Hvem som er «skattemyndighetene» i det enkelte tilfelle, og hvor anmodning om bindende forhåndsuttalelse skal sendes fremgår av skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-1 og § 6‑1-3. Av forskriften § 6‑1-7 fremgår også at den myndighet som har avgitt en bindende forhåndsuttalelse kan rette rene skrivefeil og åpenbare feil i uttalelsen.

For anmodninger som gjelder internsalg av gass gjelder§ 6‑1 annet ledd. Oljeskattekontoret behandler anmodninger som gjelder virksomhet regulert i petroleumsskatteloven, se skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-1 første ledd.

På områdene formue- og inntektsskatt og merverdiavgift er det i hovedsak skattekontoret som avgir bindende forhåndsuttalelser. Klageorgan for uttalelser på disse områdene er Skatteklagenemnda. Skattekontorene avgir dessuten alle uttalelser på områdene merverdiavgiftskompensasjon, særavgift og motorkjøretøyavgift. Skattedirektoratet er klageorgan for de klagesakene som ikke skal behandles i nemnd, se§ 13‑3 Klageinstans.

Skattedirektoratet skal i noen tilfeller behandle anmodning om bindende forhåndsuttalelse som førsteinstans. På grunn av rollen som klageinstans for klagesaker som ikke skal behandles i nemnd, kan Skattedirektoratet ikke avgi bindende forhåndsuttalelse som førsteinstans når anmodningen gjelder områdene merverdiavgiftskompensasjon, særavgifter og motorkjøretøyavgifter. Som førsteinstans skal direktoratet behandle henvendelser som gjelder kompliserte eller prinsipielle spørsmål, eller spørsmål av allmenn interesse. En uttalelse vil i utgangspunktet være av prinsipiell betydning når den gir veiledning på et juridisk tvilsomt område eller supplerer nåværende rettstilstand, for eksempel ved å avvike fra eller fastlegge skattemyndighetenes praksis, eller fastlegge rekkevidden av en bestemmelse. Også uttalelser som gjelder anvendelse av nye regler som kan gi grunnlag for flere løsninger, kan anses som prinsipielle. Det samme kan gjelde spørsmål om nye konsepter, eksempelvis kryptovaluta og ulike former delingsøkonomi. En uttalelse kan være av allmenn betydning når den berører et større antall skattepliktige, men dette må ses i sammenheng med dens eventuelle prinsipielle karakter. At en anmodning gjelder et komplisert spørsmål, vil ikke i seg selv medføre at Skattedirektoratet skal behandle den. Også i slike tilfeller må anmodningens prinsipielle karakter vurderes.

Skal en anmodning behandles av en annen myndighet enn den som har mottatt den, oversendes anmodningen til rette myndighet umiddelbart. Avsender skal samtidig gjøres kjent med oversendelsen.

Enhver skattepliktig, og bruker som har rett til fritak fra særavgift kan be om bindende forhåndsuttalelse, se skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-2. Anmodningen må gjelde egne skatteforhold. Anmodningen kan være felles for flere saksforhold og/eller flere skattepliktige (fellesanmodning), jf. skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-2 første ledd. Flere skattepliktige kan bare fremsette fellesanmodning som er knyttet til ett eller flere felles saksforhold.

Som skattepliktig i denne sammenheng regnes også:

• Både registrerte og uregistrerte avgiftspliktige.
• Den som søker avklart om vedkommende er eller vil bli skattepliktig til Norge, forutsatt at spørsmålet gjelder «norske skatteforhold», jf. begrensningene i skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-4 fjerde ledd.
• Selskaper med deltakerfastsetting.
• Boligselskaper etter skatteloven § 7‑3 og boligsameier etter eierseksjonsloven.
• Skattefrie institusjoner.
• Den som er berettiget til merverdiavgiftskompensasjon.
• Den som skal stifte et selskap mv. og selskap mv. under stiftelse.
• Utenlandske selskaper som vil bli/er skattepliktige til Norge. Eksempel: Et selskap som skal stiftes i Luxembourg kan ha behov for en vurdering av om det reelt anses etablert der, og derved faller inn under fritaksmetoden i skatteloven § 2‑38, slik at det ikke er kildeskatteplikt til Norge på fremtidig utbytte herfra.

Trekkpliktige kan ikke be om uttalelse om trekkplikt etter skattebetalingsloven, siden dette faller utenfor skatteforvaltningslovens virkeområde etter § 1‑1.

Ved bruk av fullmektig må det fremgå av anmodningen hvem den fremsettes på vegne av.

Skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-4 lister opp hvilke formkrav som gjelder for en anmodning om bindende forhåndsuttalelse og hva den skal inneholde. Bestemmelsen regulerer også nærmere rammene for hvilke spørsmål og disposisjoner den skattepliktige kan be om en bindende forhåndsuttalelse om, seHva det kan gis bindende forhåndsuttalelse om. Bestemmelsen setter dermed også nærmere grenser for skattemyndighetenes kompetanse til å avgi bindende forhåndsuttalelser.  

Anmodningen skal være skriftlig og fremsettes atskilt fra andre henvendelser. Den skal inneholde opplysninger om navn, adresse og fødselsnummer eller organisasjonsnummer for den eller de som saken gjelder. Dette gjelder likevel ikke i selskaps- og sameieforhold som nevnt i forskriften § 6‑1-2 annet ledd, dersom antall deltakere, andelseiere eller eierseksjonssameiere overstiger fem, jf. forskriften § 6‑1-4 annet ledd.

I skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-4 åttende ledd kreves også opplysninger om personer tilknyttet partene som disposisjonen gjelder. Konserndefinisjonen i regnskapsloven § 1‑3 skal legges til grunn ved vurderingen av hvilket selskap som er skattepliktiges direkte morselskap eller det ultimate morselskapet. Opplysninger om selskapene og eierne skal gis selv om samtlige selskaper i et konsern er hjemmehørende i Norge.

I anmodningen kan det bare tas opp fremtidige rettsspørsmål som følge av en konkret planlagt disposisjon før den igangsettes, seHva det kan gis bindende forhåndsuttalelse om.

Det skal etter skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-4 sjette ledd gjøres nøyaktig og tilstrekkelig rede for foreliggende og forutsatt faktum som kan ha betydning for forhåndsuttalelsen. I dette ligger at anmodningen ikke skal medføre tvil om hvilket faktum som skal legges til grunn. Faktumbeskrivelsen er avgjørende for hvilke forutsetninger som blir lagt til grunn i forhåndsuttalelsen og hvilken disposisjon eller hvilke disposisjoner skattemyndighetene har bundet seg til. Se som eksempel SKNS1-2022-81, der klage ble avvist fordi suppleringer og korrigeringer av faktum som fremgikk av klagen medførte at fremstillingen i anmodningen om bindende forhåndsuttalelse ikke kunne anses fullstendig og nøyaktig.

Det sentrale er at innsender gir nødvendige opplysninger slik at den skatte- eller avgiftsmessige virkningen kan fastslås. I praksis kan de skattemessige innvinnings- og oppofrelseskriteriene gi god veiledning. 

Dersom skattepliktig benytter vedlegg, bør skattepliktige i anmodningen redegjøre for hva som er relevant faktum for forhåndsuttalelsen i vedleggene. Det er ikke tilstrekkelig for å oppfylle vilkåret at en opplysning kan gjenfinnes i et vedlegg, dersom opplysningen ikke er omtalt i anmodningen. Relevant innhold eller regulering i vedlegg som ikke er omtalt nærmere i anmodningen, kan medføre at kravet til nøyaktig og tilstrekkelig redegjørelse av faktum ikke er oppfylt.  

Kun det faktum som er gjengitt i den avgitte bindende forhåndsuttalelsen vil være del av det faktum som er bindende for skattemyndighetene. I forhåndsuttalelsen skal beskrivelsen av faktum være fullstendig og skattemyndighetene skal ikke vise til dokumentinnhold som ikke inntas i selve uttalelsen jf. skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-6 tredje ledd. Relevant faktum bør derfor gjengis og omtales i anmodningen, fremfor eller i tillegg til bruk av vedlegg.  

Skattemyndigheten kan ikke tas stilling til spørsmål basert på en forutsetning som fremstår som åpenbart uriktig. For eksempel blir det reist spørsmål om et salg kan gjennomføres skattefritt. Forespørselen baseres på en forutsetning om at selskapet faller inn under skatteloven § 2‑32 første ledd om skattefrie institusjoner. Når skattemyndighetene ikke har vurdert dette, og forutsetningen fremstår som åpenbart uriktig, kan forutsetningen ikke legges til grunn.   

Skattepliktige bør redegjøre for de rettsspørsmål anmodningen reiser og hvilken konklusjon den skattepliktige anser som riktig.  

At anmodningen må angå norske skatte- og avgiftsforhold medfører at skattemyndighetene blant annet ikke kan ta stilling til spørsmål om forståelse av utenlandsk rett, skatteavtale eller forhold som avhenger av andre myndigheters vurdering eller vedtak.

Anmodninger som skal avgjøres med grunnlag i en skatteavtale eller utenlandsk skatterett kan ikke behandles, se skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-4 fjerde ledd. I saker der innholdet i utenlandsk rett eller skatteavtale kan være av betydning for uttalelsen, må innsender gi en redegjørelse for innholdet i aktuell utenlandsk rett eller skatteavtale. Innsenders redegjørelse legges da til grunn uten nærmere vurdering, og det er innsender som har risikoen for at fremstillingen av utenlandsk rett er korrekt.

Skattemyndighetene kan etter omstendighetene avgi en bindende forhåndsuttalelse om anvendelse av norske regler på det aktuelle faktum.

Skattemyndighetene kan videre ikke ta stilling til spørsmål om skatteplikt etter skatteloven §§ 2‑1, 2-3, 2-34, 2-37 og 2-38 første ledd, samt hvorvidt et selskap skal anses hjemmehørende i riket etter skatteloven § 2‑2 første ledd, jf. forskriften § 6‑1-4 fjerde ledd.

Ettersom skatteloven § 2‑38 annet ledd peker tilbake på en vurdering etter samme bestemmelses første ledd, kan man heller ikke ta stilling til denne bestemmelsen.

Tilsvarende som for skatteavtale og utenlandsk rett, kan skattemyndighetene etter omstendighetene legge til grunn innsenders forutsetninger om skatteplikt eller at et selskap er hjemmehørende i riket etter de aktuelle bestemmelsene og ta stilling til andre vilkår i bestemmelsene. Innsender har da risikoen for at forutsetningene som tas er korrekt. Skattedirektoratet har avgitt en BFU hvor det forutsettes at skatteloven § 2‑38 første og annet ledd er oppfylt uten nærmere vurdering fra skattemyndighetene. Den aktuelle uttalelsen var ikke publisert når arbeidet med denne versjonen av håndboken ble ferdigstilt.

Når anmodningen derimot gjelder skatteloven § 2‑38 femte ledd har skattemyndigheten tatt stilling til spørsmål om selskapet er «reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet i et EØS-land». Skattemyndighetene tar da ikke stilling til om det utenlandske selskapet omfattes av § 2‑38 første ledd. Den vurderingen må selskapet selv foreta, og skattemyndigheten legger inn en forutsetning om at selskapet omfattes av første ledd.

Se f.eks. BFU 6/11, som omhandler skatteloven § 2‑38 femte ledd. Norsk datterselskap ønsket å dele ut utbytte til utenlandsk morselskap. Spørsmålet var om morselskapet oppfylte vilkårene «reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet i et EØS-land», jf. skatteloven § 2‑38 femte ledd. Det er lagt inn en forutsetning om at utenlandsk mor er subjekt etter skatteloven § 2‑38 første ledd.

Skatteforvaltningsloven § 6‑1 første ledd angir at skattemyndighetene kan avgi bindende forhåndsuttalelse om de skattemessige virkningene. Uttrykket skattemessige virkninger favner bredt, men må ses i sammenheng med at den bindende forhåndsuttalelsen må påberopes ved fastsettingen for å få virkning, jf. skatteforvaltningsloven § 6‑1 tredje ledd. Eksempelvis vil en disposisjon som fører til skattemessig innvinning av inntekt og som fører til skatteplikt eller skattefritak på dette tidspunkt, være i kjernen av de skattemessige virkninger som skattemyndighetene avgir bindende forhåndsuttalelser om. En skattemessig virkning i form av endring eller etablering av skatteposisjon, vil på den annen side normalt falle utenfor ordningen med bindende forhåndsuttalelse, så lenge det ikke samtidig er planlagt en konkret disposisjon som utløser skatteposisjonen. 

Skattemyndigheten kan ta stilling til om en konkret planlagt disposisjon medfører etablering, endring eller bortfall av en skatteposisjon, for eksempel et fremførbart underskudd, inngangsverdi på et formuesobjekt etc. Dette gjelder bare så langt spørsmålet ikke avhenger av bevisvurderinger og spørsmålet er knyttet til spesifikke og aktuelle fremtidige skatterettslige virkninger for den skattepliktiges fastsetting innenfor uttalelsens virkeperiode.   

Alle spørsmål som medfører at skattemyndighetene forutsetningsvis må ta stilling til registreringsrett eller -plikt vil bli avvist. Skattemyndighetene kan dermed ikke ta stilling til følgende:

• Spørsmål om registrering i Merverdiavgiftsregisteret med hensyn til spørsmål om en fremtidig aktivitet vil bli drevet i næring. Dette innebærer blant annet at anmodninger med spørsmål om en planlagt aktivitet vil bli ansett som næringsvirksomhet med betydning for beregning av merverdiavgift, vil bli avvist dersom den skattepliktige ikke allerede er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. 
• Registrering etter særavgiftsforskriften §§ 5‑1 og 5-2 
• Registrering som kredittkunde etter engangsavgiftsforskriften § 8‑1 

Det følger av skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-4 femte ledd at anmodningen må gjelde et fremtidig rettsspørsmål. Dette vilkåret må vurderes i sammenheng med at det er de skatte- og avgiftsmessige virkningene av en ikke igangsatt disposisjon som kan tas opp i anmodningen, seKonkret planlagt disposisjon. Allerede inntrufne hendelser som påvirker resultatet, vil ikke i seg selv medføre at rettsspørsmålet som skal besvares ikke er fremtidig, så lenge handlingen som utløser den skatterettslige virkningen ikke er igangsatt.  

Et eksempel er spørsmål om prinsippene for fastsetting av inngangsverdi ved et planlagt salg av arvet bolig. Rettsspørsmålet vil være fremtidig, selv om det faktiske forhold som er avgjørende for vurderingen ikke er fremtidig.     

Et annet eksempel er hva som utgjør innbetalt kapital på aksjer i forbindelse med en planlagt kapitalnedsettelse.

• Skattemyndighetene kan ikke ta stilling til spørsmål om en skattepliktig har drevet eller driver virksomhet i en bindende forhåndsuttalelse. De kan imidlertid ta stilling til om den skattepliktiges aktivitet ved eksempelvis fremtidig omdanning skatterettslig skal anses å være virksomhet. Vurderingen kan i slike tilfeller bygge på erfaringer fra omfanget av tidligere aktivitet.
• Skattemyndighetene kan ikke ta stilling til spørsmål om en institusjon idag er å anse som skattefri. I en anmodning kan det kun tas opp spørsmål om situasjonen på et fremtidig tidspunkt. For en eksisterende organisasjon kreves det i tillegg at det foreligger en ny disposisjon for at skattemyndighetene kan avgi en bindende forhåndsuttalelse. For eksempel en realitetsendring av vedtektene eller en konkret disposisjon i form av ny virksomhet eller aktivitet eller salg av eiendeler som er relevant for vurderingen.
• At alle eller de fleste faktiske forhold som påvirker resultatet av rettsanvendelsen allerede er inntruffet, kan likevel være en indikasjon på at det ikke gjelder et fremtidig rettsspørsmål.

I anmodningen kan det bare tas opp fremtidige rettsspørsmål som følge av en konkret planlagt disposisjon før den igangsettes. Det er kun rettsanvendelse på et konkret faktum som kan vurderes.

Kravet om en konkret planlagt disposisjon innebærer at hypotetiske problemstillinger ikke kan behandles. Det er dermed ikke mulig å be om en bindende forhåndsuttalelse om avklaring av skatterettslige spørsmål uten at dette er knyttet til en planlagt handling og heller ikke handlinger som fremstår som urealistiske. Det følger av kravet om planlagt disposisjon at skattemyndighetene ikke gir uttalelser om disposisjoner som fremstår som klart uaktuelle for dem som ber om uttalelsen.

Det er ikke mulig å anmode skattemyndighetene om å ta stilling til alternative planlagte fremgangsmåter i samme anmodning. Beskrivelse av fremgangsmåter som utelukker hverandre, er alternativt faktum. Et eksempel er at det oppgis at skattepliktige enten skal selge eller leie ut det samme kjøretøyet. Her kan skattemyndighetene avgi en bindende forhåndsuttalelse på enten salg eller utleie. Skattepliktige må da velge om det er salg eller utleie skattepliktige ønsker en bindende forhåndsuttalelse om. I ettertid kan likevel skattepliktige be om en ny bindende forhåndsuttalelse med et nytt alternativt faktum. Skattemyndighetene kan etter omstendighetene avvise en ny anmodning om bindende forhåndsuttalelse, dersom gjentatte anmodninger i stor grad bærer preg av skatteplanlegging.

En betinget utvidelse av faktum, er ikke et alternativt faktum. Dette gjelder i tilfeller der skattemyndighetenes svar på et spørsmål er avgjørende for om det er nødvendig å vurdere ytterligere spørsmål. I slike tilfeller kan også skattemyndighetenes svar på det første spørsmålet, være avgjørende for om skattepliktige vil foreta en ytterligere handling. For eksempel dersom en registrert virksomhet skal oppføre et bygg og spør om fradrag for oppføringskostnadene. Bare dersom virksomheten får fradrag, ønsker den avklart om den frivillig kan registreres etter merverdiavgiftsloven § 2‑3 første ledd for utleie av bygg. Tilsvarende vil gjelde der skattemyndighetenes svar på et spørsmål, vil være avgjørende for valg mellom alternative etterfølgende handlingsalternativer. En beskrivelse av ulike alternativer for steg to i disposisjonsrekken, men hvor valget mellom alternativene entydig følger av skattemyndighetenes svar på det første spørsmålet, er ikke alternative fremgangsmåter.

Skatte- eller avgiftspliktige kan også fremsette subsidiære rettsspørsmål knyttet til samme faktum. 

I kravet om at det skal foreligge en konkret planlagt disposisjon er det ikke et ubetinget vilkår at en kontraktspart er identifisert. Det er likevel et krav at den aktuelle disposisjonen tydelig kan identifiseres med faktum slik det er fremstilt i den avgitte bindende forhåndsuttalelsen, slik at uttalelsen kan påberopes ved fastsettingen. Ofte vil dette være tilfelle dersom skattepliktige planlegger å selge en bestemt angitt formuesgjenstand, for eksempel eiendom angitt med gårds- og bruksnummer, kjøretøy angitt med registreringsnummer eller en klart spesifisert aksjepost. 

Kravet om en konkret planlagt disposisjon anses heller ikke å sette begrensninger for antall like disposisjoner som kan omfattes av en avgitt bindende forhåndsuttalelse. Det vil for eksempel være aktuelt i relasjon til generiske ytelser, varegrupper, aksjer, lån, strøm, incentivordninger og lignende. Det må imidlertid foreligge en ikke igangsatt disposisjon. I virkeperioden for den bindende forhåndsuttalelsen kan den påberopes for alle disposisjonene som er identiske med den som er beskrevet i uttalelsen. Et eksempel er selskap som selger strøm og planlegger å lansere en ny type strømavtale i markedet. Før markedsføring og salg av produktet er igangsatt, vil det å lansere produktet i markedet anses som en disposisjon. Etter at produktet er lansert i markedet, vil det kun være mulig å få en bindende forhåndsuttalelse på nærmere beskrevne planlagte salg av produktet. Dersom produktet er generisk, vil det også være krav om identifikasjon av kontraktsmotparten for å identifisere den disposisjonen som forhåndsuttalelsen gjelder for. Et annet eksempel er et selskap som ber om en bindende forhåndsuttalelse for de skattemessige virkningene av et incentivprogram som selskapet skal forplikte seg til å tilby de ansatte, slik at de ansatte får rett til visse ytelser fra arbeidsgiver. Dersom selskapet ber om en bindende forhåndsuttalelse før incentivprogrammet tilbys de ansatte, kan selskapet få en bindende forhåndsuttalelse som gjelder alle ansatte som benytter seg av incentivprogrammet i uttalelsens virkeperiode.  

Det kan ikke gis bindende forhåndsuttalelse knyttet til en disposisjon som allerede er gjennomført. Dette innebærer at en skattepliktig både må anmode om en bindende forhåndsuttalelse før disposisjon igangsettes og vente med å gjennomføre disposisjon inntil forhåndsuttalelsen er avgitt. Dette gjelder også ved klage på bindende forhåndsuttalelse, se§ 6‑2 første ledd. En disposisjon anses i denne sammenheng som senest igangsatt dersom den aktuelle prosessen ikke lenger kan reverseres med skatte- eller avgiftsmessig virkning. For eksempel vil en avtale om salg av bolig, medføre at disposisjonen om salg av bolig er igangsatt.  

Inngåelse av en avtale som medfører at skattepliktig vil være rettslig forpliktet til å gjennomføre disposisjonen, medfører som hovedregel at disposisjonen anses igangsatt uavhengig av om avtalen i seg selv medfører at den aktuelle prosessen ikke lenger kan reverseres med skatte- eller avgiftsmessig virkning. Disposisjonen anses ikke som igangsatt dersom det er tatt forbehold om en positiv bindende forhåndsuttalelse i en inngått avtale.   

En løpende ytelse kan medføre at adgangen til å få en bindende forhåndsuttalelse om den aktuelle disposisjonen er avskåret. Dersom skattepliktige har forpliktet seg avtalerettslig til å levere en ytelse som har skatterettslige konsekvenser, kan det ikke gis bindende forhåndsuttalelse for fremtidig ytelser så lenge den underliggende avtalen forplikter. Det er likevel mulig å be om en bindende forhåndsuttalelse om fremtidige disposisjoner av samme type og/eller med samme avtaleparter. For eksempel dersom A og B har inngått en avtale for ett år, kan skattemyndighetene ikke gi en bindende forhåndsuttalelse for denne perioden, men partene kan be om en bindende forhåndsuttalelse for det samme forholdet i en etterfølgende periode før det inngås endelig avtale for denne perioden. 

Et annet eksempel er spørsmål om det foreligger skattemessig kontinuitet eller diskontinuitet ved et tidligere erverv etter skatteloven § 9‑7. Dette kan behandles, dersom spørsmålet har betydning for den skattemessige virkningen av en fremtidig disposisjon. Dette gjelder for eksempel ved et planlagt salg av bolig som tidligere har blitt overtatt som arv, se ogsåFremtidig rettsspørsmål. 

Skattemyndighetene kan ikke gi bindende forhåndsuttalelse som tar opp spørsmål om et selskap har fradragsrett for inngående merverdiavgift tilknyttet anskaffelser som selskapet allerede har foretatt.  

Disposisjoner som ikke medfører en rettslig endring eller ny avgiftsmessig konsekvens, vil også bli ansett for å være igangsatt. Et eksempel er en strømleverandør som ønsker å utvide eksisterende virksomhet ved å levere allerede eksisterende strømtjenester i større omfang. Dette vil ikke være en ny disposisjon i avgiftsmessig forstand, men del av den igangværende virksomheten. Dersom en strømleverandør derimot planlegger å begynne med levering av strøm til kjøpere i utlandet, kan dette være tilstrekkelig endring av de faktiske forhold til at disposisjonen ikke anses igangsatt. Ved skattemessige virksomhetsvurderinger hvor det på tidspunktet for anmodningen er klart at aktiviteten ikke utgjør virksomhet, anses en planlagt fremtidig økning av aktiviteten i utgangspunktet ikke som en igangsatt disposisjon. Et eksempel er der skattepliktige leier ut en leilighet og ønsker vurdert om utleie av ytterligere fire leiligheter utgjør virksomhet. 

Dersom det reises spørsmål knyttet til en sammenhengende disposisjonsrekke, kan det bare gis en bindende forhåndsuttalelse dersom disposisjonen(e) som er avgjørende for spørsmålet ikke er gjennomført og det ikke foreligger forpliktelser til å gjennomføre de resterende disposisjonene. Det kan for eksempel stilles spørsmål om fisjon og påfølgende aksjesalg skal anses som omgåelse etter skatteloven § 13‑2, selv om fisjonen er gjennomført, men aksjesalgsavtale ikke er inngått og slikt salg er avgjørende for spørsmålet som stilles.  

Skattemyndigheten kan i utgangspunktet ta stilling til spørsmål om klassifisering, for eksempel om en planlagt disposisjon anses som gave eller realisasjon, om en disposisjon medfører at skattepliktig eier eller leier et formuesobjekt eller om en planlagt disposisjon medfører at inntekt skal klassifiseres som virksomhets- eller kapitalinntekt. Dette forutsetter at klassifiseringsspørsmålet er knyttet til planlagte og aktuelle fremtidige skattemessige virkninger for den skattepliktige som følge av ikke igangsatte disposisjoner. 

I praksis har det blitt akseptert at fusjoner og fisjoner der endelig melding etter aksjeloven § 13‑16, jf. § 14‑8, eller allmennaksjeloven § 13‑7, jf. § 14‑8, ikke er sendt Foretaksregisteret, ikke er en igangsatt disposisjon.

Spørsmål om bevisvurdering, verdsetting eller andre skjønnsmessige vurderinger utenom selve rettsanvendelsen kan ikke tas opp.

Dersom skattepliktiges behov for avklaring gjelder usikkerhet knyttet til faktiske forhold (bevisvurderinger), enten dette gjelder at skattepliktige er usikker på hva som faktisk har skjedd eller usikkerheten er knyttet til hvordan skattemyndighetene vil vurdere et allerede inntruffet faktum, kan dette ikke tas opp i en bindende forhåndsuttalelse. Dette er i samsvar med at skattemyndighetene uten nærmere vurdering kun legger det presenterte faktum til grunn for rettsanvendelsen. Skattepliktige har risikoen for at faktum er korrekt.    

Skattepliktige kan ikke få en bindende forhåndsuttalelse på blant annet hvor mye en vedkommende skal betale i skatt eller avgift i kroner, konkret verdsetting av formuesgjenstander eller konkret inngangsverdi. Alle slike spørsmål anses som spørsmål om verdsetting. Skattemyndighetene kan imidlertid ta stilling til de skatterettslige prinsippene som ligger bak fastsettingen av inngangsverdi, slik som spørsmål om skattemessige kontinuitet eller diskontinuitet kommer til anvendelse, se eksempelvis BFU 06/22, så lenge spørsmålet ellers relaterer seg til de skatte- eller avgiftsmessige virkningene av en planlagt disposisjon.    

Eksempler på spørsmål det ikke kan gis bindende forhåndsuttalelse om: 

• Hva som utgjør antatt bruk av en fellesanskaffelse ved beregning av fradragsnøkler for merverdiavgift.
• Skattemyndighetene kan ta stilling til om det skal betales avgift, men ikke hvor mye som skal betales. Dette likestilles med verdsettelse på særavgifts- og merverdiavgiftsområdet.
• Hva som er riktig beregningsgrunnlag etter merverdiavgiftsloven kapittel 4.
• Konkret verdsetting av eiendeler, for eksempel nominell fastsetting av inngangsverdi på formuesgjenstander.
• Spørsmål om de økonomiske prinsippene som legges til grunn ved verdsetting eller om det foreligger underpris. Skattemyndigheten kan imidlertid uttale at andelshaver eller aksjonær skal benytte sin individuelle inngangsverdi, uten å ta stilling til hvilke elementer som inngår i inngangsverdien.
• Spørsmål om bevisvurdering når det foreligger motstridende faktum i saken. For eksempel spørsmål om det dreier seg om salg av eiendom eller aksjer. Den skattepliktige må gi et entydig faktum, herunder ta stilling til om det dreier seg om salg av eiendom eller aksjer, samt oppgi opplysninger som er i overensstemmelse med påstanden.
• Skjønnsutøvelse. Skattemyndighetene kan for eksempel tas stilling til om skatteloven § 13‑1 kommer til anvendelse, men ikke skjønnets størrelse.
• Saker som omhandler begrepet «naturlig arrondert tomt» som inngår i vurderingen av skatteloven § 9‑3 andre til fjerde ledd er ikke egnet for en bindende forhåndsuttalelse, da vurderingene er skjønnsmessige og ofte krever lokalkunnskap.

Det må vurderes konkret om et spørsmål har «vesentlig» betydning for skattepliktige. Det stilles ikke strenge krav til «vesentlighet», da det er vanskelig for skattemyndighetene å ha en formening om hva som er vesentlig for skattepliktige. Et spørsmål kan ha vesentlig betydning selv om det er enkelt, og antas bare unntaksvis å medføre at en anmodning blir avvist. Selv om vesentlighetskravet ikke er oppfylt, kan en anmodning tas til behandling dersom spørsmålet er av «allmenn interesse». Slike anmodninger skal normalt behandles av Skattedirektoratet.

Dersom det foreligger privat- eller offentligrettslige forpliktelser til å gjennomføre en disposisjon, kan dette medføre at det ikke anses som vesentlig for skattepliktige å avklare de skattemessige virkningene av disposisjonen.

Forhåndsuttalelser fra skattekontoret og Oljeskattekontoret skal avgis så raskt som mulig og bør normalt foreligge innen fire uker, se skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-6 første ledd. I enkelte saker kan saksbehandlingstiden overstige fire uker. Eksempler på dette er at anmodningen omhandler mange og/eller kompliserte spørsmål, eller at anmodningen fremsettes i eller rett i forkant av perioder hvor det vanligvis avvikles ferie. Saksbehandlingsfristen regnes fra det tidspunkt anmodning er journalført, saken er fullstendig opplyst fra innsenders side og korrekt gebyr er registrert innkommet på gebyrkontoen. Mangler ved gebyret eller anmodningen, eventuelt behov for supplerende opplysninger, medfører at saksbehandlingsfristen regnes fra det tidspunkt feilen er rettet opp.

Forhåndsuttalelser fra Skattedirektoratet bør avgis innen tre måneder, se skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-6 første ledd. Dette betyr at anmodninger som inneholder spørsmål som anses å være kompliserte, prinsipielle eller av allmenn interesse må fremsettes i god tid før den planlagte disposisjonen skal gjennomføres. Saksbehandlingsfristen løper fra det tidspunkt anmodningen kom inn til skattekontoret dersom anmodningen på dette tidspunktet var fullstendig og gebyret betalt.

Et utkast til bindende forhåndsuttalelse er ikke et saksdokument, se§ 5‑4 Partsinnsyn i saksdokumenter. Skattemyndighetene gir normalt ikke innsyn i utkast til bindende forhåndsuttalelse. Unntak kan være hvor skattemyndighetene vurderer at innsyn er nødvendig for å avklare at korrekte forutsetninger om faktiske forhold er lagt til grunn. Ved innsyn vil fristen for saksbehandlingstiden først starte å løpe fra det tidspunkt skattepliktige gir tilbakemelding etter innsyn eller når fristen skattemyndighetene har satt for å gi tilbakemelding utløper i tilfeller skattepliktige ikke gir tilbakemelding.     

Skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-5 gir anvisning på tilfeller der det er aktuelt å avvise en anmodning om bindende forhåndsuttalelse. Forskriften skiller mellom tilfeller der anmodningen skal avvises, og tilfeller der anmodningen kan avvises. En anmodning kan ikke avvises på andre grunnlag enn de som er nevnt i forskriften. Avvisning skal skje snarest mulig. Den må være skriftlig og ha en kort begrunnelse. Gebyr tilbakebetales ved avvisning, se§ 6‑3 Gebyr. Dersom en anmodning avvises kan skattemyndigheten likevel gi en veiledende uttalelse om spørsmålet. En slik uttalelse vil ha grunnlag i skattemyndighetens alminnelige veiledningsplikt, og får ikke bindende virkning.

En beslutning om avvisning av anmodning om bindende forhåndsuttalelse kan ikke påklages, se også§ 6‑2 første ledd. At saken er avvist, hindrer likevel ikke at skattekontoret senere kan behandle en anmodning om samme forhold. Det må i så fall foreligge en begrunnet anmodning som endrer forutsetningen for beslutningen.

En anmodning om bindende forhåndsuttalelse skal avvises dersom anmodningen gjelder en disposisjon som faller utenfor ordningen og/eller dersom gebyr ikke er betalt. Avvisning skal også skje dersom anmodningen ikke oppfyller de krav som er satt til dens innhold og feilen ikke er rettet innen den frist som er fastsatt etter skatteforvaltningsloven § 5‑1 fjerde ledd. Feil uten betydning skal ikke føre til avvisning. En anmodning skal også avvises dersom den rettslige avklaring en uttalelse kunne gi, antas verken å være vesentlig for den som har fremsatt anmodningen, eller å ha allmenn interesse.

Avvisning kan skje dersom den planlagte disposisjon antas å ha liten egenverdi i forhold til de skattespørsmål som anmodningen involverer, jf. skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-5 tredje ledd. Det fremgår av skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-5 tredje ledd at anmodningen kan avvises dersom saken antas å ville bli uforholdsmessig ressurskrevende i forhold til uttalelsens betydning for den skattepliktige. Som uforholdsmessig ressurskrevende menes f.eks saker med et omfattende og komplisert faktum der det rettslige spørsmålet er mindre vesentlig. Det gjelder også hvis saken forsinker andre og viktigere saker. Dersom anmodningen fremsettes for nært opp til det planlagte beslutningstidspunktet for disposisjonen kan også dette være grunnlag for avvisning.

En anmodning kan avvises dersom tungtveiende grunner taler for det, se forskriften § 6‑1-5 fjerde ledd. En anmodning kan avvises dersom den bærer preg av å være ren skatteplanlegging. Skattemyndighetene behandler normalt spørsmål om omgåelse etter skatteloven § 13‑2. I tilfeller transaksjonen ikke har noe innhold utover det å spare skatt, kan skattemyndighetene avvise saken. Videre kan en del spørsmål være uegnet for avklaring ved bindende forhåndsuttalelse, blant annet fordi momentene i vurderingen forutsetter skjønnsmessige vurderinger som man ikke har grunnlag for å ta. Eksempel på dette er spørsmål om hva som kan være en naturlig arrondert tomt, fordi dette krever lokalkunnskap.

Skattedirektoratet vurderer om en bindende forhåndsuttalelse skal publiseres, og sørger for anonymisering og publisering av egne bindende forhåndsuttalelser. Skattedirektoratet kan også publisere uttalelser avgitt av skattekontorene, se skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-8 annet ledd. Myndighet til å vurdere og publisere egne bindende forhåndsuttalelser er delegert til divisjon brukerdialog og divisjon innsats.

Oljeskattekontoret vurderer om og på hvilken måte egne forhåndsuttalelser skal publiseres, se skatteforvaltningsforskriften § 6‑1-8 første ledd.

I de tilfeller uttalelse gis av en nemnd, skal det saksforberedende organ sørge for publisering, se skatteforvaltningsforskriften § 6‑2-1 sjette ledd. Publisering av nemndsuttalelse skal også skje etter reglene i forskriften § 6‑1-8.