1. Bakgrunn

Stortinget vedtok 14. desember 2015 å innføre avgift på ervervsmessig flyging av passasjerer fra norske lufthavner (flypassasjeravgift). Av stortingsvedtaket fremgår blant annet avgiftssats (kr 80 per passasjer for 2016) og avgiftsfritak. Stortingets vedtak finner du her. Forslag til forskriftsbestemmelser om avgiftspliktens omfang, avgiftsberegning, avgiftsgrunnlag, fritak og registrering – i forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter (særavgiftsforskriften) –, ble sendt på høring 21. desember 2015 med høringsfrist 21. februar 2016.

Stortinget forutsatte at avgiften skulle tre i kraft 1. april 2016. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) ga imidlertid i mars 2016 uttrykk for at det foreslåtte fritaket for transferpassasjerer kunne innebære statsstøtte, som er ulovlig etter EØS-avtalen. Finansdepartementet var uenig i at fritaket innebar statsstøtte, men ettersom ESA lovet å vurdere spørsmålet raskt, besluttet departementet å utsette ikrafttredelsen av avgiften til 1. juni 2016, inntil ESA hadde foretatt sine vurderinger.

ESA har nå opplyst at de vurderer det slik at transfer-fritaket ikke innebærer statsstøtte, og at for-slaget derfor ikke er notifikasjonspliktig. Avgiften er derfor vedtatt iverksatt fra 1. juni 2016, og skal gjelde for alle flyginger som skjer fra og med denne datoen.

2. Forskriftsbestemmelser om avgiften

Forskriftsbestemmelser om flypassasjeravgiften ble 13. mai 2016 fastsatt i nytt kapittel 3-22 i særavgiftsforskriften (alle paragrafhenvisninger i det følgende er til særavgiftsforskriften). Den vedtatte forskriftsteksten finner du her.

Av bestemmelsen om saklig virkeområde (§ 3-22-1) fremgår det at avgiften omfatter ervervsmessig flyging av passasjerer fra norsk lufthavn, med unntak av flyginger fra norsk kontinentalsokkel og lufthavner på Svalbard, Jan Mayen og bilandene. Med "ervervsmessig flyging" menes all flyging med unntak av militærflyging og flyging i rednings-, nødhjelps- eller ambulansetjeneste. Hva som anses som "militærflyging" følger av luftfartsloven kapittel XVII. Her fremgår det blant annet at militærflyging kan skje enten med luftfartøy registrert i det militære luftfartsregisteret, eller med sivilt luftfartøy som er forsynt med særskilt tilleggsmerke, og der luftfartsmyndighetene er underrettet på forhånd. Privatflyginger og flyginger i ikke-ervervsmessig øyemed er ikke omfattet av avgiften. Om flygingen er "ervervsmessig" må vurderes konkret.

Begrepene "rednings-, nødhjelps- eller ambulansetjeneste" skal tolkes i henhold til en alminnelig språklig forståelse. "Redningstjeneste" skal følgelig forstås som en offentlig organisert og øyeblikkelig innsats, for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer eller ved særskilte tiltak. Et eksempel på redningstjeneste omfattet av § 3-22-1, er flyginger foretatt av Luftforsvarets 330-skvadron, mens et eksempel på ambulansetjeneste er virksomheten som utføres av Lufttransport AS og Norsk Luftambulanse AS.

I høringen ble det foreslått at avgiften ikke skulle omfatte flyging med luftfartøy som er godkjent for befordring av ti passasjerer eller mindre, jf. høringsutkastet § 3-22-1 fjerde ledd. Dette forslaget er ikke vedtatt. Hvor mange passasjerer et luftfartøy er godkjent for befordring av, er derfor ikke lenger et eget kriterium for avgiftsplikt.

Avgiftsplikten oppstår når flygingen påbegynnes (§ 3-22-3), og beregnes per passasjer som påbegynner en avgiftspliktig flyging (§ 3-22-2). Som følge av den særskilte måten avgiftsplikten oppstår på, er det inntatt en henvisning til § 3-22-3 i § 2-1 fjerde ledd. § 2-1 fjerde ledd regulerer tilfeller der avgiftsplikten oppstår på en måte som avviker fra hovedregelen i § 2-1 første ledd, som er at avgiftsplikten oppstår ved uttak av en avgiftspliktig vare fra registrert virksomhets godkjente lokale, eller ved innførsel.

Det følger av Stortingets avgiftsvedtak at det gis fritak for tre grupper passasjerer: luftbefordrerens ansatte på tjenestereise, barn som er under to år på avreisetidspunktet og transitt- og transferpassasjerer. Når det gjelder førstnevnte fritak, er dette ikke nærmere regulert i forskriften.

I høringen ble det foreslått at fritaket for barn under to år (§ 3-22-4) skulle gis på vilkår av at barnet ikke satt i eget sete. Dette vilkåret er ikke vedtatt. Det samme gjelder kravet til dokumentasjon av barnets alder, jf. høringsforslaget § 3-22-4 annet ledd.

Det følger av § 3-22-5 at det gis fritak for "transitt- og transferpassasjerer". Fritaket innebærer at den første flygingen i en transitt- eller transferreise er avgiftspliktig når avgangslufthavnen er norsk, mens alle påfølgende flyginger er fritatt for avgift (§ 3-22-5 annet ledd). Med "transitt"- og "transfer"-flyginger menes henholdsvis påfølgende flyginger med samme fly, og påfølgende flyginger med annet fly (§ 3-22-5 første ledd). Fritaket gjelder både passasjerer som påbegynner sin reise i Norge, og passasjerer som påbegynner sin reise i et annet land. For å omfattes av transfer-fritaket, kreves det at den påfølgende flygingen må påbegynnes innen 24 timer etter den foregående, og at den må stå i direkte forbindelse med denne (§ 3-22-5 tredje ledd).

Det følger av § 2-8 at krav om avgiftsfritak skal kunne dokumenteres. Dokumentasjonen skal vise omfanget av kravet, og at vilkårene for fritak er oppfylt. Det er i utgangspunktet opp til den avgifts-pliktige å avgjøre konkret på hvilken måte dokumentasjonskravet oppfylles. § 3-22-5 tredje ledd annet punktum angir kravene til dokumentasjon for transfer-fritaket: reisedokumentene bør vise avgangs- og ankomstlufthavn, og dato og klokkeslett for avgang og ankomst i henhold til rutetabell, for alle flygingene som inngår i reisen, samt flygingenes sammenheng og et reisesammendrag. Kravene er ikke absolutte, jf. ordet "bør". Det kreves heller ikke at reisedokumentene er fysiske (i papir). I høringen ble det foreslått som vilkår for fritak at det er inngått transportavtale om sammenhengende flyginger, jf. høringsforslaget § 3-22-5 tredje ledd annet punktum. Dette vilkåret er ikke vedtatt.

Fritaket i § 3-22-5 gjelder reiser med både rute- og charterfly, og selv om den påfølgende reisen innebærer skifte av luftbefordrer eller lufthavn (fjerde ledd).

3. Praktisk gjennomføring

Innrapportering og innbetaling av særavgifter til staten, deriblant flypassasjeravgift, skjer ved selv-deklarering, og skal foretas av den som er registreringspliktig virksomhet for den enkelte avgift. Hvem som er registreringspliktige virksomheter fremgår av § 5-1. For flypassasjeravgiften følger det av § 5-1 bokstavene h og i at henholdsvis norske virksomheter som utfører flyginger fra norsk lufthavn, og representanter for utenlandske virksomheter som utfører flyginger fra norsk lufthavn er registreringspliktige. Dette innebærer at utenlandske virksomheter som omfattes av avgiftsplikt, ikke kan registrere seg selv, men plikter å innrapportere og betale avgift via representant i Norge. I disse tilfellene er representanten registreringspliktig.

Representantens plikter og ansvar vis-à-vis den utenlandske virksomheten den skal representere, må følge av et klart avtalegrunnlag. Registrerte representanter har de samme rettigheter og plikter overfor avgiftsmyndigheten som andre registrerte avgiftspliktige virksomheter.

Registrerte avgiftspliktige virksomheter plikter blant annet å føre eget særavgiftsregnskap (§ 5-8), og å levere månedlig avgiftsoppgave til skatteregionen innen den 18. i påfølgende måned (§ 6-1 første ledd). Ved deklarering av avgift (innlevering av avgiftsoppgave), skal det benyttes faste avgiftskoder og avgiftsgrupper. Nærmere informasjon om avgiftskoder og –grupper vil bli gitt på et senere tidspunkt.

Registreringspliktige virksomheter bes følge lenken, som leder til informasjon om praktiske forhold knyttet til registrering, og til selve registreringen, som skjer via Altinn

Skattedirektoratet vil i løpet av kort tid publisere et årsrundskriv for flypassasjeravgiften, til-svarende som for de øvrige særavgiftene. Årsrundskrivet vil inneholde relevant regelverk for avgiften, og direktoratets utfyllende kommentarer til de enkelte bestemmelsene.