I Skattedirektoratets fellesskriv 30. juni 2011 uttales det:

”Fra og med 1. juli 2011 inntrer avgiftsplikt på salg av elektroniske tjenester fra utlandet til norske privatpersoner. Det er den utenlandske tilbyder som skal kreve opp merverdiavgift i slike tilfeller.

Med tilbyder menes i denne forbindelse ikke bare selger i kjøpsrettslig forstand, men også formidlere av elektroniske tjenester, dvs. markedsplasser for slike tjenester.

Her finner du informasjon om ordningen.

Innføringen av ordningen vil få konsekvenser for norske selgere / tilbydere av elektroniske tjenester. Dette gjelder særlig norske selgere som benytter utenlandsk tilbyder (markedsplass) som salgskanal (også) til norske kunder.

Med norsk selger / tilbyder menes i denne forbindelse norske næringsdrivende som er registreringspliktige etter merverdiavgiftslovens hovedregel i § 2-1 første ledd.

Det er foretatt en endring i merverdiavgiftsloven § 3-1 tredje ledd (kommisjonsbestemmelsen) som innebærer at for avgiftsmessige formål skal selger anses for å levere de elektroniske tjenestene til tilbyderen (markedsplassen), og tilbyderen (markedsplassen) anses å levere tjenestene til sluttbruker. Vi presiserer at dette gjelder både norske og utenlandske formidlere (markedsplasser).

En slik bestemmelse om at både selgere og formidlere av elektroniske tjenester skal anses for å ha omsatt tjenesten, vil særlig avskjære vanskelige spørsmål som kan oppstå når norske selgere benytter utenlandske formidlere. Uten en slik bestemmelse ville norske selgere som via utenlandske formidlere omsetter elektroniske tjenester til mottakere i Norge, være ansvarlig for å beregne og betale merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 11-1 første ledd. Samtidig vil formidleren kunne bli ansett som tilbyder ansvarlig for å beregne og betale merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 11-3 annet ledd.

Etter forslaget til endringer i § 3-1 tredje ledd skal altså selgeren i Norge anses å levere de elektroniske tjenestene til tilbyderen (i utlandet), og tilbyderen anses å levere tjenestene til mottakere i merverdiavgiftsområdet. Det følger da av § 6-22 annet ledd at leverandørens omsetning av elektroniske tjenester til tilbyderen vil være fritatt (eksport), mens tilbyderens leveranser til privatpersoner hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet vil være avgiftspliktig etter § 3-30 fjerde ledd.

Det presiseres at regelen kun gjelder elektroniske tjenester. Leveranser av andre tjenester enn elektroniske tjenester skal behandles etter de alminnelige reglene. Som eksempel kan det nevnes at i den grad en utenlandsk formidler betinger seg et formidlingshonorar, vil selger måtte beregne og betale merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 3-30 annet ledd og § 11-3 første ledd.

Generell informasjon om merverdiavgiftsloven § 3-1 (kommisjonsbestemmelsen) finnes i Merverdiavgiftshåndboken tilgjengelig på www.skatteetaten.no.”