(Merverdiavgiftsloven §§ 3, 10 første ledd og 18 annet ledd nr. 3)

Et energiselskap reiste spørsmål om en tilknytningsavgift som utbyggere betaler i forbindelse med anlegg av et fjernvarme- og fjernkjøleanlegg, som skal forsyne eiendommene med varme eller kjøling, kan anses som et avgiftsfritt anleggsbidrag.

Skattedirektoratet kom til at tilknytningsavgiften må anses som vederlag for fremtidige leveranser av varme eller kjøling, og selskapet plikter således å beregne avgift av tilknytningsavgiften.

Innsenders fremstilling av faktum og jus

Hva saken gjelder
Energiselskapet  skal oppføre et fjernvarme- og fjernkjøleanlegg.  I den forbindelse legges det opp til at brukerne av anlegget skal innbetale et anleggsbidrag. Etter innsenders oppfatning kan ikke anleggsbidraget anes som omsetning, og må derfor aksepteres som avgiftsfritt. I den forbindelse anmoder innsender om en bindende forhåndsuttalelse.

Nærmere om faktum
I forbindelse med utbygging av et tomteområde, skal Energiselskapet  bygge et fjernvarme- og fjernkjøleanlegg med tilhørende nett (heretter kalt ”Anlegget”). Dette skal tilknyttes kommende bygninger (tomter som fradeles og selges).

Et fjernvarmeanlegg produserer, overfører og fordeler varmtvann eller annen varmebærer til eksterne forbrukere. Anlegget består av en varmesentral og et fjernvarmenett. 

NVE behandler søknader om konsesjon for bygging og drift av fjernvarmeanlegg i medhold av energiloven. Et fjernvarmeanlegg er konsesjonspliktig dersom anlegget forsyner eksterne forbrukere og anlegget har en ytelse på over 10 MW. Energiselskapet  er her avhengig av at det gis konsesjon og nødvendige tillatelser for at anlegget skal oppføres. Prisen på fjernvarme skal være konkurransedyktig og i henhold til konsesjonsvilkårene ikke overstige prisen for elektrisk oppvarming i området, jf. energiloven § 5-5.

Ved salg av tomtene skal eiendomsselskapet (Energiselskapets medkontrahent) betale kr. X pr. m2 tomteareal som bidrag til anlegget, nærmere bestemt et såkalt anleggsbidrag. De tomtene det betales anleggsbidrag for, vil få redusert energiprisen på fjernvarme med Y øre/kwh i forhold til de som ikke betaler anleggsbidrag. Denne rabatten gis i 5 år fra oppstart av leveranse.

Det er på det rene at denne rabatten vil bli betydelig lavere enn selve anleggsbidraget som er innbetalt.

Vedlagt følger til orientering avtale om utbygging av fjernvarme- og fjernkjøleanlegg som planlegges inngått mellom Energiselskapet og eiendomsselskapet.

Rettslig utgangspunkt
Beløp som elverkene oppkrever til hel eller delvis dekning av utgifter til egne anlegg i forbindelse med tilknytning til fordelingsnettet, har tradisjonelt blitt ansett som avgiftsfrie anleggsbidrag til finansiering av anlegg. Avgiftsmyndighetene har nå gått bort fra denne praksisen. Anleggsbidragene blir likevel avgiftsfrie når disse oppkreves med hjemmel i lov eller forskrift.

Fra Skattedirektoratets Merverdiavgiftshåndbok fremkommer følgende om avgiftspraksis omkring andelsinnskudd og anleggsbidrag:

"Abonnentene innbetaler et andelsinnskudd til et vannverk samt en årlig avgift til dekning av driftsutgifter. Innskuddet er en forutsetning for at vann skal kunne leveres. Andelsinnskuddet ble ikke ansett som vederlag for omsetning. Den årlige avgiften var derimot vederlag for omsetning av vann. (U 3/69 av 5. november 1969 nr. 1)

I Skattedirektoratets brev av 19. februar 2003 til et teleselskap uttales det at anleggsbidrag som omhandlet må anses å utgjøre vederlag for omsetning av tjeneste, og at det foreligger plikt til å svare merverdiavgift. I Skattedirektoratets brev av 14. juli 2005 er det presisert at uttalelsen som er referert ovenfor bygger på den forutsetning at anleggsbidraget ble ytet som følge av en gjensidig bebyrdende avtale mellom partene. Videre heter det at det må sondres mellom anleggsbidrag som er avtalt vederlag for vare/tjeneste og anleggsbidrag som vare/tjenesteyter oppkrever med hjemmel i lov eller forskrift. Bare i førstnevnte tilfelle foreligger det omsetning i merverdiavgiftslovens forstand. Således er det vist til at kommuners krav på refusjon av utlegg i forbindelse med opparbeidelse av vann og kloakk med hjemmel i plan- og bygningsloven kap. IX ikke representerer omsetning som skal avgiftsberegnes, jf. Av 17/93 av 10. november 1993 og BFU 42/04 (se nedenfor). I brevet heter det videre at anleggsbidrag som oppkreves med hjemmel i forskrift av 11. mars 1999 nr. 302 § 17-5, fastsatt med hjemmel i lov 29. juni 1990 nr. 50 (energiloven) § 7-6, ikke anses som omsetning. Det er understreket at slike anleggsbidrag heller ikke kan anses som "tilknytningsavgift" i forhold til mval. § 18 annet ledd nr. 3.

I forbindelse med at private grunneiere i en kommune utviklet et område for fritidseiendommer, planla kommunen å oppføre et anlegg for vann og kloakk. Anlegget ville utgjøre et driftsmiddel i kommunens virksomhet med omsetning av vann og avløpstjenester til fremtidige hytteeiere. Det var forutsatt at oppføringskostnadene skulle dekkes gjennom refusjon fra grunneierne. Skattedirektoratet uttalte at kostnader til oppføring av anlegg for vann og kloakk som kreves refundert med hjemmel i plan- og bygningsloven ikke skal avgiftsberegnes. (BFU 42/04)

En kommune hadde inngått avtale med en utbygger om at utbyggeren skulle bekoste alle anlegg for veg, vann og avløp etc. Fordi forskrift av 27. november 2000 om frivillig registrering av utbygger av vann- og avløpsanlegg (forskrift nr. 116) ikke gjelder utbygging i næring, ønsket partene å endre avtalen før arbeidene ble igangsatt. Etter den reviderte avtalen skulle utbyggers datterselskap utføre anleggsarbeidene for kommunens regning, mens kommunen skulle få sine utgifter refundert fra utbygger. Spørsmålet i saken var om kommunen ville ha fradragsrett for inngående avgift på anlegget for vann og avløp og om kommunen pliktet å beregne utgående avgift av de beløp den kunne kreve refundert fra utbygger. Skattedirektoratet la til grunn at kommunen hadde fradragsrett for inngående avgift på vann- og avløpsanlegget på vanlig måte, og at de beløp den kunne kreve fra utbygger ikke kunne anses som vederlag for omsetning fra kommunen til utbygger, men som avgiftsfri utgiftsrefusjon, anleggsbidrag. Det ble vist til BFU 42/04 og Av 17/93 omtalt ovenfor. (BFU 33/05)"

Innsender vil også vise til Seksjonsleder Grape sin artikkel i Revisjon og Regnskap nr. 6 2006 hvor hun konkluderer slik:

”Fjernvarmeanleggenes tilknytningsavgift har mange likhetstrekk med nettselskapenes anleggsbidrag. Avgiften inngår ikke i den løpende leveranse, og skal dekke initialkostnader. Dessuten konkurrerer fjernvarme med strøm som kilde til oppvarming en rekke steder. Den største forskjellen ligger således i navnet, noe som neppe kan begrunne forskjellig avgiftsrettslig behandling.

I skrivende stund har Skattedirektoratet ikke tatt stilling til om tilknytningsavgift som oppkreves av fjernvarmeselskapet er å regne som omsetning. Både likhetsbetraktninger og konkurransehensyn tilsier etter mitt skjønn at tilknytningsavgiften bør likestilles med anleggsbidrag.”

Anførsler
Etter innsenders vurdering må anleggsbidraget i dette tilfellet anses som en finansieringskilde av anlegget, og ikke som avgiftspliktig omsetning. 

Det er eiendomsselskapet som betaler anleggsbidraget og ikke den enkelte abonnent som betaler dette som en del av vederlaget for løpende levering/betaling for fjernvarme.

Fjernvarmeselskapene omfattes av energiloven kap. 5 der det fremgår at fjernvarmeanlegg ikke kan bygges eller drives uten konsesjon, jf. ovenfor. Det fremgår videre at konsesjonæren har en leveringsplikt, i form av å skaffe tilknyttede abonnenter fjernvarme. Vederlag for fjernvarme kan beregnes i form av tilknytningsavgift, fast årlig avgift og pris for bruk av varme, jf. energiloven § 5-5 1. og 4 ledd:

”Vederlag for fjernvarme kan beregnes i form av tilknytningsavgift, fast årlig avgift og pris for bruk av varme. Prisen for fjernvarme skal ikke overstige prisen for elektrisk oppvarming i vedkommende forsyningsområde.

Det skal gis melding til Norges vassdrags- og energiverk om priser og andre leveringsvilkår og endringer i disse fra konsesjonspliktige anlegg.

Enhver som er pålagt å tilknytte seg fjernvarmeanlegg etter plan- og bygningslovens §66 a, har rett til å klage til Norges vassdrags- og energiverk over priser og andre leveringsvilkår. Norges vassdrags- og energiverk kan gi pålegg om endringer av prisen eller leveringsvilkårene for øvrig.

Når tilknytningsplikt til fjernvarmeanlegg er pålagt i medhold av plan- og bygningslovens § 66a, skal abonnenten betale tilknytningsavgift og fast årlig avgift uavhengig av om fjernvarme nyttes eller ikke.”

Utgiftene som oppkreves av nettselskapene ved tilknytning til fjernvarmeanlegg kalles tilknytningsavgift. Reglene for slik tilknytning er lovhjemlet, men fremgangsmåten er ikke like detaljert regulert i lov og forskrift som ved nettselskapenes oppkreving av anleggsbidrag. Den vanlige fremgangsmåten er at det fjernvarmeanlegg som er gitt konsesjon inngår en detaljert kontrakt med angjeldende kunde. Kontraktene vil ofte ha klare paralleller til fremgangsmåten ved nettselskapenes oppkreving av anleggsbidrag.

Det følger av mval. § 18 at tilknytingsavgifter, gebyrer og andre beløp som oppkreves i forbindelse med omsetning av varer og tjenester skal medregnes i beregningsgrunnlaget for avgiften. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på å fange opp betaling som kommer i tillegg til det som ut fra en normal fortolkning fremtrer som ordinært vederlag for omsetning.

Anleggsbidrag som oppkreves av nettselskapene anses ifølge innsender etter sikker praksis ikke som omfattet av ”tilknytningsavgift” som omhandlet i § 18 nr. 3, selv om anleggsbidraget omtales som tilknytningsavgift. Dette er begrunnet med at beløpene oppkreves særskilt og gjelder nettselskapets investering i selve nettet. Følgelig kan ikke denne bestemmelsen avgjøre spørsmålet om tilknytningsavgift som oppkreves av fjernvarmeselskapene er å regne som omsetning.

Også i dette tilfellet oppkrever Energiselskapet  anleggsbidraget særskilt, og ikke som en del av vederlaget for leveringen av varmekilden.

Dette innebærer at fjernvarmeanleggets tilknytningsavgift har mange likhetstrekk med nettselskapenes anleggsbidrag. Avgiften inngår ikke i den løpende leveranse, og skal dekke initialkostnader. Dessuten konkurrerer fjernvarme med strøm som kilde til oppvarming en rekke steder. Den største forskjellen ligger således i navnet, noe som etter vårt syn ikke kan begrunne forskjellige avgiftsrettslig behandling.

Skattedirektoratet bør ifølge innsender både av likhetsbetraktninger og konkurransehensyn likestille fjernvarmeanleggenes anleggsbidrag (”tilknytningsavgift”) med ovennevnte avgiftsfrie anleggsbidrag.

Dersom man ser bort fra begrepsbruken anleggsbidrag/tilknytningsavgift kan det bidraget som ytes i nærværende sak, uansett anses som et rent avgiftsfritt tilskudd fra eiendoms-/tomteselskapet, og ikke som omsetning. Betalingen som finner sted fra eiendomsselskapet til Energiselskapet  er etter en normal språklig fortolkning ikke å anse som en del av Energiselskapet  sin omsetning av fjernvarme, men må henføres til finansiering av selve anlegget. 

Innsender viser også til Grape sin artikkel i sin helhet.

Avslutning
Innsender ber Skattedirektoratet avgi en bindende forhåndsuttalelse med hensyn til om selskapet kan behandle anleggsbidraget avgiftfritt i samsvar med ovennevnte redegjørelse. Uansett ber innsender om en bekreftelse på at differansen mellom anleggsbidraget og den fremtidige prisreduksjonen må anses som avgiftsfri.

Hvis Skattedirektoratet ikke aksepterer anleggsbidraget som avgiftsfritt etter den vedlagte avtale, ønsker innsender også avklart om saken stiller seg annerledes om klausulen om prisrabatt fjernes. Alle vil da betale samme pris, og alle som er og blir tilknyttet anlegget vil måtte betale et anleggsbidrag/tilknytningsavgift.

Skattedirektoratets vurderinger

Spørsmålet i saken er om Energiselskapet skal beregne merverdiavgift av det anleggsbidrag som et eiendomsselskap skal betale i henhold til den fremlagte utbyggingsavtale med selskapet.

Omsetning av varme og kulde anses som avgiftspliktig omsetning av varer etter merverdiavgiftsloven, jf. § 2 første ledd. Angjeldende anlegg vil bli Energiselskapets driftsmiddel i avgiftspliktig virksomhet. Spørsmålet er således om angjeldende anleggsbidrag må ses som vederlag (delvis) for selskapets fremtidige avgiftspliktige leveranser av varme og/eller kulde via anlegget. 

Registrerte næringsdrivende skal beregne og betale avgift av sin omsetning av avgiftspliktige varer og tjenester i virksomheten. Som omsetning anses bl.a. levering av varer mot vederlag. Det vises til merverdiavgiftsloven § 10, jf. § 3. Avgiften skal beregnes av vederlaget for den avgiftspliktige omsetningen, jf. merverdiavgiftsloven § 18 første ledd. Merverdiavgiftsloven § 18 annet og tredje ledd har nærmere regler om hva som skal medregnes i beregningsgrunnlaget. Etter § 18 annet ledd nr. 1 skal alle omkostninger ved oppfyllelse av avtalen som inngår i vederlaget eller som det kreves særskilt betaling for, medregnes i avgiftsgrunnlaget. Etter § 18 annet ledd nr. 3 skal likeledes tilknytningsavgifter, gebyrer og andre beløp som påløper i forbindelse med leveringen medregnes.

For at avgiftsplikt ikke skal inntre må med andre ord det angjeldende avtalte anleggsbidraget ikke anses som vederlag for omsetning i merverdiavgiftslovens forstand, jf. § 3.

Regelverket skal bl.a. hindre at partene i en gjensidig bindende avtale om levering av avgiftspliktige ytelser splitter vederlaget for ytelsene med sikte på å unngå avgiftsberegning av deler av det beløp vareselger eller tjenesteyter må betinge seg fra en kjøper/oppdragsgiver for å kunne oppfylle sin leveringsforpliktelse.  

Alle avgiftspliktige næringsdrivende må dekke inn sine omkostninger til anlegg og driftsmidler. Normalt gjøres dette gjennom prisfastsettingen for den aktuelle omsetning.

Reglene for hva som skal medregnes i avgiftsgrunnlaget, bygger således på en klar presumpsjon for at all betaling som en avgiftspliktig virksomhet har krav på i forbindelse med levering av avgiftspliktige ytelser, faktisk sett er vederlag (helt eller delvis) for omsetning.

En vareselger/tjenesteyter som helt eller delvis betinger seg særskilt dekning for sine omkostninger til nødvendige driftsmidler for å kunne oppfylle sin leveringsforpliktelse, vil derfor, som hovedregel, også måtte avgiftsberegne det spesifiserte beløp man betinger seg for dette.

Unntak gjelder bl.a. for andelsinnskudd i andelslag selv om det er en betingelse at man må være andelseier for å få levert avgiftspliktige ytelser fra andelslaget. Avgiftsmyndighetene har dessuten, som innsender påpeker, lagt til grunn at anleggsbidrag som oppkreves med hjemmel i forskrift av 11. mars 1999 nr. 302 § 17-5 fastsatt med hjemmel i lov 29. juni 1990 nr. 50, energiloven, ikke anses som vederlag (delvis) for omsetning av elektrisk kraft. Likeledes er det lagt til grunn at kommuners krav på refusjon av utlegg i forbindelse med opparbeiding av vann- og avløpsanlegg med hjemmel i lov 14. juni 1985 nr. 77, plan og bygningsloven, Kap. IX ikke er vederlag for kommunens omsetning av vann og kloakktjenester.

Skattedirektoratet er enig med innsender i at spørsmålet om avgiftsplikt ikke er avhengig av hvilken betegnelse som benyttes på de respektive betalinger som erlegges. Det avgjørende er om betalingene etter en konkret vurdering må anses som vederlag (delvis) for omsetning. En lovbestemt betegnelse må imidlertid veie tyngre enn når det er partene selv som velger terminologien. Dette må i alle fall gjelde lovgivning som er betydelig nyere enn merverdiavgiftsloven og tilhørende fast etablert forvaltningspraksis med hensyn til skillet mellom anleggsbidrag og tilknytningsavgift.

Skattedirektoratet er ikke kjent med andre eksempler enn ovennevnte andelsinnskudd, anleggsbidrag og refusjoner med tilknytning til avgiftspliktige leveranser fra betalingsmottaker til den som erlegger betalingen, som ikke er ansett som vederlag (delvis) for omsetning. Således antas tilknytningsgebyr etter ovennevnte forskrift av 11. mars 1999 nr. 302 § 17-4 å måtte anses som avgiftspliktig vederlag for omsetning av elektrisk kraft, jf. merverdiavgiftsloven §§ 3 og 18 annet ledd.

Innsender viser til at fjernvarmeanlegg, i likhet med nett for elektrisk kraft, er omfattet av energiloven. At tarifferingsbestemmelsene for elektrisk kraft er fastsatt i forskrift som hjemler betaling av så vel anleggsbidrag som tilknytningsgebyr, mens bestemmelsene om pris på fjernvarme er langt mindre detaljerte og fastsatt i selve energiloven, jf. § 5-5 kan ikke være avgjørende. I realiteten dekker begrepet tilknytningsavgift i § 5-5 begrepet anleggsbidrag i tarifferingsbestemmelsene for elektrisk kraft. Siden fjernvarme og elektrisk kraft til en viss grad er konkurrerende energikilder, tilsier likhetshensyn at tilknytningsavgift for fjernvarme avgiftsmessig anses på samme måte som anleggsbidrag etter tarifferingsbestemmelsene for elektrisk kraft. Det vises også til en artikkel i Revisjon og Regnskap nr. 6/2006 som gir uttrykk for tilsvarende synspunkter.

Skattedirektoratet legger til grunn at den faste og langvarige praksis for at omtalte anleggsbidrag til elektrisitetsverk/nettselskaper ikke skal anses som vederlag for omsetning i avgiftsmessig forstand, må ses i lys av den utstrakte monopolstilling i bransjen og den pris- og utbygningspolitikk som var rådende i de første årene etter innføring av merverdiavgiftssystemet. Lignende betraktninger kan avspeiles i den avgiftsmessige vurderingen av refusjonskrav hjemlet i plan og bygningsloven, men her er det dessuten et moment at den refusjonsberettigede kan være en annen enn den fremtidige leverandør av vann eller kloakktjenester. Generelt må det kunne hevdes at endrede markedsforhold har medført økt vektlegging på konkurransehensyn og en sterkere presumpsjon for at betalinger til avgiftspliktige næringsdrivende skal anses som vederlag for deres avgiftspliktige leveranser. Det kan her vises til den utvikling som har vært i praksis med hensyn til plikten til å beregne avgift av ulike tilskudd etc. til ulike virksomheter, ikke minst etter innføringen av generell avgiftsplikt på tjenester ved merverdiavgiftsreformen i 2001.

Merverdiavgiftsreformen utvidet området for avgiftsplikten til å omfatte tjenester generelt. Med det meget vide tjenestebegrepet som gjelder, jf. merverdiavgiftsloven § 2 annet ledd, kan det reises spørsmål om ikke et anleggsbidrag eller en tilknytningsavgift må ses som vederlag for en selvstendig ytelse i form av en avgiftspliktig tjeneste, nærmere bestemt vederlag for en rett til fremtidig levering av fjernvarme til eiendommen. Uten å gå nærmere inn på dette, vil vi nevne at det som følge av merverdiavgiftsreformen, foretas en gjennomgang av omsetningsbegrepet i merverdiavgiftsloven som kan føre til endringer i avgiftsmyndighetenes syn på avgiftsbehandlingen for anleggsbidrag, utgiftsdekninger/refusjoner, tilskudd etc. 

Skattedirektoratet har på denne bakgrunn lagt til grunn at de angjeldende uttalelsene om anleggsbidrag og refusjoner ikke kan tolkes utvidende eller gis analog anvendelse på andre områder. Således er det lagt til grunn at utbyggere av vann- og avløpsanlegg som ikke har hjemmel til å kreve refusjon for vann- og avløpsanlegg etter plan og bygningsloven, må avgiftsberegne sine tilknytningsavgifter hjemlet i andre bestemmelser, for eksempel kommunale vedtekter, selv om det kan påvises at disse pga hjemmelsmangelen er vesentlig høyere enn der refusjonshjemmel foreligger. Det vises til Skattedirektoratets bindende forhåndsuttalelse av 22. mars 2006 (BFU 06/26).

Skattedirektoratet finner således å måtte legge vekt på at lov 29. juni 1990 nr. 50, energiloven, § 5-5 om pris fastsetter at vederlag for fjernvarme kan beregnes i form av tilknytningsavgift, fast årlig avgift og pris for bruk av varme. Man har således valgt en noe annen form for finansiering og tariffering enn for elektrisk kraft, hvor man kan benytte både anleggsbidrag og tilknytningsgebyr. Vi legger således til grunn at det avtalte anleggsbidrag i den fremlagte avtalen utgjør hele eller del av tilknytningsavgiften etter energiloven. At betalingen rent faktisk går til dekning av den avgiftspliktiges kostnader med anlegget for distribusjon av avgiftspliktige varer, kan ikke i seg selv tillegges vekt. Det kan heller ikke legges vekt på at Energiselskapet kan dele tilknytningsavgiften i et ”anleggsbidrag” og et ”tilknytningsgebyr”, slik det indirekte synes å fremgå av et vedlegg til den fremlagte avtale som opplyser at gjeldende priser pr. januar 2006 omfatter tilknytning og etablering uten kostnad i 2006, 2007 og 2008.

Innsender hevder at tilkytningsavgiften/anleggsbidraget er en ensidig ytelse fra eiendomsselskapets side. Vi finner det vanskelig å forstå dette all den tid betalingen inngår som ledd i en gjensidig bebyrdende avtale mellom Energiselskapet og eiendomsselskapet.

Vi kan heller ikke se at det forhold at eiendomsselskapet skal selge eiendommen, og således ikke selv vil bli abonnent på fjernvarme i fremtiden, kan føre til noen annen avgiftsmessig løsning. Hvem som betaler for en avgiftspliktig ytelse er i seg selv uten betydning for avgiftsplikten. Det vises også til spørsmålsstillingen om betalingen kan ses som vederlag for en selvstendig avgiftspliktig tjeneste i form av rett til fremtidige leveranser, jf. ovenfor.

Den fremlagte avtale innebærer at abonnenter på de eiendommer, tomter, som avtalen dekker, vil oppnå rabatterte priser på fjernvarme i 5 år i forhold til abonnenter å tomter det ikke betales anleggsbidrag for. Skattedirektoratet tillegger ikke dette avgjørende betydning for den avgiftsmessige vurdering av anleggsbidraget/tilknytningsavgiften i den forstand at bortfall av rabatten vil gi en annen konklusjon i saken. Det forhold at Energiselskapet tilsynelatende står fritt til å fordele elementene i prissettingen etter energiloven § 5-5, understreker imidlertid med all tydelighet at anleggsbidraget/tilknytningsavgiften bør anses som en del av Energiselskapets vederlag for avgiftspliktige omsetning.

Konklusjonen innebærer at spørsmålsstillingen vedrørende den avgiftsmessige behandling av ”differansen mellom anleggsbidraget og den fremtidige prisreduksjon” bortfaller. Vi bemerker imidlertid at vi oppfatter prisreduksjonen som en reell rabatt som innebærer tilsvarende reduksjon av avgiftsgrunnlaget. 

For ordens skyld nevnes det at Skattedirektoratet har avgitt en generell fortolkningsuttalelse i brev av 10. mai d.å. som legger til grunn at fjernvarmeselskaper skal beregne avgift av tilknytningsgebyr etter energiloven § 5-5.

Konklusjon 

Energiselskapet skal beregne avgift av det avtalte anleggsbidrag i den fremlagte avtale om utbygging av fjernvarme- og fjernkjøleanlegg med eiendomsselskapet.