Lovhenvisninger: Skatteforvaltningsloven §13-1 , §13-3 , §13-4 , §13-7 , ligningsloven §9-2 , §9-5

 

Saksforholdet

Den 1. august 2013 leverte skattepliktige selvangivelse og næringsoppgave 2 for inntektsåret 2012. I næringsoppgaven post [...] hadde skattepliktige oppført et beløp på kr 1 430 488. Av dette beløpet utgjorde kr 1 390 201 en erstatningsutbetaling fra [B]. Bakgrunnen for erstatningsutbetalingen var at [A] tingrett ved ekspropriasjonsskjønn avsagt den [...] 2012 hadde fastsatt erstatning til berørte grunneiere, herunder skattepliktige, for [...]. På bakgrunn av ekspropriasjonsskjønnet ble det den [...] 2012 inngått bindende avtale mellom [B] og berørte grunneiere om intern fordeling av den skjønnsfastsatte erstatningen fra [A] tingrett. Skattepliktige fikk i henhold til avtalen utbetalt kr 1 390 201 i erstatning.

I det ordinære skatteoppgjøret datert 21. august 2013 ble skattepliktige lignet etter påstand, og erstatningen på kr 1 390 201 ble ansett som skattepliktig inntekt.

I brev datert 2. juli 2015 anmodet skattepliktige om endring av ligningen for inntektsåret 2012, da han mente at erstatningsutbetalingen fra [B] var å anse som skattefri ytelse.

Skattekontoret fattet vedtak i saken den 31. august 2015. Det fremgår av vedtaket at klagen var innkommet etter klagefristens utløp og at klagen ikke kunne tas opp til behandling som klagesak når det var gått mer enn ett år siden ligningen ble lagt ut, jf. ligningsloven § 9-2 nr. 8. Skattekontoret valgte på eget initiativ å ta saken opp til realitetsbehandling i henhold til ligningsloven § 9-5 nr. 7, men kom til at ligningen skulle fastholdes. Dette ble begrunnet med at erstatningen var et engangsvederlag, som ikke kunne sidestilles med ulempeerstatning ved ekspropriasjon. I tillegg mente skattekontoret at erstatningen var kompensasjon for bruk av eiendom, og ikke erstatning for ulempe for gjenværende eiendom. På denne bakgrunn mente skattekontoret at engangsutbetalingen var leieinntekt og dermed måtte anses som skattepliktig inntekt. I oversendelsesbrevet til vedtaket ble skattepliktige informert om at han kunne påklage skattekontorets vedtak.

Skattepliktige v/ spesialrådgiver [C] påklaget vedtaket i brev datert 21. september 2015.  

Skattekontoret har i sin redegjørelse til sekretariatet informert om at saken var meldt opp til utvidet avdeling i Skatteklagenemnda i Skatt x den [...] 2016, men at nemnda ikke rakk å behandle klagesaken før den nye landsdekkende Skatteklagenemnda ble opprettet. Det er videre opplyst at redegjørelsen til sekretariatet er i tråd med innstillingen som ble sendt over til Skatteklagenemnda i Skatt x. Sekretariatet legger derfor til grunn at skattepliktige fikk tilsendt redegjørelsen fra skattekontoret som et utkast til innstilling den 21. mars 2016 og at skattepliktiges tilsvar datert 11. april 2016 gjelder dette utkastet.  

Utkast til innstilling ble sendt på innsyn til skattepliktiges fullmektig den 1. juni 2018. Det har kommet merknader til innstillingen i brev datert 15. juni 2018. Merknadene er innarbeidet i punkt 2 om "Skattepliktiges anførsler".

 

Skattepliktiges anførsler

I klagen anføres det at utbetalingen på kr 1 390 201 må anses som ulempeerstatning for en eiendom som er i behold. Skattepliktige bestrider skattekontorets vedtak om at erstatningsutbetalingen skal anses som leieinntekt. [...]

Skattepliktige anfører videre at regelen om skattefritak for ulempeerstatning ved ekspropriasjon også må gjelde for ulempeerstatning som har hjemmel i avtale. Skattepliktige mener at rettspraksis om ulempeerstatning ved ekspropriasjon, herunder Rt-1926-30 og Rt-1930-129, begrunner skattefritaket ut fra hva betalingen var ment å skulle dekke, og ikke ut fra hva som var det rettslige grunnlag for betalingen. Skattepliktige mener derfor at dommene er et utslag av regelen om at skade på resteiendom ikke er skattemessig realisasjon og dermed ikke skattepliktig inntekt etter skatteloven § 9-2, jf. Zimmer, Lærebok i skatterett, 4. utg., s. 270, 273 og 290.

Ettersom utbetalingen til skattepliktige var kompensasjon for skade/ulempe på eiendommen, vil utbetalingen være skattefri inntekt siden den ikke gjelder vederlag for realisasjon etter skatteloven § 9-2, noe som gjelder uavhengig av det rettslige grunnlaget for erstatningen. På denne bakgrunn anmoder skattepliktige om at ligningen for 2012 endres, slik at ulempeerstatningen på kr 1 390 201 anses som skattefri inntekt og ikke som leieinntekt.

I tilsvarsbrevet datert 15. juni 2018 anfører skattepliktige at vedtaket som er påklaget er et vedtak om fastsetting av formues- og inntektsskatt. Skattepliktige mener at ufallet av realitetsbehandlingen ikke er avgjørende for om vedtaket som fattes skal anses som et vedtak om fastsetting av formues- og inntektsskatt eller ikke. Det vises til Prop. 38 L som sier at det er tale om vedtak som regulerer det materielle innholdet i en skatteforpliktelse og dermed omfanget av skatteforpliktelsen. Vedtaket fattet av Skatt x den 31. august 2015 regulerer det materielle innholdet i skatteforpliktelsen, og klagen skal derfor behandles av Skatteklagenemnda. Subsidiært anføres det at vedtaket som er påklaget uansett er et vedtak i henhold til skatteforvaltningsloven § 1-2. Vedtak som er påklaget av skattepliktige skal som hovedregel behandles av Skattedirektoratet, jf. skatteforvaltningsloven § 13-1 første ledd. Dersom resultatet blir at saken i utgangspunktet ikke skulle vært sendt til Skatteklagenemnda, vil skattepliktige kreve erstattet de merkostnader saksbehandlingen har medført.

 

Skattekontorets vurdering

Skattekontoret finner det uomtvistet at det ikke har funnet sted noen realisasjon [...]. Det som er omtvistet er om avtalt og påstått ulempeerstatning kan anses som ulempeerstatning i skattemessig forstand. På bakgrunn av skjønnet fra [A] tingrett s. 27, 30 og 31 mener skattekontoret at erstatningen i hovedsak er utbetalt for [...]. Utbetalingen må derfor anses som skattepliktig inntekt etter skatteloven §§ 5-1 første ledd og 5-10 første ledd.

 

Sekretariatets vurdering

Sekretariatet innstiller på at klagen skal avvises.

I skatteforvaltningsloven § 13-1 første ledd er det lagt til grunn at "[v]edtak om skattefastsetting" kan påklages av den skattepliktige. I henhold til skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd er Skatteklagenemnda klageinstans ved «klage over vedtak om fastsetting av formues- og inntektsskatt». Videre følger det av skatteforvaltningsloven § 13-7 første ledd jf. § 13-4 tredje ledd at Skatteklagenemnda skal avvise saken dersom vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger. Det fremgår av skatteforvaltningsloven § 13-4 tredje ledd, siste punktum at klagen ikke kan tas under behandling som klagesak dersom det er gått mer enn ett år siden «vedtaket ble truffet.»

Etter sekretariatets oppfatning er spørsmålet i saken om det foreligger et vedtak om fastsetting når skattekontoret i sitt vedtak datert 31. august 2015 fastholdt den ordinære ligningen for inntektsåret 2012 uten å foreta endringer.

Det fremgår av forarbeidene til skatteforvaltningsloven, Prop. 38 L (2015-2016) side 31-32, at med «vedtak om skattefastsetting» menes i utgangspunktet det samme som vedtak om ligning etter ligningsloven. Ligningsloven har ingen legaldefinisjon av begrepet ligningsvedtak, og departementet mente at det ikke var hensiktsmessig å definere hva som menes med vedtak om skattefastsetting etter skatteforvaltningsloven. Departementet uttalte likevel at:

«[v]edtak om skattefastsetting har imidlertid det til felles at de regulerer det materiellet innholdet i en skatteforpliktelse. Vedtakene påvirker dermed etter sin art omfanget av skatteforpliktelsen.»

Videre uttales det at:

«[v]edtak om skattefastsetting kan påvirke skatteforpliktelsen i positiv eller negativ retning sammenlignet med den fastsettingen som foreligger fra tidligere (være til fordel eller ulempe for den skattepliktige).»

Som nevnt ovenfor foretok skattekontoret ingen endringer av skattepliktiges ligning i vedtaket datert 31. august 2015, og skatteforpliktelsen er derfor ikke påvirket i positiv eller negativ retning sammenlignet med den ordinære fastsetting i skatteoppgjøret fra 21. august 2013. Sekretariatet kan derfor ikke se at vedtaket har regulert det materielle innholdet i skatteforpliktelsen. På denne bakgrunn mener sekretariatet at skattekontorets vedtak datert 31. august 2015 ikke er et «vedtak om fastsetting av formues- og inntektsskatt», og dermed ikke er et vedtak hvor Skatteklagenemnda er klageinstans, jf. skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. En står da tilbake med den gjeldende og opprinnelige ligningen (skattefastsettingen) for inntektsåret 2012, og klagen er dermed fremsatt utenfor den absolutte ettårsfristen. Etter sekretariatets oppfatning innebærer dette at Skatteklagenemnda skal avvise klagen i henhold til skatteforvaltningsloven § 13-7 første ledd jf. § 13-4 tredje ledd. Den omstendighet at skattepliktige ble informert om klagerett i skattekontorets oversendelsesbrev til vedtaket, mener sekretariatet ikke kan innebære at klagen likevel må tas opp til behandling i Skatteklagenemnda.

 

Sekretariatet foreslår etter dette at det fattes slikt

 

v e d t a k

Klagen avvises.

 

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 22.08.2018

 

Skatteklagenemndas behandling av saken:

 

Nemnda sluttet seg til sekretariatets innstilling og traff følgende enstemmige

                                                           v e d t a k:

Klagen avvises.