Spørsmål om fusjon over landegrensene

Skattedirektoratet konkluderte med at en fusjon mellom de norske selskapene A ASA og B ASA og det utenlandske (innen EU/EØS) selskapet Søster Plc. ikke faller inn under skatteloven § 11-1 flg. og at dette ikke er i strid med den frie etableringsretten i EØS-avtalen art. 31, jfr. art. 34.

(Skatteloven § 11-1 flg. og den frie etableringsretten)

Innsenders fremstilling av faktum og jus

1. Faktum På bakgrunn av de opplysninger som er gitt i anmodningen, legges det til grunn at A AS og B AS er heleide datterselskaper av morselskapet, heretter kalt Mor AS. Mor AS eier også et utenlandsk (innen EU/EØS) søsterselskap, Søster Ltd.

Administrative funksjoner på konsernnivå utføres foreløpig av Mor AS. Selskapsgruppen har siden oppstarten vurdert hvilken jurisdiksjon som er best egnet for  selskapene. Målet har vært å finne en jurisdiksjon innenfor EU/EØS, som vil kunne gjøre selskapene konkurransedyktig både ut fra kommersielle og skattemessige forhold. På denne bakgrunn satte selskapet i gang et arbeid for å utrede overføring av selskapene til EU.

Overføring til EU er planlagt gjennomført ved at A AS og B AS fusjoneres inn i det utenlandske søsterselskapet Søster Ltd. A AS og B AS vil forut for fusjonen omdannes til allmennaksjeselskaper, for å oppfylle krav i SE-reglene. Det fusjonerte selskapet vil bli et utenlandsk SE-selskap.

Hovedtrekkene i prosessen vil være: Steg 1: Søster Ltd omdannes til et utenlandsk public limited company (“Plc”, som tilsvarer et norsk allmennaksjeselskap). A AS og B AS omdannes til norske allmenn-aksjeselskaper etter reglene i aksjeloven kapittel 15. Steg 2: A ASA og B ASA fusjoneres inn i Søster Plc, med samtidig omdanning av Søster Plc til et utenlandsk SE-selskap.

SE-selskapsformen er regulert av Rådsforordning om det europeiske selskap (rådsforordning nr. 2157/2001 av 8. oktober 2001 om vedtektene for det europeiske selskap, “SE-forordningen”) som er implementert i Norge gjennom Lov om europeiske selskaper (lov av 1. april 2005 om europeiske selskaper, “SE-loven”). I den grad SE-forordningen ikke regulerer et forhold, får nasjonale regler anvendelse. I det alt vesentligste gjelder derfor nasjonale regler også for SE-selskapene. Et SE-selskap hjemmehørende i Norge vil være underlagt allmennaksjeloven og øvrige regler som kommer til anvendelse på virksomheten (herunder nasjonale skatteregler), med mindre noe annet følger av SE-forordningen eller av spesielle regler for SE-selskaper.

Et SE-selskap kan etableres på fire ulike måter, nemlig ved:

1. fusjon av to eller flere allmennaksjeselskaper som hører hjemme i ulike EØS-stater, dvs. ved fusjon over landegrensene
2. at selskaper i minst to EØS-stater stifter et SE-holdingselskap
3. at selskaper i minst to EØS-stater stifter et SE-datterselskap
4. omdanning av et allmennaksjeselskap til et SE-selskap

Stiftelse av et europeisk selskap ved fusjon reguleres av SE-forordningen artikkel 2 nr l, jf. artiklene 17 til 31. Regler om stiftelse av et norsk allmennaksjeselskap ved fusjon gjelder tilsvarende så langt de passer, jf. SE-loven § 5. Det er ingen krav i artikkel 2 nr 1 at selskapene som deltar i fusjonen må ha eid et utenlandsk datterselskap i mer enn 2 år, slik det er ved en ren omdanning etter SE-forordningens artikkel 2 nr 4.

Innsender anfører at dersom reglene i sktl. §§ 11-1 flg. ikke kommer til anvendelse her innebærer det en aksept av en direkte forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet som strider mot etableringsfriheten både på aksjonærnivå, og på selskapsnivå i forhold til A ASA og B ASA. Regler som begrenser virkningen av gunstige skatteregler til selskaper “hjemmehørende i Norge” innebærer enten en “åpen” eller “skjult” forskjellsbehandling. I utgangspunktet er ingen av delene tillatt. En “skjult” forskjellsbehandling kan imidlertid i noen tilfeller være tillatt på grunn av tvingende allmenne hensyn. Det kan ikke en “åpen” forskjellsbehandling.

Etter innsenders oppfatning kan heller ikke Daily Mail-avgjørelsen fra 1988 tillegges vesentlig betydning som støtte for at en forskjellsbehandling faller utenfor etableringsfriheten. Nyere rettspraksis, særlig C-41 1/03, Sevic fra 2005 (vedlegg 1), og ny sekundærlovgivning fra de siste årene, har medført at Daily Mail-avgjørelsen nå i beste fall har betydning for den spesielle faktiske situasjon den tok stilling til, og det var en annen situasjon enn den foreliggende. Innsenders konklusjon har også støtte fra EU-Kommisjonen i dens kommunikasjon om exit-beskatning fra 19. desember 2006 (vedlegg 2).

1. Kommer etableringsfriheten til anvendelse på fusjonen?

1.1 Innebærer fusjonen en utøvelse av etableringsfriheten?

Innsender mener det ikke er tvil om at etableringsretten gjelder for en grense-overskridende fusjon.

Vilkårene for utøvelse av etableringsfriheten er nedfelt i EØS-avtalens art. 31. Basert på denne bestemmelsen må følgende hovedvilkår være oppfylt for at etableringsfriheten skal kunne påberopes:

• Det må foreligge en statsborger eller et selskap fra en EFTA-stat eller EU-stat.
• Det må foreligge en “etablering”.
• “Etableringen” må ha et grenseoverskridende element.

Både Mor AS og datterselskapene A ASA og B ASA er opprettet i tråd med den norske aksjelovgivningen og kan dermed påberope seg etableringsfriheten, jfr. EØS-avtalen art. 3l og art. 34.

Mor AS ønsker å bruke friheten til å etablere en aksjonærposisjon i et europeisk selskap. Gjennom fusjonen omdannes eierinteressen i de norske datterselskapene til en (utvidet) eierinteresse i datterselskapet innen EU. Det følger direkte av ordlyden i art. 31/34 i EØS-avtalen at etableringsfriheten omfatter retten til å etablere eierskap til datterselskaper i andre EØS-stater. Dette er også lagt til grunn av EU-domstolen i blant annet C-43 6/00, X & Y-saken (vedlegg 3), C-446/03, Marks & Spencer-saken (vedlegg 4) og C-196/04, Cadbury Schweppes- saken (vedlegg 5). I X & Y-saken, for eksempel, la EU-domstolen til grunn at en aksjonær som overførte sin eierinteresse i et selskap til et selskap i en annen medlemsstat mot vederlagsaksjer i dette selskapet, ikke kunne behandles strengere enn om vederlagsaksjene hadde kommet fra et selskap i samme medlemsstat. Fra et aksjonærståsted er dette svært parallelt til det som finner sted ved en fusjon.

At Mor AS, på grunn av fritaksmetoden, ikke beskattes ved en slik grenseoverskridende fusjon, er ikke relevant. Dersom det er personlige aksjonærer i en slik transaksjon, vil de bli beskattet, i motsetning til ved en fusjon med et norsk selskap.

Når det gjelder datterselskapene A ASA og B ASA, følger det av Sevic-saken at etableringsfriheten omfatter retten til å fusjonere med et selskap i en annen EØS-stat. Saken gjaldt direkte et tilfelle hvor det forelå diskriminerende regler i etableringsstaten og ikke i opprinnelsesstaten. EU-domstolen uttaler likevel generelt at en fusjon innebærer utøvelse av etableringsfriheten. Innsender viser til domstolens premiss 19 hvor det sies følgende:

“19 Grænseoverskridende fusioner opfylder ligesom andre selskabsomdannelser behovet for samarbejde mellem og sammenlægning af selskaber med hjemsted i forskellige medlemsstater. De er særlige fremtrædelsesformer i forbindelse med udøvelsen af etableringsfriheden, som er vigtige for det indre markeds tilfredsstillende funktion, og hører dermed til blandt de erhvervsmæssige aktiviteter, med hensyn til hvilke medlemsstaterne er forpligtede til at respektere den ved artikel 43 EF foreskrevne etableringsfrihed”.

EU-domstolen sier her i klartekst at grenseoverskridende fusjoner hører til de sentrale aktiviteter som er viktige for å få det indre marked til å fungere. De er derfor en del av etableringsfriheten som medlemsstatene må respektere.

1.2 Utviklingstrekk på selskapsrettens område

Det grunnsyn som Sevic-dommen gir uttrykk for i sitatet ovenfor, er, ifølge innsender, i tråd med det siktemål EU har hatt i lang tid om realisering av det indre marked. Det er blant annet kommet til uttrykk i fortalen til fusjonsskattedirektivet fra 1990. Likevel representerer Sevic-dommen noe nytt, ved at EU-domstolen tar konsekvensen av dette grunnsynet og gir etableringsfriheten direkte anvendelse som selskapsrettslig grunnlag for en grenseoverskridende fusjon. Det er m.a.o. ikke nødvendig med særskilt lovregulering på fellesskapsnivå eller i medlemsstatene for å gjennomføre en slik fusjon. Innsender viser til premiss 26 i dommen hvor det sies følgende om dette:

“26 Det bemærkes, at selv om harmoniseringsforskrifter på fællesskabsplan er nyttige med henblik på at lette grænseoverskridende fusioner, kan det ikke opstilles som en forudgående betingelse for gennemførelsen af den i artikel 43 EF og 48 EF tilsikrede etableringsfrihed, at der eksisterer sådanne harmoniseringsforskrifter (jf. i samme retning dom af 28.1.1992, sag C-204/90, Bachmann, Sml. I, s. 249, præmis 11)”.

Dommen gjelder konkret et selskapsrettslig spørsmål, men premiss 26 gjelder like mye for skatterettslige spørsmål knyttet til en grenseoverskridende fusjon. Dommen føyer seg inn i et bilde der grenseoverskridende fusjoner nå innarbeides som en naturlig del av det indre markedet i EF og EØS:

- SE-lovgivningen På selskapsrettens område har implementeringen i 2005 av felles EØS-lovgivning om Det Europeiske Selskap (“SE-selskap”) vært en milepæl. Et SE-selskap eksisterer både i kraft av nasjonal lovgivning og EØS-lovgivning. Det er således ikke lenger slik at selskaper innenfor EØS kun eksisterer i kraft av nasjonal lovgivning (slik Daily Mail-saken bygget på, jf nedenfor). For SE-selskaper er det således vedtatt et felles EØS-regelverk som gjelder i tillegg til nasjonal lovgivning.

- Annen selskapslovgivning Innsender nevner også at det utenfor SE-lovgivningen har vært en betydelig harmonisering av generell selskapslovgivning innenfor EØS-området, og spesifikt med sikte på å legge til rette for grenseoverskridende transaksjoner. Den 26. oktober 2005 vedtok Europarlamentet og Rådet for den europeiske union direktiv 2005/56/EF om fusjoner over landegrensene for selskaper etablert i ulike EØS-stater. Direktivet må senest implementeres 15. desember 2007 i EØS-statene, herunder i Norge (se høringsnotat av 14.12.2006 fra Justisdepartementet). Selv om implementering først skal skje nå, er direktivet i tråd med det grunnsyn som allerede følger av etableringsfriheten - å fjerne hindringer for grenseoverskridende etableringer innenfor EØS-området.

At det har tatt så vidt lang tid å utvikle selskapsrettslig sekundærlovgivning for grenseoverskridende transaksjoner hang særlig sammen med at en del medlemsstater hadde fundamentalt forskjellige syn på arbeidstakeres rettigheter. Dette ble løst ved vedtakelsen av SE-forordningen, og har deretter åpnet for ytterligere reguleringer.

1.3 Utviklingstrekk på skatterettens område

Også på skatteområdet har det skjedd en utvikling den senere tid i rettstilstanden for grenseoverskridende forhold. Innsender vil først knytte noen kommentarer til fusjonskattedirektivet fra 1990.

- Fusjonsskattedirektivet Innenfor EU har det siden 1992 vært mulig å gjennomføre fusjoner mellom selskaper etablert i ulike medlemsland med kontinuitet for skattemessig formål. Dette følger av fusjonsskattedirektivet av 23. juli 1990 (Rådsdirektiv 90/434/EEC - vedlegg 6). I forordet til direktivet er det anerkjent at nasjonale regler som medfører umiddelbar beskatning av grenseoverskridende fusjoner utgjør en restriksjon på etableringsfriheten når det samme ikke gjelder ved fusjoner mellom nasjonale foretak. Det sies følgende om dette:

“Transaktioner som fusion, spaltning, tilfoersel af aktiver og ombytning af aktier vedroerende selskaber i forskellige medlemsstater kan vaere noedvendige for, at der i Faellesskabet kan skabes vilkaar, der svarer til vilkaarene i et indre marked, og for dermed at sikre, at det faelles marked etableres og fungerer tilfredsstillende; disse transaktioner maa ikke hindres af saerlige begraensninger, ulemper eller fordrejninger som foelge af medlemsstaternes skatteregler; der boer derfor for disse transaktioner indfoeres konkurrencemaessigt neutrale skatteregler, saaledes at virksomhederne kan tilpasse sig vilkaarene i det faelles marked, oege deres produktivitet og styrke deres konkurrencemaessige stilling internationalt; de skatteregler, der gaelder for disse transaktioner, er i oejeblikket mindre fordelagtige end dem, der gaelder for selskaber, der er hjemmehoerende i samme medlemsstat; denne forskelsbehandling maa bringes til ophoer;”

Selv om fusjonsdirektivet ikke gjelder direkte i forhold til EØS-stater som Norge, er de fundamentale prinsippene i direktivet anvendelige fordi de er en konkretisering av de fire friheter som gjelder innenfor EØS-området. Dette kan blant annet utledes av forordet til direktivet som referert ovenfor og følger også av EU-domstolens uttalelser i Sevic-saken (jf. ovenfor). I endringene til direktivet i 2005 (se vedlegg 6 s. 3) er det dessuten holdt åpent for at deler av direktivet ikke går langt nok i å oppfylle de grunnleggende frihetene som skal etablere det indre marked:

“3. One of the aims of Directive 90/434/EEC is to eliminate obstacles to the functioning of the internal market, such as double taxation, Insofar as this is not fully achieved by the provisions of that Directive, Member States should take the necessary measures to achieve them.”

Foreliggende fusjonssak oppfyller, ifølge innsender, de vilkår som er oppstilt i fusjonsdirektivet.

Fusjonsdirektivet legger til grunn at det overdragende selskaps virksomhet normalt vil utgjøre et fast driftsted for det overtakende selskap i medlemsstaten der det overdragende selskapet var hjemmehørende. Dette gir normalt medlemsstatene mulighet til å beskatte en senere utflytting av eiendeler eller virksomhet etter såkalte exit-regler. Det er imidlertid begrensninger på hvordan slik exit-beskatning kan gjennomføres. Det er for eksempel ikke anledning til å gjennomføre en full og umiddelbar realisasjonsbeskatning, se nærmere nedenfor om C-9/02 Lasteyrie du Saillant (vedlegg 7), C-470/04 N (vedlegg 8). Dette er også lagt til grunn av EU-Kommisjonen i dens kommentarer av 19. desember 2006 (vedlegg 2) på s. 6:

“It follows from de Lasteyrie that taxpayers who exercise their right to freedom of establishment by moving to another MS may not be subject to an earlier or higher tax charge than taxpayers who remain in one and the same MS. If a MS allows tax deferral for transfers of assets between locations of a company resident in that MS, then any immediate taxation in respect of a transfer of assets to another MS is likely to be contrary to the EC Treaty freedoms.”

EU-Kommisjonen uttaler også på s. 5 at i den grad aktivitet og eiendeler ikke blir tilordnet et fast driftsted gjennom overføringen av et registrert kontor (tilsvarende synspunkt må etter innsenders oppfatning gjelde ved en fusjon), må en tilsvarende exit-beskatning kunne gjennomføres:

“The 2005 amendments to the Merger Directive (90/434/EEC) ensure that, provided certain conditions are met, the transfer of the registered office of an SE or of a European Co-operative Society from one MS to another will not result in immediate taxation of unrealised gains on assets remaining in the MS from which the office is transferred. The amendments are silent on those assets which do not remain connected to a PE in the MS from which the registered office is transferred. However, the Commission considers that the principles of de Lasteyrie apply to such ‘transferred’ assets.”

Fremstillingen ovenfor viser, etter innsenders oppfatning, en rettsorden der fusjoner over landegrensene inngår som en naturlig del og der de enkelte lands skattefundamenter er tatt hensyn til innen de rammer etableringsfriheten setter. Slik beskatning forutsetter selvfølgelig at landene har innført lovgivning som åpner for den type beskatning de fire friheter gir adgang til. Norge har så langt innført begrensede regler for exit-beskatning, jf. sktl § 14-64 og 14-48 (3). I den grad dette ikke skulle anses tilstrekkelig, er det adekvate virkemiddelet å innføre ny lovgivning. De begrensninger som etableringsfriheten i EØS-avtalen medfører i forhold til dagens skatteregler er uansett til stede.

- Rettspraksis Innsender kjenner ikke til at lokale skatteregler som forskjellsbehandler grenseoverskridende fusjoner har vært forelagt EU-domstolen til avgjørelse. Dette er i og for seg ikke så rart siden grenseoverskridende fusjoner kan gjennomføres innen EU uten beskatning i medhold av fusjonsdirektivet.

En fusjon mellom selskaper hjemmehørende i ulike EØS-stater har for det overdragende selskap en del likhetstrekk med migrering av selskapet til en annen EØS-stat. Innenfor EØS har det vært en betydelig rettsutvikling med hensyn til hvilke restriksjoner opprinnelsesstaten kan opprettholde ved migrasjon til andre EØS-stater. De relevante avgjørelser fra EU-domstolen på dette området er særlig Lasteyrie du Saillant fra 2004 (vedlegg 7) og N fra 2006 (vedlegg 8). I begge disse sakene fant EU-domstolen at lokale regler om beskatning av latente gevinster på utflyttingstidspunktet utgjorde en restriksjon på etableringsfriheten.

Lasteyrie-saken gjaldt en fysisk person som emigrerte fra Frankrike til Belgia i 1998. På tidspunktet for emigrasjonen hadde han latente aksjegevinster som han ble skattlagt for i Frankrike. I henhold til reglene i Frankrike var differansen mellom markedsverdi og kostpris på aksjer som var eiet inntil 5 år før utflyttingstidspunket skattepliktig inntekt på utflyttingstidspunktet, forutsatt at minst 25 % av selskapets overskudd var skattepliktig til Frankrike. EU domstolen fant at reglene utgjorde en restriksjon på etableringsfriheten ved at det var mindre gunstig å emigrere enn å forbli i Frankrike hvor gevinsten først ble skattlagt ved realisasjon av aksjene.

Både Lasteyrie-saken og N-saken gjelder beskatning av fysiske personer. EU-Kommisjonen har i sin rapport fra 19. desember 2006 “Communication from the Commission to the Council, the European Parliament and the European Economic and Social Committee — Exit taxation and the need for coordination of Member States ‘tax policies” lagt til grunn at de samme prinsipper gjelder ved flytting av selskaper.

For fullstendighetens skyld har innsender gjengitt hele avsnitt 3.1. Det vises til dette.

Ifølge innsender gir EU-kommisjonen her uttrykk for at etableringsfriheten ikke gir adgang til å opprettholde skatteregler som gir opphav til umiddelbar beskatning ved utflytting hvis slik beskatning ikke gjennomføres om skattyter forblir i landet. Etter innsenders oppfatning må denne begrensningen gjelde både der det skjer en utflytting av et selskap til en annen EØS-stat og der det skjer en fusjon med et selskap etablert i en annen EØS-stat. I forhold til prinsippet om etableringsfrihet er det ingen relevant forskjell. Norge har i dag skatteregler som både fritar flytting av virksomhet og eiendeler til et annet driftssted i Norge og fusjon mellom norske selskaper.

1.4 Forholdet til Sak 81/87 Daily Mail

Daily Mail-saken omhandlet et selskap etablert i Storbritannia, som ønsket å flytte skattemessig bosted til Nederland og samtidig beholde sin status som rettssubjekt etter den interne lovgivningen i Storbritannia. Ved en skattemessig emigrasjon kunne selskapet realisere aksjer skattefritt etter nederlandske regler. Ligningsmyndighetene i Storbritannia satte imidlertid som vilkår for å godta emigrasjonen at selskapet gjorde opp sine latente skatteforpliktelser, hvilket medførte at den latente gevinsten på aksjene ville komme til beskatning.

Fordi selskaper, til forskjell fra fysiske personer, kun eksisterer som følge av lovgivning fant EU-domstolen at Storbritannia hadde anledning til å sette et slikt vilkår for emigrasjon uten at dette var i strid med etableringsfriheten. På tidspunktet for dommen forelå det begrenset harmonisering av selskapslovgivningen innenfor EU. Det var derfor ikke i strid med etableringsfriheten at Storbritannia, i påvente av selskapslovgivning innenfor EU, etter sine interne regler stilte et vilkår om samtykke fra myndighetene for å godta emigrasjonen.

Innsender viser til punkt 19 og 23 i domstolens avgjørelse hvor det sies følgende:

“19 Det bemaerkes, at selskaber i modsaetning til fysiske personer er enheder oprettet i henhold til en retsorden, og paa faellesskabsrettens nuvaerende udviklingstrin en national retsorden. De eksisterer kun i kraft af de forskellige nationale lovgivninger, som er bestemmende for deres stiftelse og funktion. -----------

23 Det maa derfor fastslaas, at ifoelge Traktaten anses forskellene i de nationale lovgivninger om den tilknytning, der kraeves for deres selskaber, samt muligheden for og i givet fald de naermere bestemmelser for en overfoersel af et indenlandsk selskabs vedtaegtsmaessige eller reelle hjemsted fra en medlemsstat til en anden, for problemer, som ikke er best ved reglerne om etableringsretten, men som skal loeses ved lovgivningsarbejde eller indgaaelse af aftaler, som endnu ikke har foert til noget resultat.”

Etter innsenders oppfatning er Daily Mail-avgjørelsen begrunnet i selskapsrettslige forhold på et tidlig stadium i felleskapsrettens utvikling hvor det forelå svært begrenset harmonisering av fellesskapsrettens regler for grenseoverskridende etableringer. Etter at dommen kom i 1988 har det, som påpekt ovenfor, vært en betydelig rettsutvikling innenfor EØS-området både på det selskapsrettslige og det skatterettslige området. De resonnementer som EU-domstolen baserte seg på i Daily Mail-saken er lite aktuelle fordi rammeverket for grenseoverskridende transaksjoner er et helt annet i dag enn den gang. Det er også et annet enn for bare tre år siden da flere av de rettskildene direktoratet viste til i sitt brev av 28.6.2007 ble skrevet. Hvis dommen fortsatt har noen betydning, må det være der saksforholdet er identisk med det som ble pådømt. Det vil si der et selskap flytter sin skattemessige hjemmehørenhet til en annen medlemsstat og samtidig fortsetter å være selskapsrettslig hjemmehørende i samme medlemsstat fordi vedkommende stats selskapsrett bygger på stiftelses-synspunktet og ikke hovedsete-synspunktet. Uansett gjelder den ikke der SE-selskaper er involvert fordi dette er uttrykkelig regulert i SE-reglene.

I lys av dette kan innsender ikke se at Daily Mail-saken er relevant.

1.5 Oppsummering

Etter dagens rettstilstand er det etter innsenders syn ikke grunnlag for å hevde at skatteregler, som gir en mindre gunstig behandling av grenseoverskridende fusjoner enn fusjoner mellom norske aksjeselskaper, faller utenfor etableringsfriheten.

2. Foreligger det en restriksjon på etableringsfriheten?

2.1 Innledning

I EU-domstolens avgjørelser opereres det med en distinksjon mellom diskriminering og restriksjoner. I relasjon til etableringsfriheten benyttes begrepet diskriminering om forskjellsbehandling av utlendinger og innlendinger i etableringsstaten. Begrepet restriksjon benyttes om hindringer i opprinnelsesstaten for utøvelse av etableringsfriheten i andre EØS-stater.

De fire friheter forbyr enhver restriksjon på grenseoverskridende aktiviteter samt diskriminering basert på nasjonalitet. Dog er også forskjellsbehandling basert på ethvert annet kriterium enn nasjonalitet forbudt, slik som bosted eller stiftelse hvis dette opererer til ugunst for utlendinger eller investeringer i andre EØS-land. Innsender viser til “European Tax Law” Terra & Wattel 2005 (vedlegg 10) på side 38, hvor det sies følgende:

“Obviously, indirect distinctions on the basis of nationality or origin (distinctions based on criteria other than nationality of persons or origin of goods, such as place of residence or incorporation, or place of residence of the creditor of a payment, but mainly disadvantaging non-nationals, imported goods or foreign investment) are just as prohibited as discrimination based on nationality or origin.”

Innenfor EØS-retten går det en viktig sondring mellom “åpen” og “skjult” forskjellsbehandling eller diskriminering. Åpen forskjellsbehandling foreligger der forskjellsbehandlingen er direkte basert på et nasjonalitetskriterium dvs. statsborgerskap for fysiske personer eller hovedsete for selskaper. Skjult forskjellsbehandling foreligger der forskjellsbehandlingen ikke er direkte basert på et nasjonalitetskriterium men på et kriterium som har tilsvarende virkninger, dvs. opererer til ugunst for utlendinger eller investeringer i andre EØS-land slik som referert i sitatet ovenfor.

I juridisk litteratur er det antatt at åpen forskjellsbehandling ikke kan rettferdiggjøres ut fra læren om unntak for tvingende allmenne hensyn. Slik forskjellsbehandling er således i prinsippet alltid forbudt (med mindre ett av de skrevne unntakene i EØS-avtalen unntaksvis skulle komme til anvendelse). Skjult forskjellsbehandling kan derimot i prinsippet rettferdiggjøres ut fra læren om unntak for tvingende allmenne hensyn såfremt vilkårene ellers er oppfylt (dog er det oppstilt et unntak der forskjellsbehandlingen er basert på et kriterium som ligger svært nær opp til nasjonalitet).

Innsender viser til “EU, EØS og Skatt” av Andreas Bullen 2005, hvor det på side 491 sies følgende:

“Den mest dekkende beskrivelse av rettstilstanden må derfor være at det klare utgangspunkt er at det kun er åpen forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, hva enten på grunnlag av statsborgerskap eller sete, som i prinsippet ikke kan begrunnes i uskrevne allmenne hensyn. Etter omstendighetene kan det imidlertid også være utelukket at forskjellsbehandling basert på andre kriterier som ligger nært opp til nasjonalitetskriteriene kan begrunnes i uskrevne allmenne hensyn.”

Videre antar Bullen på s. 492 flg. at skattmessig bosted ikke er et nasjonalitetskriterium. Dette betyr imidlertid ikke at det er fri anledning til å ha skatteregler som forskjellsbehandler basert på skattemessig bosted. Det innebærer bare at læren om unntak for tvingende allmenne hensyn i prinsippet kan komme til anvendelse. Bullen presiserer dette på s. 492:

“Et spørsmål av interesse er derfor om “bosatt”-kriteriet for fysiske personer og “hjemmehørende”-kriteriet for juridiske personer i norsk skatterett kan anses som nasjonalitetskriterier. I så fall vil norske skatteregler som forskjellsbehandler på grunnlag av kriteriene ikke kunne begrunnes i uskrevne allmenne hensyn.”

Bullens diskusjon går dermed på om tvingende allmenne hensyn i det hele tatt kan trekkes inn som argument for å godta regler som bygger på et “hjemmehørende”-kriterium, ikke om slike regler ikke utgjør restriksjoner.

Innsender antar at kriteriet “hjemmehørende i Norge” ligger svært nær opp til en åpen forskjellsbehandling, noe som i tilfelle vil medføre at tvingende allmenne hensyn ikke kan trekkes inn.

Innsender mener uansett at tvingende allmenne hensyn ikke kan rettferdiggjøre forskjellsbehandlingen i denne saken, jf. nærmere om dette i avsnitt 3 nedenfor.

2.2 Hindringer i opprinnelsesstaten og etableringsstaten

Det følger av EU-domstolens praksis at etableringsfriheten både omfatter restriksjoner som opprinnelsesstaten legger for selskapers etablering i annen medlemsstat og etableringsstatens diskriminering av selskaper fra annen medlemsstat. Det vises i denne sammenheng til EU-domstolens avgjørelse i Cadbury Schweppes-saken premiss 42, hvor det sies følgende:

“42 Selv om traktatbestemmelserne om etableringsfriheden ifølge deres ordlyd skal sikre national behandling i værtsmedlemsstaten, indebærer de samtidig et forbud mod, at oprindelsesmedlemsstaten lægger hindringer i vejen for, at en af dens statsborgere etablerer sig i en anden medlemsstat, eller at et selskab, som er stiftet i overensstemmelse med dens lovgivning, gør det (jf. bl.a. dom af 16.7.1998, sag C-264/96, ICI, Sml. I, s. 4695, præmis 21, og Marks & Spencer-dommen, præmis 31).”

I foreliggende sak tas det sikte på å innfusjonere de norske selskapene A ASA og B ASA inn i Søster Plc. Vilkåret i skatteloven § 11-1 (2) om at de selskaper som deltar i fusjonen må være hjemmehørende i Norge utgjør således en hindring i selskapenes opprinnelsesstat.

2.3 Restriksjon for Mor AS, A ASA og B ASA

Vilkåret i skatteloven § 11- 1 (2) om at selskapene som deltar i fusjonen skal være hjemmehørende i Norge innebærer ikke et forbud mot grenseoverskridende fusjoner. Begrensingen innebærer imidlertid at fusjoner mellom utelukkende norske selskaper vil kunne gjennomføres med skattemessig kontinuitet på selskaps- og aksjonærnivå, mens grenseoverskridende fusjoner vil måtte gjennomføres med beskatning av latente gevinster på selskapsnivå og aksjonærnivå.

Den aktuelle fusjonen vil riktignok ikke medføre beskatning av Mor AS fordi aksjene i A ASA og B ASA er omfattet av fritaksmetoden, jfr. skatteloven § 2-38. Hvis fusjonen medfører beskatning av A ASA og B ASA, vil Mor AS imidlertid bli påført en ulempe som følge av verdireduksjonen på investeringen i det fusjonerte selskapet. En tilsvarende ulempe vil ikke oppstå dersom samtlige selskaper i fusjonen hadde vært skattemessig hjemmehørende i Norge.

Hvis fusjonen medfører beskatning av A ASA og B ASA, vil selskapene bli påført en ulempe som følge av at de må betale skatt før eiendelene er solgt eller realisert på annen måte. En tilsvarende ulempe vil ikke oppstå dersom samtlige selskaper i fusjonen hadde vært skattemessig hjemmehørende i Norge.

Det følger av EU-domstolens praksis at enhver forskjellsbehandling er forbudt og må opphøre med mindre forskjellsbehandlingen kan rettferdiggjøres ut fra tvingende allmenne hensyn.

I EU-domstolens avgjørelse i Marks & Spencer-saken konkluderte domstolen med at de fordeler som lå i den engelske konsolideringsordningen som var gjenstand for vurdering, utgjorde en likviditetsfordel ettersom underskudd fra engelske datterselskaper, i motsetning til underskudd fra utenlandske datterselskaper, kunne fradragsføres mot overskuddet i det engelske morselskapet. Vi viser til premiss 32 og 33 i dommen hvor det sies følgende:

“32 En koncernlempelse som den i hovedsagen omhandlede udgør en skattefordel for de pågældende selskaber. Ved at fremskynde udligningen af underskud i underskudsgivende selskaber, idet de umiddelbart kan modregnes i overskud i andre af koncernens selskaber, giver den koncernen en likviditetsmæssig fordel.

33. Udelukkelse af en sådan fordel med hensyn til underskud pådraget af et datterselskab, der har hjemsted i en anden medlemsstat, og som ikke udøver nogen økonomisk virksomhed i den medlemsstat, hvori moderselskabet er hjemmehørende, kan hindre moderselskabet i at udøve sin etableringsfrihed, idet det afskrækkes fra at oprette datterselskaber i andre medlemsstater.”

Innsender viser også til EU-domstolens avgjørelse i Cadbury Schweppes-saken hvor det var spørsmål om de engelske NOKUS-reglene var i strid med etableringsfriheten. De engelske NOKUS-reglene bygger på samme prinsipp som de norske NOKUS-reglene i skatteloven §§ 10-60 flg., og innebærer at selskaper som er gjenstand for NOKUS-beskatning får en tidfestingsmessig ulempe ved at inntekter som opptjenes i NOKUS-selskapet er gjenstand for umiddelbar beskatning, mens aksjonærer som ikke er gjenstand for NOKUS-beskatning først skattlegges for inntektene når overskuddet utdeles som utbytte. Det er kun utenlandske selskaper som kan være gjenstand for NOKUS-beskatning. Domstolen kom til at også disse ulempene måtte anses som en restriksjon på etableringsfriheten.

De likviditetsmessige og tidfestingsmessige ulemper som følger av eventuell beskatning av fusjonen har etter innsenders oppfatning klare likhetstrekk med de hindringer som ble ansett som restriksjoner i EU-domstolens avgjørelser i Marks & Spencer og Cadbury Schweppes. Etter innsenders syn følger det også av Lasteyrie-saken og N-saken at likviditetsmessige og tidfestingsmessige ulemper som følge av fremskyndet skatteplikt utgjør en restriksjon på etableringsfriheten. Begge disse sakene er diskutert under punkt 1.3 ovenfor.

3. Kan restriksjonen opprettholdes ut fra tvingende allmenne hensyn?

3.1 Innledning

Det følger av praksis fra EU-domstolen at en (skjult) restriksjon på etableringsfriheten kun er tillatt dersom den kan begrunnes i tvingende allmenne hensyn. Videre er det i henhold til domstolens praksis et vilkår at restriksjonen er egnet til å ivareta det allmenne hensynets formål og ikke går utover det som er nødvendig for å ivareta formålet.

Det vises i denne sammenheng til premiss 47 i avgjørelsen i Cadbury Schweppes hvor domstolen sa følgende om dette:

“47 En sådan hindring vil kun være tilladt, hvis den er begrundet i tvingende almene hensyn. Hvis dette er tilfældet, kræves det desuden, at hindringen er egnet til at sikre gennemførelsen af det pågældende mål og ikke går ud over, hvad der er nødvendigt for at nå det (dom af 15.5.1997, sag C-250/95, Futura Participations og Singer, Srnl. I, 5. 2471, præmis 26, og af 11.3.2004, sag C-9/02, De Lasteyrie du Saillant, SmI. I, s. 2409, præmis 49, samt Marks & Spencer-dommen, præmis 35).”

I skattesaker har EU-domstolen så langt kun godtatt følgende 3 kategorier av allmenne hensyn:

• Forhindre misbruk av lovgivningen
• Oppnå effektiv skattekontroll
• Oppnå en balansert allokering av beskatningsretten mellom statene

3.2 Forhindre misbruk av lovgivningen

Som utgangspunkt er det å forhindre misbruk av nasjonal skattelovgivning et akseptabelt tvingende allment hensyn. Det er imidlertid slik at en nasjonal misbruksregel ikke kan anvendes utelukkende til å beskytte det nasjonale skattefundamentet. Det følger av EU-domstolens avgjørelser i Marks & Spencer og Cadbury Schweppes at en restriksjon på etableringsfriheten bare kan opprettholdes hvis restriksjonen tar sikte på å ramme “rent kunstige arrangementer”. Innsender viser til premiss 51 i Marks & Spencer-saken:

“51. En national foranstaltning, der begrænser etableringsfriheden, kan derimod være begrundet, når den specifikt sigter på rent kunstige arrangementer, hvis formål er at omgå den pågældende medlemsstats lovgivning (jf. i denne retning ICI-dommen, præmis 26, dom af 12.12.2002, sag C-324/00, Lankhorst-Hohorst, Sml. I, s. 11779, præmis 37, De Lasteyrie du Saillant-dommen, præmis 50, samt Marks & Spencer-dommen, præmis 57).”

I Cadbury Schweppes-saken gikk EU-domstolen konkret inn på hvilke momenter som har betydning ved vurderingen av om det foreligger et “rent kunstig arrangement”. Innsender viser til premiss 53 og 54 i dommen hvor det sies følgende:

“53 Dette formål er at åbne mulighed for, at en statsborger i en medlemsstat kan foretage en sekundær etablering i en anden medlemsstat for at udøve sin virksomhed dér og således inden for Fællesskabet at begunstige det økonomiske og sociale samarbejde inden for området selvstændig erhvervsvirksomhed (jf. dom af 21.6.1974, sag 2/74, Reyners, SmI. s. 631, præmis 21). Etableringsfriheden har i denne henseende til formål at give en fællesskabsstatsborger mulighed for på stabil og vedvarende måde at kunne deltage i det økonomiske liv i en anden medlemsstat end sin egen og få fordel heraf (dom af 30.11.1995, sag C-55/94, Gebhard, Sml. I, s. 4165, præmis 25).

54 I betragtning af dette integrationsformål i værtsmedlemsstaten forudsætter begrebet etablering som omhandlet i traktatens bestemmelser vedrørende etableringsfriheden, at der rent faktisk udøves erhvervsmæssig virksomhed ved hjælp af en fast indretning i denne medlemsstat i et ikke nærmere angivet tidsrum (jf. dom af 25.7.1991, sag C-221/89, Factortame m.fl., Sml. I, s. 3905, præmis 20, og af 4.10.1991, sag C-246/89, Kommissionen mod Det Forenede Kongerige, Sml. I, s. 4585, præmis 21). Begrebet forudsætter derfor, at det pågældende selskab faktisk befinder sig i værtsmedlemsstaten og faktisk udøver erhvervsmæssig virksomhed i denne.”

I “EU, EØS og Skatt” av Andreas Bullen 2005, er det på side 578 uttalt følgende:

“En tommelfingerregel kan således være at ‘U-sving’ arrangementer er akseptable dersom de er forbundet med vedvarende bruk av den grunnleggende friheten, men uakseptable dersom de kun er forbundet med korttidsbruk av den grunnleggende friheten som avsluttes etter at fordelen er oppnådd.”

På bakgrunn av sitatene ovenfor kan det, ifølge innsender, legges til grunn at det ikke foreligger et “rent kunstig arrangement” hvis det fusjonerte selskapet rent faktisk vil utøve næringsvirksomhet i EU for et ubestemt tidsrom.

Som tidligere beskrevet vil det fusjonerte selskapet SE ha kontor i EU hvor det vil være ansatte med formell og faglig kompetanse til å utøve funksjoner knyttet til de oppgaver som selskapet vil utføre. Det er videre på det rene at det forventes at virksomheten i EU vil utøves der over flere år.

I lys av ovennevnte må det etter innsenders oppfatning legges til grunn at etableringen i EU ikke er et “rent kunstig arrangement”.

3.3 Oppnå effektiv skattekontroll

Det følger EU-domstolens avgjørelse i sak C-250/95 Futura (vedlegg 11) at hensynet til en effektiv skattekontroll kan utgjøre et tvingende allment hensyn som kan rettferdiggjøre en restriksjon på etableringsfriheten. Det vises i denne sammenheng til premiss 31 i dommen hvor det sies følgende:

“31 Domstolen har adskillige gange udtalt, at hensynet til en effektiv skattekontrol er et tvingende alment hensyn, der kan berettige hindringer i de grundlaeggende friheder, der er sikret ved traktaten (jf. f.eks. dom af 20.2.1979, sag 120/78, Rewe-Zentral, den saakaldte ”Cassis de Dijon-dom”, Sml. s. 649, praemis 8). En medlemsstat har saaledes lov til at anvende foranstaltninger, der goer det muligt med klarhed og praecision at kontrollere baade den indkomst, der er skattepligtig i medlemsstaten, og underskud, der kan fremfoeres.”

Innsender viser også til EU-Kommisjonens kommunikasjon av 19. desember 2006 “Communication from the Commission to the Council, the European Parliament and the European Economic and Social Committee - Exit taxation and the need for co-ordination of Member States’ tax policies” (vedlegg 2). På s. 8 flg. tar Kommisjonen opp hensynet til skattekontroll i EØS-statene. For fullstendighetens skyld har innsender gjengitt hele punkt 4. Det vises til dette.

I foreliggende sak er det inngått skatteavtale mellom de aktuelle land som inneholder en bestemmelse om at skattemyndighetene skal utveksle informasjon om skattytere i de kontraherende stater, jfr. avtalens art. XVII. Når det foreligger en skatteavtale med en slik klausul, synes det ikke å være grunnlag for å hevde at restriksjonen kan opprettholdes ut fra hensynet til å oppnå en effektiv skattekontroll.

Innsender viser også til “EU, EØS og Skatt” av Andreas Bullen 2005 side 554 hvor det sies følgende om dette:

“Norge kan derfor ikke uten videre nekte å innrømme skattefordeler i grenseoverskridende situasjoner med henvisning til at det vil være umulig eller vanskelig å innhente/kontrollere relevante opplysninger, idet opplysningene kan innhentes i medhold av bistands-bestemmelsene i Norges skatteavtaler.”

Det er således innsenders syn at restriksjonen i skatteloven § 11-1(2) ikke kan opprettholdes ut fra hensynet til en effektiv skattekontroll.

3.4 Oppnå en balansert allokering av beskatningsretten mellom statene

EU-domstolen har i noen saker konkludert med at hensynet til en balansert fordeling av beskatningskompetansen mellom statene kan rettferdiggjøre en restriksjon på etableringsfriheten. Dette hensynet har tidligere vært omtalt som “hensynet til sammenhengen i skattesystemet”.

Basert på EU-domstolens praksis har dette hensynet kun vært akseptert i tilfeller hvor det har vært en direkte forbindelse mellom to komponenter i et skattesystem. I Marks & Spencer forelå det således en direkte sammenheng mellom opptjening av overskudd og muligheten til å fradragsføre underskudd. Domstolen kom derfor til at dette hensynet sammen med risikoen for dobbelt fradrag og misbruk av lovgivningen kunne rettferdiggjøre hindringen. I den nylig avsagte dommen om finske skatteregler for konsernbidrag, C-23l/05 Oy AA (vedlegg 13), fant EU-domstolen at reglene gjorde det mulig for finske skattytere å plassere beskatningsretten for aktiviteter i Finland til et konsernselskap hvor som helst innen EU. Dette var også nok til å rettferdiggjøre begrensninger i konsernbidragsreglene til finske konsernselskaper.

EU-domstolen har imidlertid gjort det klart i Marks & Spencer at tap av skatteproveny for en stat ikke alene kan rettferdiggjøre en restriksjon. Innsender viser til premiss 44 i dommen, hvor det sies følgende:

“44 Hvad angår det første forhold bemærkes, at et lavere skatteprovenu ikke kan anses for et tvingende alment hensyn, der kan påberåbes som begrundelse for en foranstaltning, som i princippet er i strid med en grundlæggende frihed (jf. bl.a. dom af 7.9.2004, sag C-319/02, Manninen, Sml. I, s. 7477, præmis 49 og den der nævnte retspraksis).”

I foreliggende sak foreligger det, ifølge innsender, ingen direkte sammenheng mellom to komponenter i det norske skattesystemet. Det er heller ingen fare for misbruk av lovgivningen og heller ingen risiko for dobbelt fradrag. Etter innsenders syn må det derfor legges til grunn at hensynet til balansert fordeling av beskatningskompetansen mellom statene, ikke kan utgjøre et tvingende allment hensyn i denne saken.

På denne bakgrunn ber innsender om en vurdering av fusjonen mellom A ASA og B ASA og det utenlandske søsterselskapet Søster Plc.

Skattedirektoratets vurderinger

Skattedirektoratet skal i det følgende ta stilling til om en fusjon mellom de norske selskapene A ASA/B ASA og det utenlandske søsterselskapet Søster Plc. omfattes av reglene om skattefri fusjon etter skatteloven §§ 11-1 flg.

Innsender anfører at aksept av en forskjellsbehandling strider mot etableringsfriheten både på aksjonærnivå for Mor AS, og på selskapsnivå i forhold til A ASA og B ASA. Det vises til innsenders argumentasjon over.

Skattedirektoratet skal bemerke at vi kun behandler spørsmålet på selskapsnivå, da det bare er bedt om bindende forhåndsuttalelse for A ASA og B ASA.

Videre finner vi grunn til å understreke at vurderingen i det følgende utelukkende knytter seg til det konkrete faktum i denne saken, slik saken ble presentert av innsender og gjengitt i brev av 28. juni 2007. Det er bl.a. opplyst at ved fusjonen skal alle aktiva og passiva i de overdragende selskapene i sin helhet overføres til det overtagende utenlandske selskapet. Det skal ikke etableres noe fast driftssted i Norge, eller opprettholdes et selskap i Norge.

Skattedirektoratet vil derfor først presisere at vi forstår reglene i SE-forordningen slik at når SE-selskap stiftes ved fusjon, som i denne saken, skjer dette ved at de overdragende Selskapene oppløses og overdrar samtlige aktiva og passiva til det overtakende utenlandske selskapet, mot at Mor AS mottar vederlagsaksjer i det overtakende selskap. Det er først ved gjennomføring av fusjonen og registreringen av denne i EU at det dannes et SE-selskap. Det stiftes aldri et SE-selskap i Norge. Det er således ikke et SE-selskap som eventuelt flyttes ut av Norge, men to allmennaksjeselskaper, og bestemmelsen i SE-forordningen art. 8 nr. 1 kommer derfor ikke til anvendelse.

SE-forordningen har ingen tilsvarende bestemmelse som art. 8 nr. 1 (om at et utflyttende selskap ikke kan anses oppløst) ved fusjon over landegrensene. Det synes heller å være slik at et overdragende selskap nettopp anses oppløst ved den valgte fusjonsform (fusjon av A ASA/B ASA og Plc med samtidig stiftelse av SE-selskap etter SE-forordningen art. 2 nr. 1, jf. art. 17-31), jf. bl.a. SE-forordningen art. 18 og allmennaksjeloven § 13-17.

Et norsk allmennaksjeselskap som flytter ut av norsk beskatningsområde utløser normalt likvidasjonsbeskatning. Dette kan bl.a skje når et norsk registrert allmennaksjeselskap flytter styrefunksjonen og den administrative ledelsen til utlandet, jf. Finansdepartementets uttalelse av 7. mai 1998 (inntatt i Utv. 1998 s. 848). Departementet gjentar dette i Ot. prp. nr. 1 (2007-2008) på s. 104.

Basert på det presenterte faktum synes det lite tvilsomt at fusjonen, mellom to norske allmennaksjeselskaper som overdragende og et utenlandsk Plc som overtagende, skattemessig innebærer en oppløsning av de overdragende selskapene i Norge. Fusjonen medfører beskatning for de overdragende selskapene fordi fusjonen ikke fyller vilkårene for skattefri fusjon i skatteloven §§ 11-1 flg.

Spørsmålet Skattedirektoratet skal ta stilling til blir således om det er i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, nærmere bestemt den frie etableringsrett, at en fusjon mellom A ASA/B ASA og det utenlandske søsterselskapet Søster Plc., som beskrevet, faller utenfor anvendelsesområdet til reglene om skattefrie fusjoner etter skatteloven §§ 11-1 flg.

Den frie etableringsretten er regulert i EØS del III kap. 2. Etableringsretten gir rett til å starte opp, og å utøve, virksomhet i et annet EØS-land. Reglene retter seg primært mot behandlingen i den stat man ønsker å etablere seg, men rammer også restriksjoner i opprinnelsesstaten. Det er i denne sammenheng særlig reglene i EØS art. 31 og 34 som er av interesse.

Det følger av EØS art. 31 at:

”I samsvar med bestemmelsene i denne avtale skal det ikke være noen restriksjoner på etableringsadgangen for statsborgere fra en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat på en annen av disse staters territorium. Dette skal gjelde også adgangen til å opprette agenturer, filialer eller datterselskaper for så vidt angår borgere fra en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat som har etablert seg på en av disse staters territorium.

Etableringsadgangen skal omfatte adgang til å starte og utøve selvstendig næringsvirksomhet og til å opprette og lede foretak, særlig selskaper som definert i artikkel 34 annet ledd, på de vilkår som lovgivningen i etableringsstaten fastsetter for egne borgere, med forbehold for bestemmelsen i kapitlet om kapital. …”

Det følger av EØS art. 34 at:

”Når det gjelder anvendelsen av bestemmelsene i dette kapittel, skal selskaper som er opprettet i samsvar med lovgivningen i en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat, og som har sitt vedtektsbestemte sete, sin hovedadministrasjon eller sitt hovedforetak innen avtalepartens territorium, likestilles med fysiske personer som er statsborgere i EFs medlemsstater eller EFTA-statene.

Ved selskaper skal forstås selskaper i sivil- eller handelsrettslig forstand, herunder også kooperative selskaper, samt andre juridiske personer i offentlig- eller privatrettslig forstand, unntatt dem som ikke driver ervervsmessig virksomhet.”

I utgangspunktet faller direkte beskatning utenfor EØS-avtalens område. Imidlertid har EFTA-domstolen, bl.a. i dom av 23. november 2004 vedrørende Fokus Bank, uttalt at medlemsstatene må utøve sin beskatningsmyndighet i overensstemmelse med reglene om de fire friheter i EØS-avtalens hoveddel.

Fordi EU-retten er i stadig utvikling blir spørsmålet i denne saken kun hva som er innholdet av denne friheten i dag i relasjon til det konkrete faktum i saken.

Når det gjelder begrensninger i anvendelsesområdet til den frie etableringsretten er Daily Mail-dommen fra EF-domstolen, Sak 81/87, av interesse. Saken gjaldt et britisk selskap som ønsket å flytte hovedkontor til Nederland for å oppnå skattefordeler. Flyttingen krevde imidlertid samtykke fra britiske myndigheter. Dette mente selskapet var i strid med etableringsretten. Selskapet fikk ikke medhold.

Med bakgrunn i dommen uttaler F. Sejersted m.fl. i EØS-rett, 2. utgave 2004 på side 388:

”… kom domstolen til at problemene omkring hva som utgjør den avgjørende forbindelsesfaktor til nasjonal rett og om (hvordan) hovedkontoret kan flyttes, ikke løses av etableringsretten. Daily Mail kunne derfor på fellesskapsrettens daværende ”utviklingstrinn” ikke påberope reglene om etableringsretten mot det britiske kravet om tillatelse for å flytte hovedkontoret og samtidig opprettholde statusen som et britisk selskap.”

Videre sies at:

”For et selskap som er stiftet i en stat og som flytter sin hovedadministrasjon eller hovedforetak, synes rettstilstanden derfor å være at det i forhold til EØS art. 34 avgjøres etter den opprinnelige hjemstats rett om selskap er opprettet og fortsatt eksisterer som rettssubjekt der. Hvis hjemstatens rett bestemmer at selskapets faktiske sete ikke kan flyttes til utlandet, eller legger restriksjoner på flyttingen, kan dette ikke bestrides ut fra etableringsretten. I motsatt fall kommer etableringsretten til anvendelse overfor den vertsstat som selskapet flytter sitt faktiske sete til. Vertsstaten kan ikke påberope at selskapet skal bedømmes etter vertsstatens selskapsrettslige regler, men at selskapet ikke har status som (fullverdig) rettssubjekt der, siden de nasjonale vilkårene for opprettelse av selskapet ikke er oppfylt. I så fall vil det foreligge en restriksjon på etableringsretten, jf. nedenfor i 20.4.”

Innsender har anført at det har skjedd en massiv rettsutvikling etter denne dommen og at den derfor ikke lenger er relevant.

Skattedirektoratet skal bemerke at EF-domstolen, i sak C-208/00 Überseering datert 5. november 2002, bekrefter synet om at vilkårene for at et selskap kan flytte sitt hjemsted/faktisk hovedsete fra en medlemsstat til en annen, uten å miste sin status som juridisk person, avgjøres av de nasjonale regler i fraflyttingsstaten.

Überseering-dommen gjaldt et hollandsk selskap som saksøkte et tysk selskap for dårlig utført malerarbeid på sin eiendom i Tyskland. De tyske underrettene hadde lagt til grunn at saksøkeren hadde flyttet sitt faktiske sete til Tyskland, etter at aksjene i selskapet var solgt til tyske aksjeeiere, som var bosatte i Tyskland. Saksøkeren skulle derfor etter tysk rett bedømmes etter tysk lovgivning. Underrettene hadde derfor lagt til grunn at det ikke forelå et gyldig stiftet selskap som kunne stå som saksøker i en rettstvist.

I Überseering forklarte domstolen avgjørelsen i Daily Mail som følger:

”… Herved konstaterede Domstolen kun, at muligheden for, at et selskab, som er stiftet i henhold til en medlemsstats lovgivning, forelægger sit vedtægtsmæssige hjemsted eller sit faktiske hovedsæde til en anden medlemsstat uden at miste sin status som juridisk person i henhold til stiftelsesmedlemsstatenes retsorden og, i givet fald, de nærmere vilkår herfor, var reguleret i den nationale lovgivning, hvorefter selskabet var stiftet. Domstolen nåede derefter frem til, at en medlemsstat havde adgang til at pålægge et selskab, som var stiftet efter medlemsstatens retsorden, restriksjoner for en flytning af dets faktiske hjemsted til et sted uden for medlemsstatens område, for at selskabet kunne opretholde den status som juridisk person, som det havde efter medlemsstatens ret.”

Domstolen syntes således i Überseering å ha lagt til grunn at man ikke var kommet til et ”nytt utviklingstrinn” i fellesskapsretten siden Daily Mail-dommen ble avsagt og at denne dommen derfor fremdeles var relevant.

Skattedirektoratet legger derfor til grunn at etableringretten ikke omfatter enhver begrensning som hjemstaten pålegger. Det er i denne sammenheng av interesse å se nærmere på hvilke begrensninger som EU-retten selv åpner for.

Innenfor EU gjelder fusjonsskattedirektivet mellom medlemslandene, rådsdirektiv 90/434/EEC. Direktivet gir regler for skattefritak i visse tilfeller ved fusjoner mellom selskaper i medlemslandene. Fusjonsskattedirektivet er ikke tiltrådt av Norge og gjelder derfor ikke direkte.

Direktivet er likevel av interesse ved fortolkningen av den frie etableringsretten, fordi det presumptivt er i overensstemmelse med etableringsretten. På samme måte som det forutsettes at fusjonsskattedirektivet ikke er i strid med den frie etableringsretten, legges til grunn at norske lovregler som er i overensstemmelse med fusjonsskattedirektivet heller ikke er i strid med den frie etableringsretten.

Fusjonsskattedirektivet fremstår som et kompromiss mellom hensynet til å beskytte det nasjonale skattefundamentet og hensynet til et fritt indre marked ved grenseoverskridende fusjoner, og gir uttrykk for hva som er gjeldende EU-rett på området.

Det sies i innledningen til direktivet at det ikke er mulig  å oppnå full fri etableringsrett uten et felles skattesystem for alle medlemslandene. Et felles skattesystem har man foreløpig ikke klart å oppnå innen EU. I innledningen til direktivet ytrer man imidlertid et ønske om en bedre samordning skatterettslig, helst ved et felles skattesystem. Det er klart at dette er ytringer om hvordan man ønsker at fellsskapsretten skal utvikle seg, men ikke uttrykk for gjeldende rett.

Fusjonsskattedirektivet åpner for at den enkelte medlemsstat har nasjonale regler om exit-beskatning som beskytter skattefundamentet ved fusjoner over landegrensene.

I innledningen til fusjonsskattedirektivet sier Rådet bl.a. at:

”den fælles beskatningsordning bør sikre, at en fusion, … ikke skal beskattes, men skal samtidig tilgodese de finansielle interesser i den stat, hvor det indskydende eller det erhvervede selskab er hjemmehørende;

en fusion, … vil normalt enten omforme det indskydende selskab til et fast drifssted for det selskab, der modtager tilførslen, eller knytte aktiverne til et af sidstnævnte selskabs faste driftssteder;

den ordning med udskydelse af beskatningen af kapitalvinding ved de tilførte værdier, indtil de rent faktisk realiseres, som gælder for de af disse værdier, der knyttes til dette faste driftssted, gjør det muligt at undgå at beskatte den derved fremkomne kapitalvinding, samtidig med at det sikres, at den sidenhen, når den realiseres, bliver beskattet i den stat, hvor det indskydende selskab er hjemmehørende;”

Det er et vilkår for skattemessig kontinuitet etter fusjonsskattedirektivet at det overtakende selskap etablerer et fast driftssted i det overdragende selskaps hjemstat. Retten til skattemessig kontinuitet knytter seg kun til aktiva som overføres til dette faste driftsstedet. Eiendeler som flyttes ut av hjemlandet kan beskattes.

Dersom meningen var at eiendeler som ble flyttet ut av landet ved fusjonen ikke skulle kunne beskattes ved utflyttingen, ville det vært helt overflødig å knytte retten til skattemessig kontinuitet kun til de eiendeler som overføres til et fast driftssted.

Dette innebærer, slik vi ser det, at EUs fusjonsdirektiv åpner for beskatning av det overdragende selskaps aktiva og passiva når alle eiendeler flyttes ut, uten at dette anses å komme i strid med den frie etableringsretten.

F. Sejersted m.fl. uttaler tilsvarende i EØS-rett, 2. utgave 2004 s. 391 vedrørende etableringsrettens begrensninger opp mot nasjonal rett:

”Videre omfatter reglene både såkalt primær og sekundær etablering. Primær etablering (jf. art. 31, første ledd nr. 1, første pkt. jf. art. 34, første ledd) innebærer at en fysisk person etablerer seg (sin hovedvirksomhet) eller et selskap i en annen EØS-stat, eller at et selskap i én EØS-stat flytter sin hovedvirksomhet til en annen stat. I det sistnevnte tilfellet kommer reglene om etableringsretten dog ikke til anvendelse på regler fra hjemstaten som forbyr eller begrenser adgangen til å flytte hovedkontoret (det faktiske setet) uten at selskapet opphører å være rettssubjekt der, jfr. ovenfor i 20.2.6”

I Sevic-dommen av 13. desember 2005, sak C-411/03, uttalte EF-domstolen at det forhold at Tyskland nektet å registrere fusjoner over landegrensene innen EU/EØS i sitt handelsregister, var i strid med etableringsfriheten og gikk ut over det som var nødvendig for å ivareta tvingende allmenne hensyn som kreditorenes, lønnsmottagernes og minoritetsaksjonærenes interesser. Sevic-dommen representerer, ifølge innsender, noe nytt, idet EF-domstolen her gir etableringsfriheten direkte anvendelse som selskapsrettslig grunnlag for en grenseoverskridende fusjon.

Skatterettslig vil det være fusjonsskattedirektivet som gjelder ved fusjon over landegrensene mellom selskaper i forskjellige medlemsstater innen EU, som var tilfelle i Sevic-dommen. Som nevnt forutsettes at norsk lovgivning som er i overensstemmelse med fusjonsskattedirektivet heller ikke er i strid med den frie etableringsretten. Slik vi ser det endrer ikke Sevic-dommen på dette standpunktet.

I ”Bedrift, selskap og skatt” av Frederik Zimmer (red.) i samarbeid med BAHR, 4. utgave, side 402 sies bl.a.:

”… Det kan imidlertid ikke utelukkes at begrensningen i de norske skattereglene om fusjon til kun å gjelde selskaper hjemmehørende i Norge, vil kunne bli utfordret med grunnlag i EØS-avtalens art. 31 og 34 om etableringsfrihet etter mønster fra Sevic-dommen. Sevic-dommen åpner imidlertid selv for at blant annet opprettholdelsen av en effektiv skattekontroll kan begrunne begrensninger i etableringsfriheten. Med tanke på at skattefritak selv etter EUs fusjonsskattedirektiv normalt forutsetter at eiendelene ikke fysisk flyttes over landegrensene (typisk blir liggende som en filial), kan det argumenteres for at den norske skattebestemmelsen bør kunne opprettholdes som en lovlig begrensning i etableringsfriheten – i hvert fall så lenge eiendelene flyttes ut av landet.” (vår understrekning)

Direktoratet legger til grunn at Sevic-dommen ikke har noen direkte skatterettslig betydning ut over det som er sagt over. Det faktum at en fusjon over landegrensene, med utflytting av samtlige aktiva og passiva uten at det opprettes noe fast driftssted i Norge, utløser beskatning etter norsk rett, ligger slik vi ser det innenfor de rammer som fusjonsskattedirektivet trekker opp.

Innsender har videre vist til EF-domstolens dom i sak C-9/02 Lasteyrie du Saillant av 11. mars 2004, og de konklusjoner EU-kommisjonen har trukket av denne i sin uttalelse av 19. desember 2006. Dommen omhandler en privatperson som emigrerte fra Frankrike til Belgia i 1998. På tidspunktet for emigrasjon hadde han latente aksjegevinster som han ble skattlagt for i Frankrike. Domstolen konkluderte med at det var i strid med etableringsretten. En slik emigrasjon kan ikke medføre høyere eller tidligere skatt for den som emigrerer sett i forhold til skattepliktige som ikke emigrerer.

EU-kommisjonen omtaler problemstillingen i ”Communication from the Commission to the Council, the European Parliament, and the European Economic and social commitee” vedr. “Exit taxation and the need for co-ordination of Member States’ tax policies” datert 19. desember 2006. 

Uttalelsen fra kommisjonen inneholder en analyse av de rettslige krav som stilles som følge nettopp av de Lasteyrie-dommen (C-9/02 Hughes de Lasteyrie du Saillant) og N-dommen (C-470/04 N v Inspecteur van de Belastingsdienst Oost) fra EF-domstolen, og hvordan disse dommene påvirker utflyttningskatt på personer og selskaper. Drøftelsen vedrørende selskaper knytter seg imidlertid til tilfeller hvor et selskap etablerer fast driftssted i en medlemsstat og flytter hovedsete til en annen medlemsstat, og eiendeler som flyttes mellom hovedsete i en medlemsstat og et fast driftssted i en annen medlemsstat. De tar ikke stilling til fusjoner over landegrensen, hvor eiendeler flyttes fra et skattesubjekt i en medlemsstat til et skattesubjekt i en annen medlemsstat.

EU-kommisjonen sier videre at medlemslandene bør innføre konkurransemessig nøytrale skatteregler ved for eksempel fusjoner mellom medlemsstatene.  Som det fremgår er dette mer et ønske fra kommisjonen om en fremtidig rettsutvikling, enn en beskrivelse av skatteretten i medlemsstatene. Kommisjonen anmoder Rådet, Europaparlamentet og Europeiske økonomiske og sosiale komitéen om å komme med synspunkter på uttalelsen. 

Den Europeiske økonomiske og sosiale komitéen ga 26. september 2007 sitt tilsvar til høringen (vedtatt i plenumsmøte i komitéen) og uttaler bl.a. under pkt. 5.5:

 “When the Commission argues the different cases involving transfers between firms of assets comprising unrealised gains, the legal situation appears less certain than for private individuals. The Commission bases its interpretation for firms on the ECJ ruling for private individuals, but a ruling for private individuals cannot be applied wholesale to firms. The Commission therefore needs to flesh out its analysis by addressing the specific problems that can arise for firms.”

EU-parlamentet har i sin resolution av 24. oktober 2007, vedrørende skattepolitikkens og tollpolitikkens bidrag til Lisboastrategien, ikke vedtatt noen felles uttalelser vedrørende den foreliggende problemstilling. Dette til tross for at de viser til kommisjonens uttalelse av 19. desember 2006.

Dette bekrefter Skattedirektoratets oppfatning av at kommisjonens uttalelse av 19. desember, vedrørende utflytting av driftsmidler og flytting av SE-selskap, må anses som en foreløpig uttalelse fra kommisjonen med idéer om fremtidig rettsutvikling. Mye arbeid gjenstår før dette eventuelt blir gjeldende rett innen EU/EØS.

Fusjonsskattedirektivet fikk i 2006 en tilføyelse som omhandler utflytting av SE-selskaper, jf. art. 10 b. Også her er en forutsetning for skattemessig kontinuitet at eiendelene blir liggende i et fast driftssted i den staten selskapets hovedsete flyttes fra.

Finansdepartementet fastholder i Ot.prp. nr. 1 (2007-08) på s. 105 at i de tilfeller der opphør av et selskaps allminnelige skatteplikt (som hjemmehørende) i Norge utløser likvidasjonsbeskatning, vil gevinst på selskapets eiendeler mv. komme til beskatning i likvidasjonsåret, jf. departementets uttalelse av 7. mai 1998 (Utv. 1998 s. 848).

Når det gjelder innføring av beskatning av gevinst ved utflytting av SE-selskap uttaler de videre:

”Innenfor EU er det gitt særregler for den skattemessige behandlingen av flytting av SE-selskaper i Rådsdirektiv 90/434 (fusjonsdirektivet). Det følger blant annet av direktivet at flytting av forretningskontor (alene eller i forbindelse med opphør av bosted) for et SE-selskap fra en medlemsstat til en annen medlemsstat, ikke skal medføre skattlegging av kapitalgevinster på eiendeler eller forpliktelser som fortsatt er knyttet til et fast driftssted i utflyttingsstaten. Videre skal ubeskattede reserver og retten til å framføre underskudd på nærmere vilkår kunne overføres til det faste driftsstedet. Fusjonsdirektivet er ikke bindende for Norge, men norske skatteregler må ikke være i strid med EØS-avtalen, jf. blant annet forbudet mot forskjellsbehandling og retten til fri bevegelse av kapital og etableringsretten. Etter departementets oppfatning svarer forslaget her i hovedtrekk til reguleringen for SE-selskaper i fusjonsdirektivet. Departementet legger til grunn at forslaget er i overensstemmelse med EØS-retten.”

Skattedirektoratet mener derfor at en fusjon som beskrevet, mellom de norske selskapene A ASA/B ASA og det utenlandske søsterselskapet Søster Plc, ikke omfattes av skatteloven §§ 11-1 flg. og at dette ikke er i strid med retten til fri etablering i EØS-avtalen art. 31 jf. 34.

Konklusjon

En fusjon mellom de norske selskapene A ASA/B ASA og det utenlandske søsterselskapet Søster Plc omfattes ikke av skatteloven §§ 11-1 flg.