Merverdiavgiftsloven § 5-2 – serveringstjenester og take-away ombord på ferger og hurtigbåter.

Skattedirektoratets fellesskriv til skattekontorene 7. juli 2011 oppstiller noen utgangspunkter for grensedragningen mellom omsetning av næringsmidler og omsetning av serveringstjenester ombord på ferger og hurtigbåter etter merverdiavgiftsloven § 5-2. Det ble i denne sammenheng blant annet uttalt at det ikke kan gjøres en inndeling etter henholdsvis ferger og hurtigbåter, og slik at fergene omsetter serveringstjenester mens hurtigbåtene omsetter næringsmidler, men at det må foretas en konkret helhetsvurdering i forhold til den enkelte ferge/hurtigbåt (fellesskrivets pkt. 1).

Fellesskrivets pkt. 2 omtaler bestemmelsen i FMVA § 5-2-5 annet ledd om mat- eller drikkevarer som fortæres i lokaler som ligger i tilknytning til serveringssted på skip og dermed anses som servering, dvs. om såkalte ”tilknyttede lokaler”. Skattedirektoratet uttalte i denne forbindelse at hele skipet må ansees som et tilknyttet lokale i forhold til mat- eller drikkevarer som omsettes fra et serveringssted ombord på skip.

Skattedirektoratet har mottatt to henvendelser fra bransjen i tiknytning til dette siste spørsmålet, og da spesielt om mat- eller drikkevarer som fortæres i private kjøretøyer ombord på skipet under overfart.

Skattedirektoratet fastholder vårt prinsipielle syn om at hele skipet må ansees som et tilknyttet lokale i forhold til mat- eller drikkevarer som omsettes fra serveringssted(er) ombord på skipet. Det vil følgelig ikke være rom for bruk av redusert sats dersom mat- eller drikkevarer skal fortæres andre steder på skipet, og da heller ikke i private kjøretøyer som f.eks. biler eller motorsykler under overfart. Hensynet til en rettsteknisk praktikabel rettsregel står her sentralt, dvs. at man skal unngå å måtte ta stilling til om maten blir fortært i mer eller mindre tilknytning til serveringsstedet. På mange skip vil det også gjerne være flere serveringssteder ombord, som kunne komplisere en slik vurdering ytterligere.

Omsetning av mat- eller drikkevarer anses imidlertid ikke som en serveringstjeneste dersom varene ikke skal fortæres på stedet, jf. FMVA § 5-2-5 tredje ledd første punktum (”take-away”). Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at når varene ikke skal fortæres på stedet, vil ikke kundene nyttiggjøre seg av det tjenestetilbud som normalt er knyttet til serveringssteder. Prinsipielt ansees det klart at omsetning av mat/næringsmidler som take-away også kan skje fra båter, samtidig som det skjer omsetning av serveringstjenester. Det er opplyst at en del passasjerer kjøper med seg mat i bilen på vei til eller fra hjemmet, for medbringing på hytta osv. Dette vil være take-away i forskriftens forstand. Det samme vil gjelde for f.eks. langtransportsjåfører som under hensyn til reglene om hviletid skal fortære maten i en hvilepause på land.
Skattedirektoratet vil i det følgende redegjøre noe nærmere for hvordan salget må innrettes for at mat- eller drikkevarer ikke skal ansees fortært på stedet og dermed ikke være omsatt som del av en serveringstjeneste.

FMVA § 5-2-5 tredje ledd første punktum lyder slik:

”Som serveringstjenester anses ikke omsetning av mat- eller drikkevarer når varene ikke skal fortæres på stedet.”

Avgjørende for klassifiseringen er altså om varene ”skal fortæres” på stedet. Hvorvidt varene faktisk blir fortært på serveringsstedet eller ikke, er ikke rettslig avgjørende. For eksempel kan det skje at varene blir fortært på stedet selv om de er kjøpt for medbringing, eller omvendt at varene medbringes fra serveringsstedet etter at de egentlig er kjøpt for fortæring der. Bestemmelsen innebærer med andre ord en presumsjonsbedømmelse, hvor spørsmålet er hvordan forholdene må innrettes og hvilke indikasjoner som må foreligge for at varene ”ikke skal fortæres på stedet”.

I Finansdepartementets merknader til den tilsvarende bestemmelsen i tidligere forskrift nr. 120, i hovedsak gjengitt i Merverdiavgiftshåndboken 7. utg. 2011, uttales at lokalene må være tilrettelagt gjennom at take-away-kunder sluses til en særskilt kasse eller ved at salget skjer fra f.eks. en luke på serveringsstedet, eller ha et system der priser på take-away klart fremgår og kundene spørres om hvor maten skal inntas. I tillegg må serveringsstedet etablere et eget opplegg for å pakke inn eller på annen måte gjøre varene tilgjengelig for take-away. At næringsmidlet leveres i pose, kartong, folieform, beger med lokk eller lignende som er egnet til å oppbevare varen ved borttagelsen, kan være indikasjoner på at varen skal tas med. Det man normalt får med ved take-away-salg er f.eks. slik engangsemballasje, servietter, salt og pepper i engangspakninger.

Dette vil være de mest relevante momentene ved vurderingen av om det er etablert et take-away-konsept. Fravær av indikasjoner som f.eks. engangsemballasje e.l. vil imidlertid ikke automatisk medføre at varen skal omsettes med alminnelig sats. Det avgjørende er, som nevnt, om næringsmiddelet skal fortæres på serveringsstedet eller ikke. Bestemmelsen om take-away vil også komme til anvendelse der det på annen måte, for eksempel gjennom prissettingen, fremstår som åpenbart at varen ikke skal konsumeres på stedet.

Take-away-omsetning var i Finansdepartementets utkast til tidligere forskrift nr. 120 opprinnelig foreslått knyttet til et vilkår om at ”næringsmiddelet åpenbart ikke er ment å skulle fortæres på stedet”. Formuleringen ”åpenbart” ble imidlertid sløyfet før vedtagelsen av forskriften, da en ikke kunne se at dette hadde noen betydning ut over det som ellers kreves. Det avgjørende blir om omstendighetene etter en helhetsvurdering fremstår slik at mat- eller drikkevarene ikke skal fortæres på stedet.

Det er i utgangspunktet avgiftssubjektet som har ansvaret for at merverdiavgift blir innberettet og betalt med korrekt sats. Næringsdrivende som både omsetter serveringstjenester og næringsmidler som ikke er del av en serveringstjeneste, må legge til rette for å skille mellom omsetningsformene på en hensiktsmessig måte. Dette kan som nevnt gjøres ved spørsmål til kunden, gjennom ulik prissetting etc. Det er lagt til grunn at det ved etablering av slike rutiner ikke er nødvendig for den næringsdrivende å følge opp den enkelte kunde etter omsetningen.

Vennligst oppgi vår referanse ved henvendelser i anledning saken.