Domskommentar

Skattedirektoratets kommentar til Høyesteretts dom av 11. september 2019 – skattefritaket for verdipapirfond etter skatteloven § 10-20 annet ledd (tidligere § 10-31 tredje ledd) (Storebrand International Private Equity V Limited)

  • Publisert:
  • Avgitt 06.12.2019

Høyesterett avsa 11. september 2019 dom i saken mellom Staten v/Skatteetaten og Storebrand International Private Equity V Limited. Saken gjaldt spørsmål om et utenlandskregistrert investeringsselskap skattemessig hjemmehørende i Norge var å anse som et "verdipapirfond" som har skattefritak for visse gevinster etter skatteloven § 10-31 tredje ledd slik den lød i 2012. Bestemmelsen er fra 2016 flyttet til skatteloven § 10-20 annet ledd.

Under dissens 3-2 kom Høyesterett til at begrepet verdipapirfond i skatteloven § 10-31 måtte forstås som fond som faller inn under legaldefinisjonen i verdipapirfondloven § 1-2 første ledd nr. 1. Både flertallet og mindretallet kom under tvil til at skattyter oppfylte vilkårene i legaldefinisjonen.

Bakgrunn

Saken gjaldt den skattemessige behandling av selskapet Storebrand International Private Equity V Limited ("SIPE V"), et fond som forvaltes og markedsføres av Storebrand Asset Management AS. Fondet ble stiftet i 2005 som et selskap med begrenset ansvar og registrert som et "Mutual Fund" på Cayman Islands. Fondet reguleres av lovgivningen på Cayman Islands.

Ledelsesfunksjonene har blitt utført fra Norge og SIPE V har på den bakgrunn blitt ansett skattemessig hjemmehørende i Norge, jf. skatteloven § 2-2 første ledd bokstav e.

Fondet opererer som et såkalt "fond-i-fond". Det innebærer at fondet ikke har investert direkte i aksjer og andre verdipapirer, men i private equity fond som i sin tur investerer i aksjer og andre verdipapirer. SIPE V hadde i 2012 investeringer i 12 private equity fond etablert i jurisdiksjoner utenfor EØS.

For verdipapirfond er det i skatteloven § 10-20 annet ledd (tidligere § 10-31 tredje ledd) gitt en fritaksregel, med følgende ordlyd:

"Verdipapirfond er fritatt for skatteplikt på gevinst og har ikke fradragsrett for tap ved realisasjon av aksjer i selskaper hjemmehørende i land utenfor EØS."

Konsekvensen av bestemmelsen sammenholdt med fritaksmetoden, er at verdipapirfond generelt er unntatt fra å betale skatt på aksjegevinster og heller ikke har fradragsrett for tilsvarende tap. Dette gjelder også for aksjer i selskap hjemmehørende i land utenfor EØS. Bestemmelsen innebærer i praksis en utvidelse av fritaksmetoden for gevinster- og tap, ettersom fritaksmetoden i skatteloven § 2-38 avgrenses mot porteføljeinvesteringer utenfor EØS.

I 2012 fikk SIPE V gjennom investeringene i private equity-fondene en gevinst ved realisasjon av indirekte eide aksjer i selskaper hjemmehørende utenfor EØS. Sentralskattekontoret for storbedrifter og senere også skatteklagenemnda, konkluderte med at disse gevinstene var skattepliktige for SIPE V. Begrunnelsen var at SIPE V ikke var et verdipapirfond og således ikke var omfattet av fritaksbestemmelsen i § 10-31 tredje ledd (nå § 10-20 annet ledd).      

SIPE V tok ut stevning for Oslo tingrett, som i dom av 1. februar 2017 ga staten medhold. Skattyter anket dommen inn for Borgarting lagmannsrett, som i dom av 20. september 2018 ga SIPE V medhold i at det var et verdipapirfond i skattelovens forstand og opphevet skatteklagenemndas vedtak. Staten anket lagmannsrettens dom inn for Høyesterett, som i dom av 11. september 2019 ga SIPE V medhold.

Høyesteretts dom

Det sentrale spørsmålet i saken var om SIPE V var et verdipapirfond etter skattelovens fritaksbestemmelse i § 10-31 tredje ledd (nå § 10-20 annet ledd). Høyesteretts flertall vurderte først spørsmålet om det er tilstrekkelig for å omfattes av fritaksbestemmelsen at fondet omfattes av definisjonen i verdipapirfondloven § 1-2 første ledd eller om det må stilles ytterligere krav.

Staten anførte at begrepet verdipapirfond i skatteloven kun omfatter verdipapirfond som er etablert eller markedsført etter tillatelse fra Finanstilsynet. Skattyter anførte på sin side at det avgjørende for om fondet var omfattet av fritaksbestemmelsen for verdipapirfond, var om fondet oppfylte de fem vilkårene i verdipapirfondlovens legaldefinisjon. Legaldefinisjonen ekskluderer ikke utenlandske fond som er skattemessig hjemmehørende i Norge.

Etter en gjennomgang av utgangspunktene for begrepstolkning og verdipapirfondlovens bakgrunn og oppbygning, la flertallet til grunn at når en særlov "gir en slik definisjon, må det – med mindre det er holdepunkter for noe annet – legges til grunn at definisjonen gjelder tilsvarende i skatteloven", jf. premiss 54. Slike holdepunkter kom Høyesterett til at ikke forelå, verken i skatteloven eller i forarbeidene. Høyesterett viste også til verdipapirfondlovens forarbeider, og konkluderte med at heller ikke disse ga holdepunkter for at verdipapirfondlovens definisjon skulle tolkes slik staten anførte. Videre viste flertallet til etterarbeider og beskrivelser i (daværende) Lignings-ABC, som etter flertallets vurdering ga uttrykk for at begrepet verdipapirfond i skattebestemmelsen skulle forstås som fond som definert i verdipapirfondlovens legaldefinisjon.

Flertallet konkluderte på denne bakgrunn med at begrepet verdipapirfond i skattelovens fritaksbestemmelse måtte forstås som fond som faller inn under legaldefinisjonen i verdipapirfondloven § 1-2 første ledd nr. 1. Flertallet forutsatte også at fondet tilfredsstilte de grunnleggende kriteriene for i det hele tatt å være et verdipapirfond, jf. premiss 58-60.

Mindretallet – på den annen side – konkluderte med at det ikke var tilstrekkelig for å oppfylle skattelovens fritaksbestemmelse at fondet var omfattet av legaldefinisjonen i verdipapirfondloven. Mindretallet tolket skattelovens bestemmelse slik at den kun omfatter verdipapirfond som er regulert av bestemmelsene i den norske verdipapirfondloven og at legaldefinisjonen må sees i sammenheng med lovens materielle virkeområde og øvrige bestemmelser.

Ved den konkrete vurderingen av om SIPE V oppfylte kriteriene som følger av legaldefinisjonen i verdipapirfondloven, var både flertallet og mindretallet enige om at fondet oppfylte kriteriene og således var å anse som et verdipapirfond etter legaldefinisjonen i verdipapirfondloven.

Verdipapirfondloven § 1-2 første ledd nr. 1 har følgende ordlyd:

"Verdipapirfond (fond): selvstendig formuesmasse oppstått ved kapitalinnskudd fra en ubestemt krets av personer mot utstedelse av andeler i fondet og som for det vesentlige består av finansielle instrumenter og/eller innskudd i kredittinstitusjon."

Ved behandlingen for lagmannsretten var det uenighet om vilkåret "som for det vesentlige består av finansielle instrumenter". For Høyesterett anførte staten at SIPE V ikke oppfylte kravet om at fondet må være oppstått ved kapitalinnskudd fra "en ubestemt krets av personer". 

Et samlet Høyesterett kom under tvil til at vilkåret om "ubestemt krets" av personer var oppfylt. Høyesterett uttalte at det var flere særtrekk ved fondets vedtekter og sammensetningen av andelseiere som gjorde at det kunne reises spørsmål ved om SIPE V reelt rettet seg mot en ubegrenset krets. Sett i sammenheng med at fondet ikke skulle markedsføres utad, var realiteten at fondet kun var åpent for kunder som fikk kunnskap om fondet gjennom sin kontakt med Storebrand. Høyesterett viste til at verdipapirfondloven er en vernelov, noe som tilsa at definisjonen ikke skal gjøres for snever. Høyesterett la vekt på at det avgjørende var om fondet rettet seg mot en bestemt krets av personer eller ikke, og konkluderte med at det ikke var grunnlag for å slutte at SIPE V var ment eller har rettet seg mot en bestemt krets av innskytere.

Skattedirektoratets kommentarer

Høyesteretts dom er klargjørende ved at det slås fast at utenlandske verdipapirfond som er skattemessig hjemmehørende i Norge, omfattes av skattelovens bestemmelse om skattefritak for verdipapirfond, forutsatt at fondet er å anse som et verdipapirfond etter legaldefinisjonen. Høyesterett oppstiller ikke ytterligere vilkår om at det utenlandske fondet hjemmehørende i Norge er etablert eller markedsført etter tillatelse fra Finanstilsynet.

Høyesterett la videre til grunn – i tråd med tidligere Høyesterettspraksis – at begrep i skatteloven i utgangspunktet må forstås som en henvisning til privatretten. Gir en særlov en definisjon, skal definisjonen, med mindre det er holdepunkter for noe annet, også legges tilsvarende til grunn i skatteretten.  

For spørsmålet om klassifisering av fond for skatteformål må det fortsatt foretas en konkret vurdering av om vilkårene i legaldefinisjonen er oppfylt i hvert enkelt tilfelle. I premiss 58-60 viser Høyesterett også til omtalen i forarbeidene og kommentarutgaven til verdipapirfondloven av hva som generelt skal til for at en utenlandsk enhet skal anses som et verdipapirfond. SIPE V ville etter Høyesteretts syn blitt ansett som et utenlandsk verdipapirfond som måtte ha søkt tillatelse etter dagjeldende verdipapirfondlov, forutsatt at praksis var som beskrevet i forarbeidene, dersom fondet ønsket å drive aktiv markedsføring i Norge og vilkårene i definisjonen ellers var oppfylt. Høyesterett har i premiss 60 vist til at SIPE V har innløsningsrett, Fondet hadde en løpende innløsningsrett for andelseierne til 75 % av "net asset value" (med visse justeringer). Basert på disse uttalelsene må innløsningsretten etter Skattedirektoratets syn også tas i betraktning ved vurdering av om et fond skal anses som et verdipapirfond som omfattes av skatteloven § 10-20 annet ledd.

Ved den konkrete vurderingen av om legaldefinisjonen i verdipapirfondloven er oppfylt, har Høyesterett ved vurdering av vilkåret om "ubestemt krets" lagt til grunn at det var tilstrekkelig for å oppfylle vilkåret at fondet formelt var åpent for enhver som tilfredsstilte minste tegningsbeløp. Terskelen for å oppfylle vilkåret om "ubestemt krets" er således lagt forholdsvis lavt av Høyesterett. De øvrige vilkårene i legaldefinisjonen er ikke nærmere drøftet i Høyesteretts dom.