilleggsskatt som ilegges som følge av etterberegnet merverdiavgift. Det vises til Prop. 38 L (2015-2016) side 264:

"Tilleggsskatt skal beregnes av den skattemessige fordelen som er eller kunne vært oppnådd. På merverdiavgiftsområdet innebærer dette at tilleggsskatten skal beregnes av reduksjonen i beløpet for inngående merverdiavgift eller forhøyelsen av beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift slik som etter gjeldende rett. I saker hvor omsetning ikke er innberettet og skattemyndighetene må fastsette grunnlaget for både utgående og inngående merverdiavgift ved skjønn, skal tilleggsskatten beregnes av netto fastsatt avgift. Når det ilegges tilleggsskatt for ett forhold på merverdiavgiftsområdet, og det samtidig er gjort feil i skattepliktiges disfavør i det samme forholdet, skal tilleggsskatten beregnes av netto fastsatt avgift for forholdet. På avgiftsområdet for øvrig skal hver deklarasjon ses for seg ved beregningen av tilleggsskatten." (innleders uthevinger)

Det tales her om "netto fastsatt avgift", noe som tydelig viser at beregningsgrunnlaget bare skal baseres på de merverdiavgiftsmessige fordelene som er eller kunne ha vært oppnådd. Det sies intet om at det også skal ses hen til konsekvensene for andre skattearter. Lovforarbeidene bekrefter at merverdiavgiften er et selvstendig forhold i relasjon til reglene om tilleggsskatt.

Dersom klagers tolking legges til grunn, vil det by på store praktiske problemer ved fastsettelse av grunnlag for tilleggsskatt i de aller fleste saker. Se oppsettet i denne saken, som er en enkel sak. Det må i tillegg bringes på det rene om selskapet har hatt skatt å betale. Ved underskudd eller fremførbart underskudd over flere år kan det jo være at etterberegningen ikke får noen faktisk konsekvens for inntektsskatteberegningen. Ved meldingskontroller vil dette ofte være umulig å vite på tidspunktet for vedtaket om etterberegning, fordi fastsettingen av skattegrunnlaget for inntektsskatten og beregnet inntektsskatt da ikke er klart. Den rettslige betydningen av dette er at sammenhengen i regelverket og praktiske håndhevelseshensyn bekrefter og viser at det ikke er lagt opp til en slik samordning som klagerne tar til orde for.

Skatteetaten har så vidt vi har kunnet bringe på det rene, heller praksis om at samlet effekt danner grunnlaget for tilleggsskatt.

Skattekontoret er etter vårt vedtak den 17. desember 2019 blitt gjort oppmerksom på at enkelte miljøer mener at tidfestingen av den skattemessige effekten skal settes til dato for vedtak om økning av merverdiavgift. I denne saken vil det tilsi at etterberegnet merverdiavgift skulle vært ført til fradrag i inntektsskatteoppgjøret for 2019. Det vises i den forbindelse blant annet til en artikkel i Skatterett nummer 3 for 2017 av Snorre Farstad som den gang arbeidet i Skatt vest i Bergen. Dersom dette er korrekt, er det enda vanskeligere å tenke seg at det er grunnlag for klagers anførsel om at beregningsgrunnlaget for tilleggsskatt er differansen mellom merverdiavgiftsmessig og skattemessig effekt. Fradrag i skatt vil da skje i skatteåret da vedtak fattes, eksempelvis i 2020 når skattekontoret ilegger tilleggsskatt knyttet til mva-forseelse i 2016. Spørsmålet har vært oppe til behandling i 2017, se sak NS 14/2017 omtalt i Revisjon og regnskap nummer 7 for 2017. Klagenemnda konkluderte med at den skattemessige effekten skal periodiseres til samme år som merverdiavgift periodiseres. (Eksempelvis 2016 i nevnte eksempel.)

Skattekontoret er ikke kjent med at det foreligger rettspraksis der ovennevnte spørsmål har vært vurdert.

På denne bakgrunn legger skattekontoret til grunn at skatteforvaltningsloven § 14‑5 først ledd må forstås slik at det ikke tas hensyn til virkninger for andre skattearter ved ileggelse av tilleggsskatt. I så fall er det i de to klagesakene ikke grunnlag for å redusere ilagt tilleggsskatt, og sakene må fremmes for Skatteklagenemnda.

Sekretariatets vurderinger

Formelle forhold og konklusjon

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13‑3 annet ledd. Klagen er rettidig og skal behandles, jf. skatteforvaltningsloven § 13‑4 første ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13‑7 annet ledd.

Sekretariatet, som forbereder saken for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage ikke tas til følge. Sekretariatet slutter seg i det vesentlige til skattekontorets begrunnelse i uttalelsen gjengitt over, og skal i det følgende kun kort begrunne sekretariatets konklusjon i saken.

Spørsmål om lovvalg

Sekretariatet som forbereder saker for Skatteklagenemnda, bemerker at saksbehandlingsreglene i merverdiavgiftsloven og forvaltningsloven er opphevet og erstattet av ny skatteforvaltningslov fra 1. januar 2017. Dette får betydning for lovvalget ved vurdering av tilleggsskatt og -avgift.

Den 21. juni 2017 ble det foretatt en endring av overgangsbestemmelsen i skatteforvaltningsloven § 16‑2 annet ledd. Bestemmelsen har følgende ordlyd:

"§§ 14-3 til 14-7 får virkning for saker der opplysningssvikten er begått etter tidspunktet for lovens ikrafttredelse. Det samme gjelder for saker der vedtak treffes etter lovens ikrafttredelse, men opplysningssvikten er begått før tidspunktet for lovens ikrafttredelse, for så vidt samlet tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr hadde blitt høyere etter de tidligere reglene."

Dette innebærer at det for oppgavene som er levert før 1. januar 2017 som utgangspunkt er merverdiavgiftslovens bestemmelser om tilleggsavgift som kommer til anvendelse i denne saken, siden opplysningssvikten er begått før skatteforvaltningslovens ikrafttredelse. Dette gjelder likevel kun dersom skatteforvaltningslovens bestemmelser om tilleggsskatt ikke innebærer et gunstigere resultat. I så fall er det reglene i skatteforvaltningsloven som skal anvendes. For oppgavene som er levert etter 1. januar 2017 er det skatteforvaltningsloven som skal anvendes.

Sekretariatet har foretatt en vurdering og kommet til at skatteforvaltningslovens og merverdiavgiftslovens regler vil føre til samme resultat i denne saken. Skattekontoret skulle således ha brukt merverdiavgiftslovens bestemmelser om tilleggsavgift for oppgavene som ble levert før 1. januar 2017, og skatteforvaltningsloven for de øvrige oppgavene. Sekretariatet kan imidlertid ikke se at valg av rettsregler er av praktisk betydning i dette tilfellet, og har derfor vurdert forholdet opp mot skatteforvaltningslovens regler, slik skattekontoret har gjort i vedtaket.

Tilleggsskatt

Sekretariatet skal innledningsvis påpeke at klagen kun gjelder beregningsgrunnlaget for tilleggsskatten. De øvrige vilkårene for tilleggsskatt jf. skatteforvaltningsloven § 14‑3 er ikke påklagd. I samsvar med det som fremgår av skattekontorets vedtak legger sekretariatet derfor til grunn at den skattepliktige har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger ved å unnlate å opplyse om omsetning knyttet til fjernleverbare tjenester årene 2014-2018. Det legges videre til grunn at det ikke foreligger unnskyldelige forhold i saken. Skattekontoret vurderte om det forelå unnskyldelig rettsvillfarelse, men slo fast at den skattepliktige ikke hadde vært tilstrekkelig aktsom til at villfarelsen kunne anses som unnskyldelig. Sekretariatet er enig i skattekontorets vurderinger.

Når det gjelder beregningsgrunnlaget for tilleggsskatten har den skattepliktige anført at skatteulempen ved å oppgi for høy inntekt må hensyntas i vurderingen av hva som er «den skattemessige fordelen» som følger av opplysningssvikten i mva-oppgaven.

Skattekontoret har i sin uttalelse som er sitert over, blant annet vist til at ulike skattearter skal anses som ulike selvstendig forhold, og at «den skattemessige fordelen» skal forstås slik at den bare henviser til den skattemessige fordelen av den aktuelle skattearten. I denne saken vil det si merverdiavgiften. Det er også vist til generelle omtaler av tidligere lovverk og praksis, samt lovforarbeider til den nye skatteforvaltningsloven, som viser at skatteartene skal vurderes isolert opp mot reglene om tilleggsskatt. Sekretariatet er enig i skattekontorets vurderinger. Som skattekontoret også viser, vil det by på store praktiske problemer dersom den skattepliktige skulle få medhold i sin anførsel.

I likhet med skattekontoret har heller ikke sekretariatet funnet rettspraksis som viser at beregningsgrunnlaget skal reduseres i tilfeller som den foreliggende. En sak som har visse likhetstrekk med problemstillingen, er Rt-1997-1117 (Schultz). I Skatteforvaltningshåndboken 7. utgave 2022, side 585 omtales dommen slik:

«Vurderingen av om skattepliktig har eller kunne oppnådd en skattemessig fordel, påvirkes ikke av om skattepliktig har andre lovlige grunnlag for en tilsvarende reduksjon i skatten som den økningen avdekkingen av opplysningssvikten har medført, jf. HRD Rt. 1997/1117 (Schultz). At skattepliktig fikk adgang til økte avskrivninger som følge av at han ikke fikk fradrag for et underskudd som han feilaktig hadde ført opp, fikk ikke betydning for tilleggsskatten knyttet til underskuddet.»

Sakene er ulike ved at Schultz-saken gjaldt spørsmål om reduksjon innenfor skatteområdet, mens den foreliggende saken gjelder spørsmålet om skatteforhold kan få betydning for tilleggsskatten i merverdiavgiftsområdet. At den skattepliktige i Schultz-saken ikke fikk redusert beregningsgrunnlaget for tilleggsskatt, taler etter sekretariatets oppfatning for at den skattepliktige i foreliggende sak heller ikke skal få slik reduksjon.

Sekretariatet viser også til underrettsdommene fra Oslo Tingrett Utv-2021-1064 og Borgarting Lagmannsrett Utv-2015-2156. I begge sakene var det grunnlag for å ilegge tilleggsskatt. Beregningsgrunnlaget var den etterberegnede merverdiavgiften, uten justering for skatteulempen. Ingen av sakene inneholder vurderinger knyttet til reduksjon av beregningsgrunnlaget.

Sekretariatet kan heller ikke se at spørsmålet har kommet på spissen i nemndspraksis. Det finnes imidlertid en rekke saker som omhandler samme materielle problemstilling som i foreliggende sak, og der beregningsgrunnlaget for tilleggsavgiften jf. merverdiavgiftsloven § 21‑3 var den etterberegnede avgiften. Det ble ikke tatt hensyn til skatteulempen. De skattepliktige hadde heller ikke anførsler knyttet til slik justering. I følgende saker var det statens tap som var vurderingsmomentet jf. merverdiavgiftslovens bestemmelser, se SKNA10-‑2021-‑56, SKNA3-‑2021-‑50, NS 16/2021, SKNA2-‑2020-‑82 og NS 1/2019.

Sekretariatet er av den oppfatning at resultatet ville blitt det samme etter skatteforvaltningslovens bestemmelser. Det vises blant annet til Prop. 38 L (2015-2016’) på side 218. Sekretariatet oppfatter det slik at metoden for å fastsette beregningsgrunnlaget for tilleggsskatten ikke er endret etter innføringen av skatteforvaltningsloven, bortsett fra i tilfeller med tidfestingsfeil. Det vises også til omtale av forarbeidenes side 264, som fremgår av skattekontorets uttalelse som er sitert over.

Sekretariatet vil også vise til Skatteklagenemndas sak i SKNS1-‑2021-‑29. Tilleggsskatten i den saken er vurdert etter skatteforvaltningslovens regler, slik som i foreliggende sak. I saken ble inntekten redusert som følge av etterberegnet utgående merverdiavgift. Beregningsgrunnlaget for tilleggsskatten var likevel utgående merverdiavgift, uten justering for skatteulempen. Den skattepliktige hadde ikke anførsler knyttet til beregningsgrunnlaget.

Sekretariatets gjennomgang viser at det ikke er praksis for en slik justering av beregningsgrunnlaget som den skattepliktige anfører.

Slik sekretariatet oppfatter det, har skattekontoret vurdert beregningsgrunnlaget riktig, og at beregningen også har støtte i nevnte praksis. Sekretariatet innstiller på at den skattepliktige ikke får medhold i sin anførsel knyttet til beregningsgrunnlaget for tilleggsskatten.

Tilleggsskatt beregnes med en sats på 20 prosent, jf. skatteforvaltningsloven § 14‑5 første ledd.

EMK – om skatteetatens tidsbruk innebærer brudd på menneskerettighetene

Sekretariatet mottok saken med skattekontorets redegjørelse 21. april 2020. Behandlingen av saken ble påbegynt 19. august 2022. Saken har dermed hatt en inaktiv periode (liggetid) i sekretariatet på 2 år og 3 måneder.

I henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) er ileggelse av tilleggsskatt å anse som straff. I henhold til konvensjonens art. 6 nr. 1, jf. menneskerettsloven § 3, har skattepliktige som er varslet om tilleggsskatt krav på at endelig avgjørelse av spørsmålet skjer innen rimelig tid.

EMK art. 6. nr. 1 lyder: 

"For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov."

Etter art. 6 er det konvensjonsbrudd hvis den totale saksbehandlingstiden er for lang, og hvis det har vært en for lang inaktiv periode i løpet av saksbehandlingstiden (liggetid). 

Basert på foreliggende rettspraksis, er sekretariatets vurdering at liggetiden i dette tilfellet er så lang at spørsmålet om tilleggsskatt ikke kan anses avgjort innen rimelig tid. Det foreligger dermed brudd på EMK art. 6 nr. 1. Det vises blant annet til UTV -2016-1280 hvor liggetiden var 20 måneder.  

Virkningen av konvensjonsbrudd, er at skattepliktige har krav på et effektivt rettsmiddel, jf. EMK art. 13, som lyder: 

"Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvingsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handler i offisiell egenskap."

Den nærmere virkningen av konvensjonsbruddet er ikke regulert i konvensjonen. Dette må avgjøres i henhold til norsk internrett. Etter internretten skal skattepliktige tilkjennes en rimelig kompensasjon for konvensjonsbruddet. Både bortfall og nedsettelse av tilleggsskatten kan være et effektivt rettsmiddel, jf. RT-2000-996. Kompensasjonen skal være forholdsmessig, og sentralt er blant annet lengden på forsinkelsen i den konkrete sak, jf. blant annet HR 2016-225-S og UTV -2016- 1280. 

Under henvisning til ovennevnte saker, mener sekretariatet at en reduksjon av satsen med 10 prosentpoeng vil være en rimelig kompensasjon i denne saken. Størrelsen på satsreduksjonen er i samsvar med nemndas praksis i slike saker.

Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas ikke til følge. Tilleggsskatten reduseres med 10 prosentpoeng, fra 20 prosent til 10 prosent. 

 

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 26.10.2022


Til stede:

                        Skatteklagenemnda

                        Gudrun Bugge Andvord, leder

                        Kate Bjørnelykke, medlem

                        Gro Løken, medlem

                        Ragnar Østensen, medlem

 

[...]

 

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemnda sluttet seg til sekretariatets innstilling og traff følgende enstemmige

                        v e d t a k:

 

Klagen tas ikke til følge.
Tilleggsskatten reduseres med 10 prosentpoeng, fra 20 prosent til 10 prosent.