Sentrale endringer

EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har godkjent ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift for perioden 2022−2027. Hovedtrekkene i den tidligere ordningen er videreført.

Den ekstra arbeidsgiveravgiften på 5 %, som ble innført fra 1. januar 2023, er videreført i 2024. Innslagspunktet er imidlertid hevet fra 750 000 til 850 000 kroner fra 1. januar 2024. Den ekstra arbeidsgiveravgiften er omtalt nærmere i punkt 4.8.

Fra 2024 er fribeløpet for bagatellmessig støtte økt fra 500 000 til 850 000 kroner. Fribeløpsordningen gjelder for arbeidsgivere i sone Ia, for arbeidsgivere i sone II-V som er omfattet av avgiftsvedtaket § 4 og for foretak i økonomiske vanskeligheter. Tidligere var det et lavere fribeløp på 250 000 kroner for arbeidsgivere med virksomhet innenfor næringskoden Godstransport på vei, herunder utleie av lastebiler med fører (næringskode 49.41). Fra og med 1. januar 2024 er det ikke lenger et eget fribeløp for denne gruppen. Se nærmere om fribeløp for bagatellmessig støtte i punkt 6.

1 Innledning

1.1 Hvem skal betale arbeidsgiveravgift?

Etter folketrygdloven § 23-2 første ledd skal arbeidsgivere betale arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold som han plikter å rapportere, jf. skatteforvaltningsloven § 7-2.

Som hovedregel skal det ikke betales arbeidsgiveravgift når mottakeren av godtgjørelsen har utført arbeidet eller oppdraget som ledd i næringsvirksomhet. Det er i mange tilfeller gitt fritak for avgiftsplikt, se blant annet punkt 12 til 17.

1.2 Hvordan skal arbeidsgiveravgiften rapporteres og betales?

Etter skatteforvaltningsloven § 8-6 første ledd skal arbeidsgiver gi opplysninger om beregnet arbeidsgiveravgift og grunnlaget for beregning av avgiften for hver kalendermåned etter reglene i a-opplysningsloven, se punkt 7.

Videre skal arbeidsgiver av eget tiltak innbetale summen av avgiftsbeløpet for de to foregående månedene henholdsvis hver 15. januar, 15. mars, 15. mai, 15. juli, 15. september og 15. november, jf. skattebetalingsloven § 10-10 første ledd, se punkt 8.

1.3 Hva er differensiert arbeidsgiveravgift?

Arbeidsgiveravgiften i Norge er regionalt differensiert, dette innebærer at avgiftssatsene varierer etter hvor arbeidsgiver er lokalisert. Satsene er lavere i distriktene enn i mer sentrale strøk. Landet er delt inn i 7 ulike arbeidsgiveravgiftssoner (sone I, Ia, II, III, IV, IVa og V). Satsene varierer fra 14,1 % i sone I til 0 % i sone V. Plasseringen av områder i de enkelte sonene har blant annet sammenheng med befolkningstetthet, sysselsetting og økonomisk vekst. Formålet med en differensiert arbeidsgiveravgift er å forhindre eller redusere fraflytting i tynt befolkede regioner i Norge. Ordningen virker gjennom å stimulere arbeidsmarkedet i distriktene, som igjen gir grunnlag for økt bosetting og økonomisk vekst.

Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er hjemlet i folketrygdloven § 23-2 tolvte ledd, og i det årlige stortingsvedtaket om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden (avgiftsvedtaket).

1.4 Forholdet til statsstøtteregelverket

Adgangen til å betale arbeidsgiveravgift med redusert sats eller 0-sats innebærer statsstøtte.

Arbeidsgivere som driver næring i distriktene, mottar statsstøtte i form av at de får betale mindre arbeidsgiveravgift enn arbeidsgivere i mer sentrale strøk. Det er differansen mellom den reduserte avgiften arbeidsgiver betaler, og den avgiften som skulle vært betalt ved bruk av full avgiftssats, som utgjør mottatt statsstøtte. Arbeidsgivere som bruker en redusert avgiftssats, dvs. en lavere sats enn 14,1 %, må derfor forholde seg til statsstøtteregelverket.

Etter EØS-avtalen kan statsstøtte som utgangspunkt bare tildeles dersom den på forhånd er godkjent av EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Norge er som nevnt delt inn i syv arbeidsgiveravgiftssoner (sone I, Ia, II, III, IV, IVa og V). Reduksjonen av avgiften i sone Ia er begrenset til bagatellmessig støtte, som kan tildeles uten godkjennelse fra ESA. Det er derfor ordningen i sone II–V som må godkjennes av ESA. Den norske ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift bygger altså på to ulike EØS-regelsett for statsstøtte:

Det ene er ESAs retningslinjer for regional statsstøtte (RAG), som gir grunnlag for den generelle delen av ordningen i sonene II–V. Denne delen av ordningen er notifisert til ESA, og er godkjent for perioden 2022-2027.

Det andre regelsettet som ligger til grunn for ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er forordning (EU) nr. 2023/2831om bagatellmessig støtte, som er grunnlaget for fribeløpsordningen i sone Ia, for arbeidsgivere i økonomiske vanskeligheter og i næringssektorene som ikke kan motta regional statsstøtte etter RAG.

Det følger av støtteprosessloven § 8 at støttemottaker har plikt til å gi støttegiver den informasjon som er nødvendig for kontroll av at reglene om offentlig støtte overholdes. Videre følger det av § 12 at støttegiveren skal kreve at offentlig støtte som er tildelt i strid med iverksettelsesforbudet i § 5 tilbakeføres med renter. Ved tilbakeføring av offentlig støtte gjelder skatteforvaltningsloven så langt den passer, jf. støtteprosessloven § 3.

For å sikre at arbeidsgiver ikke mottar mer statsstøtte enn det som er tillatt, plikter arbeidsgivere som beregner arbeidsgiveravgift med reduserte satser, å gi opplysninger om eventuell annen støtte til dekning av lønnskostnader som arbeidsgiver har blitt eller blir tildelt for samme periode, jf. avgiftsvedtaket § 3 fjerde ledd og § 4 sjette ledd.

Tildeling av offentlig støtte i form av differensiert arbeidsgiveravgift på 100 000 euro eller mer skal meldes til «Registeret for offentlig støtte». Se mer om dette i punkt 9.

1.5 Regelverk

• Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 23-2 – gir hovedregelen om arbeidsgiveravgift.
• Stortingsvedtak 14. desember 2023 nr. 2072 om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2024 (avgiftsvedtaket) §§ 1 til 5 – gir reglene om hvordan avgiften skal beregnes med hensyn til soner og satser.
• Forskrift 2. desember 1997 nr. 1385 om beregning og fastsetting m.v. av arbeidsgiveravgift til folketrygden og Lov 27. mai 2016 nr. 14 om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven) - gir regler om beregning og fastsetting av arbeidsgiveravgift.
• Lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) og forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) – gir regler om betaling og innkreving av arbeidsgiveravgift.
• Lov 22. juni 2012 nr. 43 om arbeidsgivers innrapportering av ansettelses- og inntektsforhold m.m. (a-opplysningsloven), og i forskrift 24. juni 2014 nr. 857 om arbeidsgivers innrapportering av ansettelses- og inntektsforhold med mer (a-opplysningsforskriften) – gir regler om innrapportering av arbeidsgiveravgift.

2 Soneplassering

Avgiftsvedtaket § 1 første og andre ledd lyder:

"(1) Arbeidsgiveravgift beregnes som hovedregel etter satsen som gjelder i den sonen hvor arbeidsgiver anses å drive virksomhet. Det kan likevel ikke benyttes redusert sats når arbeidsgiver har virksomhet innenfor nærmere angitte sektorer eller når arbeidsgiver er i økonomiske vanskeligheter, jf. § 4 og § 3 annet ledd.

(2) Et foretak som er arbeidsgiver, anses å drive virksomhet i den kommunen hvor foretaket skal være registrert etter enhetsregisterloven. En privatperson som er arbeidsgiver, anses å drive virksomhet i den kommunen hvor vedkommende er bosatt ifølge folkeregisteret."

Avgjørende for hvilken sone som skal legges til grunn for beregning av arbeidsgiveravgift, er som hovedregel hvor virksomheten skal være registrert etter enhetsregisterloven. Bakgrunnen for dette er ESAs retningslinjer for regionalstøtte, som bare tillater at det gis støtte i form av reduserte avgiftssatser til virksomheter som drives innenfor det geografiske virkeområdet for nærmere angitte soner. Dette gjelder også i de tilfellene virksomheten drives i form av en registrert underenhet, jf. avgiftsvedtaket § 1 tredje ledd, se nedenfor under punkt 2.4. Også arbeidsgivere som omfattes av de særskilte reglene for ambulerende virksomhet skal som utgangspunkt følge prinsippet om at satsen i sonen der virksomheten er registrert anvendes, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd. Det gjelder imidlertid unntak i de tilfellene hvor "hoveddelen av arbeidstakerens arbeid" utføres i en annen sone enn registreringssonen. Se nærmere i punkt 3.

For en privatperson som er arbeidsgiver skal folkeregistrert adresse legges til grunn ved sonetilordningen, jf. avgiftsvedtaket § 1 andre ledd andre punktum.

Det er registreringsstedet på utbetalingstidspunktet for lønn mv. som er avgjørende for hvilken sone som skal brukes. Unntak gjelder ved flytting i løpet av terminen, se punkt 2.2.

2.1 Enhetsregisterreglene

Den registrerte forretningsadressen i Enhetsregisteret er i utgangspunktet avgjørende for hvor virksomheten skal anses å være lokalisert, jf. avgiftsvedtaket § 1 andre og tredje ledd For nærmere regler om registrering, se enhetsregisterloven og enhetsregisterforskriften. Arbeidsgivere som er usikre på hvordan registrering av virksomheten skal foretas i Bedrifts- og foretaksregisteret, må henvende seg til Statistisk sentralbyrå for nærmere veiledning.

2.2 Flytting av hovedenhet eller underenhet

Flytting av hovedenhet eller underenhet fra én sone til en annen sone i løpet av året, får virkning fra og med påfølgende kalendermåned, jf. avgiftsvedtaket § 1 femte ledd. Det skal "uten ugrunnet opphold" sendes inn endringsmelding som gjelder flytting av enheten til Enhetsregisteret, jf. enhetsregisterloven § 15, jf. § 5 andre ledd bokstav b. Det er flyttedatoen som er oppgitt i endringsmeldingen som er avgjørende for når virksomheten kan bruke satsen i sonen de flytter til, så lenge den meldte flyttedatoen gir uttrykk for realiteten.

2.3 Feilregistrering og unnlatt registrering

Opplysningene i Enhetsregisteret kan ikke alltid legges til grunn ved beregning av arbeidsgiveravgift. Det kan tenkes at Enhetsregisteret av ulike grunner ikke inneholder riktige opplysninger om arbeidsgivers lokalisering. Grunnen kan for eksempel være at en arbeidsgiver har flyttet, uten at endringsmelding er sendt, eller at sendt melding ikke er registrert. Et annet tilfelle kan være at pliktig registrering ikke er gjennomført. Har et foretak registreringspliktige underenheter som ikke er registrert med eget underorganisasjonsnummer i Enhetsregisteret, regnes enheten likevel som en egen beregningsenhet. Arbeidsgiveravgift skal derfor rapporteres i sonen hvor den uregistrerte underenheten er plassert.

Av avgiftsvedtaket § 1 andre ledd fremgår det at det er satsen for den sonen hvor foretaket eller underenheten skulle ha vært registrert som skal brukes på avgiftsgrunnlaget, jf. "skal være registrert etter enhetsregisterloven". Dette gjelder både i tilfeller hvor riktig registrering ville medført en høyere sats, og i tilfeller hvor riktig registrering ville medført en lavere sats for foretaket. Det er imidlertid foretaket selv som er nærmest til å foreta vurderingen av hvor de etter enhetsregisterreglene skal være registrert. Det må derfor kunne kreves at foretaket i tilstrekkelig grad dokumenterer at de skulle ha vært registrert i denne andre sonen, dersom en lavere sats enn i registreringssonen skal legges til grunn. Hva som vil være tilstrekkelig dokumentasjon må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Se også punkt 7.3 om de ytre frister for endring av tidligere innrapportert arbeidsgiveravgift.

2.4 Tilpasninger og ulovlig omgåelse

Siden soneplasseringen avhenger av arbeidsgiverens lokalisering og ikke av arbeidstakers bosted, vil oppfordringen til å gjennomføre tilpasninger for å spare avgift i noen sammenhenger være stor. Utgangspunktet er at slike tilpasninger må respekteres, men det må være realitet bak registreringen.

Det følger som nevnt av avgiftsvedtaket § 1 andre ledd at det er hvor foretaket skal være registrert etter enhetsregisterloven som er avgjørende. I dette ligger det et krav om at registreringen i Enhetsregisteret må samsvare med hvor den faktiske driften av virksomheten skjer.

Driften av virksomheten må i rimelig utstrekning knytte seg til registrert forretningsadresse. Det er naturlig å se hen til virksomhetens karakter i vurderingen av hva det er rimelig å kreve av aktivitet på registrert adresse. Som et minimum må man kunne henvende seg og komme i kontakt med foretaket på adressen, og det må være et fast bemannet kontor på adressen med minst én ansatt. Dersom registrert forretningsadresse fremstår som et "postkassekontor", må man ved avgiftsberegningen se bort fra registrert forretningsadresse og heller legge til grunn avgiftssonen hvor virksomheten reelt anses å være drevet fra.

2.5 Underenheter

Alle foretak som driver næringsaktivitet eller skal rapportere lønn mv. på a-meldingen, må opprette en underenhet, se nettsidene til Brønnøysundregisteret. Dersom foretaket driver næringsaktivitet av et visst omfang i forskjellige bransjer, skal de opprette en ny underenhet per bransje. På samme måte må foretak som driver næringsaktivitet på flere geografiske steder også opprette en ny enhet for hvert nytt sted, jf. enhetsregisterforskriften § 10. Det er Statistisk sentralbyrå som avgjør hvilke underenheter som skal registreres.

Eksempel 1
Foretak A driver butikk og har ansatte i Oslo. De må da opprette én underenhet der de rapporterer lønn på a-meldingen.

Eksempel 2
Etter to år utvider foretak A med en ny butikk i Trondheim. De må da opprette en ny underenhet for butikken i Trondheim. Totalt har foretak A nå to underenheter.

Eksempel 3
Ett nytt år går, og foretak A begynner i tillegg med rådgivning i Oslo. Dette er næringsaktivitet i en ny bransje. De må da opprette en ny underenhet for den nye næringsaktiviteten. Totalt har foretak A nå tre underenheter.

Egen beregningsenhet

Den enkelte underenhet utgjør en egen beregningsenhet for arbeidsgiveravgift, og underenhetens lokalisering avgjør hvilken sats som skal brukes, jf. avgiftsvedtaket § 1 tredje ledd. Det er satsen i sonen der underenheten er registrert som skal brukes på lønnskostnadene knyttet til denne. Det må klart fremgå av lønnsregnskapet at lønnsutgifter tilknyttet arbeid for underenheten tilordnes denne. Selv om hver underenhet er en egen beregningsenhet, skal rapportering og innbetaling av arbeidsgiveravgift gjøres samlet. Se punkt 7 og 8.

Den ansattes arbeidssted

Når det er registrert underenheter, må det ved valg av avgiftssone også tas stilling til hvor den enkelte ansatte har sitt arbeidssted. Det er da naturlig å se hen til hvor vedkommende har sitt faste oppmøtested. Dersom den ansatte ikke har et fast oppmøtested, kan andre relevante momenter være hvor vedkommende får sine arbeidsinstrukser fra, og/eller hvor nærmeste leder med personalansvar er lokalisert.

Ansatte som er tilknyttet flere underenheter

Ansatte kan være tilknyttet flere ulike registreringspliktige underenheter, og derfor utføre arbeid i ulike soner for det samme foretaket. I slike tilfeller skal en bruke satsen som gjelder for den sonen der den aktuelle enheten er registrert, for ytelser tilknyttet den enkelte enhet. Er det vanskelig å avgjøre nøyaktig hvilke ytelser som knytter seg til hver enkelt enhet, må en gjøre en forholdsmessig beregning på bakgrunn av hvor stor del av arbeidstiden som tilbringes på hvert enkelt sted.

Ambulerende virksomhet

For ambulerende virksomhet, som for eksempel bygge- og anleggsvirksomhet og transportvirksomhet, er det etter enhetsregisterreglene gjort unntak fra plikten til å registrere underenheter, selv om det drives virksomhet på flere steder, se nettsidene til Brønnøysundregistrene. Dette begrunnes med virksomhetens karakter. Det ligger i sakens natur at ambulerende virksomhet foregår på ulike adresser. Det skal likevel registreres underenhet for hvert sted hvor det er opprettet faste avdelingskontorer el. For beregning av arbeidsgiveravgift er det gitt en særregel for ambulerende virksomhet i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd. Se nedenfor under punkt 3.

Underenheter og fribeløp

Registrering av underenheter på ulike adresser har bare betydning for hvilken sats som skal brukes ved beregning av avgiften, og får ingen innvirkning på et eventuelt fribeløp. Én juridisk enhet har bare krav på ett fribeløp uavhengig av hvor mange underenheter den har, se punkt 6.7.

3 Unntaket for ambulerende virksomhet

3.1 Hva er ambulerende virksomhet

I noen bransjer er det vanlig at de ansatte reiser og jobber store deler av tiden i andre soner enn der virksomheten er registrert. Dette gjelder for eksempel innenfor transport, arbeidsutleie og bygg- og anleggsbransjen. Uavhengig av bransje er noen virksomheter også organisert på en måte som gjør at de ansatte i stor grad jobber andre steder enn på registreringsstedet, for eksempel på hjemmekontor. For slike virksomheter er det, etter enhetsregisterreglene, gjort unntak for plikten til å registrere underenhet der arbeidet utføres. For mer informasjon om når et foretak skal registrere en underenhet i sonen hvor arbeidet utføres, se punkt 2.5.

Ved ambulerende virksomhet gjør avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd et unntak fra hovedregelen om at satsen i registreringssonen skal anvendes ved beregning av arbeidsgiveravgift. Dersom dette unntaket kommer til anvendelse, skal arbeidsgivere i stedet bruke satsen i den sonen hvor arbeidet er utført. Hvis en arbeidstaker utfører hoveddelen av arbeidet i løpet av en kalendermåned i en annen sone enn der virksomheten er registrert, skal satsen i sonen hvor arbeidet er utført brukes på en tilsvarende del av lønnsutbetalingen som foretas den aktuelle kalendermåneden. For ikke-stedbundet arbeid (fjernarbeid) gjelder dette likevel bare dersom arbeidet utføres i en sone med høyere sats enn registreringssonen, se punkt 3.2.

3.2 Stedbundet og ikke-stedbundet arbeid (fjernarbeid)

Fra 1. januar 2022 skal det skilles mellom stedbundet og ikke-stedbundet arbeid. Stedbundet vil si at arbeidet må utføres på et bestemt sted, for eksempel på en byggeplass, og ikke-stedbundet arbeid vil si at arbeidet ikke må utføres på et bestemt sted, for eksempel hjemmekontor.

Ved stedbundet arbeid er det gjort unntak fra hovedregelen, om at registreringssonen er avgjørende, både der arbeidet utføres i en sone med høyere sats enn i registreringssonen og der arbeidet utføres i en sone med lavere sats. Ved ikke-stedbundet arbeid gjelder unntaket kun hvis sonen arbeidet utføres i har en høyere sats enn registreringssonen. Dette vil si at hvis arbeidet ikke er stedbundet, og utføres i en sone med lavere sats enn der foretaket er registrert, må man følge hovedregelen og bruke satsen i sonen der foretaket er registrert.

Eksempel 1:
En arbeidstaker jobber fulltid fra hjemmekontor i sone III, for en virksomhet som er registrert i sone V.
Arbeidsgiver skal her beregne arbeidsgiveravgift etter satsen for sone III, siden arbeidet er utført i en sone med høyere sats enn i registreringssonen.

Eksempel 2:
En arbeidstaker jobber fulltid fra hjemmekontor i sone II, for en virksomhet som er registrert i sone I.
Arbeidsgiver skal her beregne arbeidsgiveravgift etter satsen for sone I, der virksomheten er registrert, siden arbeid fra hjemmekontor er å anse som ikke-stedbundet arbeid, og arbeidet er utført i en sone med lavere sats enn i registeringssonen.

3.3 Begrepet "hoveddelen av arbeidet"

Unntaket for ambulerende virksomhet kommer bare til anvendelse dersom arbeidstakeren utfører hoveddelen av sitt arbeid den gjeldende kalendermåneden i en annen avgiftssone enn registreringssonen.

Vilkåret "hoveddelen av arbeidet" er definert i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd tredje punktum:

"Med hoveddelen av arbeidet menes her mer enn halvparten av antall arbeidsdager arbeidstakeren har gjennomført for arbeidsgiveren i løpet av kalendermåneden."

Dersom den ansatte har jobbet mer enn 50 % (hoveddelen) av tiden i en kalendermåned i en annen sone enn der virksomheten er registrert, skal arbeidsgiveren benytte satsen i den andre sonen på den andelen av lønnen som knytter seg til det arbeidet. Man ser da på hvor stor andel av tiden i en kalendermåned den ansatte har vært i den andre sonen, og rapporterer samme andel av lønnen med satsen for den sonen. Ved ikke-stedbundet arbeid gjelder dette likevel bare dersom arbeidet utføres i en sone med høyere sats enn i registeringssonen, se punkt 3.2.

Dersom den ansatte har jobbet mindre enn 50 % av tiden i en kalendermåned i en annen sone enn der virksomheten er registrert, skal hele lønnen rapporteres med satsen som er i sonen hvor arbeidsgiver er registrert.

Vurderingen av hvor hoveddelen av arbeidstakers arbeid er utført skal foretas for hver kalendermåned. Dette fordi arbeidsgiver skal rapportere opplysninger om arbeidsgiveravgift for én måned av gangen, senest den 5. i måneden etter. For at arbeidsgiver skal kunne rapportere opplysninger med endelig virkning på dette tidspunktet, må han ved hver kalendermåneds utløp kunne vurdere hvorvidt reglene om ambulerende virksomhet kommer til anvendelse.

Arbeidsgiver kan bruke enten arbeidsdager eller arbeidstimer ved beregningen, men arbeidsgiver må da være konsekvent. Dersom det ved beregningen tas utgangspunkt i arbeidstimer må lønnsregnskapet kunne produsere timelister.

Arbeid over 50 % i én annen sone

Dersom en arbeidstaker for eksempel har arbeidet 70 % i en sone med høyere sats, skal arbeidsgiver bruke den høyere satsen på 70 % av lønnsutbetalingene denne kalendermåneden. For de øvrige 30 %, brukes satsen i registreringssonen.

Eksempel 1:
Arbeidstaker A jobber i bygg- og anleggsbransjen og arbeidet for en bestemt arbeidsgiver fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:

60 % i sone III
40 % i sone V
Virksomheten er registrert i sone V

Her skal avgift beregnes etter satsen for sone III, altså 6,4 %, for 60 % av lønnsutbetalingen denne måneden. For resten av lønnsutbetalingen, det vil si 40 %, skal arbeidsgiver bruke satsen som gjelder for sone V, altså 0 %.

Eksempel 2:
Arbeidstaker B jobber i et rengjøringsbyrå og arbeidet fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:

51 % i sone V
25 % i sone IV
24 % i sone III som er virksomhetens registreringssone

Her jobber arbeidstakeren over 50 % i sone V. Det skal dermed beregnes avgift etter satsen som gjelder for sone V, altså 0 %, for 51 % av lønnsutbetalingene denne måneden. For resten av lønnsutbetalingene skal arbeidsgiver bruke satsen som gjelder for sone III, altså 6,4 %. Dette til tross for at deler av arbeidet er utført i sone IV.

Arbeid i flere soner, men ikke over 50 prosent i én enkelt sone

Dersom en arbeidstaker jobber i flere ulike soner utenfor virksomhetens registreringssone, men uten at hoveddelen av arbeidet er utført i noen av disse sonene, er det satsen i sonen hvor virksomheten er registrert som skal brukes. Det er ikke nok at arbeidet som utføres utenfor sonen der virksomheten er registrert til sammen utgjør hoveddelen av arbeidstakers arbeid, dersom kravet ikke er oppfylt innenfor én enkeltsone.

Eksempel 3:
Arbeidstaker D jobber i bygg- og anleggsbransjen og arbeidet fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:
49 % i sone III
26 % i sone IV
25 % i sone V
Virksomheten er registrert i sone V.

Her jobber arbeidstakeren under 50 % i både sone III og i sone IV. Arbeidsgiver skal derfor bruke satsen som gjelder for sone V, altså 0 %, for hele lønnsutbetalingen denne måneden. Dette selv om arbeidet i sone III og IV til sammen utgjør over 50 % av arbeidstakerens arbeid den aktuelle måneden.

Arbeid på flere ulike steder innenfor samme sone

Det er ikke noe krav om at arbeidet som utføres i en annen sone enn registreringssonen må utføres på samme arbeidssted innenfor denne andre sonen. Vilkåret om «hoveddelen av arbeidet» er altså knyttet til sonen, og ikke til de forskjellige arbeidsstedene.

Eksempel 4:
Arbeidsgiver er registrert i sone V og driver med arbeidsutleie. Arbeidsoppdragene er i all hovedsak enkeltstående oppdrag for kunder. Arbeidstakerne leies ut til kunder både i sone V og i andre deler av landet. En arbeidstaker er for januar utleid til 3 ulike kunder i sone IVa, til sammen tilbringer han 70 % av arbeidsdagene denne kalendermåneden i sone IVa. De resterende 30 % av arbeidsdagene er han utleid til kunder i sone V.

Ved avgiftsberegningen skal arbeidsgiver bruke satsen som gjelder for sone IVa, 7,9 %, for 70 % av lønnsutbetalingene til arbeidstakeren denne kalendermåneden. For de resterende 30 %, skal arbeidsgiver bruke satsen som gjelder for sone V, altså 0 %.

Arbeid for flere ulike arbeidsgivere

Hvert arbeidsforhold må vurderes for seg. Det vil si at det er tilstrekkelig om kravet til "hoveddelen av arbeidet" er oppfylt overfor én arbeidsgiver for den bestemte kalendermåneden.

Eksempel 5:
En arbeidstaker arbeider for to ulike arbeidsgivere (begge registrert i sone V) i løpet av en og samme kalendermåned. For arbeidsgiver A arbeider arbeidstakeren 100 % av arbeidsdagene i sone V.

For arbeidsgiver B fordeler arbeidet seg slik den samme kalendermåneden:
60 % i sone Ia
40 % i sone V

Arbeidsgiver A skal bruke satsen i sone V for hele lønnsutbetalingen. Arbeidsgiver B skal bruke satsen for sone Ia for 60 % av lønnsutbetalingen og satsen i sone V for 40 % av lønnsutbetalingen. Det har ikke betydning om arbeidstakeren totalt sett har arbeidet mer i sone V enn i sone Ia i løpet av kalendermåneden.

3.4 Krav til dokumentasjon ved ambulerende virksomhet

Arbeidsgivere som driver ambulerende virksomhet, må i ettertid kunne dokumentere i hvilken utstrekning arbeidstakere har utført arbeid i en annen sone enn der virksomheten er registrert. Denne plikten følger av bokføringsloven, se blant annet § 5 andre ledd nr. 2 og § 7. For arbeidsgivere som ikke har bokføringsplikt følger en tilsvarende dokumentasjonsplikt av skattebetalingsforskriften § 5-11-2 niende ledd.

3.5 Sykepenger og avspasering ved ambulerende virksomhet

Eventuelle syke-/avspaseringsdager en ansatt har gjennom en måned skal ikke telles med når man skal avgjøre hvor hoveddelen av arbeidet er utført den måneden. Det er kun de arbeidsdagene den ansatte faktisk har vært på jobb som er avgjørende for valg av avgiftssats.

Ved beregning av arbeidsgiveravgift på lønnskostnadene som knytter seg til syke-/avspaseringsdagene skal man bruke samme sats eller fordeling mellom satser, som på den ordinære lønnsutbetalingen.

I tilfeller hvor hoveddelen av arbeidet er utført i en annen sone enn registreringssonen bruker man den samme prosentfordelingen på syke-/avspaseringsdagene som man bruker på de øvrige arbeidsdagene.

Eksempel:
Arbeidstaker har vært på jobb 12 arbeidsdager i løpet av kalendermåneden, og har avspasert 10 arbeidsdager. De dagene arbeidstaker har vært på jobb har arbeidet fordelt seg slik:

60 % i sone I
40 % i sone V som er virksomhetens registreringssone

Ved beregning av arbeidsgiveravgift for avspaseringsdagene skal man bruke samme fordeling som på dagene arbeidstaker har vært på jobb. Det vil si at for 6 av avspaseringsdagene beregnes avgiften etter satsen i sone I, og for 4 av dagene etter registreringssonens sats (sone V).

3.6 Naturalytelser ved ambulerende virksomhet

Når lønn gis i form av naturalytelser og utgiftsgodtgjørelse må en følge samme regel som for øvrige avgiftspliktige ytelser. Det må foretas en forholdsmessig fordeling etter den fordelingsnøkkelen som gjelder for de andre lønnsutbetalingene for den aktuelle kalendermåneden.

3.7 Etterbetaling av lønn ved ambulerende virksomhet

Det følger av avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd fjerde punktum at arbeidsgiveravgift av etterbetaling av lønn mv. ved ambulerende virksomhet skal beregnes med samme fordeling og satser som skal brukes på den ordinære lønnsutbetalingen den inneværende kalendermåned. Det er altså den ansattes arbeidsfordeling i utbetalingsmåneden som skal legges til grunn for etterbetalingen, selv om den aktuelle utbetalingen gjelder arbeid i en tidligere periode.

Vi presiserer at bestemmelsen kun gjelder reelle etterbetalinger mv. Eventuelle tilpasninger i strid med formålet med regelverket vil kunne overprøves av skattemyndighetene etter reglene i skatteloven § 13-2. Omgåelsesregelen i skatteloven får anvendelse for arbeidsgiveravgift etter bestemmelsens syvende ledd.

Etterbetalinger, som nevnt i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd fjerde punktum, omfatter ikke ordinær lønn som utbetales etterskuddsvis. Arbeidsgiveravgift på etterskuddsvis lønn, som ordinært utbetales måneden etter opptjening, skal derfor beregnes med utgangspunkt i den ansattes arbeidsfordeling i opptjeningsmåneden, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd første punktum.

For etterbetalinger av lønn mv. som er knyttet til sektorunntatt virksomhet skal likevel arbeidsgiveravgift beregnes etter satsen for sone I, jf. § 1 fjerde ledd siste punktum. Se nærmere om dette i punkt 4.4.5.

3.8 Feriepenger ved ambulerende virksomhet

Feriepenger skal fordeles på samme måte som ordinær lønn fordeles på ulike soner i utbetalingsmåneden. Dette følger av presiseringen om etterbetalinger i § 1 fjerde ledd fjerde punktum i avgiftsvedtaket. Det innebærer at dersom feriepengene for 2023 utbetales i juni 2024, skal disse fordeles på samme måte som lønnsutbetalingen ellers i juni 2024.

3.9 Arbeidsoppdrag i utlandet eller på norsk kontinentalsokkel

Det følger av avgiftsvedtaket § 2 første ledd at sone I omfatter alle områder som ikke er nevnt i bestemmelsens andre til syvende ledd. Virksomheter i utlandet eller på norsk kontinentalsokkel skal derfor bruke satsen for sone I ved beregning av arbeidsgiveravgift. Arbeidsgiver som har arbeidstakere på oppdrag i utlandet eller på norsk kontinentalsokkel, skal beregne avgift etter en sats på 14,1 % for den delen av arbeidet som utføres utenfor Norge eller på norsk kontinentalsokkel, dersom denne delen av arbeidet for den enkelte ansatte utgjør mer enn 50 % av hans totale arbeid den aktuelle kalendermåned.

Eksempel:
En arbeidsgiver som er registrert i sone V driver med utleie av arbeidskraft til oljeplattform og er dermed omfattet av unntaket for ambulerende virksomhet i § 1 fjerde ledd. Flere av de ansatte utfører mer enn halvparten av arbeidet i en bestemt kalendermåned på norsk kontinentalsokkel. Her skal arbeidsgiver bruke en sats på 14,1 % for den delen av arbeidet som utføres på norsk kontinentalsokkel, siden denne delen av arbeidet for den enkelte ansatte utgjør mer enn 50 % av hans totale arbeid denne kalendermåneden. På den resterende del av lønnsutbetalingen brukes satsen i registreringssonen (sone V).

4 Soner og satser

4.1 Innledning

Arbeidsgiveravgiften er regionalt differensiert, som et distriktspolitisk virkemiddel. Dette innebærer at avgiftssatsene varierer etter hvor arbeidsgiver er lokalisert. Satsene er lavere i distriktene enn i mer sentrale strøk. Landet er delt inn i 7 ulike soner (sone I, Ia, II, III, IV, IVa og V). Satsene varierer fra 14,1 % i sone I til 0 % i sone V. Plasseringen av områder i de ulike sonene har blant annet sammenheng med befolkningstetthet, sysselsetting og økonomisk vekst i hver enkelt kommune. Satsene i de ulike sonene vil også variere ut fra hvilken type næringsvirksomhet arbeidsgiver driver med.

Fra 2023 til 2024 er det ikke gjort noen endringer i soneinndelingen. Soneinndelingen fulgte opprinnelig kommunegrensene, slik at det kun var én sats for arbeidsgiveravgift innenfor hver kommune. Dette har endret seg i forbindelse med en rekke kommunesammenslåinger de siste årene, hvor en del av de sammenslåtte kommunene har hatt ulike avgiftssatser. Fra 2022 har Norge fått aksept fra ESA til å videreføre løsningen med flere satser for arbeidsgiveravgift innenfor enkelte sammenslåtte kommuner. Soneinndeling på lavere nivå enn kommunenivå, er i disse tilfellene basert på grunnkretser. Alle kommuner er inndelt i grunnkretser, som er små, stabile, geografiske enheter som brukes til regionalstatistikk. Innenfor enkelte sammenslåtte kommuner vil det altså være ulik sats for arbeidsgiveravgift mellom grupper av grunnkretser som utgjør tidligere kommuner. Systemet med grunnkretser eies av Statistisk sentralbyrå og vedlikeholdes i samarbeid med Kartverket.

Soneinndelingen for differensiert arbeidsgiveravgift er regulert i avgiftsvedtaket § 2. For en fullstendig oversikt over hvilken sone den enkelte kommune (eller område) tilhører, se oversikt over soneinndelingen på www.skatteetaten.no.

Arbeidsgiver kan også finne riktig sone gjennom å søke opp aktuell adresse i sonekartet på www.norgeskart.no.

4.2 Generelle næringer

Sone	Sats
I	14,1 %
Ia	10,6 % (Fribeløp kr 850 000) *
II	10,6 %
III	6,4 %
IV	5,1 %
IVa	7,9 %
V	0 %

*I sone Ia brukes en sats på 14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp. Se mer om fribeløpet i punkt 6.

Med generelle næringer menes arbeidsgivere som ikke omfattes av noen av unntakene beskrevet i punkt 4.3−4.7. Regler om avgiftsberegning for generelle næringer er gitt i avgiftsvedtaket § 3.

Arbeidsgivere innenfor generelle næringer rapporterer med beregningskode «generelle næringer» på a-meldingen, se punkt 7.

4.3 Statsforvaltningen og helseforetakene

Sone	Sats
I	14,1 %
Ia	14,1 %
II	10,6 %
III	6,4 %
IV	5,1 %
IVa	7,9 %
V	0 %

 

Statsforvaltningen og helseforetakene skal i all hovedsak bruke de samme satsene som de generelle næringene, det gjelder imidlertid ikke noe fribeløp i sone Ia, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd andre strekpunkt siste punktum.

Unntaket gjelder for statsforvaltningen slik denne er definert i forskrift om forenklet oppgjør for a-avgift § 1, jf. folketrygdloven § 24-5 tredje ledd.

Statsforvaltning som omfattes av unntaket er:

• de ordinære forvaltningsorganer, herunder departementer, etater, direktorater, tilsyn, råd, Statistisk sentralbyrå, Statens vegvesen, Kystverket, Statens lånekasse, Statens husbank mv, jf. forskriften § 1 bokstav a
• forvaltningsorganer som har fått unntak fra bruttobudsjetteringsprinsippet, jf. forskriften § 1 bokstav b. Slike virksomheter får bevilget et nettotilskudd på statsbudsjettet under utgiftspost 50. Dette gjelder blant annet universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter (herunder Norges Forskningsråd og Norsk Utenrikspolitisk Institutt), Forbrukerrådet, Sametinget, Fredskorpset mv.
• forvaltningsbedriftene, herunder Statens Kartverk, Statens Pensjonskasse, Garantiinstituttet for Eksportkreditt (GIEK), Statsbygg og Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) sine anlegg

Utenfor særregelen faller:

• statsforetakene, herunder Statkraft SF og Statnett SF. Helseforetakene er imidlertid uttrykkelig omfattet av unntaket, jf. nedenfor
• statlige heleide aksjeselskaper. Som eksempler nevnes NRK, Posten Norge, Entra eiendom, Avinor mv.
• statlige stiftelser

Felles for statsforetakene, statlige aksjeselskaper og statlige stiftelser er at de betegnes som egne rettssubjekter, i motsetning til for eksempel forvaltningsbedriftene.

Det gjelder en forenklet oppgjørsordning for statens forvaltningsvirksomhet, jf. forskrift om forenklet oppgjør for a-avgift. Denne ordningen gjelder ikke forvaltningsbedriftene, forvaltningsorganer med unntak fra bruttobudsjetteringsprinsippet eller helseforetakene. Se nærmere om dette under punkt 18.3.

Unntaket for fribeløp i sone Ia gjelder også for helseforetakene. Hva som skal regnes som helseforetak er nærmere angitt i helseforetaksloven § 2. Både regionale helseforetak og helseforetak omfattes. Regionalt helseforetak er virksomhet som eies av staten alene og helseforetak er virksomhet som eies av regionalt helseforetak alene.

Helseforetak og de deler av statsforvaltningen som ikke er omfattet av den forenklede oppgjørsordningen skal bruke beregningskode «helseforetakene og deler av statsforvaltningen» ved rapportering på a-meldingen, se punkt 7.

4.4 Sektorunntatte aktiviteter

Sone	Sats
I	14,1 %
Ia	10,6 % (Fribeløp kr 850 000) *
II	10,6 % (Fribeløp kr 850 000) *
III	6,4 %   (Fribeløp kr 850 000) *
IV	5,1 %   (Fribeløp kr 850 000) *
IVa	7,9 %   (Fribeløp kr 850 000) *
V	0 %      (Fribeløp kr 850 000) *

*Arbeidsgiver må bruke en sats på 14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp. Se mer om fribeløpet i punkt 6.

Av avgiftsvedtaket § 4 første og tredje ledd fremgår det at arbeidsgivere innenfor enkelte næringssektorer må beregne avgift etter satsen for sone I, uavhengig av hvor arbeidsgiver er lokalisert eller arbeidet blir utført.

Som kompensasjon for at arbeidsgivere i de unntatte næringssektorene ikke kan bruke de differensierte satsene, tildeles de et fribeløp etter forordningen for bagatellmessig støtte. Arbeidsgiverne kan da likevel bruke de differensierte satsene innenfor grensen for tildelt fribeløp. Når arbeidsgiver overstiger tildelt fribeløp, må de anvende høy sats (14,1 %). For mer om fribeløp, se punkt 6.

De unntatte næringssektorene er:

• stålsektoren,
• kullsektoren,
• finans- og forsikringssektoren, og
• hovedkontortjenester, bedriftsrådgivning og annen administrativ rådgivning i konsern

Hvilke aktiviteter som omfattes av de enkelte næringssektorene er nærmere beskrevet under punkt 4.4.1–4.4.3. Enkelte av sektorene er angitt ved hjelp av næringskoder (NACE-koder), for en nærmere beskrivelse av de enkelte næringskodene, se www.ssb.no.

Arbeidsgiver som driver med sektorunntatt aktivitet skal rapportere med beregningskode «sektorunntatt aktivitet» på a-meldingen, se punkt 7.

4.4.1 Stålsektoren og kullsektoren

Unntaket for stålsektoren omfatter aktiviteter knyttet til produksjon av stålprodukter som nevnt i Annex VI til ESAs retningslinjer for regionalstøtte 2022–2027.

Opplistingen av produkter er uttømmende, og det er kun produksjon av de nevnte produkter som omfattes av sektorunntaket. Utvinning av råmaterialer og ulike former for tilpasning og bearbeiding mv. av de opplistede produktene vil ikke omfattes av sektorunntaket. Det er kun arbeidet med bearbeiding fra råmateriale eller produkt som ikke er omfattet av opplistingen i Annex VI, til et produkt som er omfattet av opplistingen som vil være sektorunntatt.

Unntaket for kullsektoren omfatter aktiviteter definert i ESAs retningslinjer for regionalstøtte 2022–2027 punkt 2.1 (10) med noter.

Direktoratet legger til grunn at det er utvinning av kull som er omfattet av sektorunntaket for kullsektoren, slik at ulike former for bearbeiding, videreforedling mv. av kull, herunder produksjon av trekull, ikke vil anses å være sektorunntatt aktivitet.

En arbeidsgiver som driver virksomhet innenfor stål- eller kullsektoren skal som utgangspunkt bruke høy sats (14,1 %) uavhengig av hvilken sone de tilhører. Dette gjelder også der kun en liten del av den totale virksomheten er innenfor sektorunntaket. Enhver sektorunntatt aktivitet vil i utgangspunktet føre til at arbeidsgiver må bruke høy sats på alle lønnskostnader. ESAs retningslinjer åpner ikke for at man opererer med en konkret nedre grense for hva som skal anses som en aktivitet i denne sammenheng. Det er derfor viktig at arbeidsgiver vurderer hver enkelt aktivitet som utføres i virksomheten, og tar stilling til om en eller flere av disse faller inn under ett av disse sektorunntakene. Det er faktiske aktiviteter som er avgjørende, ikke hvilken næringskode arbeidsgiver er registrert med i Enhetsregisteret.

Hovedregelen er altså at en arbeidsgiver som har en eller flere aktiviteter innenfor stål- eller kullsektoren, skal bruke høyeste sats fullt ut etter at fribeløpet er oppbrukt. Det er likevel gjort unntak for arbeidsgivere med virksomhet som faller dels innenfor og dels utenfor sektorunntakene (blandet virksomhet), forutsatt at de har et klart regnskapsmessig skille mellom omfattede og sektorunntatte aktiviteter. Arbeidsgiver kan da likevel bruke differensierte satser på lønnskostnadene som knytter seg til de aktivitetene som ikke er sektorunntatt, jf. avgiftsvedtaket § 4 andre ledd. For mer om blandet virksomhet og regnskapsmessig skille, se punkt 5.

4.4.2 Finans- og forsikringssektoren

Finans- og forsikringssektoren omfatter følgende næringskoder:

• 64 Finansieringsvirksomhet
• 65 Forsikringsvirksomhet
• 66 Tjenester tilknyttet finansierings- og forsikringsvirksomhet

Unntaket gjelder aktiviteter knyttet til finansierings- og forsikringsvirksomhet, herunder blant annet bankvirksomhet, virksomhet knyttet til holdingselskaper, verdipapirfond og investeringsselskaper, finansiell leasing, salg og formidling av forsikringer, fondsforvaltningsvirksomhet mv.

Fra og med 2022 gjelder dette sektorunntaket kun for arbeidsgivere som har disse aktivitetene som hovedvirksomhet, jf. avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd. Dette innebærer at arbeidsgivere som bare har slike aktiviteter som en «bivirksomhet» ikke lenger vil omfattes av unntaket, for eksempel salg og formidling av lån og forsikringer hos bilforhandlere og andre som utfører denne aktiviteten i forbindelse med varesalg.

Arbeidsgivere som omfattes av sektorunntaket må bruke høyeste sats (14,1 %) for lønnskostnadene til alle ansatte, også ansatte som kun utfører andre aktiviteter. Det er med andre ord ikke adgang til å benytte bestemmelsen om blandet virksomhet, jf. punkt 5, i disse tilfellene. Arbeidsgiver kan imidlertid bruke redusert sats innenfor fribeløpet, jf. punkt 6.

4.4.3 Hovedkontortjenester og visse rådgivningstjenester i konsern

Følgende næringskoder omfattes av unntaket:

• 70.10 Hovedkontortjenester (i konsern)
• 70.22 Bedriftsrådgivning og annen administrativ rådgivning (i konsern)

Fra og med 2022 gjelder dette sektorunntaket kun for arbeidsgivere som har disse aktivitetene som hovedvirksomhet, jf. avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd.

Sektorunntaket gjelder videre kun for foretak som er del av et konsern, og hvor tjenestene ytes innenfor konsernet. Det er med andre ord ikke slik at alle aktiviteter som faller inn under en av disse næringskodene er unntatt ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Her må man foreta en konkret vurdering av hvem tjenestene ytes overfor. Det innebærer at for eksempel foretak som driver bedriftsrådgivning overfor eksterne foretak ikke omfattes av sektorunntaket, og de kan dermed kan bruke differensierte satser.

Sektorunntaket gjelder for konsern innenfor alle næringer, ikke kun innenfor finanssektoren. Det er heller ingen begrensninger når det gjelder størrelsen på konsernet, også små konsern omfattes.

Aktiviteter knyttet til juridisk bistand og representasjon samt regnskap, revisjon og skatterådgivning omfattes ikke av sektorunntaket.

4.4.4 Arbeidsutleie til sektorunntatte aktiviteter

I utgangspunktet er utleie av arbeidskraft omfattet av næringskode 78.200, og dermed av reglene for de generelle næringene i avgiftsvedtaket §§ 1 til 3. Ved utleie av arbeidskraft til sektorunntatte aktiviteter må det likevel beregnes avgift med full sats (14,1 %), jf. avgiftsvedtaket § 4 første ledd siste punktum og tredje ledd siste punktum.

Utleiefirmaet kan imidlertid bruke differensierte satser innenfor grensen for tildelt fribeløp, se punkt 6.

Utleie til stål- eller kullsektoren

I avgiftsvedtaket § 4 første ledd siste punktum er det presisert at det skal beregnes avgift med full sats av lønn mv. betalt til en utleid arbeidstaker som utfører sektorunntatte aktiviteter etter første ledd (stål- eller kullsektoren). Arbeidsgivere som leier ut arbeidskraft må ta stilling til om de utleide arbeidstakerne utfører aktiviteter som er sektorunntatte etter § 4 første ledd. Dette skal skje i samarbeid med den som leier inn arbeidskraften, slik at utleier har tilstrekkelig informasjon om hvilke aktiviteter de utleide arbeidstakerne faktisk har utført for innleier.

Dersom utleier leier ut arbeidskraft til både sektorunntatte aktiviteter etter første ledd (stål- eller kullsektoren), og andre aktiviteter, må utleier etablere et klart regnskapsmessig skille mellom lønn knyttet til sektorunntatte aktiviteter og lønn knyttet til andre aktiviteter for å kunne bruke redusert sats på sistnevnte lønnskostnader, jf. avgiftsvedtaket § 4 andre ledd. Foreligger det ikke et slikt klart regnskapsmessig skille, må utleier bruke høyeste sats for alle lønnskostnadene. For mer om blandet virksomhet, se punkt 5.

Eksempel:
Et vikarbyrå som er registrert i sone IVa leier ut en arbeidstaker til et foretak i stålsektoren. Vikarbyrået leier også ut arbeidstakere til flere andre foretak som ikke driver med sektorunntatt virksomhet. Siden én av vikarbyråets ansatte driver med sektorunntatt virksomhet, er utgangspunktet at vikarbyrået må beregne høy sats for alle sine lønnsutbetalinger (etter at fribeløpet er brukt opp).

Vikarbyrået etablerer imidlertid et regnskapsmessig skille, jf. punkt 5.1, og må da bare beregne avgift etter høyeste sats for lønnsutbetalinger til arbeidstakeren som er utleid til foretak i stålsektoren (etter at fribeløpet er brukt opp). For lønnsutbetalinger til de øvrige arbeidstakerne kan satsen i sone IVa benyttes fullt ut.

Utleie til finans- og forsikringssektoren eller hovedkontorvirksomhet mv.

Det skal beregnes avgift med full sats av lønn mv. til en utleid arbeidstaker som utfører aktiviteter for en arbeidsgiver som omfattes av § 4 tredje ledd (finans- og forsikringssektoren eller hovedkontorvirksomhet mv.). Dette gjelder uavhengig av hvilke aktiviteter den utleide arbeidstakeren utfører for arbeidsgiver. Utleier, som ikke selv omfattes av § 4 tredje ledd, kan imidlertid bruke reduserte satser på lønn mv. til eventuelle andre utleide arbeidstakere.

4.4.5 Etterbetalinger i sektorunntatt virksomhet

Ved vurderingen av hvilke lønnskostnader arbeidsgiver må bruke høy sats på er det avgjørende om lønnskostnaden er «knyttet til» sektorunntatte aktiviteter, jf. § 4 andre ledd. Dette gjelder også ved etterbetalinger, det vil si utbetalinger knyttet til arbeid som er utført på et tidligere tidspunkt enn utbetalingsmåneden, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd siste punktum.

Dersom arbeidsgiver utelukkende driver med sektorunntatte aktiviteter eller har finans- og forsikringsaktivitet eller hovedkontortjenester mv. som hovedaktivitet, er det klart at høyeste sats også må brukes på alle etterbetalinger, også dersom utbetaling foretas til arbeidstaker som ikke lenger jobber for arbeidsgiver på utbetalingstidspunktet. Etterbetalingene vil da anses å være knyttet til arbeidstakernes tidligere sektorunntatte arbeid for arbeidsgiver.

Dersom arbeidsgiver bare delvis driver med sektorunntatt aktivitet innenfor stål- eller kullsektoren (blandet virksomhet), må det foretas en konkret vurdering av om utbetalingene til den enkelte arbeidstaker er knyttet til sektorunntatt aktivitet eller ikke, basert på det arbeidet som ligger til grunn for de utbetalte ytelsene. Dette gjelder selv om arbeidstaker ikke jobber med sektorunntatt virksomhet på utbetalingstidspunktet.

Det er regelverket som gjaldt da arbeidet ble utført som må legges til grunn ved vurderingen av om etterbetalingen er knyttet til sektorunntatt aktivitet. Dersom arbeidet var sektorunntatt da det ble utført, vil etterbetalingen anses å være knyttet til sektorunntatt aktivitet selv om aktiviteten ikke lenger er sektorunntatt på utbetalingstidspunktet.

4.5 Foretak i økonomiske vanskeligheter mv.

Sone	Sats
I	14,1 %
Ia	10,6 % (Fribeløp kr 850 000) *
II	10,6 % (Fribeløp kr 850 000) *
III	6,4 %   (Fribeløp kr 850 000) *
IV	5,1 %   (Fribeløp kr 850 000) *
IVa	7,9 %   (Fribeløp kr 850 000) *
V	0 %      (Fribeløp kr 850 000) *

*Arbeidsgiver må bruke en sats på 14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp. Se mer om fribeløpet i punkt 6.

Foretak som er i økonomiske vanskeligheter må i utgangspunktet bruke høy sats (14,1 %) i alle soner, uavhengig av hvor de er registrert eller driver virksomhet, jf. avgiftsvedtaket § 3 andre ledd. De kan likevel bruke redusert sats innenfor et årlig fribeløp. Se mer om fribeløpet i punkt 6.4.

Det samme gjelder arbeidsgivere med utestående krav om tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte etter vedtak fattet av ESA, jf. avsnitt III i protokoll 3 til avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol (ODA). Dette gjelder også der den ulovlige støtten stammer fra en annen støttegiver.

Foretak som anses å være i økonomiske vanskeligheter, må bruke beregningskode «økonomiske vanskeligheter» ved rapportering på a-meldingen. Det samme gjelder arbeidsgivere som får et krav på tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte. Se mer om rapportering i punkt 7.

Beregningskoden skal brukes fra første rapportering etter dato for avlagt årsregnskap, dersom regnskapet viser at selskapet anses å være i økonomiske vanskeligheter. Beregningskoden skal brukes helt frem til det avlegges et nytt årsregnskap, eller en mellombalanse, som viser at selskapet ikke lenger er i økonomiske vanskeligheter. Fra det samme tidspunktet selskapet skal bruke beregningskoden «økonomiske vanskeligheter», begynner selskapet også å bruke av fribeløpet, se punkt 6.4.

Arbeidsgivere som bruker redusert sats plikter å gi en erklæring om hvorvidt de er i vanskeligheter eller har utestående krav om tilbakebetaling av ulovlig støtte, jf. avgiftsvedtaket § 3 tredje ledd. Ved å bruke redusert sats anses arbeidsgiver å ha gitt en erklæring på at de ikke er i økonomiske vanskeligheter eller har utestående krav om tilbakebetaling av ulovlig støtte.

Nærmere om definisjonen av økonomiske vanskeligheter

Når et foretak anses å være i økonomiske vanskeligheter følger av ESAs retningslinjer for statsstøtte til redning og omstrukturering av ikke-finansielle foretak i vanskeligheter (Guidelines on State aid for rescuing and restructuring non-financial undertakings in difficulty) punkt 20, som sier følgende (norsk uoffisiell oversettelse):

«I henhold til disse retningslinjene anses et foretak å være i vanskeligheter når det uten intervensjon fra statens side nesten sikkert vil være dømt til å gå konkurs i løpet av kort eller mellomlang tid. Derfor anses et foretak å være i vanskeligheter dersom minst ett av de følgende forholdene oppstår:

(a) Når det gjelder aksjeselskaper der mer enn halve den innbetalte aksjekapitalen er forsvunnet som følge av akkumulerte tap. Dette er tilfelle når fratrekk av akkumulerte tap av reserver (og alle andre elementer som vanligvis anses å være del av egne midler i selskapet) fører til et negativt akkumulert beløp som overstiger halvdelen av den innbetalte aksjekapitalen.
(b) Når det gjelder et selskap der minst noen medlemmer har ubegrenset ansvar for gjelden i selskapet, der mer enn halvdelen av kapitalen som vist i selskapets regnskaper er forsvunnet som følge av akkumulerte tap.

(c) Der foretaket er gjenstand for kollektiv insolvensbehandling eller oppfyller kriteriene i hjemlandets lov om å bli gjenstand for kollektiv insolvensbehandling ved henvendelse fra kreditorene.

(d) Der et foretak som ikke er en SMB, og der i de to siste årene:

1.  foretakets bokførte gjeld i forhold til egenkapitalen er større enn 7,5
   og
2.  foretakets EBITDA rentedekningsgrad er under 1,0.»

Det er kun de ovennevnte kriteriene i retningslinjen som skal legges til grunn ved vurderingen av om et foretak anses å være i økonomiske vanskeligheter. Kriterier som fremgår av øvrige avsnitt i ESAs retningslinjer kapittel 2.2, får ikke betydning i denne sammenheng, jf. retningslinjenes punkt 24 bokstav a. Det følger imidlertid av retningslinjenes punkt 24 bokstav b at SMB (små og mellomstore bedrifter) som har eksistert i mindre enn tre år ikke vil anses å være i vanskeligheter med mindre de oppfyller vilkårene i retningslinjen punkt 20 (c).

Utgangspunktet er at vilkårene for å kunne motta statsstøtte må være oppfylt på tidspunktet for tildelingen av støtten. Statsstøtte i form av redusert arbeidsgiveravgift anses tildelt ved innleveringen av a-meldingen.

Vurderingen av om et foretak er i økonomiske vanskeligheter skal i utgangspunktet baseres på sist avlagte årsregnskap. Foretak som anses å være i økonomiske vanskeligheter ut fra sist avlagte årsregnskap, kan likevel bruke redusert sats dersom det foreligger en mellombalanse som viser at foretaket ikke lenger oppfyller vilkårene for å være et foretak i vanskeligheter på tidspunktet for tildeling av støtte. Se Finansdepartementets svar til Stortinget på spørsmål nr. 1571 av 22. mars 2022.

Ett av kriteriene for at et foretak skal anses å være i økonomiske vanskeligheter er at mer enn halvparten av selskapskapitalen er tapt som følge av akkumulerte tap. Vurderingen av om mer enn halve selskapskapitalen er tapt, skal i utgangspunktet bygge på balansen i sist avlagte årsregnskap. Som følge av at dette kriteriet bygger på regnskapsmessige størrelser, kan vurderingen få ulikt utfall avhengig av hvilken regnskapsstandard foretaket benytter. Det vises til at god regnskapsskikk (GRS) i hovedsak bygger på historiske kostpriser, mens IFRS eller forenklet IFRS i større grad krever eller tillater at eiendeler måles til virkelig verdi.

Etter dialog mellom Finansdepartementet og ESA er det avklart at vurderingen av om mer enn halvparten av selskapskapitalen er tapt, kan bygge på virkelig verdi av eiendelene, selv om verdiene i det avlagte regnskapet er lavere. Det betyr at vurderingen av eiendelenes verdi for dette formål, kan bygge på andre generelt anerkjente regnskapsstandarder i Norge enn den foretaket benytter. Vurderingen av eiendelenes verdi kan alternativt også bygge på skattemessige formuesverdier. Se nærmere om dette i Finansdepartementets brev til Skattedirektoratet om differensiert arbeidsgiveravgift og foretak i vanskeligheter av 10. februar 2023.

Finansdepartementet har de senere årene også publisert en rekke uttalelser om forståelsen av unntaket for foretak i økonomiske vanskeligheter. Uttalelsene er knyttet til Skattefunn-ordningen, men vil også kunne gi veiledning for vurderingen av dette unntaket under ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Vi viser til:

• Vedrørende Skattefunn og statsstøtteregelverket av 29. november 2019
• Presiseringer om Skattefunn av 26. februar 2020
• Skattefunn-ordningen og avklaringer fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA) av 30. oktober 2020
• Skattefunn – når skal et selskap anses å inngå i et konsern av 17. februar 2022

4.6 Jord- og skogbruk, fiskeri etc.

Sone	Sats
I	14,1 %
Ia	10,6 %
II	10,6 %
III	6,4 %
IV	5,1 %
IVa	5,1 %
V	0 %

I avgiftsvedtaket § 5 er det en særregel om avgiftssatser på aktiviteter knyttet til produkter som ikke omfattes av EØS-avtalen jf. avtalen art. 8, og derfor heller ikke av ESA sine retningslinjer for regionalstøtte. Dette gjelder aktiviteter innen jord- og skogbruk, fiskeri etc. Arbeidsgivere som driver virksomhet innen en næring som faller utenfor EØS-avtalen, kan bruke en noe lavere sats i enkelte soner. Satsene i sone Ia og IVa skiller seg derfor noe fra de generelle satsene.

Arbeidsgivere som driver virksomhet innen jord- og skogbruk, fiskeri etc. i sone Ia, kan beregne avgift med en sats på 10,6 % på samtlige lønnskostnader (ikke bare innenfor fribeløpet). I sone IVa kan slike arbeidsgivere bruke en sats på 5,1 %.

Hvilke næringer dette gjelder er angitt med bestemte næringskoder i avgiftsvedtaket § 5 første ledd. Det er den virksomheten arbeidsgiver faktisk driver som er avgjørende for om unntaksregelen kommer til anvendelse. Er arbeidsgiver registrert under en av de nevnte næringskodene, men helt eller delvis driver annen type virksomhet, vil registreringen ikke være avgjørende. I disse tilfellene vil i utgangspunktet de ordinære reglene komme til anvendelse. Dersom arbeidsgiver driver blandet virksomhet, viser vi til nærmere omtale under punkt 5.

Arbeidsgivere som driver virksomhet innenfor disse næringene skal bruke beregningskode «jord- og skogbruk, fiskeri etc.» ved rapportering på a-meldingen.

4.7 Svalbard

For arbeidsgivere hjemmehørende på Svalbard er satsen for arbeidsgiveravgift 0 % når arbeidet utføres på Svalbard, se avgiftsvedtaket § 3 første ledd siste strekpunkt. Dette gjelder selv om arbeidstaker ikke oppholder seg lenge nok på Svalbard til at inntekten for arbeid utført der blir skattepliktig etter svalbardskatteloven.

Selv om arbeidsgiver ikke er hjemmehørende på Svalbard, er satsen for arbeidsgiveravgift 0 % på lønn og annen godtgjørelse som blir skattlagt etter svalbardskatteloven, se avgiftsvedtaket § 3 første ledd siste strekpunkt. Svalbardskatteloven gjelder personer bosatt på Svalbard. Opphold av minst 12 måneders varighet regnes i denne sammenhengen som bosettelse, jf. svalbardskatteloven § 2-1. Loven gjelder også for personer som tar midlertidig opphold på Svalbard og utfører arbeid eller utøver næringsvirksomhet der. Oppholdet må da vare sammenhengende i minst 30 dager.

Siden Svalbard er holdt utenfor EØS-avtalens virkeområde, gjelder ikke særbestemmelsene om sektorunntak i avgiftsvedtaket § 4, for arbeid som utføres på Svalbard når arbeidsgiver er hjemmehørende på Svalbard, eller hvor inntekten skattlegges etter svalbardskatteloven. Virksomheter med aktivitet som ellers ville falt inn under sektorunntakene vil dermed også være unntatt fra plikten til å betale arbeidsgiveravgift.

Unntaket for foretak i økonomiske vanskeligheter, se punkt 4.5, gjelder heller ikke. Selv om ordlyden i avgiftsvedtaket § 3 andre ledd er generell, tilsier formålet bak unntaket at det ikke gjelder for Svalbard. Svalbard er et eget beskatningsområde hvor skattereglene er utformet slik at de ikke bryter med Svalbardtraktaten, og uten regionale virkemidler innenfor området. I et område uten differensierte satser, vil ikke unntaket for foretak i økonomiske vanskeligheter fylle den tiltenkte funksjonen, som er å sikre et effektivt marked og hindre at regionale virkemidler brukes til å holde liv i virksomheter som ikke anses økonomisk levedyktige.

Reglene for Svalbard gjelder tilsvarende for Jan Mayen og de norske bilandene i Antarktis, jf. Jan Mayen-skatteloven § 2.

Arbeidsgiver som skal rapportere lønnstrekk etter svalbardskatteloven skal bruke beregningskode «lønnstrekk for Svalbard», jf. punkt 7. Grunnlag for arbeidsgiveravgift kan registreres, men gir ingen avgift siden satsen er 0 %.

4.8 Ekstra arbeidsgiveravgift på lønnsinntekter over 850 000 kroner

Folketrygdloven § 23-2 tolvte ledd fjerde punktum gir Stortinget hjemmel til å fastsette en ekstra arbeidsgiveravgift for ytelser utover bestemte beløpsgrenser. Fra 1. januar 2023 ble det fastsatt en ekstra arbeidsgiveravgift på 5 % på lønnsinntekter mv. over 750 000 kroner. Fra 1. januar 2014 er innslagspunktet for den ekstra arbeidsgiveravgiften oppjustert til 850 000 kroner, jf. avgiftsvedtaket § 3 femte ledd.

Ekstra arbeidsgiveravgift gjelder for lønn mv. i alle soner, også for arbeidsgivere i kommuner som i dag har 0-sats for arbeidsgiveravgift. Bestemmelsen om ekstra arbeidsgiveravgift får imidlertid ikke anvendelse for Svalbard, se svalbardskatteforskriften § 6 først ledd andre punktum. For arbeidsgivere i sone V innebærer det at arbeidsgiver må beregne 5 % arbeidsgiveravgift av den delen av lønn mv. til en ansatt som overstiger 850 000 kroner. For arbeidsgivere i de mest sentrale delene av landet (sone I) må det beregnes arbeidsgiveravgift etter en sats på 19,1 % (14,1 + 5) av lønn over 850 000 kroner.

Beregningsgrunnlaget for avgiften er grunnlaget for arbeidsgiveravgift, jf. folketrygdloven § 23-2 med forskrifter. Det skal ikke beregnes ekstra arbeidsgiveravgift av andel av arbeidsgivers premiebetaling og tilskudd til kollektiv tjenestepensjonsordning som er offentlig eller som går inn under skatteloven § 6-46. Det samme gjelder engangsbeløp til avløsning av rett til pensjon i arbeidsforhold som ikke er sikret ved premie og tilskudd, og engangspremie eller tilskudd som innbetales til sikring av rett til slik pensjon, jf. forskrift om ekstra arbeidsgiveravgift § 2. Premie til pensjonsordninger utover den ordinære kollektive pensjonsordningen i et foretak skal imidlertid inngå i grunnlaget for den ekstra arbeidsgiveravgiften.

Beløpsgrensen gjelder isolert for hver rapporterende arbeidsgiver. Det vil si at lønn til arbeidstakere som har flere arbeidsgivere, først blir belastet med en ekstra arbeidsgiveravgift når lønnen fra den enkelte arbeidsgiver overstiger beløpsgrensen. For ansatte som i forbindelse med omorganiseringer blir ansatt hos en ny arbeidsgiver (annet juridisk subjekt), vil det etableres nye beløpsgrenser. Ved bevisste omgåelser der det brukes flere arbeidsgivere for å redusere arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget, for eksempel i et konsern, kan det foretas gjennomskjæring etter reglene i skatteloven § 13-2.

Den ekstra arbeidsgiveravgiften følger samme system med egenfastsetting som gjelder for arbeidsgiveravgiften for øvrig. Det vil si at det er arbeidsgiver som er ansvarlig for å beregne og innbetale den ekstra arbeidsgiveravgiften. Ekstra arbeidsgiveravgift beregnes og fastsettes fra den kalendermåneden arbeidstakers lønn går over den fastsatte beløpsgrensen. Det skal kun beregnes ekstra arbeidsgiveravgift for den delen av lønnen som er overgrensen, jf. forskrift om ekstra arbeidsgiveravgift § 4. Ekstra arbeidsgiveravgift forfaller til betaling etter de samme fristene som ordinær arbeidsgiveravgift, jf. skattebetalingsloven § 10-10.

Arbeidsgiver som skal rapportere ekstra arbeidsgiveravgift skal bruke beregningskode «ekstra arbeidsgiveravgift», jf. punkt 7. Ekstra arbeidsgiveravgift kan rapporteres samlet på virksomheten der hovedenheten er registrert, selv om arbeidstaker har arbeidet for flere registrerte underenheter, jf. forskrift om ekstra arbeidsgiveravgift § 3. For nærmere informasjon om rapportering av ekstra arbeidsgiveravgift på a-meldingen, se veiledningen til a-meldingen.

Innføringen av den ekstra arbeidsgiveravgiften er omtalt nærmere i Prop. 1 LS, Skatter, avgifter og toll 2023, punkt 5.1.

5 Blandet virksomhet

5.1 Hva er blandet virksomhet?

Blandet virksomhet vil si at en arbeidsgiver driver med både sektorunntatte aktiviteter innenfor stål- eller kullsektoren, eller aktiviteter omfattet av avgiftsvedtaket § 5 (jord- og skogbruk, fiskeri etc.), og aktiviteter innenfor næringer som er omfattet av den generelle ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.

Ved blandet virksomhet er utgangspunktet at de strengeste reglene må følges for hele arbeidsgiverens virksomhet. Det vil si at høyeste sats (14,1 %) skal brukes etter at et eventuelt fribeløp er brukt opp.

For arbeidsgivere som driver blandet virksomhet innenfor stål- og kullsektoren kan redusert sats likevel benyttes for andre deler av virksomheten dersom arbeidsgiver oppretter et klart regnskapsmessig skille mellom denne virksomheten og annen virksomhet, se punkt 5.2, Det samme gjelder arbeidsgivere med blandet virksomhet innenfor jord- og skogbruk, fiskeri etc., se punkt 5.3. Se nærmere om kravene til et regnskapsmessig skille i punkt 5.5.

5.2 Stål- og kullsektoren

Har arbeidsgiveren et klart regnskapsmessig skille mellom sektorunntatte aktiviteter innenfor stål- eller kullsektoren og andre aktiviteter, kan redusert sats brukes på lønnskostnader mv. knyttet til de andre aktivitetene, mens høyeste sats skal brukes for lønnskostnadene knyttet til de sektorunntatte aktivitetene (etter beregning av fribeløp), jf. avgiftsvedtaket § 4 andre ledd. Dersom kravet til regnskapsmessig skille ikke er oppfylt, skal høyeste sats brukes for alle lønnskostnadene, etter beregning av eventuelt fribeløp.

Eksempel:
En arbeidsgiver driver delvis med produksjon av stålprodukter som er omfattet av sektorunntakene i § 4 første ledd, og delvis med utleie av eiendom som er omfattet av de ordinære reglene. Arbeidsgiveren er registrert i sone III, og kravet til regnskapsmessig skille er oppfylt.

Her kan arbeidsgiver bruke en sats på 6,4 % på lønnskostnadene for den delen av aktivitetene som er omfattet av de ordinære reglene. For den delen av aktivitetene som er knyttet til produksjon av stålprodukter, kan arbeidsgiveren bruke en sats på 6,4 % innenfor fribeløpet. Når fribeløpet er brukt opp må arbeidsgiver bruke en sats på 14,1 % for disse aktivitetene.

5.3 Jord- og skogbruk, fiskeri etc.

Dersom arbeidsgiver driver både med aktiviteter omfattet av avgiftsvedtaket § 5 (jord- og skogbruk, fiskeri etc.) og aktiviteter innenfor en generell næring, skal arbeidsgiver i utgangspunktet bruke den avgiftsatsen som er høyest på hele avgiftsgrunnlaget.

Bestemmelsen i avgiftsvedtaket § 4 andre ledd gjelder tilsvarende for disse aktivitetene, jf. avgiftsvedtaket § 5 første ledd siste punktum. Dersom arbeidsgiver oppretter et klart regnskapsmessig skille mellom de ulike aktivitetene kan redusert sats brukes på avgiftsgrunnlaget som knytter seg til jord- og skogbruk, fiskeri etc.

Eksempel:
En arbeidsgiver driver delvis med landbruksvirksomhet som er omfattet av avgiftsvedtaket § 5 og delvis med overnattingsvirksomhet som er omfattet av de ordinære reglene. Arbeidsgiveren er registrert i sone Ia. Kravet til regnskapsmessig skille er oppfylt.

Her vil arbeidsgiver kunne bruke en sats på 10,6 % på alle lønnskostnader knyttet til landbruksvirksomheten. På lønnskostnader knyttet til overnattingsvirksomhet vil satsen på 10,6 % bare kunne brukes innenfor fribeløpet. Når fribeløpet er brukt opp vil arbeidsgiver måtte bruke en sats på 14,1 % for sistnevnte aktivitet.

5.4 Finans- og forsikringssektoren og hovedkontorvirksomhet mv.

Bestemmelsen om blandet virksomhet og muligheten for å bruke redusert sats ved regnskapsmessig skille gjelder ikke for sektorunntatte aktiviteter innenfor finans- og forsikringssektoren eller hovedkontorvirksomhet mv.

Dersom arbeidsgiver driver med aktiviteter innenfor disse sektorene, og disse aktivitetene anses som arbeidsgivers hovedvirksomhet, må arbeidsgiver bruke høyeste sats for alle lønnskostnader, selv om det også utføres andre aktiviteter som ikke er sektorunntatt.

Eksempel:
En arbeidsgiver i sone III har forsikringsvirksomhet som hovedaktivitet, men driver i tillegg med noe varesalg som er omfattet av de ordinære reglene.

Her må arbeidsgiver bruke høyeste sats (14,1 %) for alle lønnskostnader etter at fribeløpet er brukt opp, også for lønnskostnader som utelukkende er knyttet til varesalg. Dette gjelder selv om arbeidsgiver oppretter et regnskapsmessig skille.

5.5 Nærmere om kravet til regnskapsmessig skille

I kravet til regnskapsmessig skille ligger at det skal være mulig å kontrollere hvor stor del av arbeidsgivers lønnsopplysningspliktige ytelser som knytter seg til de ulike virksomhetsområdene. Dette innebærer at det må etableres en kostnadsenhet for lønnsopplysningspliktige ytelser for hver virksomhet. Det skal på en lett kontrollerbar måte være mulig å finne tilbake til spesifikasjoner av lønnsopplysningspliktige ytelser og dokumentasjonen for de bokførte opplysningene i regnskapet.

Det er ikke nødvendig å operere med to separate regnskap (avdelings-/prosjektregnskap) for å oppfylle kravet til et klart regnskapsmessig skille. Det er kun lønnskostnader mv. som er relevant ved beregningen av arbeidsgiveravgift. Det vil derfor være tilstrekkelig at det i regnskapet fremgår et klart skille mellom lønnskostnader knyttet til sektorunntatt aktivitet (eller aktivitet innen jord- og skogsbruk, fiskeri etc.) og lønnskostnader knyttet til annen aktivitet. Kravet er dermed at det opprettes en egen kostnadsenhet i regnskapet for hver av de to lønnskostnadstypene. Det er ikke krav til et regnskapsmessig skille som omfatter arbeidsgivers øvrige inntekter og kostnader.

Dokumentasjon for de regnskapsførte opplysningene kan føres manuelt som underbilag i Excel el. Dette forutsetter imidlertid at det fremgår av selve regnskapet hvor stor andel av lønnskostnadene som stammer fra henholdsvis sektorunntatt aktivitet mv. og annen aktivitet, slik at det kun er detaljene omkring lønnsgrunnlagene, for eksempel arbeidstakers navn, antall timer osv., som føres i et tilknyttet regneark/underbilag. Det forutsettes videre at dette gjennomføres på en måte som er etterkontrollerbar. Regnskapsføring og underbilag skal være sporbare for hver rapporteringsperiode. Dersom arbeidsgivers systemer for tidsregistrering og lønn enkelt kan tilrettelegges for registrering av sektorunntatt aktivitet mv. må dette imidlertid legges til grunn som hovedløsning.

Det er arbeidsgiveren selv som har ansvaret for at fordelingen og den tilhørende avgiftsberegningen blir korrekt. Mangelfull gjennomføring av det regnskapsmessige skillet innebærer at det må betales avgift etter den høyeste av de aktuelle satsene av hele avgiftsgrunnlaget.

For ordens skyld presiseres det at kravet om regnskapsmessig skille bare har betydning for hvilken sats som skal legges til grunn. At en arbeidsgiver har etablert et regnskapsmessig skille mellom ulike typer virksomhet, medfører ikke rett til å beregne mer enn ett fribeløp.

Arbeidsgivere står fritt til å velge om det skal etableres et klart regnskapsmessig skille, eller om de vil unnlate å etablere et slikt skille og betale avgift etter høyeste sats av alle lønnskostnadene.

5.6 Særlig om sentrale, administrative fellestjenester

Dersom et foretak driver blandet virksomhet er det ikke bare lønnskostnader mv. til de som rent faktisk utfører de sektorunntatte aktivitetene som skal henføres til riktig kostnadssted. Også lønnskostnader til sentrale, administrative fellestjenester, skal fordeles mellom de sektorunntatte aktivitetene og de omfattede øvrige aktivitetene. Det samme gjelder ved blandet virksomhet innenfor jord- og skogbruk, fiskeri etc. Med sentrale administrative fellestjenester menes i denne sammenheng tjenester som er nødvendige for både den sektorunntatte og den omfattede aktiviteten i virksomheten, herunder blant annet regnskap og personaladministrative tjenester.

Fordelingen kan basere seg på faktisk tidsbruk knyttet til arbeid mot henholdsvis sektorunntatte aktiviteter mv. og omfattede aktiviteter. Alternativt kan det brukes en fordelingsnøkkel for å fastsette hvor stor del av lønnskostnadene til slike fellestjenester som skal henføres til de sektorunntatte aktivitetene mv. og til de omfattede øvrige aktivitetene. En slik fordelingsnøkkel kan bygge på hvor stor andel den lønn mv. som er direkte knyttet til sektorunntatte aktiviteter mv. utgjør av arbeidsgivers totale lønnskostnader. Det er viktig at grunnlaget for fordelingen kan dokumenteres i ettertid, for eksempel ved kontroll.

Dersom denne typen fellestjenester i et konsern er skilt ut i et eget, selvstendig selskap som ikke driver med sektorunntatt virksomhet mv., men kun for eksempel regnskapsvirksomhet, må ikke lønnskostnadene fordeles. Virksomheten i et selskap vurderes isolert. Det får altså ikke betydning for selskapet om det er sektorunntatt virksomhet mv. andre steder i konsernet.

I et konsernforhold må man imidlertid foreta en vurdering av om noen av fellestjenestene faller inn under sektorunntaket for hovedkontortjenester mv., se punkt 4.4.3. Dersom en virksomhet i konsernet har dette som hovedaktivitet vil unntaket i avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd komme til anvendelse, og arbeidsgiver må bruke høyeste sats for alle ansatte i denne virksomheten.

6 Fribeløpet

6.1 Innledning

Fribeløpsordningen innebærer at arbeidsgivere som av ulike grunner ikke har rett på støtte etter den generelle ordningen for differensiert arbeidsgiveravgift (ordningen som er notifisert til ESA), likevel kan bruke de differensierte satsene innenfor en gitt beløpsgrense (fribeløpet). Støtte inntil grensen for fribeløpet anses som bagatellmessig støtte. EØS-avtalens forbud mot statsstøtte får ikke anvendelse på bagatellmessig støtte, og slik støtte kan derfor tildeles uten å notifisere til ESA. De nærmere reglene om bagatellmessig støtte følger av forordning (EU) nr. 2023/2831 om bagatellmessig støtte.

Fribeløpsordningen gjelder for arbeidsgivere i sone Ia, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd andre strekpunkt. Det gjelder likevel ikke noen fribeløpsordning i sone Ia for statsforvaltningen og helseforetak, se punkt 4.3, eller for jord- og skogbruk, fiskeri etc. som faller utenfor EØS-avtalen, se punkt 4.5.

Det gjelder også en fribeløpsordning i sone II-V for arbeidsgivere som driver innenfor sektorunntatte aktiviteter, foretak i økonomiske vanskeligheter og arbeidsgivere som har et utestående krav på tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte, jf. avgiftsvedtaket § 4. Se nærmere om sektorunntatte aktiviteter i punkt 4.4, samt om foretak i økonomiske vanskeligheter og arbeidsgivere som har et utestående krav på tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte i punkt 4.5.

Det gis bare ett fribeløp per arbeidsgiver. Med arbeidsgiver forstås i denne sammenheng juridisk enhet, jf. enhetsregisterloven §§ 2 og 4 første ledd. En arbeidsgiver har altså bare krav på ett fribeløp, selv om det innenfor den enkelte juridiske enhet er registrert flere underenheter.

Dersom den juridiske enheten er del av et konsern må likevel hele konsernet ses under ett, jf. definisjonen i artikkel 2 nr. 2 i forordning (EU) nr. 2023/2831 om bagatellmessig støtte. Med konsern forstås en gruppe av foretak med en slik tilknytning til hverandre at ett foretak har bestemmende innflytelse over minst ett annet foretak. Nærmere om begrepene juridisk enhet og konsern, se punkt 6.7.

Arbeidsgivere som beregner avgift med redusert sats etter fribeløpsordningen må også ta hensyn til annen bagatellmessig støtte eller annen støtte til dekning av lønnskostnader som mottas fra andre støttegivere, se punkt 6.5 og 6.6.

6.2 Fribeløpsordningen i sone Ia

For arbeidsgivere i sone Ia er fribeløpet på 850 000 kroner per år, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd andre strekpunkt første punktum.

Arbeidsgivere i sone Ia kan altså beregne avgift etter en sats på 10,6 % inntil den fordelen dette medfører utgjør 850 000 kroner – nærmere bestemt inntil differansen mellom avgift beregnet etter høyeste sats (14,1 %), og avgift beregnet etter redusert sats (10,6 %), overstiger 850 000 kroner. Når fribeløpet er brukt opp må arbeidsgiver gå over til å bruke satsen på 14,1 % resten av året.

Mange arbeidsgivere vil i praksis ikke bruke opp fribeløpet, og kan derfor beregne avgiften etter differensiert sats (10,6 %) gjennom hele året.

Arbeidsgiver kan beregne når virksomheten ikke lenger kan bruke satsen på 10,6 % på følgende måte: 850 000 / (0,141 - 0,106). Dette innebærer at arbeidsgivere som er registrert i sone Ia kan bruke satsen på 10,6 % for lønnsutgifter på inntil ca. 24,3 millioner.

For en angivelse av hvilke kommuner/områder som tilhører sone Ia, se avgiftsvedtaket § 2 andre ledd.

6.2.1 Tidligere særregel for arbeidsgivere som driver med godstransport på vei

Tidligere var det et lavere fribeløp på 250 000 kroner for arbeidsgivere med virksomhet innenfor næringskode 49.41 Godstransport på vei, herunder utleie av lastebiler med fører. Fra og med 1. januar 2024 er det ikke lenger et eget fribeløp for denne gruppen. Arbeidsgivere som driver med godstransport på vei omfattes følgelig av det generelle fribeløpet på 850 000 kroner.

6.3 Fribeløpsordningen for sektorunntatt aktivitet

Arbeidsgivere som utfører aktiviteter innenfor enkelte nærmere bestemte næringssektorer skal som utgangspunkt betale arbeidsgiveravgift etter høyeste sats (14,1 %), uavhengig av hvor virksomheten er lokalisert.

Dette gjelder arbeidsgivere med virksomhet innenfor følgende næringssektorer:

• Stålsektoren
• Kullsektoren
• Finans- og forsikringssektoren
• Hovedkontortjenester, bedriftsrådgivning og annen administrativ rådgivning i konsern

For en nærmere beskrivelse av hvilke aktiviteter de enkelte sektorene omfatter, se punkt 4.4.

Forordningen om bagatellmessig støtte tillater likevel at det gis bagatellmessig støtte, i form av fribeløp, til slike aktiviteter. Avgiftsvedtaket § 4 fjerde ledd gir derfor arbeidsgivere som utfører aktiviteter som faller inn under denne bestemmelsen anledning til å bruke de differensierte satsene innenfor et fribeløp på 850 000 kroner i sone II-V. I tillegg gjelder den generelle fribeløpsordningen i sone Ia, jf. punkt 6.2, også for sektorunntatte aktiviteter. Arbeidsgivere med sektorunntatt aktivitet kan derfor bruke redusert sats innenfor et fribeløp i sone Ia-V.

Fribeløpet medfører at avgiften kan beregnes etter differensierte satser, inntil differansen mellom avgift etter høyeste sats og avgift etter differensiert sats utgjør 850 000 kroner i inntektsåret. Når fribeløpet er brukt opp må arbeidsgiver gå over til å bruke satsen på 14,1 %.

Avgiftsgrunnlaget kan bli relativt høyt før fribeløpet overstiges, se beregningsmetode i punkt 6.2:

• Arbeidsgivere i sone Ia og II kan bruke differensiert sats for lønn mv. på inntil ca. 24,3 mill.
• Arbeidsgivere i sone III kan bruke differensiert sats for lønn mv. på inntil ca. 11 mill.
• Arbeidsgivere i sone IV kan bruke differensiert sats for lønn mv. på inntil ca. 9,4 mill.
• Arbeidsgivere i sone IVa kan bruke differensiert sats for lønn mv. på inntil ca. 13,7 mill.
• Arbeidsgivere i sone V kan bruke differensiert sats for lønn mv. på inntil ca. 6 mill.

Disse beløpene blir naturligvis ikke de samme dersom en arbeidsgiver driver virksomhet i flere soner.

6.4 Fribeløpsordning for foretak i økonomiske vanskeligheter mv.

Foretak som anses å være i økonomiske vanskeligheter etter ESAs retningslinjer om statsstøtte til foretak i vanskeligheter, og arbeidsgivere med utestående krav på tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte må i utgangspunktet bruke høy sats (14,1 %) i alle soner, jf. avgiftsvedtaket § 3 andre ledd. Om vilkårene for når et foretak anses å være i økonomiske vanskeligheter, se punkt 4.5.

Forordningen om bagatellmessig støtte åpner likevel for at slike foretak kan motta bagatellmessig støtte i form av fribeløp. Avgiftsvedtaket § 3 andre ledd gir derfor foretak som bruker redusert sats anledning til å fortsette å bruke de differensierte satsene i sone Ia-V også etter at de kommer i økonomiske vanskeligheter eller får et utestående tilbakebetalingskrav, men da kun innenfor et fribeløp på 850 000 kroner. Fribeløpet tildeles, og kan brukes, fra og med den neste rapporteringen etter at arbeidsgiver anses å være i vanskeligheter eller får et utestående tilbakebetalingskrav.

For foretak som kun har virksomhet i sone I vil det ikke få noen praktisk betydning om de kommer i økonomiske vanskeligheter, fordi de uansett må bruke høyeste sats. Det får heller ingen betydning for foretak som kun har virksomhet i sone Ia eller som driver med sektorunntatt virksomhet, siden disse allerede har fått tildelt et fribeløp.

Fra og med den neste rapporteringen, etter at foretaket anses å være i økonomiske vanskeligheter eller får et utestående krav på tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte, må beregningskode «økonomiske vanskeligheter» brukes ved rapportering på a-meldingen. Foretaket kan da fortsette å bruke differensierte satser inntil differansen mellom avgift beregnet etter høyeste sats (14,1 %), og avgift beregnet etter differensiert sats overstiger 850 000 kroner. Når fribeløpet er brukt opp må foretaket gå over til å bruke høy sats resten av året.

6.5 Annen bagatellmessig støtte

Samlet fordel av bagatellmessig støtte, i form av redusert arbeidsgiveravgift og annen bagatellmessig støtte, kan ikke overstige 300 000 euro per juridiske enhet/konsern over en 3 års periode, jf. forordning (EU) nr. 2023/2831 om bagatellmessig støtte. Dette gjelder selv om en arbeidsgiver ikke har brukt opp fribeløpet som er tildelt etter ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.

For arbeidsgiveravgiften er maksimalt støttebeløp av praktiske grunner delt inn i årlige fribeløp på 850 000 kroner. Arbeidsgiver må likevel passe på at beløpsgrensen som følger av forordningen ikke overstiges som følge av bagatellmessig støtte mottatt fra andre støttegivere.

Fribeløpet skal avkortes med annen offentlig støtte som arbeidsgiver har mottatt, dersom denne støtten også er omfattet av forordningen om bagatellmessig støtte, jf. avgiftsvedtaket § 4 femte ledd. Arbeidsgiver plikter også å oppgi annen bagatellmessig støtte som er mottatt den aktuelle kalendermåneden, jf. avgiftsvedtaket § 4 sjette ledd. Dette skal rapporteres i eget felt på a-meldingen.

Arbeidsgiver har selv ansvaret for å holde kontroll med at samlet mottatt bagatellmessig støtte ikke overstiger den ovennevnte beløpsgrensen. Ved beregning av arbeidsgiveravgift skal arbeidsgiver ikke ta høyde for annen fremtidig støtte. Arbeidsgiveravgiften skal heller ikke korrigeres på bakgrunn av senere mottatt støtte. I disse tilfellene er det den senere tildelte støtten som eventuelt må vike. Andre offentlige instanser som tildeler støtte, har ansvaret for å innhente opplysninger om hvorvidt arbeidsgiver allerede helt eller delvis har fylt opp kvoten for maksimalt støttebeløp etter forordningen om bagatellmessig støtte.

Det finnes ingen fullstendig liste over norske støtteordninger som er omfattet av EUs regelverk om bagatellmessig støtte. Arbeidsgiver må derfor i hvert enkelt tilfelle avklare dette med det organet som tildeler støtten.

6.6 Annen statsstøtte til dekning av lønnskostnader

Det følger av avgiftsvedtaket § 4 femte ledd siste punktum at arbeidsgiver som mottar annen støtte til dekning av lønn mv., ikke kan beregne arbeidsgiveravgift med reduserte satser etter fribeløpsordningen dersom dette medfører at arbeidsgiver går over grensen for maksimal tillatt statsstøtte etter disse andre ordningene.

Man kan altså ikke "toppe opp" støtte til en arbeidsgiver som allerede har nådd støttetaket eller maksimal støtteintensitet etter for eksempel gruppeunntaksforordningen eller en notifisert støtteordning med ytterligere midler i form av bagatellmessig støtte. Dersom bruk av fribeløp vil medføre at arbeidsgiver overstiger tillatt støtte etter andre støtteordninger som det mottas støtte etter, må arbeidsgiveravgift beregnes etter høyeste sats, selv om fribeløpet etter ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift ikke er oppbrukt. Hvis arbeidsgiver derimot ikke har mottatt så mye støtte som det som er tillatt etter andre aktuelle støtteordninger, kan arbeidsgiver motta bagatellmessig støtte opp til dette støttetaket.

Arbeidsgiver plikter uansett å oppgi annen støtte til dekning av lønnskostnader som er mottatt den aktuelle kalendermåneden, jf. avgiftsvedtaket § 4 sjette ledd. Støttetildelinger etter andre rettsgrunnlag enn regelverket om bagatellmessig støtte er i denne sammenheng bare relevante dersom den bagatellmessige støtten skal gis til dekning av de samme lønnskostnadene.

For mer informasjon om bagatellmessig støtte og kumulasjon med annen statsstøtte, se Nærings- og fiskeridepartementets veileder om offentlig støtte punkt 16.4.

6.7 Nærmere om juridisk enhet og konsern

Dersom det kan beregnes fribeløp skal det bare beregnes ett fribeløp per arbeidsgiver. Erfaringsvis kan det oppstå tvil om hva som skal anses som én arbeidsgiver i denne forbindelse. Utgangspunktet er hva som anses som én juridisk enhet, jf. enhetsregisterloven §§ 2 og 4 første ledd.

Enhetsregisterloven § 4 første ledd lyder slik:

"Følgende enheter skal registreres i Enhetsregisteret hvis de registreres i tilknyttet register:

a) Staten, fylkeskommuner og kommuner.

b) Selskaper, samvirkeforetak, foreninger, stiftelser, verdipapirfond, bo og andre juridiske personer. Dødsbo og felleseiebo som identifiseres ved fødselsnummer, og indre selskaper, er likevel ikke registreringspliktige.

c) Enkeltpersonforetak.

d) Tingsrettslige sameier som opptrer som sådanne utad."

For mer informasjon om begrepene i enhetsregisterloven § 4, se Ot.prp. nr. 11 (1993-94) s. 54.

Det avgrenses mot underenheter innenfor en juridisk enhet, jf. enhetsregisterloven § 4 fjerde ledd. Det er for eksempel i bankvirksomhet vanlig at et selskap har mange underenheter med hvert sitt underorganisasjonsnummer. Slike underenheter regnes ikke som egne juridiske enheter, og selskapet har derfor bare krav på ett fribeløp.

Et konsern består av ett morselskap og ett eller flere datterselskap og hvert av disse skal i utgangspunktet anses som en egen juridisk enhet. Ved beregning av fribeløp skal man derimot se hele konsernet under ett, jf. forordning (EU) nr. 2023/2831 om bagatellmessig støtte. De forskjellige selskapene i konsernet kan altså ikke bruke hvert sitt fribeløp, men har ett fribeløp til sammen.

Etter definisjonen i forordningen om bagatellmessig støtte art. 2 nr. 2 omfatter «ett enkelt foretak» alle foretak som har minst ett av følgende forhold til hverandre (uoffisiell norsk oversettelse):

1. Ett foretak sitter med flertallet av aksjeeiernes eller deltakernes stemmeretter i et annet foretak.
2. Ett foretak har rett til å utpeke eller fjerne et flertall av medlemmene av administrasjons-, ledelses- eller kontrollorganet i et annet foretak.
3. Ett foretak har rett til å ha dominerende innflytelse på et annet foretak i henhold til en kontrakt inngått med det foretaket eller i henhold til en bestemmelse i foretakets vedtekter.
4. Ett foretak som er aksjeeier eller deltaker i et annet foretak, kontrollerer alene, i henhold til en avtale med andre aksjeeiere eller deltakere i dette foretaket, et flertall av aksjeeiernes eller deltakernes stemmeretter i dette foretaket.

Foretak som har noen av forholdene nevnt i første ledd bokstav a) – d) til hverandre via en eller flere andre foretak, skal også anses å være ett enkelt foretak ved beregningen av bagatellmessig støtte.

Nedenfor i punkt 6.7.1 og 6.7.2 gjennomgås noen typetilfeller der det kan være tvil om det er snakk om en eller flere enheter i forbindelse med beregning av fribeløpet.

6.7.1 Fusjon og fisjon

Hovedregelen er at rapportering og avgiftsberegning skal foretas isolert for hver juridisk enhet. Dette gjelder også når enheten er stiftet som følge av en fusjon eller fisjon. Ved fusjon og fisjon må det tas stilling til hvilken realitet fusjonen/fisjonen har for de eksisterende selskapene. Dette vil kunne utledes av vedtekter, stiftelsesdokumenter og registreringer i Enhetsregisteret. Dersom de juridiske enhetene videreføres, vil plikten til å beregne og rapportere arbeidsgiveravgift også videreføres. Det samme prinsippet gjelder ved beregningen av fribeløp.

Ved fusjon og virksomhetsoverdragelse må det tas hensyn til fribeløp som er brukt av de fusjonerende selskapene før fusjonen, jf. forordningen om bagatellmessig støtte art. 3 nr. 8. Dersom selskapene som slås sammen totalt sett har oversteget fribeløpsgrensen vil det fra fusjonen av ikke kunne brukes mer fribeløp i selskapet. Fribeløp som lovlig er brukt før fusjonen eller virksomhetsoverdragelsen er uansett lovlig.

Dersom et selskap fisjonerer skal fribeløp som er brukt før fisjonen henføres til det selskapet som fortsetter den virksomheten fribeløpet ble gitt til dekning av, jf. forordningen om bagatellmessig støtte art. 3 nr. 9. Hvis det er vanskelig å avgjøre hvilket av selskapene dette er skal brukt fribeløp fordeles forholdsmessig på bakgrunn av bokført egenkapital ved fisjonen.

Eksempel 1:
Foretak A fisjonerer i juli, og resultatet er at ett nytt foretak B etableres, mens foretak A videreføres. Den støtteberettigede virksomheten videreføres i sin helhet i foretak A. Foretak A fortsetter da beregningen av fribeløpet som ble påbegynt 1. januar. Foretak B får derimot et nytt fribeløp ettersom det er å anse som en ny juridisk enhet.

Eksempel 2:
Foretak A, B og C slås i oktober sammen til foretak D. Her vil man ved beregning av fribeløp for foretak D måtte hensynta fribeløp som er brukt i foretak A, B og C før fusjonen. Dersom hver av disse tre foretakene eksempelvis har brukt 300 000 kroner av fribeløpet sitt før fusjonen vil beløpsgrensen på 850 000 kroner samlet sett være oversteget, og foretak D vil ikke ha noe fribeløp igjen å bruke dette året.

Dersom foretakene som fisjonerer eller fusjonerer er del av samme konsern, vil fisjon/fusjon ikke få noen betydning ved beregning av fribeløp, da konsernet uansett kun vil ha ett fribeløp.

6.7.2 Interkommunale samarbeid og kommunale foretak

Interkommunale samarbeid etter kommuneloven § 17-1 regnes ikke som egne enheter i forbindelse med beregning av fribeløpet. Slike samarbeid kan riktignok registreres som egne enheter i Enhetsregisteret. Det avgjørende ved beregning av arbeidsgiveravgift må imidlertid være om samarbeidene kan anses som egne juridiske enheter, og ikke bare som underenheter for de aktuelle kommunene. Samarbeidenes karakter tilsier at det er naturlig å anse disse som en del av den kommunale virksomheten.

Kommunale og fylkeskommunale foretak regnes heller ikke som juridiske enheter, og får ikke tildelt et eget fribeløp. Slike foretak skal riktignok etter kommuneloven § 9-1 tredje ledd registreres i Foretaksregisteret. De regnes likevel ikke som en egen juridisk enhet, men som en del av kommunen eller fylkeskommunen, jf. kommuneloven § 9-1 andre ledd.

7 Rapportering av arbeidsgiveravgift

7.1 Generelt

A-meldingen skal leveres for hver måned, jf. a-opplysningsloven § 4 første ledd. Fristen er den 5. i måneden etter den måned opplysningene gjelder for, jf. a-opplysningsforskriften § 2-1 første ledd. For nærmere informasjon om rapportering av opplysninger i a-meldingen, se veiledningen til a-meldingen.

Arbeidsgiver skal for det første oppgi hvilke(n) sone(r) virksomheten drives i, jf. punkt 2 og 3. Det skal videre angis hvilken beregningskode arbeidsgiveravgiften skal beregnes etter, jf. punkt 4. Arbeidsgiver må velge mellom følgende beregningskoder:

• generelle næringer, jf. punkt 4.2
• helseforetakene og deler av statsforvaltningen, jf. punkt 4.3
• sektorunntatt aktivitet, jf. punkt 4.4
• økonomiske vanskeligheter, jf. punkt 4.5
• jord- og skogbruk, fiskeri etc., jf. punkt 4.6
• lønnstrekk for Svalbard, jf. punkt 4.7
• statsforvaltningen – kun rapportering av forskuddstrekk, jf. punkt 18.3
• ekstra arbeidsgiveravgift, jf. punkt 4.8

Beregningskoden avhenger i all hovedsak av hvilken næring virksomheten driver. Beregningsmåtene «lønnstrekk for Svalbard», «økonomiske vanskeligheter» og «ekstra arbeidsgiveravgift» benyttes imidlertid uavhengig av næring.

Der beregningskoden avhenger av hvilken næring arbeidsgiver driver, er det avgjørende hvilken næring arbeidsgiver faktisk driver, ikke hvilken næringskode arbeidsgiver er registrert med i Enhetsregisteret. Det kan være ulike årsaker til at det ikke er samsvar mellom registrert næringskode og riktig avgiftssats. For det første kan det tenkes at en arbeidsgiver har endret virksomhet, uten at dette har blitt registrert i Enhetsregisteret. Det vil videre være vanlig at en arbeidsgiver omfattes av en bestemmelse i avgiftsvedtaket, selv om størstedelen av virksomheten isolert sett faller under en annen bestemmelse. I disse tilfellene vil vanligvis arbeidsgivers hovedvirksomhet være avgjørende for hvilken næringskode som er registrert i Enhetsregisteret.

Dersom virksomheten har blandet virksomhet må to sett med opplysninger oppgis. Et sett med opplysninger for hver beregningskode.

Arbeidsgiver skal rapportere annen bagatellmessig støtte og støtte til dekning av lønnskostnader som er mottatt den aktuelle kalendermåned på a-meldingen, se punkt 6.5 og 6.6. I samme felt skal foretak som er del av et konsern oppgi støtte i form av fribeløp som er fordelt til andre foretak i konsernet, og som derfor ikke skal komme rapporterende foretak til gode ved avgiftsberegningen, se neste punkt.

7.2 Rapportering av fribeløp for konsern

Arbeidsgivere som driver virksomhet i sone Ia eller som er omfattet av et sektorunntak, kan bruke reduserte satser innenfor et fribeløp, se punkt 6. Fribeløpet er på 850 000 kroner per år.

Det tildeles kun ett fribeløp per konsern, se punkt 6.7. Et konsern har altså bare krav på ett fribeløp, selv om det innenfor det enkelte konsern er registrert flere juridiske enheter som driver virksomhet i sone Ia eller som er omfattet av et sektorunntak. Konsernledelsen bør derfor til enhver tid ha oversikt over hvor mye av konsernets fribeløp som er brukt. Rapportering og betaling av arbeidsgiveravgift foretas imidlertid av den enkelte juridiske enhet, og ikke på konsernnivå. Hvert foretak i konsernet må derfor gi opplysninger ved rapportering om hvor mye av fribeløpet som er brukt andre steder i konsernet.

Fribeløp som er brukt andre steder i konsernet oppgis i feltet for "annen bagatellmessig støtte" på a-meldingen. I dette feltet oppgis støtte som skal redusere arbeidsgivers fribeløp. Dette feltet skal altså brukes til å oppgi både annen bagatellmessig støtte og støtte til dekning av lønnskostnader som arbeidsgiver har mottatt fra andre støttegivere, jf. punkt 6.5 og 6.6, og støtte etter fribeløpsordningen/annen bagatellmessig støtte mv. som er brukt andre steder i konsernet. Siden konsernet som helhet kun har krav på ett fribeløp, skal fribeløp som er brukt ett sted i konsernet redusere de andre foretakenes fribeløp.

Konsernet kan selv velge om de ønsker å bruke hele fribeløpet i en enkelt juridisk enhet i konsernet, eller å fordele fribeløpet mellom alle eller flere av de juridiske enhetene som er omfattet av fribeløpsordningen. Dersom konsernet ønsker å bruke hele fribeløpet i en enkelt juridisk enhet innenfor konsernet, oppgis fullt fribeløp på 850 000 kroner i feltet for «annen bagatellmessig støtte» på a-meldingen for januar til alle foretakene som ikke skal motta fribeløp. Det er da ikke nødvendig for disse foretakene å holde oversikt over hvor mye fribeløp som brukes i konsernet som helhet resten av året.

Dersom konsernet ønsker å fordele fribeløpet mellom flere av de juridiske enhetene som har krav på det, kan dette gjøres på to måter:

De juridiske enhetene det gjelder kan, ved hver rapportering, opplyse om hvor mye fribeløp som for samme måned brukes i de andre juridiske enhetene i konsernet. Beløpet oppgis i feltet for «annen bagatellmessig støtte» på a-meldingen. Den enkelte juridiske enhet må da holde oversikt over hvor mye av fribeløpet som brukes i hele konsernet til enhver tid.

Eksempel 1:
Et konsern bestående av 3 foretak ønsker å bruke fribeløpet i foretak A og B, men ikke i foretak C.

De må da rapportere følgende i feltet for «annen bagatellmessig støtte» på a-meldingen:

 A-melding for januar:
- A rapporterer hvor mye fribeløp som brukes i januar av B
- B rapporterer hvor mye fribeløp som brukes i januar av A
- C rapporterer fullt fribeløp (kr 850 000)

A-melding for februar:
- A rapporterer hvor mye fribeløp som brukes i februar av B
- B rapporterer hvor mye fribeløp som brukes i februar av A
- C trenger ikke å rapportere noe for februar, da fullt fribeløp ble oppgitt for januar. Avgiften skal derfor beregnes etter høyeste sats for foretak C.

Osv.

Alternativt kan konsernet ved årets start «tildele» en viss andel av fribeløpet til hvert av foretakene i konsernet. Det enkelte foretaket rapporterer da i januar den andelen av fribeløpet som skal brukes av andre foretak i konsernet. Foretakene slipper da å holde løpende oversikt over hvor mye som faktisk brukes andre steder i konsernet i løpet av året, og rapporterer på vanlig måte fra og med februar.

Eksempel 2:
Konsernet velger ved årets start å tildele kr 500 000 av fribeløpet til foretak A, kr 100 000 til foretak B og kr 250 000 til foretak C.

Foretakene må da rapportere følgende i feltet for «annen bagatellmessig støtte» på a-meldingen for januar:
- Foretak A rapporterer kr 350 000 (kr 500 000 gjenstår)
- Foretak B rapporterer kr 750 000 (kr 100 000 gjenstår)
- Foretak C rapporterer kr 600 000 (kr 250 000 gjenstår)
- Ev. andre foretak i konsernet som ikke har fått tildelt noen del av fribeløpet rapporterer alle kr 850 000 (kr 0 gjenstår)

7.3 Endring og fastsettelse av arbeidsgiveravgift

Er rapportert arbeidsgiveravgift feil, må arbeidsgiver korrigere dette ved å sende inn ny(e) a-melding(er), se veiledningen til a-meldingen. Etter skatteforvaltningsloven § 9-4 kan arbeidsgiver endre arbeidsgiveravgift som tidligere er fastsatt ved egenfastsetting i henhold til skatteforvaltningsloven § 8-6 innenfor en treårsfrist, hvor fristen beregnes fra leveringsfristen for a-meldingen for den aktuelle rapporteringsperioden. Utover denne treårsfristen, kan tilbakebetaling av for mye betalt arbeidsgiveravgift skje ved at arbeidsgiver anmoder skattemyndighetene om endring av fastsatt avgift innenfor rammen av femårsfristen i skatteforvaltningsloven § 12-6 første ledd første punktum. Skattemyndighetene kan endre enhver slik fastsetting når fastsettingen er uriktig, jf. § 12-1 første ledd. Skattemyndighetene kan på forespørsel fra arbeidsgiver ta saken opp til endring hvis de finner grunn til dette, jf. skatteforvaltningsloven § 12-1 andre ledd. For mer om skattemyndighetenes endringsadgang etter skatteforvaltningsloven, se Skatteforvaltningshåndboken kapittel 12.

Dersom korrigert a-melding/fastsettelsen innebærer en økning av arbeidsgiveravgiftskravet, gis det etter skattebetalingsloven § 10-53 første ledd et eget forfall for økningen, som er tre uker fra korrigert a-melding er kommet frem til skatte- og avgiftsmyndighetene eller tre uker fra vedtak er sendt den avgiftspliktige.

Økningen rentebelastes med styringsrenten per 1. januar tillagt ett prosentpoeng fra opprinnelig forfall og frem til korrigert a-melding er kommet frem til skatte- og avgiftsmyndighetene eller det foreligger nytt vedtak, jf. skattebetalingsloven §§ 11-2 andre ledd og 11-6 andre ledd. Se oversikt over gjeldende rentesatser ved endring etter vedtak eller egenretting på https://www.skatteetaten.no.

En reduksjon av avgiftskravet rentekompenseres ved tilbakebetalingen. Det gis da rentekompensasjon tilsvarende styringsrenten per 1. januar på reduksjonen fra innbetalingstidspunktet og frem til skatte- og avgiftsmyndighetenes forfallstidspunkt etter skattebetalingsloven § 10-60, jf. §§ 11-4 første ledd og 11-6 andre ledd siste punktum.

Kravet på tilbakebetaling forfaller tre uker etter at vedtak er truffet eller ved egenretting tre uker fra skatte- og avgiftsmyndighetene har godkjent beløpet til utbetaling, jf. skattebetalingsloven § 10-60.

8 Betaling

Arbeidsgiver skal av eget tiltak innbetale summen av avgiftsbeløpet for de to foregående månedene henholdsvis hver 15. januar, 15. mars, 15. mai, 15. juli, 15. september og 15. november, jf. skattebetalingsloven § 10-10 første ledd.

Betalinger må merkes med gyldig KID-nummer. Kontonummer, KID-nummer og beløp som skal betales vil fremgå i tilbakemeldingen som sendes arbeidsgiver kort tid etter at a-meldingen er levert. Vær oppmerksom på at beløpene i tilbakemeldingen er oppsummert kun for den måneden tilbakemeldingen gjelder. Når arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk skal betales, må beløpene fra de to tilbakemeldingene (kalendermånedene) innbetalingen skal gjelde for summeres. KID-nummeret vil være det samme for de to månedene i betalingsterminen.

Minstegrensen for innbetaling av beregnet arbeidsgiveravgift for en oppgjørsperiode (termin) er 100 kroner, jf. skattebetalingsforskriften § 10-4-1. Arbeidsgiver er imidlertid ikke fritatt fra å levere a-melding.

9 Rapportering til Register for offentlig støtte

Fra 1. juli 2016 skal tildelinger av offentlig støtte over en nærmere bestemt beløpsgrense meldes inn til Registeret for offentlig støtte ved Brønnøysundregistrene. Registeret skal omfatte all slik støtte som er notifisert til og godkjent av ESA, eller som er meldt til ESA etter gruppeunntaksforordningen (GBER), og skal blant annet inneholde opplysninger om støttegiver, støttemottaker, næringsgruppe, støtteform og støttebeløp. Skatteetaten er ansvarlig for å melde inn offentlig støtte i form av skatte- og avgiftsfordeler.

Den generelle delen av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift i sone II–V er notifisert til og godkjent av ESA. Redusert arbeidsgiveravgift etter denne ordningen skal derfor rapporteres og offentliggjøres dersom mottatt støtte overstiger beløpsgrensen for rapportering. Redusert arbeidsgiveravgift etter fribeløpsordningen i sone Ia og for sektorunntatte virksomheter mv. i sone II–V er hjemlet i forordningen for bagatellmessig støtte, og trenger derfor ikke å meldes til registeret.

Den generelle beløpsgrensen for når støtte skal meldes til registeret er på 500 000 euro. For støtte i form av differensiert arbeidsgiveravgift er beløpsgrensen imidlertid på 100 000 euro fra og med 2022, jf. ESAs retningslinjer for regional statsstøtte for 2022−2027 punkt 5.7.

Arbeidsgivere som mottar støtte i form av redusert arbeidsgiveravgift må rapportere dette til Skatteetaten dersom mottatt støtte etter ordningen utgjør 100 000 euro eller mer. Dette gjøres ved å levere skjemaet RF-1354. I skjemaet skal støtte rapporteres på støtteordningen «Regionalt differensiert arbeidsgiveravgift».

For å regne ut hvor mye støtte som er mottatt etter ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift må arbeidsgiver beregne differansen mellom den avgift som er betalt med redusert sats, mot den avgift som ville påløpt etter den generelle satsen på 14,1 %. Det er denne differansen som skal rapporteres til Skatteetaten dersom den overstiger beløpsgrensen på 100 000 euro. Arbeidsgiver må vurdere all støtte til alle foretak i et konsern samlet for å se om støttetildelingen er rapporteringspliktig. Støtte i form av fribeløp etter forordningen om bagatellmessig støtte kan imidlertid holdes utenfor beregningen.

Arbeidsgivers frist for å rapportere opplysninger om mottatt støtte er 1. desember i året etter at støtten er mottatt, det vil si at støtte mottatt i 2023 skal rapporteres til Skatteetaten innen 1. desember 2024. For mer informasjon om rapportering av offentlig støtte, se Rettledning for utfylling og innlevering av opplysninger for offentlig støtte.

10 Arbeidsgiveravgift av tilskudd og premier til livrente og pensjonsordninger

10.1 Generelt

Det skal betales arbeidsgiveravgift av arbeidsgivers og det offentliges tilskudd til livrente- og pensjonsordninger og arbeidsgivers tilskudd til Overføringsavtalens sikringsordning, jf. folketrygdloven § 23-2 fjerde ledd. Om fiske- og fangstnæringen, se punkt 14.

Også betaling som skal dekke administrasjonskostnader og forvaltningshonorarer til slike pensjoner omfattes av begrepet tilskudd og skal inngå i grunnlaget for arbeidsgiveravgift. Tilskudd til pensjonsordningens premiefond og innskuddsfond omfattes også av arbeidsgiveravgiftsplikten. Derimot skal det ikke beregnes arbeidsgiveravgift når midler fra premiefondet/innskuddsfondet, herunder renter, benyttes til å betale årets premie. Tilskudd til en kollektiv pensjonsordning i enkeltpersonforetak som skal dekke pensjonsrettigheter for eieren anses ikke avgiftspliktig, i den grad eierens andel av premien kan individualiseres. For deltakerlignet selskap gjelder det samme for en ansvarlig deltakers andel av den samlede premien.

Ekstra arbeidsgiveravgift, som nevnt i punkt 4.8, skal ikke beregnes av andel av arbeidsgivers premiebetaling og tilskudd til kollektiv tjenestepensjonsordning som er offentlig eller som går inn under skatteloven § 6-46. Det samme gjelder engangsbeløp til avløsning av rett til pensjon i arbeidsforhold som ikke er sikret ved premie og tilskudd og engangspremie eller tilskudd som innbetales til sikring av rett til slik pensjon.

Kostnader som arbeidsgiver pådrar seg ved bruk av formidlingstjenester i forbindelse med å etablere en tjenestepensjonsordning anses ikke som «tilskudd» etter folketrygdloven § 23-2 fjerde ledd. Forsikringsmeglerhonorar eller øvrige kostnader knyttet til slik formidling av tjenestepensjonsordning inngår derfor ikke i beregningsgrunnlaget for arbeidsgiveravgift.

Avgiftsplikten knytter seg til den faktiske innbetalingen. Det skal betales avgift av betalinger foretatt etter 1. januar 1988. Dette gjelder selv om man nå betaler en forhøyet premie som følge av at det er betalt inn for lite i premie før denne dato.

Avgiftspliktige tilskudd og premier til pensjonsordninger skal tas med i grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift i den kalendermåneden hvor betalingen er foretatt. Grunnlaget fordeles på de ulike avgiftssoner i samme forhold som arbeidsgiverens øvrige avgiftspliktige ytelser i samme kalendermåned fordeler seg. Se veiledning til a-meldingen om avgiftsgrunnlag, under punkt 2.

10.2 Særskilt om kollektive livrenter

Arbeidsgivers premieinnbetaling til kollektive livrenter er skattepliktig for arbeidstaker i det inntektsåret premien blir betalt, jf. skatteloven § 5-12 sjette ledd. Arbeidsgiveren skal fordele premien til den kollektive livrenteforsikringen på de enkelte arbeidstakerne og rapportere beløpet, jf. skatteforvaltningsloven § 7-2 første ledd bokstav a. Arbeidsgiveravgiftsplikten følger her lønnsopplysningsplikten, jf. folketrygdloven § 23-2 første ledd. Finansdepartementet har i et brev til Skattedirektoratet av 17. desember 2009 uttalt at arbeidsgivers kostnader til livrenteforsikringen ikke skal regnes som premie etter skatteloven § 5-12 sjette ledd. Det innebærer at slike kostnader verken er opplysningspliktige eller arbeidsgiveravgiftspliktige.

11 Internasjonale arbeidsforhold

11.1 Generelt

Plikten til å beregne arbeidsgiveravgift etter norsk intern rett er som utgangspunkt knyttet til opplysningsplikten for lønn mv., jf. folketrygdloven § 23-2 første ledd. Lønnsopplysningsplikt foreligger i en viss utstrekning også for utenlandske arbeidsgivere og for norske arbeidsgivere ved utbetalinger til personer bosatt i utlandet. Ved utbetalinger til personer bosatt i utlandet er lønnsopplysningsplikten begrenset i henhold til skatteforvaltningsforskriften § 7-2-7 og § 7-2-8.

For arbeid utført i utlandet av utenlandsk statsborger foreligger det ikke avgiftsplikt hvis vedkommende ikke er pliktig/frivillig medlem i norsk trygd, jf. folketrygdloven § 23-2 niende ledd. Dette gjelder uavhengig av hvor vedkommende anses skattemessig bosatt. Begrensninger gjelder også for utbetalinger til visse grupper personer som er utstasjonert i utlandet.

Vi viser for øvrig til Skatte-ABC under emnet "A-13 Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag" punkt 4 "Utland".

11.2 Trygdeavtaler (sosialkonvensjoner) og EØS-avtalens trygderegler

Ved utbetalinger som ikke omfattes av de norske reglene om lønnsopplysningsplikt, foreligger det likevel plikt til å beregne arbeidsgiveravgift hvis arbeidstakeren er omfattet av norsk trygdelovgivning i henhold til EØS-avtalens trygderegler eller annen avtale om trygd inngått med hjemmel i folketrygdloven § 1-3, se § 23-4 a.

Arbeidsgiveravgift i Norge skal ikke beregnes i tilfeller hvor arbeidstakeren er unntatt fra folketrygden i henhold til bestemmelser i gjensidighetsavtale med annet land om sosial trygghet. Plikten til å svare arbeidsgiveravgift kan derfor være begrenset i henhold til EØS-avtalens trygderegler og avtale om trygd inngått med andre land med hjemmel i folketrygdloven § 1-3.

Trygdeforordningen (forordning (EF) nr. 883/2004) gjelder fra 1. juni 2012, og erstatter den tidligere Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71). Trygdeforordningene regulerer hvilken trygdelovgivning som gjelder for personer som er statsborgere i et EØS-land og har bostedsmessig og/eller arbeidsmessig tilknytning til ett eller flere andre EØS-land. Disse reglene har også betydning for i hvilket land det skal betales sosiale avgifter. Sosiale avgifter (i Norge trygdeavgift og arbeidsgiveravgift) skal betales i det landet hvor arbeidstakeren er medlem av trygdeordningen. Det er NAV som avgjør alle saker om lovvalg og medlemskap etter EØS-reglene og andre avtaler om trygd.

Alle unntak fra folketrygden skal verifiseres av NAV før de legges til grunn av Skatteetaten, også på forskuddsstadiet. A1 og andre blanketter fra andre staters myndigheter som fremlegges for Skatteetaten er ikke å anse som verifisert unntak fra medlemskap i folketrygden.

Vi viser til Skatte-ABC under emnet "Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag" punkt 4.4 og 4.5.

11.3 Hvilken sone skal legges til grunn

Det er i utgangspunktet virksomhetens registrerte adresse som er avgjørende for hvilken sone/sats som skal legges til grunn for beregning av arbeidsgiveravgift, jf. avgiftsvedtaket § 1 første og andre ledd. Dette gjelder også for utenlandske foretak.

Nærmere regler om hvilken sone/sats som skal legges til grunn for beregning av arbeidsgiveravgift følger av avgiftsvedtaket §§ 2 og 3. Utenlandske arbeidsgivere som ikke har registrert forretningsadresse i Norge faller i utgangspunktet inn under sone I. Dette følger av § 2 første ledd. For mer om soneplassering, se punkt 2.

11.4 Diplomater unntatt fra trygd i Norge

Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift for lønn eller annen godtgjørelse til personer som etter Wienkonvensjonen om diplomatisk samkvem artikkel 33 og artikkel 37 er unntatt fra trygden i Norge, jf. folketrygdloven § 23-2 ellevte ledd.

11.5 Arbeidstakere utsendt til Norge fra USA og Canada

Arbeids- og sosialdepartementet fastsetter årlig en særskilt sats for arbeidsgiveravgift for arbeidstakere fra USA og Canada som bare er medlem i folketrygdens sykestønadsdel under arbeid i Norge, se forskrift 21. desember 2023 nr. 2247 om avgifter til folketrygden for året 2024 for arbeidstakere utsendt til Norge fra Amerikas forente stater og Canada. Etter denne forskriften skal det betales arbeidsgiveravgift etter en særskilt prosentsats. Satsen for 2024 er 7 %.

11.6 Særlig om sjøfolk

11.6.1 Utgangspunkt

Arbeidsgiveravgift for hyreutbetaling til sjøfolk følger i utgangspunktet de ordinære reglene for beregning av arbeidsgiveravgift. Det er altså i utgangspunktet virksomhetens registreringssone som er avgjørende, jf. avgiftsvedtaket § 1 andre ledd.

11.6.2 Sjøfolk i utenriksfart som bor utenfor Norden og som ikke er statsborger i et EØS-land

Det gjelder egne regler for sjøfolk som er ansatt på norsk skip i utenriksfart som er registrert i det ordinære norske skipsregisteret. Ordningen gjelder bare sjøfolk som er medlem i trygden etter folketrygdloven § 2-6. Det avgrenses også mot sjøfolk som bor i Norden eller som er statsborger i EØS-land.

For disse skal arbeidsgiveren betale avgift med et fast beløp per måned uten hensyn til antall arbeidsdager i måneden. Det vises til forskrift 21. desember 2023 nr. 2245 om fastsettelse av avgiftsgrunnlag og avgiftssatser i folketrygden for visse grupper medlemmer for året 2024. For 2024 er det faste beløpet på 543 kroner per måned.

11.7 Misjonærer mv.

Det er ikke avgiftsplikt på lønn og annen godtgjørelse for religiøst, humanitært eller filantropisk arbeid utført av person utstasjonert i utlandet av misjonsmenighet eller humanitær organisasjon i Norge. Dette gjelder bare når arbeidsoppholdet i utlandet varer i minst to år regnet fra dato til dato, jf. folketrygdloven § 23-2 niende ledd. Se også Finansdepartementets uttalelse inntatt i Utv. 2006/488.

Det gjelder for øvrig egne regler for trygdeavgift for misjonærer mv. som er opptatt i folketrygden i medhold av folketrygdloven § 2-8.

11.8 Honorar til utenlandske artister

Det skal som utgangspunkt ikke beregnes arbeidsgiveravgift på godtgjørelse til utenlandske artister som skattlegges etter artistskatteloven. Dette følger av at ytelser som er skattepliktige etter artistskatteloven ikke er lønnsopplysningspliktige, jf. skatteforvaltningsforskriften § 7-2-7 bokstav a.

Dersom artisten blir skattemessig bosatt i Norge, vil vedkommende bli skattepliktig etter skatteloven i stedet for skattepliktig etter artistskatteloven fra og med inntektsåret før det inntektsåret vedkommende blir skattepliktig bosatt.

Når en artist blir skattemessig bosatt i ett inntektsår (år 2), har den som er arbeidsgiver på det tidspunkt artisten blir skattepliktig som bosatt, plikt til å levere lønnsopplysninger og betale arbeidsgiveravgift av utbetalt lønn mv. til artisten for året før (år 1). Plikten til å beregne og betale arbeidsgiveravgift for lønn utbetalt i år 1 inntrer på det tidspunkt artisten blir skattepliktig som bosatt i år 2. Den som er arbeidsgiver på det tidspunkt artisten blir skattepliktig som bosatt, har også plikt til å levere opplysninger om lønn mv. som er utbetalt til artisten i år 2 i perioden før artisten ble skattepliktig som bosatt.

12 Inntekt som blir skattlagt etter lov om skatt til Svalbard

For inntekt som blir skattlagt etter svalbardskatteloven skal det ikke betales arbeidsgiveravgift. Dette følger av avgiftsvedtaket § 3 første ledd syvende strekpunkt.

Svalbardskatteloven omfatter personer bosatt på Svalbard. Opphold av minst 12 måneders varighet regnes i denne sammenheng som bosettelse, jf. svalbardskatteloven § 2-1. Loven gjelder også for personer som tar midlertidig opphold på Svalbard og utfører arbeid eller utøver næringsvirksomhet der. Oppholdet må da vare sammenhengende i minst 30 dager, jf. svalbardskatteloven § 2-2.

Arbeidsgivere hjemmehørende på Svalbard er også fritatt for arbeidsgiveravgift for arbeid som utføres på Svalbard, selv om personene som mottar lønnsutbetalingene ikke er skattepliktige til Svalbard. Dette følger av avgiftsvedtaket § 3 første ledd syvende strekpunkt.

Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift på inntekt som er vunnet ved arbeid under opphold på Jan Mayen eller i de norske bilandene i Antarktis.

Om innføring av ekstra arbeidsgiveravgift på lønnsinntekter over 850 000 kroner, se punkt 4.8.

13 Særlig om introduksjonsstønad og kvalifiseringsstønad

Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift for introduksjonsstønad etter lov 6. november 2020 nr. 127 om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid eller for kvalifiseringsstønad etter lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, jf. folketrygdloven § 23-2 femte ledd andre punktum.

14 Unntak for fiske- og fangstnæringen

Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift av hyre til mannskapet på fiske-, hvalfangst- og selfangstfartøy, se folketrygdloven § 23-5 og stortingsvedtak 14. desember 2023 nr. 2069 om produktavgift til folketrygden for fiskeri-, hval- og selfangstnæringene for 2024. Produktavgiften er på 1,9 % for 2024.

Det skal likevel i disse tilfellene betales arbeidsgiveravgift av arbeidsgivers pensjonsutbetalinger og tilskudd til livrente- og pensjonsordninger, dersom disse omfattes av folketrygdloven § 23-2 fjerde ledd. Se punkt 10.

15 Avgiftsfritak for refundert sykelønn mv. utbetalt av arbeidsgiver

Lønn under sykdom/permisjon (sykepenger, foreldrepenger mv.) betalt av arbeidsgiver, inngår i arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget. Dette gjelder ikke den delen som faktisk refunderes av NAV, jf. folketrygdloven § 23-2 femte ledd. Når arbeidsgivere forskutterer sykepenger som refunderes fra NAV, har arbeidsgiver en valgadgang mellom å unnta forskutterte sykepenger fra arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget i forskutteringsmåneden eller å kreve refusjon av arbeidsgiveravgift når ytelsene faktisk er refundert fra NAV.

Tilfeller der arbeidsgiveren har refusjonsrett etter folketrygdloven §§ 8-20 tredje ledd, 8-21 tredje ledd eller 22-3, men ikke gjør refusjonskravet gjeldende, gir ikke rett til fradrag i arbeidsgiveravgiften.

Se veiledning til a-meldingen og Skattedirektoratets prinsipputtalelse 3. november 2023.

16 Fritak for arbeidsgiveravgift for private arbeidsgivere

16.1 Generelt

Det er et fritak for arbeidsgiveravgift for private arbeidsgivere når lønn fra husholdningen ikke overstiger 60 000 kroner i inntektsåret, jf. folketrygdloven § 23-2 syvende ledd. Beløpsgrensen gjelder den enkelte husstands samlede lønnsutgifter, herunder eventuelle feriepenger og verdien av fri kost og losji, utbetalt til eller stilt til disposisjon for en eller flere arbeidstakere i løpet av inntektsåret, jf. forskrift om avgrensning av arbeidsgiveravgift § 4.

Dersom de samlede utbetalinger fra en husstand går over grensen på 60 000 kroner i året, må det beregnes arbeidsgiveravgift av hele beløpet. Det må da betales arbeidsgiveravgift av alle lønnsutbetalinger som er gjort etter den forenklede ordningen, jf. forskrift 2. desember 1997 nr. 1385 om beregning og fastsetting m.v. av arbeidsgiveravgift til folketrygden § 5 andre ledd og skattebetalingsforskriften § 10-10-3 andre ledd.

Det gjelder på visse vilkår en forenklet oppgjørsordning for private arbeidsgivere, se nedenfor under punkt 18.

16.2 Vilkår for at unntaket kommer til anvendelse

16.2.1 Arbeid på eller i tilknytning til arbeidsgivers hjem og fritidsbolig

Avgiftsfritaket gjelder arbeid som skjer på eller i tilknytning til den private arbeidsgiverens bolig og/eller fritidsbolig. Dette vil typisk være omsorgsfunksjoner i hjemmet, innkjøp, renhold, hagestell, snømåking og vedlikehold eller reparasjon av egen bolig- eller fritidseiendom, leiet bolig, innbo eller privat kjøretøy, jf. forskrift om avgrensning av arbeidsgiveravgift § 2.

16.2.2 Ytelsene må ikke være fradragsberettigede

Den private arbeidsgiveren må ikke ha rett til fradrag i sin inntekt for lønnskostnadene, verken direkte eller gjennom avskrivninger. Lønnskostnader som inngår i arbeidsgiverens næringsvirksomhet eller lønnskostnader som gjelder vedlikeholdsarbeid på utleid del av regnskapsbehandlet bolig faller derfor utenfor fritaksordningen.

16.2.3 Avtalen må være inngått mellom private

Arbeidsgiveren og arbeidstakeren må ha opptrådt som privatpersoner ved avtaleinngåelsen om arbeidsoppdraget.

Videre må arbeidstakere ikke påta seg arbeid av samme art i det private hjem og fritidsboliger som det de gjør i sin næringsvirksomhet. Oppdraget må dermed falle utenfor næringsvirksomheten. Dette gjelder uavhengig av om næringsvirksomheten drives som enkeltpersonforetak eller deltakerlignet selskap.

16.2.4 Grensen på 60 000 kroner

Lønnsutbetalinger som inngår i ordningen, må til sammen ikke overstige 60 000 kroner årlig. Inn under dette går feriepenger, verdien av fri kost og losji, samt andre ytelser som inngår i grunnlaget for arbeidsgiveravgift. Utbetalinger av lønn som er fritatt for arbeidsgiveravgift (for eksempel til barnepass) inngår ikke i grunnlaget for grensen på 60 000 kroner. Derimot vil utbetalinger som ikke overstiger 6 000 kroner, og som derfor er skattefrie for mottaker og ikke rapporteringspliktige, inngå i grunnlaget for arbeidsgiveravgift. Se punkt 19.

For mer om vilkårene, se også Skatte-ABC under emnet "Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag" punkt 3.12 "Lønnet arbeid i privat hjem og fritidsbolig".

16.3 Særlig om privat pass av barn

Godtgjørelse for privat pass av barn som ikke har fylt 12 år før utgangen av inntektsåret, eller eldre barn som har særlig behov for omsorg og pleie, er unntatt fra arbeidsgiveravgift, jf. folketrygdloven § 23-2 sjette ledd. Dette gjelder selv om husstandens øvrige utbetalinger overstiger grensen på 60 000 kroner for arbeid i privat hjem og fritidsbolig, og selv om barnepasser utfører noe ordinært husarbeid ved siden av barnepass. Det gjelder altså ingen beløpsgrenser for avgiftsfritaket når godtgjørelsen er for privat pass av barn som er omfattet av bestemmelsen. For pass og stell av barn som har særlig behov for omsorg og pleie, gjelder det ingen øvre aldersgrense. Adgangen til å benytte forenklet oppgjørsordning er imidlertid begrenset beløpsmessig på tilsvarende måte som for private arbeidsgivere ellers.

Uttrykket "pass av barn" omfatter vanlig tilsyn og stell. Godtgjørelse for behandling av barnets særlige pleie- eller omsorgsbehov i form av trening, fysioterapi, undervisning, medisinsk stell mv., omfattes ikke av fritaket i folketrygdloven § 23-2 sjette ledd. Dette gjelder uansett barnets alder. Slik utbetaling kan imidlertid være fritatt for arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23-2 syvende ledd.

16.4 Brukerstyrt personlig assistanse

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en alternativ måte å organisere praktisk og personlig bistand på for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand i dagliglivet i og utenfor hjemmet. Den eller de som yter bistanden kan være ansatt hos kommunen eller en profesjonell tilbyder av BPA-tjenester. Kommunen kan alternativt gi arbeidsgiveransvaret til brukeren, dennes nærstående eller andre på brukerens vegne. I slike tilfeller ansetter brukeren eller dennes nærstående BPA-assistenter selv og betaler lønn og foretar forskuddstrekk på vanlig måte.

Lønn til BPA-assistenter er arbeidsgiveravgiftspliktig etter folketrygdloven § 23-2 første ledd. Helse- og omsorgstjenester i en BPA-ordning anses ikke som «lønnet arbeid i private hjem» eller private «omsorgsfunksjoner i hjemmet», og omfattes derfor ikke av unntaket i folketrygdloven § 23-2 syvende ledd.

BPA-tjenester i regi av foreldre som arbeidsgiver anses ikke som «privat pass av barn» og er dermed heller ikke omfattet av arbeidsgiveravgiftsfritaket i folketrygdloven § 23-2 sjette ledd. Foreldrene skal dermed betale arbeidsgiveravgift på lønn til barnets BPA-assistenter.

17 Fritak for arbeidsgiveravgift for frivillige organisasjoner

17.1 Utgangspunkt

Veldedige eller allmennyttige institusjoner eller organisasjoner er fritatt for arbeidsgiveravgift, når de totale lønnsutgifter for organisasjonen er inntil 800 000 kroner per år, men bare for lønnsutbetalinger inntil 80 000 kroner per ansatt, jf. folketrygdloven § 23-2 åttende ledd.

Dersom lønnsutbetalingene overstiger beløpsgrensene for avgiftsfritak, skal arbeidsgiveren ved førstkommende måned beregne avgift av de samlede avgiftspliktige ytelsene som til da er utbetalt, jf. forskrift 2. desember 1997 nr. 1385 § 5 tredje ledd og skattebetalingsforskriften § 10-10-3 andre ledd.

Det gjelder på visse vilkår en forenklet oppgjørsordning for frivillige organisasjoner, se nedenfor under punkt 18.

På www.skatteetaten.no finnes særskilt informasjon om veldedige eller allmennyttige institusjoner eller organisasjoner.

17.2 Vilkår for at unntaket kommer til anvendelse

17.2.1 Vilkår knyttet til utbetaling til den enkelte arbeidstaker

Fritaket gjelder bare for utbetaling til arbeidstakere hvor lønnsutbetalingene til sammen ikke overstiger 80 000 kroner i inntektsåret, herunder eventuelt medregnet verdien av fri kost og losji, utbetalte feriepenger og andre ytelser som inngår i grunnlaget for arbeidsgiveravgift. Lønnsutbetalinger omfatter også trekkpliktig overskudd på utgiftsgodtgjørelse.

Overstiger utbetalinger til en enkelt arbeidstaker 80 000 kroner i inntektsåret, skal organisasjonen betale arbeidsgiveravgift av hele lønnsutbetalingen til vedkommende. Organisasjonen har likevel fritak for arbeidsgiveravgift på lønn til andre arbeidstakere i organisasjonen, dersom betingelsene for dette er oppfylt.

17.2.2 Vilkåret om maksimalt 800 000 kroner i samlede lønnsutbetalinger

Overstiger de totale lønnsutbetalinger fra organisasjonen 800 000 kroner i inntektsåret, er den samlede lønnsutbetalingen arbeidsgiveravgiftspliktig. Ved beregningen av de totale lønnsutbetalinger, skal både lønn over og under 80 000 kroner til den enkelte ansatte tas med. Utbetalinger som ikke overstiger 10 000 kroner, og som derfor er skattefrie for mottaker og ikke rapporteringspliktige, inngår også i arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget, se nedenfor under punkt 19.

17.2.3 Lønnsutbetalinger i næringsvirksomhet

Avgiftsfritaket gjelder ikke lønnsutbetalinger i næringsvirksomhet, dersom virksomheten er skattepliktig. Arbeider en person dels i den skattepliktige næringsvirksomheten og dels med den veldedige/allmennyttige aktiviteten, må lønnen deles skjønnsmessig i en del som gjelder den skattepliktige virksomheten og en del som gjelder den skattefrie aktiviteten. Lønnskostnader som gjelder den skattepliktige virksomheten, skal holdes utenfor ved beregning av om organisasjonens lønnskostnader overstiger 800 000 kroner.

For mer om vilkårene, se også Skatte-ABC under emnet «Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag» punkt 3.14 om «Frivillige organisasjoner».

18 Forenklede oppgjørsordninger

18.1 Innledning

Det gjelder på visse vilkår forenklede oppgjørsordninger for private arbeidsgivere og for frivillige organisasjoner, jf. punkt 16 og 17. Det gjelder også en forenklet oppgjørsordning for statsforvaltningen, jf. punkt 18.3.

18.2 Rapportering ved hvert oppgjør

Privat arbeidsgiver med lønnsutbetalinger som nevnt i folketrygdloven § 23-2 sjette og sjuende ledd, og veldedig eller allmennyttig institusjon eller organisasjon som omfattes av folketrygdloven § 23-2 åttende ledd kan bruke forenklet a-melding, jf. a-opplysningsforskriften § 3-1 andre ledd. Slik melding skal leveres senest første virkedag etter hver lønnsutbetaling, jf. a-opplysningsforskriften § 2-1 sjette ledd. Forskuddstrekket forfaller i disse tilfellene samtidig med fristen for rapportering, jf. skattebetalingsforskriften § 10-10-3 andre ledd.

Vi viser for øvrig til veiledning til a-meldingen.

18.3 Forenklet oppgjørsordning for statsforvaltningen

For statsforvaltningen gjelder det en forenklet oppgjørsordning, jf. forskrift 27. november 2003 nr. 1398 om forenklet oppgjør for arbeidsgiveravgift fra statens forvaltningsvirksomhet.

Forskriften § 4 medfører at statsforvaltningen er unntatt fra å betale og gi opplysninger om beregnet arbeidsgiveravgift. I stedet gjennomføres forenklet oppgjør ved at beregnet avgift i rapport til statsregnskapet føres til utgift i samme måned som lønn og godtgjørelse er utbetalt til arbeidstaker. Samtidig skal arbeidsgiveravgiften bokføres som inntekt under folketrygdens kapittel i rapporten til statsregnskapet.

Følgende deler av statsforvaltning omfattes av ordningen:
De ordinære forvaltningsorganer, herunder departementer, etater, direktorater, tilsyn, råd, Statistisk sentralbyrå, Statens vegvesen, Kystverket, Statens lånekasse, Statens husbank mv., jf. forskriften § 1 andre ledd bokstav a.

Den forenklede oppgjørsordningen gjelder ikke for de deler av statsforvaltningen som er omtalt i forskriften § 1 andre ledd bokstav b, altså forvaltningsorganer med unntak fra bruttobudsjetteringsprinsippet, jf. forskriften § 4 andre ledd. Disse deler av statsforvaltningen skal betale og gi opplysninger om beregnet arbeidsgiveravgift etter de ordinære regler for oppgjør av arbeidsgiveravgift. Ordningen gjelder heller ikke for helseforetak som er omfattet av helseforetaksloven.

19 Generell grense for lønnsopplysningsplikt

Når samlede lønnsutbetalinger til en person i løpet av inntektsåret ikke overstiger 1 000 kroner er dette ikke opplysningspliktig, jf. skatteforvaltningsforskriften § 7-2-1 første ledd første punktum.

Dersom årlige lønnsutbetalinger i forbindelse med arbeid i tilknytning til betalerens eget hjem eller fritidsbolig til en person ikke overstiger 6 000 kroner er dette ikke opplysningspliktig, jf. skatteforvaltningsforskriften § 7-2-1 første ledd andre punktum.

For skattefrie selskaper, foreninger og institusjoner som nevnt i skatteloven § 2-32 første ledd (institusjon eller organisasjon som ikke har erverv til formål mv.), gjelder en beløpsgrense for opplysningsplikt på 10 000 kroner, jf. skatteforvaltningsforskriften § 7-2-1 tredje ledd.

Overskrides de ovennevnte beløpsgrensene er hele beløpet opplysningspliktig, trekkpliktig og eventuelt arbeidsgiveravgiftspliktig. Som hovedregel er det plikt til å betale arbeidsgiveravgift selv om beløpet fritas for opplysningsplikt på grunn av beløpets størrelse, jf. folketrygdloven § 23-2 første ledd siste punktum. For private arbeidsgivere og veldedige eller allmennyttige organisasjoner eller institusjoner er det gitt særskilte regler for beregning av arbeidsgiveravgift, jf. punkt 16 og 17.

20 Arbeidsgiveravgift for konkursbo og dødsbo

Konkursbo er å anse som enhver annen arbeidsgiver med plikt til å betale arbeidsgiveravgift, for eksempel ved fortsatt drift av virksomheten.

Det skal ikke beregnes arbeidsgiveravgift av utbetalinger fra konkursboet til hel eller delvis dekning av lønn mv. når lønnskravet er oppstått før konkursens åpning. Kravet på udekket arbeidsgiveravgift vil være dividendeberettiget når lønnen er utbetalt før konkursen. Dette har sammenheng med når kravet på arbeidsgiveravgift anses oppstått. Kravet på arbeidsgiveravgift anses oppstått ved lønnsutbetalingen eller på det tidspunkt arbeidstakeren har anledning til å få lønnen utbetalt, se Rt. 1995 s. 1667. Tilsvarende gjelder for dødsbo. Se også Skatte-ABC under emnet «Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag» punkt 2.7 om «Konkursbo».