Lovhenvisninger:

skatteloven § 6-41

 

Saksforholdet

A AS (heretter skattepliktige eller selskapet) er et norsk aksjeselskap. Selskapet ble stiftet [dd.mm.] 2011, og er registrert i Enhetsregisteret med næringskode 64.302 «Investeringsselskaper/fond-fond åpne for allmennheten».

I følge årsregnskapet for 2014 eies selskapet 100 % av B.

B er et underfond av et fond etablert etter lovgivningen i [land1], et såkalt ”fonds commun de placement” (FCP) med tillegget ”specialised investment fund” eller ”SIF” i navnet. Fondet reguleres av en egen lov i [land1]:” Law of [dd.mm] 2007 relating to specialised investment funds”. Et FCP kan være organisert som et paraplyfond med flere underfond, slik det er gjort i dette tilfellet. Underfondet utsteder «units» vedrørende «joint ownership», dvs sameie i underfondets eiendeler.

Fondet er en formuesmasse som kan bestå av f.eks. aksjer, derivater, lån mv. Fondet blir forvaltet av et eksternt managementselskap mot vederlag fra fondet. I dette tilfellet forvaltes fondet av et foretak med begrenset ansvar etablert i [land1], C. Rettigheter og plikter for andelseierne (unitholders) i B reguleres av såkalte “management regulations”. Andelseierne anses for å ha akseptert betingelsene i management regulations når de tegner seg for andeler i underfondet. Selskapet har innsendt kopi av de aktuelle Management Regulations datert November 2011.

I perioden 8. august 2011 til 20. februar 2014 opptok selskapet flere lån hvor långiver i følge avtalene var B. Det har blitt inngått fire forskjellige låneavtaler på til sammen ca NOK [...] millioner. [...] Det er ikke omstridt at de fire låneavtale ble inngått med samme långiver, dvs. B. Med unntak av lånebeløp og nedbetalingsplan er alle låneavtalene identiske, og i artikkel 6 i låneavtalen uttales det at «This Agreement shall be governed by and construed in accordance with Norwegian law.»

Ved ligningen for inntektsåret 2014 ble selskapet lignet med overskudd på kr [...], og underskudd til fremføring på kr [...]. Selskapet hadde ført gjeldsrenter til fradrag med kr [...].

Selskapet redegjorde i vedlegg til selvangivelsen for at rentebegrensningsregelen i dette tilfellet bare delvis kom til anvendelse. Det anføres at et FCP ikke har noen juridisk autonomi og derfor ikke kan være långiver/kreditor for et lån. Vurderingen av om låntaker er nærstående til långiver måtte derfor i følge vedlegget, vurdere forholdet mellom de enkelte investorene i FCPet og låntaker, ikke forholdet mellom FCPet og låntaker. FCPet har to investorer med eierandeler på henholdsvis 59,15 % og 40,85 %. Selvangivelsen legger således til grunn at bare en av investorene (den med eierandel på 59,15%) er å betrakte som nærstående i den betydning som er lagt til grunn for rentebegrensningsreglene.

Skattekontoret vurderte saken annerledes, og varslet om fravikelse fra selvangivelsen i brev datert 3. desember 2015. Selskapets inntekt ble foreslått økt med kr [...].

F ved advokat G innga tilsvar på vegne av selskapet i brev datert 22. desember 2015. Låneavtalene var vedlagt tilsvaret.

Skattekontoret fattet vedtak i saken den 4. juli 2016, og konkluderte med at rentene som selskapet har betalt til FCPet må anses som interne renter etter skatteloven § 6-41, slik at rentebegrensningsregelen kommer til anvendelse. Skattepliktig inntekt i post 260 ble økt i samsvar med varselet.

Selskapet ved F har påklaget skattekontorets vedtak i brev datert 7. juli 2016.

Skattekontorets redegjørelse til sekretariatet ble mottatt den 1. november 2016.

Skattepliktiges representant ble i brev datert 3. juli 2018 gitt innsyn i sekretariatets utkast til innstilling til Skatteklagenemnda, med mulighet til å komme med merknader til innstillingen innen 17. juli 2018. Sekretariatet har ikke mottatt kommentarer til innstillingen fra skattepliktiges representant.

Skattepliktiges anførsler

Skattepliktige fremholder at det sentrale spørsmålet er hvorvidt FCPet innehar partssubjektivitet i forhold til selskapets lån. Dersom FCPet ikke innehar partsubjektivitet i forhold til selskapets lån, må nærstående vurderingen knyttes til investorene i FCPet.

I henhold til lovgivningen i [land1] anses ikke et FCP/SIF å være et eget rettssubjekt og kan således hverken eie aksjer eller være part i en låneavtale. Når FCPet likevel står oppført som eier av aksjene i selskapet i Brønnøysundregisteret, og som långiver etter de fire omtalte låneavtalene, så skyldes dette i følge skattepliktige en unøyaktighet i partsangivelsen. Det korrekte ville vært å navngi managementselskapet til FCPet.

Det bestrides at FCPet må anses for å inneha partssubjektivitet i forhold til selskapets lån. Dette fordi FCP’et ikke innehar partssubjektivitet etter retten i [land1], og således kan heller ikke FCPet inneha partssubjektivitet "etter norsk rett", slik skattekontorets vedtak datert 4. juli 2016 bygger på. Det presiseres i denne forbindelse at det etter norske lovvalgsregler (norsk interlegal rett) er stiftelseslandets lov som er selskapsstatutt. Videre fremholdes at det gir ingen mening å konstruere en partssubjektivitet etter norsk rett ettersom det på dette området er stiftelseslandets rett som gjelder, og i henhold til stiftelseslandets rett innehar FCPet ikke partssubjektivitet.

Skattepliktige konkluderer med at det ikke er grunnlag for skattekontorets vedtak, og at dette må oppheves.

Skattekontorets vurderinger

Skattekontorets redegjørelse til sekretariatet ble mottatt i sekretariatet den 1. november 2016.

Skattekontorets konklusjon er at rentene som skattepliktige har betalt til FCPet må anses som interne renter etter skatteloven § 6-41, slik at rentebegrensningsregelen kommer til anvendelse. Skattekontoret anser ikke at spørsmålet om selskapsstatutt får avgjørende betydning i saken. Det sentrale i skattekontorets begrunnelse er at skattekontoret legger til grunn at FCPet har partsubjektivitet etter norsk rett. Ved denne vurderingen legger skattekontoret til grunn at managementselskapet som styrer investeringene, handler på vegne av FCPet, og ikke på vegne av investorfellesskapet. Dette betyr at FCPet har partsevne etter norsk rett. Det henvises til Skattedirektoratet uttalelse til Sentralskattekontoret for utenlandssaker av 21. oktober 2013 hvor det bla uttales: «Det er forvaltningsselskapet som styrer investeringene og ivaretar rettssubjektiviteten på vegne av fondet. […] I foreliggende tilfelle er det fondet som må anses som aksjonær, selv om forvaltningsselskapet står som formell eier av aksjene. Det er heller ikke naturlig å se eierne av fondet som direkte aksjonærer.»

Skattekontoret viser også til at det kan trekkes en parallell til norske ansvarlige selskaper hvor det i juridisk teori har vært lagt til grunn at status som rettighetssubjekt er avhengig av om selskapet opptrer som sådan overfor tredjemann, jf. Aarbakke-Ansvarlige selskaper og indre selskaper 7. utgave side 76. Det vises i denne sammenheng til at FCPet i vår sak har opptrådt som rettighetssubjekt når det har inngått låneavtale og tegnet aksjer etter norske rettsregler under norsk jurisdiksjon. Skattekontoret kan således ikke se at det dreier seg om en unøyaktighet når FCPet både har inngått låneavtalen og tegnet aksjer. Årsaken til dette er at FCPet har partsubjektivitet.

Sekretariatets vurderinger

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd. Klagen er rettidig.

Sekretariatet, som forbereder klagen for Skatteklagenemnda, innstiller på at klagen tas til følge.

Skatteloven § 6-41 har regler om begrensning av rentefradrag mellom nærstående. Bestemmelsens tredje ledd hadde følgende ordlyd som gjaldt for inntektsåret 2014:

«Dersom netto rentekostnader overstiger 5 millioner kroner, kan de ikke fradras for den delen som overstiger 30 prosent av alminnelig inntekt eller årets udekkede underskudd før begrensning av fradrag etter denne paragraf, tillagt rentekostnader og skattemessige avskrivninger, og redusert med renteinntekter. Avskjæring av rentefradrag etter foregående punktum foretas bare for et beløp inntil størrelsen på netto rentekostnader på gjeld til nærstående person, selskap eller innretning.»

Skatteloven § 6-41 (1) bokstav a) angir hvilke subjekter som omfattes av rentebegrensningsregelen som låntaker/debitor. Regelen gjelder blant annet låntakende selskaper som lignes som selvstendige skattesubjekter etter skatteloven § 2-2 (1). Det er ikke tvilsomt eller bestridt at regelen gjelder for skattepliktige som er et norsk aksjeselskap.

Rentebegrensningsregelen gjelder for renter fra en kreditor som er nærstående til låntakeren. I skatteloven § 6-41 (4) bokstav b) er nærstående (på långiversiden) definert som «person, selskap, innretning som, direkte eller indirekte, eier eller kontrollerer låntaker med minst 50 prosent».

Problemstillingen i saken er hvorvidt renter på skattepliktiges lån skal anses å ha blitt betalt til Bets bakenforliggende investorer eller til Bet selv. Det springende punkt er om Bet kan anses som et eget rettssubjekt som kan være part i låneavtalene med skattepliktige.

Det bemerkes for ordens skyld at skattepliktige i vedlegget til selvangivelsen og i klagen ikke har skilt klart mellom fondet (FCPet) og underfondet (Bet). Sekretariatet antar at vurderingen må bli den samme både for fondet og underfondet. Hvis FCPet ikke kan anses som nærstående etter rentebegrensningsregelen må det samme legges til grunn for underfondet.

Hvem som omfattes av nærståendebegrepet reguleres av skatteloven § 6-41 (4) bokstav b). Slik det går frem av Zimmer, Bedrift, selskap og skatt, 6. utgave, s. 486” oppstiller [skatteloven § 6-41 (4) bokstav b)] ingen begrensninger med hensyn til hvilke typer av rettssubjekter som kan anses som nærstående part. Dette innebærer at ikke bare selskap, men også fysiske personer, kommuner, fylkeskommuner og andre subjekter som ikke selv kan rammes av rentebegrensningsregelen […] kan være nærstående” (sekretariatets utheving). Slik sekretariatet ser det er det en grunnleggende forutsetning for å omfattes av nærståendebegrepet at fondet er et rettssubjekt, dvs har rettslig evne til å være part i en låneavtale.

I lovens forarbeider er det uttalt hvordan nærstående vurderingen skal foretas når NOKUS/deltakerlignede selskaper er långiver. I Prop.1 LS (2013-2014) punkt 4.11 s. 124 uttales:

«Departementet foreslår ikke noen særskilt regulering av hvordan nærstående-vurderingen skal skje på långivers hånd. Hvilket subjekt som skal inngå i nærstående-vurderingen på långivers hånd, må avgjøres ut fra de faktiske, sivilrettslige forholdene. Det avgjørende er dermed om det er det deltakerlignede selskapet (ansvarlig selskap mv.), eller den enkelte deltaker som er långiver etter låneavtalen.»

Sekretariatet legger til grunn at en tilsvarende vurdering må foretas i forhold til et fond som i vår sak. Det avgjørende blir derfor om det er fondet eller investorene bak fondet som er långiver etter låneavtalen.

Som nevnt innledningsvis er utgangspunktet at fondet, Bet, er oppført som part i låneavtalen og også som aksjonær i selskapet. Skattepliktige har anført at dette kun beror på en unøyaktighet. Sekretariatet er enig i at dette fremstår som det mest sannsynlige. Det vises til de fremlagte «Management regulations» Article 1 hvor det blant annet fremgår:

«The fund does not have a legal personality. The assets of each Sub-Fund are the undivided joint ownership of the unitholders of that Sub-Fund and constitute assets separate from those of the Management Company».

Sekretariatet oppfatter det siterte slik at fondet ikke har partsevne og at eiendomsretten til de underliggende eiendelene i fondet innehas av de bakenforliggende investorene. Som nevnt innledningsvis er disse management regulations samtidig også bestemmende for de sivilrettslige/kontraktsrettslige rettigheter og plikter til andelseierne (unitholders), management selskapet og depotbanken (Depositary bank), se Management regulations s 1 hvor det fremgår følgende:

«The respective rights and obligations of the unitholders of the various Sub-Funds (the unitholders), the Management Company and the Depositary Bank are contractually defined by these Management regulations. Acquisition of a Unit in a Sub-Fund entails for the holder acceptance of these management regulations and all their duly approved amendments».

Det som er gjengitt fra management regulations ovenfor underbygges også av generell juridisk litteratur om slike fond i [land1] og av den lovgivningen i [land1] som sekretariatet har hatt tilgang til. Det vises til Kremer, Claude og Lebbe, Isabelle, Collective Investment Schemes In Luxembourg, Law and Practice, 2nd ed, Oxford University Press, 2014 (heretter kalt Kremer mfl). Pkt 2.106 - 2.139.

Skattepliktiges advokat har oppgitt at det riktige ville ha vært å angi management selskapet navngi managementselskapet til FCPet som långiver og aksjonær, men med en anmerkning om at management selskapet handlet på vegne av investor fellesskapet. Dette er sekretariatet enig i. Det henvises bla Article 13 i [land1]s Law [dd.mm] 2007 hvor det heter:

1. «The management company shall manage the common fund in accordance with the management regulations and in the exclusive interest of the unitholders (sekretariatets utheving)
2. It shall act in its own name, but shall indicate that it is acting on behalf of the common fund.
3. It shall exercise all the rights attached to the assets comprised in the portfolio of the common fund.»

Videre vises til Kremer mfl pkt 2.131 hvorfra siteres:

«The most striking similarity between FCPs and the traditional concept of undivided assets lies in the absence of a formal legal status. Neither an FCP nor a body of undivided assets under civil law are legal persons with rights and obligations. Neither has the capasity to enter into contracts or to take legal action» (sekretariatets utheving).

Sekretariatet sammenfatter det ovenstående slik at privatretten i [land1] går ut på at fondet i dette tilfellet ikke har evne til å være part i noen låneavtale og kan heller ikke eie noen eiendeler, herunder være aksjonær i et selskap. Det følger videre at når management selskapet opererer på vegne av fondet så opptrer de på vegne av investorene i fondet – ikke på vegne av fondet som sådan. I følge management regulations er det investorene som (i fellesskap) har eiendomsretten til de eiendelene management selskapet beslutter at fondet skal investere i. Etter sekretariatets oppfatning må dette da også omfatte eventuelle utestående fordringer/lån. Sekretariatet antar dette må bli avgjørende i forhold til hvem som skal anses som nærstående långiver etter rentebegrensningsregelen i § 6-41.

Skattekontoret synes å bygge på at fondet i dette tilfellet kan ha partsevne etter norsk rett selv om fondet ikke har partsevne etter retten i [land1]. Det er også vist til låneavtalen som sier at denne reguleres av norsk rett. Etter sekretariatets oppfatning blir det feil innfallsvinkel å spørre hvordan fondet ville ha blitt bedømt dersom fondet hadde blitt opprettet i Norge. «De faktiske, sivilrettslige forholdene» går ut på at fondet er etablert i [land1] og norsk rett går da ut på at det er de selskapsrettslige reglene i den stat der selskapet er stiftet (eventuelt registrert), eller der selskapet skal ha sitt hovedsete som kommer til anvendelse se bla Tore Bråthen, Selskapsrett, 4. utgave s 41-42. Enten det er hovedseteteorien eller stiftelsesteorien som legges til grunn som norsk rett blir resultatet i dette tilfellet det samme. Fondet må uansett anses underlagt selskapsreglene i [land1].

I Skattedirektoratets brev til sentralskattekontoret for utenlandssaker datert 21. oktober 2013 ble det gjort en vurdering av om FCP-fond omfattes av fritaksmetoden. Skattedirektoratet kom til at et FCP tilsvarer et norsk aksjefond, dersom det investerer i minst en aksje. Det fremgår av pkt 2 i brevet at Skattedirektoratet la til grunn at det er: «[..]fondet som må anses som aksjonær, selv om forvaltningsselskapet står som formell eier av aksjene». Sekretariatet deler ikke Skattedirektoratets forståelse med hensyn til hvem som har eiendomsretten til FCP-fondets investeringer. Slik det er redegjort for ovenfor viser både management regulations og den underliggende lovgivningen i [land1] at det er investorene i fondet, dvs andelseierne/unitholders, som har eiendomsretten. Skattedirektoratets uttalelse bygger således på en annen faktumforståelse enn det sekretariatet legger til grunn.

Under enhver omstendighet har Skattedirektoratets uttalelse vedrørende FCPer i forhold til fritaksmetoden begrenset overføringsverdi til vår sak. Vurderingstema etter fritaksmetoden er om fondet er tilsvarende som et norsk selskap som omfattes av fritaksmetoden. Klassifiseringen av det utenlandske selskapet skal baseres på norsk rett, jf. HRD-UTV-2012-1373 Statoil Holding avsnitt 48. Vurderingstema vedrørende hvem som skal regnes som nærstående långiver etter rentebegrensningsregelen er et annet, nemlig hvem som er långiver etter de faktiske, sivilrettslige forholdene.

Sekretariatet finner etter dette at fondet ikke kan anses som nærstående på långiversiden, jf. skatteloven § 6-41 (4) b). Fondet har ikke partsevne og kan ikke være part i låneavtalene.

Etter dette finnes det ikke grunnlag for å fravike selskapets innsendte ligningsoppgaver i forhold til det oppførte rentefradraget. Kostnadsreduksjonen på kr [...] tilbakeføres.

 

Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas til følge.

 

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 26.09.2018

Til stede:

                        Skatteklagenemnda

                        Gudrun Bugge Andvord, leder

                        Benn Folkvord, nestleder

                        Eivind Furuseth, medlem

                        Pål Kårbø, medlem

                        Jan Syversen, medlem

 

                       

Skatteklagenemndas behandling av saken:

 

Nemnda delte seg i et flertall og mindretall. Flertallet, Andvord, Folkvord og Kårbø sluttet seg til skattekontorets vurderinger og finner at vedtaket skal fastholdes.

 

Mindretallet, Furuseth og Syversen sluttet seg til sekretariatets innstilling.

Nemnda traff deretter følgende

                                                           v e d t a k:

 

Klagen tas ikke til følge.