KMVA 4156

Dato for Skattedirektoratets innstilling:  25. mars 1999

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Skattedirektoratet har avgitt slik    i n n s t i l l i n g :

Klageren, A, er registrert i avgiftsmanntallet fra 1. termin 1984. Virksomheten omfatter detaljhandel med te, kaffe etc. Ifølge opplysninger i merverdiavgiftsmanntallet drives den som enkeltmannsforetak og eies av B.

På grunnlag av restitusjonskontroll for 1. termin 1998, fattet fylkesskattekontoret 2. juni 1998 med hjemmel i merverdiavgiftsloven (mval.) § 55 nr. 2 og investeringsavgiftsloven (ival.) § 7 følgende vedtak om etterberegning av avgift:

 

 

Avgiftsøkningen utgjør kr 30 169. I tillegg er det beregnet renter kr 588, jf. mval. § 37. Totalt etterberegnet beløp utgjør kr 30 757.

Klagen fra C Regnskap AS v/regnskapsfører D på vegne av innehaveren er datert 17. juni 1998.

Gjenpart av fylkesskattekontorets redegjørelse ble sendt klager til orientering i brev av 5. august 1998. Klager har inngitt enkelte merknader til redegjørelsen den 21. august 1998

Saken ble mottatt i Skattedirektoratet den 10. august 1998. Klagefristen er overholdt.   Saken er ikke innbrakt for domstolene.

./. Følgende dokumenter er vedlagt innstillingen: Dok nr           Datert 03 Rapport restitusjonskontroll       03.04.98 04 Varsel om etterberegning       08.04.98 07 Tilsvar fra klager         11.05.98 08/09Vedtak om etterberegning       02.06.98 11 Klage          17.06.98 14 Redegjørelse fra fylkesskattekontoret     05.08.98 15 Merknader fra klager til redegjørelsen     21.08.98 16  U 5/70 nr. 9 17 Avgiftsnytt 1998 s. 142 flg. m/resymé av Gulating lagmannsretts dom 19/9-97 18 Klagesak nr. 3881

Skattedirektoratet skal bemerke: Klagen gjelder anskaffelse og drift av en varebil samt drift av en mobiltelefon, jf. rapport fra avholdt restitusjonskontroll (dok 3) pkt. 5.  Klagen omfatter hele etterberegningen, dvs. tilbakeføring av uriktig fradragsført merverdiavgift kr 43 311, korrigert for beregnet investeringsavgift kr 13 142, netto kr 30 169 ekskl. renter. Tilleggsavgift er ikke ilagt.

Etterberegningen er basert på at den fradragsførte inngående avgiften ikke er legitimert ved bilag, jf. mval. § 25 og forskrift nr. 2 § 2 litra c. Fakturaene som den fradragsførte merverdiavgiften refererer seg til, er ikke utstedt til A eller den registrerte innehaveren B, men til ektefellen E.

B er heltidsbeskjeftiget i firmaet, og arbeider 5 dager i uken i forretningen.

Ektefellen E arbeider også noe i firmaet. Han foretar varehenting og ekspederer i butikken én dag i uken. I tillegg tar han seg av papirarbeidet hjemmefra på dag-/kveldstid. Dette kombinerer han med annen virksomhet som drives hjemmefra.

E var registrert i merverdiavgiftsmanntallet f.o.m. 4. termin 1994 t.o.m. 2. termin 1998 for det personlige firmaet F. Firmaets virksomhet var annonse- og reklamevirksomhet. E mottar også noe lønnsinntekt.

 1. Varebilen Den anskaffede bilen er en Volvo 940, registrert som varebil klasse 2. Fylkesskattekontoret har foretatt 100 % tilbakeføring av fradragsført inngående avgift kr 43 187, korrigert for beregnet investeringsavgift kr 13 142, netto kr 30 045. Klager mener legitimasjonen for fradragsføringen må godtas, men aksepterer at det er grunnlag for tilbakeføring med 40 %, idet bilen bare brukes 60 % i avgiftspliktig varetransport.

Fylkesskattekontoret viser til at fakturaen må være utstedt til den avgiftspliktige virksomheten v/innehaveren for å være fradragsberettiget avgiftsmessig, jf. mval. § 25 og forskrift nr. 2 § 2 og foreliggende praksis. Videre er det et krav at angjeldende anskaffelser er til faktisk bruk i virksomheten, jf. mval. § 21. For varebiler foreligger kun fradragsrett for bruk til varetransport i den avgiftspliktige virksomheten - ikke personbefordring i næring eller privat bruk.

Det forhold at E jobber i sin hustrus firma, har prokura, kassekredittkonto i sitt navn etc., er uten betydning for fradragsretten. Det samme gjelder ektefellenes felleseie og ligningsforhold. For et personlig firma er det således kun firmaet v/innehaveren selv som har rettigheter og plikter avgiftsmessig (dok 8).

Hva angår plikter vises spesielt til ansvaret overfor kreditorer. Dersom ektefeller med felleseie skal behandles som en enhet avgiftsmessig, blir således også begge økonomisk ansvarlig overfor kreditorene, selv om kun én av ektefellene er registrert som innehaver av et personlig firma.

Hva angår klagers henvisning til en annen klagesak fra fylket vedrørende samme forhold, og som ble omgjort av overordnet avgiftsmyndighet, antar fylkesskattekontoret at dette gjelder klagesak nr. 3881. Denne er ikke identisk med foreliggende sak, fordi det der forelå en ektepakt som ble hensyntatt.

Siden vilkårene for fradragsrett ikke er oppfylt med hjemmel i mval. § 25 og forskrift nr. 2 § 2, har fylkesskattekontoret ikke vurdert klagers påstand om at varebilen benyttes 60 % til varetransport i virksomheten (dok 14).

Klager anfører at varebilen benyttes 60 % til varetransport i firmaet. Det er den reelle situasjon som er avgjørende - ikke de formelle forhold. Fylkesskattekontorets tolkning av mval. § 25 og forskrift nr. 2 § 2 er altfor streng og ikke i henhold til gjeldende praksis. Det er ikke tilfeldig at firmaets navn er A . Dette er fordi A omfatter både B og E. E har kassekreditten i sitt navn og har eneprokura i firmaet. Registreringen i Brønnøysund (Foretaksregisteret) endte tilfeldig med B som innehaver og daglig leder. Dette fordi registrering som enkeltmannsforetak var mer passende og enklere enn et ansvarlig selskap med begge ektefeller som innehavere (dok 7).

Klager er kjent med at en klagesak fra fylket med tilsvarende innhold er omgjort av Skattedirektoratet/klagenemnda. Klager finner seg således «bløffet» når fylkesskattekontoret ikke hensyntar dette (dok 11).

Klager viser også til Gulating lagmannsretts dom av 19. september 1997, gjengitt i Avgiftsnytt 1998 s. 142 (dok 17). Selvfølgelig kan dommen sikkert tas til inntekt for fylkesskattekontorets syn, men klager mener saken i prinsippet viser at når det denne gangen gagnet avgiftsmyndighetene, var det mer enn nok virksomhet til at virksomheten ble ansett drevet av begge ektefeller i fellesskap. Klager ber om at dommens premisser for definisjonen av felles bedrift legges til grunn. Da ville det være urimelig å nekte fradrag for bilen registrert i mannens navn (dok 15).

Den tidligere bil, som ikke var regnskapsført, men som etter kjørebok gikk 6 080 km i næring i 1997, er skutt inn som privatkapital i den nye bilen. Grunnen til regnskapsføring av den nye bilen, er at kjøringen vil øke ytterligere i 1998. Bil har det bestandig vært gitt fradrag for i selskapet ligningsmessig (dok 7).

Skattedirektoratet fastslår innledningsvis at den inngående avgiften vedrørende varebilen ikke er korrekt legitimert ved bilag, jf. mval. § 25 og forskrift nr. 2 § 2 litra c. Med uttrykket «den næringsdrivende» i § 2 c menes virksomhetens navn eller firma. Fakturaene er ikke stilet til firmaet «A », men til innehaverens ektefelle, dvs. E. For ordens skyld bemerkes at hjemmelen i forskrift nr. 2 § 2 fjerde ledd hittil ikke er benyttet av Skattedirektoratet.

Klager anfører at E må ansees som medeier i foretaket.   Skattedirektoratet vil til dette bemerke at den formelle legitimasjonen heller ikke under denne forutsetning ville være fullt ut tilstede. Det er imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet vi ikke kan se at E er medeier i virksomheten. Det vises til at virksomheten faktisk er registrert som enkeltmannsforetak i Foretaksregisteret og merverdiavgiftsmanntallet. Klager kan åpenbart ikke høres med anførslene om at registreringen endte «tilfeldig» med B som innehaver og daglig leder, at enkeltmannsforetak var «mer passende og enklere» enn ANS, og at ANS er en heller søkt registreringsform for ektefeller som likevel har felleseie. Til dette siste bemerkes at etablering av et ansvarlig selskap medfører felles ansvar for selskapets forpliktelser, mens formuesordningen felleseie mellom ektefeller naturligvis ikke innebærer noe ansvar for den annens forpliktelser.

At E er prokurist (dvs. fullmektig i alt som hører til driften av foretaket) eller på annet grunnlag kunne være bemyndiget til å gå til innkjøp av varebil på vegne av firmaet, er ikke avgjørende. For at anskaffelsen skal være korrekt legitimert ved bilag, må anskaffelsen av bilen faktureres på foretaket. Om realitetsvurderingen med hensyn til om bilen faktisk er anskaffet til virksomheten, se nedenfor.

Gulating lagmannsretts dom av 19. september 1997 (dok 17) er ikke særlig relevant for denne sak. I dommen var forholdet slik at virksomheten ble drevet uregistrert.

E kan etter dette ikke ansees som medeier i foretaket, dvs. slik at virksomheten i realiteten er et ansvarlig selskap (ANS eller DA). Enten E da er å anse som ansatt i virksomheten eller bare hjelper til i driften mer sporadisk, svikter den formelle legitimasjonen når fakturaene er stilet til ham og ikke til ektefellens firma.

Ved en konkret etterberegning kommer imidlertid de formelle legitimasjonsreglene noe mer i bakgrunnen og suppleres av vurderinger om realiteten bak anskaffelsen. Dersom det er på det rene eller det finnes tilstrekkelig godtgjort at anskaffelsen reelt er foretatt av den avgiftspliktige til bruk i virksomheten, skal fradrag for inngående avgift innrømmes etter mval. § 21, selv om den formelle legitimasjonen svikter. De formelle legitimasjonsreglene har imidlertid sin betydning ved at anskaffelsen i utgangspunktet ansees foretatt av den som fakturaen lyder på, og at bevisbyrden for at de reelle forhold ikke er i samsvar med de formelle påhviler den som hevder dette. I denne sammenheng er det også et moment hvorvidt den konkrete anskaffelsen generelt også er egnet til privat bruk.   I den av klager påberopte klagesak nr. 3881 (dok 18) godtok Skattedirektoratet et salgs-dokument for en Volkswagen Caravelle GL varebil, som var stilet til ektefellen til innehaveren av det formelt registrerte enkeltmannsforetaket (en dagligvareforretning). Skattedirektoratet la imidlertid her til grunn at realiteten bak anskaffelsen var at bilen var innkjøpt av ektefellene i fellesskap for bruk bl.a. til varetransport i forretningen. Det ble lagt til grunn at bilen bl.a. ble brukt til å hente og bringe varer, og fradragsrett ble innrømmet med 50 %.

Skattedirektoratet kan ikke se at klager i foreliggende sak har godtgjort at varebilen reelt er anskaffet til bruk i virksomheten. Tvertimot trekker en forsiktig prøving av realitetene i saken i retning av at bilen ikke er til bruk i den avgiftspliktige virksomheten. Det vises til at foretaket ikke har fradragsført inngående merverdiavgift på utgifter til bilhold tidligere. Dette til tross for at virksomheten tidligere omfattet to butikker. At foretaket, ifølge klager, alltid har vært innrømmet fradrag for bil ligningsmessig, er ikke avgjørende. Klager har dessuten ikke presisert om det ligningsmessige fradrag knytter seg til varetransport eller bare arbeidsreiser/persontransport. Det er ikke godtgjort at den gjenværende butikken som klager driver idag i større grad enn andre sammenlignbare forretninger baserer seg på varehenting fremfor å få varene levert til butikken. Klagers troverdighet svekkes også når det, etter at bilen i første omgang ble fradragsført 100 %, under restitusjonskontrollen blir hevdet at bilen (bare) anvendes 60 % i avgiftspliktig virksomhet. Skattedirektoratet peker ellers på at en varebil av denne typen kan være godt egnet til privat bruk.

Skattedirektoratet finner etter en konkret vurdering av de samlede forhold at klager ikke har krav på fradrag for inngående avgift vedrørende varebilen.

2. Mobiltelefonutgifter Etterberegningen omfatter 100 % tilbakeføring av fradragsført inngående avgift vedrørende driften av en mobiltelefon, kr 124.

Fylkesskattekontoret viser til at legitimasjonen heller ikke her er ivaretatt, jf. fylkesskattekontorets anførsler vedrørende varebilen ovenfor (dok 8).

Fylkesskattekontoret er enig med klager i at faktiske telefonutgifter til bruk i avgiftspliktig virksomhet er fradragsberettiget selv om abonnementet tilhører en ansatt.

 I denne saken finner en det usannsynlig at mobiltelefonutgiftene i sin helhet gjelder firmaet. Dette fordi firmaet har ordinær telefon som en antar at de fleste av virksomhetens telefonsamtaler foretas fra. Videre er det lagt vekt på at E i angjeldende periode både drev sitt eget personlige firma og var lønnsmottaker. Han antas å ha benyttet mobiltelefonen også til dette og eventuell privat bruk (dok 14).

Klager fremholder at mobiltelefonen benyttes 100 % i firmaets avgiftspliktige virksomhet selv om den står i Es navn. Inngående avgift er således fradragsberettiget på samme måte som når ansattes telefonutgifter fradragsføres med merverdiavgiftsfradrag i arbeidsgivers regnskap. Eller vil det bli en urimelig forskjellsbehandling av ansatte og ektefeller i felles bedrift (dok 11).

Det synes som om fylkesskattekontoret aksepterer at noe av mobiltelefonen benyttes i næring, men at klager likevel ikke skal få noe momsfradrag (dok 15).

Klager opplyser ellers at mobiltelefonabonnementet nå er overført til A (dok 11).

Skattedirektoratet viser til at den formelle legitimasjonen vedrørende den inngående avgiften på driften av mobiltelefonen, stort sett befinner seg i samme stilling som for varebilen ovenfor. Skattedirektoratet har riktignok akseptert en spesiell fremgangsmåte med hensyn til legitimasjon av fradragsrett for telefonbruk i avgiftspliktig virksomhet, men hvor telefonabonnementet er registrert på ansatte i virksomheten, jf. U 5/70 nr. 9 (dok 16). Etter fremgangsmåten som er skissert der, skal den ansatte overlevere teleregningen i original eller kopi til firmaet, vedlagt en erklæring hvor det gis en henvisning til vedkommende teleregning, samtidig som det gis en bekreftelse på at den ansatte ikke er registrert i avgiftsmanntallet og derfor ikke har gjort fradrag for inngående avgift. Inngående avgift vil isåfall være fradragsberettiget på samme måte som når telefonabonnementet er registrert på arbeidsgiver.

I foreliggende sak var imidlertid E registrert i merverdiavgiftsmanntallet for egen virksomhet på det aktuelle tidspunktet. Han kunne derfor ikke nyttiggjøre seg av disse særskilte legitimasjonsreglene.

På samme måte som for varebilen, må det også her gjøres en forsiktig vurdering av hvorvidt mobiltelefonen reelt kan ansees brukt i klagers avgiftspliktige virksomhet. Fylkesskattekontoret skriver i redegjørelsen (dok 14) på side 4 at en finner det usannsynlig at mobiltelefonutgiftene i sin helhet gjelder firmaet (vår understrekning). Skattedirektoratet har imidlertid tatt kontakt muntlig med fylkesskattekontoret, og fått bekreftet at denne formuleringen er upresis. Fylkesskattekontorets oppfatning er at mobiltelefonen ikke for noen del er til bruk i firmaet.

Skattedirektoratet viser til at klager har fradragsført utgifter til en fasttelefon i butikken og delvis en fasttelefon og telefaks i ektefellenes hjem. Skattedirektoratet kan ikke se at klager har godtgjort et behov for en mobiltelefon i tillegg til Erlings arbeidsoppgaver i firmaet, og at mobiltelefonen reelt er anskaffet for dette formål.

Skattedirektoratet tilrår etter dette at det treffes slikt

v e d t a k :

Den påklagde etterberegning stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas formann Dons Heinfjell og nemndas medlem Gundersen har sagt seg enig i Skattedirektoratets innstilling.

Nemndas medlem Martinsen har votert slik:

«1. Varebilen. Uenig i innstillingen. Slutter meg i det vesentligste til klagers anførsler heri inkludert 40 % tilbakeføring.

Jeg legger til grunn at ektefellene har felleseie, og at det er ofte mer en tilfeldighet på hvems navn eiendeler registreres i off. registre. Dette fratar ikke eiendelen det faktum at den kan være et sameie mellom ektefellene. Dette vil også kunne gjelde et foretak. I denne forbindelse kan nevnes at ligningsmyndighetene ikke anser et ANS med kun ektefellene som ansvarlige deltakere som et ANS, men som et enkeltmannsforetak. Det er ikke stilt spørsmål om den faktiske bruk av bilen, og det er denne som bør tillegges vekt. Ikke en mer eller mindre tilfeldig eierkonstellasjon og evt. formell mangel i så måte.

2. Mobiltelefon. Ut fra en totalvurdering er jeg enig i innstillingen.»

Nemndas medlem Andersen har sluttet seg til Martinsens votum.

Nemndas medlem Haugerud har sluttet seg til Martinsens votum vedr. pkt. 1, og til Skattedirektoratets innstilling vedr. pkt. 2.

I samsvar med flertallets votering ble det truffet slikt

 v e d t a k:

1. Etterberegningen av avgift vedr. pkt. 1 (varebilen) reduseres med 60 %. Rentene reduseres tilsvarende.

2. Etterberegningen av avgift vedr. pkt. 2 (mobiltelefonutgifter) stadfestes.