Lovhenvisninger: skatteloven § 13-1

3. Saksforholdet

Skattekontoret har i sin redegjørelse opplyst følgende om saksforholdet:

"3. Saksforholdet

Skattekontoret avholdt kontroll hos A (A eller selskapet) for årene 2009-2015. Selskapet har avvikende regnskapsår. Kontrollen var avgrenset til å gjelde finansielle transaksjoner. Skattekontoret fattet vedtak om endring 1. mars 2019 ("vedtaket"). Vedtaket ble påklaget av selskapet 31. mai 2019.
Under arbeidet med klagen fant skattekontoret at det var gjort en feil i skjønnsutøvelsen som medførte en endring i fastsettelsen av rentesatsen. Dette var ikke omtalt i selskapets klage og skattekontoret fattet derfor vedtak om endring etter eget initiativ 5. september 2019 ("endringsvedtaket"). Rettingen av feilen medførte en revurdering av skjønnsutøvelsen, herunder kredittvurderingen av C, og resultatet ble en nedjustering av endringsbeløpet [for inntektsårene 2011-2015, mens endringsbeløpet for 2010 ble økt].
Det var for øvrig ingen uenighet om faktum som vedtaket bygger på.

Selskapet påklaget endringsvedtaket 24. oktober 2019. Klagen er rettidig.

Spørsmålet i saken gjelder prisingen av utlån til C. Ettersom faktum er uomtvistet og det kun er spørsmålet om prisingen for inntektsåret 2010 på den fastlagte transaksjonen som vurderes, vil det kun redegjøres kort for faktum. For en full gjennomgang av faktum vises det til vedtakets punkt 4, men leseren bes være oppmerksom på at når det gjelder pkt. 4.4.5 Kredittvurdering av C vises det til endringsvedtakets avsnitt Konsekvensen av endring i Moody's og renteberegningen.

B ble kjøpt av A-konsernet i november 2015 og endret navn til A. Oppkjøpet er uten betydning for kontrollen, selv om det har vanskeliggjort selskapets mulighet til å hente inn opplysninger under og i etterkant av kontrollen.

3.1. Fastsettelse av inntekt og formue

Selskapet har for inntektsåret 2010 levert selvangivelse. Grunnlaget for skatt ble ved ordinær ligning satt til:

Inntekt 2010: -51 776 985 (etter anvendelse av fremførbart underskudd og ytt konsernbidrag)

Poster i næringsoppgaven som berøres av endringssaken, post 1920 Bankinnskudd og post 8030 Mottatte renteinntekter fra foretak i samme konsern for inntektsåret 2010:

Post 1920: NOK 876 151 211
Post 8030: NOK 17 069 964

Slutningen for inntektsåret 2010 i vedtaket:
Inntekt før anvendelse av fremførbart underskudd økes med
NOK 13 627 000, fra NOK -51 776 985 til NOK -38 149 985.
Inntekt etter anvendelse av fremførbart underskudd er NOK 0.
Underskudd til fremføring økes med NOK 38 149 985, fra NOK 375 468 916 til NOK 413 618 901.

Slutningen for inntektsåret 2010 i endringsvedtaket:
Inntekt før anvendelse av fremførbart underskudd økes med
NOK 12 783 036, fra NOK -38 149 985 til NOK -25 366 949.
Inntekt etter anvendelse av fremførbart underskudd er NOK 0.
Underskudd til fremføring per 31.12. utgjør NOK 400 835 865.

[Slutningen i skattekontorets vedtak er noe upresis. Sekretariatet presiserer at NOK 375 468 916 er selskapets ubenyttede underskudd fra inntektsåret 2009. I skattekontorets vedtak datert 5. september 2019 er inntektsten for 2010 skjønnsmessig fastsatt til et underskudd på NOK 25 366 949. Underskuddet til fremføring per 31.12.2010 etter inntektsendringen utgjør dermed NOK 400 835 865.]

 

3.2. Generelt om konsernkontoordningen

A deltar i konsernets ordning for sentralisert likviditetsforvaltning.
C ("C") er ansvarlig for ordningen. Gjennom ordningen har konsernet til hensikt å oppnå besparelse av rentekostnader og bankomkostninger. Gode finansieringsvilkår, reduserte transaksjonskostnader og forbedret likviditet skal muliggjøre besparelsene.

Konsernet oppnår normalt en felles og mer effektiv likviditetsforvaltning med en optimal ekstern finansiering gjennom slike ordninger. Deltakerne får gunstigere konserninterne rentevilkår både på plasseringer og opptrekk i en konsernkontoordning enn hva de ville oppnådd dersom de ikke deltok i ordningen. Fordelen knyttet til deltakernes samlede plassering og trekk oppstår når et selskaps overskuddslikviditet nyttiggjøres av et annet konsernselskap. Videre sparer konsernet transaksjons- og administrasjonskostnader. Den samlede effekten av ordningen kan omtales som en samordningsfordel.

Samordningsfordelen skal fordeles mellom de deltakende selskapene og eieren av konsernkontoordningen. Fordelingen må stå i forhold til selskapenes bidrag til oppnåelsen av samordningsfordelen.

For å kontrollere om samordningsfordelen er korrekt fastsatt i konsernkontoordningen, samt om samordningsfordelen er riktig fordelt mellom deltakerne, er det behov for omfattende informasjon om konsernkontoordningen. For å foreta en fullstendig vurdering må man blant annet ha informasjon om kapitalsituasjonen i konsernkontoen, antall deltakere, deltakernes kapitalsituasjon, kredittverdighet og deres daglige saldo på konsernkontoen, samt hvordan skattyters og konsernets overskuddslikviditet utnyttes. Dette var informasjon som ikke var tilgjengelig for skattekontoret slik at det ikke var mulig å vurdere samordningsfordelens størrelse og kontrollere om samordningsfordelen var riktig fordelt mellom deltakerne.

Skattekontoret var derfor henvist til å vurdere transaksjonen mellom A og C isolert for å undersøke om A mottok riktig rente på sine plasseringer, herunder om rentevilkårene var i samsvar med den faktiske transaksjonen.

3.3. Generelt om renter og kredittvurdering

Renter er ofte bygget opp av en referanserente og et risikopåslag. Det er fastsettelsen av risikopåslaget som er spørsmålet i klagen.

3.3.1. Referanserente

Referanserente, ofte omtalt som risikofri rente, er basert på for eksempel NIBOR/NIBID eller LIBOR/LIBID med en gitt varighet, fra overnatten til 6/12 måneder avhengig av hvilken type referanserente som velges. Lengden på referanserenten sier noe om den tiltenkte varigheten av plasseringen.

Tradisjonelt har BOR-renter blitt benyttet ved utlån, mens BID-renter benyttes ved innskudd. BID-renter kvoteres ikke lenger for norske kroner og det benyttes i dag i stor grad BOR-renter i stedet.

For plasseringer i norske kroner er det vanlig å ta utgangspunkt i
3 måneders NIBOR som referanserente, selv om det er plasseringer av lengre varighet. Det er lagt til grunn 3 måneders NIBOR i både vedtaket og endringsvedtaket. Selskapet har ikke kommentert dette i klagen.

3.3.2. Risikopåslag

Marginen, eller risikopåslaget, er et uttrykk for risikoen man påtar seg ved plasseringen. Denne risikoen kan illustreres ved kredittvurderingen til mottaker av plasseringen. Kredittvurderingen er et mål på sannsynligheten for at et selskap kan gjøre opp sine forpliktelser.

Ut ifra kredittvurderingen fastsettes det et risikopåslag, ofte omtalt som margin eller spread. Risikoen kommer til uttrykk som en prosentsats eller basispunkter med positivt eller negativt fortegn. Har selskapet en dårlig kredittvurdering anser man risikoen som høy, og risikopåslaget øker. I kombinasjon vil referanserenten og risikopåslaget gi rentesatsen, og dermed avkastningen, for den aktuelle plasseringen.

3.4. Kort om avtalen

Konsernkontoforholdet for 2010 er regulert i Treasury Management-avtalen ("TMA 2004"). Avtalen ble inngått mellom C og A [B] og trådte i kraft
5. januar 2005. Den fornyes automatisk hvert år med mindre en av partene avslutter den. I henhold til avtalen pkt. 2.1 skal A låne ut sitt likviditetsoverskudd (omtalt som "surplus" i avtalen) til C, og låne av C ved behov (omtalt som "requirements" i avtalen). Overskudd er definert som penger som deltakeren ikke forventer å ha behov for på kort, mellomlang, eller lang sikt. For å skille hvilken vei transaksjonene går vil utlån til C i det videre omtales som plasseringer, mens lån fra C vil omtales som lån.

Uavhengig av avtalen skal/kan deltakeren beholde tilstrekkelig likviditet til daglig drift og betjening av gjeld (pkt. 2.1).

TMA 2004 regulerer vilkårene for tre ulike varigheter for plassering av overskuddslikviditet og lån i pkt. 2, kort, mellomlang og lang varighet. Av avtalens punkt 1 Definitions fremgår det at kort varighet ikke overstiger tre måneder, medium varighet overstiger tre måneder, men er kortere enn ett år, og lang varighet overstiger ett år. Vilkårene for de tre varighetene fremgår nedenfor. Plasseringer av kort og mellomlang varighet tar utgangspunkt i en referanserente (kalkulert NIBID).

Avtalen hadde ikke vedlegg med spesifikasjon av rentevilkårene, men selskapet har opplyst at vilkårene som er spesifisert i vedlegg til Treasury Management-avtalen ("TMA 2014") gjaldt tilsvarende for årene 2004-2014, slik at det kun var konsernets gjennomsnittlige finansieringskostnad som ble særskilt fastsatt.

Alle rentesatsene er hentet fra Reuters, se rapporten kapittel 6.3.1 for mer informasjon. Rentesatsene fastsettes ut ifra valutaen og varigheten på plasseringen/lånet. Gjennomsnittlig finansieringskostnad er nærmere beskrevet nedenfor.

  Langsiktig varighet

• over 12 måneder
• Langsiktige låne- og plasseringsbehov skal diskuteres mellom partene for å finne den beste løsningen for deltakeren, konsernets og deltakerens beste tatt i betraktning.
• Rentevilkår for langsiktige lån/plasseringer skal avtales særskilt fra gang til gang.
• Begge parter kan be om en tidligere avslutning på hele eller deler av den langsiktige plasseringen på fem dagers varsel. Corporate Treasury kan belaste gebyr (breakage cost).

Mellomlang varighet

• 3-12 måneder
• A skal selv informere om hvor mye de ønsker å plassere.
• Av pkt. 2.3 i avtalen fremgår det at rentevilkår for mellomlang varighet på lån skal avtales særskilt fra gang til gang. I vedlegg til 2014-avtalen fremgår det at renten skal være Bor (1) + gjennomsnittlige finansieringskostnader, hvor BOR (1) er oppgitt å være 3 måneders NIBOR.
• Renten på plasseringer skal være BID (3): årlig interbank referanse bid-rente,
• Renteperioden opplyses å være samme som lengden på plasseringen.
• Begge parter kan be om en tidligere avslutning på hele eller deler av den mellomlange plasseringen på fem dagers varsel. Corporate Treasury kan belaste gebyr (breakage cost).

Kortsiktig varighet

• Under 3 måneder
• A skal selv informere om hvor mye de ønsker å plassere/låne.
• Rentevilkår for kortsiktig plassering: BID (3): årlig interbank referanse bid-rente. Renteperioden opplyses å være maksimalt 3 måneder, samme som lengden på Depositen.
• Rentevilkår for kortsiktig lån: BOR (1) + gjennomsnittlige finansieringskostnader, hvor BOR (1) er oppgitt å være 3 måneders NIBOR.
• Begge parter kan be om en tidligere avslutning på hele eller deler av den kortsiktige plasseringen på to dagers varsel, mens det er fem dagers varsel for lån. Corporate Treasury kan belaste gebyr (breakage cost). Avslutning av lån må godkjennes av Corporate Treasury.

3.5. Gjennomsnittlig finansieringskostnad

I TMA-avtalene beskrives marginpåslaget ved korte og mellomlange konserninterne lån som konsernets gjennomsnittlige finansieringskostnad.

Denne har i følge selskapet i perioden vært:

02.03.2006-30.09.2009 250 basispunkter "bps" (2,5 %)
01.10.2009-                                           150 bps (1,5 %)

Skattekontoret har forsøkt å innhente opplysninger om hvordan den gjennomsnittlige finansieringskostnaden fastsettes/beregnes. Det ble ikke gitt opplysninger om dette utover å vise til hva som ble fastsatt. I e-post av 12.04.2016 opplyses det at 150 bps utgjør D-konsernets gjennomsnittlige margin for mellomlang finansiering.

Selskapet har opplyst at det ikke har, eller har hatt, tilgang til vilkår eller avtaler som C har inngått med andre parter. Ettersom konserntilknytningen til C opphørte i november 2015 har det norske selskapet ingen transaksjoner med C lenger og det er begrenset mulighet til å innhente informasjon om tidligere år.

3.6. Praktisering av avtalene

I avtalen beskrives lån og fordringsforhold slik at de kan inngås på kort, mellomlang og lang sikt. Selskapet har utelukkende foretatt plasseringer av kortsiktig varighet i 2010, omtalt som 3-måneders Deposits/Deposits i 2010.

I sum har det til enhver tid stått betydelige beløp til kortsiktige vilkår, i all hovedsak fordelt på et par større Deposits. Disse har rullert løpende med
tre måneders varighet.

Rentebetingelsene er oppgitt å være BID-renter med en varighet på
3 måneder, tilsvarende lengden på plasseringene til A. Ettersom BID-renter ikke lenger beregnes/publiseres i Norge ba skattekontoret opplyst hvilke rentebetingelser som faktisk ble benyttet. På spørsmål om fremleggelse av rentebetingelser for 2009-2014 svarer selskapet at BID-renten normalt har vært 1/8 lavere enn BOR-renten. Skattekontoret har forsøkt å sammenligne den anvendte rentesatsen med Norges Banks BOR-rente minus 1/8 uten at dette lar seg avstemme nøyaktig. Skattekontoret har gjort stikkprøver som viser at renten på tidspunktet for plasseringen ligger lavere enn 3-måneders NIBOR (uten marginpåslag).

I skattekontorets avklaring av faktum legges det til grunn at store deler av kapitalen som er plassert under avtalens kortsiktige innskuddsbetingelser er et utlån av kapital som til dels har stått over meget lang tid, og uten tilstrekkelig kompensasjon for rente- og kredittrisiko. Selskapet har mottatt renter beregnet som på kortsiktige plasseringer. Det legges derfor til grunn i vedtaket at rentevilkårene i konsernkontoavtalen har medført en inntektsreduksjon for selskapet slik at det foreligger skjønnsadgang. Dette er ikke påklaget av selskapet.

3.7. Skjønnsutøvelsen

3.7.1. Skjønnsutøvelsen i vedtaket

Ved skjønnsutøvelsen vurderte skattekontoret hvor stor del av saldoen som har stått fast over en lengre periode.

[Skattekontoret kom fram til at følgende beløp har stått fast over en lengre periode, jf. vedtaket side 48 og endringsvedtaket side 7:

Inntektsår	2010	2011	2012	2013	2014	2015
Beløp	600 000 000	750 000 000	950 000 000	1 000 000 000	950 000 000	950 000 000

]

Deretter ble det lagt til grunn en varighet på denne delen av plasseringen på 12 måneder. Dette beløpet ble deretter renteberegnet med en rente ment for utlån med 12 måneders varighet. Renteberegningen av den resterende delen av plasseringen ble ikke tatt opp til endring og forble derfor renteberegnet som tidligere med en rentesats beregnet på kortsiktige plasseringer.

Skattekontoret utarbeidet et renteintervall i forbindelse med skjønnsutøvelsen. Dette ble gjort ved å foreta en stand-alone kredittvurdering av C som låntaker. Resultatet ble Ba2 på Moody's skala. (Selskapet benytter Bloombergs skala og i vedlegg 12 fremgår en sammenligning av disse to skalaene.) Som del av et konsern mottar C implisitt støtte fra ultimat mor, D. Kredittvurderingen av C kan imidlertid ikke bli bedre enn kredittvurderingen til det ultimate morselskapet. Kredittvurderingen til D var Baa1, fire hakk høyere enn Cs' kredittvurdering. For å komme frem til et sannsynlig intervall ble Cs kredittvurdering justert opp som følge av muligheten for implisitt støtte fra D, samtidig som taket på intervallet ble justert til D sin kredittvurdering minus ett trinn. Dette antas å utgjøre ytterpunktene for intervallet. Det ble deretter hentet ut rentemarginer fra Moody's for disse kredittvurderingene og det utgjorde marginintervallet i vedtaket.

I TMA-avtalene fremgikk det av vilkårene hvordan lån av mellomlang varighet (3-12 måneder) skulle prises. Skattekontoret fant at konsernets rentevilkår utgjorde en intern cup ettersom disse var basert på eksternt låneopptak. Skattekontoret sammenlignet deretter konsernets rentevilkår med renteintervallet og fant at konsernets rentevilkår for ett av årene var under intervallet, for tre av årene innenfor intervallet, mens det for 2014 og 2015 var over intervallet. Skattekontorets beregninger viste at det var gunstigere for selskapet å benytte konsernets vilkår enn rentemarginene basert på intervallet. I vedtaket ble det derfor lagt til grunn en rentefastsettelse på 3 mnd. Nibor med tillegg av et risikopåslag fastsatt tilsvarende konsernets vilkår for utlån av mellomlang varighet.

[Fra vedtaket side 52 gjengis følgende tabell som viser elementene i skattekontorets beregning av inntektstillegget for hvert år:

Inntekts år	Beløp	Årsgj.snitt 3M NIBOR	Margin- tillegg	Skjønns- messig fastsatt rente (3M NIBOR + margintillegg)	Rente-inntekt	Beregnet opprinnelig rente	Opprinnelig inntektsført**)	Inntekts-økning ***)
2010	600 000 000	2,17	2	4,17	25 016 964	1,90	11 389 843	13 627 120
2011	750 000 000	2,58	1,5	4,08	30 631 883	2,26	16 959 147	13 672 735
2012	950 000 000	2,87	1,5	4,37	41 513 003	2,51	23 855 127	17 657 875
2013	1 000 000 000	2,05	1,5	3,55	35 514 756	1,80	17 950 411	17 564 344
2014	950 000 000	1,71	1,5	3,21	30 531 632	1,31	12 468 750	18 062 882
2015	950 000 000	1,62	1,5	3,12	29 671 667	1,24	11 803 750	17 867 917

]

3.7.2. Skjønnsutøvelsen i endringsvedtaket

Selskapet påklaget det opprinnelige vedtaket og i forbindelse med gjennomgangen oppdaget skattekontoret feil i skjønnsutøvelsen som ikke var påklaget av selskapet. Det var gjort en feil i omregningen av marginen fra Libor til Nibor. Videre var det foretatt en algoritmeendring i Moody's etter at vedtaket var fattet som medførte at renteintervallet forskjøv seg for enkelte år når skattekontoret hentet ut nye marginer. Etter algoritmeendringen lå den anvendte marginen utenfor intervallet for flere år enn i vedtaket og det medførte at konsernets gjennomsnittlige finansieringskostnad ble ansett som uegnet som margin ved skjønnsutøvelsen. Skattekontoret måtte derfor foreta en ny vurdering av hvilken rentesats innenfor intervallet som skal benyttes ved skjønnet.

Skattekontoret så ved gjennomgangen av kredittvurderingen at regnskapet til C som kredittvurderingen var bygget på, ikke var basert på den fulle underliggende verdien i selskapet. C er morselskapets eneste datterselskap og eier konsernets operative selskaper. I regnskapet til C fremkommer datterselskapene som investeringer i døtre og selskapets inntekter består av management fees fra konsernselskapene. Den fulle verdien av døtrene fremkommer ikke.

Morselskapet D står for en stor del av den eksterne finansieringen som videreformidles til C og har inntekter fra de indirekte døtrene for bruk av
D-navnet. I morselskapets konsoliderte regnskap vises i tillegg til selskapets egen virksomhet, også konsoliderte verdier for alle konsernets selskaper, slik at de samme datterselskapenes inntekter/kostnader og balanseverdier her fremkommer fullt ut.

Etter skattekontorets vurdering burde de underliggende verdiene i større grad blitt vektlagt også i kredittvurderingen til C. I henhold til kredittvurderingsmetodikken er det mulig å gå bort fra resultatet dersom det ikke anses rimelig. I endringsvedtaket ble det derfor lagt til grunn en kredittvurdering for C ett hakk under morselskapets vurdering, dette var samme resultat man var kommet frem til når implisitt støtte ble vurdert. Det forelå ingen garanti mellom morselskapet og C slik at det ikke var grunnlag for at C skulle ha samme kredittvurdering som morselskapet.

I endringsvedtaket la skattekontoret til grunn følgende kredittvurdering av C for de aktuelle årene:

Inntektsår	2010	2011	2012	2013	2014	2015
Kredittvurdering	Baa2	Baa2	Baa2	Baa3	Baa3	Ba1

På bakgrunn av disse kredittvurderingene ble det innhentet medianer for margintillegg fra Moody's Analytics Transfer Pricing plug-in modul. Medianene hentes ut ved å angi dato, kredittvurdering og varighet. Medianene er tatt ut ved utløp av regnskapsåret 31.03 eller nærmeste tilgjengelige etterfølgende dato, og angir margin over 3 måneders LIBOR for USD. Marginene ble deretter omregnet til marginer over 3 måneders NIBOR for NOK.

Kredittvurderingen av C er satt til morselskapets kredittvurdering minus ett hakk og er den beste ratingen selskapet kan oppnå uten en garanti. Det oppstilles derfor ikke noe marginintervall, og det hentes ut medianer spesifikt for den aktuelle kredittvurderingen.

Inntektsår	2010	2011	2012	2013	2014	2015
Marginer	413	40	32	66	41	71

Det er benyttet samme fremgangsmåte for å komme frem til risikopåslag for samtlige år. "

Selskapets klage til Skatteklagenemnda ble sammen med skattekontorets redegjørelse og sakens dokumenter mottatt i sekretariatet for Skatteklagenemnda 18. desember 2019. Selskapet fikk innsyn i skattekontorets redegjørelse 19. desember 2019.

Utkast til innstilling ble sendt på innsyn den 7. februar 2022. Selskapet ba om at fristen for å inngi merknader til utkastet settes til utgangen av mars 2022. Den 29. mars 2022 orienterte selskapet i en telefonsamtale at selskapet ikke hadde kommentarer til utkastet til innstilling.

4. Skattepliktiges anførsler

Skattekontoret har gjengitt den skattepliktiges anførsler slik i redegjørelsen:

" Selskapet anfører at risikopåslaget for inntektsåret 2010 er satt for høyt. Risikopåslaget i endringsvedtaket ble fastsatt til 413 basispunkter, mens det var fastsatt til 200 basispunkter i det opprinnelige vedtaket. Dette medførte økt endringsbeløp. Selskapet har ikke kunnet verifisere at risikopåslaget gjenspeiler markedsrenten på det aktuelle tidspunktet. Det foreligger ingen forklaring på det store avviket.

Selskapet har hentet inn renteanalyser som viser at renten var høyere i inntektsåret 2010, men ikke så høy som skattekontoret anfører.

Selskapet anfører at morselskapets kredittvurdering på Baa1 skal legges til grunn for analysen ettersom hele konsernets virksomhet ligger innunder lånemottaker, C. Tall fra Bloomberg viser at intervallet for risikopåslaget for denne kredittvurderingen [per 31. mars 2009] ligger mellom 241 og 259 basispunkter, [median 250 basispunkter]. For kredittvurderingen til C, Baa2, er risikopåslaget ca. 40 basispunkter høyere, [dvs. intervallet er mellom 284 og 303 basispunkter, median 294 basispunkter.] Skattekontorets risikopåslag [inklusive intervallene fremlagt av skattepliktige] er innhentet for 31. mars 2009 og ikke som et gjennomsnitt for hele året. På grunn av markedsforholdene vil dette gi en høy rente.

For å begrense tid og ressursbruk stilles det kun spørsmål ved rentefastsettelsen for inntektsåret 2010. Skjønnsutøvelsen må basere seg på markedsdata og et risikopåslag på 241 basispunkter ligger tettere opp til skattekontorets opprinnelige rentefastsettelse enn det skattekontoret legger til grunn i endringsvedtaket. "

5. Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert klagen slik i redegjørelsen:

"Selskapet har kun påklaget skjønnsutøvelsen for inntektsåret 2010. Skattekontoret går derfor ikke inn på spørsmålet om vilkårene i skatteloven
§ 13-1 første ledd er oppfylt. Skattekontoret viser til de vurderinger som er foretatt i vedtakets pkt. 6 Skattekontorets vurderinger, herunder pkt. 6.8.3 Inntektsreduksjon.

Spørsmålet er om skjønnsutøvelsen for inntektsåret 2010 er riktig, nærmere bestemt om risikopåslaget er satt for høyt.

Skattekontorets innstilling er at det ikke er grunn til å oppheve endringsvedtaket eller justere skjønnet for inntektsåret 2010.

5.1. Kredittvurdering av C

Selskapet anfører at C skulle hatt samme kredittvurdering som morselskapet, altså Baa1 i stedet for Baa2. Ettersom det ikke foreligger juridisk bindende utsagn om støtte eller eksplisitte garantier fra morselskapet til C er skattekontoret av den oppfatning at selskapet ikke kan oppnå samme kredittvurdering som morselskapet. Dette underbygges av metodedokument utarbeidet av Moody's og i et av OECDs høringsutkast i forbindelse med BEPS. Dette ble drøftet i vedtaket pkt. 6.9.1. og skattekontoret viser til dette:

I metodedokumentet til Moody's for rating av datterselskaper uten juridisk forpliktende støtte, skiller Moody's først mellom juridisk forpliktende garantier som gir kreditor rettslig krav full dekning, og øvrige avtaler om støtte. ( Se vedlegg 17, Moody's Rating Methodology; Rating Non-Guaranteed Subsidiaries, desember 2003, s. 2.) Øvrige avtaler om støtte kan igjen deles i sterke og svake avtaler. Sterke avtaler inneholder kvantitative mål på omfanget av støtten, mens svake avtaler slik som comfort letters og moralske forpliktelser ikke inneholder kvantitative størrelser. Den aller svakeste form for støtte er verbale uttalelser om intensjoner om finansiell støtte og om den strategiske viktigheten av datterselskapet.

Det fremgår av metodedokumentet at dersom et datterselskap har en juridisk bindende avtale om garanti som oppfyller visse krav, og som gir kreditor rett til full dekning av sitt krav, kan datterselskapets gjeld gis tilsvarende rating som det garanterende morselskapet:

"Guarantees:

Guarantees are legally enforceable agreements that are intended to survive the insolvency of the issuer and oblige the guarantor to provide for payment if the issuer does not make payment. Provided the guarantee is valid, unconditional and irrevocable, and provided that it requires prompt payment to the creditor in full before pursuit of remedies, it provides full credit substitution. Where such guarantees exist, the subsidiary's debt is given the same rating as that of the guaranteeing parent."

Betydningen av garantier er omtalt også i OECDs høringsutkast, Public Discussion Draft av 3. juli – 7. september 2018 BEPS ACTIONs 8-10 Financial transactions, punkt D.1. Financial guarantees. Det fremgår her at en eksplisitt garanti utgjør en juridisk forpliktelse til å betale dersom skyldneren misligholder lånet. En svakere forpliktelse medfører ingen uforbeholden risiko for garantisten.   

Skattekontoret legger derfor til grunn en kredittvurdering på Baa2.

5.2. Samme fremgangsmåte for alle år

Skattekontoret ønsker å påpeke at samme metode er benyttet for å komme frem til skjønnsutøvelsen for samtlige år omfattet av vedtaket. Det er ikke foretatt justeringer eller andre vurderinger for enkelte av årene.

Skattekontoret mener det er riktig og viktig å bruke samme metode for samtlige år. Det at resultatet er høyt for ett år endrer ikke på dette. Dersom det åpnes opp for å gjøre justeringer for ett eller flere år kan dette medføre forskjellsbehandling og tilfeldige resultater. Likebehandling er et viktig prinsipp for skatteetaten og gjøres det endringer i metoden som benyttes for enkelte år fordi man ikke liker resultatet kan det føre til uheldige resultater.

Selskapet har kun påklaget inntektsåret 2010, for øvrige år er endringsvedtaket tatt til følge. Slik skattekontoret forstår det har selskapet akseptert resultatet og prisingsmetoden for øvrige år.

5.3. Sammenligning Moody's og Bloomberg

Skattekontoret har foretatt samme søket som selskapet har gjort i Bloomberg for å etterprøve tallene selskapet har funnet, samt for å sammenligne tallene for de øvrige årene med skattekontorets skjønnsutøvelse for disse årene. For tallene hentet fra Bloomberg foreligger det et intervall, det er her beregnet et snitt av høyeste og laveste margin i intervallet for enklere å kunne foreta sammenligningen. For inntektsåret 2010 er differansen mellom Bloomberg og Moody's størst, mens resultatet for etterfølgende år varierer mellom databasene. Se vedlegg 13 for utregningene.

Tabellen viser at det er differanser mellom de to databasene ettersom algoritmene og metodene de benytter er noe ulike. Samlet sett er marginene lavest dersom databasen skattekontoret har benyttet, Moody's, legges til grunn. Beregninger skattekontoret har gjort tilsier at differansen mellom Moody's og Bloomberg utgjør ca. 18 MNOK i inntektsøkning. En skjønnsutøvelse for samtlige år med marginer fra Bloomberg ville altså medført en høyere inntekt enn endringsvedtakets skjønnsutøvelse, alle årene sett under ett. I tabellen nedenfor er de høyeste marginene markert med rødt, mens de laveste markert med grønt.

År	Differanse mellom Moody's og Bloomberg
2010	119
2011	-63
2012	-62,5
2013	17,5
2014	-25,5
2015	-39

 

Det er korrekt som selskapet anfører at endringen i risikopåslaget for 2010 i endringsvedtaket medførte høyere rente for dette året isolert sett. Som beregningen viser var det gunstigere for selskapet totalt sett å benytte renten som fulgte av kredittvurderingen fremfor å bruke konsernets marginer.

 

Selskapet viser til at deres margin (284-303) ligger tettere opp til skattekontorets skjønn i vedtaket (gjennomsnittlig finansieringskostnad, 200 basispunkter) enn den marginen skattekontoret legger til grunn i endringsvedtaket (413 basispunkter). Som det fremgår av vedtaket, var den gjennomsnittlige finansieringskostnaden svært gunstig for selskapet for inntektsåret 2010. Marginintervallet i vedtaket utgjorde 536-898 basispunkter, altså vesentlig høyere enn det selskapet nå har kommet frem til. Gjennomsnittlig finansieringskostnad ble lagt til grunn fordi den samlet sett over årene endringssaken gjelder var til gunst for selskapet, den utgjør ikke en representativ margin for 2010 dersom dette året vurderes isolert. Etter skattekontorets oppfatning er det mindre relevant hvorvidt marginene selskapet har beregnet seg frem til ligger nærmere opp til marginene i det opprinnelige vedtaket enn marginene i endringsvedtaket, da det er skjønnsutøvelsen i endringsvedtaket som påklages.

Skattekontoret har imidlertid undersøkt marginen for inntektsåret 2010 nærmere ettersom denne skiller seg fra Bloomberg. Det er tilsvarende høye marginer i perioden rundt dagen marginen er hentet ut. Skattekontoret har vurdert rentekurver i Bloomberg, men ved bruk av Bloomberg var det ikke mulig å benytte samme rentekurve for hele endringsperioden. De samme rentekurvene forelå ikke for hele perioden og skattekontoret er av den oppfatning at det var uheldig å bruke flere ulike kurver, da disse ikke ville være sammenlignbare fra år til år. Videre finnes det ikke marginer for alle kredittvurderingene, noe som illustreres ved at selskapet selv måtte foreta beregninger for å komme frem til marginer for ønsket kredittvurdering. Resultatet ble også høyere samlet sett ved bruk av Bloomberg. Etter en helhetsvurdering kom skattekontoret frem til at Moody's skulle legges til grunn for skjønnsutøvelsen.

Ettersom skattekontoret mener at samme fremgangsmåte bør benyttes for samtlige år og at selskapet kommer best ut av det totalt sett ved å benytte marginene funnet i Moody's er skattekontoret av den oppfatning at høye marginer ett år ikke tilsier at det skal benyttes en annen fremgangsmåte eller database for dette året.

5.4. Selskapets beregning

Selskapet viser i klagen til marginer beregnet for kredittvurderingen til D. I vedlegg til klagen fremgår marginene for kredittvurderingen til C. Disse er hentet direkte fra Bloomberg og bør etter skattekontorets oppfatning være utgangspunktet for sammenligning med skattekontorets rentemarginer. Marginintervallet for C er fra 284-303 basispunkter. Skattekontoret velger allikevel å knytte noen bemerkninger til fremgangsmåten selskapet har benyttet for å finne marginer for D.

Selskapet har hentet ut rentekurver fra Bloomberg, men ettersom det ikke finnes rentekurve for kredittvurderingen til D, BBB+, eller for norske kroner er det hentet ut kurver i USD og for kredittvurderingen A og BBB, som er hhv. 2 hakk bedre enn og 1 hakk dårligere enn kredittvurderingen til D. Deretter har selskapet beregnet seg frem til hva som antas å være renten for kredittvurderingen BBB+ ved å ta differansen mellom rentekurvene og dele denne på 3, som tilsvarer antall trinn fra A til BBB. Resultatet angir hvor mye ett hakk på skalaen er "verdt" dersom differansen i basispunkter mellom A og BBB fordeles jevnt mellom hakkene.

Skattekontoret er ikke enig i at denne fremgangsmåten kan benyttes. Det er ikke slik at forskjellen i basispunkter mellom de ulike hakkene er jevnt fordelt. Differansen i basispunkter mellom gode kredittvurderinger er mindre enn differansen mellom dårligere kredittvurderinger. Dette illustreres i tabellen nedenfor hvor det er hentet ut marginer for 3. januar 2018 (tilfeldig valgt dag). Her er det valgt en kurve hvor det finnes marginer for alle de aktuelle kredittvurderingene, dette for å illustrere hvorfor skattekontoret er av den oppfatning at selskapets beregningsmåte ikke er korrekt. Selskapet har beregnet for hele måneden, men det spiller ingen rolle for eksemplets del. Ved å benytte selskapets fremgangsmåte har skattekontoret beregnet seg frem til hva risikopåslaget ville vært dersom det var regnet ut i stedet for å basere seg på reelle transaksjoner. Skattekontoret har også beregnet hva differansen utgjør i prosent. 

Kredittvurdering Moody's skala (Bloomberg i parentes)	Risikopåslag (i basispunkter) for ett års varighet	Beregnet etter selskapets metode	Differanse i prosent
A2 (A)	...
A3 (A-)	...	...	23,4 %
Baa1 (BBB+)	...	...	430 %
Baa2 (BBB)	...

Eksemplet viser differanser mellom marginer hentet fra Moody's og marginen beregnet etter selskapets metode. Selv små differanser vil her gi stort utslag ettersom beløpene på konsernkontoen er svært høye. Videre vil prosentvis avvik mellom marginene for ulike kredittvurderinger øke når man beveger seg nedover på kredittvurderingsskalaen, noe som viser at man ikke kan beregne seg frem til riktig margin. Dette illustreres også i tabellen hvor det stor forskjell i prosentvis endring mellom kredittvurderingene.

Av den årsaken mener skattekontoret at det blir feil å beregne seg frem til en manglende rentekurve på denne måten. Skattekontoret har forøvrig ingen bemerkninger til omregningen som er gjort fra USD til NOK.

5.5. Konklusjon

Skattekontoret kan etter dette ikke se at det er grunnlag for å etterkomme selskapets klage og innstiller på at endringsvedtaket opprettholdes. "

6. Sekretariatets vurderinger

6.1 Formelle forhold og konklusjon

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Skattekontorets omgjøringsvedtak er datert 5. september 2019. Selskapets klage datert 24. oktober 2019 er fremsatt innenfor avtalt forlenget klagefrist. Klagen er dermed rettidig og tas under behandling. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken,
jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd.

Sekretariatet, som forbereder saken for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage tas til følge.

6.2 Sakens materielle spørsmål

6.2.1 Sakens problemstilling og rettslig utgangspunkt

Spørsmålet i skattekontorets opprinnelige vedtak datert 1. mars 2019 og i omgjøringsvedtaket datert 5. september 2019 er om A (tidligere B), heretter kalt selskapet eller bare skattepliktige, har fått sin inntekt redusert som en følge av interessefellesskap med C, heretter kalt C,  og om det i så fall foreligger grunnlag for skjønnsfastsettelse av inntekten, jf. skatteloven § 13-1.

I henhold til skatteloven §13-1 er det tre kumulative vilkår som må være oppfylt for at inntekten kan fastsettes ved skjønn. Disse er:

• inntekten må være redusert
• det må foreligge interessefellesskap mellom partene
• det må foreligge årsakssammenheng mellom inntektsreduksjonen og interessefellesskapet

Dersom vilkårene for skjønnsadgang er oppfylt skal inntekten,
jf. bestemmelsens tredje ledd, settes til det beløp det ville ha vært dersom transaksjonen hadde vært foretatt mellom uavhengige parter, dvs. i samsvar med armlengdesprinsippet.

Ved vurderingen av om det foreligger inntektsreduksjon skal det tas hensyn til OECDs retningslinjer for internprising, jf. Rt‑2001­‑1265 (Agip) og någjeldende skattelov § 13-1 fjerde ledd. Sekretariatet vil i det følgende vise til den siste foreliggende trykte utgaven av OECDs retningslinjer,
2017-utgaven. Det vil også vises til OECDs veiledning om finansielle transaksjoner «Transfer Pricing Guidance on Financial Transactions» datert februar 2020 (heretter OECDs finansielle retningslinjer eller OECD TP-FT ). Sistnevnte dokument inneholder vedtatte endringer til OECD Transfer Pricing Guidlines kapittel X og kapittel I pkt. D.1.2.1 som har særlig interesse for denne saken. Det vises til at OECD TP-FT inneholder veiledning for blant annet Treasury-funksjoner, konserninterne lån og transaksjoner i konsernkontoordning.

OECDs retningslinjer pkt. 1.33 gir anvisning på en tre-stegs analyse for å konstatere om det foreligger inntektsreduksjon. Disse stegene er: 1) identifisere det reelle innholdet i den kontrollerte transaksjonen; 2) identifisere innholdet i sammenlignbare ukontrollerte transaksjoner; 3) sammenligne de økonomisk relevante karakteristika av den kontrollerte transaksjon med de økonomisk relevante karakteristika av den/de sammenlignbare ukontrollerte transaksjonen/e. Ved sammenligningen i punkt 3) er formålet å konstatere om det foreligger inntektsreduksjon og komme fram til armlengdes pris (prisintervall) for transaksjonen.

Skattekontoret har lagt til grunn at bestemte beløp som det norske selskapet hadde plassert hos konsernets Treasury selskap (C) i henhold til «Treasury Management Agreement 2004» for internprisingsformål måtte anses som ettårige utlån til C. Som långiver hadde det norske selskapet påtatt seg reell risiko for tap (kredittrisiko) og var derfor berettiget en risikojustert avkastning. Den risikojusterte avkastningen måtte etter skattekontorets oppfatning både ta hensyn til varigheten på plasseringen og risikoen forbundet med å låne penger til C. Renteinntekten som det norske selskapet faktisk mottok på disse utlånene i perioden 2010-2015 var en innskuddsrente
(3 mnd. NIBOR -1/8), dvs. en rente tilsvarende kortsiktige og tilnærmet risikofrie plasseringer. Renten på utlån til C ble følgelig ansett å være lavere enn markedsrenten på tilsvarende lån. På dette grunnlaget konkluderte skattekontoret med at inntekten var redusert som følge av interessefellesskapet.

Skattepliktige bestrider ikke at vilkårene for skjønnsadgang i skatteloven
§13-1 er oppfylt for samtlige år omfattet av omgjøringsvedtaket datert
5. september 2019. Skattepliktige er dermed enig i at de konkrete beløp anslått av skattekontoret i realiteten er ettårige utlån av samme størrelse til C.

Uenigheten gjelder kun størrelsen på det skjønnsmessige inntektstillegget skattekontoret har beregnet for 2010 på kr 12 783 036. Ifølge skattepliktige skal renteinntekten for dette året økes med kr 2 463 036 i forhold til skattekontorets opprinnelige vedtak. I forhold til omgjøringsvedtaket utgjør dette en inntektsreduksjon på kr 10 320 000. Differansen mellom skattekontorets og selskapets beregning skyldes delvis visse forutsetninger lagt til grunn ved fastsettelsen av armlengdes risikopåslag utover referanserenten (3 mnd. NIBOR) for utlånene, herunder Cs kredittvurdering (kredittrating). Restrende avvik skyldes ulikheter mellom databasene som selskapet og skattekontoret har benyttet for å komme frem til markedets risikopåslag.

6.2.2 Nærmere om skattekontorets metode for fastsettelse av armlengdes risikopåslag

Skattekontorets metode er beskrevet på side 49 til 51 i vedtaket datert
1. mars 2019. Metoden, som er benyttet konsekvent for alle årene 2010-2015, går ut på at det først fastsettes en kredittrating for låntaker. Deretter gjennomføres en sammenlignbarhetsanalyse for å finne armlengdes risikopåslag/margintillegg over den valgte referanserenten for den aktuelle kredittratingen. Metoden som skattekontoret har benyttet er omtalt i OECDs retningslinjer som CUP-metoden (Comparable Uncontrolled Price-method).

Skattekontorets sammenlignbarhetsanalyse er basert på informasjon fra databasen Moody’s Analytics Transfer Pricing plug-in modul. Manuell input i plug-in modulen er:

1) dato for transaksjonen: Skattekontoret har benyttet siste dag i forutgående regnskapsår som for lånet i inntektsåret 2010 vil være 31. mars 2009 (eller nærmeste tilgjengelige etterfølgende dato, jf. vedtaket datert 3. september 2019, side 44),

2) låntakers kredittrating: BBB/BBB2 for 2010, og

3) transaksjonens varighet:1 år.

Databasesøket gir et risikopåslag over referanserenten (medianen i et intervall av risikopåslag på utstedte obligasjoner i markedet på den angitte datoen) for angitt kredittrating og varighet. Selve datagrunnlaget, dvs. markedsobligasjonene som medianen bygger på er ikke tilgjengelig. Slik sekretariatet forstår er risikopåslaget, som hentes på denne måten fra Moody’s, gjeldende over referanserenten LIBOR for USD. I vedtaket datert
1. mars 2019 ble det derfor foretatt en justering i marginen som kom frem ved databasesøket, ved en såkalt «swap» fra 12 måneders LIBOR for USD marginer til 3 måneders NIBOR for NOK marginer. I omgjøringsvedtaket ble det ansett riktig å swappe marginene fra 3 måneders LIBOR til 3 måneders NIBOR. Utfra opplysningene gitt i vedlegget «Marginer fra Moody’s med forklaring» ser det ut som at justeringen er en automatisk funksjon i Moody’s Swap Manager. Sekretariatet legger følgelig til grunn at risikoen for feil knyttet til justeringen er lav. Det er for øvrig ingen bemerkninger til denne justeringen i klagen. Sekretariatet vurderer derfor at det ikke er nødvendig å gå inn nærmere på omregningsmåten.

Skattekontorets valg av transaksjonstidspunkt og et fast risikopåslag
Skattekontoret har vurdert at fastsettelsen av lånets størrelse bør skje som om man sto ved inngangen til regnskapsåret og tok hensyn til fremtidig forventet likvidstrøm og kapitalbehov, jf. vedtaket datert 1. mars 2019 side 37. Det er lagt til grunn at selskapet vurderer sin likviditetsposisjon i forbindelse med årsavslutningen. Sekretariatet kan ikke se at skattekontoret har begrunnet nærmere valget av samme tidspunkt (31. mars eller nærmeste tilgjengelige etterfølgende dato) også ved fastsettelsen av et fast risikopåslag som skal gjelde i lånets løpetid. Etter sekretariatets forståelse er bruk av fast risikopåslag vanlig i finansmarkedet ved utstedelse av obligasjoner med flytende kupongrente som består av en referanserente og et marginpåslag. Sekretariatet kan imidlertid ikke se at praksis fra obligasjonsmrakedet direkte kan overføres på det konkrete lånet i denne saken. Valget bør vurderes opp mot de konkrete avtalevilkår som gjelder for lånet. Sekretariatet foretar en nærmere vurdering i punkt 6.2.3.2 under.

Skattekontorets vurdering av låntakers kredittrating
Skattekontoret har lagt til grunn at Cs kredittrating (BBB/BBB2) for inntektsåret 2010 var ett trinn (1 notch) lavere enn morselskapets offentlige kredittrating. Morselskapets kredittrating ble vurdert av både Moody’s Investor Services og Standard and Poor’s i mai 2008 og i mai 2009. Begge ratingselskapene kom fram til at morselskapets kredittrating var BBB 1/BBB + med stabil outlook, jf. konsernets årsregnskap for 2008/2009 (heretter konsernrapporten for 2008/2009) side 231. Konsernrapporten for 2008/2009 er Vedlegg 2 til sekretariatets innstilling. I henholdsvis desember 2009 og januar 2010 opprettholdt Moody’s og Standard and Poor’s morselskapets kredittrating BBB1/BBB+, men denne gangen med negativ outlook,
jf. konsernrapporten for 2009/2010 (Vedlegg 3) side 253.

6.2.3. Vurdering av skjønnsutøvelsen i omgjøringsvedtaket

6.2.3.1. Kort om veiledningen i OECDs retningslinjer om fremgangsmåten ved identifisering av økonomisk relevante karakteristika som kan påvirke graden av sammenlignbarhet

OECDs retningslinjer pkt. 1.36 viser til fem økonomisk relevante karakteristika ved den kontrollerte transaksjonen (såkalte fem sammenlignbarhetsfaktorer) som er av betydning både ved kartlegging av det reelle innholdet i transaksjonen og ved vurdering av armlengdespris for transaksjonen (gjennom identifisering av mulige sammenlignbare ukontrollerte transaksjoner og gjennomføring av sammenlignbarhetsanalyse, herunder nødvendige justeringer for å forbedre sammenlignbarheten). I tillegg til de fem sammenlignbarhetsfaktorene skal man vurdere vilkårene i den kontrollerte transaksjonen ut fra begge partenes perspektiv, herunder andre realistisk tilgjengelige alternativer til den foretatte transaksjonen,
jf. OECD retningslinjer pkt. 1.38 og OECDs finansielle retningslinjer pkt. 10.19.

De fem sammenlignbarhetsfaktorene er: 1) avtalens vilkår; 2) partenes funksjoner, eiendeler og risikoer i forhold til den kontrollerte transaksjonen; 3) produktets/ tjenestens karakteristika; 4) partenes økonomiske omstendigheter og markedssituasjonen på tidspunktet for transaksjonen, og 5) partenes forretningsstrategier. Disse fem faktorene vil ha ulik vekt ved vurdering av graden av sammenlignbarhet med ukontrollerte transaksjoner avhengig av hvilken internprisingsmetode som benyttes, jf. OECDs retningslinjer, kapittel II.

CUP-metoden, som skattekontoret har benyttet, innebærer direkte sammenligning av pris/vilkår mellom den kontrollerte og de ukontrollerte transaksjoner. For at metoden skal gi et pålitelig resultat er det spesielt viktig at det ikke er forskjeller mellom produktet (i denne saken det finansielle instrumentet) i den kontrollerte transaksjonen og i transaksjonene som benyttes som sammenligningsgrunnlag, som kan påvirke prisen og som det ikke kan justeres for på en pålitelig måte, jf. OECDs retningslinjer pkt. 2.24.

Når det gjelder låneinstrumenter fremgår det av OECDs finansielle retningslinjer pkt. 10.28-10.29 at det er flere relevante karakteristika utover låntakers kredittverdighet og lånets varighet som kan påvirke prisen. Dette gjelder blant annet lånets størrelse og långivers adgang til å redusere sin risikoeksponering gjennom avtalevilkårene (ved å stille covenants krav mv.). Det fremgår av pkt. 10.29 at denne listen ikke er uttømmende.

Vedrørende partenes realistiske alternativer påpekes det i OECDs finansielle retningslinjer pkt. 10.60 at disse kan få betydning blant annet ved vurderingen av hvorvidt transaksjonspartene ville reforhandlet prisen ved vesentlige endringer i markedssituasjonen dersom interessefellesskapet ikke forelå. Fra pkt. 10.60 hitsettes:

“Macroeconomic circumstances may lead to changes in the financing costs in the market. In such a context, a transfer pricing analysis with regard to the possibilities of the borrower or the lender to renegotiate the terms of the loan to benefit from better conditions will be informed by the options realistically available to both the borrower and the lender.”

6.2.3.2. Anvendelse av veiledningen på den konkrete transaksjonen

Lånets størrelse og begge parters adgang til å terminere avtalen med fem dagers varsel

I denne saken mener sekretariatet at det foreligger andre relevante karakteristika ved lånet, utover låntakerens kredittverdighet og lånets løpetid, som kan påvirke prisen. Dette gjelder først og fremst lånets størrelse (kr 600 000 000) som i seg selv er betydelig. Ettersom beløpet tilbys av kun en långiver til en og samme låntaker vil dette medføre en større risiko for långiver enn dersom det utlånte beløpet var spredt på flere låntakere eller fordelt på flere långivere (slik det er tilfellet ved syndikerte lån). Det bemerkes her at det norske selskapet ikke kan sammenlignes med store investorer i obligasjonsmarkedet. Disse er som regel banker, forsikringsselskaper og lignende som diversifiserer investeringsrisikoen. Dette er ikke tilfellet for det norske selskapet. Utlånet på kr 600 000 000 utgjør ca. 33 % av balansesummen per mars 2009 og ca. tolv ganger driftsresultatet,
jf. årsregnskapet for 2009/2010 (Vedlegg 1). Investeringen er betydelig og den påtatte risikoen udiversifisert. Sekretariatet legger følgelig til grunn at lånets størrelse har positiv korrelasjon med risikopåslaget. Forholdet utgjør en sammenlignbarhetsfaktor som må tas hensyn til i sammenlignbarhetsanalysen (her fastsettelsen av intervallet for risikopåslaget). Sekretariatet viser i denne sammenhengen til OECDs rettningslinjer pkt. 1.110 flg hvor det fremgår at det i sammenlignbarhetsanalysen må tas hensyn til forskjeller i markeds- og rammebetingelser.

En annen økonomisk relevant karakteristikk ved det konkrete låneforholdet er at avtalen gir begge parter rett til å avslutte transaksjonen med fem dagers varsel, jf. Treasury Management Agreement 2004, punkt 2.3. Det er sekretariatets oppfatning at obligasjoner i det finansielle markedet normalt ikke inneholder et slikt avtalevilkår. Trolig nok finnes det obligasjoner med innebakte call og put opsjoner. (Call opsjoner gir låntaker rett til å avslutte låneforholdet før forfall, mens put opsjoner gir långiver en slik rett). Den underliggende avtalen for slike obligasjoner vil imidlertid også spesifisere tidspunktet opsjonene kan utøves og til hvilken pris (såkalte call date/call price eller put date/put price). Sekretariatet legger derfor til grunn at låneavtalens oppsigelighet utgjør en forskjell i forhold til markedsobligasjonene som inngår i skattekontorets sammenlignbarhetsanalyse.

For långiver medfører denne bestemmelsen først og fremst at likviditetsrisikoen som långiver avtalemessig påtar seg i låneperioden er lav. Dersom långivers likviditetssituasjon endrer seg i låneperioden slik at likvide midler trenges i egen virksomhet, vil långiver i henhold til avtalen ha tilgang til de utlånte midler. Långiver vil risikere å gi opp renteinntekt og eventuelt betale gebyr (i denne saken Breakage cost jf. avtalens punkt 2.3), men dette vil være en mindre kostbar finansieringsmåte enn et låneopptak. Foreligger det en reell risiko for at långivers likviditetssituasjon kan forandre seg i lånets løpetid, vil derfor långiver være villig til å akseptere en lavere rente i bytte mot denne avtalebestemmelsen.

Skattekontoret synes å ha anerkjent avtalens bestemmelse om gjensidig oppsigelighet. Sekretariatet viser her til at skattekontoret på side 30 i vedtaket datert 1. mars 2019 har vurdert likviditetsrisikoen som det norske selskapet påtar seg i transaksjonene med C som lav nettopp på grunn av avtalens adgang til å kreve tilbake midlene før forfall.

Når skattekontoret allikevel ikke har justert for avtalens oppsigelighet i sammenlignbarhetsanalysen (analysen av risikopåslaget), kan dette skyldes at skattekontoret har vurdert at det reelt sett var liten risiko for at det norske selskapet skulle ha behov for midlene i løpet av den ettårige låneperioden, sett utfra likviditetssituasjonen i det norske selskapet på utlånstidspunktet. Sekretariatet viser til vedtaket datert 1. mars 2019 side 33-34 hvor skattekontoret har redegjort for dette synspunktet. I en slik situasjon antas det at en uavhengig långiver ikke vil være villig til å akseptere en lavere rente enn for tilsvarende utlån uten en slik bestemmelse. Sekretariatet er enig i skattekontorets vurdering av likviditetssituasjonen i det norske selskapet og at det i sammenlignbarhetsanalysen ikke skal justeres for at långiver bærer relativt lavere likviditetsrisiko. Sekretariatet mener imidlertid at analysen av prisvirkningene av avtalens oppsigelighet ikke bør slutte her. Det må også vurderes hvorvidt avtalebestemmelsen har betydning for partenes eksponering til renterisikoen knyttet til lånet og følgelig om risikopåslaget skal være uendret (dvs. som fastsatt på låneopptakstidspunktet) i hele låneperioden.

Med renterisiko mener sekretariatet risikoen for at markedsrenten (mer konkret i denne saken risikopåslaget over referanserenten) for en gitt kredittrating endrer seg betydelig i løpet av låneperioden slik at den avtalte lånerenten ikke lenger gjenspeiler markedsrenten. For långiver vil det negative utfallet av risikoen være tapt mulighet for å tjene en høyere rente, mens for låntaker - den tapte muligheten for å betale en lavere rente.

D-konsernet sikrer seg ikke mot renterisiko, jf. konsernrapporten 2009-2010 side 103. Det legges følgelig til grunn at hvert konsernselskap styrer sin renterisikoeksponering på transaksjonsnivå gjennom forhandling av konkrete vilkår i avtalene som inngås.

Den gjensidige termineringsretten forventes ikke å påvirke prisen på lånet på opptakstidspunktet ettersom det normalt ikke vil være kjent for partene hvordan markedsrenten kommer til å utvikle seg i fremtiden og dermed om og eventuelt hvilken part kan oppnå en fordel av termineringsretten. Det må imidlertid vurderes om den etterfølgende utviklingen i markedsrenten i låneperioden ville ført til en reforhandling eller oppsigelse av avtalen dersom partene hadde vært uavhengige. Til støtte for dette vises til OECDs finansielle retningslinjer pkt. 10.60 sitert over og Karnov lovkommentar 9 til skatteloven §13-1 «...er redusert ...». Fra sistnevnte kilde hitsettes:

«Vurderingen [av om en kontrollert transaksjon er inngått på armlengdes vilkår] må således baseres på omstendigheter som var kjent eller rimelig forutsigbare på transaksjonstidspunktet. [...] Dersom den kontrollerte transaksjonen er oppsigelig, må det imidlertid vurderes om [...] etterfølgende forhold ville ført til en reforhandling eller oppsigelse dersom partene hadde vært uavhengige, jf. Bullen
(ITPJ 2011).»

Sekretariatet peker i denne forbindelse også på tingrettsdommen
i UTV-2014- 254 hvor muligheten til å fremforhandle bedre rentebetingelser som alternativ til oppsigelse av låneavtalen ble trukket fram.

Sekretariatet er av den oppfatning at avtalens oppsigelighet, i konteksten av den konkrete markedssituasjonen i 2010 og partenes realistiske handlingsalternativer, ville ført til en reforhandling av risikopåslaget i lånets løpetid dersom transaksjonen hadde vært mellom uavhengige parter. Nedenfor viser sekretariatet i korte trekk utviklingen i det finansielle markedet. Deretter vurderes partenes realistiske handlingsalternativer.

Utvikling i markedets risikopåslag i perioden mars 2009-mars 2010
Utvikling i risikopåslaget i obligasjonsmarkedet synes å ha hatt en klar nedgående trend i løpetiden for det aktuelle lånet (dvs. i perioden
31. mars 2009 – 31. mars 2010). Sekretariatet viser til følgende figur hentet fra OECDs 2019 rapport «Corporate Bond Markets in a Time of Unconventional Monetary Policy» side 21 (se Vedlegg 4):

Figur 1: Corporate bond spreads (risikopåslag over risikofrie US statsobligasjoner)

[illustrasjon]

US BBB-kurven i Figur 1 er basert på ICE BofAML US Corporate BBB-index. Ifølge definisjonen (se her: https://www.gurufocus.com/economic_indicators/221/bofa-merrill-lynch-us-corporate-bbb-index) er indeksen basert på daglige observasjoner av offentlig utstedte BBB obligasjoner i USD i det amerikanske markedet. Etter sekretariatets syn er indeksen egnet til å beskrive markedsituasjonen som analyseres i denne saken ettersom både skattekontorets og skattepliktiges renteanalyser er basert på markedstransaksjoner i USD og fra det amerikanske obligasjonsmarkedet.

Som det fremgår av Figur 1 var risikopåslaget for US BBB obligasjoner stadig fallende i obligasjonsmarkedet i perioden mars 2009 til mars 2010. I senere år varierer derimot risikopåslaget mindre og i begge retninger. Denne utviklingen støttes også av skattekontorets skjønn for de enkelte år, særlig reduksjonen i det fastsatte risikopåslaget fra 413 basispunkter pr. mars 2009 til 40 basispunkter pr. mars 2010.

Markedssituasjonen i 2009-2010, sett i sammenheng med at avtalen åpner for terminering av lånet før forfall, fordrer etter sekretariatets syn, i neste steg til en vurdering av hvorvidt partenes realistiske handlingsalternativer tilsier at uavhengige parter under disse omstendighetene ville nedjustert lånerenten i løpet av låneperioden.

Låntakers realistiske handlingsalternativer
Innledningsvis bemerker sekretariatet at i perioden fram til oktober 2009 mottok C renteinntekt fra andre konsernselskaper på utlån tilsvarende 3 mnd NIBOR pluss 2,5 %. Fra oktober 2009 ble denne renten 3 mnd NIBOR pluss 1,5 %. Til sammenligning har skattekontoret beregnet en samlet rentesats på 6,3 % på lånet fra det norske selskapet i 2010. (Den årlige rentesatsen på
6,3 % fremkommer som summen av 3 mnd NIBOR (+2,17 %) og risikopåslaget (+ 4,13 %)).  Den skjønnsfastsatte renten på låneopptakstidspunktet var klart ugunstig for C. Under disse omstendighetene virker det ikke tvilsomt at C ville vært interessert i muligheten for å reforhandle renten.

Det er opplyst i konsernrapporten for regnskapsåret 2009/2010 side 9 at konsernet hadde en stabil likviditetssituasjon ved utgangen av regnskapsåret med netto likvider (net cash) ca. EUR 2 200 millioner. Situasjonen var uforandret i forhold til regnskapsåret 2008/2009 da netto likvider var
ca. EUR 2 100 millioner. Videre står det på side 103 i konsernrapporten for 2009/2010 at :

“At 31 March 2010 and at 31 March 2009, as part of the central treasury management, cash and cash equivalents are invested entirely in deposits with bank counterparts of first rank noted “Investment Grade”.

Det er ikke opplyst hvilken innskuddrente som gjaldt i perioden. Sekretariatet anslår at innskuddrenten har vært på ca. 1,23 % for inntektsåret 2010. Satsen er beregnet ved å hente opplysninger om konsernets renteinntekt i dette året som var EUR 51 millioner, jf. konsernrapporten side 97. Beløpet deles deretter på konsernets gjennomsnittlige rentebærende finansielle eiendeler i 2010 som ifølge konsernrapportens side 103 var
ca. EUR 4 149 millioner. Det er for øvrig opplyst at kun EUR 480 millioner eller ca. 12 % av konsernets rentebærende eiendeler hadde en fast rente.

Som konsernets Treasury selskap med ansvar for styring av likviditeten i konsernet, må det kunne legges til grunn at C hadde direkte tilgang til de likvide midlene plassert i eksterne banker som innskudd. Sekretariatet er følgelig av den oppfatning at et realistisk og klart bedre alternativ for C i perioden mars 2009- mars 2010 kunne vært å dekke finansieringsbehovet ved å trekke tilbake en del av de innskutte beløp i de eksterne bankene istedenfor å fortsette lånet med 6,3 % rente.

Et annet realistisk alternativ for C kunne vært å trekke midler på eksisterende kredittlinjer med eksterne banker. Sekretariatet viser til konsernrapporten for 2008/2009, side 102 hvor det er opplyst at konsernet pr. mars 2009 hadde en tilgjengelig og ubenyttet kredittlinje (revolving credit facility) i størrelsesorden EUR 1 000 millioner med forfall mars 2012 og med mulighet for forlengelse til mars 2013. Tilknyttet kredittlinjen var visse gjeldsbetingelser (covenants), men ifølge konsernrapporten for 2009/2010 side 142 oppfylte konsernet disse kravene med gode marginer.  Det er ikke opplyst hvilke rentevilkår som gjaldt på kredittlinjen, men sekretariatet legger til grunn at kredittlinjen var en realistisk og mer fleksibel alternativ finansieringskilde for C. Forholdet stiller derfor C i bedre posisjon ved eventuelle forhandlinger om reduksjon av renten på lånet fra det norske selskapet.

Til slutt bemerker sekretariatet at ifølge konsernrapporten 2009/2010 side 262 utstedte konsernet tre obligasjoner i løpet av 2009:

Tabell 1: Obligasjoner utstedt av D-konsernet i perioden mars-desember 2009

[tabell]

Authorisation date	Issue date	Amount (in € million)	Maturity	Interest rate
4 May 2009	23 September 2009	500	23 September 2014	4,00%
22 December 2009	1 February 2010	750	1 February 2017	4,125%
22 December 2009	18 March 2010	500	18 March 2020	4,50%

Obligasjonene har varighet på henholdsvis 5, 7 og 10 år, gjelder større beløp og fast nominell rente.
Hver av disse karakteristika ved obligasjonene medfører økt risikoeksponering for en investor (långiver) sammenlignet med lånet fra det norske selskapet. Allikevel, som det kan sees av tabellen, er den avtalte renten på samtlige obligasjoner lavere enn den renten (referanserente pluss risikopåslaget) på 6,3 % som skattekontoret har kommet fram til i skjønnet for inntektsåret 2010. Dette indikerer at til og med lån som fra långivers perspektiv var mer risikofylte, faktisk var tilgjengelige for C til en gunstigere rente sammenlignet med lånet fra det norske selskapet.

Sekretariatet legger følgelig til grunn at C hadde realistisk tilgjengelige alternativer som taler i retning av at C kunne forhandlet seg til en bedre rente på lånet etter hvert som risikopåslaget i markedet falt i 2010. Videre legges det til grunn at C ville benyttet seg av denne muligheten dersom lånet ble tatt opp fra en uavhengig part.

Långivers realistiske handlingsalternativer
For det norske selskapet er det derimot vanskelig å se at det i den aktuelle perioden forelå et realistisk og klart bedre alternativ som kunne brukes som forhandlingskort. Dette skyldes rentefallet generelt i markedet for den typen lån. Sekretariatet ser her bort fra investeringsmuligheter i andre, mer risikofylte finansielle instrumenter ettersom slike investeringsalternativer vil innebære å endre skattepliktiges forretningsskjønn med hensyn til den valgte risikoeksponering. Sekretariatet bemerker for øvrig at årsregnskapet for 2010 (Vedlegg 1) viser at det norske selskapet ikke hadde rentebærende gjeld i den aktuelle perioden. Det er dermed i denne saken ikke aktuelt å vurdere hvorvidt nedbetaling på gjeld kunne være en alternativ bruk av midlene.

På bakgrunn av det ovenforstående er sekretariatets syn at avtalens oppsigelighet, sett i lys av den konkrete situasjonen i finansmarkedet i perioden mars 2009 til mars 2010 og partenes realistiske handlingsalternativer, utgjør en faktor som påvirker lånets samlede avkastning i låneperioden.

Oppsummering
Sekretariatet legger til grunn at det er to ytterligere faktorer utover Cs kredittrating som vil påvirke transaksjonens armlengdes pris: lånets størrelse og avtalens fleksibilitet med hensyn til reforhandling av renten ved fallende/stigende markedsrente for tilsvarende lån.

6.2.3.3. Vurdering av Cs kredittrating
Skattepliktige har anført at kredittratingen til C bør være lik den offentlige ratingen til morselskapet. Skattepliktige har ikke begrunnet nærmere denne anførselen utover å vise til at C er et rent holdingselskap uten egen aktivitet.

Sekretariatet finner, basert på opplysninger i konsernrapportene at C bør ha samme rating som morselskapet. Sekretariatet viser for eksempel til konsernstrukturen opplyst på side 243 i konsernrapporten 2008/2009:

Figur 2: Forenklet organisasjonsstruktur per 31. mars 2009 (hentet fra konsernrapporten for 2008/2009)

[figur]

Figuren viser at morselskapet i konsernet D kun har ett datterselskap - C.

Videre viser sekretariatet til konsernrapporten 2008/2009, side 227 hvor følgende er opplyst om morselskapets aktivitet:

“D is the holding Company of the Group. D investments consist exclusively of the shares of C. D centralises a large part of the external financing of the Group and directs the funds so obtained to its subsidiary C through loans and current account. Fees from its indirect subsidiaries for the use of the D name are D’s main other source of revenue.”

Det fremgår også av samme konsernrapport side 120 at morselskapets likvide midler er plassert i sin helhet hos C.

Sekretariatet oppfatter det opplyste slik at konsernets samlede verdier (utenom navnet D) ligger under C. Videre forstår sekretariatet det slik, at det foreligger tette finansielle bånd mellom C og morselskapet. Det kan også tillegges at begge selskapene er underlagt de samme regulatoriske krav og markedsforhold. Selskapene befinner seg på samme adresse i [land] og bærer D-navnet. For utenforstående kan dermed selskapene fremstå som ett og samme selskap. Under disse omstendighetene mener sekretariatet at det er riktig å sette Cs kredittrating lik morselskapets offisielle kredittrating.

Skattekontoret har begrunnet påstanden om at Cs kredittrating må være lavere enn morselskapets med fraværet av en eksplisitt morselskapsgaranti. Det er vist i denne sammenheng til Moody’s metodikk for kredittrating av datterselskaper fra 2003. Skattekontoret har ut fra metodikken sluttet seg til at et datterselskaps kredittrating ikke kan bli lik morselskapets kredittrating med mindre det foreligger en eksplisitt morselskapsgaranti. Sekretariatet kan imidlertid ikke se at Moody’s metodikk stiller eksistens av eksplisitt morselskapsgaranti som et obligatorisk vilkår som gjelder i ethvert konsernforhold. Dette synes heller ikke å ha vært standpunktet som er tatt i OECDs finansielle retningslinjer. Sekretariatet viser til retningslinjene punkt 10.164 hvor effekten av eksplisitte garantier og konserntilhørighet (implisitt støtte) drøftes. Retningslinjene synes ikke å utelukke at datterselskaper kan oppnå samme kredittrating som morselskapet selv om det ikke foreligger en eksplisitt morselskapsgaranti. Sekretariatet viser også til S&P metodikk for kredittrating som beskrevet i IBFDs publikasjon: Antonio Russo, «Transfer Pricing & Intra-Group Financing - Global Topic,» 20. Mai 2021, kapittel 4. «Credit ratings». Fra denne gjengis følgende tabell:

Tabell 1: S&P metodikk for kredittrating av konsernselskaper (hentet fra IBFDs publikasjon: «Transfer Pricing & Intra-Group Financing - Global Topic,» 20. Mai 2021, kapittel 4. «Credit ratings»)

Category of subsidiary	Features	Rating
Core	Integral to the group's current identity and future strategy. The rest of the group is likely to support these entities under any foreseeable circumstances.	Group rating
Highly strategic	Almost integral to the group's current identity and future strategy. The rest of the group is likely to support these group members under almost all foreseeable circumstances.	One notch lower than group rating
Strategically important	Less integral to the group than "highly strategic" group members. The rest of the group is likely to provide support in most foreseeable circumstances. However, some factors raise doubts about the extent of group support.	Up to three notches above the stand-alone rating
Moderately strategic	Not important enough to warrant support from the rest of the group in some foreseeable circumstances. Nevertheless, there is potential for some support from the group.	One notch above the stand-alone rating
Non-strategic	No strategic importance to the group.	Stand-alone rating

Som det fremgår her kan konsernselskaper av kategorien «core» oppnå samme rating som morselskapets uten at det foreligger eksplisitt morselskapsgaranti. Utfra relasjonene mellom morselskapet og C som ble kartlagt ovenfor, er sekretariatets oppfatning at C faller inn under denne («core») kategorien av konsernselskaper i D-konsernet ref. definisjonen av «core» konsernselskap i Tabell 1.

Sekretariatet legger følgelig til grunn at det norske selskapets kredittrating i inntektsåret 2010 var BBB+.

6.2.3.4 Fastsettelse av armlengdes risikopåslag på låneopptakstidspunktet og i låneperioden
Sekretariatet bemerker at forskjellen mellom kredittratingen som skattekontoret har beregnet (BBB) og kredittratingen som sekretariatet legger til grunn (BBB+) kun utgjør ett trinn. Så vidt sekretariatet er kjent med, er det få databaser som inneholder rentekurver konkret for BBB+ obligasjoner. Som en praktisk løsning tar man derfor ofte utgangspunkt i intervallet for BBB obligasjoner. Det foretas deretter en justering ved å velge punkt i intervallet som ligger mellom medianen og nedregrensen i intervallet for å reflektere at den kontrollerte transaksjonen har noe lavere risiko (tilsvarende ett trinn høyere kredittrating) enn gjennomsnittet. Sekretariatet anser denne måten som mer pålitelig enn måten som skattepliktige har benyttet ved beregning av intervallet for BBB+ rating. Sekretariatet viser her til de påpekte svakheter ved skattepliktiges justering i skattekontorets redegjørelse.

Samtidig utgjør lånets størrelse som drøftet i punkt 6.2.3.2. over en sammenlignbarhetsfaktor som øker risikoeksponeringen for långiver og som dermed vil trekke risikopåslaget igjen opp mot medianen i intervallet.

Sekretariatets oppfatning er, på bakgrunn av disse vurderingene at medianen i intervallet for BBB obligasjoner kan benyttes som indikator for markedets risikopåslag på låneopptakstidspunktet. Det er nettopp denne fremgangsmåten som skattekontoret har benyttet når skattekontoret i skjønnsfastsettingen for 2010 har kommet fram til et risikopåslag på
ca. 413 basispunkter pr 31. mars 2009. Sekretariatet legger følgelig til grunn at risikopåslaget på 413 basispunkter reflekterer armlengdesvilkår på låneopptakstidpunktet.

Skattekontorets analyse av risikopåslaget tar imidlertid ikke høyde for långivers mulighet for reforhandling av risikopåslaget på et senere tidspunkt i løpet av låneperioden. Som redegjort for under punkt 6.2.3.2. er sekretariatets oppfatning at tredjeparter, under de konkrete omstendigheter i 2010, ville reforhandlet renten.

Den mest presise måten å justere for reforhandlingsmuligheten vil etter sekretariatets syn være å finne markedets risikopåslag ved begynnelsen av hvert kvartal. Det forutsettes her at det er naturlig for en låntaker å vurdere risikopåslaget på lånet i forbindelse med oppdateringen av referanserenten. For 3 mnds NIBOR skjer dette kvartalsvis. En praktisk utfordring er imidlertid at det i denne saken ikke er utarbeidet markedsanalyse for risikopåslaget på kvartalsvis basis.

En annen løsning som er foreslått av skattepliktige er å fastsette markedsintervallet for risikopåslaget som gjennomsnittet i perioden mars 2009 - mars 2010. Denne fremgangsmåten kan benyttes ettersom lånets hovedstol er uendret i låneperioden. Videre er metoden konsistent med fremgangsmåten skattekontoret har benyttet ved fastsettelsen av referanserenten (3 mnds NIBOR) i låneperioden. Referanserenten endres kvartalsvis, men skattekontoret har benyttet gjennomsnittet (2,17 %) for perioden mars 2009- mars 2010, jf. vedtaket datert 1. mars 2019, side 49.

Medianen for BBB obligasjoner i skattekontorets skjønn har falt fra
413 basispunkter pr mars 2009 til 40 basispunkter pr mars 2010. Dette utgjør grovt estimert et gjennomsnitt på ca. 227 basispunkter. Det må legges til grunn at årsgjennomsnittet i realiteten ligger noe høyere ettersom fallet til
40 basispunkter skjer mest mot slutten av perioden slik det kan leses av Figur 1 ovenfor. 

Skattepliktige har foreslått et risikopåslag for 2010 på 241 basispunkter. Sekretariatet anser skattepliktiges anslag rimelig i lys av vurderingen som er gjort her.

Sekretariatet legger etter dette til grunn at renteinntekten på det aktuelle lånet for inntektsåret 2010 beregnes med utgangspunkt i et gjennomsnittlig risikopåslag i låneperioden på 241 basispunkter. Dette medfører en reduksjon på 172 basispunkter ift. skattekontorets omgjøringsvedtak noe som medfører en inntektsreduksjon på kr 10 320 000. Dette er i samsvar med skattepliktiges klage.

Sekretariatet deler for øvrig skattekontorets oppfatning om at metoden, herunder datagrunnlaget som benyttes, bør anvendes konsistent fra år til år. Sekretariatet viser i denne sammenheng til OECDs retningslinjer punkt 2.19.
I lys av den mer stabile markedssituasjonen i obligasjonsmarkedet etter 2010, vurderer sekretariatet det slik at avtalens oppsigelighet ikke vil tillegges like stor vekt mellom uavhengige parter ved prising av lånene som i de resterende år omfattet av omgjøringsvedtaket.

7. Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas til følge.

Årets resultat reduseres med kr 10 320 000.

Underskudd til fremføring 31.12.2010 økes med kr 10 320 000
til kr 411 155 865.

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 20.04.2022

Til stede:

                        Skatteklagenemnda
                        Gudrun Bugge Andvord, leder
                        Benn Folkvord, nestleder
                        Marthe Hammer, medlem
                        Helene Haugland, medlem
                        Olav A. Nyhus, medlem

 

Skatteklagenemndas behandling av saken:

 

Nemnda sluttet seg til sekretariatets innstilling og traff følgende enstemmige

                                                           v e d t a k:

 

Klagen tas til følge.

Årets resultat reduseres med kr 10 320 000.

Underskudd til fremføring 31.12.2010 økes med kr 10 320 000 til kr 411 155 865.