Saken gjelder:

Klagen gjelder fylkesskattekontorets vedtak om å nekte å anvise tilleggsoppgaver til utbetaling på grunn av at det forelå avgiftsplikt for de tjenester klager hadde ytt til sine oppdragsgivere. Klagenemnda sluttet seg enstemmig til fylkesskattekontorets vedtak.

Stikkord: Kontrollavgift (gebyr/bot) oppkrevd av tredjemann -  omfattet av avgiftsplikten etter hovedregelen

Bransje: Etterforskning og vakttjenester

Mval:  § 5 a annet ledd nr 1, § 3 nr. 2 og § 13                                                                          KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse i møte 9. februar 2004 i sak nr. 5108 vedrørende org. nr.0000 – A AS.

Skattedirektoratet har avgitt slik

     i n n s t i l l i n g :

A AS, org. nr. 0000 MVA (klager), ble registrert i avgiftsmanntallet med oppgaveplikt fra 5. termin 2001 under bransjen etterforskning og vakttjeneste.

Klager v/B autorisert regnskapskontor har i udatert brev til fylkesskattekontoret bedt fylkesskattekontoret vurdere om et firma som driver med parkeringsvirksomhet skal beregne merverdiavgift på parkeringsbøter (brevet er ikke å finne i saken).   I fylkesskattekontorets svarbrev av 1. februar 2002 ble det lagt til grunn at eventuelle gebyrer av sanksjonsmessig art som påløper for overtredelse av parkeringsvedtekter, ikke kan anses som vederlag for en avgiftspliktig tjeneste.

Ved brev av 27. august 2002 søkte klager om tilbakeføring av innberettet og innbetalt merverdiavgift vedrørende kontrollavgift.

I fylkesskattekontorets svarbrev av 10. september 2002 ble det lagt til grunn at klager drev med parkeringskontroll overfor oppdragsgivere, og avslo således søknaden om å få tilbakebetalt innberettet merverdiavgift.

Ved brev av 1. oktober 2002 påklaget klager v/C AS fylkesskattekontorets ”vedtak”.

Fylkesskattekontoret utarbeidet en redegjørelse for sakens faktiske og rettslige side ved brev av 17. januar 2003, som ble sendt Skattedirektoratet til behandling.

Ved brev av 27. mai 2003 fra Skattedirektoratet ble det anført at fylkesskattekontorets brev av 10. september 2002 var en uttalelse som ikke falt inn under definisjonen av enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Fylkesskattekontorets uttalelse kunne dermed ikke påklages som et enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven § 28. Det ble videre forklart at klager måtte sende inn korrigerte omsetningsoppgaver, hvor han krever tilbakebetalt innberettet merverdiavgift.

Fylkesskattekontoret mottok hhv den 23. juni 2003 og 13. august 2003 tilleggsoppgaver for 4. – 6. termin 2002 og 5.- 6. termin 2001, hvor klager krever tilbakebetalt innberettet differansen mellom innberettet utgående merverdiavgift og fradragsført inngående merverdiavgift med den begrunnelse at omsetningen anses å falle utenfor avgiftsområdet, jf merverdiavgiftsloven (mval) § 5 a første ledd. Fylkesskattekontoret fattet 2. september 2003 vedtak om å nekte å anvise tilleggsoppgavene til utbetaling.

Klage fra C AS v/advokatfullmektig D over fylkesskattekontorets vedtak ble mottatt 25. september 2003. Klagefristen er overholdt.

Under saksbehandlingen av klagen tok fylkesskattekontoret telefonisk kontakt med klagers fullmektig hhv den 20.og 27. oktober2003, da fylkesskattekontoret hadde noen spørsmål knyttet til klagen. Klagers fullmektig besvarte fylkesskattekontorets spørsmål pr telefon den 19. november 2003.

Tilleggsoppgavene viser følgende avgiftsbeløp :

 

Det bemerkes at beløpet for 6. termin 2002 bare er innberettet, men ikke innbetalt. Dette medfører at påklaget beløp utgjør kr 341 512.

Fylkesskattekontorets forslag til innstilling, datert 2. januar 2004, er sendt til klager. Det er ikke innkommet ytterligere kommentarer i saken.

Saken er mottatt i Skattedirektoratet 6. januar 2004.

Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken.

Kopi av følgende dokumenter vedlegges innstillingen til nemndsmedlemmenes orientering:

1. Tilleggsoppgavene 2. Vedtak om å nekte å anvise tilleggsoppgavene til utbetaling  2. september  2003 3. Klage på vedtak om å nekte å anvise tilleggsoppgavene     til utbetaling 24. september 2003 4. Fylkesskattekontorets svar på spørsmål om bøter 1. februar 2002

Klagen gjelder :

Klagen gjelder om gebyrer av sanksjonsmessig art som pålegges for overtredelse av parkeringsvedtekter,  kan anses som vederlag for en avgiftspliktig tjeneste. Spørsmålet er om dette også gjelder gebyrer (kontrollavgift) som klager oppkrever og mottar på grunn av den parkeringskontrolltjenesten han yter overfor sine oppdragsgivere.   Sakens faktum

Klager leier parkeringsplasser som benyttes i avgiftspliktig parkeringsvirksomhet. I tillegg har klager inngått avtaler med parkeringsplasseiere, eller selskap som leier arealer som brukes i parkeringsvirksomhet, om at klager skal føre daglig kontroll med at parkeringsvedtektene overholdes på det området avtalen omhandler. Kontrollens omfang vurderes løpende av avtalepartene.

I følge avtalen skal klager ved brudd på parkeringsvedtektene ilegge eier av kjøretøyet en kontrollavgift (bot). Kontrollavgiftens størrelse fastsettes av klager i samråd med oppdragsgiver og i henhold til hva som er praksis. Kontrollavgiften som sådan er oppdragsgiver uvedkommende. Oppdragsgiver kan ikke annullere ilagte kontrollavgifter. I spesielle tilfeller kan klager ta hensyn til henstillinger fra oppdragsgiver om å frafalle kontrollavgiften.

Feilparkerte biler kan fjernes ved borttauing. Borttauingen rekvireres  av klager, som også forestår eventuell klagebehandling.

Klager skal videre forestå skilting av området i henhold til utarbeidet skiltplan. Det er klagers ansvar å etterse at skilting på området til enhver tid er tilstrekkelig god. Skiltene forblir klagers eiendom.   

Fylkesskattekontorets vedtak og begrunnelse Fra vedtaket hitsettes følgende: “Spørsmålet i denne saken er om kontrollavgift som ilegges bileier ved overtredelse av parkeringsvedtekter kan betraktes som vederlag for en avgiftspliktig parkeringskontrolltjeneste overfor parkeringsplasseieren (oppdragsgiveren). Etter vår oppfatning kan ilagt kontrollavgift i dette tilfelle anses som oppdragsgiverens vederlag til selskapet for den avtalte parkeringskontrolltjenesten. Vi mener dette følger av at oppdragsgiveren gjennom avtalen har gitt selskapet som tjenesteyter en enerett til  å utstede kontrollavgifter, og at selskapet dermed mottar vederlag for den kontroll som utføres. Vederlagets størrelse beror på antall ilagte kontrollavgifter.  Det forhold at kontrollavgiften ilegges bileieren, slik at selve vederlaget kommer fra bileieren, og dermed ikke direkte fra oppdragsgiveren, har etter vår oppfatning ikke  betydning for vurderingen av om det foreligger omsetning av avgiftspliktige parkeringskontrolltjenester i merverdiavgiftslovens forstand. Det sentrale er at selskapet som tjenesteyter i henhold til  avtalen har rett til å utstede kontrollavgifter, og rett til å oppebære og råde over dette vederlaget. Også usikre inntekter, som er betinget av at  en hendelse inntrer, kan anses som vederlag for avgiftspliktige tjenester, jf eksempelvis Skattedirektoratets skriv av 29. mai 2002 til Den norske advokatforening om merverdiavgiftsreformen punkt 6 Periodisering. Avgiftsmessig sett vil resultatet bli forskjellig om parkeringsplasseieren selv ilegger kontrollavgiften, eller om denne lar en tjenesteyter ilegge kontrollavgiften. Det vises her til Ot. prp. nr 2 (2000 – 2001) side 148/149, hvor Finansdepartementet til den nye bestemmelsen om utleie av parkeringsplasser i parkeringsvirksomhet, jf merverdiavgiftsloven § 5 a annet ledd nr 2, antar at eventuelle gebyrer av sanksjonsmessig art som pålegges for overtredelse av parkeringsvedtekter, ikke kan anses som vederlag for en avgiftspliktig tjeneste i denne sammenheng. Slike gebyrer skal derfor som hovedregel ikke avgiftsberegnes. Ileggelse av kontrollavgift vil etter dette kun unntaksvis anses som vederlag for en avgiftspliktig tjeneste, slik at det skal beregnes merverdiavgift av denne. Etter vår oppfatning står vi overfor et slikt unntakstilfelle i denne saken. Det oppstår ingen forskjellsbehandling mellom offentlige og private aktører i dette tilfelle. Dersom eksempelvis en kommune overlater parkeringskontrollvirksomheten til en næringsdrivende, vil også kommunen gjennom dette bli å anse som kjøper av en avgiftspliktig kontrolltjeneste. Konklusjon : Med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 55 første ledd nr 2 finner fylkesskattekontoret å fatte vedtak om ikke å anvise de innsendte tilleggsoppgavene for 5. termin 2001, 6. termin 2001, 4. termin 2002, 5. termin 2002, og 6. termin 2002 til utbetaling. Selskapet anses å ha avgiftspliktig omsetning av parkeringskontrolltjenester, når vederlaget for denne utgjør ilagt kontrollavgift (konvensjonalbot) som ilegges bileier for overtredelse av parkeringsvedtektene. Merverdiavgiftslovens krav til omsetning, jf § 3 nr 2,  anses oppfylt i dette tilfelle.”

Klagers innsigelser

Klager er uenig i at det skal oppkreves merverdiavgift på bøtene. Klager viser til Ot prp nr 2 (2000-2001) side 143, hvor Finansdepartementet uttaler at utstedelse av bøter ikke er omsetning, fordi forholdet har mer karakter av å være avgifter av sanksjonsmessig karakter. Fra klagers side anføres det  at Finansdepartementet ikke utdyper nærmere om det vil stille seg annerledes for de tilfellene der bøtleggingen utføres av  tredjemann.   Videre anfører klager at dersom det likevel er korrekt at det skal oppkreves merverdiavgift på bøtene, er den mest rimelige fremgangsmåte at klager begynner å oppkreve merverdiavgift nå og får tilbakebetalt merverdiavgiften som er innbetalt til staten via tidligere avgiftsoppgjør. Klager presiserer i den forbindelse at merverdiavgiften kun har blitt beregnet ut fra bøtene som er oppkrevd, fordi det ikke har vært grunnlag for å oppkreve merverdiavgift fra parkeringsplasseierne. Klager forklarer videre at det er kjøper av tjenesten (parkeringsplasseierne) som skal betale merverdiavgift. Slik det har fungert til nå har dette blitt en ekstra inntektsskatt for klager, fordi kunden (parkeringsplasseierne) vil nekte å betale merverdiavgift til klager, da ingen andre aktører oppkrever merverdiavgift på tilsvarende bøter.

Fra klagers side anføres det at regelverket vedrørende bøter er vanskelig å håndtere for de næringsdrivende. Klager viser på nytt til forarbeidene hvor det fremgår at det ikke skal oppkreves merverdiavgift på bøter. At det skal stille seg annerledes når man gjør en slik oppgave for andre, er ikke mulig å forstå for en næringsdrivende som ikke har spesielle avgiftskompetanse. Det forhold at fylkesskattekontoret i første omgang heller ikke så denne nyansen viser at selv de som skal være de mest kompetente på avgift heller ikke klarte å se dette.

Fra klagers side anføres det at han blir nødt til å legge ned sin virksomhet dersom han ikke får tilbakebetalt innbetalt merverdiavgift og må fortsette å innbetale merverdiavgift. Videre anfører klager at den eneste løsningen er at alle som yter de samme tjenestene må belegge tjenestene med merverdiavgift. Først da er det mulig for klager å oppkreve merverdiavgift fra sine oppdragsgivere.

På grunn av de anførsler som ble fremsatt i klagen om at det ikke var grunnlag for å oppkreve merverdiavgift fra parkeringsplasseierne og at kunden vil nekte å betale merverdiavgift til klager, tok  fylkesskattekontoret telefonisk kontakt med klagers fullmektig for å få svar på noen spørsmål vedrørende disse anførsler den 20.10.2003. Fylkesskattekontoret tok kontakt på nytt den 27.10.2003, da det ikke var gitt noen tilbakemelding på de spørsmål som var stilt fra fylkesskattekontoret. Klagers fullmektig besvarte fylkesskattekontorets spørsmål pr telefon den 19.11.2003.

Det vises til klagen i sin helhet.

Fylkesskattekontorets vurdering av klagen

Fylkesskattekontoret  bemerker at klager ikke har oppkrevd utgående merverdiavgift av det vederlag han indirekte har mottatt av sin oppdragsgiver (parkeringsplasseierne), idet klager er av den oppfatning at oppdragsgiver ville ha nektet å betale merverdiavgiften.

I forarbeidene til merverdiavgiftsreformen, jf Ot prp nr 2 (2000-2001) side 149 har Finansdepartementet uttalt følgende om bestemmelsen i § 5 a annet ledd nr 1:

”Departementet antar imidlertid at eventuelle gebyrer av sanksjonsmessig art som pålegges for overtredelse av parkeringsvedtekter, ikke kan anses som vederlag for en avgiftspliktig tjeneste i denne sammenheng. Slike gebyrer skal derfor som hovedregel ikke avgiftsberegnes. Det samme gjelder trafikkbøter som oppkreves av kommunen for overtredelse av trafikklovgivningens bestemmelser, for eksempel ved feilparkering, jf kapittel 7.2.10 om offentlig myndighetsutøvelse”

Finansdepartementet gir her uttrykk for at det som utgangspunkt ikke foreligger avgiftsplikt for bøter som parkeringsplasseieren oppkrever av bileierne ved f eks feilparkering. Finansdepartementet sier ikke noe om de tilfeller at bøtene oppkreves og tilfaller tredjemann som følge av et avtaleforhold mellom ham og parkeringsplasseieren om yting av kontrolltjenester til parkeringsplasseieren.

Klager har inngått avtaler med parkeringsplasseiere om at han skal foreta daglig kontroll med at parkeringsvedtektene overholdes på vegne av  oppdragsgiver (parkeringsplasseierne).

Videre er det avtalt at klager skal utstede kontrollavgiften ved overtredelser fra bileiers side, og at denne er oppdragsgiver uvedkommende.   Et vilkår for avgiftsplikt er at det må foreligge omsetning.  Hva som forstås med omsetning er fastsatt i mval § 3.

Bestemmelsen lyder: ” Med omsetning forstås: 1. Levering av varer mot vederlag, herunder levering av varer fremstilt etter oppdrag eller levering av varer i forbindelse med ytelser av tjenester. 2. Ytelse av tjeneste mot vederlag. 3. Levering av vare eller ytelse av tjeneste som helt eller delvis vederlag for mottatte varer eller tjenester.”    

Slik fylkesskattekontoret ser det er det alternativ nr 2 i  bestemmelsen som regulerer nærværende tilfelle. Etter fylkesskattekontorets oppfatning blir spørsmålet om klager ved å motta de utstedte bøter, skal anses å ha ytt en tjenester mot vederlag til de enkelte oppdragsgivere.

Vedrørende spørsmålet om klager har ytt en tjeneste til de enkelte oppdragsgiverne, har klager vist til Ot prp nr 2 (2000-2001) side 143, hvor Finansdepartementet har uttalt følgende:

”For en rekke tilfeller av offentlig myndighetsutøvelse vil det ikke foreligge omsetning i merverdiavgiftslovens forstand, jf merverdiavgiftsloven § 3, fordi den som betaler avgiften, gebyret eller lignende ikke kan sies å motta en gjenytelse. I disse tilfeller er forutsetningen for avgiftsplikt ikke til stede. Dette vil blant annet gjelde særavgifter av ren fiskal karakter, som for eksempel årsavgifter for motorkjøretøyer og avgifter av strafferettslig eller sanksjonsmessig karakter, eksempelvis bøter for overtredelse av trafikklovgivningens bestemmelser.”

Fylkesskattekontoret er enig i at bøter utstedt av parkeringsplasseier til bileier for overtredelse av parkeringsvedtektene ikke medfører avgiftsplikt. Det er imidlertid ikke dette saken dreier seg om, men om den kontrolltjenesten som klager yter overfor sine oppdragsgiver er avgiftspliktig.

Fylkesskattekontoret antar på bakgrunn av de avtaler som er inngått om kontrolltjenester mellom klager og de enkelte oppdragsgivere, at det foreligger en gjensidig bebyrdende transaksjon mellom disse. Det kan vises til at de enkelte oppdragsgiverne gjennom avtalen har gitt klager en enerett til å utstede kontrollavgift, og at klager dermed mottar vederlag for den kontrolltjeneste som utføres.

Fylkesskattekontoret har lagt til grunn at det forhold at kontrollavgiften ilegges overfor bileier, slik at selve vederlaget kommer fra bileier, og dermed ikke direkte fra oppdragsgiverne, ikke har betydning for vurderingen av om det foreligger omsetning av en avgiftspliktig kontrolltjeneste.

Klager gir et klart utrykk for at vedtaket til fylkesskattekontoret er urimelig, da ingen andre næringsdrivende som yter tilsvarande kontrolltjenester fakturerer med utgående merverdiavgift, og at klagers oppdragsgivere derfor vil nekte å betale den utgående merverdiavgift.

Til dette bemerker fylkesskattekontoret at man kan ikke unngå å fatte et vedtak, fordi klager er den eneste som tar opp forholdet.

Skattedirektoratets innstilling til vedtak

Skattedirektoratet vil bemerke at klager har inngått avtale med parkeringsplasseier/leier om å oppkreve kontrollavgift av bileiere som har feilparkert. Kontrollavgiftens størrelse fastsettes av klager i samråd med oppdragsgiver, dvs parkeringsplasseier/leier. Det er opplyst at bileier betaler direkte til klager, som beholder hele beløpet. Klager mottar ikke ytterligere vederlag fra parkeringsplasseier/leier.

Skattedirektoratet legger til grunn at klager yter en avgiftspliktig parkeringskontrolltjeneste overfor parkeringsplasseier/leier . Vederlaget som klager mottar for denne tjenesten består i de til enhver tid innkrevde kontrollavgifter. Skattedirektoratet er enig med fylkesskattekontoret i at dette vederlaget utgjør klagers avgiftspliktige omsetning av parkeringskontrolltjenester. Det må derfor beregnes merverdiavgift av denne omsetningen.

Skattedirektoratet slutter seg til fylkesskattekontorets begrunnelse og vedtak, og foreslår at det fattes slikt     v e d t a k :

Den påklagede etterberegningen stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlemmer (Dons Heinfjell, Langballe, Omdal, Nordkvist og Jørgensen) har alle sagt seg enig i Skattedirektoratets innstilling, Jørgensen med slik merknad:

”Enig. Det legges til grunn at klager ikke mottar ytterligere vederlag fra parkeringsplasseier/leier, slik at oppkreving av kontrollavgift av bileiere som har feilparkert, må anses som vederlag for en avgiftspliktig parkeringskontrolltjeneste.”

V e d t a k :

Som innstilt.