Ved avgjørelsen av om enslige har sitt virkelige hjem i en annen stat, skal en som utgangspunkt anvende de reglene som gjelder for hvor enslige har sitt hjem når vedkommende pendler mellom boliger i Norge, se FSFIN § 6-13-11 og emnet «Bosted – skattemessig bosted».

For enslige som er 22 år eller eldre, og som reiser til bolig utenfor EØS-området, er kravet til reisehyppighet vanligvis satt til regelmessige hjembesøk minst hver tredje uke. Lang reiseavstand kan i seg selv ikke begrunne noe unntak fra treukerskravet. I visse tilfelle kan imidlertid skattyter bli ansett som pendler også ved sjeldnere hjembesøk enn hver tredje uke. Dette gjelder når det foreligger helt spesielle forhold, f.eks. spesielle arbeidsforhold, svak økonomi eller sykdom som gjør det rimelig å lempe på minstekravet. Det samme gjelder hvis årlige reisekostnader overstiger fradragsbegrensningen i sktl. § 6-44 første ledd.

For at boligen i Norge skal ha status som pendlerbolig, kreves det en viss reisehyppighet til boligen i annen EØS-stat. Kravet til reisehyppighet må vurderes blant annet i forhold til reiseavstand, reisemuligheter og reisekostnader. Det kreves i utgangspunktet fire hjemreiser i året. Om boligen er i Sverige, Danmark eller Finland, kreves det i utgangpunktet åtte hjemreiser i året. For skattyter som tiltrer/avslutter arbeidsforholdet i løpet av inntektsåret, må kravene til antall reiser reduseres forholdsmessig ut fra lengden på arbeidsforholdet det aktuelle inntektsåret.

Enslige må kunne dokumentere bostedsadresse i utlandet, samt sannsynliggjøre boligens standard, jf. FSFIN § 6-13-12 første ledd siste punktum.

Enslige som er 21 år eller yngre og pendler til foreldrehjemmet, må kunne dokumentere familietilknytningen med fødselsattest og felles bostedsadresse. Kravet til dokumentasjon gjelder også enslige som er 22 år eller eldre og som pendler mellom foreldrehjem i annen stat og uselvstendig bolig i Norge.