Høyesterett avsa i 2000 en dom hvor tema var ligningsnemndas adgang til å skjønne over verdien av goodwill overdratt fra enmannsforetak til AS samt om skjønnet var gyldig. Dommen er tatt inn i Utv. 2000/722. Videre er dommen kommentert i en artikkel i Utv. 2000/1499.

I den aktuelle saken omdannet skattyter sitt revisjonsforetak til aksjeselskap. Dette skjedde ved at han stiftet et aksjeselskap som så kjøpte enmannsforetaket. Eiendelene i enmannsforetaket ble overført til bokført verdi kr 320 000,-. For goodwill var det oppgitt at aksjeselskapet betalte kr 1.500.000,-. Ligningsnemnda aksepterte at det forelå goodwill, men reduserte verdien til kr 300.000,-. En enstemmig Høyesterett fastslo at det var skjønnsadgang etter ligningsloven § 8-2 nr. 2 fordi skattyter etter rettens syn ikke i tilstrekkelig grad hadde besvart de spørsmål ligningskontoret hadde stilt vedrørende goodwillberegningen. Det ble i denne forbindelse vist til at det forelå et kontrollbehov siden skattyter i realiteten satt på begge sider av forhandlingsbordet. Man hadde derfor ingen sikkerhet for at verdien av goodwill var fastsatt på en balansert måte. Dommen innebærer at skattyterne i en slik situasjon får en betydelig opplysningsplikt. Skattedirektoratet antar at det vil være skattyters oppgave å sannsynliggjøre at den beregnede pris på goodwill kunne blitt oppnådd ut fra en konkret vurdering av virksomhetens egenskaper, markedsforhold mv. Høyesterett fant det ikke tilstrekkelig at skattyter redegjør for tekniske beregninger og ev. markedsnormer for prisfastsettelser. Høyesteretts flertall fant likevel at ligningsnemda hadde lagt til grunn et for snevert skjønnsgrunnlag når nemnda ved sitt skjønn bare bygget på en teknisk beregning etter «superprofittmetoden». Etter Høyesteretts syn skulle nemnda i tillegg ha sett på andre faktiske forhold som var kjent på vedtakstidspunktet. Retten trakk særlig frem den påberopte bransjenormen for verdsettelse ved overdragelse av revisjonsbedrifter, samt verdien av den skattefordel som omdannelsen ville innebære. Fordi ligningsnemda ikke hadde tatt disse forhold i betraktning forelå det etter Høyesteretts oppfatning en feil ved skjønnsutøvelsen som førte til at ligningen ble opphevet. Med unntak av eierlønnen, som retten mente kunne være satt noe for høyt, hadde høyesterett ikke noe å bemerke til ligningsnemdas tallstørrelser i beregningen.