Sluttoppgjøret ved opphør av leasingavtaler

I Skattedirektoratets fellesskriv 11.10.2012 om avgiftsbehandlingen av sluttoppgjøret for leasingavtaler uttales det:
”Hvor avtalen avbrytes, typisk pga. mislighold, vil et slikt oppgjør gjerne omfatte et ”restkrav” som tilsvarer leie for den gjenværende del av leasingperioden fratrukket leasingobjektets verdi ved tilbakelevering. Avgiftsmyndighetene har opprinnelig forutsatt at dette beløpet er avgiftspliktig. Imidlertid fant man for en tid tilbake å samtykke i at utleasere unnlot å beregne merverdiavgift av beløpet.  

Skattedirektoratet forutsatte således i brev av hhv. 31. mai 1988 til et selskap og 19. desember s.å. til en bransjeforening at ”restkravet”, slik dette er definert ovenfor, måtte ses som (avgiftspliktig) vederlag for leie av vare. I sistnevnte brev samtykket Skattedirektoratet i at avgift likevel ikke skulle beregnes. Bakgrunnen var særlig at avbrutte leasingavtaler ofte er ledsaget av konkurs hos leaseren med den følge at avgiftsbeløpet fradragsføres av leaseren mens utleaseren tapsavskriver samme beløp. Foruten denne tapsrisikoen for staten påpekte man også de praktiske vanskene med å skille avgiftspliktig beløp fra de øvrige erstatningsposter som gjerne inngår i sluttoppgjøret. Det fremgår også at bransjen hadde fast praksis på over 20 år for å unnlate å beregne avgift på ”restkravet”. Finansdepartementet ga ved brev 26. oktober 1989 sin tilslutning til et fritak, samtidig som man ba Skattedirektoratet vurdere selve avgiftsplikten på ”restkravet” en gang til. Skattedirektoratet fastholdt i brev av 10. september 1990 at ”restbeløpet er naturlig å se som vederlag for den leide gjenstand, selv om leietaker på dette tidspunkt har levert gjenstanden tilbake til eier…” Finansdepartementet sluttet seg til dette i brev av 8. juli 1992, samtidig som det ble bemerket at man fortsatt godtok at beløpet ikke ble avgiftsberegnet.   

Skattedirektoratet vil skyte inn at et sluttoppgjør ofte også vil omfatte andre poster, men disse har så langt falt mindre problematisk. I den ovennevnte korrespondanse omtales således leaserens betaling av omkostninger ved tilbakeføring av leasingobjektet, ubetalt forsikringspremie og morarenter, som forutsetter å være rene erstatningsposter. Spørsmålet har således primært vært knyttet til det nevnte ”restkravet”.

Fritaket som ble gitt knyttet til ”restkravet” var blant de fritak som falt bort ved revisjonen av merverdiavgiftsloven i 2009, noe som er påpekt i Avgiftshåndboken (8. utg. 2012) kap. 1–3.2.5, hvilket vi antar å være bakgrunnen for at Skattedirektoratet har mottatt spørsmål om hvordan man nå skal avgiftshåndtere ”restkravet”. 

Skattedirektoratet har vurdert spørsmålet på ny og mener at det er rom for å vurdere dette annerledes enn det ble gjort i 1988-1992. Det er all grunn til å reise spørsmål om en pengebetaling, som ikke korresponderer med noen ytelse, men som refererer seg til en fremtidig periode hvor leasingobjektet er tilbakelevert, kan ses som ”levering av … tjenester mot vederlag”, hvilket er vilkåret for at det skal foreligge en avgiftspliktig omsetning, jf mval § 1-3 første ledd bokstav a. Vi mener at det sentrale ved ”restkravet” er at det inneholder en kompensasjon for utleasers leietap for den gjenstående del av perioden, som – i likhet med de øvrige omtalte postene i sluttoppgjøret – må anses som erstatning. ”Restkravet” er m.a.o. ikke et vederlag for en merverdiavgiftspliktig ytelse. 

Noen videreføring av det tidligere fritaket, som ikke ble videreført, fremstår etter dette som unødvendig. 

For øvrig har Skattedirektoratet ingen innvendinger til det som tidligere er uttalt om de øvrige postene, dvs. at disse må ses som rene erstatningsposter. 

Fritaket som ble gitt for ”restkravet” ble brakt til opphør med virkning fra 1. januar 2010 da merverdiavgiftsloven av 2009 trådte i kraft. Skattedirektoratet bemerker for ordens skyld at det ikke skal svares merverdiavgift på ”restkrav” som er påløpt eller gjort opp mellom dette tidspunktet og dette fellesskrivet.”