Bestemmelsen presiserer at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger utleveres i nærmere bestemte tilfeller hvor det ikke er behov for beskyttelse. Bestemmelsen er formulert som en «kan-regel» («ikke til hinder for») og gir ikke allmenheten noe krav på opplysninger. Skatteetaten vil fortsatt ha en rett til å forholde seg taus og må vurdere i hvilken utstrekning denne skal brukes.

Bestemmelsen lovfester adgangen til å fravike taushetsplikt når den saken gjelder samtykker. Tilsvarende regel følger av forvaltningsloven § 13 a.

Samtykke kan være aktuelt i flere tilfeller. Et eksempel kan være samtykke til utlevering til en bestemt mottaker som alternativ til at skattepliktige innhenter opplysningene og selv sender disse til mottakeren. Et samtykke må oppfylle visse krav for å være gyldig.

Fra forarbeidene Prop. 38 L uttales følgende om kravet til samtykke: «Bestemmelsen går ut på at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysninger gis ut i nærmere bestemte tilfeller hvor det ikke er behov for beskyttelse. (...) Ved vurderingen av når det foreligger et samtykke i lovens forstand er det naturlig å ta utgangspunkt i personopplysningslovens definisjon av samtykke. Dette innebærer at et samtykke må være «frivillig, uttrykkelig og informert» for å være gyldig.»

Datatilsynet har utarbeidet veileder om behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 6, som ligger på Datatilsynets nettsider. Denne gir nærmere veiledning om hva som ligger i kravet til samtykke.

Kravene til et samtykke innebærer at de skattepliktige må forstå hva de samtykker til og hvilke konsekvenser samtykket får. Den skattepliktiges kompetanse til å samtykke må derfor vurderes i det konkrete tilfelle, og det bør etter forholdene avgis en skriftlig samtykkeerklæring.

Bestemmelsene om taushetsplikt tilsier at alle som har verv, stilling eller oppdrag i Skatteetaten, generelt skal unngå å kommentere konkrete saker overfor pressen. Henvendelser fra media skal kanaliseres til den som har ansvaret for kontakt med pressen i den enkelte region.

Dersom opplysningene som skal anvendes ikke kan knyttes til bestemte personer – enten ved at de gis i statistisk form eller anonymisert på annen måte – antas det at behovet for beskyttelse er ivaretatt. Opplysningene må ikke direkte eller indirekte røpe forhold som er taushetsbelagt etter§ 3‑1 Hovedregelen om taushetsplikt. Se også Statistikk om opplysninger til statistikkformål.

Med «brukes» må forstås enhver bruk, slik som f.eks. innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering eller en kombinasjon av slike bruksmåter. Se til sammenligning personvernforordningens definisjon av «behandling» i artikkel 4 nr. 2.

At det gis innsyn i et dokument som inneholder taushetsbelagte opplysninger i anonymisert form, innebærer at mulighetene til å knytte opplysningene til personen de gjelder, er fjernet, samt at det ikke foreligger noen koblingsfare. Med koblingsfare menes her fare for at personen kan bli identifisert når opplysningene sammenholdes med andre opplysninger som allerede er kjent eller senere blir kjent.

Ikke enhver teoretisk mulighet til å kunne identifisere hvem de anonymiserte opplysningene gjelder, medfører at opplysningene ikke anses tilstrekkelig anonymisert. Fortalepunkt 26 til personvernforordningen viser til at det bør tas hensyn til alle midler som med rimelighet kan tenkes at den behandlingsansvarlige mm kan ta i bruk for å identifisere vedkommende direkte eller indirekte. Her bør det tas hensyn til alle objektive faktorer, f.eks. kostnadene og tiden som er nødvendig for å kunne foreta identifikasjonen, samt til teknologi som er tilgjengelig eller under utvikling på behandlingstidspunktet.

Bestemmelsen sier at taushetsplikten etter § 3‑1 Hovedregelen om taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysningene brukes når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. Med «brukes» må forstås enhver bruk, jf§ 3‑7 første ledd bokstav b.

Unntaket i bokstav c er noe snevrere enn det tilsvarende unntaket i forvaltningsloven § 13 a nr. 3 som lyder:

«Taushetsplikten er ikke til hinder for ... 3. at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f.eks. når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder.»

Det må vurderes konkret om en opplysning er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. Dersom dette er tilfellet, vil det ligge innenfor Skatteetatens taushetsrett å vurdere om slike opplysninger skal kunne brukes. Selv om opplysningene er allment tilgjengelig andre steder, innebærer ikke dette at noen har krav på å få dem fra Skatteetaten. I henhold til Prop. 38 L punkt 9.4.8 bør det i vurderingen av beskyttelsesbehovet «legges vekt på at Skatteetaten i det daglige virket er helt avhengig av informasjon fra skattepliktig selv og fra tredjeparter. Det er derfor viktig at tilliten til at Skatteetaten overholder taushetsplikten ikke svekkes.»

Selv om bestemmelsen er ny i skatteforvaltningsloven, kan tidligere praksis rundt allment tilgjengelige opplysninger fortsatt ha betydning. Sivilombudet kom i sak 2015/905 til at opplysninger som skal være eller skulle ha vært offentlig tilgjengelig i det enkelte selskaps aksjeeierbok, ikke kunne sies å være underlagt taushetsplikt etter ligningsloven § 3‑13. Dette ble begrunnet med at allmennheten ikke kunne anses å være «uvedkommende» i relasjon til opplysninger som det er lovbestemt at skal være offentlig tilgjengelig. Etter skatteforvaltningsloven skal innsyn i slike alminnelig tilgjengelige opplysninger i utgangspunktet vurderes etter helhetsvurderingen i § 3‑7, og ikke etter hovedregelen om «uvedkommende» etter§ 3‑1 Hovedregelen om taushetsplikt.