Med fritidsbolig forstås en fast eiendom med bygning, som hovedsakelig brukes til fritidsformål av eieren og/eller av andre. Brukes eiendommen også til andre formål av eieren og/eller av andre, kan det lett medføre at eiendommen mister sin karakter av å være fritidsbolig, se nedenfor.

Typiske fritidsboliger er hytter og landsteder, herunder våningshus med naturlig arrondert tomt på nedlagte gårdsbruk. Annen type eiendom som for eksempel en ordinær enebolig eller en byleilighet, kan etter omstendighetene være fritidsbolig dersom den faktisk brukes til fritidsformål, se nærmere pkt. 5.2.2. Derimot vil f.eks. et naust, som ikke er innredet for overnatting, og som ikke har en tjenende funksjon for en fritidsbolig, falle utenfor reglene om fritidsbolig.

Uttrykket «fritidsbolig» som brukes som vilkår for skattefrihet for realisasjonsgevinster i sktl. § 93 fjerde ledd er ikke sammenfallende med uttrykket «fritidsbolig» i formuesskattereglene i sktl. § 4-10, hvor det først og fremst er eiendommens karakter og ikke faktisk bruk som er avgjørende. Om definisjonen av fritidsbolig i formuesskattemessig sammenheng, se emnet B-11.

Om realisasjon etter bruksendring, se pkt. 6.

Om forholdet mellom fritidsbolig og pendlerbolig (sekundærbolig), se FIN 11. april 1989 i Utv. 1989/754.

I begrepet fritidsbolig ligger det ingen avgjørende begrensninger mht. type bygning eller plassering av den. Derfor kan også en blokkleilighet som ligger i en by være fritidsbolig for eieren. Motsatt kan en hytte som ligger på fjellet etter omstendighetene være skattyterens faste bolig. Det stilles i praksis strengere krav til sannsynliggjøring av fritidsbruk for eiendommer som ikke framstår som typiske fritidsbolig. For byleiligheter eller andre boligeiendommer i ordinære boligområder er fritidsbruk mindre typisk, og for slike eiendommer må skattyter kunne sannsynliggjøre en bruk som er knyttet til vesentlig fritidspregede opphold og gjøremål, herunder kontakt og tilsyn med familie, se FIN 11. april 1989 i Utv. 1989/754. Særlig hvis boligeiendommen er verdifull, kan det være nærliggende å anta at den er anskaffet med kapitalplassering som formål. Skattyter må da sannsynliggjøre at kravene til bruksmåte og brukshyppighet er oppfylt. Også beliggenhet i forhold til fast bolig eller pendlerbolig kan være av betydning ved vurderingen av om boligen er å anse som en fritidsbolig. Om byleilighet som ble ansett som fritidsbolig, se LRD 3. oktober 2006 (Gulating) i Utv. 2006/1275 og BFU 04/2023. Om et tilfelle hvor boligeiendom i et etablert boligstrøk ikke ble ansett som fritidsbolig for eieren, se LRD 23. februar 2010 (Gulating) i Utv. 2010/603.

Fritidsbruk omfatter bruk til annet formål enn inntektsgivende aktivitet. Den vanligste fritidsbruken er ferie, men fritidsbruk omfatter også formål som ikke-inntektsgivende hobbyaktivitet, kontakt og tilsyn med familie mv.

Om et tilfelle der en større enebolig beliggende i et bynært strøk med både helårsboliger og fritidsboliger ble ansett som fritidsbolig, og hvor gevinst ble skattefri etter sktl. § 93 fjerde ledd, se URD. 16. februar 2012 (Oslo tingrett) i Utv. 2012/463 (Boligen ble av eieren brukt ved samvær med sønnen så lenge samværsordningen besto. I tillegg ble boligen benyttet som base for fritidsaktiviteter og båtsport av både skattyter og sønnen. Retten la til grunn at det ikke kunne legges avgjørende vekt på at skattyter i årene før salget hadde vært registrert bosatt på eiendommen og at eiendommen derfor på uriktig grunnlag hadde vært prosentlignet som skattyters faste bolig. Skattyter solgte samme år en annen bolig som faktisk hadde vært hans faste bopel, og hvor han fikk skattefritak for gevinst etter bestemmelsen i sktl. § 93 annet ledd om eier- og brukstid ved realisasjon av egen bolig).

Eies en eiendom i sameie, kan spørsmålet om bruken anses som fritidsbruk stille seg forskjellig for de enkelte sameierne, se BFU 32/2010.

Brukes eiendommen til annet enn fritidsformål deler av året, er det avgjørende om eiendommen etter en helhetsvurdering fremstår som fritidsbolig. Leies eiendommen ut som fast bolig, eller brukes den til andre formål deler av året, mister den lett preg av å være fritidsbolig, se f.eks. URD 2. mars 1989 (Nord-Hedmark herredsrett) i Utv. 1989/391. Dette gjelder spesielt hvis den øvrige bruken er mer intens, slik utleiebruk som fast bolig normalt er, se Ot.prp. nr. 4 (1986–87) pkt. 4.6.3 side 27.

Om et tilfelle hvor eiendom ble utleid til fast bolig i 9 måneder, men både før og etter ble brukt som fritidsbolig av eierne i tillegg til at den skulle utleies til fritidsbruk ca. 2 måneder i året, se BFU 18/2010. (Brukstiden på 9 måneder som fast bolig kunne ikke medregnes i eierens brukstid som fritidsbolig. Brukstiden både før og etter denne perioden kunne derimot anses som brukstid etter femårsregelen i sktl. § 9‑3 fjerde ledd.)

Hvis en del av en eiendom leies ut til fast bolig og en annen del brukes av eieren til fritidsformål, vil utleien til fast bolig lett medføre at boligen mister sitt preg av å være egen fritidsbolig, se Ot.prp. nr. 4 (1986–87) pkt. 4.6.3 ide 27. Dette gjelder selv om den delen som brukes til fritidsformål er større enn den del som brukes som fast bolig, da bruk som fast bolig vanligvis vil være mer intens enn bruken som fritidsbolig. Se BFU 11/2005 (Til tross for at utleiedelen utgjorde en mindre del av eiendommen, kom SKD til at bruken som fast bolig av leietaker var mer intens enn fritidsbruken. Dette medførte at eiendommen etter en helhetsvurdering ikke fremsto som fritidsbolig etter sktl. § 9‑3 fjerde ledd.) Se også BFU 40/2008. (Den ene leiligheten i en tomannsbolig ble brukt som fritidsbolig av eierne mens den andre ble brukt som fast bolig av leietaker. SKD kom til at eiendommen ikke framsto som fritidsbolig så lenge leietakere hadde fast bolig i eiendommen.)

Utleie av en hybel/hybelleilighet medfører ikke uten videre at eiendommen mister karakter av å være fritidsbolig, se f.eks. BFU 6/2012. (Eiendommen ville ikke miste sitt preg av å være fritidsbolig selv om det ble leid ut en hybelleilighet som utgjorde ca. 14 % av boligens totale areal og 19 % av utleieverdien).

Om tilfeller hvor en eiendom eies av flere uten at sameieandelen gir eksklusiv bruksrett til en bestemt boenhet, og noen bruker eiendommen som fast bolig og andre som fritidsbolig, se pkt. 9.2.