Dato for Skattedirektoratets innstilling: 5. januar 1999

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse den 17. mars 1999 i klagesak nr 4134 vedrørende org nr xxx xxx xxx Klager AS

Skattedirektoratet har avgitt slik i n n s t i l l i n g:

Klager AS (tidligere B AS) ble registrert i avgiftsmanntallet fra og med 2. termin 1981. I 1993 ble selskapet et datterselskap av klager AS i Norge.

Virksomheten består i leveranse av programprodukter bl a innen administrativ databehandling, elektronisk meldingsformidling samt verktøy for systemutvikling. Selskapet selger både hardware og software, samt tilhørende konsulenttjenester.

Klager AS ble pr 1. januar 1996 fusjonert med C AS. Som en følge av dette ble selskapet slettet fra avgiftsmanntallet med 6. termin 1995 som siste oppgavetermin. C AS er registrert ved xxxx fylkesskattekontor.

På grunnlag av bokettersyn avholdt i august 1995 for årene 1992 - 1994, etterberegnet fylkesskattekontoret den 28. august 1996 avgift med kr 542 286, inklusive renter og tilleggsavgift. Påklaget etterberegnet beløp, ialt kr 399 091, fordeler seg slik:

Termin Utg avg Inv avg Renter      Till avg 3/92    25 561  36 983               51 356         6 254 3/93                                       8 536                 5 199                    853                             3/94               171 521              4 524              70 700           17 604    SUM             197 082            50 043          127 255          24 711

  Renter er beregnet frem til 10. september 1996 i henhold til merverdiavgiftsloven § 37 første ledd. Tilleggsavgift er ilagt med 10 %. Foreløpig klage fra C AS over fylkesskattekontorets vedtak er datert 20. september 1996. Begrunnet klage til Klagenemnda for merverdiavgift er datert 22. oktober 1996.     

Fylkesskattekontorets redegjørelse for saken, datert 3. juli 1998, har vært oversendt klageren v/C AS. Det er ikke innkommet tilsvar til redegjørelsen.

Klagefristen er overholdt, og saken er ikke brakt inn for domstolene.

Saken ble mottatt i Skattedirektoratet 7. juli 1998.

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen:

Dok 2  Rapport om avholdt bokettersyn, datert 20. oktober 1995 Dok 3  Klagers kommentarer til rapporten, udatert Dok 4  Generelle avtalevilkår for D Dok 5  Skattedirektoratets uttalelse av 4. mars 1992 Dok 7  Klagers kommentarer til rapporten, datert 29. november 1995  Dok 8  Fylkesskattekontorets vedtak av 28. august 1996 med følgeskriv og spesifikasjonsskjema Dok 10 Klage over avgiftsvedtaket av 22. oktober 1996 fra C AS Dok 11 Fylkesskattekontorets brev til C AS av 30. april 1997 Dok 13 Kopi av regnskapsbilag nr 92914 vedrørende fordelingsnøkkel Dok 15 Fylkesskattekontorets redegjørelse, datert 3. juli 1998

Klagen gjelder:

1 Etterberegnet avgift med kr 150 433, eksklusive renter og tilleggsavgift. Etterberegningen som er henført til 3. termin 1994, vedrører tjenester tilknyttet et standard dataprogram (rapportens punkt 6.1).

2 Skjønnsmessig fastsettelse av avgift med kr 96 692, eksklusive renter og tilleggsavgift,  vedrørende uttak og omsetning innen konsernet (rapportens punkt 6.3)

3 Renter og tilleggsavgift  

ad 1 Etterberegning av avgift vedrørende tjenester tilknyttet standardprogrammet Micro Focus

Ifølge konto nr 3135 «Micro Focus Vedlikehold» utfakturerte  klager AS i 1994 kr 834 278 for vedlikehold av standard programmet D. Faktureringen skjedde uten beregning av merverdiavgift. Selskapet har begrunnet dette med at en vesentlig del (mer enn 50%) av de tjenestene som dette året inngikk i vedlikeholdsavtalen, besto i tjenester  utenfor avgiftsområdet, som rettledning, opplæring, veiledning og koordinerende oppsyn mellom systemene hos den enkelte kunde, jf merverdiavgiftsloven § 5 nr 4 og § 13 annet ledd. Det skal i denne forbindelse nevnes at fra 1. januar 1995 har selskapet beregnet merverdiavgift på vedlikeholdsavtaler med den begrunnelse at en stadig større andel av tjenestene reelt sett innebærer avgiftspliktig vedlikehold.        Fylkesskattekontoret viser til at  ifølge punkt 3 i avtalen som er inngått mellom selskapet og kjøperne av dataprogrammet, består vedlikeholdsavtalen av to komponenter: brukerstøtte og avgiftspliktig vedlikehold, jf vedlegg nr 4. For så vidt gjelder brukerstøtte anføres at når slike tjenester fremstår som en separat, selvstendig og særskilt avtalt ytelse, faller de utenfor avgiftsområdet. Det vises i denne forbindelse til Skattedirektoratets uttalelse av 4. mars 1992, jf vedlegg nr 5.

Fylkesskattekontoret viser til at det ikke er inngått egne kontrakter for brukerstøtte. Videre anføres at det heller ikke er fastsatt særskilt vederlag for tjenesten verken i kontrakt eller faktura til kunde. Kontoret har på denne bakgrunn sett det slik at vedlikeholdstjenesten i sin helhet må anses som en omkostning forbundet med oppfyllelsen av avtalen om levering av dataprogrammet, jf merverdiavgiftsloven § 18 annet ledd nr 1.   For en mer detaljert fremstilling av fylkesskattekontorets anførsler vises til side 4 i redegjørelsen (dok 15).

Klager viser til at Klager AS overtok produktet D i 1994. Programmet ble solgt med brukerstøtte/vedlikeholdsavtale. Det opplyses at avtalen i begynnelsen først og fremst innebar rettledning, veiledning og koordinerende oppsyn mellom systemene hos den enkelte kunde (avgiftsfri support).   Det anføres i denne forbindelse at vedlikeholdsavtalen ideelt sett kunne ha vært splittet opp i en avgiftspliktig og en avgiftsfri del,  men at det i praksis ikke har vært mulig å gjennomføre en slik oppdeling. Dette har ifølge klager vært bestemmende for at den avgiftsmessige behandlingen har skjedd ut i fra en definisjon av hvilke typer tjenester som til enhver tid har utgjort hovedproduktet i avtalen. Som nevnt er bakgrunnen for at tjenestene i 1994 ble fakturert uten avgift,  at mer enn 50% etter klagers oppfatning, besto i avgiftsfrie tjenester og ikke avgiftspliktig vedlikehold.

Klager hevder at etterberegningen er ugyldig på grunn av feil lovanvendelse. Til støtte for at merverdiavgiftsloven § 18 annet ledd ikke kommer til anvendelse, anføres at brukerstøtte ikke er leverandørens omkostning når det kreves vederlag for tjenesten. Videre hevdes at det er åpenbart at en betydelig del av selskapets ytelse har vært brukerstøtte, og at en tilsvarende del av vederlaget må henføres til denne ytelsen. Dette innebærer slik klager ser det, at spørsmålet om avgiftsplikt må avgjøres etter merverdiavgiftsloven § 13 annet ledd. Under henvisning til merverdiavgiftsloven § 43 anføres at det bl a ved kontrakt må anses godtgjort at det for 1994 ikke skal betales avgift av brukerstøtte/vedlikehold.

Skattedirektoratet viser til at selv om brukerstøtte er en tjeneste som i utgangspunktet faller utenfor merverdiavgiftslovens område, jf merverdiavgiftsloven § 5 nr 4, jf § 13 annet ledd, kan den med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 18 annet ledd nr 1 bli avgiftspliktig når den ytes som en del av avtalen hvor hovedytelsen er avgiftspliktig. Hvis brukerstøtten utføres som en separat tjeneste, skal den faktureres uten avgift, jf vedlegg nr 5. Forutsetningen for avgiftsfri fakturering er imidlertid at det kan dokumenteres at det dreier seg om en selvstendig ytelse. Hvorvidt kravet til selvstendighet er oppfylt, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

I omhandlede tilfelle er det er inngått en avtale mellom partene om levering av programvare hvor vedlikehold og support er en del av avtalen. Det er ikke fastsatt særskilt vederlag for brukerstøttetjenesten verken i kontrakt eller faktura til kunden. Vi legger etter omstendighetene til grunn at vedlikeholdstjenesten i sin helhet må anses som en omkostning ved oppfyllelsen av avtalen om levering av programvare. Dette innebærer avgiftsplikt etter merverdiavgiftsloven § 18 annet ledd nr 1. Det foreslås at etterberegningen på dette punkt fastholdes.

  ad 2 Etterberegning av avgift vedrørende uttak og omsetning innen konsernet (rapportens punkt 6.3)

1 Uttak av datautstyr i 1992 og 1993 (pkt 6.3.1.2 og 6.3.1.3). Etterberegningen omfatter utgående avgift med kr 25 561 for 1992. For 1992 og 1993 er det etterberegnet investeringsavgift med til sammen kr 45 519. 

Selskapet har for årene 1992 og 1993 bokført uttak av datautstyr til internt bruk. Det er  benyttet et påslag på 5 % på kostverdien. Det er beregnet utgående merverdiavgift av en andel på 15 % til bruk utenfor loven. Investeringsavgift av andel til bruk i avgiftspliktig virksomhet er beregnet av de resterende 85 %.

Fylkesskattekontoret begrunner etterberegningen med at selskapet har benyttet for lav påslagsprosent. Kontoret viser til at det er omsetningsverdien som utgjør grunnlaget for merverdiavgift og investeringsavgift ved uttak av varer, jf merverdiavgiftsloven § 19 første ledd og investeringsavgiftsloven § 5 tredje ledd. Følgelig legges til grunn at det ved uttak av datautstyr til bruk utenfor avgiftsområdet, er beregnet utgående avgift med for lavt beløp, samtidig som det ved uttak til bruk innenfor avgiftsområdet, er blitt beregnet for lite investeringsavgift.

Fylkesskattekontoret har ved den skjønnsmessige etterberegningen tatt utgangspunkt i en bruttofortjeneste på 30 %, som tilsvarer kostpris tillagt et påslag på 42,8 %. Det vises i denne forbindelse til at bruttofortjenesten ved salg av hardware i 1992 og 1993 utgjorde henholdsvis 31,7 % og 31,1 %. Videre har fylkesskattekontoret for 1992 fastsatt andel til bruk innenfor-/utenfor loven til henholdsvis 83,8 % og 16,2 %, mot klagerens prosentvise andel fastsatt til 85/15.    Klager bestrider både fastsettelsen av den alminnelige omsetningsverdien og den fordelingsnøkkel som fylkesskattekontoret har benyttet for forholdet mellom omsetning innenfor og utenfor loven. Det anføres således at selskapet har beregnet påslag ut fra sine forutsetninger for å foreta et forsvarlig forretningsmessig skjønn. Når det gjelder fordelingsnøkkelen hevdes at et avvik på 1,2 % ikke kan gi grunnlag for etterberegninger. Selskapet har ifølge klager benyttet en andel på 15 % utenfor loven ut ifra de omsetningstall som forelå på beregningstidspunktet.   Klager er av den oppfatning at fylkesskattekontoret skjønn er realitetsstridig, dermed vilkårlig og følgelig ugyldig. For å underbygge sin påstand anføres bl a følgende:

- Bruken av gjennomsnittlig bruttofortjeneste kan ikke gi uttrykk for den konkrete alminnelige omsetningsverdi.

- Det er et faktum at utviklingen i EDB-bransjen går fort, og at markedsverdien av selskapets produkter derfor reduseres løpende.

- Det er et faktum at en forholdsvis stor andel av uttaket gjelder lagervarer som virksomheten ikke hadde fått solgt, og som man derfor kunne risikere å brenne inne med.

- Det er et faktum at selskapet kunne ha kjøpt varene billigere hos andre leverandører  enn den prisen fylkesskattekontoret har lagt til grunn ved etterberegningen.

- Selskapet må høres med at man må ta utgangspunkt i et enkeltstående salg til stor kunde (storkunderabatt).

Skattedirektoratet skal bemerke at når det tas ut varer fra registreringspliktig virksomhet til bruk utenfor loven, skal det betales avgift, jf merverdiavgiftsloven § 14 første ledd. Avgiftsgrunnlaget er i slike tilfelle omsetningsverdien av tilsvarende varer som omsettes i virksomheten, jf merverdiavgiftsloven § 19 første ledds siste punktum. Ved uttak til bruk innenfor merverdiavgiftslovens område, skal det beregnes investeringsavgift, se investeringsavgiftsloven § 3 fjerde ledd. Også ved uttak til bruk i virksomheten er det omsetningsverdien som skal legges til grunn ved avgiftsberegningen, jf investeringsavgiftsloven § 5 tredje ledd.

Klager bestrider ikke  at det er varenes omsetningsverdi som skal legges til grunn ved avgiftsberegningen. Det tvisten dreier seg om er hvilken verdi som skal anses som alminnelig omsetningsverdi. I tillegg påklages som nevnt det forhold at fylkesskattekontoret har henført 16,2 % av uttaket i 1992 til bruk utenfor loven, i motsetning til selskapet som har lagt til grunn at 15 % refererer seg til slik bruk.

  For så vidt gjelder fordelingsnøkkelen viser vi til fylkesskattekontorets redegjørelse hvor det opplyses at den foretatte korrigering har grunnlag i de tall selskapet selv har oppgitt som prosentvis fordeling ved årsoppgjøret, jf vedlegg 13. Skattedirektoratet har etter dette ingen innvendinger mot den foretatte korrigering av fordelingsnøkkelen.

Videre finner vi det etter det opplyste ikke tvilsomt at klageren har beregnet avgift av et for lavt grunnlag ved å basere seg på varenes innkjøpspris tillagt 5 %. Vilkårene for å fastsette avgifts-grunnlaget ved skjønn i henhold til merverdiavgiftsloven § 55 første ledd nr 2 er således til stede.

Som nevnt har fylkesskattekontoret ved skjønnsutøvelsen tatt utgangspunkt i den gjennomsnit-lige bruttofortjenesten for perioden på 31 %, som representerer et påslag på  42,8 %. Vi finner at kontoret ved dette har utøvd et forsvarlig skjønn. Selskapet kan ikke høres med at tilsvarende varer kunne ha vært kjøpt billigere dersom det var blitt benyttet andre leverandører enn firmaets faste. Vi viser i denne forbindelse, i likhet med fylkesskattekontoret, til at høyere innkjøpspriser vil gjenspeiles i de priser klager opererer med overfor sine kunder. Til klagers anførsel om at avgiftsgrunnlaget må reduseres med storforbrukerrabatt, vises til at selskapets regnskapsfører under ettersynet har uttalt at slike rabatter ikke er gitt. Heller ikke i ettertid har klager kunnet dokumentere storkunderabatter. For øvrig skal nevnes at heller ikke klagerens argumentasjon om usolgte lagervarer kan etter vår oppfatning føre til noen reduksjon av avgiftsgrunnlaget.     

Skattedirektoratet foreslår etter dette at etterberegningen på dette punkt fastholdes av klagenemnda.

2 Uttak av datautstyr til egne driftsmidler i 1994 (rapportens pkt 6.3.1.4).  Etterberegningen gjelder 1994 og omfatter utgående avgift med kr 4 489 og investeringsavgift med kr 4 524.

Klager har i 1994 omsatt datautstyr til morselskapet B AS, samt til morselskapets avdeling i xxxx. Datautstyret som er omsatt til kostpris, er ansett som en felleskostnad i konsernet B AS. Felleskostnadene er i første omgang blitt belastet morselskapet. Ved bokføring hos morselskapet er også selve avgiftsberegningen blitt foretatt.

  Ved årets slutt har klager mottatt en oppstilling over de felleskostnader som har blitt avgiftsberegnet i morselskapet. Oppstillingen viser også klagers andel av inngående merverdiavgift og investeringsavgift. Ved fordelingen av inngående avgift har klager benyttet omsetning innenfor/utenfor avgiftsområdet som fordelingsnøkkel. For 1994 har klager lagt til grunn at 26% av omsetningen gjelder omsetning utenfor avgiftsområdet. Dette innebærer at av klagers  andel av inngående avgift på datautstyr som er fratrukket i avgiftsregnskapet til morselskapet, har klager tilbakeført 26%.

Fylkesskattekontoret har ved sin skjønnsmessige etterberegning lagt til grunn at klager ved å bruke kostpris som grunnlag for avgiftsberegningen, har benyttet for lavt avgiftsgrunnlag. Det anføres at det foreligger grunnlag for forhøyelse av grunnlaget med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 19 annet ledd. Kontoret legger således til grunn at det forhold at det dreier seg om mor- /søsterselskap har medført en annen fastsettelse av vederlaget enn om dette fellesskapet ikke hadde foreligget, se også det som er referert nedenfor når det gjelder   fylkesskattekontorets anførsler under punkt 6.3.1.5 «intern» omsetning av hardware.

For å komme frem til den alminnelige omsetningsverdien er det ved skjønnsutøvelsen benyttet en påslagsprosent på 23 %. Dette tilsvarer en bruttofortjeneste på 30%. Det vises i denne forbindelse til at regnskapene for 1994 viser at selskapet dette året har oppnådd en bruttofortjeneste på 30 % ved omsetning av hardware til eksterne kunder. Fylkesskattekontoret har dessuten lagt til grunn at 24 %, i motsetning til klagerens 26 %, av utstyret er benyttet utenfor merverdiavgiftslovens område.

Klager anfører at fylkesskattekontoret har utvist et skjønn som er realitetsstridig og derfor ugyldig, jf klagers argumentasjon for så vidt gjelder uttak av datautstyr for årene 1992 og 1993.

Videre anføres at det forhold at fylkesskattekontoret har lagt til grunn at 24% av utstyret er relatert til omsetning utenfor avgiftsområdet, innebærer at selskapet har et tilgodekrav mot staten som skulle ha vært motregnet i statens krav.

  Skattedirektoratet er etter det foreliggende av den oppfatning at avgiftsgrunnlaget er satt for lavt. Vi legger således til grunn at det foreligger interessefellesskap mellom partene, idet det  dreier seg om mor-/datterselskap. Dette fellesskapet har videre ført til at vederlaget for utstyret avviker fra den alminnelige omsetningsverdien, jf merverdiavgiftsloven § 19 annet ledd. Omsetningsoppgaven er på denne bakgrunn uriktig, og skjønnsadgang etter merverdiavgiftsloven § 55 nr 2 foreligger.

Skattedirektoratet ser det videre slik at skjønnsutøvelsen er forsvarlig. Vi viser til at klager ifølge regnskapet for 1994 har oppnådd en bruttofortjeneste på 23 % som tilsvarer et påslag på 30%, ved salg av hardware til uavhengige mottagere.

 Videre skal bemerkes at klagers anførsel om at fylkesskattekontoret ved avgiftsfastsettelsen ikke har tatt hensyn til at klager har et motregningskrav mot avgiftsmyndighetene, ikke medfører riktighet. Det vises til punkt 6.2.1.6 i rapporten hvor avgiftsbeløp til gode som følge av endring av fordelingsnøkkel fremgår, samt til spesifikasjonsskjema til etterberegningsvedtaket (dok 8).  

Skattedirektoratet foreslår etter dette at den foretatte etterberegning fastholdes for så vidt gjelder dette punkt.    

3 «Intern» omsetning av hardware Etterberegnet beløp utgjør kr 16 589 og gjelder 1994.

Det ble ved bokettersynet påvist at bruttofortjenesten ved omsetning av hardware til  mor-/søsterselskaper i 1994 utgjorde 12%, mens det ble oppnådd en bruttofortjenesten på 23% ved salg til øvrige kunder.

Fylkesskattekontoret anfører at når det er benyttet en lavere påslagsprosent ved omsetning til mor-/søsterselskaper enn til øvrige kunder, har dette sin bakgrunn i at det foreligger et interessefellesskap mellom selskapene. Det vises til at det i en eierstruktur som mor-/datter-/søsterselskaper foreligger felles økonomiske interesser. Lavere pris mellom selskapene medfører lavere avgiftsbelastning ved beregning av investeringsavgift og ved beregning av ikke fradragsberettiget inngående avgift for andel til bruk utenfor loven.     

Fylkesskattekontoret legger etter dette til grunn at vilkårene i merverdiavgiftsloven § 19 annet ledd for forhøyelse av avgiftsgrunnlaget er til stede.  

  Klager er uenig med fylkesskattekontoret i at avgiftsbelastningen for mor- og søsterselskapene vil bli lavere ved kjøp hos Klager AS. Det anføres i denne forbindelse at «denne påstanden har ingen tilknytning til sammenlignbare priser eller andre relative vurderinger som kan gi den et reelt innhold.»

Videre viser klager til følgeskrivet til vedtaket, hvorfra siteres: «Morselskapet har inngått leiekontrakt med eieren av bygget. Leiekontrakten inneholder også leie av lokalene der klager AS holder til. Vi legger derfor til grunn at det består et interessefellesskap slik at § 19,2. ledd kommer til anvendelse ved fastsettelse av avgiftsgrunnlaget». Klager har i denne forbindelse følgende kommentarer: «Spørsmålet er om salgsprisen ved omsetning til mor- og søsterselskapene er påvirket av husleieforholdet. Man insinuerer at husleien er satt for høyt og at salgsprisen er satt for lavt. Noe faktisk grunnlag har man verken for det ene eller det andre. Vedtaket har dermed ikke rettslig grunnlag og er følgelig ugyldig.»

Videre viser klager til Thor Refslands  «Merverdiavgiftsloven med kommentarer», side 494, til uttalelser i tilknytning til merverdiavgiftsloven § 18 første ledd, se side 4 i klagen (dok 10). Det vises dessuten til punkt 4 i Uttalelser fra Skattedirektoratet nr 7/76, om varer til ansatte.    

Under henvisning til ovennevnte anfører klager at gjeldende norm for salg til nærstående personer, også må kunne gis generell anvendelse ved salg til nærstående virksomheter. Det anføres at i alle tilfeller må utgangspunktet være at den avtalte salgspris skal legges til grunn, og at en forhøyelse av avgiftsgrunnlaget først vil kunne skje dersom salgsprisen er lavere enn kostpris. Det vises også til at kostprisen vil være avgiftsgrunnlag ved tilsvarende «uttak» i alle andre land som har merverdiavgiftssystem.      

Skattedirektoratet vil i likhet med fylkesskattekontoret bemerke at utgangspunktet for beregning av utgående avgift er vederlaget for varen/tjenesteytelsen, jf merverdiavgiftsloven § 18. Loven oppstiller imidlertid unntaksregler for de tilfelle hvor det antas at den fastsatte pris er påvirket av partenes forhold til hverandre. Slike forhold omfattes av merverdiavgiftsloven  § 19 annet ledd som fastslår at beregningsgrunnlaget for avgiften er den alminnelige omsetningsverdien.

  I omhandlede tilfelle dreier det seg om salg til mor- og søsterselskaper. Den omstendighet at bruttofortjenesten ved disse salgene utgjør 12 %, mens det ved salg til uavhengige mottagere  er oppnådd en bruttofortjeneste på 23 %, antas å ha sin bakgrunn i interessefellesskapet mellom selskapene. Et redusert avgiftsgrunnlag vil som fylkesskattekontoret anfører, medføre at staten taper investeringsavgift når det gjelder varer til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Dessuten vil det bli beregnet for lite merverdiavgift i den utstrekning varene brukes utenfor merverdiavgiftslovens område.                               Skattedirektoratet har etter det foreliggende ingen bemerkninger til fylkesskattekontorets avgiftskorrigering med utgangspunkt i en bruttofortjeneste på 23 %, istedenfor 12 %.

For så vidt gjelder klagers henvisning til Thor Refslands kommentarutgave til merverdiavgiftsloven, side 494, samt til Skattedirektoratets Uttalelser om merverdiavgift nr 7/76 pkt 4, skal bemerkes at det i disse tilfellene dreier seg om forhold som omfattes av merverdiavgiftsloven § 18. Vi kan derfor ikke se at de er relevante i denne sammenheng hvor forholdet gjelder merverdiavgiftsloven § 19. Vi foreslår at den påklagede etterberegning fastholdes på dette punkt   ad 3  Renter og tilleggsavgift

Skattedirektoratet kan ikke se at renter og tilleggsavgift er særskilt påklaget. Vi legger imidlertid til grunn at renter og tilleggsavgift er påklaget subsidiært.

Det følger av merverdiavgiftsloven § 37 første ledd, jf investeringsavgiftsloven § 7, at fylkesskattekontoret plikter å beregne renter ved etterberegning av avgift. Det dreier seg om et lovbestemt påbud som fylkesskattekontoret plikter å følge i alle etterberegningssaker. Det forhold at renter er beregnet ved en avgiftsfastsettelse kan således ikke påklages til Klagenemnda for merverdiavgift. Påstanden må i så fall gå ut på at renter er beregnet med uriktig beløp. Slik påstand er ikke fremsatt i dette tilfelle.

Tilleggsavgift er ilagt med 10 % og utgjør kr 24 711. Spørsmålet om å anvende tilleggsavgift må vurderes på grunnlag av den enkelte forsømmelse. Det er tilstrekkelig for å anvende tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven § 73 at det foreligger en uaktsom overtredelse av merverdiavgiftsloven eller forskrifter gitt i medhold av loven og statskassen derved kunne ha vært unndratt avgift.   Direktoratet er etter det foreliggende av den oppfatning at grunnlaget for å ilegge tilleggsavgift er til stede. Det forhold at omkostninger forbundet med en avgiftspliktig avtale ikke er kommet til avgiftsberegning, kan føre til avgiftstap for staten. Det samme gjelder forhold hvor omsetningsverdien ved uttak og «intern» omsetning er satt lavere enn den alminnelige omsetningsverdien. Det er i samsvar med fast praksis å ilegge tilleggsavgift i tilfeller som det foreliggende. Den anvendte sats anses forsvarlig.                                   Skattedirektoratet tilrår etter dette at det treffes slikt

v e d t a k:

Den påklagede etterberegning stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlemmer (Dons Heinfjell, Langballe, Andersen, Gundersen og Haugerud) har alle sagt seg enig i Skattedirektoratets innstilling.

 V e d t a k:

Som innstilt.