Important information

This page is not available in English.

SKD-melding

Arbeidsgiveravgift til folketrygden for 2022

  • Avgitt 10 January 2022
Whole serial number SKD 1/2022

Arbeidsgiveravgift er en avgift som arbeidsgivere må betale for sine ansatte som en del av finansieringen av folketrygden. Denne SKD-meldingen forklarer hvordan arbeidsgiveravgift til folketrygden praktiseres for 2022.

Innhold på denne siden:

Sentrale endringer

EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har godkjent ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift for perioden 2022-2027. Hovedtrekkene i den tidligere ordningen er videreført. Det har imidlertid vært nødvending å gjøre enkelte endringer for å sikre at ordningen er i samsvar med EØS-regelverket.

Det er foretatt mindre justeringer i satsene for enkelte kommuner og områder. Endringene innebærer økt sats for åtte kommuner og redusert sats for seks kommuner/områder, se punkt 4.1.

Det er også en endring knyttet til unntaket for ambulerende virksomhet. Ved ambulerende virksomhet i en sone med lavere sats vil adgangen til å bruke den reduserte satsen der det ambulerende arbeidet utføres, bare gjelde for stedbundet virksomhet. Avgiftssatsen for fjernarbeid (hjemmekontor og annet ikke-stedbundet arbeid) i soner med lavere sats enn der arbeidsgiver skal være registrert, følger dermed av hovedregelen, slik at arbeidsgiver må bruke satsen i registreringssonen også for fjernarbeidet. Se punkt 3.

Det er videre gjort noen endringer når det det gjelder sektorunntatte næringer. Produksjon av syntetiske fiber og aktiviteter knyttet til lufthavner, som tidligere var sektorunntatt, er nå omfattet av ordningen med differensierte satser. Kullsektoren er imidlertid sektorunntatt fra 2022. Det er også gjort en endring i avgrensningen av sektorunntaket for finansielle aktiviteter og hovedkontorvirksomhet mv. Arbeidsgivere med slike aktiviteter som hovedaktivitet kan ikke bruke redusert sats for noen del av virksomheten. Arbeidsgivere som ikke har finansielle aktiviteter mv. som hovedaktivitet, kan imidlertid bruke redusert sats også for finansielle aktiviteter mv. Se punkt 4.4.

1 Innledning

1.1 Generelt om avgiftsplikten

Etter folketrygdloven § 23-2 første ledd skal arbeidsgivere betale arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold som han plikter å innrapportere, jf. skatteforvaltningsloven § 7-2. Som hovedregel skal det ikke betales arbeidsgiveravgift når mottakeren av godtgjørelsen har utført arbeidet eller oppdraget som ledd i næringsvirksomhet. Det er i mange tilfeller gitt fritak for avgiftsplikt, se blant annet punkt 12 til 17.

Etter skatteforvaltningsloven § 8-6 første ledd skal arbeidsgiver gi opplysninger om beregnet arbeidsgiveravgift og grunnlaget for beregning av avgiften for hver kalendermåned etter reglene i a-opplysningsloven, se punkt 7.  

Videre skal arbeidsgiver av eget tiltak innbetale summen av avgiftsbeløpet for de to foregående månedene henholdsvis hver 15. januar, 15. mars, 15. mai, 15. juli, 15. september og 15. november, jf. skattebetalingsloven § 10-10 første ledd, se punkt 8.

Arbeidsgiveravgiften i Norge er regionalt differensiert, dette innebærer at avgiftssatsene varierer etter hvor arbeidsgiver er lokalisert. Satsene er lavere i distriktene enn i mer sentrale strøk. Landet er delt inn i 7 ulike arbeidsgiveravgiftssoner (sone I, Ia, II, III, IV, IVa og V). Satsene varierer fra 14,1 % i sone I til 0 % i sone V. Plasseringen av områder i de enkelte sonene har blant annet sammenheng med befolkningstetthet, sysselsetting og økonomisk vekst. Formålet med en differensiert arbeidsgiveravgift er å forhindre eller redusere fraflytting i tynt befolkede regioner i Norge. Ordningen virker gjennom å stimulere arbeidsmarkedet i distriktene, som igjen gir grunnlag for økt bosetting og økonomisk vekst.

Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er hjemlet i folketrygdloven § 23-2, og i det årlige stortingsvedtaket om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden (avgiftsvedtaket).

1.2 Forholdet til statsstøtteregelverket

Adgangen til å betale arbeidsgiveravgift med redusert sats eller 0-sats innebærer statsstøtte.

Arbeidsgivere som driver næring i distriktene, mottar statsstøtte i form av at de får betale mindre arbeidsgiveravgift enn arbeidsgivere i mer sentrale strøk. Det er differansen mellom den reduserte avgiften arbeidsgiver betaler, og den avgiften som skulle vært betalt ved bruk av full avgiftssats, som utgjør mottatt statsstøtte. Arbeidsgivere som benytter en redusert avgiftssats, dvs. en lavere sats enn 14,1 %, må derfor forholde seg til statsstøtteregelverket.

Etter EØS-avtalen kan statsstøtte som utgangspunkt bare tildeles dersom den på forhånd er godkjent av EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Norge er som nevnt delt inn i syv arbeidsgiveravgiftssoner (sone I, Ia, II, III, IV, IVa og V). Reduksjonen av avgiften i sone Ia er begrenset til bagatellmessig støtte, som kan tildeles uten godkjennelse fra ESA. Det er derfor ordningen i sone II til V som må godkjennes av ESA. Den norske ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift bygger altså på to ulike EØS-regelsett for statsstøtte:

Det ene er ESAs retningslinjer for regional statsstøtte (RAG), som gir grunnlag for den generelle delen av ordningen i sonene II-IV. Denne delen av ordningen er notifisert til ESA, og er godkjent for perioden 2022 til 2027.

Det andre regelsettet som ligger til grunn for ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er forordning (EF) nr. 1407/2013 om bagatellmessig støtte, som er grunnlaget for fribeløpsordningen i sone Ia og for arbeidsgivere i næringssektorene som ikke kan motta regional statsstøtte etter RAG.

Det følger av lov 27. november 1992 nr. 117 om offentlig støtte § 5 at meldepliktig støtte som er tildelt før ESA har godkjent meldingen, eller som ESA finner at er i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte kan kreves tilbakeført med renter. Det følger videre av forskrift 4. desember 1992 nr. 907 om offentlig støtte § 4 første ledd at støttemottaker har plikt til å gi støttegiver den informasjon som er påkrevet for kontroll av at reglene om offentlig støtte overholdes.

For å sikre at arbeidsgiver ikke mottar med statstøtte enn det som er tillatt, plikter arbeidsgivere som beregner arbeidsgiveravgift med reduserte satser, å gi opplysninger om eventuell annen støtte til dekning av lønnskostnader som arbeidsgiver har blitt eller blir tildelt for samme periode, jf. avgiftsvedtaket § 3 fjerde ledd og § 4 sjette ledd.

Fra og med 1. juli 2016 skal tildelinger av offentlig støtte på 500 000 euro eller mer meldes inn til "Registeret for offentlig støtte" ved Brønnøysundregistrene. Se mer om dette i punkt 9.

1.3 Regelverk

Hovedregelen om arbeidsgiveravgift følger av lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 23-2. Reglene om hvordan avgiften skal beregnes med hensyn til soner og satser er gitt i stortingsvedtak 14. desember 2021 nr. 3572 om fastsetting av avgifter mv. til folketrygden for 2022 (avgiftsvedtaket) §§ 1 til 5. Videre er det gitt regler om beregning og fastsetting av arbeidsgiveravgift i forskrift 2. desember 1997 nr. 1385 om beregning og fastsetting m.v. av arbeidsgiveravgift til folketrygden, og i lov 27. mai 2016 nr. 14 om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven). Regler om betaling og innkreving av arbeidsgiveravgift er gitt i lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) og forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften). Regler om innrapportering av arbeidsgiveravgift er gitt i lov 22. juni 2012 nr. 43 om arbeidsgivers innrapportering av ansettelses- og inntektsforhold m.m. (a-opplysningsloven), og i forskrift 24. juni 2014 nr. 857 om arbeidsgivers innrapportering av ansettelses- og inntektsforhold med mer (a-opplysningsforskriften).

2 Soneplassering

Avgiftsvedtaket § 1 første og annet ledd lyder:

"(1) Arbeidsgiveravgift beregnes som hovedregel etter satsen som gjelder i den sonen hvor arbeidsgiver anses å drive virksomhet. Det kan likevel ikke benyttes redusert sats når arbeidsgiver har virksomhet innenfor nærmere angitte sektorer eller når arbeidsgiver er i økonomiske vanskeligheter, jf. § 4 og § 3 annet ledd.
(2) Et foretak som er arbeidsgiver, anses å drive virksomhet i den kommunen hvor foretaket skal være registrert etter enhetsregisterloven. En privatperson som er arbeidsgiver, anses å drive virksomhet i den kommunen hvor vedkommende er bosatt ifølge folkeregisteret." 

Avgjørende for hvilken sone som skal legges til grunn for beregning av arbeidsgiveravgift, er som hovedregel hvor virksomheten skal være registrert etter enhetsregisterloven. Bakgrunnen for dette er ESAs retningslinjer for regionalstøtte, som bare tillater at det gis støtte i form av reduserte avgiftssatser til virksomheter som drives innenfor det geografiske virkeområdet for nærmere angitte soner. Dette gjelder også i de tilfellene virksomheten drives i form av en registrert underenhet, jf. avgiftsvedtaket § 1 tredje ledd, se nedenfor under punkt 2.4. Også arbeidsgivere som omfattes av de særskilte reglene for ambulerende virksomhet skal som utgangspunkt følge prinsippet om at satsen i sonen der virksomheten er registrert anvendes, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd. Det gjelder imidlertid unntak i de tilfellene hvor "hoveddelen av arbeidstakerens arbeid" utføres i en annen sone enn registreringssonen. Se nærmere i punkt 3.

For en privatperson som er arbeidsgiver skal folkeregistrert adresse legges til grunn ved sonetilordningen, jf. avgiftsvedtaket § 1 annet ledd annet punktum.

Det er beregningsenhetens registreringssted på utbetalingstidspunktet for lønn mv. som er avgjørende. Unntak gjelder ved flytting i løpet av terminen, se neste punkt.

Fra 1. januar 2020 ble det foretatt flere kommunesammenslåinger. Der kommuner i ulike avgiftssoner er slått sammen til en ny kommune er det arbeidsgivers registeringsadresse innad i den nye kommunen, sett opp mot de tidligere kommunegrensene, som avgjør i hvilken sone arbeidsgiver anses å drive virksomhet. Se mer om dette under punkt 4.1.

2.1 Enhetsregisterreglene

Den registrerte forretningsadressen i Enhetsregisteret er i utgangspunktet avgjørende for hvor virksomheten skal anses å være lokalisert, jf. avgiftsvedtaket § 1 annet og tredje ledd. Det vises i denne sammenheng til lov 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret (enhetsregisterloven). Nærmere bestemmelser er gitt i forskrift 9. februar 1995 nr. 114 om registrering av juridiske personer m.m. i Enhetsregisteret. Det vises også til forarbeidene til enhetsregisterloven, herunder Ot.prp. nr. 11 (1993-94) om lov om Enhetsregisteret. Arbeidsgivere som er usikre på hvordan registrering skal foretas i Bedrifts- og foretaksregisteret må henvende seg til Statistisk sentralbyrå for nærmere veiledning.

Flytting av hovedenhet eller underenhet fra én sone til en annen sone i løpet av året, får virkning fra og med påfølgende kalendermåned, jf. avgiftsvedtaket § 1 femte ledd. Det skal "uten ugrunnet opphold" sendes inn endringsmelding vedrørende flytting av enheten til enhetsregisteret, jf. enhetsregisterloven § 15, jf. § 5 annet ledd bokstav b. Avgjørende er den flyttedatoen som er oppgitt i endringsmeldingen, såfremt meldt flyttedato gir uttrykk for realiteten. 

2.2 Feilregistrering og unnlatt registrering

Opplysningene i Enhetsregisteret kan ikke alltid legges til grunn ved beregning av arbeidsgiveravgift. Det kan tenkes at Enhetsregisteret av ulike grunner gir feilaktige opplysninger om arbeidsgivers lokalisering. Grunnen kan for eksempel være at en arbeidsgiver har flyttet, uten at endringsmelding er sendt, eller at sendt melding ikke er registrert. Et annet tilfelle kan være at pliktig registrering ikke er gjennomført. Har et foretak registreringspliktige underenheter som ikke er registrert med eget underorganisasjonsnummer i Enhetsregisteret, regnes enheten likevel som en egen beregningsenhet.

Av avgiftsvedtaket § 1 annet ledd fremgår det at det er satsen for den sonen hvor foretaket eller underenheten skulle vært registrert som skal benyttes på avgiftsgrunnlaget, jf. "skal være registrert etter enhetsregisterloven". Dette gjelder både i tilfeller hvor riktig registrering ville medført en høyere sats, og i tilfeller hvor riktig registrering ville medført en lavere sats for foretaket. Det er imidlertid foretaket selv som er nærmest til å foreta vurderingen av hvor de etter enhetsregisterreglene skal være registrert. Det må derfor kunne kreves at foretaket i tilstrekkelig grad dokumenterer at de skulle ha vært registrert i denne andre sonen, dersom en lavere sats enn i registreringssonen skal legges til grunn. Hva som vil være tilstrekkelig dokumentasjon må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Se også punkt 7.3 om de ytre frister for endring av tidligere innrapportert arbeidsgiveravgift.

2.3 Tilpasninger og ulovlig omgåelse

Siden soneplasseringen avhenger av arbeidsgiverens lokalisering og ikke av arbeidstakers bosted, vil oppfordringen til å gjennomføre tilpasninger for å spare avgift i noen sammenhenger være stor. Utgangspunktet er at slike tilpasninger må respekteres, men det må være realitet bak registreringen.

Det følger som nevnt av avgiftsvedtaket § 1 annet ledd at det er hvor foretaket skal være registrert etter enhetsregisterloven som er avgjørende. I dette ligger det et krav om at registrering i Enhetsregisteret samsvarer med de reelle forholdene med hensyn til hvor virksomheten drives.

Driften av virksomheten må i rimelig utstrekning knytte seg til registrert forretningsadresse. Det er naturlig å se hen til virksomhetens karakter i vurderingen av hva det er naturlig å kreve av aktivitet på registrert adresse. Som et minimum må man kunne henvende seg og komme i kontakt med foretaket på adressen. Det må også kunne oppstilles som et minimumskrav at det foreligger et fast bemannet kontor på adressen med minst én ansatt. Hvor registrert forretningsadresse fremstår som et "postkassekontor" må man ved avgiftsberegningen se bort fra registrert forretningsadresse og legge til grunn avgiftssonen hvor virksomheten reelt anses å være drevet fra.

2.4 Underenheter

Et foretak kan bestå av flere virksomheter som er geografisk eller næringsmessig avgrenset, såkalte underenheter. I de tilfellene et foretak driver virksomhet i forskjellige geografiske områder (eller innen ulike næringer), skal hver enkelt virksomhet registreres som en underenhet i det aktuelle området, jf. enhetsregisterforskriften § 10. En betingelse for å kunne registrere en underenhet er at minst én person har fast arbeidsplass på adressen.

Den enkelte underenhet utgjør en egen beregningsenhet for arbeidsgiveravgift, og underenhetens lokalisering avgjør hvilken sats som skal anvendes, jf. avgiftsvedtaket § 1 tredje ledd. Det er satsen i sonen der underenheten er registrert som skal anvendes på lønnskostnadene knyttet til denne. Det må klart fremgå av lønnsregnskapet at lønnsutgifter tilknyttet arbeid for underenheten tilordnes denne. Selv om hver underenhet er en egen beregningsenhet, skal innrapportering og innbetaling av arbeidsgiveravgift gjøres samlet. Se punkt 7 og 8.

Når det er registrert underenheter må det ved valg av avgiftssone også tas stilling til hvor den enkelte ansatte har sitt arbeidssted. Det er da naturlig å se hen til hvor vedkommende har sitt faste oppmøtested. Dersom den ansatte ikke har et fast oppmøtested kan andre relevante momenter være hvor vedkommende får sine arbeidsinstrukser fra, og/eller hvor nærmeste leder med personalansvar er lokalisert.   

Etter enhetsregisterreglene gjelder det enkelte unntak fra plikten til å registrere underenheter, selv om det drives virksomhet på flere steder. Det er derfor gitt en særregel for såkalt ambulerende virksomhet i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd. Se nedenfor under punkt 3.

Registrering av underenheter på ulike adresser har bare betydning for hvilken sats som skal benyttes ved beregning av avgiften, og får ingen innvirkning på et eventuelt fribeløp. En juridisk enhet har bare krav på ett fribeløp, se punkt 6.7.

2.4.1 Arbeidstakere som er tilknyttet flere underenheter innenfor samme foretak

Arbeidstakere kan være tilknyttet flere ulike registreringspliktige underenheter, og derfor utføre arbeid i ulike soner for det samme foretaket. I slike tilfeller skal en anvende satsen som gjelder for den sonen der den aktuelle enheten er registrert, for ytelser tilknyttet den enkelte enhet. Er det vanskelig å avgjøre nøyaktig hvilke ytelser som knytter seg til hver enkelt enhet, må en gjøre en forholdsmessig beregning på bakgrunn av hvor stor del av arbeidstiden som tilbringes på hvert enkelt sted.

2.4.2 Virksomhet innen ulike næringer

Driver underenhetene en annen type virksomhet enn hovedenheten, vil satsene kunne variere som en følge av hvilket geografisk område underenheten driver virksomhet i, og hvilken næringssektor virksomheten faller inn under. For mer om soner og satser, se punkt 4.

3 Ambulerende virksomhet

Avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd gjør unntak fra hovedregelen om at satsen i registreringssonen skal anvendes ved beregning av arbeidsgiveravgift. Dersom dette unntaket for såkalt ambulerende virksomhet kommer til anvendelse, skal arbeidsgivere i stedet benytte satsen i den sonen hvor arbeidet er utført.

Der en arbeidstaker utfører hoveddelen av arbeidet i løpet av en kalendermåned i en annen sone enn der virksomheten er registrert, og det på grunn av virksomhetens art ikke er plikt til å registrere en underenhet i denne andre sonen, skal satsen i sonen hvor arbeidet er utført brukes på en tilsvarende del av lønnsutbetalingen. Fra 1. januar 2022 gjelder dette likevel ikke for ambulerende virksomhet som ikke trenger å utføres på et bestemt sted, såkalt fjernarbeid, når arbeidet utføres i en sone med lavere sats.

Dette innebærer at ved ambulerende virksomhet i en sone med høyere sats enn i registreringssonen, må arbeidsgiver benytte den høyere satsen for lønn mv. for både stedbundet virksomhet og fjernarbeid. Ved ambulerende virksomhet i en sone med lavere sats vil imidlertid adgangen til å benytte den reduserte satsen der det ambulerende arbeidet utføres, bare gjelde for stedbundet virksomhet. Avgiftssatsen for fjernarbeid i soner med lavere sats enn der arbeidsgiver skal være registrert følger dermed av hovedregelen, slik at arbeidsgiver må bruke satsen i registreringssonen også for fjernarbeidet.

Eksempel 1:
En arbeidstaker jobber fulltid fra hjemmekontor i sone III, for en virksomhet som er registrert i sone V.

Arbeidsgiver skal her beregne arbeidsgiveravgift etter satsen for sone III, siden arbeidet er utført i en sone med høyere sats enn i registreringssonen.
Eksempel 2:
En arbeidstaker jobber fulltid fra hjemmekontor i sone II, for en virksomhet som er registrert i sone I.
 
Arbeidsgiver skal her beregne arbeidsgiveravgift etter satsen for sone I, der virksomheten er registrert, siden arbeid fra hjemmekontor er å anse som fjernarbeid, og arbeidet er utført i en sone med lavere sats enn i registeringssonen.

3.1 Hva er ambulerende virksomhet

Ambulerende virksomhet er virksomhet som på grunn av sin art eller organisering også kan eller må utføres på andre steder enn der foretaket er registrert, f.eks. transportvirksomhet, bygg- og anleggsvirksomhet, konsulentvirksomhet og arbeidsutleie. Unntaket kommer også til anvendelse på såkalt fjernarbeid, dvs. arbeid som ikke må utføres på et bestemt sted, f.eks. arbeid fra hjemmekontor.

Dersom det utføres arbeid utenfor registrert virksomhetsadresse, og det ikke foreligger krav til registrering av underenhet, vil dette normalt regnes som ambulerende virksomhet.

For mer om når en virksomhet plikter å registrere en underenhet i sonen hvor arbeidet utføres henvises det til punkt 2.4 om enhetsregisterreglene. Som nevnt under dette punktet gjør enhetsregisterreglene enkelte unntak fra plikten til å registrere underenheter, selv om det drives virksomhet på flere steder.

Følgende virksomheter er unntatt fra plikten til å registrere underenhet:

  • Bygge- og anleggsvirksomhet. Det ligger i virksomhetens karakter at den foregår på ulike adresser. Det skal ikke registreres en egen bedrift for hvert sted et bygge- og anleggsforetak har oppdrag. Det skal imidlertid registreres bedrift for hvert sted hvor det er opprettet fast bemannede avdelingskontorer e.l.
  • Transportvirksomhet, skogdrift og annen virksomhet av ambulerende karakter, jf. bygge- og anleggsvirksomhet.
  • Filialer/servicekontorer, for f.eks. forsikringsselskaper, som kun har åpent 1 - 2 dager i uka.
  • Hjemmekontor.
  • Selgere med bosted på annen adresse enn hovedkontoret, og som ikke har fast kontor.
  • Utleie av eiendom med ambulerende ansatte. Hvis det er fast ansatte på hver eiendom/bygg, registreres én bedrift for hver eiendom/bygg.

Opplistingen er ikke uttømmende, men gir eksempler på type virksomheter hvor det er gjort unntak fra plikten til å registrere underenheter.

Som det fremgår av ovennevnte eksempler, kan både virksomhetens art og organisering medføre unntak fra plikten til å registrere underenheter. Virksomhet av midlertidig karakter utenfor registreringssonen er normalt ikke registreringspliktig som underenhet. Transportvirksomhet og bygg- og anleggsvirksomhet er ofte av midlertidig karakter og utenfor registreringssonen. Når det gjelder virksomhetens organisering er det i praksis lagt til grunn at virksomhet utenfor registreringssonen må ha en viss formalitet for at det skal oppstå registreringsplikt for denne underenheten. Et viktig moment i denne sammenheng er om virksomheten utad fremstår som en del av den formaliserte virksomheten. Hvis virksomheten som sådan ikke er representert på adressen utenfor registreringssonen vil det normalt heller ikke være noen plikt til å registrere underenhet. Dette vil for eksempel gjelde selgere uten fast kontor.

3.2 Begrepet "hoveddelen av arbeidet"

Unntaket for ambulerende virksomhet kommer bare til anvendelse dersom arbeidstakeren utfører hoveddelen av sitt arbeid den gjeldende kalendermåneden i en annen avgiftssone enn registreringssonen.

Vilkåret "hoveddelen av arbeidet" er definert i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd tredje punktum:

"Med hoveddelen av arbeidet menes her mer enn halvparten av antall arbeidsdager arbeidstakeren har gjennomført for arbeidsgiveren i løpet av kalendermåneden."

Vurderingen av hvor hoveddelen av arbeidstakers arbeid er utført skal foretas for hver kalendermåned. Dette har sammenheng med at arbeidsgiver skal innrapportere opplysninger om arbeidsgiveravgift senest den 5. i måneden etter måneden opplysningene gjelder for. For at arbeidsgiver skal kunne innrapportere opplysninger med endelig virkning på dette tidspunktet, må han ved hver kalendermåneds utløp kunne vurdere hvorvidt reglene om ambulerende virksomhet kommer til anvendelse. Dersom arbeidstakeren utøver hoveddelen av sitt arbeid i løpet av en måned i en annen sone enn i sonen virksomheten er registrert, skal satsen i den andre sonen benyttes på en forholdsmessig del av lønnsutbetalingene denne kalendermåneden.

Dersom en arbeidstaker for eksempel har arbeidet 70 % i en sone med høyere avgiftssats enn satsen i registreringssonen i løpet av en bestemt måned, skal man benytte denne høyere satsen i denne andre sonen på 70 % av lønnsutbetalingene denne kalendermåneden. På den resterende del, altså 30 %, benyttes satsen i registreringssonen. Det har ikke betydning om lønnen som innrapporteres/utbetales denne måneden i realiteten er opparbeidet på et tidligere tidspunkt eller er forskuddsbetaling for senere arbeid. Avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd fjerde punktum presiserer at etterbetaling av lønn mv. skal beregnes forholdsmessig med de samme satsene som skal benyttes på arbeidstakers lønn i utbetalingsmåneden.

Det er anledning til å benytte hoveddelen av arbeidstimer i stedet for arbeidsdager i relasjon til dette kravet. Det forutsettes i så fall at arbeidsgiver er konsekvent mht. til å beregne etter timer i stedet for dager, og at lønnsregnskapet kan produsere timelister.

Eksempel 1 (arbeid over 50 % i én annen sone):
Arbeidstaker A jobber i bygg- og anleggsbransjen og arbeidet for en bestemt arbeidsgiver fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:
60 % i sone III
40 % i sone V
Virksomheten er registrert i sone V
 
Her skal avgift beregnes etter satsen for sone III, altså 6,4 %, for 60 % av lønnsutbetalingen denne måneden. For resten av lønnsutbetalingen, dvs. 40 %, skal en benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 %.
Eksempel 2 (arbeid i flere soner, men over 50 % i én annen sone):
Arbeidstaker B jobber i et rengjøringsbyrå og arbeidet fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:
51 % i sone V
25 % i sone IV
24 % i sone III som er virksomhetens registreringssone
 
Her jobber arbeidstakeren over 50 % i sone V. Det skal dermed beregnes avgift etter satsen som gjelder for sone V, altså 0 %, for 51 % av lønnsutbetalingene denne måneden. For resten av lønnsutbetalingene skal en benytte satsen som gjelder for sone III, altså 6,4 %. Dette til tross for at deler av arbeidet er utført i sone IV.

Dersom arbeidstaker utfører arbeid i flere ulike soner utenfor registreringssonen, men uten at hoveddelen av arbeidet i én kalendermåned er utført i noen av enkeltsonene, vil det være satsen i sonen hvor virksomheten er registrert som skal benyttes. I disse tilfellene gjelder hovedregelen i § 1 annet ledd. Det er ikke nok at arbeidet som utføres utenfor registreringsstedet til sammen utgjør hoveddelen av arbeidstakers arbeid, dersom kravet ikke er oppfylt innenfor én enkeltsone.

Eksempel 3 (arbeid i flere soner, men ikke over 50 % i én enkelt sone):
Arbeidstaker D jobber i bygg- og anleggsbransjen og arbeidet fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:
49 % i sone III
26 % i sone IV
25 % i sone V som er virksomhetens registreringssone 
 
Her jobber arbeidstakeren under 50 % i både sone III og i sone IV. En skal derfor benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 %, for hele lønnsutbetalingen denne måneden. Dette selv om arbeidet i sone III og IV til sammen utgjør over 50 % av arbeidstakerens arbeid den aktuelle måneden.

Det er ikke noe krav om at arbeidet som utføres i en annen sone enn registreringssonen må utføres på samme arbeidssted innenfor denne andre sonen. Vilkåret om «hoveddelen av arbeidet» er altså knyttet til sonen som sådan, og ikke til de forskjellige arbeidssteder.

Eksempel 4 (arbeid på flere ulike steder innenfor en annen sone):
Arbeidsgiver er registrert i sone V og driver med arbeidsutleie. Arbeidsoppdragene er i all hovedsak enkeltstående oppdrag for kunder. Arbeidstakerne leies ut til kunder både i sone V og i andre deler av landet. En arbeidstaker er for januar utleid til 3 ulike kunder i sone IVa, til sammen tilbringer han 70 % av arbeidsdagene denne kalendermåneden i sone IVa. De resterende 30 % av arbeidsdagene er han utleid til kunder i sone V.
 
Ved avgiftsberegningen skal arbeidsgiver benytte satsen som gjelder for sone IVa, 7,9 %, for 70 % av lønnsutbetalingene til arbeidstakeren denne kalendermåneden. For de resterende 30 %, skal arbeidsgiver benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 %.
 
Selv om vurderingen i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd er knyttet til hver enkelt kalendermåned, må en likevel vurdere hvert enkelt arbeidsforhold for seg. Nærmere bestemt vil det være tilstrekkelig om kravet til "hoveddelen av arbeidet" er oppfylt overfor én arbeidsgiver for den bestemte kalendermåneden.
Eksempel 5 (arbeid for flere ulike arbeidsgivere):
En arbeidstaker arbeider for to ulike arbeidsgivere (begge registrert i sone V) i løpet av en og samme kalendermåned. For arbeidsgiver A arbeider arbeidstakeren 100 % av arbeidsdagene i sone V. 
For arbeidsgiver B fordeler arbeidet seg slik den samme kalendermåneden:
60 % i sone Ia
40 % i sone V 
 
Hvert arbeidsforhold må vurderes for seg. Arbeidsgiver A skal derfor benytte satsen i sone V for hele lønnsutbetalingen. Arbeidsgiver B skal benytte satsen for sone Ia for 60 % av lønnsutbetalingen og satsen i sone V for 40 % av lønnsutbetalingen. Det har ikke betydning om arbeidstakeren totalt sett har arbeidet mer i sone V enn i sone Ia i løpet av kalendermåneden.

3.3 Krav til dokumentasjon ved ambulerende virksomhet

Kommer reglene i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd om ambulerende virksomhet til anvendelse, må arbeidsgiver i ettertid kunne dokumentere om, og eventuelt i hvilken utstrekning, arbeidstakere har utført arbeid i en annen sone enn der virksomheten er registrert. Denne plikten følger av lov 19. november 2004 nr. 73 om bokføring (bokføringsloven), se blant annet §§ 5 annet ledd nr. 2 og 7. For arbeidsgivere som ikke har bokføringsplikt følger en tilsvarende dokumentasjonsplikt av skattebetalingsforskriften § 5-11-2 niende ledd. 

3.4 Sykepenger og avspasering ved ambulerende virksomhet

Ved utbetaling av sykepenger og lønn knyttet til avspaseringsdager oppstår det spørsmål både med hensyn hvordan syke-/avspaseringsdagene virker inn på vurderingen av hvor "hoveddelen av arbeidet" er utført og hvilken avgiftsats som skal benyttes ved beregning av arbeidsgiveravgiften på utbetalinger knyttet til disse.

Ved vurdering av hvorvidt hoveddelen av arbeidet til en ansatt er utført i en annen sone enn der virksomheten er registrert skal en se bort fra syke-/avspaseringsdagene ved fordelingen av arbeidsdagene i kalendermåneden. Denne fremgangsmåten innebærer at det er de arbeidsdagene arbeidstakerne faktisk har vært på jobb som blir avgjørende for valg av avgiftssone.

Ved beregning av arbeidsgiveravgift på lønnskostnadene som knytter seg til syke-/avspaseringsdagene skal man foreta en forholdsmessig fordeling i henhold til fordelingsnøkkelen som gjelder for lønnskostnadene for de dager arbeidstaker faktisk har vært på jobb den aktuelle kalendermåneden.

Hvor hoveddelen av arbeidet er utført i en annen sone enn registreringssonen anvender man den samme prosentfordelingen på syke-/avspaseringsdagene som man anvender på de øvrige arbeidsdagene.

Eksempel:
Arbeidstaker har vært på jobb 12 arbeidsdager i løpet av kalendermåneden, og har avspasert 10 arbeidsdager. De dagene arbeidstaker har vært på jobb har arbeidet fordelt seg slik:
60 % i sone I
40 % i sone V som er virksomhetens registreringssone
 
Ved beregning av arbeidsgiveravgift for avspaseringsdagene skal man benytte samme fordeling som på dagene arbeidstaker har vært på jobb. Det vil si at for 6 av avspaseringsdagene beregnes avgiften etter satsen i sone I, og for 4 av dagene etter registreringssonens sats (sone V).

 

3.5 Naturalytelser ved ambulerende virksomhet

Når lønn gis i form av naturalytelser og utgiftsgodtgjørelse må en som utgangspunkt følge samme regel som for øvrige avgiftspliktige ytelser. Det må foretas en forholdsmessig fordeling i henhold til den fordelingsnøkkelen som gjelder for lønnsutbetalingene for øvrig for den aktuelle kalendermåneden.

3.6 Etterutbetalinger og feriepenger ved ambulerende virksomhet

Det følger av avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd fjerde punktum at arbeidsgiveravgift av etterutbetaling mv. ved ambulerende virksomhet skal beregnes forholdsmessig med de satsene som skal benyttes på ordinære lønnsutbetalinger den inneværende kalendermåned.

Arbeidsgivers lønnskostnader omfatter også feriepenger, jf. skatteloven § 5-10 bokstav a. Feriepenger skal fordeles på samme måte som ordinær lønn fordeles på ulike soner i utbetalingsmåneden. Dette følger av presiseringen om etterutbetalinger i § 1 fjerde ledd fjerde punktum i avgiftsvedtaket.

For etterutbetalinger som er knyttet til sektorunntatt virksomhet skal likevel arbeidsgiveravgift beregnes etter satsen for sone I benyttes, jf. § 1 fjerde ledd siste punktum. Se nærmere om dette i punkt 4.4.6.

Det presiseres at bestemmelsen kun gjelder reelle etterbetalinger mv. Eventuelle tilpasninger i strid med formålet med regelverket vil kunne overprøves av skattemyndighetene ut fra den ulovfestede omgåelsesnormen.

3.7 Arbeidsoppdrag i utlandet eller på norsk kontinentalsokkel

Arbeidsgiver som har arbeidstakere på oppdrag i utlandet eller på norsk kontinentalsokkel, skal beregne avgift med sats på 14,1 % for den delen av arbeidet som utføres utenfor Norge eller på norsk kontinentalsokkel, dersom denne delen av arbeidet for den enkelte ansatte utgjør mer enn 50 % av hans totale arbeid den aktuelle kalendermåned. Dette følger av en tolkning av avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd kombinert med § 2 første ledd og § 3 første ledd første strekpunkt.

Eksempel:
En arbeidsgiver som er registrert i sone V driver med utleie av arbeidskraft til oljeplattform og er dermed omfattet av unntaket for ambulerende virksomhet i § 1 fjerde ledd. Flere av de ansatte utfører mer enn halvparten av arbeidet i en bestemt kalendermåned på norsk kontinentalsokkel. Her skal arbeidsgiver benytte en sats på 14,1 % for den delen av arbeidet som utføres på norsk kontinentalsokkel, siden denne delen av arbeidet for den enkelte ansatte utgjør mer enn 50 % av hans totale arbeid denne kalendermåneden. På den resterende del av lønnsutbetalingen benyttes satsen i registreringssonen (sone V).

 

4 Soner og satser

4.1 Innledning

Arbeidsgiveravgiften er regionalt differensiert, som et distriktspolitisk virkemiddel. Dette innebærer at avgiftssatsene varierer etter hvor arbeidsgiver er lokalisert. Satsene er lavere i distriktene enn i mer sentrale strøk. Landet er delt inn i 7 ulike soner (sone I, Ia, II, III, IV, IVa og V). Satsene varierer fra 14,1 % i sone I til 0 % i sone V. Plasseringen av områder i de ulike sonene har blant annet sammenheng med befolkningstetthet, sysselsetting og økonomisk vekst i hver enkelt kommune. Satsene i de ulike sonene vil også variere ut fra hvilken type næringsvirksomhet arbeidsgiver driver med.

Fra 2021 til 2022 er det gjort noen mindre justeringer i satsene for enkelte kommuner og områder. Endringene innebærer økt sats for åtte kommuner og redusert sats for seks kommuner/områder:

  • Kommunene Frøya og Hitra er flyttet fra sone IV til sone III.
  • Kommunene Kvitsøy og Utsira flyttes fra sone II til sone Ia.
  • Kommunene Vegårdshei, Vindafjord, Herøy og Finnøy er flyttet fra sone Ia til sone I.
  • Kommunen Sykkylven er flyttet fra sone I til sone II.
  • Kommunene Indre Fosen, Modalen og Åseral, samt den tidligere kommunen Midsund (nå del av Molde) er flyttet fra sone Ia til sone II.
  • Kommunen Snåsa er flyttet fra sone III til sone IV.

Soneinndelingen fulgte opprinnelig kommunegrensene, slik at det kun var én sats for arbeidsgiveravgift innenfor hver kommune. Dette har endret seg i forbindelse med en rekke kommunesammenslåinger de siste årene, hvor en del av de sammenslåtte kommunene har hatt ulike avgiftssatser. For kommuner som ble slått sammen etter 1. juli 2014, og som hadde ulik avgiftssats før sammenslåingen, har soneinndelingen frem til nå bygget på de tidligere kommunegrensene. Fra 2022 har Norge fått aksept fra ESA til å videreføre løsningen med flere satser for arbeidsgiveravgift innenfor enkelte sammenslåtte kommuner. Soneinndeling på lavere nivå enn kommunenivå, er i disse tilfellene basert på grunnkretser. Alle kommuner er inndelt i grunnkretser, som er små, stabile, geografiske enheter som brukes til regionalstatistikk. Innenfor enkelte sammenslåtte kommuner vil det altså være ulik sats for arbeidsgiveravgift mellom grupper av grunnkretser som utgjør tidligere kommuner. Systemet med grunnkretser eies av Statistisk sentralbyrå og vedlikeholdes i samarbeid med Kartverket.

Soneinndelingen for differensiert arbeidsgiveravgift er regulert i avgiftsvedtaket § 2. For en fullstendig oversikt over hvilken sone den enkelte kommune (eller område) tilhører, se oversikt over soneinndelingen på www.skatteetaten.no. Oversikten for 2022 inneholder også kommunenavn og kommunenummer for 2019, slik at det fremgår hvilke tidligere kommuner de nye kommunene består av, og hvilken sone som skal benyttes i de ulike delene av nye kommuner som omfatter flere avgiftssoner.

Arbeidsgiver kan også finne riktig sone gjennom å søke opp aktuell adresse i sonekartet på www.norgeskart.no.

4.2 Generelle næringer

Sone

Sats

I

14,1 %

Ia

10,6 % (Fribeløp kr 500 000/250 000) *

II

10,6 %

III

6,4 %

IV

5,1 %

IVa

7,9 %

V

0 %

*I sone Ia benyttes en sats på 14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp. Merk at arbeidsgivere som driver med godstransport på vei har et lavere fribeløp på kr 250 000. Se mer om fribeløpet i punkt 6.

Med generelle næringer menes arbeidsgivere som ikke omfattes av noen av unntakene beskrevet i punkt 4.3 - 4.7. Regler om avgiftsberegning for generelle næringer er gitt i avgiftsvedtaket § 3.

Arbeidsgivere innenfor generelle næringer innrapporterer med beregningskode "Generelle næringer" i a-meldingen (med unntak av virksomhet under næringskode 49.41 Godstransport på vei som skal benytte beregningskode "Godstransport på vei"), se punkt 7.

4.3 Statsforvaltningen og helseforetakene

Sone

Sats

I

14,1 %

Ia

14,1 %

II

10,6 %

III

6,4 %

IV

5,1 %

IVa

7,9 %

V

0 %

Statsforvaltningen og helseforetakene skal i all hovedsak benytte de samme satsene som de generelle næringene, det gjelder imidlertid ikke noe fribeløp i sone Ia, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd annet strekpunkt siste punktum.

Unntaket gjelder for statsforvaltningen slik denne er definert i forskrift 27. november 2003 nr. 1398 om forenklet oppgjør for arbeidsgiveravgift fra statens forvaltningsvirksomhet § 1, jf. folketrygdloven § 24-5 tredje ledd.

Statsforvaltning som omfattes av unntaket er:

  • de ordinære forvaltningsorganer, herunder departementer, etater, direktorater, tilsyn, råd, Statistisk sentralbyrå, Statens vegvesen, Kystverket, Statens lånekasse, Statens husbank mv, jf. forskriften § 1 bokstav a
  • forvaltningsorganer som har fått unntak fra bruttobudsjetteringsprinsippet, jf. forskriften § 1 bokstav b. Slike virksomheter får bevilget et nettotilskudd på statsbudsjettet under utgiftspost 50. Dette gjelder blant annet universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter (herunder Norges Forskningsråd og Norsk Utenrikspolitisk Institutt), Forbrukerrådet, Sametinget, Fredskorpset mv.
  • forvaltningsbedriftene, herunder Statens Kartverk, Statens Pensjonskasse, Garantiinstituttet for Eksportkreditt (GIEK), Statsbygg og Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) sine anlegg

Utenfor særregelen faller:

  • statsforetakene, herunder Statkraft SF og Statnett SF. Helseforetakene er imidlertid uttrykkelig omfattet av unntaket, jf. nedenfor
  • statlige heleide aksjeselskaper. Som eksempler nevnes NRK, Posten Norge, Entra eiendom, Avinor mv.
  • statlige stiftelser

Felles for statsforetakene, statlige aksjeselskaper og statlige stiftelser er at de betegnes som egne rettssubjekter, i motsetning til for eksempel forvaltningsbedriftene.

Det gjelder en forenklet oppgjørsordning for statens forvaltningsvirksomhet, jf. forskrift 27. november 2003 nr. 1398. Denne ordningen gjelder ikke forvaltningsbedriftene, forvaltningsorganer med unntak fra bruttobudsjetteringsprinsippet eller helseforetakene. Se nærmere om dette under punkt 18.3.

Unntaket for fribeløp i sone Ia gjelder også for helseforetakene. Hva som skal regnes som helseforetak er nærmere angitt i lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. § 2. Både regionale helseforetak og helseforetak omfattes. Regionalt helseforetak er virksomhet som eies av staten alene og helseforetak er virksomhet som eies av regionalt helseforetak alene.

Helseforetak og de deler av statsforvaltningen som ikke er omfattet av den forenklede oppgjørsordningen skal benytte beregningskode "Helseforetakene og deler av statsforvaltningen" ved innrapportering i a-meldingen, se punkt 7.

4.4 Sektorunntatte aktiviteter

Sone

Sats

I

14,1 %

Ia

10,6 % (Fribeløp kr 500 000) *

II

10,6 % (Fribeløp kr 500 000) *

III

6,4 %   (Fribeløp kr 500 000) *

IV

5,1 %   (Fribeløp kr 500 000) *

IVa

7,9 %   (Fribeløp kr 500 000) *

V

0 %      (Fribeløp kr 500 000) *

*Arbeidsgiver må benytte en sats på 14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp. Se mer om fribeløpet i punkt 6.

Av avgiftsvedtaket § 4 første og tredje ledd fremgår det at arbeidsgivere innenfor enkelte næringssektorer må beregne avgift etter satsen for sone I, uavhengig av hvor arbeidsgiver er lokalisert eller arbeidet blir utført.

Som kompensasjon for at arbeidsgivere i de unntatte næringssektorene ikke kan benytte seg av de differensierte satsene, tildeles de et fribeløp etter forordningen for bagatellmessig støtte. Arbeidsgiverne kan da likevel benytte seg av de differensierte satsene innenfor grensen for tildelt fribeløp. Når arbeidsgiver overstiger tildelt fribeløp, må de anvende høy sats. For mer om fribeløp, se punkt 6.

De unntatte næringssektorene er:        

  • stålsektoren,
  • kullsektoren,
  • finans- og forsikringssektoren, og
  • hovedkontortjenester, bedriftsrådgivning og annen administrativ rådgivning i konsern

Hvilke aktiviteter som omfattes av de enkelte næringssektorene er nærmere beskrevet under punkt 4.4.1 til 4.4.4. Enkelte av sektorene er angitt ved hjelp av næringskoder (NACE-koder), for en nærmere beskrivelse av de enkelte næringskodene, se ssb.no.

En arbeidsgiver som driver virksomhet innenfor stål- eller kullsektoren skal som utgangspunkt benytte høy sats (14,1 pst) i alle soner. Dette gjelder også der kun en liten del av den totale virksomheten er innenfor sektorunntaket. Enhver sektorunntatt aktivitet vil i utgangspunktet føre til at arbeidsgiver må benytte høy sats på alle lønnskostnader. ESAs retningslinjer åpner ikke for at man opererer med en konkret nedre grense for hva som skal anses som en aktivitet i denne sammenheng. Det er derfor viktig at arbeidsgiver vurderer hver enkelt aktivitet som utføres i virksomheten, og tar stilling til om en eller flere av disse faller inn under ett av disse sektorunntakene. Det er faktiske aktiviteter som er avgjørende, ikke hvilken næringskode arbeidsgiver er registrert under i Enhetsregisteret.

Hovedregelen er altså at en arbeidsgiver som har en eller flere aktiviteter innenfor stål- eller kullsektoren, skal benytte høyeste sats fullt ut etter at fribeløpet er oppbrukt. Det er likevel gjort unntak for arbeidsgivere med virksomhet som faller dels innenfor og dels utenfor sektorunntakene (blandet virksomhet), forutsatt at de har et klart regnskapsmessig skille mellom omfattede og sektorunntatte aktiviteter. Arbeidsgiver kan da likevel benytte differensierte satser på lønnskostnadene som knytter seg til de aktivitetene som ikke er sektorunntatt, jf. avgiftsvedtaket § 4 annet ledd. For mer om blandet virksomhet og regnskapsmessig skille, se punkt 5.

Sektorunntaket for finans- og forsikringssektoren og for hovedkontortjenester mv. gjelder fra og med 2022 kun der disse aktivitetene utgjør arbeidsgivers hovedaktivitet, jf. avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd. Arbeidsgivere som etter dette omfattes av sektorunntaket må imidlertid benytte høyeste sats for lønnskostnadene til alle ansatte, også ansatte som kun utfører andre aktiviteter. Det er med andre ord ikke adgang til å benytte bestemmelsen om blandet virksomhet, jf. punkt 5, i disse tilfelle. Arbeidsgiver kan imidlertid benytte redusert sats innenfor fribeløpet, jf. punkt 6.

Arbeidsgiver som driver med sektorunntatt aktivitet skal innrapportere med beregningskode "Sektorunntatt aktivitet" i a-meldingen, se punkt 7.

4.4.1 Stålsektoren

Unntaket omfatter aktiviteter knyttet til produksjon av stålprodukter som nevnt i Annex VI til ESAs retningslinjer for regionalstøtte 2022–2027.

Det er kun produksjon av de nevnte produkter som omfattes av sektorunntaket. Utvinning av råmaterialer vil ikke omfattes av sektorunntaket, det er kun arbeidet med bearbeiding av utvunnet materiale til produkter omfattet av Annex VI som vil være sektorunntatt.

4.4.2 Kullsektoren

Unntaket omfatter aktiviteter innenfor kullsektoren, slik denne er definert i ESAs retningslinjer for regionalstøtte 2022–2027 punkt 2.1 (10) med noter.

4.4.3 Finans- og forsikringssektoren

Finans- og forsikringssektoren omfatter følgende næringskoder:

  • 64 Finansieringsvirksomhet
  • 65 Forsikringsvirksomhet
  • 66 Tjenester tilknyttet finansierings- og forsikringsvirksomhet

Unntaket gjelder aktiviteter knyttet til finansierings- og forsikringsvirksomhet, herunder bl.a. bankvirksomhet, virksomhet knyttet til holdingselskaper, verdipapirfond og investeringsselskaper, finansiell leasing, salg og formidling av forsikringer, fondsforvaltningsvirksomhet mv.

Fra og med 2022 gjelder dette sektorunntaket kun for arbeidsgivere som har disse aktivitetene som hovedvirksomhet. Dette innebærer at arbeidsgivere som bare har slike aktiviteter som en «bivirksomhet» ikke lenger vil omfattes av unntaket, f.eks. salg og formidling av lån og forsikringer hos bilforhandlere og andre som utfører denne aktiviteten i forbindelse med varesalg.

4.4.4 Hovedkontortjenester og visse rådgivningstjenester i konsern

Følgende næringskoder omfattes av unntaket:

  • 70.10 Hovedkontortjenester (i konsern)
  • 70.22 Bedriftsrådgivning og annen administrativ rådgivning (i konsern)

Fra og med 2022 gjelder dette sektorunntaket kun for arbeidsgivere som har disse aktivitetene som hovedvirksomhet.

Sektorunntaket gjelder videre kun for foretak som er del av et konsern, og hvor tjenestene ytes innenfor konsernet. Det er med andre ord ikke slik at alle aktiviteter som faller inn under en av disse næringskodene er unntatt ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Her må man foreta en konkret vurdering av hvem tjenestene ytes overfor. Det innebærer at f.eks. bedriftsrådgivning overfor eksterne foretak ikke omfattes av sektorunntaket, og dermed kan benytte differensierte satser.

Sektorunntaket gjelder for konsern innenfor alle næringer, ikke kun innenfor finanssektoren. Det er heller ingen begrensninger når det gjelder størrelsen på konsernet, også små konsern omfattes.

Aktiviteter knyttet til juridisk bistand og representasjon samt regnskap, revisjon og skatterådgivning omfattes ikke av sektorunntaket.

4.4.5 Arbeidsutleie til sektorunntatte aktiviteter

I utgangspunktet er utleie av arbeidskraft omfattet av næringskode 78.200, og dermed av reglene for de generelle næringene i avgiftsvedtaket §§ 1 til 3. I avgiftsvedtaket § 4 første ledd siste punktum er det imidlertid presisert at det skal beregnes avgift med full sats av lønn mv. betalt til en utleid arbeidstaker som utfører sektorunntatte aktiviteter etter første ledd. Det samme gjelder ved utleie av arbeidstaker til arbeidsgivere omfattet av § 4 tredje ledd. Utleiefirmaet kan imidlertid benytte seg av differensierte satser innenfor grensen for tildelt fribeløp, se punkt 6.

Arbeidsgivere som leier ut arbeidskraft må ta stilling til om de utleide arbeidstakerne utfører aktiviteter som er sektorunntatte etter § 4 første ledd (stål- eller kullsektoren). Dette skal skje i samarbeid med den som leier inn arbeidskraften, slik at utleier har tilstrekkelig informasjon om hvilke aktiviteter de utleide arbeidstakerne faktisk har utført for innleier. Dersom arbeidsgiver leier ut arbeidskraft til en arbeidsgiver som omfattes av § 4 tredje ledd (finans- og forsikringssektoren eller hovedkontorvirksomhet mv.) skal satsen i sone I benyttes uavhengig av hvilke aktiviteter den utleide arbeidstakeren utfører for arbeidsgiver.

Dersom utleier også leier ut arbeidskraft til aktiviteter som er omfattet av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift (blandet virksomhet), må utleier etablere et klart regnskapsmessig skille mellom lønn knyttet til sektorunntatte aktiviteter og lønn knyttet til andre aktiviteter for å kunne benytte seg av redusert sats, jf. avgiftsvedtaket § 4 annet ledd. Foreligger ikke et slikt klart regnskapsmessig skille, må utleier benytte høyeste sats for alle lønnskostnadene. For mer om blandet virksomhet, se punkt 5.

Eksempel:
Et vikarbyrå som er registrert i sone IVa leier ut en arbeidstaker til et forsikringsforetak. Vikarbyrået leier også ut arbeidstakere til flere andre foretak som ikke driver med sektorunntatt virksomhet. Siden en av vikarbyråets ansatte driver med sektorunntatt virksomhet, så er utgangspunktet at vikarbyrået må beregne høy sats for alle sine lønnsutbetalinger (etter at fribeløpet er brukt opp).
 
Vikarbyrået etablerer imidlertid et regnskapsmessig skille, jf. punkt 5.1, og må da bare beregne avgift etter høyeste sats for lønnsutbetalinger til arbeidstakeren som er utleid til forsikringsforetaket (etter at fribeløpet er brukt opp). For lønnsutbetalinger til de øvrige arbeidstakerne kan satsen i sone IVa benyttes fullt ut.

4.4.6 Etterutbetalinger i sektorunntatt virksomhet

Ved vurderingen av hvilke lønnskostnader arbeidsgiver må benytte høy sats på er det avgjørende om lønnskostnaden er "knyttet til" sektorunntatte aktiviteter, jf. § 4 annet ledd. Dette gjelder også ved etterutbetalinger, dvs. utbetalinger knyttet til arbeid som er utført på et tidligere tidspunkt enn utbetalingsmåneden, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd siste punktum.

Dersom arbeidsgiver utelukkende driver med sektorunntatte aktiviteter eller har finans- og forsikringsaktivitet eller hovedkontortjenester mv. som hovedaktivitet, er det klart at høyeste sats også må benyttes på alle etterutbetalinger, også dersom utbetaling foretas til arbeidstaker som ikke lenger jobber for arbeidsgiver på utbetalingstidspunktet. Etterutbetalingene vil da anses å være knyttet til arbeidstakernes tidligere sektorunntatte arbeid for arbeidsgiver.

Dersom arbeidsgiver bare delvis driver med sektorunntatt aktivitet innenfor stål- eller kullsektoren (blandet virksomhet), må det foretas en konkret vurdering av om utbetalingene til den enkelte arbeidstaker er knyttet til sektorunntatt aktivitet eller ikke, basert på det arbeid som ligger til grunn for de utbetalte ytelsene. Dette gjelder selv om arbeidstaker ikke jobber med sektorunntatt virksomhet på utbetalingstidspunktet.

Det er regelverket som gjaldt da arbeidet ble utført som må legges til grunn ved vurderingen av om etterutbetalingen er knyttet til sektorunntatt aktivitet. Dersom arbeidet var sektorunntatt da det ble utført, vil etterutbetalingen anses å være knyttet til sektorunntatt aktivitet selv om aktiviteten ikke lenger er sektorunntatt på utbetalingstidspunktet.

4.5 Foretak i økonomiske vanskeligheter mv.

Sone

Sats

I

14,1 %

Ia

10,6 % (Fribeløp kr 500 000) *

II

10,6 % (Fribeløp kr 500 000) *

III

6,4 %   (Fribeløp kr 500 000) *

IV

5,1 %   (Fribeløp kr 500 000) *

IVa

7,9 %   (Fribeløp kr 500 000) *

V

0 %      (Fribeløp kr 500 000) *

*Arbeidsgiver må benytte en sats på 14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp. Se mer om fribeløpet i punkt 6.

Foretak som er i økonomiske vanskeligheter må i utgangspunktet benytte høy sats (14,1 %) i alle soner, uavhengig av hvor de er registrert eller driver virksomhet, jf. avgiftsvedtaket § 3 annet ledd. Det er likevel åpnet for at slike arbeidsgivere kan benytte redusert sats innenfor et årlig fribeløp, se mer om fribeløpet i punkt 6.4.

Det samme gjelder arbeidsgivere med utestående krav om tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte etter vedtak fattet av ESA, jf. avsnitt III i protokoll 3 til avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol (ODA). Dette gjelder også der den ulovlige støtten stammer fra en annen støttegiver.

Foretak som anses å være i vanskeligheter, må benytte beregningskode "Sektorunntatt aktivitet" ved innrapportering. Det samme gjelder arbeidsgivere som får et krav på tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte. Se mer om innrapportering i punkt 7.

Arbeidsgivere som benytter redusert sats plikter å avgi en erklæring om hvorvidt de er i vanskeligheter, jf. avgiftsvedtaket § 3 tredje ledd. Ved å benytte redusert sats anses arbeidsgiver å ha gitt en slik erklæring. Arbeidsgiver plikter i tillegg å gi beskjed til skattekontoret når foretaket kommer i vanskeligheter.

I forbindelse med korona-pandemien har EU/ESA fastsatt en midlertidig regel om at foretak som i perioden 1. januar 2020 til og med 31. desember 2021 har kommet i økonomiske vanskeligheter, og som ikke var i økonomiske vanskeligheter per 31. desember 2019, likevel kan motta støtte.

Nærmere om definisjonen av økonomiske vanskeligheter

Når et foretak anses å være i økonomiske vanskeligheter følger av ESAs retningslinjer for foretak i vanskeligheter (Guidelines on State aid for rescuing and restructuring non-financial undertakings in difficulty), jf. avgiftsvedtaket § 3 annet ledd.

Etter retningslinjene punkt 20 anses et foretak å være i økonomiske vanskeligheter dersom det uten statlig støtte med stor sannsynlighet vil måtte innstille sin virksomhet på forholdsvis kort sikt. Foretaket anses derfor å være i økonomiske vanskeligheter dersom ett eller flere av følgende forhold er til stede:

  • minst halve den tegnede selskapskapitalen i AS er tapt som følge av underskudd
  • minst halve den regnskapsmessige egenkapitalen i ANS mv. er tapt som følge av underskudd
  • foretaket er insolvent eller under konkursbehandling
  • foretaket er ikke en SMV (små og mellomstore virksomheter), og har de siste to år hatt:
    • en gjeldsandel, dvs. et forhold mellom bokført gjeld og egenkapital, på over 7,5, og
    • en EBITDA-rentedekningsgrad på under 1,0.

Det er kun ovennevnte kriterier som skal legges til grunn ved vurderingen av om et foretak anses å være i økonomiske vanskeligheter. Kriterier som fremgår av andre avsnitt av ESAs retningslinjer kapittel 2.2, får ikke betydning i denne sammenheng, jfr. retningslinjenes punkt 24 bokstav a. Det følger imidlertid av retningslinjenes punkt 24 bokstav b at SMV (små og mellomstore virksomheter) som har eksistert i mindre enn tre år ikke vil anses å være i vanskeligheter med mindre de er insolvente eller under konkursbehandling.

Ved vurderingen av om et foretak anses å være i økonomiske vanskeligheter er det de verdier som fremgår av selskapets sist avlagte regnskap som skal legges til grunn, det er ikke adgang til å hensynta reelle verdier som ikke fremgår av regnskapet. Det er regnskapsførers ansvar å avgjøre hvilke verdier som må anses som en del av selskapets midler, og som derfor må fremgå av selskapets regnskaper. Det forutsettes at dette gjøres i samsvar med det enkelte lands relevante regnskapsrettslige lovgivning.

4.6 Jord- og skogbruk, fiskeri etc.

Sone

Sats

I

14,1 %

Ia

10,6 %

II

10,6 %

III

6,4 %

IV

5,1 %

IVa

5,1 %

V

0 %

Av avgiftsvedtaket § 5 fremgår det en særregel om avgiftssatser på aktiviteter knyttet til produkter som ikke omfattes av EØS-avtalen jf. avtalen art. 8, og derfor heller ikke av ESA sine retningslinjer for regionalstøtte. Dette gjelder aktiviteter innen jord- og skogbruk, fiskeri etc. Arbeidsgivere som driver virksomhet innen en næring som faller utenfor EØS-avtalen, kan benytte en noe lavere sats i enkelte soner. Satsene i sone Ia og IVa skiller seg derfor noe fra de generelle satsene.

Arbeidsgivere som driver virksomhet i sone Ia, kan i henhold til dette beregne avgift med en sats på 10,6 % på samtlige lønnskostnader (altså ikke bare innenfor et fribeløp). I sone IVa kan slike arbeidsgivere benytte en sats på 5,1 % (dvs. lik sats som i sone IV), i motsetning til arbeidsgivere som driver generell næring, de må her benytte en sats på 7,9 %.

Hvilke næringer dette gjelder er angitt med bestemte næringskoder i avgiftsvedtaket § 5 første ledd.

Det er den virksomheten arbeidsgiver faktisk driver som er avgjørende for om unntaksregelen kommer til anvendelse. Er arbeidsgiver registrert under en av de nevnte næringskodene, men helt eller delvis driver annen type virksomhet, vil registreringen ikke være avgjørende. I disse tilfellene vil i utgangspunktet de ordinære reglene komme til anvendelse. Dersom arbeidsgiver driver blandet virksomhet vises det imidlertid til nærmere omtale under punkt 5.

Arbeidsgivere som driver virksomhet innenfor disse næringen skal benytte beregningskode "Jord- og skogbruk, fiskeri etc." ved innrapportering i a-meldingen.

4.7 Svalbard

For arbeidsgivere hjemmehørende på Svalbard er satsen for arbeidsgiveravgift 0 % når arbeidet utføres på Svalbard, se avgiftsvedtaket § 3 første ledd siste strekpunkt. Dette gjelder selv om arbeidstaker ikke oppholder seg lenge nok på Svalbard til at inntekten for arbeid utført der blir skattepliktig etter lov 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard (svalbardskatteloven).

Selv om arbeidsgiver ikke er hjemmehørende på Svalbard, er satsen for arbeidsgiveravgift 0 % på lønn og annen godtgjørelse som blir skattlagt etter svalbardskatteloven, se avgiftsvedtaket § 3 første ledd siste strekpunkt. Svalbardskatteloven gjelder personer bosatt på Svalbard. Opphold av minst 12 måneders varighet regnes i denne sammenhengen som bosettelse, jf. svalbardskatteloven§ 2-1. Loven gjelder også for personer som tar midlertidig opphold på Svalbard og utfører arbeid eller utøver næringsvirksomhet der. Oppholdet må da vare sammenhengende i minst 30 dager.

Siden Svalbard er holdt utenfor EØS-avtalens virkeområde, gjelder ikke særbestemmelsene om sektorunntak i avgiftsvedtaket § 4, for arbeid som utføres på Svalbard når arbeidsgiver er hjemmehørende på Svalbard, eller hvor inntekten skattlegges etter svalbardskatteloven. Virksomheter med aktivitet som ellers ville falt inn under sektorunntakene vil dermed også være unntatt fra plikten til å betale arbeidsgiveravgift.

Reglene for Svalbard gjelder tilsvarende for Jan Mayen og de norske bilandene i Antarktis, jf. lov 29. november 1996 nr. 69 om skattlegging av personer på Jan Mayen og i Antarktis § 2.

Arbeidsgiver som skal innrapportere lønnstrekk etter svalbardskatteloven skal benytte beregningskode "Lønnstrekk for Svalbard", jf. punkt 7. Grunnlag for arbeidsgiveravgift kan registreres, men gir ingen avgift siden satsen er 0.

5 Blandet virksomhet

Driver en arbeidsgiver blandet virksomhet, det vil si både sektorunntatte aktiviteter innenfor stål- eller kullsektoren, og aktiviteter innenfor næringer som er omfattet av den generelle ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift, er utgangspunktet at de strengeste reglene må følges for hele arbeidsgiverens virksomhet. Det vil si at høyeste sats skal benyttes etter at et eventuelt fribeløp er brukt opp.

Har arbeidsgiveren et klart regnskapsmessig skille mellom sektorunntatte aktiviteter innenfor stål- eller kullsektoren og de omfattede aktivitetene, kan imidlertid redusert sats anvendes på lønnskostnader mv. knyttet til de omfattede aktivitetene, mens høyeste sats skal anvendes for lønnskostnadene knyttet til de sektorunntatte aktivitetene (etter beregning av fribeløp), jf. avgiftsvedtaket § 4 annet ledd. Oppfylles derimot ikke kravet til regnskapsmessig skille, skal høyeste sats anvendes for alle lønnskostnadene, etter beregning av ev. fribeløp.

Eksempel 1:
En arbeidsgiver driver delvis med produksjon av stålprodukter som er omfattet av sektorunntakene i § 4 første ledd, og delvis med utleie av eiendom som er omfattet av de ordinære reglene. Arbeidsgiveren er registrert i sone III, og kravet til regnskapsmessig skille er oppfylt.
 
Her kan arbeidsgiver benytte en sats på 6,4 % for den delen av aktivitetene som er omfattet av de ordinære reglene. For den delen av aktivitetene som er knyttet til produksjon av stålprodukter, kan arbeidsgiveren benytte en sats på 6,4 % innenfor fribeløpet. Når fribeløpet er brukt opp må han for disse aktivitetene benytte en sats på 14,1 %.

Bestemmelsen om blandet virksomhet i avgiftsvedtaket § 4 annet ledd gjelder ikke for sektorunntatte aktiviteter innenfor finans- og forsikringssektoren eller hovedkontorvirksomhet mv. For disse sektorene må høyeste sats kun benyttes der de finansielle aktivitetene mv. anses som arbeidsgivers hovedvirksomhet, men dersom dette er tilfelle må høyeste sats benyttes for alle arbeidsgivers lønnskostnader, selv om arbeidsgiver også driver med andre aktiviteter som ikke er sektorunntatt.

Eksempel 2:
En arbeidsgiver i sone III har forsikringsvirksomhet som hovedaktivitet, men driver i tillegg med noe varesalg som er omfattet av de ordinære reglene. 
 
Her må arbeidsgiver benytte høyeste sats (14,1 %) for alle lønnskostnader etter at fribeløpet er brukt opp, også for lønnskostnader som utelukkende er knyttet til varesalg. Dette gjelder selv om arbeidsgiver oppretter et regnskapsmessig skille.

Der arbeidsgiver driver både med aktiviteter omfattet av avgiftsvedtaket § 5 (jordbruk, skogbruk, fiske ol.) og aktiviteter innenfor en generell næring, er også utgangspunktet at de strengeste reglene skal benyttes på hele avgiftsgrunnlaget. Det følger imidlertid av avgiftsvedtaket § 5 første ledd siste punktum at bestemmelsen om blandet virksomhet i § 4 annet ledd gjelder tilsvarende.

Eksempel 3:
En arbeidsgiver driver delvis med landbruksvirksomhet som er omfattet av avgiftsvedtaket § 5 og delvis med overnattingsvirksomhet som er omfattet av de ordinære reglene. Arbeidsgiveren er registrert i sone Ia. Kravet til regnskapsmessig skille er oppfylt.
 
Her vil arbeidsgiver kunne benytte en sats på 10,6 % på alle lønnskostnader knyttet til landbruksvirksomheten. På lønnskostnader knyttet til overnattingsvirksomhet vil han bare kunne benytte satsen på 10,6 % innenfor fribeløpet. Når fribeløpet er brukt opp vil han for sistnevnte aktivitet måtte benytte en sats på 14,1 %.

5.1 Krav til regnskapsmessig skille

I kravet til regnskapsmessig skille ligger at det skal være mulig å kontrollere hvor stor del av arbeidsgivers lønnsopplysningspliktige ytelser som knytter seg til de ulike virksomhetsområdene. Dette innebærer at det må etableres en kostnadsenhet for lønnsopplysningspliktige ytelser for hver virksomhet. Det skal på en lett kontrollerbar måte være mulig å finne tilbake til spesifikasjoner av lønnsopplysningspliktige ytelser og dokumentasjonen for de bokførte opplysningene i regnskapet.

Det er ikke nødvendig å operere med to separate regnskap (avdelings-/prosjektregnskap) for å oppfylle kravet til et klart regnskapsmessig skille. Det er kun lønnskostnader mv. som er relevant ved beregningen av arbeidsgiveravgift. Det vil derfor være tilstrekkelig at det i regnskapet fremgår et klart skille mellom lønnskostnader knyttet til sektorunntatt aktivitet og lønnskostnader knyttet til annen aktivitet. Kravet er følgelig at det opprettes en egen kostnadsenhet i regnskapet for hver av de to lønnskostnadstypene. Det er ikke krav til et regnskapsmessig skille som omfatter arbeidsgivers øvrige inntekter og kostnader.

Dokumentasjon for de regnskapsførte opplysningene kan føres manuelt som underbilag i Excel el. Dette forutsetter imidlertid at det fremgår av selve regnskapet hvor stor andel av lønnskostnadene som stammer fra henholdsvis sektorunntatt aktivitet og annen aktivitet, slik at det kun er detaljene omkring lønnsgrunnlagene, f.eks. arbeidstakers navn, antall timer osv., som føres i et tilknyttet regneark/underbilag. Det forutsettes videre at dette gjennomføres på en måte som er etterkontrollerbar. Regnskapsføring og underbilag skal være sporbare for hver innberetningsperiode. Dersom arbeidsgivers systemer for tidregistrering og lønn enkelt kan tilrettelegges for registrering av sektorunntatt aktivitet må dette imidlertid legges til grunn som hovedløsning.

Det er arbeidsgiveren selv som har ansvaret for at fordelingen og den tilhørende avgiftsberegningen blir korrekt. Mangelfull gjennomføring av det regnskapsmessige skillet innebærer at det må betales avgift etter det strengeste regelverket av hele avgiftsgrunnlaget.

For ordens skyld presiseres det at kravet om regnskapsmessig skille bare har betydning for hvilken sats som skal legges til grunn. At en arbeidsgiver har etablert et regnskapsmessig skille mellom ulike typer virksomhet, medfører ikke rett til å beregne mer enn ett fribeløp. For å nyte godt av eget fribeløp, må undervirksomhetene skilles ut som egne juridiske enheter. Dersom de juridiske enhetene er del av samme konsern gis det likevel kun ett fribeløp til konsernet som helhet, se punkt 6.1 og 6.7.

Arbeidsgiveren står fritt til å velge om det skal etableres et klart regnskapsmessig skille, eller om han vil unnlate å etablere et slikt skille og betale avgift etter høyeste sats av alle lønnskostnadene. Den enkelte arbeidsgiver må selv vurdere om det er regningssvarende å etablere et regnskapsmessig skille for å kunne benytte redusert sats på aktivitetene som ikke er sektorunntatte, eller som er omfattet av avgiftsvedtaket § 5.

5.2 Særlig om sentrale, administrative fellestjenester

Dersom et foretak driver blandet virksomhet er det ikke bare lønnskostnader mv. til de som rent faktisk utfører de sektorunntatte aktivitetene som skal henføres til riktig kostnadssted. Også lønnskostnader til sentrale, administrative fellestjenester, skal fordeles mellom de sektorunntatte aktivitetene og de omfattede aktivitetene. Med sentrale administrative fellestjenester menes i denne sammenheng tjenester som er nødvendige for både den sektorunntatte og den omfattede aktiviteten i virksomheten, herunder blant annet regnskap og personaladministrative tjenester.

Fordelingen kan basere seg på faktisk tidsbruk knyttet til arbeid mot henholdsvis sektorunntatte og omfattede aktiviteter. Alternativt kan det benyttes en fordelingsnøkkel for å fastsette hvor stor del av lønnskostnadene til slike fellestjenester som skal henføres til de sektorunntatte aktivitetene og til de omfattede aktivitetene. En slik fordelingsnøkkel kan bygge på hvor stor andel den lønn mv. som er direkte knyttet til sektorunntatte aktiviteter utgjør av arbeidsgivers totale lønnskostnader. Det er viktig at grunnlaget for fordelingen kan dokumenteres i ettertid, f.eks. ved kontroll.

Dersom denne typen fellestjenester i et konsern er skilt ut i et eget, selvstendig selskap som ikke driver med sektorunntatt virksomhet, men kun f.eks. regnskapsvirksomhet, så må ikke lønnskostnadene fordeles. Virksomheten i et selskap vurderes isolert. Det får altså ikke betydning for selskapet om det er sektorunntatt virksomhet andre steder i konsernet.

I et konsernforhold må man imidlertid foreta en vurdering av om noen av fellestjenestene faller inn under sektorunntaket for hovedkontortjenester mv., se punkt 4.4.4. Dersom en virksomhet i konsernet har dette som hovedaktivitet vil unntaket i avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd komme til anvendelse, og arbeidsgiver må benytte høyeste sats for alle ansatte i denne virksomheten.

6 Fribeløpet

6.1 Innledning

For arbeidsgivere i sone Ia gjelder det en fribeløpsordning, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd annet strekpunkt. Det gjelder likevel ikke noen fribeløpsordning i sone Ia for statsforvaltningen og helseforetak, se punkt 4.3, eller for jord- og skogbruk, fiskeri etc. som faller utenfor EØS-avtalen, se punkt 4.5. 

Det gjelder også en fribeløpsordning i sone II-V for arbeidsgivere som er omfattet av avgiftsvedtaket § 4. Dette gjelder næringer som er omfattet av et sektorunntak, og som derfor skal betale arbeidsgiveravgift etter høyeste sats uavhengig av beliggenhet, se nærmere definisjon av disse i punkt 4.4. Foretak i økonomiske vanskeligheter eller arbeidsgivere som har et utestående krav på tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte omfattes også av fribeløpsordningen, se nærmere om disse i punkt 4.5.

Det gis bare ett fribeløp per arbeidsgiver. Med arbeidsgiver forstås i denne sammenheng juridisk enhet, jf. enhetsregisterloven §§ 2 og 4 første ledd. En arbeidsgiver har altså bare krav på ett fribeløp, selv om det innenfor den enkelte juridiske enhet er registrert flere underenheter. Dersom den juridiske enheten er del av et konsern må likevel hele konsernet ses under ett, jf. definisjonen i artikkel 2 nr. 2 i forordning (EF) nr. 1407/2013 om bagatellmessig støtte. Med konsern forstås en gruppe av foretak med en slik tilknytning til hverandre at ett foretak har bestemmende innflytelse over minst ett annet foretak. Nærmere om begrepene juridisk enhet og konsern, se punkt 6.7.

Arbeidsgivere som beregner avgift med redusert sats etter fribeløpsordningen må også ta hensyn til annen bagatellmessig støtte eller annen støtte tildekning av lønnskostnader som mottas fra andre støttegivere, se punkt 6.5 og 6.6.

6.2 Fribeløpsordningen i sone Ia

For arbeidsgivere i sone Ia er fribeløpet på kr 500 000 pr. år, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd annet strekpunkt første punktum.

Arbeidsgivere i sone Ia kan altså beregne avgift etter en sats på 10,6 % inntil den fordelen dette medfører utgjør kr 500 000 – nærmere bestemt inntil differansen mellom avgift beregnet etter høyeste sats (14,1 %), og avgift beregnet etter redusert sats (10,6 %), overstiger kr 500 000. Når fribeløpet er brukt opp må arbeidsgiver gå over til å benytte satsen på 14,1 % resten av året.

De fleste arbeidsgivere vil i praksis ikke bruke opp fribeløpet, og kan derfor beregne avgiften etter differensiert sats (10,6 %) gjennom hele året.

Arbeidsgiver kan beregne når virksomheten ikke lenger kan benytte satsen på 10,6 % på følgende måte: Totale lønnskostnader for å benytte satsen på 10,6 % = 500 000 / (0,141 – 0,106)

Dette innebærer at arbeidsgivere som er registrert i sone Ia kan anvende satsen på 10,6 % for lønnsutgifter på inntil om lag kr 14,3 mill.

For en angivelse av hvilke kommuner/områder som tilhører sone Ia, se avgiftsvedtaket § 2 annet ledd.

6.2.1 Særregel for arbeidsgivere som driver med godstransport på vei

Arbeidsgivere som driver med godstransport på vei har et lavere fribeløp i sone Ia. Fribeløpet for arbeidsgivere som driver med godstransport på vei er på kr 250 000, jf. avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd siste punktum.

Godstransport på vei omfatter følgende næringskode:

  • 49.41 Godstransport på vei, herunder utleie av lastebiler med fører

Arbeidsgivere som driver med godstransport på vei kan altså beregne avgift etter differensierte satser. inntil den fordelen dette medfører utgjør kr 250 000 – nærmere bestemt inntil differansen mellom avgift beregnet etter høyeste sats (14,1 %), og avgift beregnet etter redusert sats (10,6 %), overstiger kr 250 000. Når fribeløpet er brukt opp må arbeidsgiver gå over til å benytte satsen på 14,1 %

Arbeidsgiver kan beregne når virksomheten ikke lenger kan benytte satsen på 10,6 % på følgende måte: Totale lønnskostnader for å benytte satsen på 10,6 % = 250 000 / (0,141 – 0,106)

Dette innebærer at arbeidsgivere som er registrert i sone Ia kan anvende satsen på 10,6 % for lønnsutgifter på inntil om lag kr 7,1 mill.

Arbeidsgivere som omfattes av bestemmelsen om godstransport på vei kan også drive med annen type virksomhet (blandet virksomhet). Det kan for eksempel forekomme kombinasjoner bestående av godstransport på vei, og annen type transport som har et fribeløp på kr 500 000. Slike arbeidsgivere får i utgangspunktet bare beregne ett fribeløp på kr 250 000, men dersom arbeidsgiver oppretter et klart regnskapsmessig skille mellom de to ulike typene aktiviteter, og på denne måten kan dokumentere at godstransportdelen av virksomheten ikke benytter mer enn kr 250 000, kan arbeidsgiver som helhet likevel få et fribeløp på kr 500 000. Se nærmere om blandet virksomhet og regnskapsmessig skille i punkt 5.

Arbeidsgivere som driver virksomhet innenfor godstransport på vei skal benytte beregningskode "Godstransport på vei" ved innrapportering i a-meldingen, se punkt 7.

6.3 Fribeløpsordningen for sektorunntatt aktivitet

Arbeidsgivere som utfører aktiviteter innenfor enkelte nærmere bestemte næringssektorer skal som utgangspunkt betale arbeidsgiveravgift etter høyeste sats (14,1%), uavhengig av hvor virksomheten er lokalisert.

Dette gjelder arbeidsgivere med virksomhet innenfor følgende næringssektorer:

  • Stålsektoren
  • Kullsektoren
  • Finans- og forsikringssektoren
  • Hovedkontortjenester, bedriftsrådgivning og annen administrativ rådgivning i konsern

For en nærmere beskrivelse av hvilke aktiviteter de enkelte sektorene omfatter, se punkt 4.4.

Forordningen om bagatellmessig støtte tillater likevel at det gis bagatellmessig støtte, i form av fribeløp, til slike aktiviteter. Avgiftsvedtaket § 4 fjerde ledd gir derfor arbeidsgivere som utfører aktiviteter som faller inn under denne bestemmelsen anledning til å benytte de differensierte satsene innenfor et fribeløp på kr 500 000 i sone II-V. Den generelle fribeløpsordningen i sone Ia, jf. punkt 6.2, gjelder også for sektorunntatte aktiviteter, arbeidsgivere med sektorunntatt aktivitet kan derfor benytte redusert sats innenfor et fribeløp i sone Ia, II, III, IV, IVa og V.

Fribeløpet medfører at avgiften kan beregnes etter differensierte satser, inntil differansen mellom avgift etter høyeste sats og avgift etter differensiert sats utgjør kr 500 000 i inntektsåret. Når fribeløpet er brukt opp må arbeidsgiver gå over til å benytte satsen på 14,1 %.

Avgiftsgrunnlaget kan bli relativt høyt før fribeløpet overstiges:

  • Arbeidsgivere i sone Ia og II kan anvende differensiert sats for lønn mv. på inntil ca. kr 14,3 mill.
  • Arbeidsgivere i sone III kan benytte differensiert sats for lønn mv. på inntil ca. kr 6,5 mill.
  • Arbeidsgivere i sone IV kan benytte differensiert sats for lønn mv. på inntil ca. kr 5,5 mill.
  • Arbeidsgivere i sone IVa kan benytte differensiert sats for lønn mv. på inntil ca. kr 8 mill.
  • Arbeidsgivere i sone V kan benytte differensiert sats for lønn mv. på inntil ca. kr 3,5 mill.

Disse beløpene blir naturligvis ikke de samme dersom en arbeidsgiver driver virksomhet i flere soner.

6.4 Fribeløpsordning for foretak i økonomiske vanskeligheter mv.

Foretak som anses å være i økonomiske vanskeligheter etter ESAs retningslinjer om statsstøtte til foretak i vanskeligheter, og arbeidsgivere med utestående krav på tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte må i utgangspunktet benytte høy sats (14,1 %) i alle soner, jf. avgiftsvedtaket § 3 annet ledd. Om vilkårene for når et foretak anses å være i økonomiske vanskeligheter, se punkt 4.5.

Forordningen om bagatellmessig støtte åpner likevel for at slike foretak kan motta bagatellmessig støtte i form av fribeløp. Avgiftsvedtaket § 3 annet ledd gir derfor foretak som benytter redusert sats anledning til å fortsette å benytte de differensierte satsene i sone Ia-V også etter at de kommer i økonomiske vanskeligheter eller får et utestående tilbakebetalingskrav, men da kun innenfor et fribeløp på kr 500 000 (kr 250 000 dersom foretaket driver med godstransport på vei). Fribeløpet tildeles, og kan benyttes, fra og med det tidspunkt hvor arbeidsgiver anses å være i vanskeligheter eller får et utestående tilbakebetalingskrav.

For foretak som kun har virksomhet i sone I vil det ikke få noen praktisk betydning om de kommer i økonomiske vanskeligheter, ettersom de uansett må benytte høyeste sats. Det får heller ingen betydning for foretak som kun har virksomhet i sone Ia eller som driver med sektorunntatt virksomhet, disse kan fortsette å benytte reduserte satser innenfor allerede tildelt fribeløp.

Fra og med det tidspunkt foretaket anses å være i vanskeligheter eller får et utestående krav på tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte, må beregningskode "Sektorunntatt aktivitet" benyttes ved innrapportering i a-meldingen. Foretaket kan da fortsette å bruke differensierte satser inntil differansen mellom avgift beregnet etter høyeste sats (14,1 %), og avgift beregnet etter differensiert sats overstiger kr 500 000. Når fribeløpet er brukt opp må foretaket gå over til å benytte høy sats resten av året.

6.5 Annen bagatellmessig støtte

Selv om en arbeidsgiver ikke har brukt opp fribeløpet som er tildelt etter ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift, kan ikke samlet fordel av bagatellmessig støtte, i form av redusert arbeidsgiveravgift og annen bagatellmessig støtte, overstige 200 000 euro til den juridiske enheten/konsernet over en 3 års periode. For godstransport på vei er grensen på 100 000 euro over en 3 års periode, jf. forordning (EF) nr. 1407/2013 om bagatellmessig støtte. For arbeidsgiveravgiften er maksimalt støttebeløp av praktiske grunner delt inn i årlige fribeløp på henholdsvis kr 500 000 og kr 250 000. Arbeidsgiver må likevel passe på at beløpsgrensene som følger av forordningen ikke overstiges som følge av bagatellmessig støtte mottatt fra andre støttegivere.

Fribeløpet skal avkortes med annen offentlig støtte som arbeidsgiver har mottatt, dersom denne støtten også er omfattet av forordningen om bagatellmessig støtte, jf. avgiftsvedtaket § 4 femte ledd. Arbeidsgiver plikter også å oppgi annen bagatellmessig støtte som er mottatt den aktuelle kalendermåneden, jf. avgiftsvedtaket § 4 sjette ledd. Dette skal innrapporteres i eget felt i a-meldingen.

Arbeidsgiver har selv ansvaret for å holde kontroll med at samlet mottatt bagatellmessig støtte ikke overstiger de ovennevnte beløpsgrensene. Ved beregning av arbeidsgiveravgift skal arbeidsgiver ikke ta høyde for annen fremtidig støtte. Arbeidsgiveravgiften skal heller ikke korrigeres på bakgrunn av senere mottatt støtte. I disse tilfellene er det den senere tildelte støtten som eventuelt må vike. Andre offentlige instanser som tildeler støtte har ansvaret for å innhente opplysninger om hvorvidt arbeidsgiver allerede helt eller delvis har fylt opp kvoten for maksimalt støttebeløp etter forordningen om bagatellmessig støtte.

Det finnes ingen fullstendig liste over norske støtteordninger som er omfattet av EUs regelverk om bagatellmessig støtte. Arbeidsgiver må derfor i hvert enkelt tilfelle avklare dette med det organet som tildeler støtten.

6.6 Annen statsstøtte til dekning av lønnskostnader

Det følger av avgiftsvedtaket § 4 femte ledd siste punktum at arbeidsgiver som mottar annen støtte til dekning av lønn mv., ikke kan beregne reduserte satser etter fribeløpsordningen dersom dette medfører at maksimal tillatt statsstøtte etter disse andre ordningene overskrides.

Man kan altså ikke "toppe opp" støtte til en arbeidsgiver som allerede har nådd støttetaket eller maksimal støtteintensitet etter f.eks. gruppeunntaksforordningen eller en notifisert støtteordning med ytterligere midler i form av bagatellmessig støtte. Dersom bruk av fribeløp vil medføre at arbeidsgiver overstiger tillatt støtte etter andre støtteordninger han mottar støtte etter, må arbeidsgiveravgift beregnes etter høyeste sats, selv om fribeløpet etter ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift ikke er oppbrukt. Hvis arbeidsgiver derimot ikke har mottatt så mye støtte som det som er tillatt etter andre aktuelle støtteordninger, så kan arbeidsgiver motta bagatellmessig støtte opp til dette støttetaket.

Arbeidsgiver plikter uansett å oppgi annen støtte til dekning av lønnskostnader som er mottatt den aktuelle kalendermåneden, jf. avgiftsvedtaket § 4 sjette ledd. Støttetildelinger etter andre rettsgrunnlag enn regelverket om bagatellmessig støtte er i denne sammenheng bare relevante dersom den bagatellmessige støtten skal gis til dekning av de samme lønnskostnadene.

For mer informasjon om bagatellmessig støtte og kumulasjon med annen statsstøtte i Nærings- og fiskeridepartementets veileder om offentlig støtte pkt. 16.4.

6.7 Nærmere om juridisk enhet og konsern

Dersom det kan beregnes fribeløp skal det bare beregnes ett fribeløp per arbeidsgiver. Erfaringsvis kan det oppstå tvil om hva som skal anses som en arbeidsgiver i denne forbindelse. Utgangspunktet er hva som anses som én juridisk enhet, jf. enhetsregisterloven §§ 2 og 4 første ledd.

Enhetsregisterloven § 4 første ledd lyder slik:

Følgende enheter skal registreres i Enhetsregisteret hvis de registreres i tilknyttet register:

a) Staten, fylkeskommuner og kommuner.

b) Selskaper, samvirkeforetak, foreninger, stiftelser, verdipapirfond, bo og andre juridiske personer. Dødsbo og felleseiebo som identifiseres ved fødselsnummer, og indre selskaper, er likevel ikke registreringspliktige.

c) Enkeltpersonforetak.

d) Tingsrettslige sameier som opptrer som sådanne utad.

For en nærmere avgrensning av begrepene i enhetsregisterloven § 4, se Ot.prp. nr. 11 (1993-94) s 54.

Det avgrenses mot underenheter innenfor en juridisk enhet, jf. enhetsregisterloven § 4 fjerde ledd. Det er for eksempel i bankvirksomhet vanlig at et selskap har mange underenheter med hvert sitt underorganisasjonsnummer. Disse selskapene har likevel bare krav på ett fribeløp. Enhetsregisterloven § 4 fjerde ledd åpner riktignok for registrering av såkalte underenheter og overenheter, men slike enheter regnes ikke som juridiske enheter ved beregning av fribeløp. Registrering av underenheter kan imidlertid ha betydning for soneplassering, jf. avgiftsvedtaket § 1 tredje ledd. Se punkt 2.4. 

Videre følger det av forordning (EF) nr. 1407/2013 om bagatellmessig støtte, at dersom den juridiske enheten inngår som del av et konsern, skal hele konsernet anses som en enhet, ved tildeling av fribeløp.

Etter definisjonen i forordningen om bagatellmessig støtte art. 2 nr. 2 anses det i denne sammenheng å foreligge et konsern når et foretak har minst en av følgende relasjoner til et annet foretak:

  • et foretak har over 50 % av aksjonærenes eller deltakernes stemmer i et annet foretak,
  • et foretak har rett til å utnevne eller fjerne flertallet av medlemmene av administrative organer, ledende organer eller tilsynsorganer i et annet foretak,

et foretak har rett til å utøve dominerende innflytelse over et annet foretak etter en kontrakt inngått med dette foretaket eller etter en bestemmelse i foretakets vedtekter, eller

  • et foretak, som er aksjonær eller deltaker i et annet foretak, alene kontrollerer et flertall av aksjonær- eller deltakerstemmene etter avtale med andre aksjonærer eller deltakere i det kontrollerte foretaket.

Et foretak som har en eller flere av ovennevnte relasjoner til et annet foretak via ett eller flere mellomliggende foretak, anses også å utgjøre en del av et konsern ved beregningen av mottatt bagatellmessig støtte. 

Nedenfor i punkt 6.7.1 og 6.7.2 gjennomgås noen typetilfeller der det kan være tvil om det er snakk om en eller flere enheter i forbindelse med beregning av fribeløpet.

6.7.1 Fusjon og fisjon

Hovedregelen er at innrapportering og avgiftsberegning skal foretas isolert for hver juridisk enhet. Dette gjelder også når enheten er stiftet som følge av en fusjon eller fisjon. Ved fusjon og fisjon må det tas stilling til hvilken realitet fusjonen/fisjonen har for de eksisterende selskapene. Dette vil kunne utledes av vedtekter, stiftelsesdokumenter og registreringer i Enhetsregisteret. Dersom de juridiske enhetene videreføres, vil det være kontinuitet i pliktene til å beregne og innrapportere arbeidsgiveravgift. Disse prinsippene gjelder også ved beregningen av fribeløp.

Ved fusjon og virksomhetsoverdragelse må det tas hensyn til fribeløp som er benyttet av de fusjonerende selskapene før fusjonen, jf. forordningen om bagatellmessig støtte art. 3 nr. 8. Dersom selskapene som slås sammen totalt sett har oversteget fribeløpsgrensen vil det fra fusjonen av ikke kunne benyttes mer fribeløp i selskapet. Fribeløp som lovlig er benyttet før fusjonen eller virksomhetsoverdragelsen er uansett lovlig.

Dersom et selskap fisjonerer skal fribeløp som er benyttet før fisjonen henføres til det selskapet som fortsetter den virksomheten fribeløpet ble gitt til dekning av, jf. forordningen om bagatellmessig støtte art. 3 nr. 9. Hvis det er vanskelig å avgjøre hvilket av selskapene dette er skal benyttet fribeløp fordeles forholdsmessig på bakgrunn av bokført egenkapital ved fisjonen.

Eksempel 1:
Foretak A fisjonerer i juli, og resultatet er at ett nytt foretak B etableres, mens foretak A videreføres. Den støtteberettigede virksomheten videreføres i sin helhet i foretak A. Foretak A fortsetter da beregningen av fribeløpet som ble påbegynt 1. januar. Foretak B får derimot et nytt fribeløp ettersom det er å anse som en ny juridisk enhet.
Eksempel 2:
Foretak A, B og C slås i oktober sammen til foretak D. Her vil man ved beregning av fribeløp for foretak D måtte hensynta fribeløp som er benyttet i foretak A, B og C før fusjonen. Dersom hver av disse tre foretakene eksempelvis har benyttet kr 200 000 av fribeløpet sitt før fusjonen vil beløpsgrensen på 500 000 kr samlet sett være oversteget, og foretak D vil ikke ha noe fribeløp igjen å benytte dette året.

Dersom foretakene som fisjonerer eller fusjonerer er del av samme konsern, vil fisjon/fusjon ikke få noen betydning ved beregning av fribeløp, da konsernet uansett kun vil ha ett fribeløp.

6.7.2 Interkommunale samarbeid og kommunale foretak

Interkommunale samarbeid etter lov 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) § 17-1 regnes ikke som egne enheter i forbindelse med beregning av fribeløpet. Slike samarbeid kan riktignok registreres som egne enheter i Enhetsregisteret. Det avgjørende ved beregning av arbeidsgiveravgift må imidlertid være om samarbeidene kan anses som egne juridiske enheter, og ikke bare som underenheter for de aktuelle kommunene. Samarbeidenes karakter tilsier at det er naturlig å anse disse som en del av den kommunale virksomheten.

Kommunale og fylkeskommunale foretak regnes heller ikke som juridiske enheter, og får ikke tildelt et eget fribeløp. Slike foretak skal riktignok etter kommuneloven § 9-1 tredje ledd registreres i Foretaksregisteret. De regnes likevel ikke som en egen juridisk enhet, men som en del av kommunen eller fylkeskommunen, jf. kommuneloven § 9-1 annet ledd.

7 Innrapportering av arbeidsgiveravgift

7.1 Generelt

A-meldingen skal leveres for hver måned, jf. a-opplysningsloven § 4 første ledd. Fristen er den 5. i måneden etter den måned opplysningene gjelder for, jf. a-opplysningsforskriften § 2-1 første ledd. For nærmere informasjon om innrapportering av opplysninger i a-meldingen, se veiledningen til a-meldingen.

Arbeidsgiver skal for det første oppgi hvilken sone/r virksomheten drives i, jf. punkt 2 og 3. Det skal videre angis hvilken beregningskode arbeidsgiveravgiften skal beregnes etter, jf. punkt 4. Arbeidsgiver må velge mellom følgende beregningskoder:

  • Generelle næringer, jf. punkt 4.2
  • Helseforetakene og deler av statsforvaltningen, jf. punkt 4.3
  • Godstransport på vei, jf. punkt 6.2.1
  • Sektorunntatt aktivitet, jf. punkt 4.4 og 4.5
  • Jord- og skogbruk, fiskeri etc., jf. punkt 4.6
  • Lønnstrekk for Svalbard, jf. punkt 4.7
  • Statsforvaltningen - kun innberetning av forskuddstrekk, jf. punkt 18.3

Beregningskoden avhenger i all hovedsak av hvilken næring virksomheten driver. Beregningsmåten "Lønnstrekk for Svalbard" benyttes imidlertid uavhengig av næring. Det samme gjelder beregningsmåten "Sektorunntatt aktivitet", i de tilfeller denne benyttes av arbeidsgiver som har kommet i økonomiske vanskeligheter eller som har utestående krav på tilbakebetaling av ulovlig støtte, jf. punkt 4.5.

Der beregningskoden avhenger av hvilken næring arbeidsgiver driver, er det avgjørende hvilken næring arbeidsgiver faktisk driver, ikke hvilken næringskode arbeidsgiver er registrert under i Enhetsregisteret. Det kan være ulike årsaker til at det ikke er samsvar mellom registrert næringskode og riktig avgiftssats. For det første kan det tenkes at en arbeidsgiver har endret virksomhet, uten at dette har blitt registrert i Enhetsregisteret. Det vil videre være vanlig at en arbeidsgiver omfattes av en bestemmelse i avgiftsvedtaket, selv om størstedelen av virksomheten isolert sett faller under en annen bestemmelse. I disse tilfellene vil vanligvis arbeidsgivers hovedvirksomhet være avgjørende for hvilken næringskode som er registrert i Enhetsregisteret.

Dersom virksomheten har blandet virksomhet må to sett med opplysninger oppgis. Et sett med opplysninger for hver beregningskode.

Arbeidsgiver skal rapportere annen bagatellmessig støtte og støtte til dekning av lønnskostnader som er mottatt den aktuelle kalendermåned i a-meldingen, se punkt 6.5 og 6.6. I samme felt skal foretak som er del av et konsern oppgi støtte i form av fribeløp som er fordelt til andre foretak i konsernet, og som derfor ikke skal komme rapporterende foretak til gode ved avgiftsberegningen, se punkt 7.2.

7.2 Innrapportering av fribeløp for konsern

Arbeidsgivere som driver virksomhet i sone Ia eller som er omfattet av et sektorunntak, kan benytte reduserte satser innenfor et fribeløp, se punkt 6. Fribeløpet er på kr 500 000 pr. år. For arbeidsgivere som driver godstransport på vei (næringskode 49.41) er fribeløpet på kr 250 000 pr. år.

Det tildeles kun ett fribeløp pr. konsern, se punkt 6.7. Et konsern har altså bare krav på ett fribeløp, selv om det innenfor det enkelte konsern er registrert flere juridiske enheter som driver virksomhet i sone Ia eller som er omfattet av et sektorunntak. Konsernledelsen bør derfor til enhver tid ha oversikt over hvor mye av konsernets fribeløp som er brukt. Innrapportering og betaling av arbeidsgiveravgift foretas imidlertid av den enkelte juridiske enhet, og ikke på konsernnivå. Hvert foretak i konsernet må derfor gi opplysninger ved rapportering om hvor mye av fribeløpet som er benyttet andre steder i konsernet.

Benyttet fribeløp andre steder i konsernet oppgis i feltet for "annen bagatellmessig støtte" i a-meldingen. I dette feltet oppgis støtte som skal redusere arbeidsgivers fribeløp. Dette feltet skal altså benyttes til å oppgi både annen bagatellmessig støtte og støtte til dekning av lønnskostnader som arbeidsgiver har mottatt fra andre støttegivere, jf. punkt 6.5 og 6.6, og støtte etter fribeløpsordningen/annen bagatellmessig støtte mv. som er benyttet andre steder i konsernet. Siden konsernet som helhet kun har krav på ett fribeløp, skal fribeløp som er benyttet ett sted i konsernet redusere de andre foretakenes fribeløp.

Konsernet kan selv velge om de ønsker å benytte hele fribeløpet i en enkelt juridisk enhet i konsernet, eller å fordele fribeløpet mellom alle eller flere av de juridiske enhetene som er omfattet av fribeløpsordningen. Dersom konsernet ønsker å benytte hele fribeløpet i en enkelt juridisk enhet innenfor konsernet, oppgis fullt fribeløp på kr 500 000 (ev. kr 250 000 dersom foretaket driver med godstransport på vei) i feltet for "annen bagatellmessig støtte" i a-meldingen for januar til alle foretakene som ikke skal motta fribeløp. Det er da ikke nødvendig for disse foretakene å holde oversikt over hvor mye fribeløp som benyttes i konsernet som helhet resten av året. 

Dersom konsernet ønsker å fordele fribeløpet mellom flere av de juridiske enhetene som har krav på det, kan dette gjøres på to måter. Enten må de juridiske enhetene det gjelder, ved hver innrapportering, opplyse om hvor mye fribeløp som for samme måned benyttes i de andre juridiske enhetene i konsernet. Beløpet oppgis i feltet for "annen bagatellmessig støtte" i a-meldingen. Hver enkelt juridiske enhet må da holde oversikt over hvor mye av fribeløpet som benyttes i hele konsernet til enhver tid.

Eksempel 1:

Et konsern bestående av 3 foretak ønsker å benytte fribeløpet i foretak A og B, men ikke i foretak C.

De må da innrapportere følgende i feltet for "annen bagatellmessig støtte" i a-meldingen:

  • A-melding for januar:
    • A innrapporterer hvor mye fribeløp som benyttes i januar av B
    • B innrapporterer hvor mye fribeløp som benyttes i januar av A
    • C innrapporterer fullt fribeløp (kr 500 000)
  • A-melding for februar:
    • A rapporterer hvor mye fribeløp som benyttes i februar av B
    • B innrapporterer hvor mye fribeløp som benyttes i februar av A
    • C trenger ikke å innrapportere noe for februar, da fullt fribeløp ble oppgitt for januar. Avgiften skal derfor beregnes etter høyeste sats for foretak C.
  • Osv...

Alternativt kan konsernet ved årets start "tildele" en viss andel av fribeløpet til hvert av foretakene i konsernet. Det enkelte foretaket innrapporterer da i januar den andelen av fribeløpet som skal benyttes av andre foretak i konsernet. Foretakene slipper da å holde løpende oversikt over hvor mye som faktisk benyttes andre steder i konsernet i løpet av året, og innrapporterer på vanlig måte fra og med februar.

Eksempel 2

Konsernet velger ved årets start å tildele kr 250 000 av fribeløpet til foretak A, kr 100 000 til foretak B og kr 150 000 til foretak C.

Foretakene må da innrapportere følgende i feltet for "annen bagatellmessig støtte" i a-meldingen for januar:

  • Foretak A innrapporterer kr 250 000 (kr 250 000 gjenstår)
  • Foretak B innrapporterer kr 400 000 (kr 100 000 gjenstår)
  • Foretak C innrapporterer kr 350 000 (kr 150 000 gjenstår)
  • andre foretak i konsernet som ikke har fått tildelt noen del av fribeløpet innrapporterer alle kr 500 000 (kr 0 gjenstår)

Dersom det gjelder et konsern som driver med godstransport på vei er fribeløpet som kan fordeles på foretakene i konsernet på kr 250 000. Ved fordeling av fribeløpet mellom flere av konsernets selskaper benyttes tilsvarende metoder som nevnt over, bare med det lavere fribeløpet på kr 250 000. Det er da svært viktig at selskapene benytter beregningskode "Godstransport på vei" ved innrapporteringen, slik at beregningen av gjenstående fribeløp blir riktig.

7.3 Endring og fastsettelse av arbeidsgiveravgift

Er innrapportert arbeidsgiveravgift feil, må arbeidsgiver korrigere dette ved å sende inn ny(e) a-melding(er), se veiledningen til a-meldingen. Etter skatteforvaltningsloven § 9-4 kan arbeidsgiver endre arbeidsgiveravgift som tidligere er fastsatt ved egenfastsetting i henhold til skatteforvaltningsloven § 8-6 innenfor en treårsfrist, hvor fristen beregnes fra leveringsfristen for a-meldingen for den aktuelle rapporteringsperiode. Utover denne treårsfristen, kan tilbakebetaling av for mye betalt arbeidsgiveravgift skje ved at arbeidsgiver anmoder skattemyndighetene om endring av fastsatt avgift innenfor rammen av femårsfristen i skatteforvaltningsloven § 12-6 første ledd første punktum. Skattemyndighetene kan endre enhver slik fastsetting når fastsettingen er uriktig, jf. § 12-1 første ledd. Skattemyndighetene kan på forespørsel fra arbeidsgiver ta saken opp til endring hvis de finner grunn til dette, jf. skatteforvaltningsloven § 12-1 andre ledd. For mer om skattemyndighetenes endringsadgang etter skatteforvaltningsloven, se Skatteforvaltningshåndboken kapittel 12.

Dersom korrigert a-melding/fastsettelsen innebærer en økning av arbeidsgiveravgiftskravet, gis det etter skattebetalingsloven § 10-53 første ledd et eget forfall for økningen, som er tre uker fra korrigert a-melding er kommet frem til skatte- og avgiftsmyndighetene eller tre uker fra vedtak er sendt den avgiftspliktige.

Økningen rentebelastes med styringsrenten per 1. januar tillagt ett prosentpoeng fra opprinnelig forfall og frem til korrigert a-melding er kommet frem til skatte- og avgiftsmyndighetene eller det foreligger nytt vedtak, jf. skattebetalingsloven § 11-2 annet ledd og § 11-6 annet ledd. Se oversikt over gjeldende rentesatser ved endring etter vedtak eller egenretting på skatteetaten.no.

En reduksjon av avgiftskravet rentekompenseres ved tilbakebetalingen. Det gis da rentekompensasjon tilsvarende styringsrenten per 1. januar på reduksjonen fra innbetalingstidspunktet og frem til skatte- og avgiftsmyndighetenes forfallstidspunkt etter skattebetalingsloven § 10-60, jf. § 11-4 første ledd og § 11-6 annet ledd siste punktum.

Kravet på tilbakebetaling forfaller tre uker etter at vedtak er truffet eller ved egenretting tre uker fra skatte- og avgiftsmyndighetene har godkjent beløpet til utbetaling, jf. skattebetalingsloven § 10-60.   

8 Betaling

Arbeidsgiver skal av eget tiltak innbetale summen av avgiftsbeløpet for de to foregående månedene henholdsvis hver 15. januar, 15. mars, 15. mai, 15. juli, 15. september og 15. november, jf. skattebetalingsloven § 10-10 første ledd.

Betalinger må merkes med gyldig KID-nummer. Kontonummer, KID-nummer og beløp som skal betales vil fremgå i tilbakemeldingen som sendes arbeidsgiver kort tid etter at a-meldingen er levert. Vær oppmerksom på at beløpene i tilbakemeldingen er oppsummert kun for den måneden tilbakemeldingen gjelder. Når arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk skal betales, må beløpene fra de to tilbakemeldingene (kalendermånedene) innbetalingen skal gjelde for summeres. KID-nummeret vil være det samme for de to månedene i betalingsterminen.

Minstegrensen for innbetaling av beregnet arbeidsgiveravgift for en oppgjørsperiode (termin) er kr 100, jf. skattebetalingsforskriften § 10-4-1. Arbeidsgiver er imidlertid ikke fritatt fra å levere a-melding.

9 Innrapportering til Register for offentlig støtte

Fra 1. juli 2016 skal tildelinger av offentlig støtte på 500 000 euro eller mer meldes inn til "Registeret for offentlig støtte" ved Brønnøysundregistrene. Registeret skal omfatte all slik støtte som er notifisert til og godkjent av ESA, eller som er meldt til ESA etter gruppeunntaksforordningen (GBER), og skal blant annet inneholde opplysninger om støttegiver, støttemottaker, næringsgruppe, støtteform og støttebeløp, se forskrift 29. juni 2016 nr. 834 om registrering av offentlig støtte §§ 1 og 2.

Redusert arbeidsgiveravgift etter fribeløpsordningen i sone 1a og for sektorunntatte virksomheter mv. i sone II-V er hjemlet i forordningen for bagatellmessig støtte, og trenger ikke å meldes til registeret.

I perioden 2018 – 2021 var ordningen for differensiert arbeidsgiveravgift basert på flere ulike EØS-regelsett for statsstøtte. Den generelle delen av ordningen i sone II-V var notifisert til og godkjent av ESA, mens ordningen for transport- og energisektoren var meldt til ESA etter gruppeunntaksforordningen (GBER). Støtte etter begge disse delene av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift skal offentliggjøres dersom mottatt støtte overstiger 500 000 euro.

Ved innrapportering av støtte for 2021 må arbeidsgiver derfor velge mellom to ulike støtteordninger:

  • "Differensiert arbeidsgiveravgift for transport- og energisektoren" – denne ordningen gjelder for støtte gitt etter GBER, og skal benyttes av arbeidsgivere innenfor transport- og energisektoren, se nærmere definisjon av disse sektorene i SKD-melding 1/21 – arbeidsgiveravgift til folketrygden for 2021 punkt 4.3.
  • "Regionalt differensiert arbeidsgiveravgift 2014-2020" - denne ordningen gjelder for støtte gitt etter den notifiserte ordningen, og skal benyttes av arbeidsgivere innenfor alle andre omfattede næringssektorer.

Fra 1. januar 2022 er også transport- og energisektoren omfattet av den notifiserte ordningen. Ved innrapportering av støtte for 2022 (innrapporteres i 2023), vil det derfor kun være en rapporteringsordning.

For å regne ut hvor mye støtte som er mottatt etter ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift må arbeidsgiver beregne differansen mellom den avgift som er betalt med redusert sats, mot den avgift som ville påløpt etter den generelle satsen på 14,1 %. Det er denne differansen som skal rapporteres til Skatteetaten dersom den overstiger beløpsgrensen på 500 000 euro. Arbeidsgiver må vurdere all støtte til alle foretak i et konsern samlet for å se om støttetildelingen er rapporteringspliktig.

Merk at det er total støtte mottatt i medhold av samme nasjonale rettsgrunnlag, dvs. hele ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift, som er avgjørende for om beløpsgrensen på 500 000 euro er oversteget, ikke støtte mottatt etter hvert av de EØS-rettslige grunnlagene isolert sett. Dersom en arbeidsgiver i 2021 hadde virksomhet både innenfor transport- og energisektoren (GBER) og innenfor andre næringer (den notifiserte ordningen), må støtte mottatt etter hvert av grunnlagene innrapporteres separat på de to støtteordningene, men ved vurderingen av om beløpsgrensen på 500 000 euro er oversteget må støtte arbeidsgiver har mottatt etter begge ordningene ses i sammenheng. Støtte i form av fribeløp etter forordningen om bagatellmessig støtte kan imidlertid holdes utenfor beregningen.

Arbeidsgivere som mottar støtte i form av redusert arbeidsgiveravgift må rapportere dette til Skatteetaten dersom mottatt støtte etter ordningen utgjør 500 000 euro eller mer. Dette gjøres ved å levere skjemaet RF-1354. Fristen for å rapportere opplysninger om mottatt støtte er 1. desember i året etter at støtten er mottatt, dvs. at støtte mottatt i 2021 skal innrapporteres innen 1. desember 2022. For mer informasjon om innrapportering av offentlig støtte, se Rettledning for utfylling og innlevering av opplysninger for offentlig støtte på www.skatteetaten.no.

10 Arbeidsgiveravgift av tilskudd og premier til livrente og pensjonsordninger

10.1 Generelt

Det skal betales arbeidsgiveravgift av arbeidsgivers og det offentliges tilskudd til livrente- og pensjonsordninger og arbeidsgivers tilskudd til Overføringsavtalens sikringsordning, jf. folketrygdloven § 23-2 fjerde ledd. Om fiske- og fangstnæringen, se punkt 14.

Også betaling som skal dekke administrasjonskostnader og forvaltningshonorarer til slike pensjoner omfattes av begrepet tilskudd og skal inngå i grunnlaget for arbeidsgiveravgift. Tilskudd til pensjonsordningens premiefond og innskuddsfond omfattes også av arbeidsgiveravgiftsplikten. Derimot skal det ikke svares arbeidsgiveravgift når midler fra premiefondet/innskuddsfondet, herunder renter, benyttes til å betale årets premie. Tilskudd til en kollektiv pensjonsordning i enkeltpersonforetak som skal dekke pensjonsrettigheter for eieren anses ikke avgiftspliktig, i den grad eierens andel av premien kan individualiseres. For deltakerlignet selskap gjelder det samme for en ansvarlig deltakers andel av den samlede premien.

Kostnader som arbeidsgiver pådrar seg ved bruk av formidlingstjenester i forbindelse med å etablere en tjenestepensjonsordning anses ikke som "tilskudd" etter folketrygdloven § 23-2 fjerde ledd. Forsikringsmeglerhonorar eller øvrige kostnader knyttet til slik formidling av tjenestepensjonsordning inngår derfor ikke i beregningsgrunnlaget for arbeidsgiveravgift.

Avgiftsplikten knytter seg til den faktiske innbetalingen. Det skal betales avgift av betalinger foretatt etter 1. januar 1988. Dette gjelder selv om man nå betaler en forhøyet premie som følge av at det er betalt inn for lite i premie før denne dato.

Avgiftspliktige tilskudd og premier til pensjonsordninger skal tas med i grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift i den kalendermåneden hvor betalingen er foretatt. Grunnlaget fordeles på de ulike avgiftssoner i samme forhold som arbeidsgiverens øvrige avgiftspliktige ytelser i samme kalendermåned fordeler seg. Se veiledning til a-meldingen om Avgiftsgrunnlag, under punkt 2.

10.2 Særskilt om kollektive livrenter

Arbeidsgivers premieinnbetaling til kollektive livrenter er skattepliktig for arbeidstaker i det inntektsåret premien blir betalt, jf. skatteloven § 5-12 sjette ledd. Arbeidsgiveren skal fordele premien til den kollektive livrenteforsikringen på de enkelte arbeidstakerne og rapportere beløpet, jf. skatteforvaltningsloven § 7-2 første ledd bokstav a. Arbeidsgiveravgiftsplikten følger her lønnsopplysningsplikten, jf. folketrygdloven § 23-2 første ledd. Finansdepartementet har i et brev til Skattedirektoratet av 17. desember 2009 uttalt at arbeidsgivers kostnader til livrenteforsikringen ikke skal regnes som premie etter skatteloven § 5-12 sjette ledd. Det innebærer at slike kostnader verken er opplysningspliktige eller arbeidsgiveravgiftspliktige.

11 Internasjonale arbeidsforhold

11.1 Generelt

Plikten til å svare arbeidsgiveravgift etter norsk intern rett er som utgangspunkt knyttet til lønnsopplysningsplikten for lønn mv., jf. folketrygdloven § 23-2 første ledd. Lønnsopplysningsplikt foreligger i en viss utstrekning også for utenlandske arbeidsgivere og for norske arbeidsgivere ved utbetalinger til personer bosatt i utlandet. Ved utbetalinger til personer bosatt i utlandet er lønnsopplysningsplikten begrenset i henhold til skatteforvaltningsforskriften § 7-2-7 og § 7-2-8.

For arbeid utført i utlandet av utenlandsk statsborger foreligger det ikke avgiftsplikt hvis vedkommende ikke er pliktig/frivillig medlem i norsk trygd, jf. folketrygdloven § 23-2 niende ledd. Dette gjelder uavhengig av hvor vedkommende anses skattemessig bosatt. Begrensninger gjelder også for utbetalinger til visse grupper personer som er utstasjonert i utlandet.

Det vises for øvrig til Skatte-ABC under emnet "Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag" punkt 4 "Utland".

11.2 Trygdeavtaler (sosialkonvensjoner) og EØS-avtalens trygderegler

Ved utbetalinger som ikke omfattes av de norske reglene om lønnsopplysningsplikt, foreligger det likevel plikt til å svare arbeidsgiveravgift hvis arbeidstakeren er omfattet av norsk trygdelovgivning i henhold til EØS-avtalens trygderegler eller annen avtale om trygd inngått med hjemmel i folketrygdloven § 1-3, se § 23-4 a.

Arbeidsgiveravgift i Norge skal ikke svares i tilfeller hvor arbeidstakeren er unntatt fra folketrygden i henhold til bestemmelser i gjensidighetsavtale med annet land om sosial trygghet. Plikten til å svare arbeidsgiveravgift kan derfor være begrenset i henhold til EØS-avtalens trygderegler og avtale om trygd inngått med andre land med hjemmel i folketrygdloven § 1-3.

Rådsforordning (EF) nr. 883/2004 med tillegg og Rådsforordning nr. 1408/71 med tillegg regulerer hvilken trygdelovgivning som får anvendelse for personer som er statsborgere i et EØS-land og har bostedsmessig og/eller arbeidsmessig tilknytning til ett eller flere andre EØS-land. Disse reglene har også betydning for i hvilket land det skal betales sosiale avgifter. Sosiale avgifter (i Norge trygdeavgift og arbeidsgiveravgift) skal betales i det landet hvor arbeidstakeren er medlem av trygdeordningen. Det er NAV som avgjør alle saker om lovvalg og medlemskap etter EØS-reglene og andre avtaler om trygd.

Alle unntak fra folketrygden skal verifiseres av NAV før de legges til grunn av Skatteetaten, også på forskuddsstadiet. A1 og andre blanketter fra andre staters myndigheter som fremlegges for Skatteetaten er ikke å anse som verifisert unntak fra medlemskap i folketrygden.

Det vises til Skatte-ABC under emnet "Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag" punkt 4.4 og 4.5

11.3 Hvilken sone skal legges til grunn

Det er i utgangspunktet virksomhetens registrerte adresse som er avgjørende for hvilken sone/sats som skal legges til grunn for beregning av arbeidsgiveravgift, jf. avgiftsvedtaket § 1 første og annet ledd. Dette gjelder også for utenlandske foretak.

Nærmere regler om hvilken sone/sats som skal legges til grunn for beregning av arbeidsgiveravgift følger av avgiftsvedtaket §§ 2 og 3. Utenlandske arbeidsgivere som ikke har registrert forretningsadresse i Norge faller i utgangspunktet inn under sone I. Dette følger av § 2 første ledd. For mer om soneplassering, se punkt 2.

11.4 Diplomater unntatt fra trygd i Norge

Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift for lønn eller annen godtgjørelse til personer som etter Wienkonvensjonen om diplomatisk samkvem artikkel 33 og artikkel 37 er unntatt fra trygden i Norge, jf. folketrygdloven § 23-2 ellevte ledd.

11.5 Arbeidstakere utsendt til Norge fra USA og Canada

Arbeids- og sosialdepartementet fastsetter årlig en særskilt sats for arbeidsgiveravgift for arbeidstakere fra USA og Canada som bare er medlem i folketrygdens sykestønadsdel under arbeid i Norge, se forskrift 22. desember 2021 nr. 3851 om avgifter til folketrygden for året 2022 for arbeidstakere utsendt til Norge fra Amerikas forente stater og Canada. Etter denne forskriften skal det betales arbeidsgiveravgift etter en særskilt prosentsats. Satsen for 2022 er 7 %.

11.6 Særlig om sjøfolk

11.6.1  Utgangspunkt

Arbeidsgiveravgift for hyreutbetaling til sjøfolk følger i utgangspunktet de ordinære reglene for beregning av arbeidsgiveravgift. Det er således i utgangspunktet virksomhetens registreringssone som er avgjørende, jf. avgiftsvedtaket § 1 annet ledd.

11.6.2  Sjøfolk i utenriksfart som bor utenfor Norden og som ikke er statsborger i et EØS-land

Det gjelder egne regler for sjøfolk som er ansatt på norsk skip i utenriksfart som er registrert i det ordinære norske skipsregisteret. Ordningen gjelder bare sjøfolk som er medlem i trygden etter folketrygdloven § 2-6. Det avgrenses også mot sjøfolk som bor i Norden eller som er statsborger i EØS-land.

For disse skal arbeidsgiveren betale avgift med et fast beløp pr. måned uten hensyn til antall arbeidsdager i måneden. Det vises til forskrift 22. desember 2021 nr. 3850 om fastsettelse av avgiftsgrunnlag og avgiftssatser i folketrygden for visse grupper medlemmer for året 2022. For 2022 er det faste beløpet på kr 487 pr. måned.

11.7 Misjonærer mv. som er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven § 2-8

Det er ikke avgiftsplikt på lønn og annen godtgjørelse for religiøst, humanitært eller filantropisk arbeid utført av person utstasjonert i utlandet av misjonsmenighet eller humanitær organisasjon i Norge. Dette gjelder bare når arbeidsoppholdet i utlandet varer i minst to år regnet fra dato til dato, jf. folketrygdloven § 23-2 niende ledd. Se også Finansdepartementets uttalelse inntatt i Utv. 2006/488

11.8 Honorar til utenlandske artister

Det skal som utgangspunkt ikke beregnes arbeidsgiveravgift på godtgjørelse til utenlandske artister som skattlegges etter lov 13. desember 1996 nr. 87 om skatt på honorar til utenlandske artister mv. (artistskatteloven). Dette følger av at ytelser som er skattepliktige etter artistskatteloven ikke er lønnsoppgavepliktige, jf. skatteforvaltningsforskriften § 7-2-7 bokstav a.

Dersom artisten blir skattemessig bosatt i Norge, vil vedkommende bli skattepliktig etter skatteloven i stedet for skattepliktig etter artistskatteloven fra og med inntektsåret før det inntektsåret vedkommende blir skattepliktig bosatt.

Når en artist blir skattemessig bosatt i ett inntektsår (år 2), har den som er arbeidsgiver på det tidspunkt artisten blir skattepliktig som bosatt, plikt til å levere lønnsopplysninger og betale arbeidsgiveravgift av utbetalt lønn mv. til artisten for året før (år 1). Plikten til å beregne og betale arbeidsgiveravgift for lønn utbetalt i år 1 inntrer på det tidspunkt artisten blir skattepliktig som bosatt i år 2. Den som er arbeidsgiver på det tidspunkt artisten blir skattepliktig som bosatt, har også plikt til å levere opplysninger om lønn mv. som er utbetalt til artisten i år 2 i perioden før artisten ble skattepliktig som bosatt.

12 Inntekt som blir skattlagt etter lov om skatt til Svalbard

For inntekt som blir skattlagt etter svalbardskatteloven skal det ikke betales arbeidsgiveravgift. Dette følger av avgiftsvedtaket § 3 første ledd syvende strekpunkt.

Svalbardskatteloven omfatter personer bosatt på Svalbard. Opphold av minst 12 måneders varighet regnes i denne sammenheng som bosettelse, jf. svalbardskatteloven § 2-1. Loven gjelder også for personer som tar midlertidig opphold på Svalbard og utfører arbeid eller utøver næringsvirksomhet der. Oppholdet må da vare sammenhengende i minst 30 dager, jf. svalbardskatteloven § 2-2.

Arbeidsgivere hjemmehørende på Svalbard er også fritatt for arbeidsgiveravgift for arbeid som utføres på Svalbard, selv om personene som mottar lønnsutbetalingene ikke er skattepliktige til Svalbard. Dette følger av avgiftsvedtaket § 3 første ledd syvende strekpunkt.

Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift på inntekt som er vunnet ved arbeid under opphold på Jan Mayen eller i de norske bilandene i Antarktis.

13 Særlig om introduksjonsstønad og kvalifiseringsstønad

Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift for introduksjonsstønad etter lov 6. november 2020 nr 127 om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid eller for kvalifiseringsstønad etter lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, jf. folketrygdloven § 23-2 femte ledd annet punktum.

14 Unntak for fiske- og fangstnæringen

Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift av hyre til mannskapet på fiske-, hvalfangst- og selfangstfartøy, se folketrygdloven § 23-5 og stortingsvedtak 14. desember 2021 nr. 3575 om produktavgift til folketrygden for fiskeri-, hval- og selfangstnæringen for 2022. Produktavgiften er på 2,1 % for 2022.

Det skal likevel i disse tilfellene betales arbeidsgiveravgift av arbeidsgivers pensjonsutbetalinger og tilskott til livrente- og pensjonsordninger, dersom disse omfattes av folketrygdloven § 23-2 fjerde ledd. Se punkt 10.

15 Avgiftsfritak for refundert sykelønn mv. utbetalt av arbeidsgiver

Lønn og feriepenger under sykdom eller fødselspermisjon mv., som refunderes fra folketrygden er fritatt for arbeidsgiveravgift, jf. folketrygdloven § 23-2 femte ledd første punktum. Fritaket for arbeidsgiveravgift gjelder bare dersom de aktuelle ytelsene faktisk blir refundert. Tilfeller der arbeidsgiveren har refusjonsrett etter folketrygdloven §§ 8-20 tredje ledd, 8-21 tredje ledd eller 22-3, men ikke gjør refusjonskravet gjeldende, gir ikke rett til fradrag i arbeidsgiveravgiften.

Ordningen praktiseres slik at arbeidsgiverne rapporterer de aktuelle ytelsene som avgiftspliktige, men får et fradrag i grunnlaget for arbeidsgiveravgift når ytelsene faktisk blir refundert. Fradraget kan først gjøres gjeldende i den måneden som refusjonen fra Arbeids- og velferdsetaten foreligger. Se veiledning til a-meldingen.

16 Fritak for arbeidsgiveravgift for private arbeidsgivere

16.1 Generelt

Det er et fritak for arbeidsgiveravgift for private arbeidsgivere når lønn fra husholdningen ikke overstiger kr 60 000 i inntektsåret, jf. folketrygdloven § 23-2 syvende ledd. Beløpsgrensen gjelder den enkelte husstands samlede lønnsutgifter, herunder eventuelle feriepenger og verdien av fri kost og losji, utbetalt til eller stilt til disposisjon for en eller flere arbeidstakere i løpet av inntektsåret, jf. forskrift 19. november 1997 nr. 1173 om avgrensning av arbeidsgiveravgiftsfritaket etter folketrygdloven § 23-2 sjuende ledd for private arbeidsoppdrag i hjemmet mv § 4.

Dersom de samlede utbetalinger fra en husstand går over grensen på kr 60 000 i året, må det beregnes arbeidsgiveravgift av hele beløpet. Det må da betales arbeidsgiveravgift av alle lønnsutbetalinger som er gjort etter den forenklede ordningen, jf. forskrift 2. desember 1997 nr. 1385 om beregning og fastsetting m.v. av arbeidsgiveravgift til folketrygden § 5 annet ledd og skattebetalingsforskriften § 10-10-3 annet ledd.

Det gjelder på visse vilkår en forenklet oppgjørsordning for private arbeidsgivere, se nedenfor under punkt 18.

16.2 Vilkår for at unntaket kommer til anvendelse

16.2.1  Arbeid på eller i tilknytning til arbeidsgivers hjem og fritidsbolig

Avgiftsfritaket gjelder arbeid som skjer på eller i tilknytning til arbeidsgiverens bolig og/eller fritidsbolig. Dette vil typisk være omsorgsfunksjoner i hjemmet, innkjøp, renhold, hagestell, snømåking og vedlikehold eller reparasjon av egen bolig- eller fritidseiendom, leiet bolig, innbo eller privat kjøretøy, jf. forskrift 19. november 1997 nr. 1173 § 2.

16.2.2  Ytelsene må ikke være fradragsberettigede

Arbeidsgiveren må ikke ha rett til fradrag i sin inntekt for lønnskostnadene, verken direkte eller gjennom avskrivninger. Lønnskostnader som inngår i arbeidsgiverens næringsvirksomhet eller lønnskostnader som gjelder vedlikeholdsarbeid på utleid del av regnskapsbehandlet bolig faller derfor utenfor fritaksordningen.

16.2.3  Avtalen må være inngått mellom private

Arbeidsgiveren og arbeidstakeren må ha opptrådt som privatpersoner ved avtaleinngåelsen om arbeidsoppdraget.

Videre må arbeidstakeren ikke påta seg arbeid av samme art i det private hjem og fritidsboliger som det han gjør i sin næringsvirksomhet. Oppdraget må således falle utenfor næringsvirksomheten. Dette gjelder uavhengig av om næringsvirksomheten drives som enkeltpersonforetak eller deltakerlignet selskap.

16.2.4  Grensen på kr 60 000

Lønnsutbetalinger som inngår i ordningen, må til sammen ikke overstige kr 60 000 årlig. Inn under dette går feriepenger, verdien av fri kost og losji, samt andre ytelser som inngår i grunnlaget for arbeidsgiveravgift. Utbetalinger av lønn som er fritatt for arbeidsgiveravgift (for eksempel til barnepass) inngår ikke i grunnlaget for grensen på kr 60 000. Derimot vil utbetalinger som ikke overstiger kr 6 000, og som følgelig er skattefrie for mottaker og ikke rapporteringspliktige, inngå i grunnlaget for arbeidsgiveravgift. Se punkt 19.

For mer om vilkårene, se også Skatte-ABC under emnet "Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag" punkt 3.12 "Lønnet arbeid i privat hjem og fritidsbolig"

16.3 Særlig om privat pass av barn

Godtgjørelse for privat pass av barn som ikke har fylt 12 år før utgangen av inntektsåret, eller eldre barn som har særlig behov for omsorg og pleie, er unntatt fra arbeidsgiveravgift, jf. folketrygdloven § 23-2 sjette ledd. Dette gjelder selv om husstandens øvrige utbetalinger overstiger grensen på kr 60 000 for arbeid i privat hjem og fritidsbolig, og selv om barnepasser utfører noe ordinært husarbeid ved siden av barnepass. Det gjelder altså ingen beløpsgrenser for avgiftsfritaket når godtgjørelsen er for privat pass av barn som er omfattet av bestemmelsen. For pass og stell av barn som har særlig behov for omsorg og pleie, gjelder det ingen øvre aldersgrense. Adgangen til å benytte forenklet oppgjørsordning er imidlertid begrenset beløpsmessig på tilsvarende måte som for private arbeidsgivere for øvrig. 

Uttrykket "pass av barn" omfatter vanlig tilsyn og stell. Godtgjørelse for behandling av barnets særlige pleie- eller omsorgsbehov i form av trening, fysioterapi, undervisning, medisinsk stell mv., omfattes ikke av fritaket i folketrygdloven § 23-2 sjette ledd. Dette gjelder uansett barnets alder. Slik utbetaling kan imidlertid være fritatt for arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23-2 syvende ledd.

17 Fritak for arbeidsgiveravgift for frivillige organisasjoner

17.1 Utgangspunkt

Veldedige eller allmennyttige institusjoner eller organisasjoner er fritatt for arbeidsgiveravgift, når de totale lønnsutgifter for organisasjonen er inntil kr 800 000, men bare for lønnsutbetalinger inntil kr 80 000 per ansatt, jf. folketrygdloven § 23-2 åttende ledd.

Dersom lønnsutbetalingene overstiger beløpsgrensene for avgiftsfritak, skal arbeidsgiveren ved førstkommende måned beregne avgift av de samlede avgiftspliktige ytelsene som til da er utbetalt, jf. forskrift 2. desember 1997 nr. 1385 § 5 tredje ledd og skattebetalingsforskriften § 10-10-3 annet ledd.

Det gjelder på visse vilkår en forenklet oppgjørsordning for frivillige organisasjoner, se nedenfor under punkt 18.

skatteetaten.no finnes særskilt informasjon om dette under "Skatt for frivillige og ideelle organisasjoner", dvs. om skattefrie organisasjoner, herunder veldedig eller allmennyttig institusjon eller organisasjon.

17.2 Vilkår for at unntaket kommer til anvendelse

17.2.1  Vilkår knyttet til utbetaling til den enkelte arbeidstaker

Fritaket gjelder bare for utbetaling til arbeidstakere hvor lønnsutbetalingene til sammen ikke overstiger kr 80 000 i inntektsåret, herunder eventuelt medregnet verdien av fri kost og losji, utbetalte feriepenger og andre ytelser som inngår i grunnlaget for arbeidsgiveravgift. Lønnsutbetalinger omfatter også trekkpliktig overskudd på utgiftsgodtgjørelse.

Overstiger utbetalinger til en enkelt arbeidstaker kr 80 000 i inntektsåret, skal organisasjonen betale arbeidsgiveravgift av hele lønnsutbetalingen til vedkommende. Organisasjonen har likevel fritak for arbeidsgiveravgift på lønn til andre arbeidstakere i organisasjonen, dersom betingelsene for dette er oppfylt.

17.2.2  Vilkåret om maksimalt kr 800 000 i samlede lønnsutbetalinger

Overstiger de totale lønnsutbetalinger fra organisasjonen kr 800 000 i inntektsåret, er den samlede lønnsutbetalingen arbeidsgiveravgiftspliktig. Ved beregningen av de totale lønnsutbetalinger, skal både lønn over og under kr 80 000 til den enkelte ansatte tas med. Utbetalinger som ikke overstiger kr 10 000, og som følgelig er skattefrie for mottaker og ikke rapporteringspliktige, inngår også i arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget, se nedenfor under punkt 19.

17.2.3  Lønnsutbetalinger i næringsvirksomhet

Avgiftsfritaket gjelder ikke lønnsutbetalinger i næringsvirksomhet, dersom virksomheten er skattepliktig. Arbeider en person dels i den skattepliktige næringsvirksomheten og dels med den veldedige/allmennyttige aktiviteten, må lønnen deles skjønnsmessig i en del som gjelder den skattepliktige virksomheten og en del som gjelder den skattefrie aktiviteten. Lønnskostnader som gjelder den skattepliktige virksomheten, skal holdes utenfor ved beregning av om organisasjonens lønnskostnader overstiger kr 800 000.

For mer om vilkårene, se også Skatte-ABC under emnet "Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag" punkt 3.14 "Frivillige organisasjoner".

18 Forenklede oppgjørsordninger

18.1 Innledning

Det gjelder på visse vilkår forenklede oppgjørsordninger for private arbeidsgivere og for frivillige organisasjoner, jf. punkt 16 og 17. Det gjelder også en forenklet oppgjørsordning for statsforvaltningen, jf. punkt 18.3.

18.2 Rapportering ved hvert oppgjør

Privat arbeidsgiver med lønnsutbetalinger som nevnt i folketrygdloven § 23-2 sjette og sjuende ledd, og veldedig eller allmennyttig institusjon eller organisasjon som omfattes av folketrygdloven § 23-2 åttende ledd kan benytte forenklet a-melding, jf. a-opplysningsforskriften § 3-1 annet ledd. Slik melding skal leveres senest første virkedag etter hver lønnsutbetaling, jf. a-opplysningsforskriften § 2-1 sjette ledd. Forskuddstrekket forfaller i disse tilfellene samtidig med fristen for rapportering, jf. skattebetalingsforskriften § 10-10-3 annet ledd.

Det vises for øvrig til veiledning til a-meldingen.

18.3 Forenklet oppgjørsordning for statsforvaltningen

For statsforvaltningen gjelder det en forenklet oppgjørsordning, jf. forskrift 27. november 2003 nr. 1398 om forenklet oppgjør for arbeidsgiveravgift fra statens forvaltningsvirksomhet.

Forskriften § 4 medfører at statsforvaltningen er unntatt fra å betale og gi opplysninger om beregnet arbeidsgiveravgift. I stedet gjennomføres forenklet oppgjør ved at beregnet avgift i rapport til statsregnskapet føres til utgift i samme måned som lønn og godtgjørelse er utbetalt til arbeidstaker. Samtidig skal arbeidsgiveravgiften bokføres som inntekt under folketrygdens kapittel i rapporten til statsregnskapet.

Følgende deler av statsforvaltning omfattes av ordningen:

De ordinære forvaltningsorganer, herunder departementer, etater, direktorater, tilsyn, råd, Statistisk sentralbyrå, Statens vegvesen, Kystverket, Statens lånekasse, Statens husbank mv., jf. forskriften § 1 annet ledd bokstav a.

Den forenklede oppgjørsordningen gjelder ikke for de deler av statsforvaltningen som er omtalt i forskriften § 1 andre ledd bokstav b, altså forvaltningsorganer med unntak fra bruttobudsjetteringsprinsippet, jf. forskriften § 4 annet ledd. Disse deler av statsforvaltningen skal betale og gi opplysninger om beregnet arbeidsgiveravgift etter de ordinære regler for oppgjør av arbeidsgiveravgift. Ordningen gjelder heller ikke for helseforetak som er omfattet av helseforetaksloven.

19 Generell grense for opplysningsplikt

Når samlede lønnsutbetalinger til en person i løpet av inntektsåret ikke overstiger kr 1 000 er dette ikke opplysningspliktig, jf. skatteforvaltningsforskriften § 7-2-1 første ledd første punktum.

Dersom årlige lønnsutbetalinger i forbindelse med arbeid i tilknytning til betalerens eget hjem eller fritidsbolig til en person ikke overstiger kr 6 000 er dette ikke opplysningspliktig, jf. skatteforvaltningsforskriften § 7-2-1 første ledd annet punktum.

For skattefrie selskaper, foreninger og institusjoner som nevnt i skatteloven § 2-32 første ledd (institusjon eller organisasjon som ikke har erverv til formål mv.), gjelder en beløpsgrense for opplysningsplikt på kr 10 000, jf. skatteforvaltningsforskriften § 7-2-1 tredje ledd.

Overskrides de ovennevnte beløpsgrensene er hele beløpet opplysningspliktig og trekkpliktig og evt. arbeidsgiveravgiftspliktig. Som hovedregel er det plikt til å betale arbeidsgiveravgift selv om beløpet fritas for opplysningsplikt på grunn av beløpets størrelse, jf. folketrygdloven § 23-2 første ledd siste punktum. For private arbeidsgivere og veldedige eller allmennyttige organisasjoner eller institusjoner er det gitt særskilte regler for beregning av arbeidsgiveravgift, jf. punkt 16 og 17.

20 Arbeidsgiveravgift for konkursbo og dødsbo

Konkursbo er å anse som enhver annen arbeidsgiver med plikt til å betale arbeidsgiveravgift, for eksempel ved fortsatt drift av virksomheten.

 

Det skal ikke svares arbeidsgiveravgift av utbetalinger fra konkursboet til hel eller delvis dekning av lønn mv. når lønnskravet er oppstått før konkursens åpning. Kravet på udekket arbeidsgiveravgift vil være dividendeberettiget når lønnen er utbetalt før konkursen. Dette har sammenheng med når kravet på arbeidsgiveravgift anses oppstått. Kravet på arbeidsgiveravgift anses oppstått ved lønnsutbetalingen eller på det tidspunkt arbeidstakeren har anledning til å få lønnen utbetalt, se Rt 1995 side 1667. Tilsvarende gjelder for dødsbo. Se også Skatte-ABC under emnet "Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag" punkt 2.7 "Konkursbo".