Kronikk

Fra regional til landsdekkende organisering

  • Publisert:

Skatteetaten skal gå fra en regional til landsdekkende organisering. Fordelene ved å løse oppgaver på etatsnivå og for hele landet, kan være aktuelle også for andre offentlige virksomheter.

For 20 år siden satt tusenvis av lokale funksjonærer bøyd over bunker med papir ved 436 likningskontorer og kontrollerte hva innbyggerne i kommunen hadde skrevet inn i selvangivelsene sine. Nå sjekker innbyggerne selv hva Skatteetaten har forhåndsutfylt av opplysninger i den digitale skattemeldingen, og behandlingen av skattemeldingen foregår med landsdekkende IT-løsninger. En slik utvikling påvirker både etatens behov og muligheter for organisering. For ti år siden gikk Skatteetaten fra kommunal til regional organisering. Fra neste år tar vi det et skritt videre.

Divisjoner overtar ansvar fra direktoratet

Skatteetaten går over til landsdekkende organisering og oppgaveløsning fra 1. januar 2019. Det vil si at skattekontorene skal bidra til å løse oppgaver på etatsnivå og for hele landet, ikke oppdelt i fem regioner. Kontorene vil være åpne for publikum som før, så det påvirker ikke etatens tilstedeværelse og kundeservice – men det gir en mer effektiv oppgaveløsning og bedre bruk av ressurser.

Det skal opprettes seks divisjoner med landsdekkende ansvar for hver sine fagområder. Divisjonene informasjonsforvaltning, brukerdialog, innsats og innkreving får sammen ansvaret for etatens samfunnsoppdrag; å sikre et finansielt hovedgrunnlag for offentlig virksomhet. De skal støttes av divisjonene IT og utvikling. Den nye toppledergruppen vil ikke lenger bare bestå av ledere fra Skattedirektoratet (i Oslo), men av de seks divisjonsdirektørene og fire direktører for direktoratsfunksjoner. Toppledelsen blir på den måten tettere på skattekontorene og kjernevirksomheten i etaten.

Utfordringene som Skatteetaten står overfor, og som vi trenger en landsdekkende organisering for å løse, treffer også andre organisasjoner:

  • Vi forventer strammere budsjetter som gir større behov for effektiv oppgaveløsning.
  • Den økende digitaliseringen og automatiseringen muliggjør landsdekkende oppgaveløsning og gir svakere begrunnelse for regional organisering.
  • Den økonomiske og teknologiske utviklingen øker kompleksiteten på en rekke områder. Dette krever stadig mer spesialisert kompetanse som gjør det viktigere å samle sterke fagmiljøer.
  • Fleksibilitet blir viktigere når endringene går fortere.

Veien fra lokal myndighet til landsdekkende organisering

I 2008 ble oppgaver og skattekontor organisert i fem regioner. Det var en hensiktsmessig organisering i overgangen fra en stedbunden struktur. Da fikk etaten også landsdekkende vedtaksmyndighet, men på grunn av inndelingen i regioner har de fleste saker fortsatt blitt løst ut fra geografisk plassering.

Regionene har hver sine avdelinger innen veiledning, fastsetting, kontroll og rettsanvendelse, skattekrim og innkreving. Det gir til dels overlappende ansvar, fagmiljøer og oppgaveløsning, og det gir risiko for forskjellsbehandling. For å motvirke dette har Skatteetaten de siste årene innført landsdekkende ansvar på flere områder siden dette har vist seg effektivt og brukervennlig. Fastsetting av inntekt/formue for lønnstakere og pensjonister foregår nå etter en felles produksjonsplan og koordineres av direktoratet. I økende grad har det også blitt nødvendig å samle spesialisert kompetanse siden de mest kompliserte områdene, som for eksempel finans og multinasjonale selskaper, blir stadig mer kompliserte og ressurskrevende. Etaten har med andre ord vært nødt til å bryte med sin egen styringsmodell på flere områder. Dette har gitt prosjektorganiseringer på tvers av regionene, noe som krever mye ressurser til koordinering og gir uklare styringslinjer.

Landsdekkende ansvar betyr ikke geografisk sentralisering

Når Skatteetaten går bort fra regioner endrer ikke dette hvor i Norge etaten er lokalisert. Etaten flytter på ansvar, ikke arbeidsplasser. I Skatteetatens nye organisering blir ansvar flyttet ut fra Skattedirektoratet til divisjonene. For eksempel vil divisjonsdirektøren for brukerdialog sitte i Bergen og innkrevingsdivisjonen vil ledes fra Trondheim. Det landsdekkende ansvaret for disse oppgavene ligger nå i Oslo. Alle dagens regionskontorer blir hovedseter for divisjonsdirektører eller avdelingsdirektører i ny organisering slik at Skatteetaten opprettholder en god geografisk ansvarsfordeling.

Vurderingene bak valg av organisering

Da etaten skulle bestemme ny organisering ble det tidlig klart at en modell med geografisk inndeling på overordnet nivå ikke vil løse Skatteetatens utfordringer med overlappende oppgaver og ansvarsområder og behovet for å samle spesialiserte kompetansemiljøer. Organisering etter skattearter ble vurdert som uegnet fordi den skaper siloer som kan gi mindre brukervennlighet og ikke legger til rette for en helhetlig behandling av skatter og avgifter. Den nye organisasjonsmodellen er en kombinasjon av prosess- og risikoinndeling.

Difi publiserte i november 2017 rapporten "Hva skjer med regional statsforvaltning?". Den diskuterer blant annet at digitaliseringen både trekker i retning av sentralisering i større fagmiljøer, i tilfeller der geografisk nærhet ikke er nødvendig for god oppgaveløsning, samtidig som at teknologien gjør det mulig at staten i større grad kan være geografisk spredt:

"Vi kan altså se for oss en utvikling som går fra regionalisering til lokalisering. Det er ikke organiseringen i regioner som blir det viktigste i mange sammenhenger, men hvor det er hensiktsmessig og mulig å lokalisere fagmiljøer."

Rapporten sier også: "Slik vi ser det vil organisering etter geografi fortsatt være relevant for enkelte av de store etatene, men organisering etter funksjon, fagområder eller målgrupper bør i større grad vurderes."

Jeg tror at Skatteetatens vurderinger kan være relevante for mange organisasjoner i tiden fremover. Kanskje kommer flere til samme konklusjon som oss: vi trenger landsdekkende organisering for å gjøre jobben vår best mulig.

footer/desktop/standard