Da § 3-1 med virkning fra 1. april 2020 fikk et nytt annet ledd, er tidligere fjerde ledd nå blitt femte ledd.

Bestemmelsen fastslår at selv om en tjeneste er unntatt fra loven, gjelder loven likevel dersom tjenesten omsettes eller formidles ved elektroniske kommunikasjonstjenester og vederlaget for tjenesten oppkreves av den som yter kommunikasjonstjenesten. Lovens unntak for omsetning og formidling av særskilte tjenester gjelder således ikke dersom de omsettes eller formidles ved hjelp av elektroniske kommunikasjonstjenester og vederlaget oppkreves av den som yter kommunikasjonstjenesten. Bestemmelsen ble tatt inn i loven før merverdiavgiftsreformen 2001, og var begrunnet dels i teleoperatørenes vanskeligheter med å skille de ulike tjenestene avgiftsmessig (de såkalte teletorgtjenestene ble ikke levert av teleoperatørene selv, men av andre, betegnet som informasjonsleverandører) og dels begrunnet i tekniske og personvernmessige skranker med hensyn til å spesifisere de ulike telefonnumre som ringes opp av abonnentene. Se Ot.prp. nr. 82 (1992–93). Etter merverdiavgiftsreformen, hvor mange såkalte teletorgtjenester er blitt avgiftspliktige, har ikke lenger denne særlige avgiftsplikten samme betydning. Avgiftsplikten for tilbyder av den elektroniske kommunikasjonstjenesten (teleoperatøren) medfører ingen registrerings- og avgiftsplikt for den som egentlig yter den unntatte tjenesten.