Skatteklagenemnda

Tapsføring av utestående fordring. Spørsmål om det foreligger en utestående fordring og om fordringen er endelig konstatert tapt

  • Publisert:
  • Avgitt: 15.02.2022
Saksnummer SKNS1-2022-12

Saken gjelder klage på vedtak om tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift, jf. skatteforvaltningsloven § 12‑1. Spørsmålet i saken er om vilkårene for tapsføring av utestående fordring etter merverdiavgiftsloven § 4‑7 første ledd er oppfylt.

Omtvistet beløp er kr 532 462.

 

Klagen ble ikke tatt til følge.

Lovhenvisning

merverdiavgiftsloven § 4-7, merverdiavgiftsforskriften § 4-7-1, skatteforvaltningsloven § 12-1

 

 

3.   Saksforholdet

Skattekontoret har i vedtak av 24. april 2020 opplyst følgende om saksforholdet:

"A leverte 31. januar 2020 mva-melding for 6. termin 2019 som viste kr 211 377 til gode. Inngående merverdiavgift var fradragsført med kr 555 667. Til meldingen var det gitt følgende merknad: "Post 6: Korrigere tidligere feilfakturering uten merverdiavgift. /Tilgode grunnet kundefordringer tapført med fradrag for merverdiavgift."

Skattekontoret varslet i brev av 3. februar 2020 om en kontroll av mva-meldingen. Skattekontoret ønsket blant annet dokumentasjon på den foretatte tapsføringen.

Etterspurt dokumentasjon ble sendt inn 9. februar 2020. Det ble her opplyst at A driver konsulentvirksomhet innen utvikling av produkter med integrert programmerbar elektronikk og sky-programvare. Videre vises det til at selskapet har tapsført flere fordringer mot B, som en del av en frivillig akkord. Vedlagt fulgte et brev fra Advokat C av 3. november 2019, hvor det på vegne av B ble orientert om betalingsstans grunnet likviditetsproblemer.

Skattekontoret mottok 17. februar 2020 to avtaler mellom A og B, begge datert 11. desember 2019. Den første avtalen vedrører A sine utestående fordringer. Det fremgår her at A frafaller utestående kundefordringer ved akkord ved at B tilbakefører A sine immaterielle rettigheter. Tilbakeføringen spesifiseres nærmere i avtale om tilbakeføring av immaterielle rettigheter.

Skattekontoret mottok hovedboken 23. februar 2020. Her fremgår det at det er tapsført (fradragsført) merverdiavgift med til sammen kr 532 462,50 vedrørende B.

Skattekontorets varsel om fastsettelse

Skattekontoret varslet i brev av 25. februar 2020 om tilbakeføring av fradragsført inngående merverdiavgift med kr 532 462 samt ileggelse av tilleggsskatt med 20 prosent. Skattekontoret kunne ikke se at realiteten i tapsføringen var at det var tapsført etter en frivillig akkord med deltakelse fra alle kreditorene. Det ble vist til at A, istedenfor oppgjør i penger, mottok oppgjør i form av at selskapet overtok immaterielle rettigheter fra B. De immaterielle rettighetene ble, etter avtalen mellom partene, akseptert som fullt og endelig oppgjør for de utestående kundefordringene. Etter skattekontorets syn forelå det da ikke lenger utestående fordringer som kunne tapsføres."

Den 24. april 2020 fattet skattekontoret vedtak om fastsetting av merverdiavgift. Det ble ikke ilagt tilleggsskatt, som tidligere varslet.

Skattepliktige påklaget vedtaket 6. mars 2020.

Sekretariatet mottok klagen, sammen med skattekontorets redegjørelse og sakens øvrige dokumenter 31. juli 2020.

Sekretariatet sendte utkast til innstilling på innsyn til skattepliktiges fullmektig 17. november 2021. Sekretariatet mottok merknader fra skattepliktiges fullmektig 1. desember 2021.

Saken var til behandling i alminnelig avdeling den 21. desember 2021 hvor ett av nemndsmedlemmene dissenterte. Saken skal derfor behandles av Skatteklagenemnda i stor avdeling.

4.   Skattepliktiges anførsler

4.1. Klage

I uttalelse til sekretariatet har skattekontoret opplyst at skattepliktiges anførsler i klage er de samme som fremmes i skattepliktiges tilsvar til varsel om etterberegning. I skattekontorets vedtak av 24. april 2020 gjengir skattekontoret skattepliktiges anførsler slik:

"I tilsvar av 9. mars 2020 anføres det at skattekontorets varsel bygger på feil faktum, fordi "A aldri har overgitt eierskapet til de IP'ene som ble tilbakeført."

Det vises til at avtale om konsulenttjenester ble inngått 1. februar 2019. Etter avtalen skulle A yte bistand til utvikling og produksjon av sporingsproduktene [...] og [...]. For å kunne yte denne bistanden måtte A bruke egenprodusert "[...]" som går under navnet [produkt 1], i tillegg til et egenprodusert [...]styringsprogram kalt "[produkt 2].

Selv om det i leveransen til B ble brukt immaterielle rettigheter utviklet av A, anføres det at avtalen er klar på at B kun ville erverve rettigheter til resultatet som kunne frembringes som følge av bruken av A sine rettigheter. B ville kunne oppnå inntekt gjennom salg av utviklede sporingsenheter, jf. avtalens pkt. 4.1.

Når B innførte betalingsstans var A opptatt av å få "tilbakeført" sine "IP'er" på en ryddig måte. Dette krevde et klart avtaleforhold vedrørende hva som skulle tilbakeføres. Dette var bakgrunnen for avtalen om tilbakeføring av immaterielle rettigheter mellom selskapene. Målet med avtalen var at partene skulle være enige om hvilke "IP'er" som skulle tilbakeføres, for å unngå at B ble sittende igjen med rettigheter som tilhørte A. En avklaring av "tilbakeføringen" var en forutsetning for akkorden og videre samarbeid.

Etter selskapets syn er det altså slik at A, i arbeidet etter konsulentavtalen, benyttet egne immaterielle rettigheter – men uten at disse ble overført til B. B ville kun erverve rettigheter til resultatene av konsulenttjenestene. Resultatet er dermed at A er påført et reelt tap som følge av manglende betaling av kundefordringene.

Subsidiært anføres det at skattekontoret ikke kan legge til grunn at de immaterielle rettighetene var like mye verdt som kundefordringene. Det anføres at det må foretas en verdifastsetting med utgangspunkt i pådratte kostnader på A sin hånd. Subsidiært gjøres det gjeldende at den totale tilbakeførte verdien i høyden utgjør kr 361 800, slik at tapet er kr 1 076 878 minus kr 361 800 som følge av akkorden."

4.2. Merknader til sekretariatets innstilling

Skattepliktige innga merknader til sekretariatets innstilling den 1. desember 2021. I merknadsbrevet kommer skattepliktige med anførsler både knyttet til vurderingen av hvorvidt det foreligger en «utestående fordring» og om fordringen kan anses «endelig konstatert tapt», jf. merverdiavgiftsloven § 4-7 første ledd. Skattepliktige har i merknadsbrevet anmodet om at merknadene inntas i innstillingen i sin helhet. Fra skattepliktiges brev av 1. desember 2021 hitsettes:

«3. Fradrag for tap på fordring

3.1 Generelt

Etter min vurdering har saken på enkelte punkter kommet inn på feil spor. Det er viktig å gå tilbake til lovens utgangspunkt: Vilkårene for å korrigere beregningsgrunnlaget for en utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, er at «en utestående fordring» (…) «på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt», jf. mval. § 4‑7 (mine uth.).

I FMVA § 4-7-1 er det presisert at fordringen anses endelig tapt dersom

«a) foretatt tvangsinndrivning eller inkasso har vært forgjeves,

b) fordringen er en kundefordring som ikke er innfridd seks måneder etter forfall, til tross for minst tre purringskrav med normale purringsintervaller og slik aktivitet fra kreditors side som forholdene tilsier,

c) offentlig gjeldsmegling, konkurs-, likvidasjons- eller avviklingsbehandling i skyldnerens bo gjør det klart at bomidlene ikke gir eller ikke vil gi fordringen dekning, eller

d) fordringen ellers ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig.»

Skattekontoret har i denne saken konkludert med at

1) det ikke lenger foreligger en «utestående kundefordring» fra A til B, og

2) at det ikke er klart at vilkårene i litra c (gjeldsmegling, konkurs etc.) er oppfylt, slik at en ev. fordring fra A uansett ikke er «endelig konstatert tapt».

I det følgende blir disse to punktene kommentert.

3.2. Ad nr. 1: Foreligger det en fordring?

  • Prinsipalt

Skattekontoret har lagt til grunn at det har skjedd en ny transaksjon ved tilbakeføring av rettigheter fra B til A, og at de to kravene så har blitt motregnet slik at A ikke lenger har en fordring i behold.

Det siteres fra vedtaket s. 6:

«Skattekontoret understreker at avtalene ikke er utformet for å avklare den eksisterende rettsstillingen mellom partene knyttet til immaterielle rettigheter. Avtalene er strukturert som en transaksjon, der A erverver immaterielle rettigheter fra B mot motregning i kundefordringene som vederlag.»

Skattekontoret har her lagt til grunn at det foreligger to transaksjoner, hvor disse er gjort opp ved motregning. Dette er ikke riktig. A mener prinsipalt at det ikke dreide seg om en ny transaksjon. Det er åpenbart at B aldri har hatt noen eierbeføyelser over de immaterielle rettighetene som ifølge avtalen skulle «tilbakeføres». Rettighetene var blant annet aldri betalt. Det var «halvfabrikata» som inngikk i en større leveranse av mange ulike tjenester og produkter fra A’ side, og ikke en komplett leveranse som var fullført og overlevert. Man kan ikke selge noe man ikke eier.

En håndverker som påbegynner et arbeid hos en byggherre med f.eks. med steinlegging, kan naturligvis ta med seg sine varer og utstyr og dra fra stedet dersom byggherren ikke betaler. At håndverkeren da i tillegg lager en avtale hvor det nedfelles skriftlig at stein som ble levert på stedet, skal «tilbakeføres» for å unngå tvist om eierrettigheter, unngå påstander om at man har tatt med for mye tilbake etc., er helt forståelig. Det betyr naturligvis ikke at det oppstår en transaksjon fra byggherren til håndverkeren med salg av stein. Det er således ikke riktig at B har solgt noe tilbake til A.

Skattekontoret skriver i vedtaket s. 5 at «den avgiftsrettslige bedømmelsen bygger på det privatrettslige forholdet mellom partene.» Dette er jeg enig i. Men man må da se på realitetene i avtalene og forholdet mellom partene for å finne ut hva som faktisk har skjedd. Avtalen må tolkes ut ifra den situasjon de ble inngått. Partene var i akkordforhandlinger og A stod i fare for å miste et for dem betydelig utestående beløp. Man gjorde i en kritisk situasjon alle nødvendige og muligens overdrevne tiltak for å sikre rettigheter fra misbruk og å unngå fremtidige kostbare tvister. Skattekontoret kan ikke dreie dette til at det oppstår et salg fra B til A.

For øvrig skal vi legge til at når man bygger på det privatrettslige forholdet mellom partene, så må man legge til grunn alminnelige privatrettslige regler. Skattekontoret har hevdet at det foreligger to fordringer, som er gjort opp ved motregning. Ordet motregning er ikke brukt noe sted i avtalene mellom partene. Det finnes ikke rettslig grunnlag for at skattekontoret kan konstruere et motkrav fra B mot A i NOK, og deretter «motregne» disse kravene. Det finnes ikke to komputable krav som kan motregnes i hverandre. Realiteten er derimot at A har et krav i NOK mot B, og deretter nedfelt i en avtale at man skal ha full kontroll på det som er levert til B for å unngå tvist og misbruk.

  • Subsidiært

Det er også behov for presiseringer angående den subsidiære anførselen fra klagers side, nemlig at en eventuell motregning / gjeldsettergivelse kun dekker deler av fordringen fra A. Dersom skattekontoret har rett i at det foreligger en motregning eller gjeldsettergivelse, anføres at denne ikke dekker hele kravet fra A mot B. Det foreligger etter mitt skjønn åpenbart en restfordring som er «utestående fordring» som er tapt, jf. mval. § 4‑7.

Klager mener verdien av de «tilbakeførte» rettighetene utgjør maksimalt kr 361 800, ref. beregning i tidligere korrespondanse.

Fra skattekontorets vedtak siteres:

«Skattekontoret kan videre ikke se at vi, for avgiftsformål, kan overprøve A sine privatrettslige disposisjoner eller verdsetting av de immaterielle rettighetene. I tilsvaret anføres det eksempelvis at rettighetene må verdsettes ut fra A sine kostnader knyttet til arbeid utført etter konsulentavtalen, og at dette maksimalt kan være kr 361 800. Dette er imidlertid ikke den verdsettelsen A selv har gjort i avtalen med B. Dersom avtalen gikk ut på at A skulle erverve de immaterielle rettighetene mot en reduksjon av utestående kundefordringer på kr 361 800, ville skattekontoret vært enig i den subsidiære anførselen. A ville da fremdeles hatt utestående fordringer mot B, der differansen kunne vært gjenstand for tapsføring. Dette er imidlertid ikke den privatrettslige realiteten i saken.

Skattekontoret overser her omstendighetene rundt avtaleinngåelsen. Det er et faktum at avtalene mellom A og B oppstod i forbindelse med frivillig akkord. Det ligger i ordet «akkord» at det nettopp ikke er tale om et fullt oppgjør overfor kreditorene.

Skattekontoret har i sin tolkning og sine vurderinger lagt avgjørende vekt på den konkrete ordlyden i avtalene. Da må dette også gjelde de forhold som taler til klagers gunst. Det fremgår som kjent av ordlyden i avtalene at disse er inngått «ved akkord», altså ved avkortning av kreditors krav. Skattekontoret har ikke holdepunkter for at akkordforhandlingene, som i alle andre tilfeller fører til en avkortning av en kreditors krav, her faktisk førte til at fullt oppgjør for kreditor. Det var for øvrig heller ikke midler til fullt oppgjør – derav betalingsstansen til B, konvertering av gjeld til aksjer til andre kreditorer mv. Dersom verdien av «tilbakeførte» rettigheter hadde vært på det nivå skattekontoret har anført, ville Bs økonomiske situasjon vært annerledes, med andre balanseførte verdier som kunne blitt realisert mv.

Det skal for ordens skyld presiseres at skattekontoret ikke synes å ha bestridt at det foregikk reelle akkordforhandlinger, eller at B faktisk hadde betalingsproblemer. Dokumentasjon på at det foregikk akkordforhandlinger mellom debitor og kreditorfellesskapet er i alle tilfeller lagt frem tidligere, herunder brev fra advokat C på vegne av B. Klager har etter beste evne og med fornuftig, forsiktig skjønn gjort en begrunnet vurdering av verdien av det som er «tilbakeført», og anslått dette til kr 361 800. Skattekontoret har ikke noen holdepunkter for at en annen verdi er mer riktig enn dette. Det er skattekontoret som har bevisbyrden for at beregningen ikke er riktig. Det er da ikke tilstrekkelig å vise til at avtalene skulle dekke hverandre og gi fullt oppgjør, når det som kjent foregikk akkordforhandlinger som nettopp ikke gir fullt oppgjør.

A tapsførte merverdiavgift må dermed i høyden reduseres med kr 90 450 (grunnlag kr 361 800 * merverdiavgift 25 %).

3.3. Ad. punkt 2: Er fordringen tapt?

I sekretariatets innstilling konkluderes med at det ikke foreligger en fordring, ref. ovenfor, men det drøftes likevel om vilkåret «endelig konstatert tapt» er oppfylt. Det er fra klagers side tidligere anført at det er gjennomført akkord, som iht. praksis skal likestilles med gjeldsforhandling, konkurs mv., jf. FMVA § 4‑7‑1 bokstav c, slik at fordringen skal anses «endelig konstatert tapt».

Om dette vises til tidligere korrespondanse.

I tillegg til at det er gjennomført akkordforhandlinger som ikke har ført til dekning / har ført delvis frem slik at det foreligger en restfordring, anføres at fordringen «ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig», jf. FMVA § 4‑7‑1 bokstav d. Fordringen mellom A og B var en ordinær kundefordring uten en nærståenderelasjon mellom selskapene, som ofte er tilfelle i saker hvor det er uklart om en fordring er ettergitt eller ei.

Dokumentasjon fra debitor angående betalingsstans og frivillig akkord må legges til grunn. Det kan her vises til at andre kreditorer har inngått andre typer avtaler ifm. akkorden, hvor gjeld har blitt konvertert til aksjer. Det vises her til B’s utestående til D og E som i forbindelse med akkorden i [åå] fikk aksjeposter på hhv. 11,4 % og 2,7 % i B. Dette fremgår av offentlige registre.

Restfordringen må således anses uerholdelig, og derved endelig konstatert tapt.»

5.   Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har i vedtak av 24. april 2020 vurdert saken slik:

"Skattekontorets vurdering

Innledning

Etter merverdiavgiftsloven § 4-7 første ledd kan beregningsgrunnlaget korrigeres dersom en utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt.

I KMVA-2011-7214 fant Klagenemnda for merverdiavgift at en frivillig akkord som var gjennomført på samme måte som en offentlig akkord, med full deltagelse fra kreditorene, måtte gi grunnlag for tapsføring på samme måte som en offentlig akkord.

Spørsmålet i saken er om A, på tapsføringstidspunktet, hadde utestående fordringer mot B der beregnet merverdiavgift kunne tapsføres. Dersom det på tapsføringstidspunktet ikke lenger forelå utestående fordringer, vil altså grunnvilkåret for tapsføring ikke vært oppfylt.

For å ta stilling til om A hadde utestående fordringer mot B på tapsføringstidspunktet (31.januar 2020), må skattekontoret ta stilling til de to avtalene mellom A og B inngått 11. desember 2019, jf. også den underliggende avtalen om levering av konsulenttjenester av 1. februar 2019.

Avtalen om konsulenttjenester

Avtalen om konsulenttjenester angir at A (som "supplier") skal levere "consulting services" til B. Tjenesten er nærmere spesifisert i tillegg 1 til avtalen. Av tillegget fremgår det at konsulenttjenestene gjelder bistand til utvikling, testing, sertifisering og klargjøring for produksjon av "[...]" og "[...]".

Videre nevnes utvikling, testing og lansering av B sin skytjeneste, utvikling av B sitt "IP System[...]"), samt bistand knyttet til produksjon av andre "[...]" initiert av B. F fra A skulle videre fungere som "CTO" for B inntil selskapet hadde ansatt en egen person i denne stillingen.

I avtalens pkt. 2.1 bokstav c heter det at selger ikke gir noen garanti for kvaliteten på bistanden, utover at personene som yter bistanden skal "use reasonable skill and care".

I pkt. 4.1, om "Rights to the results", angis følgende:

"The Customer shall own the results of the Assistance, provided it has performed such payment obligations contained in this Agreement, as are appropriate at such time. The Customer shall own any intellectual property rights or copyright in the results and the right to dispose of such.

The Supplier shall own all rights existing in any proposals and recommendations made to the Customer. to the extent they are not included in the results of the project."

Avtale vedrørende oppgjør for utestående fordringer mellom A og B

Fra avtalen gjengis:

"Bakgrunn: A (org.nr.: [...]) har en konsulentavtale med B (org.nr.: [...]). Styret i B har dessverre funnet det nødvendig å innføre full betalingsstopp med virkning fra 3. november 2019. Til tross for dette ser styret og ledelsen i selskapet at det kan være muligheter for videre drift. Den 17. november 2019 ble det fremmet forslag til akkord. Etter ytterligere dialog, og med mål om fremtidig samarbeid, ble partene enig om følgende avtale:

  1. A aksepterer at gjelden, som pr. 1. november 2019 var på [...] NOK eks. mva ("Fordringen"), frafalles i sin helhet ved akkord ved at B tilbakefører A's Immaterielle rettigheter (IP).
  2. Det inngås en egen avtale om tilbakeføring av Immaterielle rettigheter (IP).
  3. Avtalen "Agreement Regarding Consulting Services", Avtale nr. 1 kunde nr. 1 datert 01.02.2019 mellom A og B termineres med virkning fra og med 01.11.19.
  4. Ved gjennomføring iht. punkt 1, 2 og 3, anses et hvert krav partene har anført mot hverandre knyttet til Fordringen som avsluttet."

Avtale om tilbakeføring av immaterielle rettigheter ()

Fra avtalen gjengis:

"1. Bakgrunn og formål

A ønsker å få tilbakeført bestemte eiendeler, rettigheter og forpliktelser fra B på de vilkår som kommer frem av Avtalen, og B ønsker å tilbakeføre sine eiendeler, rettigheter og forpliktelser til A.

Avtalens formål er å sikre at de riktige immaterielle eiendelene tilbakeføres til A ifm. avtale om akkord.

  1. Avtalegjenstand

Tilbakeføringen omfatter følgende immaterielle eiendeler:

  • [...] [produkt 1] herunder:Skjema
  • Layout
  • Firmware kildekode ink [...]
  • [Produkt 2] herunderSoftware kildekode ink [...]
  1. Oppgjør

Partene er enige om at tilbakeføringen av den teknologien som beskrevet over i punkt 2 er i henhold til akkord og "Avtale vedrørende oppgjør for utestående fordringer mellom A og B" av 11.12.19.

  1. Tilbakeføring og tilbakeføringsdato

Partene er enige om at eiendelene tilbakeføres med umiddelbar og full virkning pr. dato for signering av denne Avtalen.

  1. Partenes forpliktelser ved tilbakeføring

Ved tilbakeføring skal B overføre eiendelene til A gjennom signering på nødvendige erklæringer, avtaler og dokumenter mv. som knytter seg til eiendelene og utviklingen av disse.

  1. Konfidensialitet

Partene skal holde innholdet i Avtalen konfidensielt. Videre forplikter Partene seg til å behandle de opplysninger de har fått og får om hverandres virksomhet, strategi og drift, konfidensielt.

  1. Diverse bestemmelser

Ved enhver forsinket betaling etter Avtalen svares den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente i henholdt il forsinkelsesrenteloven.

Hver av Partene dekker sine respektive kostnader i forbindelse med Avtalen og gjennomføring av transaksjonen for øvrig."

Skattekontorets konkrete vurdering

Konsulentavtalen pkt. 4.1 legger opp til at det skal skilles mellom eksisterende rettigheter tilhørende A (som benyttes av oppdragstaker i oppdraget, men som ikke skal overføres til B) og rettigheter til resultatene av konsulentbistanden (der rettighetene skal eies av B).

Skattekontoret bemerker at den avgiftsrettslige bedømmelsen bygger på det privatrettslige forholdet mellompartene.

Slik skattekontoret forstår selskapets tilsvar, anføres det at konsulentavtalen aldri resulterte i at B ervervet noen immaterielle rettigheter som følge av arbeidet utført av A. Etter selskapets syn ble det således inngått en ordinær frivillig akkord om ettergivelse av kundefordringene, uten at ettergivelsen hadde noen tilknytning til overføring av rettigheter fra B til A.

Til dette vil skattekontoret bemerke at selskapets anførsel i tilsvaret ikke harmonerer med selskapets egenopptreden i saken, jf. avtalene inngått 19. desember 2019. Avtalene mellom selskapene viser at:

  • Partene la til grunn at B hadde ervervet immaterielle rettigheter som følge av konsulentbistanden. Rettighetene er nærmere spesifisert i avtale om tilbakeføring av immaterielle rettigheter pkt. 2.
  • Formålet med avtalene var å overføre de immaterielle rettighetene fra B til A (omtalt som «tilbakeføring"), jf. avtale om tilbakeføring av immaterielle rettigheter pkt. 1.
  • Overføring av rettighetene fra B til A skulle anses som fullt og endelig oppgjør for de utestående kundefordringene for konsulentbistanden, jf. avtale vedrørende oppgjør for utestående fordringer pkt. 1 og avtale om tilbakeføring av immaterielle rettigheter pkt. 3.

Transaksjonen skulle gjennomføres med umiddelbar virkning, jf. avtale om tilbakeføring av immaterielle rettigheter pkt. 4.

Skattekontoret understreker at avtalene ikke er utformet for å avklare den eksisterende rettsstillingen mellom partene knyttet til immaterielle rettigheter. Avtalene er strukturert som en transaksjon, der A erverver immaterielle rettigheter fra B mot motregning i kundefordringene som vederlag.

I lys av dette mener skattekontoret at A, fra og med transaksjonsdato 12. desember 2019, ikke lenger hadde utestående kundefordringer mot B som kunne tapsføres i mva-meldingen levert 31. januar 2020.

Skattekontoret bemerker for øvrig at situasjonen er sammenlignbar med saksforholdet i Kristiansand tingretts dom av 24. september 2015, hvor retten viste til at:

"Det avgjørende er at alle forpliktelser mellom partene var oppgjort gjennom forliket. Det forelå ingen restfordring som kunne inndrives, og den utestående fordringen var dermed bortfalt i sin helhet."

Retten tilføyde også at:

"Saksøkers anførsel om at fordringen kunne vært tapsført i sin helhet på et tidligere tidspunkt og at regelverket burde vært annerledes og mer fleksibelt, faller utenfor de spørsmål retten skal ta stilling til i saken og er uansett ikke avgjørende for rettens vurdering."

Skattekontoret bemerker at også sistnevnte uttalelse gjør seg gjeldende i denne saken. Skattekontoret legger til grunn at dersom A, på lik linje med B sine øvrige kreditorer, på vanlig måte hadde deltatt i en frivillig akkord, ville kundefordringene kunne vært gjenstand for tapsføring. I denne saken er det imidlertid en privatrettslig realitet at A, etter avtale med B, har ervervet immaterielle rettigheter som fullt og endelig oppgjør for de utestående kundefordringene. Det forelå da ikke lenger noen utestående fordringer som kunne inndrives overfor B – eller tapsføres grunnet manglende betalingsevne.

Skattekontoret kan videre ikke se at vi, for avgiftsformål, kan overprøve A sine privatrettslige disposisjoner eller verdsetting av de immaterielle rettighetene. I tilsvaret anføres det eksempelvis at rettighetene må verdsettes ut fra A sine kostnader knyttet til arbeid utført etter konsulentavtalen, og at dette maksimalt kan være kr 361 800. Dette er imidlertid ikke den verdsettelsen A selv har gjort i avtalen med B. Dersom avtalen gikk ut på at A skulle erverve de immaterielle rettighetene mot en reduksjon av utestående kundefordringer på kr 361 800, ville skattekontoret vært enig i den subsidiære anførselen. A ville da fremdeles hatt utestående fordringer mot B, der differansen kunne vært gjenstand for tapsføring. Dette er imidlertid ikke den privatrettslige realiteten i saken.

Etter avtalen om tilbakeføring av immaterielle rettigheter forelå det ingen restfordring som kunne inndrives overfor B. Fordringene var gjort opp ved alternativ betaling. Hvorvidt A ikke burde gått med på at erverv av de immaterielle rettighetene skulle representere fullt og endelig oppgjør for de utestående kundefordringene, mener vi faller utenfor det skattekontoret skal ta stilling til.

Ettersom det på tapsføringstidspunktet ikke lenger forelå utestående fordringer, mener skattekontoret at det ikke er hjemmel for tapsføring av beregnet merverdiavgift med kr 532 462."

6.   Sekretariatets vurderinger i innstilling til alminnelig avdeling

6.1. Formelle forhold og konklusjon

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13‑3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13‑7 annet ledd.

Sekretariatet, som forbereder saken for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage ikke tas til følge.

6.2. Rettslig vurdering

Spørsmålet i saken er om skattepliktige har adgang til å tapsføre utestående fordring og tilbakeføre utgående merverdiavgift i henhold til merverdiavgiftsloven § 4‑7 første ledd. I saken er det omtvistet om det foreligger en utestående fordring på tapsføringstidspunktet, og om denne er endelig konstatert tapt.

Ordningen med den tilbakeføringsrett som følger av merverdiavgiftsloven § 4‑7 første ledd er et unntak fra symmetriprinsippet og innebærer at staten påføres tap som følge av at det ikke skjer en korresponderende tilbakeføring av den inngående merverdiavgift som debitorselskapet er godskrevet. Staten er med andre ord med på å dekke en del av tapet når kreditor ikke får oppgjør fra sin skyldner. Kreditor har så vidt angår merverdiavgiftsbeløpet en innkrevingsfunksjon for staten og ordningen forutsetter systematisk at kreditor mottar oppgjør fra debitor. Kreditor må derfor som utgangspunkt innbetale avgift av vederlaget selv om kjøper ikke betaler.

Merverdiavgiftsloven § 4-7 første ledd åpner imidlertid for at kreditor, under visse omstendigheter, kan kreve tilbakeføring av innbetalt avgift når debitor ikke kan betale denne. Det følger av Borgarting lagmannsretts dom, LB-2013-144191 (Havnegata) av 28. august 2014, at det oppstilles en streng norm for at fradrag skal gis. Lagmannsretten slo fast at en streng praktisering av bestemmelsen også var best i samsvar med lovgiverviljen, jf. forarbeidene til bestemmelsen, Innst.O.nr. 80 (1990-1991) side 169. 

Sekretariatet viser til Innst.O.nr. 80 (1990-1991) side 169, hvor det fremgår:

"Flertallet legger i denne sammenheng vekt på at tapet må være endelig konstatert før det kan anses som realisert. Passivitet eller overbærenhet fra kreditors side må ikke kunne gi adgang til fradrag. I prinsippet dreier det seg om en bevisvurdering, nemlig om og i hvilken utstrekning det foreligger reell uerholdelighet."

Forarbeidsuttalelsene vedrører skatteloven § 6-2 annet ledd om tap på utestående fordringer, men er fremhevet som et uttrykk for innholdet i tapsvurderingen etter merverdiavgiftsloven § 4‑7 første ledd med tilhørende forskrift, jf. blant annet MVA-håndboken 2021 på side 481 og LB‑2013-144191 (Havnegata).

Merverdiavgiftsloven § 4-7 første ledd angir hovedregelen for tap på utestående fordring og åpner for en etterfølgende korrigering der det er på rene at fordringen er tapt. Bestemmelsen lyder slik:

"Beregningsgrunnlaget kan korrigeres dersom en utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt."

Vilkårene i bestemmelsen er kumulative. Dette innebærer at samtlige vilkår må være oppfylt for å kunne korrigere beregningsgrunnlaget. Som det fremgår av ordlyden må det foreligge en utestående fordring, det må være beregnet merverdiavgift av fordringen tidligere, den utestående fordringen må være endelig konstatert tapt, og årsaken til tapet må være skyldners manglende betalingsevne.

Vedrørende vilkåret «utestående fordring»

I skattekontorets vedtak vurderes det at det ikke foreligger noen fordring på tapsføringstidspunktet, og at førstnevnte vilkår derfor ikke er oppfylt. Skattekontoret har i sin vurdering konkludert med at skattepliktige har fått oppgjort sin fordring ved å godta tilbakeføring av immaterielle rettigheter («teknologien») som fullt og endelig oppgjør for sine fordringer.

Skattepliktige hevder imidlertid at det ikke kan tilbakeføres noen immaterielle rettigheter, da skattepliktige aldri har solgt noen rettigheter til debitor som kan tilbakeføres. Det er altså uenighet om de faktiske forhold i saken - om hvorvidt debitor faktisk har tilbakeført noe til skattepliktige.

Til dette bemerker sekretariatet at de vedlagte avtaler i saken (vedlegg 6 og 7) må anses å være av sentral betydning, og er egnet til å belyse hvilke disposisjoner som faktisk er foretatt.

I avtale «Avtale vedrørende oppgjør for utestående fordringer mellom A og B» (vedlegg 7) fremgår det at skattepliktige aksepterer at debitors fordring på [...] «frafalles i sin helhet ved akkord ved at B tilbakefører A's Immaterielle rettigheter (IP)».

I avtalen «Avtale om overdragelse av immaterielle rettigheter («Teknologien»)» (vedlegg 6) spesifiseres tilbakeføringen på følgende måte:

"1. Bakgrunn og formål

A ønsker å få tilbakeført bestemte eiendeler, rettigheter og forpliktelser fra B på de vilkår som kommer frem av Avtalen, og B ønsker å tilbakeføre sine eiendeler, rettigheter og forpliktelser til A.

Avtalens formål er å sikre at de riktige immaterielle eiendelene tilbakeføres til A ifm. avtale om akkord.

  1. Avtalegjenstand

Tilbakeføringen omfatter følgende immaterielle eiendeler:

  • [...] fra og med [produkt 1] herunder:
    • Skjema
    • Layout
    • Firmware kildekode ink [...]
  • [Produkt 2] herunder
    • Software kildekode ink [...]
  1. Oppgjør

Partene er enige om at tilbakeføringen av den teknologien som beskrevet over i punkt 2 er i henhold til akkord og "Avtale vedrørende oppgjør for utestående fordringer mellom A og B" av 11.12.19.

  1. Tilbakeføring og tilbakeføringsdato

Partene er enige om at eiendelene tilbakeføres med umiddelbar og full virkning pr. dato for signering av denne Avtalen.

  1. Partenes forpliktelser ved tilbakeføring

Ved tilbakeføring skal B overføre eiendelene til A gjennom signering på nødvendige erklæringer, avtaler og dokumenter mv. som knytter seg til eiendelene og utviklingen av disse.»

Slik sekretariatet ser det, er ordlyden i avtalene klar på at debitor tilbakefører IP til skattepliktige.

Til tross for ordlyden i avtalene, anfører skattepliktige i klage at det ikke har blitt tilbakeført noen IP til skattepliktige. Skattepliktige viser her til at debitors rett til resultatet som produseres («produktet»), ennå ikke har oppstått da produksjonen ikke ble ferdigstilt og det følgelig ikke foreligger noe produkt. Skattepliktige viser her til debitors rettigheter som følger av konsulentavtalens punkt 4.1.

Etter vår vurdering, er skattepliktiges henvisning til IP nyttet til «produktet» misvisende og egnet til å forvirre, da vi ikke kan se at skattekontoret har hevdet at det er disse rettighetene (IP) saken gjelder.

Ut fra foreliggende avtaler, forstår sekretariatet at det er rettigheter til selve «eknologien» som benyttes i arbeidet med å skape «produktet», som er avtalt tilbakeført. Konkret er dette spesifisert som «[produkt 1] [produkt 2] [...]» i avtalen.

I skattepliktiges brev av 9. mars 2020 (vedlegg 23), forklares det at skattepliktige måtte benytte egenproduserte programmer for å kunne yte den avtalte bistanden til debitor. Disse programmene ar:

  • «som går under navnet [produkt 1]» og
  • «[...]styrings program [produkt 2]»

I klage hevder skattepliktige at debitor, B, aldri overtok noen rettigheter (IP) til disse programmene. Samtidig skriver skattepliktige i tilsvar til varsel følgende:

«Når B innførte betalingsstans og så begynte forhandlingene om akkord var A opptatt av å få tilbakeført sine IP'er på en ryddig måte og uten at det oppstod konflikt med B. Dette krevde et klart avtaleforhold som gikk i detalj på hva man ønsket tilbakeført.» (Sekretariatets understrekning)

Videre skriver skattepliktige i merknad til varsel:

«Målet med avtalen var altså å sørge for at partene var enige om hvilke IP'er som skulle tilbakeføres. I motsatt fall kunne A også risikert at B ble sittende igjen med IP'er tilhørende A og som de kunne utnyttet kommersielt på egen hånd. At tilbakeføringen ble avklart i en avtale var en forutsetning for at A i det hele tatt ville gå med på akkorden, og en forutsetning for ev. videre samarbeid i fremtiden.

Det sentrale i denne saken er derfor at A etter avtalen om konsulenttjenester blant annet benyttet egne IP'er som aldri ble overført til B. Det foreligger derfor ingen transaksjon av akkurat disse rettighetene, kun en avledet rettighetsutnyttelse basert på resultatet.» (Sekretariatets understrekninger).

Etter vår forståelse, fremgår det av det ovennevnte at debitor ved å signere avtalen ikke lenger har en rett til å benytte IP’ene, noe debitor formodentlig må ha hatt tidligere. Etter sekretariatets oppfatning, gir det liten mening at skattepliktige jobber for å få i stand en avtale om «tilbakeføring» av «[produkt 1]» og «[produkt 2]», dersom det ikke finnes noe å tilbakeføre fra debitor.

Slik sekretariatet vurderer sakens dokumenter og opplysninger, må det legges til grunn at skattepliktige har ettergitt hele sin fordring, under forutsetning av at rettigheten til bruk av «[produkt 1]» og «[produkt 2]» tilbakeføres til skattepliktige.

At tilbakeføringen av IP’en har en økonomisk verdi, kan ikke være tvilsomt. Skattepliktige bekrefter selv at motivasjonen for å kreve tilbakeført IP’en nettopp er å hindre at «B ble sittende igjen med IP’er tilhørende A og som de kunne utnyttet kommersielt på egen hånd».

Avtalen som ble inngått med debitor den 11. desember 2019 ble av partene benevnt som «oppgjør» for utestående fordringer, jf. vedlegg 7. Videre fremgår det av avtalens punkt 4 at, ved tilbakeføring av IP og terminering av konsulentkontrakten, anses ethvert krav partene har mot hverandre knyttet til fordringen som avsluttet.

Vi kan således ikke se at skattepliktige hadde sin fordring i behold på tapsføringstidspunktet, den 31. januar 2020. Sekretariatet kan etter dette ikke se at vilkåret om at det må foreligge en «utestående fordring» er oppfylt, jf. merverdiavgiftsloven § 4‑7 første ledd.

Vedrørende vilkåret «endelig konstatert tapt»

Det følger av Borgarting lagmannsretts dom, LB-2013-144191 (Havnegata) at det i praksis er stilt krav til at kreditor har gjort det som etter en totalvurdering er rimelig å forvente for at staten skal bære en del av tapet og at dette vil bero på en bevisvurdering. Det vil ikke være tilstrekkelig for tilbakeføring av avgift at det er påvist betalingsvansker hos debitor, eller at kreditor uten nærmere begrunnelse mener at fordringen ikke lar seg inndrive, dersom den i realiteten gjør det. Det er en forutsetning for å kunne foreta en tapsføring at tapet er endelig.

Kriteriet "endelig konstatert tapt" er nærmere definert i forskrift til merverdiavgiftsloven av 15. desember 2009 nr. 1540 (merverdiavgiftsforskriften), § 4‑7‑1 første ledd.

Etter forskriftsbestemmelsens første ledd anses en utestående fordring endelig tapt dersom:

a) foretatt tvangsinndriving eller inkasso har vært forgjeves,

b) fordringen er en kundefordring som ikke er innfridd seks måneder etter forfall, til tross for minst tre purringskrav med normale purringsintervaller og slik aktivitet fra kreditors side som forholdene tilsier,

c) offentlig gjeldsmegling, konkurs, likvidasjons- eller avviklingsbehandling i skyldnerens bo gjør det klart at bomidlene ikke gir eller ikke vil gi fordringen dekning, eller

d) fordringen ellers ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig

Skattepliktige viser til bestemmelsens alternativ i bokstav c er oppfylt, da det anføres at skattepliktige har inngått avtale om «akkord» med debitor. Det vises til Klagenemndsavgjørelse nr. 7214 av 12. desember 2011 hvor Klagenemnda for Merverdiavgift konkluderte med at en frivillig akkord som er gjennomført på samme måte som en offentlig akkord må likestilles med en offentlig akkord i relasjon til vilkåret i merverdiavgiftsforskriften § 4‑7‑1 bokstav c.

Sekretariatet bemerker her at det i nevnte klagenemndssak presiseres at frivillig akkord må være gjennomført på samme måte som en offentlig akkord, herunder full deltagelse fra kreditorene, for at vilkåret skal anses oppfylt.

Sekretariatet kan ikke se at det fremgår av saken at øvrige kreditorer til debitor har deltatt i akkorden, og eventuelt om dette i såfall er på samme vilkår som skattepliktige.

Ut over at partene selv har benevnt avtalen om ettergivelse som «akkord», kan ikke sekretariatet se at det er gjort rede for hvilke forhold ved avtalen som tilsier at denne må likestilles med en «offentlig gjeldsordning», slik vilkåret er å forstå etter merverdiavgiftsforskriften § 4‑7‑1 første ledd bokstav c.

Sekretariatet kan heller ikke se at skattepliktige har gjort rede for andre forhold som tilser at fordringen er endelig konstatert tapt, i tråd med øvrige alternativer i merverdiavgiftsforskriften § 4‑7‑1 første ledd.

6.3. Sekretariatets kommentarer til skattepliktiges merknader

Skattepliktige har i brev av 1. desember 2021 kommet med merknader til sekretariatets innstilling.

Når det gjelder skattepliktiges merknader knyttet til vilkåret om at det må foreligge en utestående fordring, kan ikke sekretariatet se at skattepliktige kommer med nye anførsler eller opplysninger som ikke allerede er vurdert av sekretariatet.

Angående skattepliktiges kommentarer knyttet til vilkåret «endelig konstatert tapt», kan ikke sekretariatet se at skattepliktiges anførsler kan føre frem. Ut over å vise til at øvrige kreditorer har inngått egne særskilte avtaler med debitor om oppgjør/ettergivelse, kan ikke sekretariatet se at skattepliktige har gjort det klart at det er tale om frivillig akkord som er gjennomført på samme måte som en offentlig akkord hvor samtlige av debitors kreditorer deltar på samme vilkår.

Sekretariatet kan således ikke se at skattepliktiges merknader til innstillingen gjør at vi endrer vår vurdering. Etter dette er det sekretariatets vurdering at vilkårene for korrigering av beregningsgrunnlag for utgående merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 4‑7 første ledd ikke er oppfylt.

7.   Sekretariatets forslag til vedtak i alminnelig avdeling

Klagen tas ikke til følge.

8. Dissens i alminnelig avdeling

Nemndas medlem Hajem har avgitt slikt votum:

«Uenig i sekretariatets innstilling.

Jeg er mener klagen skal tas delvis til følge.

Det kan ikke være korrekt slik Sekretariatet legger til grunn at det ikke foreligger noe tap utestående fordring i denne saken.

Skattepliktige A ("A") inngikk frivillig akkord med debitor B ("B") i 2019. A har tapsført flere fordringer mot B, som en del av den frivillige akkorden. Det følger av de alminnelige regler om akkord at når kreditor aksepterer akkordavtalen så vil deler av kreditors krav gå tapt. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at det ikke er lidt noe tap fordi akkordavtalen sier at A gjennom punktene i avtalen anses for å ha mottatt "fullt oppgjør".

I foreliggende sak har A akseptert ikke å inndrive deler av sitt krav mot B, ved at A får tilbakeført visse immaterielle eiendeler som delvis oppgjør for sine krav. Størrelsen på disse immaterielle eiendeler er anslått av advokaten som foresto den frivillige akkorden til kr 361 800.

Tapet som A har krevet må derfor reduseres med 25 % av dette beløp, dvs. kr 90 450. Øvrig ikke betalt merverdiavgift må kunne fradragsføres etter mval. § 4‑7, 1. ledd»

Nemndas medlemmer, Huse Kristoffersen og Stenhamar sluttet seg til sekretariatets innstilling.

Saken skal behandles i stor avdeling på grunn av dissens.

9. Sekretariatets merknader til dissensen

Dissensen har ikke medført at sekretariatet har endret syn på saken.

For at avgiftspliktige virksomheter skal kunne korrigere beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 4‑7 første ledd, må fire kumulative vilkår være oppfylt; det må foreligge en utestående fordring, det må være beregnet merverdiavgift av fordringen tidligere, den utestående fordringen må være endelig konstatert tapt, og årsaken til tapet må være skyldners manglende betalingsevne.

I innstilling til alminnelig avdeling konkluderer sekretariatet med at vilkårene for tapsføring ikke er oppfylt, begrunnet med at to av disse vilkårene ikke er oppfylt. Først og fremst kan ikke sekretariatet se at det foreligger en utestående fordring på tapsføringstidspunktet. Videre, for det tilfelle fordringen skulle anses å foreligge, kan ikke fordringen anses å være endelig konstatert tapt.

Når det gjelder spørsmålet om det «foreligger en utestående fordring» på tapsføringstidspunktet, viser sekretariatet til vår drøftelse over. Det er fremdeles sekretariatets vurdering at skattepliktige ved å inngå den aktuelle avtalen må anses å ha fått oppgjør og etter dette ikke lenger har en fordring i behold mot (tidligere) debitor.

Dersom Skatteklagenemnda vurderer at det forelå en utestående fordring på tapsføringstidspunktet, er det fortsatt sekretariatets vurdering at fordringen uansett ikke kan anses «endelig konstatert tapt».

I dissensen vises det til at skattepliktige har gått med på en frivillig akkord med debitor, og at det av de alminnelige regler om akkord følger at deler av kreditors krav går tapt når kreditor aksepterer akkordavtalen.

Sekretariatet viser her til at en gjeldsettergivelse i seg selv i utgangspunktet ikke vil gi grunnlag for å korrigere grunnlaget for utgående merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 4‑7 første ledd. Det må kunne vises til at kreditor har foretatt de nødvendige forsøk på inndrivelser av kravet, og gjennom dette gjort det tilstrekkelig klart at fordringen ikke lar seg inndrive. Sekretariatet bemerker her at ordningen med tapsføring av merverdiavgift er et unntak fra symmetriprinsippet og innebærer at staten påføres tap som følge av at det ikke skjer en korresponderende tilbakeføring av den inngående merverdiavgift som debitorselskapet er godskrevet. Staten er med andre ord med på å dekke en del av tapet når kreditor ikke får oppgjør fra sin skyldner. Av denne grunn stilles det krav til at kreditor kan konstatere at kravet ikke lar seg inndrive.

For at vilkåret «endelig konstatert tapt» skal kunne anses oppfylt, må skattepliktige kunne vise til at minst ett av vilkårene i merverdiavgiftsforskriftens § 4‑7‑1 første ledd er oppfylt, jf. sekretariatets drøftelse over.

I klagen anføres det at skattepliktige ved å inngå nevnte avtale om akkord, er omfattet av alternativet i merverdiavgiftsforskriftens § 4‑7‑1 bokstav c) som sier at kravet må anses endelig konstatert tapt når «offentlig gjeldsmegling [...] gjør det klart at bomidlene ikke gir eller ikke vil gi fordringen dekning».

Som vist til i vår drøftelse over, må en privat akkord som i foreliggende sak, være gjennomført på samme måte som en offentlig akkord for å være ansett dekket av alternativet, jf. uttalelse i Klagenemndsavgjørelse nr. 7214 av 12. desember 2011.

Et kjennetegn ved offentlig akkord, som også trekkes frem i nevnte klagenemndssak, er at alle debitors kreditorer har gått med på akkorden på samme vilkår. Skattepliktige har ved sin avtale stilt som vilkår å få tilbakeført IP-rettigheter. Sekretariatet kan ikke i denne saken se at skattepliktige har dokumentert, eller på annen måte godtgjort, at debitors øvrige kreditorer har deltatt i akkorden på samme vilkår som skattepliktige. Derimot skriver skattepliktiges fullmektig i merknader til innstilling at to av debitors øvrige kreditorer har inngått avtaler hvor fordringer er konvertert til aksjeposter. Det fremgår altså at to av debitors kreditorer har inngått avtale på andre vilkår enn skattepliktige. Hvorvidt øvrige kreditorer har gått med på gjeldsettergivelse, eller fått oppgjort sine krav fullt eller delvis, er det ikke redegjort for i saken. 

Dissensen har ikke gjort at sekretariatet har endret syn når det gjelder hvorvidt kravet er «endelig konstatert tapt», slik dette vilkåret skal forstås i relasjon til merverdiavgiftsforskriften § 4‑7‑1 bokstav c, jf. merverdiavgiftsloven § 4‑7 første ledd. Dissensen har heller ikke gjort det klart for sekretariatet at noen av de øvrige alternativer i merverdiavgiftsforskriften § 4‑7‑1 første ledd er oppfylt i saken. 

Etter dette er det fremdeles sekretariatets vurdering at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at skattepliktiges fordring er «endelig konstatert tapt». Vi kan således ikke se at vilkårene for å korrigere beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 4‑7 første ledd er oppfylt i saken.

10. Sekretariatets forslag til vedtak i stor avdeling

Klagen tas ikke til følge.

 

 

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 15.02.2022


Til stede:

                        Skatteklagenemnda

                        Gudrun Bugge Andvord, leder

                        Benn Folkvord, nestleder

                        Eli Krogstad, medlem

                        Magnus Lyslid, medlem

                        Anne-Britt Norø, medlem

 

[...]

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemnda sluttet seg til innstillingen. Nemnda bemerket at tilbakeføring uansett ikke kan være aktuelt når skattepliktige ikke har godtgjort at tapet er endelig konstatert i henhold til vilkårene i merverdiavgiftsloven § 4‑7 første ledd, jf. merverdiavgiftsforskriften § 4‑7‑1 første ledd.

Nemnda traff deretter følgende enstemmige

                                               v e d t a k:

 

Klagen tas ikke til følge.