Bindende forhåndsuttalelse

Vareselgers avtale med finansinstitusjon om å tilby lånefinansiering av kundenes kjøp

  • Publisert:
  • Avgitt 23.04.2008

Bindende forhåndsuttalelse fra Skattedirektoratet. BFU 19/08, 23. april 2008.

(Merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 bokstav b)

En butikkjede vurderer å inngå avtale med en finansinstitusjon om lånefinansiering av kundenes varekjøp. Det reises spørsmål om avtalen innebærer at butikkjeden vil drive formidling av lån omfattet av unntaket for finansieringstjenester i merverdiavgiftsloven.

Skattedirektoratet pekte på at en formidler er en selvstendig mellommann som forestår nødvendige foranstaltninger for at to parter inngår en avtale uten selv å ha interesse i selve avtalen. På den annen side er det ikke ansett som formidling dersom en mellommann bare får tilgang til en finansinstitusjons systemer for registrering og behandling av lånesøknader uten selv å kunne påvirke kontraktsvilkår etc. Mellommannen inntar da i realiteten finansinstitusjonens posisjon i kontraktsforholdet og fremstår mer som en underleverandør av administrative tjenester for denne. Etter en konkret vurdering fant Skattedirektoratet at butikkjeden først og fremst måtte anses å påta seg administrative tjenester for finansinstitusjonen. Butikkjeden ble således ansett avgiftspliktig for sine tjenester overfor finansinstitusjonen.

Innsenders fremstilling av faktum og jus

Selskapet har på vegne av medlemmene i en butikkjede forhandlet frem en avtale om formidling av forbrukerfinansiering. Før avtalen eventuelt inngås ønsker Selskapet en vurdering av Skattedirektoratet om denne formidlingen kan defineres som en avgiftsunntatt finansiell tjeneste. Utkast til avtale om formidling av forbrukerfinansiering vedlegges.

Etter merverdiavgiftsloven § 5 b nr 4 bokstav b anses formidling av finansieringstjenester for en unntatt tjeneste.

Utkast til avtale om forbrukerfinansiering
I avtalens pkt 1 fremgår det at avtalens parter vil være kjedemedlemmene, dvs samtlige butikker i kjeden (her også omtalt som Selskapet) og Låneinstitusjonen. Under pkt 2, Avtalens formål, fremgår det at formålet med avtalen er å regulere forholdet mellom partene i forbindelse med Låneinstitusjonens leveranse av finansieringstjenester til kunder som kjøper varer fra Selskapets sortiment. Partnersamarbeidet skal være av strategisk karakter for både Låneinstitusjonen og Selskapet og sikre formidling av finansiering hos Låneinstitusjonen for Selskapets kunder.

Utgangspunktet er at i den grad Selskapet omsetter varer og kunder har behov for forbrukerfinansiering av de nevnte varer, skal den enkelte butikk kunne formidle forbrukerfinansiering mellom Låneinstitusjonen og den enkelte kunde.

Avgiftsrettslig teori
Innsender viser til Merverdiavgiftshåndboken 5. utg. 2007 s. 120 som omhandler formidling. Her heter det bl.a.: ”Formidlere kan også opptre i fremmed navn. Megleren trer da ikke selv inn i avtalen, men medvirker til avtaleslutning for fremmed regning. Megleren kan ha fullmakt til å inngå avtale på vegne av parten. Formidleren kan opptre på vegne av en eller flere ytere eller mottagere av finansielle tjenester og mottar normalt vederlag fra bare den ene part. Formidling i fremmed navn er i utgangspunktet unntatt fra avgiftsplikt.

Også agenter opptrer i fremmed navn. Disse kan ha fullmakt til å oppta ordre eller slutte salg. Agenten opptrer imidlertid alltid på vegne av prinsipalen og ivaretar dennes interesser, mens en del meglere opptrer på vegne av begge parter i transaksjonen. Forsikringsagent med fullmakt til å inngå forsikringsavtale på vegne av prinsipalen, kalles tegningsagent. Agent som ikke har slik fullmakt, kalles formidlingsagent. Formidling av forsikring er en unntatt finansiell tjeneste og omfatter omsetning av slike tjenester både fra forsikringsmeglere og andre formidlere av forsikringer. Avgjørende i slike tilfeller må være at hensikten er å oppnå en forsikringsavtale mellom hovedmannen og en forsikringstaker”.

Tilsvarende gjelder ved formidling av lån eller forbrukerfinansiering. Det vises her til Merverdiavgiftshåndboken 5. utg. 2007 s. 111. Her heter det: ”Unntaket omfatter videre formidling av lån, Forhandlinger,(megling) om betingelser vedrørende innskudd av midler som rentesats og betingelser for uttak, omfattes av unntaket i samme grad som for låneavtaler. Se nærmere om unntaket for formidlingstjenester i Kap. 5 b 3.4.7. (som omhandler megling av forsikringstjenester).”

Finansiell agent
Innsender viser i denne forbindelse til utkastet til Avtale om formidling § 11 og de tre siste avsnitt. Her fremgår det: ”I henhold til gjeldende regelverk er Selskapet (det vil si kjedemedlemsbutikkene) å anse som agent for Låneinstitusjonen. Selskapet er gjort kjent med de lovbestemmelser og reguleringer som regulerer slik agentvirksomhet.” Innsender vedlegger i den forbindelse nevnte rundskriv 37/1994 fra Kredittilsynet. I Rundskrivet fremgår det under pkt 1.2: ”Agentvirksomhet at en agent … er agentvirksomhet for bestemte innenlandske finansinstitusjoner.”

Det må da fremgå klart, entydig og uttømmende hvilke finansinstitusjoner agenten representerer. Dersom det annonseres med et bestemt tilbud som ikke refererer seg til alle de finansinstitusjoner agenten opptrer på vegne av, er det tilstrekkelig at det oppgis navn på den aktuelle finansinstitusjon med tillegg m.fl. eller lignende. Det understrekes at agenten ikke kan gi tilbud om lån for andre enn de finansieringsinstitusjoner de har skriftlige avtaler med.

Etter innsenders oppfatning indikerer både avtalens/utkastets pkt. 11 under henvisning til Rundskriv fra Kredittilsynet nr 37/94 at agentvirksomhet slik det er beskrevet i nevnte avtale klart faller inn under avgiftsunntaket for formidling av finansieringstjenester.

Innsender viser videre til Merverdiavgiftshåndboken 5. utg. 2007 s. 121 og 122 flg. hvor det vises til en klagenemndssak vedrørende et postordrefirma. Avgiftsmyndighetene/Oslo tingrett fant at tjenestene i denne forbindelse kunne anses som avgiftspliktig markedsføring og som avgiftspliktig administrative tjenesteytelser. Det fremgår at postordrefirmaet etter avtale med långiver skulle motta søknader fra lånesøkerne, klargjøre og registrere dem i långivernes datasystem, forestå kommunikasjon med kundene og reklamere for långivers tjenester. Långiver skulle selv foreta undersøkelser, kredittvurdering og lånebeslutninger osv.

Nevnte utkast til avtale mellom kjedemedlemmene i Selskapet og Låneinstitusjonen skiller seg etter innsenders oppfatning klart ut fra nevnte klagenemndsak. Det vises i denne forbindelse til det som tidligere er nevnt vedrørende det forhold at avtalen anses som agentvirksomhet i henhold til Kredittilsynes rundskriv. Videre viser innsender til at hele avtalen refererer seg til en formidlingsavtale av forbrukerfinansiering. 

I utkastets pkt 5 siste ledd, fremgår det helt i tråd med det som fremgår av rundskriv fra Kredittilsynet, at det er nødvendig at kundene skal gis den nødvendige lovpålagte informasjon om at Låneinstitusjonen er den formelle og reelle kontraktsmotpart på finansieringen. Med andre ord skal det fremgå at selv om man bruker begrepene Selskapet Finans eller Selskapet Handlekonto, skal Selskapet ikke være den reelle kontraktsmotpart men kun en agent for Låneinstitusjonen.

Nærmere om utkastet
Innsender viser videre til utkastets pkt. 6 hvor Selskapet som agent gis tilgang til en spesialtilpasset versjon av Låneinstitusjonen webbaserte frontsystem for formidling av kreditt.

Videre vises spesielt til pkt 7 i utkastet, Produktløsning og arbeidsflyt. Etter innsenders oppfatning opererer Selskapets kjedemedlemsbutikker med en aktiv formidlingsavtale, bl.a. legges det opp til at man kan formidle en avtale på en tidsepoke mellom 6 – 60 måneder alt etter kundens ønske. Videre er det stor frihet for Selskapet som agent å forhandle videre med spørsmål om betalingsutsettelse osv. mot gebyr. Det vises også til arbeidsflyten hvor den aktive formidler dvs. Selskapets kjedemedlemmer som agent skal foreta kredittforespørsel gjennom beslutningssystemet. Videre hvis denne kredittforespørselen blir godkjent vil nødvendige dokumenter ligge automatisk klar for utskrift.

Selskapskjedens medlemmer må foreta nødvendig legitimasjonskontroll. Det vises her til utkastets pkt 10 hvor begrunnelsen på hvorfor en slik legitimasjonskontroll av agenten må foretas.

Etter at alt er klart vil selskapskjedens medlemmer oversende lånedokumentene til Låneinstitusjonen. Deretter vil Låneinstitusjonen kunne utbetale lånebeløpet. Kundeforholdet med den enkelte forbruker begynner direkte.

Videre vises spesielt til pkt 9.2 kunders vilkår, annet ledd. Her fremgår det: ”Det inngår i avtalen at Selskapet står fritt til å formidle de alternative tilbudene”.

Det ligger med andre ord en aktiv agentvirksomhet og formidlerrolle for selskapskjedens medlemmer. Imidlertid er partene enige om at de prøver å få til en jevn spredning på de rentefrie betalingsutsettelsesperiodene. I denne forbindelse skal selskapskjedens medlemmer og Låneinstitusjonen hvert år gå igjennom og vurdere samarbeidet dem imellom med hensyn til formidling av forbrukerfinansiering og hvordan selskapskjedens medlemmer binder opp Låneinstitusjonen ved forbrukerfinansiering.

I utkastets pkt 11 Samarbeid og rapportering, fremgår det bl.a. at Låneinstitusjonen jevnlig skal besøke Selskapets forskjellige varehus. Låneinstitusjonen har videre ansatt en person som på heltid vil være operativ leder for den praktiske utøvelse av samarbeidet. Videre er det avtalt at Selskapet utpeker en av sine medarbeidere som på full tid skal samarbeide med Låneinstitusjonens ansvarlige for i fellesskap å nå oppsatte mål mellom partene.

I pkt 12, Selskapets provisjon, fremgår det at den er 12 % av formidlet kontraktssum. Det reises her konkret spørsmål ved den bindende forhåndsuttalelse om ikke en slik provisjon kan defineres som en unntatt tjeneste etter merverdiavgiftslovens § 5 b nr 4 bokstav b.

Det vises videre til pkt 13 motivasjonstiltak. Her fremgår det at Låneinstitusjonen tilbyr Selskapet (Selskapets ansatte) å benytte salgskonseptet ”Around the World”. Dette er en interaktiv individbasert salgskonkurranse hvor deltagerne (online) kan følge sin plassering på vei mot målet. Kostnadsrammen vil variere over tid, men skal på årsbasis ikke overskride kr 1 million. I tillegg gis det her en markedsstøtte for forbrukerfinansieringen til Selskapets medarbeider som inngår i Låneinstitusjonens team for utvikling av forbrukerfinansiering. Etter innsenders oppfatning har de nevnte beløp en så nær tilknytning til forbrukerfinansieringsvirksomhet at slike tiltak og slik støtte ikke skal avgiftsbelegges med merverdiavgift.

Innsender viser videre til utdypningen av pkt 14, Kredittvurdering og risiko. Her fremgår det hvilke kriterier og rammer som brukerfinansieringsgiver har gitt selskapskjedens medlemmer med hensyn til hvordan en forsvarlig kredittvurdering skal kunne skje. Partene er enige om at en forutsetning for å kunne formidle kreditt og gi kreditt, forbrukerfinansiering, er alder over 18 år og ligningsinntekt større enn kr 130.000 og ingen registrert inkasso.

Pkt 15, Reklamasjoner, prisavslag og retur av varer, fremgår det at det er butikkens eget ansvar dersom en kunde reklamerer, eventuelt krever refusjon eller prisavslag. Samtidig fremgår det også at kunden må gis opplysning om at hun/han er fullt ut ansvarlig for korrekt betaling til Låneinstitusjonen ifølge den signerte forbrukerfinansieringsavtalen.

EU-domstolens sak C45305 – Volker Ludwik

Innsender vedlegger også til orientering EU-domstolens avgjørelse Ludwik-saken, sak C45305 vedrørende saken mellom Volker Ludwik mot Finansamt Luckenwalde.

I nevnte sak viser innsender spesielt til pkt 6 hvor det fremgår at saksøkeren i hovedsak driver på grunnlag av en agenturavtale, virksomhet som selvstendig finansiell rådgiver for Deutsche Vermöginspiratung AG (DVAG). DVAG tilbyr via en underagent, som handler som finansiell rådgiver, privatpersoner forskjellige finansielle produkter som lån for hvilke selskapet først har fastlagt de alminnelige betingelser sammen med de långivende finansielle institusjoner.

Innsender viser i denne forbindelse til domstolens slutning. Her heter det: 1) ”Den omstendighet at en avgiftspliktig person analyserer den finansielle situasjon for kunder, som han har tatt kontakt med henblikk på å skaffe dem lån, er ikke til hinder for å anerkjenne at det foreligger en låneformidlingsytelse som er fritatt i medhold av artikkel 13 pkt b bokstav d nr 1 i rådets 6. direktiv… Det felles merverdiavgiftssystem: Ensartet beregningsgrunnlag hvis den låneformidlingsytelse som den avgiftspliktige tilbyr, i lyset av de ovennevnte fortolkningselementer må anses for hovedytelsen, i forhold til hvilken den finansielle rådgivningsytelse er sekundær, hvorfor sistnevnte ytelse er avgiftsmessig stilet som den første ytelse. Den tilkommer den foreleggende rett å avgjøre om dette er tilfelle i en sak den skal treffe avgjørelse i.

2) Den omstendighet at en avgiftspliktig person ikke ved kontrakt er knyttet til noen av partene i den låneavtale til hvilken inngåelse han har bidratt og ikke direkte har kontakt med en av disse parter, er ikke til hinder for at en avgiftspliktig person leverer en låneformidlingsytelse som omhandlet i artikkel 13 pkt b bokstav d nr 1 i 6. direktiv 77/388.”

Konklusjon Hovedhensikten for selskapskjedens medlemmer er nettopp å tilby en finansiering overfor kunder som ikke ønsker å betale/kjøpe varer direkte uten å få et lån. I denne forbindelse driver Selskapet innenfor visse rammer en fullt ut unntatt formidlingstjeneste ved å opprette kontakt mellom långiver og den enkelte forbruker. Etter innsenders oppfatning støtter den nevnte EU-dom fullt ut den oppfatning om at selskapskjedens medlemmer driver formidling av forbrukerfinansiering som en unntatt tjeneste.

Innsender ber om Skattedirektoratets forhåndsuttalelse om utkastet til avtale.

Skattedirektoratets vurderinger

Spørsmålet i saken er om Selskapets avtale med Låneinstitusjonen er en avtale om å formidle kreditt mellom Låneinstitusjonen og Selskapets kunder som omfattes av unntaket for finansieringstjenester i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 bokstav b.

At unntaket omfatter så vel kredittgivning som formidling av kreditt, er på det rene. Det vises til Ot. prp. nr. 2 (2000-2001) Kap. 7.2.5.5. I Finansdepartementets tolkingsuttalelse av 15. juni 2001 om merverdiavgiftsunntaket for finansielle tjenester er formidling av finansielle tjenester omtalt under ett i pkt. 3. Her omtales formidlere, mellommenn på flere felt innen finansielle tjenester, men formidling av kreditt er ikke spesielt omtalt. I pkt. 2.2 i omtalen av unntaket for finansieringstjenester nevnes imidlertid eiendomsmegleres formidling av lån i en kredittinstitusjon som eksempel på en unntatt finansieringstjeneste uten noen nærmere beskrivelse av hva som ytes.

Hva som menes med formidling av kreditt må således i utgangspunktet vurderes ut fra de generelle kriterier departementet trekker opp. Det kan da legges til grunn at formidleren skal opptre i fremmed navn og medvirke til å slutte avtale for fremmed regning. Formidleren kan enten representere en eller flere ytere eller mottagere av finansielle tjenester, men mottar normalt bare vederlag fra en av avtalepartene. Formidleren kan ha fullmakt til å inngå avtale, men noe krav om dette kan ikke stilles.  

I Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) og Finansdepartementets tolkingsuttalelse er det presisert at unntaket for finansielle tjenester må avgrenses mot tjenester av administrativ, økonomisk og juridisk art. Avgiftspliktige administrative tjenester vil også omfatte tekniske tjenester og løsninger, for eksempel IKT-tjenester. Det er videre presisert at unntaket for finansielle tjenester anses prinsipielt uheldig og at det først og fremst er tilsvarende unntak i de fleste OECD-land og spesielt innen EU som begrunner de begrensede unntak på området. Av denne grunn er det viktig at det ved tolkingen av unntakene ses hen til reglene om finansielle tjenester i EUs avgiftsdirektiv og hvordan disse praktiseres. Finansdepartementet har i sin tolkingsuttalelse særlig sett hen til hvordan unntaket avgrenses i Danmark og Sverige.

De sentrale avgjørelser i EU-retten om formidling av finansielle tjenester er EF-domstolens avgjørelse av 13. desember 2001 i sak C-235/00 CSC Financial Services Ltd og av 21. juni 2007 i sak C-453/05 Volker Ludwig.

Begge saker gjelder tolking av begrepet forhandlinger i EUs 6. avgiftsdirektiv artikkel 13 punkt B og det tilsvarende begrepet ”formidling” i direktiv 2006/112/EF (Momssystemdirektivet) artikkel 135 1. ledd. Den mest relevante avgjørelsen for nærværende sak er CSC-saken, idet Volker Ludwig gjelder en såkalt underagent som verken har direkte kontakt med långiver eller låntaker, noe som ikke i seg selv er til hinder for at vedkommende yter en formidlingstjeneste.

I de danske avgiftsmyndighetenes (Told- og Skatteforvaltningen) ”Momsvejledning 2008” Kapittel D.11.11 Finansielle aktiviteter § 13, stk. 1, nr. 11 kommenteres sakene under D.11.11.3 Formidling og forhandling.

Det uttales her blant annet at begrepet ”forhandlinger” i denne forbindelse tar sikte på en virksomhet som utøves av en mellommann som ikke selv er part i en kontrakt om en finansiell tjeneste.(Avsnitt 39). Tilsvarende uttales om ”formidling” i Volker Ludwig avsnitt 28. Mellommannens tjenester skiller seg fra de kontraktmessige ytelser som typisk utføres av partene i en kontrakt om finansielle tjenester. Mellommannsvirksomhet ytes overfor en kontraktspart mot vederlag, som en særskilt formidlingsvirksomhet. Det kan blant annet bestå i å gi oppdragsgiveren opplysning om muligheten for å inngå kontrakt om en finansiell tjeneste, oppta kontakt med den annen part og i oppdragsgiverens navn og for denne regning føre forhandlinger om den nærmere fastleggelse av de gjensidige ytelser.

Formidlingsvirksomhet har således som formål å treffe nødvendige foranstaltninger for at to parter inngår en kontrakt, uten at formidleren har en selvstendig interesse i kontraktens innhold.

Dommene fastslår imidlertid at det ikke er tale om formidling når en av kontraktspartene overlater det til en underleverandør å utføre en del av de faktiske oppgavene i forbindelse med kontrakten, herunder å gi opplysninger til den annen part, motta og behandle bestillinger på de ytelser kontrakten angår. Det vises til CSC-saken avsnitt 40 og Volker Ludwig avsnitt 31. I så fall anses underleverandøren å innta samme posisjon som den som yter den finansielle tjeneste, og vedkommende er da ikke å anse som en mellommann.

Told- og Skatteforvaltningen skal ved anvendelse av bestemmelsene om avgiftsunntakene for formidling og forhandling vedrørende finansielle tjenester, legge vekt på om den angjeldende tjenesteyter er en uavhengig mellommann mellom leverandøren og mottakeren av en finansiell tjeneste. Dersom dette er tilfellet, kan mellommannens ytelser til kontraktspartene være omfattet av begrepene formidling og forhandling. Ved den videre vurdering skal det legges vekt på om den angjeldende tjenesteyter har fullmakt til selvstendig å forhandle og/eller inngå avtale på vegne av leverandøren eller mottakeren av den finansielle tjeneste. Hvis mellommannen har forhandlet selvstendig på vegne av en av partene, er det ikke til hinder for at det er tale om en unntatt formidlingstjeneste at oppdragsgiver skal godkjenne forhandlingsresultatet før kontrakten inngås.

De svenske avgiftsmyndighetene, Skatteverket omtaler CSC-saken slik at dens betydning for tolkingen av begrepet ”förhandlingar” først og fremst gjelder ved omsetning av aksjer og andre finansielle instrumenter, dvs. aksjemegling. I ”Handledning för Mervärdeskatt” 2008 Del I uttales det kort at begrepet ikke omfatter tjenester som bare består i å informere om en finansiell tjeneste og ved gitt anledning ta imot og behandle bestillinger/tegninger på finansielle instrumenter, uten å utstede dem. Det vises til bokens avsnitt 35.2.2 side 1046.

Finansielle tjenester er relativt bredt omtalt i rettledninger fra britiske avgiftsmyndigheter. I Notice 701/49 VAT: Finance fra august 2006 skilles det mellom henholdsvis formidling (Intermediary services, behandlet i pkt 9) som er en unntatt tjeneste, og kredittadministrasjon (Credit management services, behandlet i pkt 4.10) som er avgiftspliktig, forutsatt at man ikke selv er långiver. 

En formidler er en som:

  • brings together a person seeking a financial service with a person who provide a financial service
  • stands between the parties to a contract and acts in an intermediary capacity; and
  • undertakes work preparatory to the completion of a contract for the provision of financial services, whether or not it is completed.

Hva som menes med “work preparatory to the completion of a contract” er utdypet i pkt. 9.3 og forklares med at det”refers to work done of a specialised nature. This could include helping to set terms of the contact or making representation on behalf of the client, but would not include work done of a general nature such as administrative or clerical formalities.”

Hva som menes med “credit management services” er beskrevet som følger: ”A supply by a third party of taxable credit management could typically include the following features:

  • credit checking, this includes debt profiling, assessing credit worthiness, electoral roll checks and obtaining references;
  • valuation of assets such as property, land vehicles;
  • authorisation services (including those that go beyond just checking the applicant’s signature or agreeing credit or payment within limits set by person providing the credit);
  • taking decisions on credit applications on behalf of the credit provider;
  • creating and maintaining records on behalf of the credit provider in order to enable them to fulfil their legal obligations, such as those relating to credit applications, payments and credit transactions;
  • monitoring a payment record or dealing with overdue payments”.

Det presiseres at listen ikke er fullstendig.

Skattedirektoratet legger med henvisning til ovenstående til grunn at det i EU-retten er et krav for å anses som formidler av finansielle tjenester, om at det utøves en selvstendig og kvalifisert rolle som mellommann. Det stilles med andre ord et krav om at mellommannens tjenester er av en art som ikke finansinstitusjonen selv kan utføre. Dersom mellommannen bare får tilgang til en finansinstitusjons systemer for registrering og behandling av lånesøknader uten å kunne påvirke kontraktsvilkår etc., inntar vedkommende i realiteten finansinstitusjonens posisjon i kontraktsforholdet. Man fremstår da som en underleverandør av administrative tjenester med håndtering av kredittsøknader for finansinstitusjonen, ikke som en mellommann som formidler finansieringstjenester.

Etter en konkret vurdering fremstår den fremlagte avtale mellom Selskapet og finansinstitusjonen som en avtale om slike administrative tjenester knyttet til håndtering av søknader om forbrukerkreditt. Dette er tjenester av en art som i engelsk avgiftsrett betegnes som ”Credit management services” og som faller utenfor unntaket for finansielle tjenester i EU, herunder i Danmark og Sverige. Med henvisning til Finansdepartementets tolkingsuttalelse skal det ved tolkingen av merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 ses hen til hvordan unntaket praktiseres i EU og spesielt i Danmark og Sverige.

Skattedirektoratet vil også vise til at Borgarting lagmannsrett i dom 15. april 2008 har stadfestet tingrettens dom i saken om et postordrefirma som innsender refererer til (saksnr. 07-066694ASI-BORG/01). Lagmannsretten sluttet seg her til avgiftsmyndighetenes anførsler om at unntakene for formidling av finansielle tjenester reiser kvalitative krav til mellommannsrollen i tråd med ovenstående. Vi legger til grunn at dommen er relevant for nærværende sak.

I tillegg til dette vil vi reise spørsmålet om en vareselger som tilbyr forbrukskreditt, som her, i det hele tatt kan sies å oppfylle det som er et grunnleggende krav etter CSC-dommen, nemlig at vedkommende ikke skal ha noen egen interesse i avtalene som inngås. At en mulighet til å tilby rask kreditt på stedet overfor en kunde på denne måten kan være et salgsfremmende moment, må være hevet over tvil. Siden dette her ikke vil være av avgjørende betydning, går vi ikke nærmere inn på spørsmålet.

Konklusjon

Den fremlagte avtale med finansinstitusjonen innebærer ikke at Selskapet omsetter tjenester som gjelder formidling av finansieringstjenester omfattet av unntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 bokstav b. Selskapet skal derfor beregne avgift av vederlaget fra finansinstitusjonen.