KMVA 4091

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse den 14. oktober 1999 i sak nr 4091 vedrørende org. nr.

Skattedirektoratet har avgitt slik

 

i n n s t i l l i n g: Klageren, ble registrert i avgiftsmanntallet med virkning fra og med 1. mars 1981. Virksomheten omfatter sprengningsarbeid, masseforflytning, mur-, puss- og betongarbeid.

 

På grunnlag av bokettersynskontroll foretatt i perioden 16. - 20. september 1996, for årene 1993 - 1995, fattet fylkesskattekontor den 10. desember 1997, følgende vedtak om etterberegning av avgift:  

Termin/år	Utgående avgift	Renter	Tilleggsavgift
2/94	1 352	91	270
4/94	132 834	31 077	26 566
5/95	7 480	50 586	1 496
Sum	141 666	81 754	28 332

Avgiftsøkningen utgjør etter dette kr 141 666. I tillegg er det beregnet renter frem til 10. januar 1998 med kr 81 754, under henvisning til merverdiavgiftsloven § 37. Tilleggsavgift er ilagt med 20 % for alle terminene med totalt kr 28 332, under henvisning til merverdiavgiftsloven §73.

 

Klage til Klagenemnda for merverdiavgift fra advokat, på vegne av KLAGER, er datert den 5. mai 1998.

 

Fylkesskattekontorets redegjørelse, datert 14. mai 1998, er oversendt klageren samme dato. Klageren, ved, har inngitt tilsvar til redegjørelsen i brev av 2. juni 1998. Fylkesskattekontoret har inngitt tilleggsbemerkninger til dette brevet, i brev av 11. august 1998.

 

Saken ble mottatt i Skattedirektoratet den 18. mai 1998.

 

Klagefristen er overholdt. Saken er ikke brakt inn for domstolene. ./. Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen til nemndsmedlemmene:

 

 Dok nr                                                                        : Datert: 01     Bokettersynsrapport                                                       09.12.96 02    Varsel om etterberegning                                                25.06.97 03     Brev fra klageren                                                             14.08.97 04     Brev fra kommune                                                           18.08.97 05     Nytt varsel om etterberegning                                        28.08.97 06    Brev fra revisjonsfirmaet                                                  15.09.97 07     Følgeskriv til vedtaket om etterberegning                     10.12.97 10     Brev fra fylkesskattekontoret til kommune                     17.03.98 13    Kartutsnitt fra reguleringsplanen      14    Klage fra advokat                                                              04.05.98 15    Fylkesskattekontorets redegjørelse                                14.05.98 16    Tilsvar til redegjørelsen fra advokat                                 02.06.98 17    Brev fra fylkesskattekontoret til Skattedirektoratet         11.08.98 18    Klagesak nr 2680                                                              14.12.92 19    Klagesak nr 3221                                                               30.03.95 20     Klagesak nr 3471                                                              20.04.97 21     Klagesak nr 3703                                                              04.01.98 22     "Uttalelser om merverdiavgift" nr 3/77                            18.05.77 23    Rundskriv nr 27/avd. III    12.12.72 24    Skattedirektoratets meldinger, Av nr 28/79, 26/83 og 13/87    

 

Skattedirektoratet skal bemerke:

 

Klagen gjelder etterberegnet utgående merverdiavgift med kr 132 834 for 4. termin 1994. I tillegg kommer 20 % tilleggsavgift, iht merverdiavgiftsloven § 73. Den øvrige etterberegningen av avgift, er ifølge fylkesskattekontoret ikke påklaget.

 

Etterberegningen er foretatt under henvisning til merverdiavgiftsloven § 55 nr 2.

 

KLAGER har forestått opparbeiding av nytt trafikkareal i industriområdet på, i A kommune, med kommunen, som eier eiendommen, som oppdragsgiver. Veganlegget er bygd i forbindelse med planene om en fremtidig godsterminal på. Anlegget omfatter kommunal veg fram til snuplass på småbåthavnen, snuplass, busslomme og parkeringsplass (se kartutsnitt dok 13). B er representert i industriområdet med et verksted med ca. 100 ansatte. Det er opplyst at parkeringsplassen ligger utenfor verftsområdet, og at den bl a skal dekke parkeringsbehovet for verftets ansatte og besøkende. Det fremgår også at verftet har ytt et tilskudd til kommunen for opparbeidingskostnadene av parkeringsplassen, med mellom 65 % og 76,6 % av kostnadene, dog uten at verftet har noen fortrinnsrett eller særrett til parkeringsplassen. Den er således åpen for allmennheten, og det er kommunen som har det fremtidige vedlikeholdsansvar.

 

Spørsmålet i saken er om parkeringsplassen går inn under fritaket for merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 16 nr 12, som gjelder planlegging, prosjektering, anlegg, reparasjon og vedlikehold, på offentlig veg. Forskrift nr 55 til merverdiavgiftsloven utfyller og avgrenser bestemmelsen. Det går klart frem av forskriften at bygging av parkeringsplasser kan omfattes av fritaket for arbeid på offentlig veg. Saken gjelder forståelsen av bestemmelsene i forskriftens § 4, 2. ledd, hvor det stilles som vilkår for avgiftsfritak at parkeringsplassen "bygges av hensyn til trafikkavviklingen på vegen."

 

Fylkesskattekontoret hevder følgende: Det fremgår av forskriften at det utelukkende er parkeringsplasser som bygges av hensyn til trafikkavviklingen på den enkelte veg, som omfattes av avgiftsfritaket i forskrift nr 55 til merverdiavgiftsloven, jf lovens § 16 nr 12. Parkeringsplasser som bygges av hensyn til trafikkavviklingen av større områder, faller derfor utenfor forskriftens vegbegrep. For at avgiftsfritaket skal gjelde, kreves det derfor at formålet med parkeringsplassene må være begrenset til å gjelde trafikkavviklinga i den veg disse ligger ved. Hovedformålet i dette tilfellet er å dekke B sitt behov for biloppstillingsplasser til besøkende og ansatte, samt til den planlagte godsterminalen. Dette understrekes av at veftet har dekket større deler av opparbeidingskostnadene av parkeringsplassene (mellom 65 og 76,6%). Og selv om opparbeiding av parkeringsplassene vil ha betydning for trafikkavviklingen i området, dersom kantparkering langs den kommunale veien er alternativet, har denne omstendighet kun sekundær virkning i forhold til formålet med opparbeidingen.

 

Hvis man skulle godta avgiftsfrihet fordi enhver biloppstillingsplass har en viss betydning for trafikkavviklingen, ville man måtte akseptere at eksempelvis parkeringsplasser i boligfelt, ved boligblokker og ved kjøpesentre, var anlagt av hensyn til trafikkavviklingen. Det må derfor presiseres at det er et tilleggsvilkår for avgiftsfritak, at parkeringsplassene bygges av hensyn til trafikkavviklingen på den enkelte veg. Dette har klar støtte i forskriftsbestemmelsen og i forvaltningspraksis.

 

Det vises til avgjørelsene av klagenemnda i sak nr 2680, 3221, 3471 og 3703 (dok 18 - 21). Klagesak nr 2680 gjaldt en parkeringsplass ved et idrettsanlegg, som var bygd av hensyn til brukerne av anlegget. En bivirkning var at trafikkavviklingen ble lettere som følge av denne parkeringsplassen. Opparbeidelsen av parkeringsplassen ble her ansett å falle utenfor avgiftsfritaket, fordi den ikke var anlagt av hensyn til trafikkavviklingen langs veien. Det samme kan sies å være tilfelle i vår sak. Det primære formålet med parkeringsplassen er å dekke behovet for biloppstillingsplasser for B. Men det er også klart at trafikkavviklingen blir lettere dersom alternativet er kantparkering langs kommunevegen. Dette må likevel sies å være en sekundær virkning av parkeringsplassen.

 

Fylkesskattekontoret hevder etter dette at parkeringsplassen ikke omfattes av merverdiavgifts-lovens vegbegrep. Avgiftsfritaket i henhold til merverdiavgiftslovens § 16 nr 12 og forskrift nr 55 vil da ikke gjelde. Det må derfor etterberegnes utgående merverdiavgift med kr 132 834, for den avgiftspliktige omsetningen på kr 736 625, som feilaktig ble ansett å være avgiftsfri.

 

Klageren hevder følgende:

 

Klagerens anførsler fremgår i all hovedsak i klagen av 4. mai 1998 (dok 14 pkt 2), og i tilsvaret til redegjørelsen av 2. juni 1998 (dok 16).

 

For det første hevdes at en omfattende praksis fra 1970- og 1980 årene, har godtatt parkeringsplasser som fritatt for avgift etter merverdiavgiftsloven § 16, såfremt kommunen var byggherre. Og at dette ble gjort automatisk ut fra det synspunkt at parkeringsplasser ikke blir bygget uten hensyn til den tilliggende vei. Men det tilkjennegis at man har hatt avgjørelser hvor det er nektet fritak etter § 16. Klageren gjør et poeng av at disse ikke omhandler parkeringsplasser, men parkeringsanlegg (underjordiske anlegg eller parkeringshus). Han viser i denne forbindelse til "Skattedirektoratets meldinger," Av nr 28/79, 26/83 og 13/87 (vedlagt som dok 24).

 

Dessuten hevdes det at avgiftsmyndighetene feilaktig har bygd på en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 21.07.1983, jf klagen av 4. mai 1998 (dok 14 vedlegg nr1). Fra klagen vedrørende dette hitsettes følgende:

 

"Det to eldste av disse meldingene (Skd bem: 28/79, 26/89, 13/87) viser til avgjørelser hvor fritak ble nektet på grunnlag av at anleggene ikke var parkeringsplasser i relasjon til veilovens veibegrep, men bygg eller anlegg. Dette gjaldt ett underjordisk anlegg og ett parkeringshus.

 

Først ved uttalelsen i 1987 (som også gjaldt et underjordisk anlegg) ble trukket inn som begrunnelse at anlegget ikke var begrenset til å avvikle trafikk ved den veien det lå ved.

 

Når denne begrunnelse ble trukket inn bygger dette, jfr. Refslands kommentarutgave, 5. utgave øverst på side 430, at Justisdepartementets lovavdeling hadde uttalt at parkeringsplasser som er bygget av hensyn til trafikkavviklingen av større områder, faller utenfor veibegrepet i forskrift nr. 55.

 

Denne gjengivelse av Justisdepartementets uttalelse og bruken av denne som rettskilde er ytterst tvilsom når det gjelder ordinære parkeringsplasser.

 

Jeg har for ordens skyld innhentet Lovavdelingens uttalelse som er datert 21.07.1983, og avgitt av Helge Olav Bugge (nåværende kommuneadvokat i Oslo). Det fremgår av headingen på utredningen at denne skal vurdere hvorvidt et parkeringshus kan anses som offentlig vei. Den direkte foranledning til utredningen er den saken som er omhandlet i melding 26/86.

 

Til Deres orientering vedlegges en kopi av hele utredningen.

 

Utredningen har ikke hatt som formål å utrede avgiftssituasjonen for tradisjonelle parkeringsplasser.

 

Dette fremgår direkte av Lovavdelingens konklusjon under punkt 7 på side 5. Som det fremgår av utredningen konkluderes med at et parkeringshus ikke er en parkeringsplass.

 

Som et ytterligere tolkningsmoment for denne vurdering (som altså bare refererer til parkeringshus) uttaler Lovavdelingen videre i utredningen side 5 punkt 8:

 

"Det ligger likevel reelle skranker i "vegen". Ordlyden må innebære at P-hus som er bygget av hensyn til trafikkavviklingen og trafikkreguleringen av større områder ikke omfattes av bestemmelsen."

 

Ser man Lovavdelingens uttalelse samlet sies intet om at man for ordinære parkeringsplasser (som i motsetning til P-hus er en del av veien, mens P-hus er bygg og ikke en del av veien) skal foreta noen avgrensning m.h.t. hvorvidt parkeringsplassen er etablert av hensyn til veien eller ikke.

 

Den klagenemndsavgjørelse som De har henvist til (klagesak 2680) synes å bygge på de strenge kriterier m.h.t. tilknytningen til veien som Skattedirektoratet feilaktig har trukket for parkeringsplasser etter Lovavdelingens uttalelse.

 

Det foreligger i hvert fall en klar skjerpelse av denne vurdering i klagenemndssaken i forhold til saken gjengitt i Utt. nr. 3/77 (vedlagt som dok 22) hvor det overhodet ikke ble reist spørsmål om parkeringsplassens tilknytning.

 

Dette er helt påfallende og åpenbart feil all den tid Lovavdelingens uttalelse overhodet ikke omhandlet parkeringsplasser, men parkeringshus."

 

Fylkesskattekonteret har på sin side anført følgende vedrørende ovennevnte uttalelse fra Justisdepartementet (jf redegjørelsen, dok 15 side 5):

 

"Til dette skal fylkesskattekontoret bemerke at nevnte uttalelse fra Justisdepartementet konkret gjelder vurderingen av et parkeringshus i forhold til vegbegrepet. I hovedsak drøftes spørsmålet om et parkeringshus som konstruksjon kan anses omfattet av veglovens og merverdiavgiftslovens vegbegrep. Under forutsetning av at man kommer til at p-hus i prinsippet omfattes av forskriftens vegbegrep, er avslutningsvis i nevnte uttalelse under punkt 8 foretatt en drøftelse av tilleggsvilkåret om at "...plassen (huset) må være bygd av hensyn til trafikkavviklingen på vegen." Det kan således etter vår oppfatning ikke være tvil om at det fra Justisdepartementets side er forutsatt at det generelt for parkeringsplasser, uavhengig av konstruksjonstype, gjelder tilleggsvilkåret at denne må være bygd av hensyn til trafikkavviklingen på vegen. Det forhold at det ikke fremkommer klart av Skattedirektoratets Rundskriv nr 27, kap IV, punkt 3, 2. avsnitt, at dette tilleggsvilkåret må gjelde generelt for parkeringsplasser, anser vi for å være av mindre betydning. Vi vil da peke på at ordlyden i forskriftens § 4 på dette punktet er utvetydig og dessuten at uttalelsen i nevnte Rundskriv neppe kan oppfattes som en fortolkning av bestemmelsen. Videre viser vi til at forvaltningspraksis på området slik det er vist til nedenfor, klart slår fast at tilleggsvilkåret gjelder."

 

Når det gjelder spørsmålet om parkeringsplassene er bygget av hensyn til veien eller ikke er det anført følgende fra klageren: Parkeringsplassene er bygget i umiddelbar tilknytning til en offentlig veg, og vedlikeholdes av kommunen. Vegen har et betydelig trafikkgrunnlag med tilknytning til verftet, samt til båthavn, og det går offentlig transportmiddel på stedet (busslomme på parkeringsområdet, se kartutsnitt dok 13.) Dessuten vil trafikken øke når den planlagte godsterminalen blir etablert.

 

Når en kommune har etablert en offentlig veg, og det i tilknytning til vegen ligger næringsvirksomhet m.v. som medfører bruk av vegen, vil det også oppstå behov for parkeringsplasser for å sette fra seg bilene som er brukt på vegen. Dersom det ikke etableres parkeringsplasser må bilene stoppe/parkere på selve vegen - hvilket både kan være farlig, og leder til at vegens funksjon som trafikkåre, blir forringet. Når det blir anlagt parkeringsplasser skyldes dette regelmessig at det er et parkeringsbehov, som igjen har sitt utspring i at biler kommer kjørende langs vegen til parkeringsplassen. Uten veg, oppstår det ikke noe behov for parkeringsplass, men med veg, oppstår det behov for parkeringsplasser alle de steder hvor det er fasiliteter som medfører at bilistene har et ønske eller behov for å stoppe.

 

Når en kommune har ansvaret for en offentlig veg som ligger i tilknytning til infrastruktur med vare- og tjenestetilbud eller arbeidsplasser, vil det oppstå et behov for parkeringsplasser.

 

Klageren hevder at det nærmest vil være en rettsfornektelse å hevde at en parkeringsplass i slike tilfeller ikke er bygget av hensyn til vegens bruk. Det kan ikke være diskvalifiserende at man kan definere brukergruppen til personer tilknyttet B, fordi dette skulle medføre at parkeringsplassen ikke er anlagt av hensyn til vegen. Dersom fylkesskattekontorets argumentasjon skulle slå igjennom, vil det i praksis ikke lenger være mulig å hevde at parkeringsplasser bygges av hensyn til vegen. Fritaket etter merverdiavgiftsloven § 16, ville da blitt illusorisk. Dette fordi det alltid kan hevdes at parkeringsplasser bygges av hensyn til handlende i nærliggende butikker, eller til nærliggende næringsvirksomheter osv.

 

Klageren hevder etter dette at opparbeidelsen av parkeringsplassen er en avgiftsfri tjeneste etter merverdiavgiftsloven § 16, fordi kommunen har ansett det å være behov for denne. Dessuten påpekes det at fylkesskattekontoret ikke har redegjort for hva de legger i begrepet, "parkeringsplasser som bygges av hensyn til trafikkavviklingen," jf tilsvaret til redegjørelsen av 2. juni 1998 s. 3 (dok 16).

 

Skattedirektoratet skal bemerke:

 

I utgangspunktet er arbeid i forbindelse med opparbeiding av parkeringsplasser, avgiftspliktige tjenester som gjelder vare eller fast eiendom, jf merverdiavgiftsloven § 13 annet ledd nr 1.

 

Men for å motvirke konkurransevridning og skape avgiftsmessig nøytralitet mellom offentlig og privat drift i vegsektoren, har man fritatt for å betale avgift, de som omsetter tjenester i siste omsetningsledd som gjelder ulike typer arbeid på offentlig veg, jf merverdiavgiftsloven § 16. Med hjemmel i lovens § 16 annet ledd litra a, har man presisert de krav som stilles for å komme inn under fritaket, i forskrift nr 55 til merverdiavgiftsloven.

 

Som offentlig regnes veg som er åpen for allmenn ferdsel og som blir vedlikeholdt av bl.a. kommune, jf forskriftens § 2. Disse kriteriene er oppfylt, da A kommune har ansett parkeringsplassen som offentlig veg. Det er heller ikke bestridt at tjenestene er omsatt i siste omsetningsledd.

 

Problemet i vår sak er hvorvidt parkeringsplassene kan anses som "veg eller del av veg," jf forskriftens § 4. Parkeringsplasser er med i oppregningen av hva som omfattes av bestemmelsen, men det stilles som vilkår at de "bygges av hensyn til trafikkavviklingen på vegen," jf § 4 annet ledd, første pkt.

 

Utgangspunktet for byggingen av parkeringsplassene må altså være et behov i forhold til trafikkavviklingen på vegen. Dette behovet kan måles mot trafikksituasjonen slik den er eller slik man forventer at den kommer til å bli. Vi må vurdere dette i forhold til situasjonen slik den framstod på det tidspunkt omsetningen fant sted, i 1994. Kommunen opplyser i brev til fylkesskattekontoret av 18. august 1997 (dok 4), at parkeringsplassene ikke ble bygd bare for verftet sine ansatte, men også som parkering/snuplass for det planlagte terminalområdet. Sett i sammenheng med at Bhar betalt en betydelig del av kostnadene for parkeringsplassene, kan det se ut som om det er selskapets behov for parkeringsplasser som har vært utgangspunktet for byggingen av disse.

 

Men det er naturligvis slik klageren hevder, at behovet for parkeringsplasser først blir realisert når det etableres forretningssentra, bedrifter osv. Dessuten vil enhver parkeringsplass ha en gunstig effekt på trafikkavviklingen. For at begrensningen i forskriften ikke skal bli illusorisk, må denne tolkes slik at det er utgangspunktet/hovedformålet med byggingen som er avgjørende. Slik er bestemmelsen også forstått i praksis, jf klagesak nr 2680, nr 3221, nr 3471 og nr 3703. Den grunnleggende sak nr 2680, gjaldt en parkeringsplass i tilknytning til et idrettsanlegg, til bruk for deltagere, tilskuere osv. Parkeringsplassen fremmet helt klart også trafikkavviklingen på den tilliggende fylkesvei. Skattedirektoratet uttalte følgende på s. 19 i innstillingen, som ble stadfestet av klagenemnda:

 

"Det avgjørende i henhold til forskrift nr 55 § 4 annet ledd er selve formålet med byggingen, ikke en eventuell sekundær virkning av parkeringsplassen."..."For at avgiftsfritaket skal komme til anvendelse må formålet med parkeringsplassene være begrenset til å gjelde avviklingen av trafikken i den vegen de ligger ved."

 

Klagenemnda kom til at parkeringsplassen var anlagt av hensyn til brukerne av idrettsanlegget, og ikke av hensyn til trafikkavviklingen på fylkesveien.

 

Vi finner det vanskelig å ta standpunkt til klagerens påstand om at denne avgjørelse og senere praksis feilaktig har bygd på den nevnte uttalelse fra justisdepartementet, se vedlegg nr 1 til klagen av 4. mai 1998 (dok 14). Men vilkåret følger direkte av forskriften, og uttalelsens pkt 8 synes å rette seg mot parkeringsplasser generelt, ikke bare parkeringshus. Vi kan derfor uansett ikke se at det på denne bakgrunn er grunnlag for å kritisere et eventuelt skifte i praksis.

 

Klagerens anførsel om at fritaket vil bli illusorisk, fordi det alltid kan hevdes at parkeringsplassen er bygd av hensyn til en nærmere avgrenset brukergruppe, er ikke holdbar. Fritaket gjelder fullt ut så lenge formålet med parkeringsplassene er begrenset til å avvikle trafikken, og ikke til å skaffe f.eks en bedrift eller et kjøpesenter, parkeringsplasser. Dette må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

 

Etter dette er vi kommet til at etableringen av parkeringsplassene på, først og fremst synes å ha blitt aktualisert av et behov på B og i forbindelse med den planlagte godsterminalen. Det er lite som tyder på at hovedformålet har vært å bedre trafikkavviklingen på vegen.

 

Opparbeidelsen av parkeringsplassen faller etter dette utenfor avgiftsfritaket i merverdiavgiftsloven § 16 nr 12, jf forskrift nr 55 § 4 annet ledd. Arbeidet er derfor avgiftspliktig etter merverdiavgiftsloven § 13 annet ledd nr 1.

 

Vi foreslår for klagenemnda at etterberegningen fastholdes.

 

Tilleggsavgift er ilagt med 20 %.

 

Skattedirektoratet skal bemerke at A kommune har bedt KLAGER om å ikke beregne utgående merverdiavgift på arbeidet med parkeringsplassene, jf bokettersynsrapporten av 9. desember 1996 s. 8 (dok 1), og brev fra A kommune av 18. august 1997 (dok 4). Det må i denne sammenheng presiseres at klager plikter å kjenne reglene for beregning av avgift, og at unnlatelse av å søke opplysninger om regelverket i seg selv må anses som uaktsomt.

 

Sett i sammenheng med kommunens veiledning, bestemmelsens karakter og praksis for ileggelse av tilleggsavgift i tilsvarende klagesaker (sak nr 3221, 3471 og 370, dok 19 - 21), finner vi allikevel at det ikke bør ilegges tilleggsavgift i denne saken.

 

Skattedirektoratet tilrår etter dette at det treffes slikt

 

v e d t a k:

 

Den påklagede etterberegningen stadfestes. Tilleggsavgift ilagt med 20 % av påklaget beløp frafalles. KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

 

Nemndas formann Dons Heinfjell og nemndsmedlemmet Andersen har sagt seg enig i Skattedirektoratets innstilling til vedtak. Andersen med denne tilleggsbemerkning:

 

"Enig. Avgjørende har vært B's tilskudd til opparbeiding av parkeringsplassen."

 

Nemndas medlem Martinsen har votert slik: "Uenig i innstillingen. Enig med klager."

 

Nemndas medlem Gundersen har votert slik: "Avgiftsbehandlingen av parkeringsplasser knyttet til offentlig vei er komplisert og rettstilstanden kan ikke sies å være klar. Vurderingene i den enkelte sak blir derfor skjønnsmessige.

 

I den angjeldende saken er det anlagt nye trafikkarealer og i denne forbindelse også anlagt nye parkeringsplasser ved eksisterende verftsanlegg og båthavn. Et av motivene for å bygge veien er anleggelse av godsterminal og dette medfører tungtrafikk som krever god fremkommelighet på veien. Veien skal også trafikkeres av busser. Dette taler for at parkeringsplassene anlegges grunnet fremkommeligheten på veien.

 

Ut i fra en totalvurdering finner jeg derfor å støtte klagers anførsler. Voterer derfor, dog under en viss tvil, for at etterberegning oppheves."

 

Nemndas medlem Haugerud har votert slik:

"Ikke enig i innstilling. Mener at parkeringsplassen må sees i sammenheng med vei og trafikkavvikling. Dersom bilene står parkert langs veien så er dette til hinder for trafikkavvikling. Dersom flertallet er enig med innstilling så bør tilleggsavgift frafalles da det synes urimelig. Det er klart at en beskjed fra kommunen om å fakturere avg. fritt lett vil oppfattes som korrekt, da en liten bedriftseier vil være overbevist om at det er en beskjed som er i samsvar med loven, selv om han bør undersøke selv. Slike beskjeder fra offentlige myndigheter blir oppfattet som at de selvfølgelig kjenner reglene."

 

I samsvar med flertallets votering ble det fattet slikt

 

V e d t a k:

 

Etterberegningen oppheves. Inge Moen underdirektør Rett avskrift: