§ 3-1 første ledd

Lovtekst

Enhver som har eller har hatt verv, stilling eller oppdrag knyttet til skattemyndighetene, skal hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til det vedkommende i sitt arbeid har fått vite om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold. Den som tiltrer verv, stilling eller oppdrag, skal gi skriftlig erklæring om at vedkommende kjenner og vil overholde taushetsplikten.

Hvem som har taushetsplikt

Taushetsplikten gjelder for enhver som har eller har hatt verv, stilling eller oppdrag knyttet til skattemyndighetene.

Taushetsplikt har

  • tjenestemenn i skatteforvaltningen

  • medlemmer av nemnder

  • engasjerte revisorer

  • særskilt oppnevnte takstmenn, og

  • andre personer som medvirker ved skattefastsetting og kontroll.

Som «tjenestemenn» anses også ekstrahjelp, vikarer og andre midlertidige ansatte. Også rengjøringspersonell, vaktmestere og andre som mer tilfeldig kan få kjennskap til skatteopplysninger omfattes av taushetsplikten, og skal undertegne taushetserklæring. Dessuten gjelder taushetsplikten for alle personer og institusjoner som får taushetsbelagte opplysninger, forutsatt at de ansees som «uvedkommende». Se § 3-9 Overført taushetsplikt. Bestemmelsene om taushetsplikt gjelder også etter at man har fratrådt stillingen eller utført vervet/oppdraget. Det spiller ingen rolle om vervet/oppdraget har vært av kortvarig karakter.

Hvem taushetsplikten gjelder overfor

Taushetsbelagte opplysninger må som hovedregel ikke gis til «uvedkommende». Unntak vil fremgå av de øvrige bestemmelser i kapitlet om taushetsplikt.

Som et utgangspunkt er alle personer uvedkommende, med unntak av skattepliktig selv og dennes representanter samt de personer innen Skatteetaten som er involvert i saken. Ordet «uvedkommende» begrenser imidlertid taushetsplikten slik at den ikke hindrer at skattemyndighetene bruker opplysningene til det de ble innhentet for.

Enkelte andre kan også ha en så nær tilknytning til skattepliktig i en konkret sak at de ikke anses som uvedkommende. Dette gjelder både for privatpersoner og for juridiske personer. Skattepliktig kan i utgangspunktet ikke få taushetsbelagte opplysninger om en annen skattepliktig sine forhold. Unntak gjelder der opplysninger om andre skattepliktige mv. er anvendt i vedkommendes egen sak. Her er utgangspunktet at skattepliktig likevel skal ha innsynsrett. Se § 3-2 Forholdet til retten til innsyn i saksdokumenter og § 5-4 Partsinnsyn i saksdokumenter.

I saker hvor skattemyndighetene bruker opplysninger fra tredjepersoner som sammenligningsgrunnlag ved fastsetting av armlengdepris etter skatteloven § 13-1, kan det være aktuelt å nekte en part innsyn i sammenligningsgrunnlaget etter reglene om taushetsplikt, jf. § 5-4 femte ledd om forretningshemmeligheter mv.

Som et utgangspunkt er også andre offentlige etater uvedkommende. I relasjon til reglene om taushetsplikt skal for eksempel skattemyndighet og folkeregistermyndighet anses som to atskilte myndighetsområder. Om unntak fra dette utgangspunktet, se nedenfor.

Ikke "uvedkommende"- eksempler

Eksemplene nedenfor omhandler i hovedsak de som ikke ansees for å være «uvedkommende».

Daglig leder og styremedlemmer i aksjeselskap kan få opplysninger om selskapets skattemelding, herunder grunnlaget for verdsetting av aksjene. Det samme gjelder det samlede representantskap, f.eks. ved dets ordfører. Derimot kan slike opplysninger ikke gis til personer bare fordi de er aksjonærer i selskapet.

Opplysninger om alternative inngangsverdier per 1. januar 1992 kan meddeles den enkelte aksjonær i selskapet, men ikke andre.

Aksjeverdsetting for ikke børsnoterte aksjeselskaper kan meddeles de enkelte aksjonærer i selskapet, men ikke andre, f.eks. banker.

Daglig leder/styret i selskap med deltakerfastsetting har krav på opplysninger som gjelder fastsetting av selskapets formue og inntekt, og fordelingen mellom deltakerne. Ansvarlige deltakere i slike selskap har krav på innsyn i dokumenter som vedrører fastsetting og fordeling av alminnelig inntekt, inntekt ved utdeling (deltakermodellen) og formue fra selskapet.

En domstol er ikke uvedkommende i saker som gjelder fastsettingen. Taushetsplikten er derfor ikke til hinder for at tjenestemenn i Skatteetaten forklarer seg for retten om det de i sitt arbeid har fått vite om skattepliktiges formues- og inntektsforhold, samt om skattepliktiges øvrige økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold. Dette gjelder også opplysninger som skriver seg fra andre enn skattepliktige personlig, for eksempel fra bokettersyn hos skattepliktig medkontrahent, oppdragsgiver eller lignende, se FIN 12. april 1994 i Utv.1995/463. Det kan bare gis opplysninger som er relevante for saken.

I saker som ikke omhandler skatt, gjelder taushetsplikten som utgangspunkt fullt ut overfor domstolene. Skattedirektoratet (etter delegasjon), eventuelt departementet, kan imidlertid samtykke til at det gis opplysninger som vitneprov eller dokumentfremlegging under rettergang, jf. tvisteloven § 22-3 annet ledd og straffeprosessloven § 118. Før direktoratet vurderer om samtykke skal gis, bør skattekontoret anmode om samtykke fra den som har krav på beskyttelse. Et samtykke bør utformes slik at det gjelder både forutgående forberedende behandling og etterfølgende ankesaker. Et samtykke medfører at en tjenestemann både kan forklare seg muntlig og at skriftlige dokumenter kan fremlegges. I straffesaker hvor opplysningene er utlevert til politiet under etterforskning, kan opplysningene legges frem under forhandlingene (fremleggelse av skriftlige dokumenter og/eller ved vitneprov) uten innhenting av samtykke. I straffesaker om andre forhold enn skatt må det som hovedregel innhentes samtykke.

Eiendomsmeglere kan ikke få oppgitt formuesverdien på en fast eiendom med mindre de har fullmakt fra eieren. Dette gjelder selv om eiendomsmeglere ved lov er pålagt å oppgi formuesverdien til kjøper.

Foreldre som har foreldreansvar kan få opplysninger vedrørende egne barn som er under 18 år (umyndige) på det tidspunktet opplysningene gis. Dette gjelder uansett om skatten beregnes særskilt eller under ett med foreldrene.

Medlemmer av en forenings hovedstyre og forretningsfører kan få opplysninger om skattegrunnlaget og skatteberegningen av skatten for foreningens skattepliktige virksomhet og andre forhold som vedrører foreningen.

En fullmektig kan få opplysninger innenfor rammen av fullmakten. Det kan f.eks. gjelde rettshjelpsvirksomhet, revisorer og advokater og andre som bistår den skattepliktige. Se § 5-3 Fullmektig, om retten til å la seg bistå eller representere av fullmektig. En advokat som opptrer på det offentliges vegne i skattesaker kan kreve å få fremlagt alle dokumenter som har betydning for saken.

Tingrett (skifterett) eller bostyrer/bostyre i gjeldsforhandlingsbo har ikke rett til å få se skyldnerens skattemelding med vedlegg eller på annen måte få opplysninger om skyldnerens forhold, uten samtykke fra skyldneren. Bostyremedlemmer som av andre grunner har tilgang til fastsettingsmaterialet (f.eks. skatteoppkreveren), kan ikke benytte opplysninger fra dette i bostyrearbeidet.

Som hovedregel er det ikke anledning til å gi opplysninger om den ene samboeren til den andre samboeren. Dette gjelder også for meldepliktige samboere. Om ektefeller se § 3-3 bokstav h. Om unntak for gjenlevende samboer som har rett til å sitte i uskifte, se § 3-3 bokstav k.

Statens landbruksforvaltning regnes som «uvedkommende» til å få opplysninger fra merverdiavgiftssystemet om hvilke enheter i landbruket som leverer melding for primærnæring og om størrelsen på omsetningen.

Det kan også gis opplysninger om en tredjemann som ikke er part i saken, dersom det foreligger en forbindelse mellom skattepliktig og tredjemann som er relevant for fastsettingen. Dette gjelder for eksempel opplysninger om et selskap hvor partene i saken er deltakere, se FIN 12. april 1994 i Utv. 1995/462. Opplysningene må i alle tilfeller være relevante for saken.

Adgangen til å legge frem opplysninger om en tredjemann er den samme selv om vedkommende er død.

Det kan ikke legges frem opplysninger om en helt utenforstående tredjemann, for eksempel for å sammenligne sakene, med mindre tredjemann personlig eller Skattedirektoratet (etter delegasjon), eventuelt departementet, samtykker etter tvisteloven § 22-3 annet ledd eller straffeprosessloven § 118. Opplysningene kan også legges frem dersom de anonymiseres slik at de ikke kan tilbakeføres til bestemte skattepliktige. Se FIN 20. desember 2001 i Utv. 2002/182.

Utenlandske skattemyndigheter har rett til opplysninger fra skattemeldingene til bruk ved utskriving av offentlige skatter og avgifter hvis dette er bestemt i overenskomst med vedkommende land, jf. lov 28. juli 1949 nr. 15 (dobbeltbeskatningsloven). Alle anmodninger om opplysninger fra utenlandske skattemyndigheter og svar på slike anmodninger, må sendes gjennom kompetent myndighet, dvs. Skatt vest – Sentralskattekontoret for utenlandssaker eller Skattedirektoratet. Dette gjelder også oversendelse av opplysninger til utenlandske skattemyndigheter uten at det foreligger en anmodning (spontane opplysninger).

Når det gjelder opplysninger vi mottar fra utenlandske myndigheter, vil det i mange tilfeller være skranker for bruken av disse. Skrankene fremgår av de enkelte avtalene. I mange tilfeller kan opplysningene kun benyttes til skatteformål.

Skattepliktiges verge er ikke uvedkommende der tilgang til opplysningene omfattes av vergemålsoppdraget.

Hvilke opplysninger taushetsplikten omfatter

Taushetsplikten omfatter opplysninger som man får kjennskap til under utførelsen av sitt arbeid for skattemyndighetene og som ellers ikke er offentlig kjent, for eksempel opplysninger om noens

  • formues- eller inntektsforhold, (f.eks. om hvem som er eier av en eiendom)

  • økonomiske eller bedriftsmessige forhold (f.eks. opplysning om produksjons- eller salgsmetoder, rabattordninger, kundekrets osv.)

  • personlige forhold, (f.eks. opplysninger om familieforhold, sykdom, alkoholmisbruk, vandel osv.).

Som «personlige forhold» regnes ikke opplysninger om fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted med mindre opplysningene røper et klientforhold e.l. som må anses personlig, se FIN 28. april 1986 i Utv. 1986/313. Det samme gjelder for D-nummer. Se også folkeregisterloven kap 10 der offentlige myndigheters og private virksomheters tilgang til taushetsbelagt og ikke-taushetsbelagt informasjon fra folkeregisteret presiseres. Hva som skal anses som ikke-taushetsbelagte opplysninger etter folkeregisterloven kap 9 samsvarer i stor grad med opplysninger som ikke skal anses som noens "personlige forhold" etter forvaltningsloven.

For privatpersoner må taushetsplikten ses i sammenheng med personopplysningsloven, som regulerer adgang og gir vilkår for behandling av personopplysninger. Ved utveksling av personopplysninger eller bruk av slike opplysninger på nye områder, må dette både ha et rettslig grunnlag og taushetsplikten må ikke være til hinder for slik bruk. Se personvernforordningen artikkel 6 og 9.