KMVA 7586

Klagenemnda stadfestet enstemmig innstillingen.

Saken gjelder: Etterberegning av inngående merverdiavgift på bakgrunn av mangelfull dokumentasjon samt antatt fiktiv fakturering.  

Samlet påklaget beløp inkl. renter og tilleggsavgift utgjør kr 1 364 455

 Stikkord:  Inngående merverdiavgift  Mangelfull legitimasjon Fiktiv fakturering    Tilleggsavgift

 Bransje:  Oppføring av bygninger

 Mval:   § 18-1 første ledd nr. 2    § 21-3

 

 

Innstillingsdato: 29. januar 2013            

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

 Avgjørelse ved skriftlig votering 13. februar 2013 i sak KMVA 7586 – Klager.

 Skatt x har avgitt slik

I n n s t i l l i n g:

Klager, org.nr. xxx xxx xxx, ble registrert i avgiftsmanntallet fra 1. termin 2007. Foretakets formål er oppgitt å være snekkerarbeid, murerarbeid, malerarbeid og rydding.

På bakgrunn av bokettersyn for perioden 1. januar 2008 til 30. juni 2009, jf. bokettersynsrapport av 16. august 2011, fattet skattekontoret den 21. mars 2012 vedtak om etterberegning av avgift og renter med til sammen kr 1 095 778. I brev av 7. januar 2013 fattet skattekontoret vedtak om tilleggsavgift med kr 389 844.

Klage fra advokat A er datert 30. mars 2012 og tilsvar på varsel om tilleggsavgift er datert 2. november 2012. Klagefristen er overholdt.

Påklaget beløp:

 

Det er beregnet renter i samsvar med skattebetalingslovens regler. Det vises til vedtaket. Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken. Et utkast til innstilling har vært forelagt klagers fullmektig. Skattekontoret har ikke mottatt noen merknader til innstillingen. Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen:

Dok. nr. Dokument Dato
1 Bokettersynsrapport 16.08.2011 2 Vedlegg 1, 3, 5 og 6 til rapporten  3 Vedlegg 2 og 4 til rapporten  4 Varsel om etterberegning av avgift 19.08.2011 5 Foreløpige kommentarer til varsel 16.09.2011 6 Ytterligere kommentarer til varsel 14.10.2011 7 Utkast til vedtak xx.01.2012 8 Tilsvar til utkast til vedtak 08.03.2012 9 Vedtak om etterberegning av avgift 21.03.2012 10 Klage til Klagenemnda for mva 30.04.2012 11 Varsel om tilleggsavgift 11.09.2012 12 Varsel om tilleggsavgift 08.10.2012 13 Merknader til varsel om tilleggsavgift 02.11.2012 14 Vedtak om ileggelse av tilleggsavgift 07.01.2013    A1 Fakturakopier  A2 LB 2009-12651  A3 TOSLO-2008-66175  A4 Rt 1997-1564  A5 Dom fra Oslo tingrett av 18.12.2012 

Klagen gjelder

Klagen omfatter følgende forhold: 1. Etterberegning av fradragsført inngående merverdiavgift på bakgrunn av mangelfull dokumentasjon og antatt fiktiv fakturering. Påklaget beløp utgjør kr 974 611. 2. Bruk av tilleggsavgift med 40 % pålydende kr 389 844 for manglende dokumentasjon av fradragsført inngående merverdiavgift, jf. punkt 1.

1. Inngående avgift – mangelfull legitimasjon og antatt fiktiv fakturering 1.1 Sakens faktum Virksomheten har fradragsført inngående merverdiavgift på bakgrunn av kjøpsdokumentasjon som ikke tilfredsstiller kravene i bokføringsforskriften § 5-1-1 flg. Det fremgår ikke av fakturaene når tjenesten er levert eller hvor mye som er levert samt at bokstavene MVA mangler etter organisasjonsnummeret på flere av fakturaene. Tabellen nedenfor viser hvilke virksomheter som har utstedt dokumentasjonene:

 

 

Fakturaene fra disse fem enkeltpersonforetakene er spesifisert i bokettersynsrapportens vedlegg 3. Det er ikke et enkelt tilfelle vi står overfor men langvarige og flerfoldige mangelfulle fakturaer fra fem angivelige underleverandører.

Videre er det i rapporten redegjort for en rekke forhold og omstendigheter som trekker i retning av at det her dreier seg om fiktiv fakturering.

Skattekontoret har tilbakeført inngående merverdiavgift med kr 974 611.

1.2 Skattekontorets vedtak og begrunnelse Det siteres fra vedtaket:

” 4.5. Bedømmelse av formelle mangler med fakturaene i vedlegg 3 til Rapporten. Angivelse av MVA etter org. nr. for selgeren er pålagt i bokføringsforskriften § 5-1-2 tredje ledd, annet punktum: ”Dersom selger er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, skal organisasjonsnummer etterfølges av bokstavene MVA.”

Alle fakturaene mangler dessuten angivelse av mengde og tidspunkt, begge forhold pålagt angitt i bokføringsforskriften § 5-1-1 nr. 3 og 4.

I nr. 3 er kravet formulert som ”ytelsens art og omfang” mens nr. 4 angir ”tidspunkt og sted for levering av ytelsen.”

Skattekontoret finner det klart bevist at de fakturaene i vedlegg 3 til Rapporten, og som er summert i Rapporten pkt 6.1.1 (på side 9) fra de 5 enkeltpersonforetakene og gjengitt i pkt. 4.3 foran, dels ikke har angitt MVA ved/etter org.nr. (eller andre steder i vedkommende faktura) og at de dessuten har de øvrige mangler i forhold til bokføringsforskriftens krav som fremgår av Rapportens vedlegg 3 og som gjengitt foran i pkt. 4.3.

Skattekontoret vil påpeke at det er en god begrunnelse for påleggene i bokføringsforskriften § 5-1-1 nr. 3 og 4, nemlig etterprøvbarheten. Uten opplysning om mengde og tidspunkt svekkes eller vanskeliggjøres etterprøvbarheten mht fakturaens realitet i forhold til den ytelse/leveranse det er snakk om. Reglenes formål er således godt begrunnet og skal vernes om.

Når en faktura (salgsdokument) oppfyller kravene til innhold i hht bokføringsforskriften er inng. mva. på denne faktura i utgangspunktet fradragsberettiget for avgiftspliktig mottaker. Dette utgangspunkt er senest påpekt i Borgarting lagmannsretts dom 25. juli 2011, referert i Utvalget 2011 s. 1294 på side 1296, siste avsnitt.

Motsetningsvis blir utgangspunktet at inng. mva. ikke kan trekkes fra når fakturaen har innholdsmessige mangler i forhold til bokføringsforskriftens krav/pålegg. Dette er altså situasjonen i saken her vedr. fakturaene listet i pkt. 4.3 foran.

På denne bakgrunn kan fakturaene i utgangspunktet ikke anses å oppfylle vilkåret ”legitimeres ved bilag” etter mval. 1969 § 25. I bestemmelsen må det legges til grunn at begrepet ”bilag” – hva angår vedkommende, inngående faktura - oppfyller påleggene (vilkårene) i bokføringsforskriften kap. 5.

Men siden foranstående er angitt å være ”utgangspunktet” skal det altså gjøres ytterligere vurderinger:

For det første pålegger bokføringsforskriften § 5-5, siste ledd, første setning, fakturamottakeren i tilfeller med mangler i fakturaene å kreve ny salgsdokumentasjon (nye fakturaer). Dette påbudet har G ikke oppfylt – ikke over lang tid i 2008 og ikke overfor 5 av sine (påståtte) underleverandører.

Det er mao ikke et enkelttilfelle vi står overfor, men langvarige og flerfoldige, mangelfulle fakturaer fra 5 påståtte underleverandører.

I Skattedirektoratets bok ”Merverdiavgiftshåndboken”, 7. utgave 2011 på side 737 angis at ”selv om dokumentasjonskravene iht. bokføringsforskriften § 5-1 ikke fullt ut er oppfylt, må avgiftsmyndighetene i et etterberegningstilfelle vurdere om den fremlagte dokumentasjonen likevel kan gi grunnlag for fradragsrett.” Så fremstilles et vilkår om aktsomhet ”når inngående merverdiavgift fradragsføres.” Det vises til lovforarbeider og rettspraksis. Det er imidlertid noe forbausende at boken ikke viser til reglene i bokføringsforskriften § 5-5, siste ledd, særlig bevisregelen i annen setning.

I saken her to eller tre krav i hht bokføringsforskriften som ikke er oppfylt. Dette forhold skal en alminnelig, aktsom næringsdrivende fort kunne konstatere. I advokatens brev 8. mars 2012 opplyses på s. 3, de tre siste avsnitt, om at G selv reagerte på sine påståtte underleverandørers mangelfulle fakturaer og ga disse en cd med fakturamal de kunne benytte. Dette må ha gitt G en særlig foranledning til å forvisse seg om hva salgsdokumenter skulle inneholde i hht bokføringsforskriften. Slik dette er formulert i nevnte brev må det oppfattes at dette har skjedd på et tidspunkt før fakturaene listet i pkt. 4.3. er utstedt. Når G således på et senere tidspunkt har mottatt og betalt de opplistede fakturaene med disse innholdsmangler, foreligger det således i utgangspunktet en klanderverdig uaktsomhet i form av regelbrudd på nevnte pålegg i bokføringsforskriften § 5-5, siste ledd, første punktum, når foretaket til tross for dette ikke har bedt om nye, tilfredsstillende fakturaer og dessuten har trukket inngående mva på fakturaene fra i sine terminoppgaver i løpet av 2008.

Skattekontoret legger som foran nevnt til grunn at foretakets innehaver, G, har vært tilstrekkelig kjent med kravene til innhold i kjøpsdokumentasjon, selv om han var ung i 2008, 21 år, og selv om han kom som foreldreløs innvandrer hit ca. 10 år tidligere. Hans bakgrunn/barndom som påpekt i advokatens brev 8. mars 2012 side 1, er ikke relevant i forhold til vilkårene for fradragsrett for inng. mva og i forhold til overholdelse av påbud i bokføringsforskriften – som ikke inneholder subjektive vilkår eller gjør unntak for subjektive forhold som kunne være unnskyldelige.

Hvorvidt slike subjektive unnskyldningsmomenter kan være relevant i forhold til rettingsvilkårene i mval (2009) § 18-1, første ledd bokstav b, vurderes nedenfor.

Foretakets vesentlige oppdragsgiver, H AS, har opplyst at stort sett alle oppdrag i selskapet ble avtalt muntlig og gikk ut på enten fastpris, kvadratmeterpris eller timepris (enhetspris-kontrakt). Pga denne avtaleformen anføres det at verken selskapet eller dets underleverandører trodde (antok) at noen spesifikasjon i fakturaene av tidspunkt og mengder var nødvendig. Det vises til bokføringsforskriften § 5-2-6 om at det for leverte tjenester i hht anbud eller tilsvarende forhåndsavtalt pris, ”kan salgsdokumentasjon utstedes i hht avtale mellom partene med mindre avtalt fakturering avviker vesentlig fra reell fremdrift.” Hvis et slikt synspunkt kan ha blitt formidlet videre til G, for eksempel av hans bror som var/er dgl.leder og styreleder i nevnte selskap, er spørsmålet om dette kan være unnskyldende i sistnevntes foretak om han på tilsvarende måte kan ha inngått fastpris- eller enhetsprisavtaler med sine påståtte underleverandører, slik han anfører i advokatens brev 8. mars 2012 s. 4, øverst.

Til dette bemerker Skattekontoret at bestemmelsen i forskriften § 5-2-6 må gjelde unntak fra tidspunktet for utstedelse av salgsdokumentasjon (fakturering) som ellers følger av bestemmelsene foran, altså §§ 5-2-2 til 5-2-5. Bestemmelsen i § 5-2-6 står i forskriftens § 5-2 om ”utstedelse av salgsdokumentasjon” og altså ikke i § 5-1 om ”Dokumentasjon av salg av varer og tjenester”. Dessuten fremgår dette indirekte av siste del av § 5-2-6 om vesentlig avvik ”fra reell fremdrift ” som jo gjelder tidsforløpet.

Det kan ved bestemmelsen i § 5-2-6 følgelig ikke være snakk om unntak fra kravene i forskriften § 5-1-1 nr. 3, 4 og 6. Det vil uansett ikke være noen motstrid mellom oppdrag i hht anbud/fast pris/enhetspriser og oppfyllelse av sistnevnte krav om sted, tidspunkt, levert mengde – eller MVA bak org. nr.

Anførselen som nevnt kan således ikke føre frem.

I tillegg til de foranstående vurderingene kommer Skattekontoret nedenfor i 4.6. til at det er mest sannsynlig, korrekt saksforhold at fakturaene fra de 5 påståtte underleverandørene til foretaket listet i pkt. 4.3 foran, ikke er i samsvar med noen realitet mht levering av avgiftspliktig ytelse fra næringsdrivende – fakturaene er fiktive. Så gjøres en vurdering av visse øvrige momenter i 4.7 og en samlet vurdering av fradragsspørsmålet foretas i pkt. 4.8.

4.6. Er fakturaene fiktive? 4.6.1. Bevis og bevisbyrde vedr. spørsmålet. Bokføringsforskriften 1.12.2004 nr. 1558 § 5-5 siste ledd bestemmer følgende: ”Dersom mottatt salgsdokumentasjon er uriktig eller på annen måte ikke tilfredsstiller kravene i § 5-1 (§5-1-1 - § 5-1-8), må kjøper kreve ny salgsdokumentasjon. Dersom dette ikke lar seg gjøre, må kjøper kunne sannsynliggjøre at kjøpet er en reell utgift for kjøpers virksomhet.”

Skattekontoret legger til grunn at vilkåret ”dette ikke lar seg gjøre” er oppfylt – nå i ettertid, selv om det nok kunne la seg gjøre på det relevante tidspunkt. Det er dermed foretaket som har plikten til å sannsynliggjøre ”at kjøpet er en reell utgift for kjøpers virksomhet.”

I foretakets uttalelse er bl.a. følgende anført, jf. gjengivelsen foran: ”Skattekontorets presumsjon om at arbeid som er fakturert ikke er gjennomført, er et spinkelt grunnlag  for et vedtak om etterberegning av merverdiavgift. Gjennom presumsjonen får foretaket i realiteten bevisbyrden for at det faktisk har gjennomført de arbeider som er fakturert. Han må så å si bevise sin uskyld.”

Skattekontoret legger til grunn at det ikke her er noe spørsmål om skyld/uskyld, og hvem som skal bevise eventuell ”uskyld” slik det anføres. På den annen side antar Skattekontoret at realiteten i  anførselen på dette punktet neppe er i samsvar med det foran siterte pålegget i bokføringsforskriften § 5-5, siste ledd, annet punktum.

Hvorvidt pålegget som nevnt skal anses oppfylt  – om at det er avgiftspliktige (her foretaket) som har sannsynliggjøringsplikten for at fakturaene er uttrykk for realitet i leveransen, må baseres på de vurderinger og den dokumentasjon som foreligger i saken når dette vedtak skal skrives/besluttes.  Som nevnt har foretaket hatt anledning til ytterligere å kommentere og sannsynliggjøre spørsmålet ved at utkast til vedtak ble oversendt fullmektigen og dette er kommentert i brevet 8. mars 2012.

Det ligger i dette at kravet til sannsynliggjøring fra foretakets side skjerpes dersom saksforholdet viser at det er mest sannsynlig at de omhandlede fakturaene ikke er i samsvar med noen realitet. Bevisbyrden flyttes da – ytterligere – over på foretaket. Skattekontoret viser til fremstillingen av en slik situasjon i Frederik Zimmer og Knut Erik Omholt: Ligningsforvaltningsrett, 3. utgave 1993 s. 88, der de avslutningsvis sier: ”Hvem som har den ”subjektive” bevisbyrde, beror på hva som er det mest sannsynlige faktiske forhold på et visst stadium i saksbehandlingen.” I og med at saksbehandlingen i form av et vedtak her ikke er truffet før foretakets uttalelse til utkast til vedtak foreligger og er behandlet/vurdert, er det det mest sannsynlige saksforhold på dette tidspunkt som legges til grunn.

4.6.2. Rapportens konklusjon. I Rapportens sammendrag side 1 finner vi følgende konklusjon, som varselet også viste til: ”Det er derfor grunn til å anta at det ikke har vært noen reell virksomhet i mottakerforetakene og dermed heller ikke i Klager.”

Skattekontoret viser til begrunnelsen for dette standpunkt i Rapporten. I tillegg vil Skattekontoret fremheve de momenter og vurderinger som angis nedenfor.

4.6.3. Hva er fiktiv fakturering? Det er naturlig å starte med å besvare dette spørsmålet. Spørsmålet og dets besvarelse er selvsagt intet bevis i saken her, men klargjør hva man skal se etter, vurdere og bedømme.

Spørsmålet kan kort besvares ved å vise til at Skattedirektoratet den 7. juli 2011 sendte ut en pressemelding med overskriften ”Fiktiv fakturering for en halv milliard.” Det opplyses der bla. at det ved utgangen av juli 2011 er det avdekket 37 organiserte nettverk med de fleste sakene innenfor bygge- og renholdsbransjen. Det opplyses at det arbeides med avdekking i et landsdekkende prosjekt i skatteetaten og at også NAV, politiet og kemnerkontoret deltar.

I pressemeldingen er fiktiv fakturering beskrevet slik: ”Kjeder av leverandører (”nettverk”) organiserer svart arbeid og utsteder falske eller fiktive fakturaer for å unndra skatt og merverdiavgift, ofte ved å kamuflere svarte lønninger. Skatte- og avgiftsunndragelsene skjer ved at det lages en fiktiv faktura (normalt for tjenester) som skal legitimere en transaksjon som aldri er gjennomført eller som er gjennomført, men ikke i den form som fakturaen beskriver og ikke mellom partene som fremgår av fakturaen. Den fiktive fakturaen bokføres hos ”kjøper” og betales til ”selger”, som ofte er en person uten fast bopel, rusmisbruker eller utlending med falsk identitet. ”Selger” tar umiddelbart ut pengene i kontanter og returnerer dem til ”kjøper” mot en mindre provisjon.”

Skattekontoret viser til at kravet til bevisets styrke i materielle skatte- og avgiftsspørsmål er alminnelig sannsynlighetsovervekt basert på en s.k. fri bevisvurdering av alle opplysninger som foreligger.

I saker om fiktiv fakturering er ”klar bevisføring” vanligvis utelukket når involverte personer bestrider/benekter forholdet. Imidlertid foreligger en rekke endringsvedtak i slike saker og dessuten straffedommer. Sistnevnte er vanligvis basert på tilståelse. Som eksempler på straffedommer med inndragning mot innehaver av registrerte enkeltpersonforetak (uttaksledd) i slike tilståelsessaker viser Skattekontoret til følgende dommer av Oslo tingrett:

6. november 2009 mot Rolf Teichert med saksnr. 09-160371ENE-OTIR/08. 10. august 2009 mot Corinne Raymonde Durepaire med saksnr. 09-093589ENE-OTIR/04. 7. august 2009 mot Argirios Theologou med saksnr. 09-123404ENE-OTIR/07. 7. august 2009 mot Aggelos Mavroudis med saksnr. 09-123243ENE-OTIR/08. Oslo tingretts dom 5. februar 2010 mot Kire Velinov med saksnr. 09-194761MED-OTIR/05 er ikke tilståelsessak, men er også et illustrerende eksempel på person i s.k. uttaksledd, som straffes for heleri, straffel. § 317.

En ganske ny dom i straffesak i tilsvarende/liknende sak om fiktiv fakturering er Asker og Bærum tingretts dom 14. desember 2011 i sak 11-053002MED-AHER/02.

Det er ingen begrensning i adgangen til offentlig gjengivelse av disse dommene ifølge tekst i dommene side 1, nederst, jf. straffeprosessloven § 28 første ledd bokstav c). Det foreligger en rettslig interesse - mht å gjøre dette vedtaket så velbegrunnet som mulig – for behovet med å vise til disse straffedommene.

De vesentlige og gjennomgående kjennetegn i disse straffedommene har klare likhetstrekk med de påvisninger som er gjort i Rapporten i saken her: Utlendinger med tildelt D-nummer som har fått registrert enkeltpersonforetak og opprettet bankkonti, store kontantuttak like etter betaling av fakturaer og der ”innehaveren” ikke/neppe selv har laget/produsert vedkommende faktura. ”Opplegget” er - eller fremstår som - organisert.

Å bevise fiktiv fakturering – dvs at de fakturaer det stilles spørsmålstegn ved i Rapporten og vedtaket her mht om de reflekterer noen realitet i form av leveranser i virksomhet fra de påståtte foretak (fakturautsteder) – må nødvendigvis bero på en samlet helhetsvurdering, når avgiftspliktige, som her, bestrider og benekter forholdet. Det er en slik samlet helhetsvurdering av en rekke momenter i saken som fører frem til konklusjonen i Rapporten side 3 som sitert foran.

4.6.4. De vesentligste opplysninger som foreligger. Det vesentlige av det som foreligger og som må bedømmes av Skattekontoret i vedtaket her er følgende: - Det er selvsagt både vanlig og velbegrunnet i sin alminnelighet at det i byggebransjen inngås kontrakter med underentreprenører (underleverandører).

Det er imidlertid svært uvanlig at en underleverandør (her H) som påtar seg for eksempel malerentreprisen på et nybygg eller på en eiendom som skal rehabiliteres av en hoved- eller totalentreprenør, her I AS el. J, selv kontraherer inn en underleverandør på malerentreprisen (her Klager), som igjen kontraherer inn sine underleverandører innenfor samme håndverkskategori.

Det som beskrives i advokatens brev 8. mars 2012 s. 4 -5 om hvilket arbeide som ble påtatt og utført på ulike byggeplasser, viser dessuten at Klager hadde påtatt seg oppussing av hele etasjer, maling, snekring, muring/pussing og fortløpende rydding og vask. Det som fremstår som uvanlig og dermed usannsynlig er at en under-underentreprenør som Klager med slike ulike håndverks- og ryddeoppgaver selv skal ha kjøpt inn underleveranser for mange millioner kroner i samme tidsperiode (her 2008) som nødvendig betingelse for selv å kunne levere i hht de fastprisavtaler som han påberoper i advokatens brev 8. mars 2012 s. 4, øverst.

- Det er til dels nær sammenheng mellom angivelig uavhengige foretaks blankettnummer   (faktura/giro-blankett), jf. begrunnelsen i Rapporten pkt. 6.3 og dens vedlegg 5 og 6.

- Fakturaer/giroer fra ulike foretak har spesielle likhetstrekk mht innhold i dokumentene. Dette forhold er i denne saken ikke dokumentert med vedlegg til Rapporten. Skattekontoret nøyer seg her med et illustrerende og tilfeldig valgt eksempel på hva som menes, basert på vedlegg 6 til Rapporten. Det gjelder blankett nr. 652600931 som er faktura fra foretaket til H AS datert 5.5.2008 på kr 43.750,- og blankett nr. 652600937 som er faktura til foretaket fra E datert 26.5.2008 på kr 50.000. De to dokumentene er åpenbart fra samme serie (eske) med blanketter (faktura/giro). Dette ser vi ved å legge de to fakturaene med girodel ved siden av hverandre, og selvsagt pga nærhet i blankettnummer. De to fakturaene/giroer er vedlegg til vedtaket.

Vi ser følgende: Oppe til venstre er fakturadato skrevet med samme skrivemåte eller skrivefeil: ”Fakt.Dato”. Vi ser her at det er stor D i dato og at det ikke er mellomrom. Oppe til høyre er det ikke mellomrom mellom org. nr. og tallene. I begge er det under ”Vare” skrevet IHA.

Samlet sett fremstår det som usannsynlig at disse likheter ville forekommet om blankettene var produsert av uavhengige personer. Eksempelet viser altså at det er sannsynlig at samme person har produsert fakturaen fra foretaket og fra Ilias.

I uttalelsen fra foretaket opplyses i fullmektigens brev 16.9.2011 s. 3 at G kun har ”lagd faktura for et av de selskapene som er nevnt i rapporten, K”. Hvis opplysningen er korrekt er det altså ikke G som har laget fakturaen fra Ilias.

Dette forhold er utdypet i advokatens brev 8. mars 2012 side 3: Flere av leverandørene leverte til Klager ikke tilfredsstillende fakturaer, og G leverte disse en CD med fakturamal for poroduksjon av tilfredsstillende fakturaer, og flere av leverandørene fikk benytte Gs PC og dermed fremkom hans serienummer på fakturaene fra hans esker med faktura-blanketter. - De to forannevnte forhold tyder på at samme person (fysiske person) har produsert faktura/giroer fra tilsynelatende uavhengige foretak.

- Før brevet 8. mars forelå la Skattekontoret til grunn at sammenhengen i blankettnummer og likheten mht formulering/skrivemåte/-feil i fakturaene fra tilsynelatende uavhengige foretak tyder på at man står overfor et organisert opplegg – et slags ”nettverk”.

På dette punktet er altså saksforholdet blitt klarlagt ved avgiftspliktiges opplysning i brevet 8. mars 2012, dithen at Skattekontorets antakelser i Rapporten viser seg å være korrekte i den forstand at det er G og hans CD, PC og fakturanummerserie som er benyttet. Om dette skal sies å innebære at beskrivelsen/betegnelsen et organisert opplegg – et slags ”nettverk” er blitt bekreftet eller avkreftet kan bli en smakssak. Det som synes avklart er at en mann har påtatt seg dette og forklart forholdet.   - Uvanlig store kontantuttak like etter betaling til foretakets påståtte underleverandører, som omtalt i Rapporten pkt. 6.1.3 flg. Som det fremgår av Rapporten pkt. 6.1.1. er det for 2008 bokført kjøpsdokumentasjon med kr 1,955 mill fra D og kr 1,356 mill fra E. Det er svært uvanlig i normal, seriøs virksomhet at det nederste ledd i et slikt hierarki av entreprenører straks etter mottatt betaling foretar kontantuttak av det som er kommet inn på konto. Særlig når disse ledd også har innehavere med falsk identitet og ingen spor finnes etter foretakene og adresserte brev til disse kommer i retur til Skattekontoret.

Ifølge Rapporten pkt. 6.1.3.4 er det fra ulike firmaer i 2008 innbetalt kr 5,992 mill til bankkonti tilhørende D og dets innehaver. Samme år er det tatt ut kontanter fra de samme bankkonti med kr 6,0 mill – dvs alt som er innbetalt. Ifølge Rapporten pkt. 6.1.3.6. er det på bankkontoen til L, innehaveren av E, i 2008 innbetalt kr 2,113 mill fra Klager og M og tatt ut kontant kr 2,113 mill. - dvs alt som er innbetalt.

Tilsvarende modus er beskrevet vedr B i Rapporten pkt. 6.1.3.1 jf. 6.1.1., vedr. C i Rapporten pkt. 6.1.3.2. jf. 6.1.1. og vedr. F i Rapporten pkt. 6.1.3.8. jf. 6.1.1.

- Ingen betaling av betydning fra disse uttaksledd til andre virksomheter. - Innehaverne har gjennomgående falsk identitet basert på falskt pass, og har oppnådd tildelt D-nummer og org.nr. på enkeltpersonforetak basert på dette. - Ingen registrerte ansatte i de kontrollerte og angivelige underleverandører til selskapet. - Ingen innberettet arbeidsgiveravgift eller mva-oppgaver fra de angivelige leverandørene. - Det tyder klart på at disse foretak ikke kan ha levert, til dels betydelige, håndverks-tjenester, da disse altså mangler ansatte og innehaveren er falsk eller ikke finnes. - Foretakene finnes ikke på de registrerte adresser, eller spor av disse finnes ikke. - De angivelige innehavere treffes ikke ved besøk på forretningsadressen, de er regelmessig på ”ferie” i sitt hjemland etc. - Dette tyder igjen på at ingen, heller ikke foretaket ved G, har inngått noen reell kontrakt (entreprise) med noe slikt, angivelig foretak. - Post/brev fra Skattekontoret kommer i retur påstemplet ”ukjent” etc. - Likhetstrekkene med saksforholdet i foran nevnte straffedommer fra Oslo tingrett. - Som det fremgår av Rapporten s. 8 (pkt. 5.2.1. til slutt) er H AS (H) foretakets største (tilnærmet eneste) kunde/oppdragsgiver. Det er avholdt bokettersyn i H for perioden 2008 – 30.6.2009 med påfølgende endringssak. Konklusjonen i rapporten vedr. H pkt. 7.2 s. 45 om innhentede opplysninger fra dette selskapets kunder, er at det er sannsynlig at fakturerte ”leveranser” til selskapet H ikke har funnet sted og at selskapet har benyttet egne, uregistrerte ansatte (arbeidere). Dette forhold gir dermed grunnlag for å stille spørsmålstegn ved den rettslige holdbarhet av at foretaket har fakturert kr. 4.392.320,- ekskl. mva i 2008 til H.

Mht spørsmålet om taushetspliktens grenser vedr. denne opplysning vises til Rapporten s. 4 som gjelder tilsvarende mht vedtaket her og hva det bygger på av opplysninger.

De gjennomgåtte fakturaene til foretaket etterlater etter dette det hovedinntrykk at fakturaene ikke kan antas å være i samsvar med noen realitet. Det betyr at det ikke kan være snakk om noen faktiske leveranser fra de angivelige 5 foretak som er fakturautsteder (utsteder av salgsdokumentasjon), jf. Rapporten pkt. 6.1.1. eller at leveransene er vesentlig mindre enn det fakturateksten gir uttrykk for, i den grad mengder m.v. er angitt.

Det mest sannsynlige saksforhold slik Skattekontoret ser det er at kontantuttakene de 5 foretakene opplistet i Rapporten pkt. 6.1.1.i det vesentlige må ha gått tilbake til (blitt levert til) daglig leder i H AS, N, som mest sannsynlig har hatt ”kontroll” over det som har skjedd i leddene under hans selskap H.

Skattekontorets kommentar eller vurdering til Gs opplysning, i advokatens brev 8. mars 2012 side 2-3, om at han har vært i aktsom god tro mht at de 5 nevnte foretak er ”reelle selskaper” med ”varierende antall medhjelpere” er følgende:

Forholdet er mest sannsynlig slik at hans eldre bror, N, har styrt ”kontraktsforholdene” og pengestrømmen og at G kan ha trodd at de ansatte som faktisk har utført arbeidet var ansatte i de 5 foretak opplistet i Rapporten pkt. 6.1.1.

En god tro på dette punktet medfører imidlertid ikke noen rett til å trekke fra inngående mva, etter de foran nevnte regler, når salgsdokumentasjonen har de påviste feil og det dessuten fremstår som mest sannsynlig saksforhold at utbetalingen basert på fakturaer til de 5 nevnte foretakene i Rapporten pkt. 6.1.1. ikke er i samsvar med noen faktisk leverte tjenester fra disse.

4.7. Vurdering av noen øvrige momenter m.v. Som det fremgår av pkt. 3 foran er det i avgiftspliktiges brev ved advokaten angitt en rekke enkeltmomenter. Disse er til dels gjentatt og utdypet i brevet 8. mars 2012. Skattekontoret finner det uhensiktsmessig å foreta en gjennomgang og kommentering av anførselen i hvert enkelt strekpunkt. Enkelte anførsler er allerede vurdert foran.

Skattekontoret oppfatter anførslene slik at en eller flere enkeltmomenter er ment å understøtte det som er vesentlig for foretaket å få frem:

- At de formelle feilene i forhold til kravene i bokføringsforskriften ikke er så vesentlige at forholdet skal medføre bortfall av retten til å trekke fra inng. mva på fakturaene i vedlegg 3 til Rapporten, og

- at det ikke her er noe faktisk grunnlag for å påstå eller legge til grunn at det er s.k. fiktiv fakturering vedr. de omhandlede fakturaene med nedsummert inng. mva. kr 974.611,-.

Anførselen i første strekpunkt er vurdert av Skattekontoret foran i pkt. 4.4 og 4.5.

De momenter og den samlede vurdering som leder frem til at fiktiv fakturering sannsynligvis er dekkende for saksforholdet beror på Skattekontorets foranstående behandling i pkt. 4.6. Skattekontoret kan ikke se at momenter i avgiftspliktiges uttalelser/brev kan medføre at det nevnte hovedinntrykk skal fravikes.

Som nevnt ser Skattekontoret det slik at det er uten betydning om G undersøkte registreringer i Foretaksregisteret og skatteattester og om han eventuelt var i aktsom god tro. Heller ikke er det av relevans at han ikke kjente til at vedkommende enkeltpersonforetaks registrerte innehaver var en s.k. falsk identitet. Det man skal bygge avgjørelsen på er sakens antatte, riktige faktum, ikke hva foretakets innehaver visste eller trodde, jf. behandlingen av vilkåret/vilkårene i det som i saken her er det relevante rettsgrunnlag behandlet foran i pkt. 4.4. og 4.5. -  som ikke gjør unntak for god tro eller lignende hos avgiftssubjektet.

Høyesterett har i Rt. 2011 s. 213 (Invex) avsnitt 28 påpekt at det ikke er fradragsrett når kjøperen ”utviser kvalifisert uaktsomhet med hensyn til selgerens manglende rett til å oppkreve avgift, jf. Rt. 2008 s. 727 avsnitt 63 med henvisning til Rt. 2000 s. 268 på side 276 til 277.”

Etter dette mener Skattekontoret å ha foretatt også en grundig vurdering av om avgiftspliktige har utvist en viss grad av aktsomhet når inngående merverdiavgift er blitt fradragsført på de fakturaer fra de 5 foretak som tallene i Rapporten pkt. 6.1.1. bygger på - slik det synes å være gitt anvisning om i Merverdiavgiftshåndboken, 7. utgave 2011, s. 737, midt på siden. I vurderingen foran kommer Skattekontoret til at G ikke har oppfylt kravet til ”en viss grad av aktsomhet” som der gitt anvisning om. Skattekontoret bemerker imidlertid at uttalelsen/formuleringen der kan virke noe forvirrende ved at det ikke er angitt noe om bevisregelen (bevisbyrderegelen) i bokføringsforskriften § 5-5, siste ledd, annet punktum.

Skattekontoret legger videre til grunn at i de tilfellene Rapporten i pkt. 6.1.3. sier at en angivelig innehaver av et registrert enkeltpersonforetak ”er en falsk identitet” – altså en konstaterende form på formuleringen - beror dette på opplysning fra Oslo politidistrikt. Dette bygger igjen på at det utenlandske ”pass” vedkommende har benyttet for tildeling av D-nummer er et falskt dokument, vanligvis angivelig Hellas- eller Italia-pass. De angivelige innehavere av registrerte enkeltpersonforetak som ikke er norske statsborgere har basert registreringen av foretaket på tildelt D-nummer.

I Folkeregisteret fremgår det at ”ID-kontroll mangler” på alle 5 innehaverne av foretak hvis fakturaer Rapporten pkt 6.1, og vedlegg 3 omhandler: O, L, P, Q og R.

Avgiftspliktige har ikke krevd utskrift av Folkeregisteret under saksbehandlingen og dette forhold må således legges til grunn som uomtvistet.

Det er heller ikke av vesentlig betydning i saken her hvem som formelt sett er sluttkunde i forhold til H AS, altså I AS, S ASA og T AS som anført i uttalelsen i ett av brevene fra fullmektigen.

Skattekontoret bestrider selvsagt ikke at arbeidene i forhold til disse sluttkundene faktisk er blitt utført og levert.

G anfører i sin uttalelse at de store kontantuttak hos foretakets ”underleverandører” mest sannsynlig er brukt til å betale arbeiderne der svart og at vedkommende innehaver har tatt med seg resten uten å skattlegge dette. Slik Skattekontoret ser på dette er det mest sannsynlig, korrekt saksforhold at de store kontantuttakene er bruk til svart avlønning av N og/eller arbeidere i H. Disse arbeiderne kan gjerne være registrerte ansatte i H og ha fått innberettet noe lønn, men ikke all faktisk lønn.

På denne bakgrunn finner Skattekontoret at foretaket ikke pr. i dag har oppfylt vilkåret om å ”sannsynliggjøre at kjøpet (leveransene) i hht listen med fakturaer i pkt 4.3. er en reell utgift for kjøpers virksomhet” i hht bokføringsforskriften § 5-5, siste ledd, annet punktum.

Gs bakgrunn/barndom som påpekt i advokatens brev 8. mars 2012 side 1, er ikke relevant i forhold til rettingsvilkårene i mval (2009) § 18-1, første ledd bokstav b. I 2008 hadde han bodd mange år i Norge, fullført videregående skole i Oslo og han benyttet autorisert regnskapsfører.

Bestemmelsen er formelt sett en ”kan – regel”, men retting skal foretas ved klare feil og innehaveren av et avgiftspliktig foretak skal måles mot den alminnelige aktsomhetsnorm som alle avgiftspliktige i Norge må finne seg i å bli målt mot.

Det er her snakk om et norsk foretak registrert 27. januar 2007 og som hadde drevet avgiftspliktig virksomhet i Norge fra 1. termin 2007. Innehaveren pliktet selvsagt å sørge for tilstrekkelig og presis kjennskap til de rettsreglene som gjaldt for denne virksomhet – herunder mht mva-plikten. Eventuell villfarelse om rettsreglene eller deres innhold kan da ikke være relevant slik at fradragsrett likevel skal aksepteres, ved at man unnlater å benytte rettingsdagangen i hht mval. § 18-1, første ledd.

Ut fra forholdet mellom de to brødrene, som beskrevet i advokatens brev 8. mars 2012 s. 1, herunder at G bodde hos sin bror i X, er det foranledning for Skattekontoret til å påpeke følgende:

H AS har i perioden 1.1.2008 til 30.6.2009 utbetalt pr. bank kr 8,225 mill til Klager. I samme periode har sistnevnte betalt kr 1,953 til D, kr 1,663 til til E, kr 278.500 (kontant) til B, kr 322.500 til C, kr 172.350 til F, kr 381.250 til U, kr 405.000 til V, kr 372.125 til W, kr 303.500 til ukjent person/foretak og kr 703.850 til Y. G har i samme tidsperiode foretatt kontantuttak med kr 2.023.007,- fra foretakets bankkonto.  Til sammen har Klager betalt og tatt ut kontant over kr 8,5 mill. iløpet av disse ett og et halvt år.

Skattekontoret legger til grunn at det fremstår som svært lite sannsynlig som noe reellt kontraktsforhold i entreprenør-bransjen at et relativt sett stort selskap/virksomhet som H AS (ved den eldre brorG) skulle hyre inn så omfattende underentrepriser (underleverandører) via den yngre bror Ni størrelse kr 8 -10 mill i 2008 – dersom H virkelig hadde behov for underleverandører til sine oppdrag på de ulike byggeplassene beskrevet i advokatens brev 8. mars 2012. Eksisterte et slikt faktisk behov for H, ville H selv ha inngått underentreprise-avtaler med foretak som kunne levere tjenester i slik størrelse som disse pengestrømmene er uttrykk for. Når opplegget således fremstår som så vidt atypisk som dette er den mest nærliggende forståelse/forklaring at dette er arrangert ved daglig leder i H for å fremskaffe kontanter slik at arbeidere han selv har kontroll på i H skulle avlønnes svart og/elelr for å fremskaffe penger til seg selv. Skattekontoret bestrider altså ikke at arbeidet på de ulike byggeplassene faktisk er utført overfor oppdragsgiverne til H, som i advokatens brev 8. mars 2012 s.4-5 er opplyst å være bl.a. I AS og J.

Hvis realiteten var slik at G virkelig drev et enkeltpersonforetak med omsetning i størrelse kr 8-10 mill (i 2008) fremstår det som noe uvanlig eller pussig at han i sin innleverte selvangivelse for 2010, datert 1.9.2011, opplyser at han ikke har hatt noen inntekt i sitt foretak i 2010. Det skulle være god grunn til å anta at en såpass stor forretning skulle ivaretas og utvikles om den var reellt fundert - når innehaveren var i starten på sin karriere og 23 år i 2010.

I selvangivelsen for 2010 er G innberettet med kr 386.000 fra H AS – som er et nystiftet selskap 24.11.2009 med hans bror N som dgl.leder/styreleder fra oppstarten av. Slik dette forhold fremstår synes H AS sin virksomhet avviklet og dets virksomhet videreført i H AS – på et tidspunkt etter at Skattekontorets kontroll startet opp den 25. juni 2009, jf. Rapporten pkt. 1.1.

4.8. En samlet bedømmelse. Det som etter dette foreligger mht bedømmelsen av spørsmålet om det skal være fradragsrett for inngående mva på de omhandlede fakturaer inntatt i pkt. 4.3 foran (vedlegg 3 til Rapporten) er to grupper innsigelser:

1. Fakturaene inneholder 2 eller 3 mangler i forhold til bokføringsforskriftens krav. 2. Det er sannsynlig at fakturaene ikke reflekterer noen virksomhetsleveranser fra de fakturerende foretak – fakturaene kan sies å være fiktive (ikke reelle leveranser), jf bokføringsforskriften § 5-5 siste ledd.

Fakturaene oppfyller ikke spesifikasjonskravene i bokføringsforskriften § 5-1-1 nr. 3 og 4, MVA-angivelsen i § 5-1-2 tredje ledd og Skattekontoret kommer til at avgiftspliktige ikke kan anses å ha oppfylt sannsynliggjøringsvilkåret i bokføringsforskriften § 5-5, siste ledd, annet punktum, om at det er en ”reell utgift for kjøpers virksomhet” vi står overfor. Som det fremgår foran legger Skattekontoret til grunn som mest sannsynlig at den reelle leverandøren av det faktiske arbeidet er H AS, og ikke de tilsynelatende underleverandørene til Klager som opplistet i pkt. 4.3 foran og i Rapporten pkt. 6.1.1. med tilhørende spesifikasjon i dens vedlegg 3.

Etter en samlet vurdering av 1) og 2) kommer Skattekontoret til at vilkårene for fradragsrett for beregnet inng. mva. på de omhandlede fakturaene opplistet i pkt. 4.3 foran og i Rapporten pkt. 6.1.1. med tilhørende vedlegg 3 (feilskrevet som 2) ikke er oppfylt.

Feilene er så omfattende, mange og langvarig og gjelder så stort, samlet beløp at Skattekontoret finner det klart at forholdet skal rettes når fradragsføring faktisk ble foreattt i oppgaveterminene i 2008 og lagt til grunn, jf. mval. 2009 § 18-1, første ledd bokstav b - det ene eller begge av alternativene ”mottatt omsetningsoppgave er uriktig” og/eller ”mottatt omsetningsoppgave … bygger på regnskap som ikke er ført i samsvar med gjeldende regnskapslovgivning”.

Vilkåret ”Gjeldende regnskapslovgivning” må klarligvis også omfatte reglene i bokføringsloven § 10 med presiserene og utfyllende forskrifter i bokføringsforskriften kap. 5.

4.9. Størrelsen på det beløp som skal tilbakeføres/rettes, henføring til termin m.v. Etter omstendighetene finner Skattekontoret at det ikke skal foretas noen skjønnsmessig utmåling (i tradisjonell forstand, på usikkert grunnlag) av reduksjonen i inngående avgift, men at rettingen/etterberegningen baseres på Rapportens forslag forankret i de konkret gjennomgåtte fakturaene opplistet i pkt. 4.3 foran, slik at beløpet dermed blir det eksakte kronebeløp kr. 947.611,-

Den ”feil” som skal rettes i hht mval § 18-1 første ledd blir dermed dette bestemte tallet. Tallet er for øvrig ikke bestridt (evt. subsidiært) i avgiftspliktige uttalelser.

Det er ikke bestridt i uttalelsen at det er akseptabelt, praktisk/hensiktsmessig å henføre hele etterberegningen til 3. termin, selv om den enkelte faktura gjelder andre terminer. Ved å henføre alle til 3. termin, jf. mval. 1969 § 30, fremkommer et lavere rentekrav ved etterberegningen enn om hver faktura ble henført til termin for vedkommende dato, jf. skattebetalingsloven (2005) § 11-2, annet ledd med henvisning til § 10-30.

Endringsfristen er ti år og vi ligger klart innenfor denne, jf. mval (2009) § 18-1, tredje ledd.

Konklusjonen blir dermed at inngående merverdiavgift for 3. termin 2008 reduseres med  kr. 974.611,-.

Det vises til vedlagte spesifikasjon av pengekravet, KID-nummer for betaling m.v.

5. Slutning. 3. termin 2008: Inng. mva. reduseres med kr. 974.611,-.”

1.3 Klagers innsigelser

Det bestrisdes ikke at det foreligger formelle mangler ved fakturaene i saken. I følge klagen så er det som er angitt i rapporten riktig for så vidt gjelder mangel på bruk av begrepet mva etter organisasjonsnummer for selger. Det fremkommer at klager ikke var kjent med at kravene i bokføringsforskriften var så strenge at han kunne risikere å tape retten til fradrag på grunn av en slik formell feil. Fra klagen hitsettes:

"Vedtaket er i tillegg begrunnet med at fakturaene mangler angivelse av mengde og tidspunkt. Til dette er følgende å si: For det første er det angitt hvilket prosjekt fakturaene relaterer seg til. Det andre er at fakturaene er utstedt umiddelbart i etterkant av arbeidet, slik at det er mulig å vite når arbeidet er gjennomført eller avsluttet. Det tredje forhold er at partene avtalte faste priser i den forstand at det enten ble avtalt en konkret fast pris for oppdraget, en fast kvadratmeterpris for malerarbeid eller fast pris i forhold til andre faktorer (mengde murerarbeid, mengde flisarbeid el.l.). Klager var av den oppfatning at når det var inngått slike avtaler var det tilstrekkelig at det var en enkel beskrivelse i fakturaen."

Klager oppfordrer klagenemnda til å se på de aktuelle fakturaer og ikke bare beskrivelsen i vedtaket. I følge klager vil man se av fakturaene at disse er annerledes enn den unøyaktige beskrivelsen "ikke når og mengde" som går igjen i vedtaket. Sånn sett skaper vedtaket inntrykk av at fakturaene ikke har noe beskrivelse av de fakturerte ytelser, men bildet er mer nyansert da det er beskrevet hvor ytelsen er levert og hva den har gått ut på.

Det anføres at dette forholdet reguleres av bokføringsforskriften § 5-2-6 på en slik måte at den beskrivelse som er gjort i disse fakturaene er tilstrekkelig. I vedtaket argumenteres det for at bestemmelsen kun gjelder tidspunktet for utstedelse av salgsdokumentasjon. Det siteres fra vedtaket: "Dette framstår som en innsnevrende fortolkning det ikke er grunnlag for i teksten eller systematikken i bestemmelsene. Kapittelet har overskriften "Utstedelse av salgsdokumentasjon" og § 5-2-1 beskriver nærmere hvem som skal utstede den m.v. I § 5-2-6 er det ikke nevnt at bestemmelsen avgrenser seg til tidspunktet. I flere av de øvrige bestemmelser i dette avsnittet framgår det av teksten at man regulerer tidspunktet. Dette taler for at bestemmelsen er ment å ha et videre omfang enn de bestemmelser som bare omtaler tidspunktet."

Klager anfører subsidiært at han har vært av den oppfatning at levert salgsdokumentasjon har vært tilfredsstillende, i så fall har han vært i en faktisk villfarelsessituasjon.

Fiktive fakturaer: I følge klagen bestrider klager at han selv har deltatt i ulovligheter eller medvirket til slike. Det siteres fra klagen: "Min klients oppgave i omsetningsleddene har vært å skaffe underleverandører til H AS. Skattekontoret anfører at det er uvanlig at en underleverandør til et bygg hyrer inn ytterligere underleverandører som igjen har underleverandører. Det foreligger ingen dokumentasjon på Skattekontorets påstander og fra denne side anføres at dette slett ikke er uvanlig. Tvert i mot er det svært vanlig at også underleverandører igjen har underleverandører i entreprisesaker. Å bevisføre dette ligger langt utenfor denne sakens omfang.

Det anføres videre sammenheng mellom blankettnummer og at dette kan indikere et samarbeid omkring juks. Min klient har forklart at han har hjulpet en av underleverandørene med å lage fakturaer i det han selv ikke var i stand til dette. Til andre har han vært "snill" og lånt ut en diskett med en fakturamal han selv hadde utarbeidet. Dette med bakgrunn i at noen av underleverandørene leverte fakturaer som var langt fra de krav som stilles til fakturering i Norge. Min klient ønsket derfor å hjelpe disse og dermed dukker de samme feil opp i fakturaene i fakturaer både i inngående og utgående til/fra selskapet. De feilene klager har i sine fakturaer vil da også finnes i fakturaer fra underleverandørene.

Enkelte av underleverandørene hadde svært dårlig kontorutstyr og klager var derfor "snill" og lot disse få skrive ut fakturaene de hadde laget hos ham. Han ser i dag at det brukes mot ham at han har opptrådt på denne måte. Hadde han visst hvilke problemer dette ville medføre i framtiden ville han selvsagt ha holdt disse underleverandører på en armlengdes avstand."

Videre heter det i klagen at det fremgår av rapporten og vedtaket at underleverandørene umiddelbart eller kort tid etter at de har mottatt oppgjør fra klager, har tatt ut store kontantbeløp og verken rapportert ansatte eller merverdiavgift til myndighetene. I følge klager har han ikke vært kjent med dette eller hatt noen delaktighet i dette.

Oppdragene fikk klager fra H AS og dersom han kunne få gjennomført oppdraget til en lavere pris enn han hadde avtale med H AS ville han sitte igjen med en fortjeneste og slik lage seg en næringsvirksomhet.

Klager har engasjert underleverandører og fakturert H AS for arbeidet som er gjennomført og mottatt faktura fra sine underleverandører for det arbeidet de har uført. Dette har for klager framstått som helt ordinær omsetning med inngående og utgående merverdiavgift i begge ender og korrekt rapportert til myndighetene gjennom innsendte oppgaver. Dersom vedtaket opprettholdes vil klager måtte betale oppimot 1 million i merverdiavgift pga andre personer eller selskapers handlinger. I følge klagers fullmektig må klager bedømmes ut i fra sine handlinger og sine rapporter og ikke ut fra hva eventuelle andre aktører i omsetningskjeden måtte ha funnet på.

Det siteres fra klagen: "Klager ber om at nemnden legger spesielt merke til at Skattekontoret i vedtaket ikke reiser tvil om at arbeidet som er fakturert faktisk er utført. Vedtaket beskriver derimot at andre ledd i omsetningskjeden kan ha stått for ulovligheter. Det man beskriver er at daglig leder i H AS kan ha inngått avtaler med underleverandørene som har medført tilbakeføring av penger til H AS."

Videre siteres det: "Når det ikke er bestridt at det er reell omsetning som har funnet sted, men at andre aktører muligens har hatt et spill bak min klients rygg, må min klient ha rett til fradrag for inngående merverdiavgift.

Klager anfører derfor at det ikke er grunnlag for å nekte fradrag for inngående merverdiavgift med bakgrunn i disse faktiske forhold."

Videre stiller fullmektigen spørsmål ved i hvilken grad klager burde ha oppdaget det forhold at underleverandørene som er omfattet av saken hadde eiere som hadde oppgitt falsk identitet slik det hevdes i vedtaket. Klager innhentet og sjekket firmaenes registrering i Brønnøysund og i tillegg fikk han overlevert skatteattester. Klager mener han fikk dette for alle men kan ikke dokumentere dette i dag. De han har kopier av fremkommer som vedlegg 1, 2, 4, 5 og 6 til fullmektigens brev av 16. 9.2011.

Det siteres fra klagen: "Min klient kunne foretatt identitetskontroll, men ville da blitt forevist det samme falske pass som disse personer åpenbart har brukt i andre sammenhenger.

Å kreve at det skal foretas kontroll av Folkeregisteret synes uhjemlet. Klager har ingen automatisk tilgang til opplysninger fra Folkeregisteret slik Skattekontoret har.

Skattekontoret argumenterer i vedtaket også for at det er lite sannsynlig at et selskap som H AS skulle hyre inn så omfattende underentrepriser som det dreier seg om i denne saken.

Det er viktig for klager å få frem at dette er et spørsmål om sannsynlighet, men at han faktisk fikk disse oppdragene av sin bror, var flink til å skaffe folk til å få gjort oppdragene og fikk dermed stadig nye underentrepriser av H selv ikke hadde kapasitet til å ta seg av.

Hvilke motiver broren har hatt for å gjøre det på denne måten kan man bare spekulere i, men han har trolig sett det som positivt å kunne skaffe sin yngre bror med nystartet virksomhet en mulighet til å komme kjapt i gang med å skaffe seg inntekter på egen hånd. Når klager så viste seg å være flink til å skaffe underentreprenører og få gjort jobbene, har han stadig fått mer oppdrag.

Det beskrives så som pussig at han ikke har næringsinntekt i 2010. Dette skyldes kort og godt at han tok ansettelse i H AS og la sin næringsvirksomhet på vent. Bakgrunnen ligger i denne saken der bokettersyn ble gjennomført i 2009."

Avslutningsvis vises det til mval. § 18-1 og at dette er en "kan-bestemmelse" og at avgiftsmyndighetene ikke må benytte den. Videre heter det i bestemmelsen at man kan foreta en slik retting når en mottatt omsetningsoppgave er "uriktig" eller "ufullstendig" eller "bygger på regnskap som ikke er ført i samsvar med gjeldende regnskapslovgivning".

Det er enighet om at det foreligger formelle feil ved regnskapsdokumentasjonen men klager mener feilene er av en slik karakter at skattemyndighetene trolig kan foreta men ikke behøver å foreta en endring. Det anføres ellers at regnskapene er reelle og gjenspeiler de inntekter og kostnader han har hatt.

Nemnda anmodes om å omgjøre skatteetatens vedtak slik at det ikke gjøres endringer i beregningen av merverdiavgift i regnskapet til BKlager. Nemnda anmodes subsidiært om å foreta en skjønnsmessig justering av beløpet som står i forhold til graden av feil som er begått fra selskapets side.

Klager ønsker å møte i nemnda for å få avgi en muntlig forklaring.

1.4 Skattekontorets vurderinger av klagen Skattekontoret kan ikke, på bakgrunn av en vurdering av de fremsatte anførslene, se at klagen kan føre frem.

Det følger av mval. § 25 at inngående merverdiavgift som ikke kan dokumenteres ved bilag ikke er fradragsberettiget. Videre følger det av bokføringsforskriften § 5-5 at dokumentasjon av kjøp skal være salgsdokumentasjonen selger har utstedt og skal inneholde de opplysningene som fremgår av § 5-1 (§ 5-1-1 og § 5-1-8). Dersom mottatt salgsdokumentasjon er uriktig eller på annen måte ikke tilfredsstiller kravene i § 5-1 (§ 5-1-1 - § 5-1-8), må kjøper kreve ny salgsdokumentasjon og hvis dette ikke lar seg gjøre, må kjøper kunne sannsynliggjøre at kjøpet er en reell utgift for kjøpers virksomhet, jf. bokføringsforskriften § 5-5 femte ledd.

Dokumentasjonskravene skal sikre at de grunnleggende bokføringsprinsippene i bokføringsloven § 4 blir overholdt. Spesielt vises det til prinsippet om realitet i § 4 nr. 3. Her heter det at bokførte opplysninger skal være resultat av faktisk inntrufne hendelser eller regnskapsmessige vurderinger og skal gjelde den bokføringspliktige virksomheten. Videre vises det til prinsippet om dokumentasjon i § 4 nr. 6. Bokførte opplysninger skal være dokumentert på en måte som viser deres berettigelse. Til slutt vises det til prinsippet om sporbarhet i § 4 nr. 7. Dette prinsippet krever at det skal foreligge toveis kontrollspor mellom dokumentasjon, spesifikasjoner og pliktig regnskapsrapportering.

Til tross for at fakturaene ikke tilfredsstilte dokumentasjonskravene i bokføringsforskriften § 5-1-1 flg fradragsførte klager inngående avgift. Det fremgår ikke av fakturaene når ytelsene er levert ei heller hvor mye som er levert, og flere av fakturaene mangler bokstavene MVA etter organisasjonsnummeret. At fakturaene er utstedt umiddelbart i etterkant av arbeidet er ikke tilstrekkelig til å kunne si at vilkåret om tidspunkt og sted for ytelsen i bokføringsforskriften § 5-1-1 pkt. 4 er oppfylt. Som det fremgår av forskriftens § 5-1-1 skal både dato for utstedelse av dokumentasjonen (pkt. 1) og tidspunkt og sted for levering av ytelsen (pkt 4) fremkomme på salgsdokumentasjonen. Heller ikke er det tilstrekkelig å kun angi hvilket prosjekt fakturaene relaterer seg til, ytelsens art og omfang skal også påføres dokumentasjonen, jf. forskriftens § 5-1-1 pkt. 3 og 4. Dette for, som nevnt ovenfor, å sikre at de grunnleggende bokføringsprinsippene i bokføringsloven § 4 blir overholdt. I følge vedtaket av 21. mars 2012 har foretakets vesentlig oppdragsgiver, H AS, opplyst at stort sett alle oppdrag i selskapet ble avtalt muntlig og gikk ut på enten fastpris, kvadratmeterpris eller timepris. Som det følger av bokføringsforskriften § 8-1-2, jf. § 8-4-1 skal bokføringspliktige som utfører tjenester hvor vederlaget er basert på tidsforbruk dokumentere utførte timer for hver enkelt eier og ansatt. Timene skal spesifiseres pr. dag fordelt på intern tid og på de enkelte kunder/oppdrag. Bestemmelsen gjelder også der det er avtalt fast pris.

Det anføres subsidiært at klager har vært i en faktisk villfarelsessituasjon mht hans oppfatning av at levert salgsdokumentasjon har vært tilfredsstillende. Dette mener skattekontoret at klager ikke kan høres med da han selv, i følge fullmektigens brev av 8. mars 2012, reagerte på sine påståtte underleverandørers mangelfulle fakturaer og ga disse en cd med fakturamal som de kunne benytte. Og som det fremgår av vedtaket burde dette ha gitt G en særlig foranledning til å forvisse seg om hva salgsdokumenter skulle inneholde i hht bokføringsforskriften.

Hovedregelen er at fradragsrett for inngående avgift er avskåret når det foreligger slike formelle feil ved kjøpsdokumentasjonen, jf. mval. § 25 (ny lov § 15-10). I følge Merverdiavgiftshåndboken, 8. utgave 2012 side 781, må avgiftsmyndighetene i et etterberegningstilfelle vurdere om den fremlagte dokumentasjonen likevel kan gi grunnlag for fradragsrett selv om dokumentasjonskravene iht. bokføringsforskriften § 5-1 ikke fullt ut er oppfylt.

Etter en konkret vurdering på bakgrunn av de opplysninger som foreligger i saken er skattekontoret kommet til at det ikke er grunnlag for å innrømme fradragsrett for den inngående avgiften knyttet til de aktuelle fakturaene i denne saken. Virksomheten har ikke lagt frem noen form for dokumentasjoner som kan underbygge tjenestene det er fakturert for.

 Skattekontoret kan ikke se at fakturaene gjenspeiler reelle kjøp av avgiftspliktige tjenester og er derfor av den oppfatning at det foreligger fiktiv fakturering.

Når det gjelder spørsmålet om det foreligger fiktiv fakturering viser skattekontoret til den nylig avsagte dommen fra Oslo tingrett av 18. desember 2012. Saken gjelder overprøving av Skatt xs vedtak av 24. januar 2012 hvoretter Ns lønnsinntekt for inntektsåret 2008 ble økt med kr 4 739 675 og for inntektsåret 2009 ble økt med kr 2 328 692. Dommen er per dags dato ikke rettskraftig.

Grunnen til at skattekontoret viser til dommen er at N er daglig leder, styreleder og største aksjonær i selskapet H AS (H) som er den største oppdragsgiveren til Klager . N og G er brødre. Dommen er ikke bindende for foreliggende sak men det som kommer frem angående fiktiv fakturering er av betydning for denne saken da fakturaene som vurderes i dommen er de samme som i foreliggende sak og G har vitnet om disse fakturaene. Dommen følger vedlagt.

Som det fremgår av dommen foretok Skatt x ettersyn hos H og det ble utarbeidet en bokettersynsrapport datert 30. november 2011. H foretok i 2008 og 2009 betydelige utbetalinger til selskapene Klager og K. Utbetalingene fremtrer i Hs regnskap som betaling for mottatte tjenester. I rapporten legges det til grunn at H betalte Klager og K iht fiktive fakturaer. Betalingene er deretter i det alt vesentlige viderebetalt  til underleverandører av Klager ved G og K. Underleverandørene skal ha tatt ut tilsvarende beløp i kontanter ganske umiddelbart etter at beløpene er kommet inn på konto.

Hovedspørsmålet i saken er hvorvidt betalingene er vederlag for mottatte tjenester eller om det foreligger fiktiv fakturering, dvs at fakturaene ikke korresponderer med bakenforliggende ytelser. Følgende er lagt til grunn for vurderingen av om det foreligger fiktiv fakturering, det siteres fra dommen: "Retten bemerker at det her dreier seg om faktureing/betaling i to ledd. De utbetalinger som Klager og K har mottatt fra H som underleverandør til H, er det alt vesentlige blitt viderebetalt av Klager og K til underforetak. Beløpene det gjelder er utbetalinger fra H til Klager(eks. mva) for til sammen kr. 4.392.320 i 2008 og kr. 1.769.940 i 2009 og fra H til foretaket K (eks. mva.) for tilsammen kr. 1.694.0099 i 2008 og tilsammen kr. 989.940 i 2009. Verken Klager eller K har egne ansatte. Med det leveranseomfang som fakturaene fra Klager og K til H foregir, kan ikke Klager og K ha levert ytelsene til H. Retten finner det påfallende at H skulle gå veien om Klager og K for å få levert ytelser fra andre, istedenfor selv å få ytelsene levert. Dette har saksøker etter rettens vurdering ikke gitt noen rimelig forklaring på. Hvorvidt faktureringen til H fra Klager og K er reell, avhenger av om det er utført arbeid for den fakturering som er foretatt. Ifølge faktureringen dreier det seg om arbeid for til sammen cirka 9 millioner kroner. Dersom arbeidet er utført, er det utført av de underunderforetakene som Klager og K har utbetalt penger til. [....] Ved vurderingen av om det foreligger fiktiv fakturering, eller om fakturaene korresponderer med en reell ytelse, legger retten vekt på følgende som fremkommer i bokettersynsrapporten: Kontantstrømmen gjennom underunderforetakene er meget høy, jf. bokettersynsrapporten. [...] Etter rettens vurdering må man ved vurderingen av om det foreligger fiktiv fakturering og vurdering av underunderforetakene klart må se hen til den samlede kontantstrøm for underunderforetakene. Dette er nødvendig for å kunne foreta en helhetsvurdering av underunderforetakene. [...] I underunderforetakene er mottatte beløp fra Klager og K gjennom H tatt ut kontant kort tid etter mottak. Etter rettens vurdering disse kontantuttakene svært påfallende, dersom underunderforetakene skulle drive virksomhet. Videre er det påfallende at det er ingen betaling av betydning fra disse underunderforetakene til andre virksomheter. Det er karakteristisk for disse underunderforetakene at de ikke har registrert ansatte. Det ikke innberettet arbeidsgiveravgift, eller inngitt merverdiavgiftsoppgaver fra disse underunderforetakene. Innehaverne av de underunderforetakene har gjennomgående falsk identitet. Den falske identiteten skal være basert på falskt pass, og det er oppnådd tildelt D-nummer og organisasjonsnummer på enkeltpersonforetak basert på dette. Underunderforetakene finnes ikke på de registrerte adresser, alternativt finnes ikke spor av underunderforetakene. De angivelige innehavere treffes ikke ved besøk på forretningsadressen, selv etter gjentatte forsøk. Varsel fra skattemyndighetene om bokettersyn avstedkommer ingen reaksjon. Postbrev fra Skattekontoret kommer i retur påstemplet "ukjent adresse".

Videre viser retten til at det som fremkommer om til dels nær sammenheng mellom angivelig uavhengige underunderforetaks blankettnummer (faktura/giro-blanketter). Fakturaer/giroer fra ulike foretak har likhetstrekk når det gjelder innholdet i dokumentene. Retten finner det usannsynlig at det er tilfeldig at det som angivelig skal være ulike uavhengige foretak har slik sammenheng mellom blankettnumre slik det er påvist i denne saken. Etter rettens vurdering er dette en indikasjon på at utsteder av fakturaene er en og samme person. Det forhold at fakturaer/giroer fra ulike foretak har likhetstrekk når det gjelder innholdet i dokumentene, trekker i samme retning. Saksøkerens bror G, innehaver av Klager, har forklart at han har bistått den del av innehaverne med å skrive ut faktura. Dette var nødvendig da de ikke forstod norsk m.v. Retten finner at det som er Skattekontoret antagelse, nemlig at samme person har produsert fakturaene. Retten viser til forklaring fra skatterevisor MM og gjennomgangen av fakturaene i bokettersynsrapporten side 10. Ovennevnte forhold, vurdert i sammenheng, tyder etter rettens vurdering klart på at nevnte underunderforetak ikke kan ha levert de til dels betydelige håndverkstjenester det her er tale om. Retten finner det således sannsynliggjort at det foreligger fiktiv fakturering. Når det gjelder det første leddet, faktureringen mellom H og Klager/K, viser retten til at H er fakturert for betydelige beløp. Således er H fakturert av Klager for ca 6 millioner kroner i løpet av en periode på ett og et halvt år. Klager er et enkeltpersonforetak med ingen ansatte. Det fremstår som påfallende at et enkeltpersonforetak uten egne ansatte skal være så vidt betydelig underleverandør for H. Det fremtrer etter rettens vurdering som lite rasjonelt. Saksøkeren har heller ikke gitt noen rimelig forklaring på dette. I tillegg kommer det forhold at innehaver av Klager er G, saksøkerens bror. [...]. Videre fremstår det for retten som påfallende at det ikke er fremlagt noen avtaler mellom H/Klager/K/underunderforetakene når det gjelder oppdrag som skal danne grunnlaget for faktureringen. Retten viser her til de omfattende beløp faktureringen gjelder, og at faktureringen saken gjelder strekker seg over ett og et halvt år. Retten legger videre vekt på at det ikke er fremlagt noe som viser kontakt mellom H/Klager/K/underunderforetakene vedrørende de ulike oppdragene som skal ha vært utført. Det er ikke fremlagt spor av løpende kommunikasjon vedrørende de ulike prosjektene  hverken i form av planlegging, utførelse av arbeid, eller andre forhold. Det er ikke fremlagt brev, ikke e-post, ikke spor av telefonsamtaler, eller annen kontakt mellom H/underforetakene/underunderforetakene. Retten finner det påfallende at intet er fremlagt når det er tale om prosjekter som har vart over noe tid, og som har foranlediget utbetaling av større pengebeløp. Når det gjelder første utbetalingsleddet Klager, har innehaveren G forklart i retten at Klager ikke har dokumentasjon leveranser annet enn selve fakturaene. Fakturaene er også det eneste som er fremlagt i saken som viser kontakt med H/lfa bygg/K/under underforetakene er fakturaer. Dette er påfallende. Også fakturaene i seg selv er påfallende, jf. bemerkningene ovenfor. [...] Etter en samlet helhetsvurdering av bevisene i saken finner retten at det er klar sannsynlighetsovervekt for at de i saken omhandlede fakturaer som H har mottatt og betalt av foretaket Klager og K er fiktive, d.v.s. at fakturaene ikke korresponderer med bakenforliggende ytelse. Betaling av fakturaene er skjedd for å overføre beløp fra H med kostnadsmessig virkning."

Under ingen omstendighet er det fradragsrett for inngående merverdiavgift på fiktive fakturaer, jf. mval. § 21 (ny § 8-1), jf. Borgartings lagmannsretts dom av 1. mars 2010 (LB-2009-12651 Top Models) og Oslo tingrettsdom av 10. oktober 2008 (TOSLO-2008-66175 Viking Bygg AS). Det er uten betydning om selger har innberettet og innbetalt avgift og staten derfor ikke er påført noe tap, jf. Rt. 1997 s. 1564 (Nausdal Fiskefarm AS).

Skattekontoret mener det er flere forhold som beviser at det dreier seg om fiktiv fakturering, jf. dommen det refereres fra ovenfor. Leverandørene som skal ha utstedt fakturaene til klager har tydelige tegn på å være såkalte uttaksledd og/eller mellomledd. Leverandørene har ingen ansatte og det er ikke mye som tyder på at de driver reell næringsvirksomhet. Det faktureres fiktivt og tas ut store beløp kontant. Videre er det til dels nær sammenheng mellom angivelige uavhengige foretaks blankettnummer (faktura/giro-blanketter) og fakturaene/giroene fra de ulike foretakene har likhetstrekk mht innhold i dokumentene; dette kan tyde på at samme person har produsert fakturaene/giroene.

Klager kan ikke høres med at han ikke har deltatt i ulovligheter eller medvirket til slike. Dette på bakgrunn av det som er fremkommet vedrørende fakturaene som er lagt til grunn for etterberegningen. Skattekontoret er av den oppfatning at klager har vært en aktiv aktør i organiseringen av den fiktive faktureringen.

På bakgrunn av det som er fremkommet i saken kan ikke skattekontoret se at klager har sannsynliggjort at fakturaene i denne saken refererer seg til arbeid utført som ledd i avgiftspliktig næringsvirksomhet.

2. Tilleggsavgift

2.1 Sakens faktum Det er ilagt tilleggsavgift med 40 %, pålydende kr 389 844 for forholdene som fremkommer under innstillingens punkt 1.

2.2 Skattekontorets vedtak og begrunnelse Det siteres fra skattekontorets vedtak av 7. januar 2013:

"Skattekontorets vurdering:

Det følger av merverdiavgiftsloven (mval.) av 19. juni 1969 § 73 første ledd, jf. ny lov av 2009 § 21-3 første ledd, at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser i merverdiavgiftsloven eller dens forskrifter, kan ilegges en tilleggsavgift med inntil 100 %.

Avgiftsmyndighetene har bevisbyrden for at vilkårene for å ilegge tilleggsavgift er oppfylt.

Skattekontoret kan ikke se at det i tilsvaret av 2. november 2012 fremkommer formildende omstendigheter som tilsier en reduksjon av den varslede tilleggsavgiften.

På bakgrunn av det som er avdekket under kontrollen jf. bokettersynsrapporten av 16. august 2011 og vedtaket av 21. mars 2012, finner skattekontoret det fortsatt bevist utover enhver rimelig tvil at virksomheten har fradragsført inngående avgift uten tilfredsstillende legitimasjon, jf. mval. § 25 / ny lov § 15-10 nr. 1, jf. bokføringsloven § 10 første ledd og bokføringsforskriften §§ 5-1-1 og 5-1-2. Det er fradragsført inngående merverdiavgift med til sammen kr 974 611 hvor inngående avgift ikke er tilfredsstillende legitimert. Skattekontoret er av den oppfatning at det dreier seg om fiktiv fakturering og at G anses for å ha kjent til og vært delaktig i dette.

Skattekontoret finner etter dette å kunne ilegge virksomheten tilleggsavgift med 40 % pålydende kr 389 844, idet virksomheten anses for å ha opptrådt grovt uaktsomt/forsettlig ved fradragsføringen av den inngående merverdiavgiften pålydende kr 974 611. Det legges vekt på at det dreier seg om et stort beløp og at det er tale om en planmessig unndragelse."

2.3 Klagers begrunnelse Skattekontoret legger til grunn tilsvaret av 2. november 2012 som klagers begrunnelse for at tilleggsavgift ikke skal ilegges.

Det fremgår av brevet at forutsetningen for at det skal ilegges tilleggsavgift er at det foreligger forsettlig eller uaktsom overtredelse av loven eller forskriftene.

Fra brevet hitsettes: "Som det fremgår av klagesaken bestrider G vesentlige deler av den vurdering som er gjort av skattekontoret med hensyn til hans deltakelse i de forhold som er beskrevet i vedtaket. Min klient har ikke kjent til at det har foregått ulovligheter slik skattekontoret legger til grunn. Om andre har begått ulovligheter, så kan han ikke stilles til ansvar for dette.

Min klient bestrider ikke at han har mottatt og honorert fakturaer som ikke har vært fullt ut tilfredsstillende etter lovens og forskriftenes krav. Vi snakker her imidlertid om mindre betydningsfulle forhold som ikke gir grunnlag for en så kraftig reaksjon som 40 % tilleggsavgift."

På bakgrunn av ovenstående anføres det at dersom man skal ilegge tilleggsavgift, må denne settes til et vesentlig lavere beløp gitt Gs uoppmerksomhet når det gjelder honorering av og krav om fradrag av fakturaer som ikke fullt ut tilfredsstiller lovens og forskriftenes krav. Forøvrig vises det til innsigelsene som er gjort i hovedsaken.

Det påpekes også her Gs unge alder, uerfarenhet med næringsdrift og manglende kjennskap til findetaljene i regelverket. Det er et betydelig beløp som etterberegnes i hovedkravet som han kan bli tvunget til å tilbakebetale og vedtaket han har mottatt oppleves som svært tyngende og en tilleggsavgift vil forsterke dette i vesentlig grad.

2.4 Skattekontorets vurderinger av klagen Skattedirektoratet har fastsatt retningslinjer for behandling av saker som vedrører tilleggsavgift, datert 10. januar 2012. Av retningslinjene fremgår det at der avgiftssubjektets overtredelse må anses som grovt uaktsom eller forsettlig, skal satsen for tilleggsavgift være 40 % eller 60 %. Valg av sats skal avgjøres ut fra en totalvurdering av avgiftssubjektets forhold, herunder om det foreligger skjerpende omstendigheter.

Det foreligger grov uaktsomhet der overtredelsen av lov eller forskrift anses som kvalifisert klanderverdig og avgiftssubjektet er sterkt å bebreide for den manglende aktsomheten. Grov uaktsomhet er ifølge retningslinjene typisk aktuelt der det ikke foreligger dokumentasjon for forsettlig overtredelse men den avgiftspliktige ”måtte forstå” at handlingen/unnlatelsen medførte overtredelse av lov eller forskrift. Forsett foreligger når avgiftssubjektet er klar over at han har overtrådt loven ved for eksempel enten å ha sendt en uriktig oppgave eller ved at han er klar over at han ikke har sendt inn oppgave for en eller flere terminer.

I denne saken er det avdekket grove overtredelser av merverdiavgiftslovgivningen. Det er fradragsført inngående avgift på grunnlag av kjøpsdokumentasjon som ikke tilfredsstiller de oppstilte krav i regnskapsloven med forskrift. Videre er det avdekket flere forhold og omstendigheter som skattekontoret mener viser at de angjeldende fakturaene er fiktive og ikke gjenspeiler de reelle forhold. Skattekontoret har vurdert det slik at det gjennom det som er beskrevet ovenfor, er bevist utover enhver rimelig tvil at klager må ha visst om/vært klar over dette.   Med bakgrunn i det ovennevnte fastholder skattekontoret ileggelsen av tilleggsavgift med 40 %.

Skattekontorets innstilling til vedtak Skattekontoret foreslår etter dette at det fattes slikt

V e d t a k :

Den påklagede del av etterberegningen stadfestes

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlemmer Rivedal, Ongre, Kloster, Stenhamar og Nordkvist har alle sluttet seg til skattekontorets innstilling

V e d t a k:

Som innstilt.