Lovhenvisninger: merverdiavgiftsloven § 4-7 (1), § 21-3

Saksforholdet

Saken gjelder skattekontorets kontroll av korrigert mva-melding for 6. termin 2015. Meldingen ble mottatt 31. mai 2016. Den viste 25% utgående merverdiavgift med kr 98 217 og fradragsberettiget inngående merverdiavgift 25% med kr 92 480. Samlet betaling var derved kr 5 737. I oppgavens merknadsfelt var det opplyst:

"Det er tapsført gamle fakturaer derfor sendes det ny korrigert oppgave på 6.terminen 2015".

Ved brev av 14. juni 2016 varslet skattekontoret kontroll av den korrigerte mva-meldingen. Tilsvar med redegjørelse og dokumentasjon ble mottatt den 23. juni 2016. Det ble opplyst følgende om utestående fordringer:

           "B:

Gjelder sluttoppgjør ved større renoveringsoppdrag i 2012.

Påpekt mangel utbedret, ber om utbetaling, purringer, argumenter om bagateller, nye betalingskrav og purringer, samtaler og lovnader, men ingen vilje til å betale, prøver i et helt år å få noe utbetalt uten å lyktes. Gir til slutt opp, har vurdert advokat og rettsak, men konkludert at sluttstrek vil være lik 0.

C:

Se vedlagt dom fra Forliksrådet i [sted] og [sted]"

Av vedlagt dom følger det at hovedstolen var kr 80 690,75. Det fremgår at klagemotparten i det alt vesentlige har fått utført første del av avtalt arbeid, som vil si at ny mur var støpt utvendig. Domsslutningen lyder som følger:

"C betaler kr 25 000 til A AS innen fjorten – 14 – dager fra dommens forkynnelse"

Resterende beløp i kundereskontro ble da kr 55 690,75, hvorav utgående merverdiavgift utgjør kr 11 138. Kravet vedrørende B fra 2012 var bokført med fradrag for inngående merverdiavgift med kr 37 966 av manglende betaling på kr 151 865.

Skattekontoret varslet endring av mva-meldingen for 6. termin 2015 ved brev datert 21. november 2016. Det ble varslet etterberegning av merverdiavgift med kr 49 104 (37 966 + 11 138) og ileggelse av 20 % tilleggsavgift av et grunnlag på kr 37 966 med kr 7 593.

Tilsvar på varselet ble ikke mottatt. Vedtak om etterberegning av merverdiavgift og ileggelse av tilleggsavgift som varslet ble fattet den 14. desember 2016.

Det ble lagt til grunn at det ikke var anledning å tapsføre kr 11 138, da dette beløp ikke kunne anses som et tap i henhold til merverdiavgiftsloven § 4-7. Skattekontoret uttalte imidlertid følgende:

"Skattekontoret vil påpeke at dere har anledning å utstede kreditnota for den resterende fordringen. Virkningen av dette vil avgiftsmessig være samme beløp i deres favør, men kravet tilgode flyttes fra inngående avgift til utgående avgift. Når kreditnota er utstedt kan beløpet korrigeres på omsetningsoppgaven."

Videre ble det lagt til grunn at det ikke var anledning å tapsføre kr 37 966. Skattekontoret fant at virksomheten måtte anses å ha ettergitt denne fordringen.

I vedtak om ileggelse av tilleggsavgift fant skattekontoret at det ikke var grunnlag for ileggelse av tilleggsavgift på bakgrunn av uriktig tapsføring av kr 11 138. Dette ble begrunnet med følgende:

"Skattekontoret har ikke tatt med kravet som er behandlet i forliksrådet med i grunnlaget for beregning av tilleggsavgift. Dette fordi dere har anledning til å sende kreditnota og dette vil gi samme beløp i deres favør som dere i denne terminen uriktig har fradragsført som inngående merverdiavgift på tap på fordring."

Når det gjaldt uriktig tapsføring av kr 37 966 fant skattekontoret at de objektive vilkår for ileggelse av tilleggsavgift var oppfylt og konkluderte med at virksomheten hadde handlet uaktsomt da den ikke hadde tilstrekkelige rutiner til å fange opp den uriktige tapsføringen.

Sekretariatet mottok skattekontorets redegjørelse, sammen med klagen og sakens øvrige dokumenter 18. mai 2017.

Sekretariatets utkast til innstilling ble sendt skattepliktige i brev datert 15. november 2018. Det har ikke kommet merknader til innstillingen.

Skattepliktige anfører

Klage på skattekontorets vedtak ble mottatt 19. januar 2017.

Ved skattekontorets brev av 23. mars 2017 ble det bedt om at dokumentasjon i forbindelse med forliket med B ble fremlagt.

Tilsvar ble mottatt 3. april 2017. Vedlagt var en kort redegjørelse og rapporter fra to takstfirmaer.

Selskapet ved D AS v/autorisert regnskapsfører E har kun påklaget den ilagte tilleggsavgiften.

Det anføres at regnskapsfører påtok seg å tapsføre kr 37 966 sammen med kr 11 138 fordi klager kunne dokumentere gjennom dialog og mailer samt kopi av takstrapporter at klager ikke kom til å få utbetalt hele summen på opprinnelig faktura fra kunde.

Tapsføringen ble gjort på bakgrunn av reduksjon av opprinnelig faktura og hadde ingen ting med kundens betalingsevne å gjøre. Det ble ikke laget en kreditnota på tapet, og de ser i ettertid at dette burde vært gjort. Tilleggsavgiften utgjør kr 7 593.

Selskapet ser ikke forskjell på tapsføringen av kr 11 138 og tapsføringen av kr 37 966 med hensyn til uaktsomhet og ileggelse av tilleggsavgift. Den eneste forskjellen på de to sakene er at den ene fikk dom i forliksrådet som klager godtok, mens den annen gjennom diskusjon med advokat ble valgt avsluttet og godtatt motkrav fra kunde. Forliket ble at kunden ordnet reklamasjonen selv, i stedet for at klager skulle dekke dette eller kjøpe tjenesten av andre. Selskapet ser at det skulle vært laget kreditnota i stedet for å tapsføre kravet på den dokumentasjon som ble fremlagt.

Skattekontorets etterberegning av merverdiavgift aksepteres av klager, og kreditnota lages for begge krav som saken omhandler. Dette tas med på 6. termin 2016.

Hva slags uaktsomhet som skal kreve tilleggsavgift av streng karakter for selskapet forstås ikke. Målet var ikke å påføre staten et tap, men å unngå tap av likviditet for seg selv. Selskapet fikk ikke betalt for arbeidet sitt og ble påført store tap som følge av dette som ble tapsført.

Det bes om at den ilagte tilleggsavgift frafalles.

Skattekontorets redegjørelse

Objektive vilkår                                                                                                                                                       Kontrollen har avdekket at det er tapsført utgående merverdiavgift med tilsammen kr 49 104. Det ene forholdet på kr 11 138 har sitt utspring i forhold avgjort ved dom i forliksrådet. Det annet forhold på kr 37 966 har sitt utspring i manglende sluttoppgjør og uenighet i forbindelse med utført arbeid. Vilkårene for tapsføring i merverdiavgiftsloven § 4-7 er ikke oppfylt. Det foreligger manglende betalingsvilje, og ikke manglende betalingsevne.

For tapsføring av kr 11 138 foreligger det dom fra forliksrådet som viser beløpets størrelse og en forpliktelse partene imellom om innretning med hensyn til reduksjon av klagers omsetning. Det er dermed sannsynliggjort en adgang til reduksjon av omsetningen med dette beløp.

Når det gjelder tapsføring av kr 37 966 foreligger det ikke noe slikt dokument, men det har vært en tvist om det arbeid klager hadde utført for kunden. Det er blant annet fremlagt takstrapporter. Takstrapport og en anbefaling fra takstmann om tilbakehold av sluttoppgjør "til entreprenør før registrerte feil og mangler er utbedret" sannsynliggjør imidlertid ikke noen rett til reduksjon av utgående merverdiavgift.

Selskapets redegjørelse i saken trekker også i retning av at det foreligger en ettergivelse av betalingskrav, og ikke en reduksjon som følge av at det ikke er ytt tjenester tilsvarende opprinnelig fakturert beløp. Skattekontoret viser i denne sammenheng til følgende uttalelse:

"Påpekt mangel utbedret, ber om utbetaling, purringer, argumenter om bagateller, nye betalingskrav og purringer, samtaler og lovnader, men ingen vilje til å betale, prøver i et helt år å få noe utbetalt uten å lyktes".

Dette bildet nyanseres noe av senere redegjørelse mottatt i forbindelse med klagen. Skattekontoret finner ikke at dette medfører at det er grunnlag til å konkludere annerledes enn i vedtaket av 14. desember 2016.

Skattekontoret finner at merverdiavgiftsloven § 4-7 er overtrådt. Videre at staten har eller kunne ha blitt påført et tap som følge av selskapets tapsføring. Det objektive vilkår for ileggelse av tilleggsavgift på bakgrunn av tapsføring av kr 37 966 er dermed oppfylt.

Subjektive vilkår                                                                                                                                                           Det blir et spørsmål om overtredelsen kan anses å være uaktsom, se merverdiavgiftsloven § 21-3.

Uaktsomhet foreligger når avgiftssubjektet burde forstå at handlingen kunne medføre overtredelse av lov eller forskrift. Beviskravet er klar sannsynlighetsovervekt.

Skattekontoret vil påpeke at det ikke er avgiftspliktiges eventuelle hensikt som er avgjørende for at skyldkravet er oppfylt. Det er nok med uaktsomhet for å kunne ilegge tilleggsavgift. Med uaktsomt menes at avgiftspliktige burde ha handlet annerledes enn hva en gjorde.

Merverdiavgiftssystemet er selvdeklarerende og alle avgiftspliktige skal på vegne av staten beregne og innberette riktig merverdiavgift. Feil avgiftspliktige gjør vil som oftest bare bli oppdaget ved gjennomføring av kontroller. Dette fører til at aktsomhetskravet til avgiftspliktige er strengt. Manglende kunnskaper om reglene eventuelt å unnlate å sørge for å engasjere den nødvendige hjelp vil i seg selv anses som uaktsomt.

Avgiftspliktige svarer også for medhjelpers handlinger eller mangel på handlinger, herunder uaktsomme feil som for eksempel regnskapsfører foretar.

I denne saken er det tapsført beløp som ikke oppfyller vilkårene i merverdiavgiftsloven § 4-7. Videre forelå det ikke annen alternativ dokumentasjon som kreditnota eller annen skriftlig dokumentasjon som sannsynliggjør adgang til å redusere den utgående merverdiavgiften tilknyttet omsetningen på tidspunktet for tapsføringen. Slik dokumentasjon er fortsatt ikke fremlagt.

Skattekontoret finner på denne bakgrunn at klager har opptrådt uaktsomt og at vilkårene for ileggelse av 20% tilleggsavgift av kr 37 966 opprettholdes.

 

Sekretariatets vurdering

Formelle forhold og konklusjon

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd

Skattepliktige har påklaget skattekontorets vedtak innen klagefristen.

Sekretariatet, som forbereder saker for Skatteklagenemnda, bemerker at saksbehandlingsreglene i merverdiavgiftsloven og forvaltningsloven er opphevet og erstattet av ny skatteforvaltningslov fra 1. januar 2017. Saken gjelder etterberegning etter merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b. Bestemmelsen er fra 1. januar 2017 videreført i skatteforvaltningsloven § 12-1 første ledd. Dette medfører ikke realitetsforskjell for denne saken.

Sekretariatet innstiller på at klagen ikke tas til følge.

Ileggelse av tilleggsavgift

Skatteforvaltningsloven trådte i kraft 1. januar 2017. Den 21. juni 2017 ble det foretatt en endring av overgangsbestemmelsen i skatteforvaltningsloven § 16-2 (2). Bestemmelsen har følgende ordlyd:

"§§ 14-3 til 14-7 får virkning for saker der opplysningssvikten er begått etter tidspunktet for lovens ikrafttredelse. Det samme gjelder for saker der vedtak treffes etter lovens ikrafttredelse, men opplysningssvikten er begått før tidspunktet for lovens ikrafttredelse, for så vidt samlet tilleggsskatt eller overtredelsesgebyr hadde blitt høyere etter de tidligere reglene."

Dette innebærer at det som utgangspunkt er merverdiavgiftslovens bestemmelser om tilleggsavgift som kommer til anvendelse i denne saken, siden opplysningssvikten er begått før 1. januar 2017. Dette gjelder likevel kun dersom skatteforvaltningslovens bestemmelser om tilleggsskatt ikke innebærer et gunstigere resultat. I så fall er det reglene i skatteforvaltningsloven som skal anvendes.

Sekretariatet har foretatt en vurdering og kommet til at skatteforvaltningslovens regler ikke vil føre til et gunstigere resultat i denne saken. Det foreligger ikke unnskyldelige forhold som vil medføre bortfall av tilleggsavgiften, og de øvrige vilkårene anses oppfylt etter begge regelsett. Det er derfor reglene i merverdiavgiftsloven som kommer til anvendelse.

Spørsmålet om å ilegge tilleggsavgift og størrelsen på denne skal vurderes på grunnlag av den enkelte forsømmelse. Tilleggsavgift må i likhet med tilleggsskatt anses som straff etter EMK. Det er skattemyndighetene som må bevise at vilkårene for tilleggsavgift er oppfylt. Dersom overtredelsen av merverdiavgiftsreglene har vært uaktsom, er beviskravet for å ilegge tilleggsavgift klar sannsynlighetsovervekt, jf. Høyesteretts avgjørelse i UTV-2008-1548 (Sørum) og Eidsivating lagmannsretts dom i UTV-2011-1294 (Parkettpartner AS). Har overtredelsen vært grovt uaktsom eller forsettlig, gjelder det strafferettslige beviskravet, bevist utover enhver rimelig tvil, jf. Sivilombudsmannens uttalelse 24. januar 2012 i SOM-2011-871. Dette fremgår også av Skattedirektoratets retningslinjer for ileggelse av tilleggsavgift av 10. januar 2012 punkt 2.3.

Både de objektive og subjektive vilkårene i merverdiavgiftsloven § 21-3 må være oppfylt for at tilleggsavgift kan bli ilagt. De objektive vilkår er knyttet til hva avgiftssubjektet har gjort eller ikke gjort, i tillegg til vilkåret om at overtredelsen har eller kunne ha påført staten tap. Det subjektive vilkår, om overtredelsen er forsettlig eller uaktsom, er knyttet til hvorfor overtredelsen har skjedd. Beviskravet knytter seg således til om merverdiavgiftsloven med tilhørende forskrifter er overtrådt, om overtredelsen kunne ha påført staten tap, og om den avgiftspliktige har opptrådt på en måte som rettslig sett anses som uaktsom, eventuelt grovt uaktsom eller forsettlig. Beviskravet gjelder også størrelsen på den avgiftsunndragelsen som tilleggsavgiften er basert på.

Etter sekretariatets oppfatning er både de objektive og subjektive vilkår for ileggelse av tilleggsavgift til stede og foretatt utmåling av sats i henhold til gjeldende retningslinjer. Det vises til skattekontorets vurdering ovenfor.

Det subjektive vilkår er at det må foreligge forsett eller uaktsomhet for at tilleggsavgift skal kunne anvendes. I punkt 2.2.1 i retningslinjene forklares uaktsomhet slik:

"Det foreligger uaktsomhet når avgiftssubjektet burde forstått at handlingen kunne medføre overtredelse av lov eller forskrift".  

Enhver som driver virksomhet plikter å sette seg inn i de regler som gjelder for beregning av avgift for sin egen virksomhets del, og en unnlatelse av å søke kunnskap om regelverket, eventuelt unnlate å sørge for å engasjere den nødvendige hjelp, kan i seg selv anses som uaktsomt".

Det følger av punkt 2.2.4 i retningslinjene at et avgiftssubjekt svarer for medhjelperes handlinger. Avgiftssubjektet kan ikke fri seg fra ansvaret ved å overlate til andre å forestå regnskapsførsel mv.

I dette tilfelle har selskapet engasjert regnskapskontor, og det er regnskapskontor som har gjort feil ved innsending av den korrigerte mva-meldingen for 6. termin 2015. Det følger av retningslinjene at dette ikke kan tillegges vekt ved vurderingen av om det foreligger uaktsomhet. Det er bare ved forsett eller grov uaktsomhet at det ikke skal foretas identifikasjon hos medhjelper, se punkt 2.2.4 tredje avsnitt i retningslinjene.  

Regnskapskontoret har i klagen erkjent at en ikke skulle ha tapsført kravet uten kreditnota fra selskapet. Den dokumentasjon som selskapet har forelagt regnskapskontoret kan ikke likestilles med en kreditnota ved bokføringen.    

Merverdiavgiftsloven § 4-7 omhandler den avgiftsmessige behandling av tap på utestående fordringer. Bestemmelsen stiller krav om at "skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt". Det er fastsatt forskrift om når en fordring anses endelig tapt, se FMVA § 4-7-1.

Manglende betalingsvilje som følge av uenighet om kravet er i praksis ikke blitt ansett som tilstrekkelig til at avgiften kan tilbakeføres.  

I dette tilfellet opplyses at det er purret og mottatt løfter om betaling uten at dette har skjedd. Advokat og rettssak er vurdert, men virksomheten har ikke fulgt opp ved å kreve inn utestående beløp. Selskapet har vist aktivitet for å få inn beløpet og en minnelig løsning, men ingen tvangsinnfordring. Takstmannens vurdering i brevet oversendt 3. april 2017 viser at oppdraget er blitt krevende i form av reklamasjoner, utbedringer mv. Restkravet er ettergitt uten forsøk på tvangsinndrivelse. Det fremgår av klagen at tapsføringen er gjort på bakgrunn av reduksjon av opprinnelig faktura, og ikke har noe med kundens betalingsevne å gjøre. Det ble ikke laget kreditnota på tapet.

I saken vedrørende B valgte selskapet å avslutte saken og godta motkrav fra kunde. Det ble ikke laget kreditnota, men kravet tapsført av regnskapskontoret på grunnlag av fremlagt dokumentasjon fra selskapet. De forskriftsmessige krav på innfordring på omtvistet restbeløp er ikke fulgt opp. Det hevdes i klagen at utfallet uansett ville bli det samme, men opplyses samtidig at reduksjonen ikke hadde noe med kundens betalingsevne å gjøre. Bokføringsforskriften § 5-2-7 om utstedelse av kreditnota er ikke fulgt opp.

Etter sekretariatets vurdering er ikke vilkårene for å tapsføre beløp oppfylt etter merverdiavgiftsloven § 4-7 første ledd. Det vises til skattekontorets vurdering ovenfor.  

Selskapets aktsomhet må vurderes på det tidspunkt bokføringen fant sted. Sekretariatet vil i denne forbindelse vise til Høyesteretts avgjørelse i HR-2017-1851-A (Skårer Syd) og HR-2016-1982-A (Norisol), som klargjør premissene for tolkning og vurdering av aktsomhetsvurderingen.

De aktuelle fordringene er tapsført uten at vilkårene for tapsføring foreligger, jf. ovenfor. Etter sekretariatets vurdering må dette anses som en uaktsom handling som kan danne grunnlag for ileggelse av tilleggsavgift. Det vises til skattekontorets vurdering ovenfor.

Tilleggsopplysninger mottatt av skattekontoret 3. april 2017 viser at det var grunnlag for prisavslag og utstedelse av kreditnota på deler av beløpet, men dette er ikke fulgt opp ved bokføringen. De nødvendige formkrav som stilles i bokføringsforskriften er ikke etterlevd. Dette er delvis ordnet i ettertid ved at det er laget en kreditnota, men sekretariatet finner som nevnt at grunnlaget for tapsføringen ikke var til stede på bokføringstidspunktet slik at anvendelse av tilleggsavgift var på sin plass.

Selv om merverdiavgiftsloven § 21-3 er en "kan"-bestemmelse finner ikke sekretariatet at det er grunnlag for å unnlate å ilegge tilleggsavgift. Den utviste uaktsomhet vurderes å ikke være av en slik unnskyldelig karakter at hovedregelen om normalsats på 20 % bør avvikes. Det vises til Skattedirektoratets retningslinjer for ileggelse av tilleggsavgift av 10. januar 2012 at utgangspunktet ved uaktsomhet er at tilleggsavgift skal ilegges med 20 %.

Sekretariatet har imidlertid kommet til at det bør gis kompensasjon i forhold til EMK og liggetid.

Forholdet til EMK – konvensjonsbrudd:

Selv om det ikke er anført i saken, har sekretariatet på eget initiativ foretatt en vurdering av om det i denne saken foreligger brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 6 nr. 1. jf. menneskerettsloven § 3.

Ileggelse av tilleggsskatt er å anse som straff etter EMK, jf. Rt-2000-996 og Rt- 2010-1121. Skattepliktige som er varslet om tilleggsskatt har krav på at endelig avgjørelse skjer innen rimelig tid, jf. EMK art. 6 nr. 1 som lyder:

"For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter^​ eller en straffesiktelse^​ mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov."

Det foreligger konvensjonsbrudd etter art. 6 både hvis den totale saksbehandlingstiden er for lang og hvis det har vært en for lang inaktiv periode i løpet av den totale saksbehandlingstiden, jf. HR-2016-225-S avsnitt 31.

En lang inaktiv periode, liggetid, vil i seg selv også kunne være et konvensjonsbrudd jf. Rt-2005-1210 og HR-2016-225-S. Med liggetid forstås kun perioder med fullstendig inaktivitet, dårlig fremdrift i saksbehandlingen omfattes ikke, jf. HR-2016-225-S avsnitt 33. Dårlig fremdrift inngår derimot i vurderingen av om den totale saksbehandlingstiden er blitt for lang. Det er konvensjonsbrudd på grunn av inaktivitet sekretariatet vurderer nærmere i denne saken.

Spørsmålet blir om liggetiden i denne saken innebærer et brudd på EMK art. 6.

I Rt-2005-1210, som gjaldt tradisjonell strafferett, kom Høyesterett til at total inaktivitet i ett år representerte en krenkelse av EMK art. 6 nr. 1. I HR-2016-225-S utgjorde en total liggetid på syv til åtte måneder ikke konvensjonsbrudd etter EMK art. 6. nr. 1.

I Rt-2007-1217 avsnitt 65 fremkommer det at:

"de rettssikkerhetsgarantier som EMK artikkel 6 sikrer i straffesaker, ikke kan håndheves like strengt for sanksjoner som faller utenfor den tradisjonelle strafferett, men som likevel blir betraktet som straff etter EMK artikkel 6."

Dette støttes også av EMDs storkammerdom av 23. november 2006, Jussila mot Finland (EMD-2001-73053). Dette taler etter sekretariatets syn for at Rt-2005-1210 må vurderes i lys av at foreliggende sak gjelder administrativt ilagt tilleggsskatt.

I dom publisert i UTV-2016-1280 kom lagmannsretten til at en periode på 20 måneder med inaktivitet i saksbehandlingen måtte anses som en krenkelse av EMK art. 6 nr. 1.

Skattekontorets redegjørelse ble mottatt av sekretariatet den 18. mai 2017. Saken har hatt en samlet liggetid hos sekretariatet på ca. 1 år og 6 måneder.

Basert på gjennomgangen av rettspraksis foran er det sekretariatets syn at spørsmålet om tilleggsskatt i denne saken ikke er avgjort innen rimelig tid i henhold til EMK art. 6 nr. 1.

Rimelig kompensasjon – EMK art. 13:

Ved brudd på EMK har skattepliktige krav på et effektivt rettsmiddel i henhold til EMK art. 13:

"Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handler i offisiell egenskap."

Spørsmålet er hva et effektivt rettsmiddel innebærer i foreliggende sak.

EMK art. 13 regulerer ikke de internrettslige virkningene av konvensjonskrenkelse.

Ved vurderingen av hva som utgjør en rimelig kompensasjon må det derfor sees hen til nasjonal rettspraksis. Sekretariatet bemerker at det i henhold til avgjørelse i Høyesteretts ankeutvalg HR-2017-1814-U er anledning til å utmåle en straff som er lavere enn lovbestemt minstestraff.

I Rt-2000-996, som gjaldt ileggelse av skjerpet tilleggsskatt, ble både bortfall og nedsettelse av tilleggsskatten ansett å være et effektivt rettsmiddel etter EMK art. 13. Tilleggsskatten for 1987 falt bort og tilleggsskatten for 1988 ble satt til 30 %. Total saksbehandlingstid hadde vært henholdsvis 11 og 8 år. Til forskjell fra foreliggende sak gjaldt ikke denne saken spørsmålet om ren liggetid var en krenkelse av EMK art 6 nr. 1.

I HR-2016-225-S forelå det ikke brudd på EMK art 6 nr.1, men det ble likevel kompensert for lang saksbehandlingstid. Det uttales der at reduksjonen må være forholdsmessig. Sentralt er lengden på forsinkelsen. Hva som er forholdsmessig må vurderes i den enkelte sak. Sakens øvrige omstendigheter må trekkes inn i vurderingen, særlig hvor belastende forsinkelsen har vært for den tiltalte. Selv om det ikke forelå brudd på EMK art 6 nr. 1 i den saken, er det sekretariatets syn at momentene ved vurderingen av hva som er en rimelig kompensasjon ved lang saksbehandlingstid også er relevante i de tilfellene det foreligger konvensjonsbrudd.

I UTV-2016-1280 ble en reduksjon av satsen for tilleggsskatten med 10 prosentpoeng fra 20 % til 10 % ansett å være en rimelig kompensasjon. I den saken gjaldt det som tidligere nevnt en liggetid på 20 måneder. Den saken dreide seg således om en lengre periode med liggetid enn denne saken.

I denne saken er tilleggsavgiften ilagt med 20 %. Sekretariatet finner med bakgrunn i det ovennevnte at satsen for tilleggsavgift i denne saken bør settes til 10 % som en kompensasjon for at liggetiden utgjør ca. 1 år og 6 måneder. Satsen for tilleggsavgift reduseres derfor med 10 prosentpoeng, fra 20 % til 10 %.

Sekretariatet foreslår etter dette at det fattes slikt

                                      v e d t a k:

Klagen tas ikke til følge. Satsen for tilleggsavgift reduseres med 10 %, fra 20 % til 10 %.

 

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Alminnelig avdeling 02

Skatteklagenemnda har enstemmig kommet til annet resultat enn innstillingen fra Sekretariatet for Skatteklagenemnda.

Nemndas medlem Holst Ringen har avgitt slikt votum:

Uenig i sekretariatets innstilling.

Klager har utført avgiftspliktige oppdrag for C og B. I begge tilfellene oppsto det uenighet om størrelsen på vederlaget for de tjenestene som var utført, og dette førte til at kravene ble redusert.

Avgift av den reduserte betalingen utgjorde henholdsvis 11 138 og 37 966 kroner og disse beløpene ble tapsført i oppgaven for 6. termin 2015 i medhold av mval. § 4-7. Samlet beløp ble etterberegnet av skattekontoret, og klager har ikke bestridt at det ikke er adgang til å foreta tapsføring.

Fordi det forelå dom i forliksrådet vedrørende kravet mot C, uttalte skattekontoret at det kunne utstedes kreditnota for beløpet. Det ble ikke beregnet tilleggsavgift av det etterberegnede beløpet på 11 138 kroner.

Vedrørende kravet mot B er det fremlagt to takstrapporter hvor det tydelig fremgår at det er påvist feil og mangler ved de tjenestene som er levert. Etter min mening er det således fullt ut dokumentert at det nettopp er de påviste feil og mangler som har ført til at vederlaget er redusert. Til tross for dette har skattekontoret, med tilslutning fra sekretariatet, uttalt at det «foreligger en ettergivelse av betalingskrav». Dette synes å begrunne at det, i motsetning til kravet mot C, ikke er adgang til å utstede kreditnota for beløpet. Således er det også beregnet tilleggsavgift av det etterberegnede beløpet på 37 966 kroner.

Det synes ikke tvilsomt at reduksjonen av vederlaget i begge tilfellene skyldes feil og mangler ved de tjenestene som er levert. Etter min mening foreligger det tilnærmet likeartede forhold, og det er ikke grunn til ulik behandling for så vidt gjelder tilleggsavgift.

 

Det foreslås at klagen tas til følge.

Nemndas medlem Folkvord har avgitt slikt votum:

Uenig i sekretariatets innstilling.
Slutter meg til Holst Ringens votum.

Nemndas medlem Karlsen Sunde har avgitt slikt votum:

Uenig i sekretariatets innstilling.
Jeg er enig i merknadene til Trygve Holst Ringen.

 

Det ble 18. desember 2018 fattet slikt

                                           v e d t a k:

Klagen tas til følge.