KMVA 4624

Saken gjelder avvisning av klage på fylkesskattekontorets beslutning om ikke å omgjøre 7-10 år gamle etterberegningsvedtak. Slike beslutninger anses ikke som enkeltvedtak, og det foreligger følgelig ikke klagerett etter forvaltningsloven. Skattedirektoratet innstilte derfor  på at saken skulle avvises, noe klagenemnda enstemmig sluttet seg til.

Det ble lagt til grunn at kompetansen til å omgjøre etterberegningsvedtak i denne typen saker tilligger Skattedirektoratet som fylkesskattekontorets overordnede instans, og klagenemnda tok ikke stilling til dette spørsmålet.  Skattedirektoratet uttalte i sin innstilling at det ikke forelå grunnlag for å omgjøre skjønnsfastsettelsene ut ifra at det nå var ført regnskap som viste at etterberegnet avgift var satt for høyt, samt at ilagt tilleggsavgift på 80% ikke var i strid med praksis på den tiden vedtaket ble gjort.

Bransje: reparasjon av maskiner

Stikkord: Klagenemndas kompetanse   - enkeltvedtak  - klagerett  omgjøring - etterført regnskap tilleggsavgift                   Mval: § 55 nr 2  § 73

Fvl:  § 2 b § 28 

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Skattedirektoratet har avgitt slik

 i n n s t i l l i n g :

Virksomheten ble første gang registrert i avgiftsmanntallet i 1987, men ble slettet og på nytt registrert i avgiftsmanntallet for perioden fra 5.termin 1990 til 3.termin 1993 for reparasjon av maskiner. Dette enkeltmannsforetaket ble slått konkurs i 1990 og 1993.

Virksomheten unnlot å levere en rekke omsetningsoppgaver, og fylkesskattekontoret fastsatte avgiften for disse terminene ved skjønn etter merverdiavgiftsloven § 55 nr 1, og det ble ilagt tilleggsavgift etter merverdiavgiftslovens § 73 med en sats på inntil 30%.

Fylkesskattekontoret gjorde vedtak datert 11. august 1992 om å etterberegne utgående avgift for en rekke fakturerte oppdrag med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 55 nr 2. Etterberegnet utgående avgift utgjorde kr 49.193, og tilleggsavgift etter mval § 73 ble ilagt med 80%.

28. august 2000 mottok fylkesskattekontoret anmodning om omgjøring av ovennevnte etterberegninger, og i brev av 29. desember 2000 ble det besluttet å ikke endre tidligere vedtak.  Fylkesskattekontoret har lagt til grunn at det ikke foreligger klagerett på denne beslutningen.

Beslutningen kreves omgjort i brev datert 18. januar 2001, da det legges til grunn at dette er et enkeltvedtak som kan påklages.  Subsidiært anmodes det om at klagenemnda omgjør de foretatte etterberegninger.

Fylkesskattekontorets redegjørelse i saken ble oversendt Skattedirektoratet ved brev av 31. januar 2001 med kopi til klager. Det er ikke fremsatt merknader til redegjørelsen.

Saken er ikke brakt inn for domstolene.

Saken ble mottatt i Skattedirektoratet 2. februar 2001.

Kopi av følgende dokument er vedlagt innstillingen til nemndsmedlemmene: Dok 1: Søknad om ettergivelse datert 6. januar 1999 Dok 2: Fylkesskattekontorets avslag datert 16. mars 1999 Dok 3: Anmodning om omgjøring datert 25. august 2000  vedl. 1: Legeerklæring av 8. mai 2000  vedl. 2: Oppsummering av avgiftsregnskapet  vedl. 3: Rapport fra kontrollbesøket datert 17. januar 1992  vedl. 4: Fylkesskattekontorets etterberegning av 11. august 1992  vedl. 5: Erklæring fra bostyrer datert 28. juni 2000  vedl. 6: Dom i XXXX forhørsrett av 7. mai 1993 Dok 4: Brev fra XXXX datert 8. desember 2000 Dok 5: Fylkesskattekontorets brev av 29. desember 2000 Dok 6: Brev fra XXXX av 17. januar 2001 Dok 7: Fylkesskattekontorets redegjørelse av 31. januar 2001

Saken gjelder: Spørsmålet i saken er om fylkesskattekontorets beslutning om ikke å omgjøre tidligere vedtak er å anse som et enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningsloven § 2 b jf. § 28. Saken kan ikke behandles som klagesak hvis det ikke foreligger klagerett på fylkesskattekontorets beslutning, og avgiftspliktiges klage må følgelig avvises.

Videre har avgiftspliktige anmodet om at tidligere skjønnsfastsettelser omgjøres da det nå er etterført regnskap for virksomheten for den aktuelle perioden.  Det antas at denne omgjøringskompetansen tilligger Skattedirektoratet og ikke klagenemnda.

Nærmere om saksforholdet: Som det fremgår ovenfor unnlot enkeltmannsforetaket å levere en rekke omsetnings¬oppgaver i den tiden det ble drevet virksomhet, og fylkesskattekontoret fastsatte avgiften for disse terminene ved skjønn etter merverdiavgiftsloven § 55 nr 1, og tilleggsavgift ble stort sett ilagt med en sats på 30%.

Videre ble det varslet bokettersyn i virksomheten i januar 1992, men man oppnådde ikke kontakt med avgiftspliktige og fikk følgelig ikke utlevert noe regnskapsmateriell.  I regnskapet for et annet selskap ble det funnet en rekke fakturaer for arbeid utført av virksomheten for perioden fra og med 5.termin 1990 til og med 5.termin 1991.  Fylkesskattekontoret foretok som følge av dette etterberegning av oppkrevd utgående avgift med til sammen kr 49.193, og tilleggsavgift ble her ilagt med 80%.

I mars 1993 mottok fylkesskattekontoret omsetningsoppgaver for perioden fra 5.termin 1990 til 5.termin 1991 fra virksomheten.  Disse ble avvist grunnet formelle feil og at tallene ikke samsvarte med opplysninger som fremkom under bokettersynet.  Andre omsetningsoppgaver ble returnert med anmodning om ny utfylling, men ble aldri sendt tilbake fra avgiftspliktige.

Foretakets innehaver, klageren, ble den 7. mai 1993 i Skien og Porsgrunn forhørsrett dømt (dok 3 vedlegg 6) til betinget fengsel i 45 dager samt ilagt en bot på kr 10.000 for blant annet å ha unnlatt å føre regnskap og sende inn omsetningsoppgaver i den aktuelle perioden.

I 1999 ble det så søkt om ettergivelse av avgiftsrestansene grunnet økonomiske problemer, og denne søknaden ble avslått av fylkesskattekontoret.

Avgiftspliktige har nå fått satt opp et regnskap ut ifra eksisterende bilag, og dette påstås å være fullstendig. Ut ifra dette kreves etterberegningsvedtakene omgjort.

I brev av 28.august 2000 besluttet fylkesskattekontoret å ikke omgjøre ovennevnte etterberegningsvedtak, da man ikke med rimelig grad av sikkerhet kunne si at det etterførte avgiftsregnskapet var fullstendig.  Det ble vist til at skjønnsfast¬settelsene ble gjort etter opplysninger fra avgiftspliktiges regnskapsfører, samt at avgiftspliktige på denne tiden fikk rikelig anledning til å fremlegge sine egne opplysninger. For øvrig blir det vist til at en ny beregning av avgiften så mange år i ettertid vil innebære en særbehandling i forhold til andre avgiftspliktige.

I brev av 17.januar 2001 påklages denne avgjørelsen om ikke å ta opp igjen saken da man anser fylkesskattekontorets beslutning for å være et enkeltvedtak.  Subsidiært anmodes det om at overordnet organ omgjør etterberegningsvedtakene.

Det legges til grunn at saken ikke kan behandles som klagesak i forhold til fylkesskattekontorets etterberegningsvedtak da 1-årsfristen etter forvaltningsloven § 31 tredje ledd helt klart er utløpt.

Avgiftspliktige har anført at fylkesskattekontoret har lovet å realitetsbehandle saken, og krever at de innsendte omsetningsoppgavene som er bygd på revisorbekreftet regnskap blir lagt til grunn for avgiftsoppgjøret.  Videre påstås det at fylkesskattekontorets avvisningsvedtak må kunne påklages da det ellers ikke ville foreligge noen reell toinstansprøving av spørsmålet.

Subsidiært anmodes det om at klagenemnda omgjør skjønnsfastsettelsene med hjemmel i forvaltningsloven § 35.  Det vises til at unnlatelsen av å sende inn omsetningsoppgaver skjedde i en periode der avgiftspliktige hadde store personlige og psykiske problemer. Skjønnsfastsettelsene  påstås å være satt for høyt med kr 33.197, ut ifra det oppsatte regnskapet.

Når det gjelder tilleggsavgiften påstås det at dette ikke kan ilegges når avgiftspliktige faktisk har foretatt innbetaling av beløpet. Videre er tilleggsavgift ilagt med en sats på inntil 80%, noe som anses å være altfor høyt i forhold til praksis på området.

Om avgiftspliktiges anførsler for øvrig viser vi til brev av 17. januar 2001 fra Ernst & Young, samt til øvrig korrespondanse i saken.

Skattedirektoratet legger til grunn at det ikke foreligger klagerett på fylkesskattekontorets beslutning om å ikke omgjøre etterberegningsvedtakene etter forvaltningsloven § 35 og merverdiavgiftsloven § 56 da denne avgjørelsen ikke er å anse som et enkeltvedtak. Vi viser i denne sammenhengen til juridisk teori på området, for eksempel Eckhoff/Smith: Forvaltningsrett side 535.  Klagen over fylkesskattekontorets beslutning på dette punktet må følgelig avvises.

For øvrig kan Skattedirektoratet ikke se at det er dokumentert gjennom omforent møtereferat e.l. at fylkesskattekontoret har gitt tilsagn om utvidet rett til behandling av saken i forhold til det som følger av alminnelige saksbehandlingsregler.

Når det gjelder spørsmålet om omgjøring av fylkesskattekontorets etter¬beregnings-vedtak i denne saken, legger vi til grunn at omgjøringskompetansen her tilligger Skattedirektoratet som fylkesskattekontorets overordnede avgiftsmyndighet, og ikke klagenemnda.

Til orientering for klagenemnda og avgiftspliktige vil Skattedirektoratet opplyse at vi har vurdert å omgjøre fylkesskattekontorets vedtak, men har etter en helhetsvurdering ikke funnet grunnlag for dette.  Vi vil her vise til at slike etterførte regnskap generelt har liten selvstendig verdi fordi de utelukkende er basert på den dokumentasjonen som fortsatt eksisterer.  Dette i motsetning til et ordinært regnskap som føres fortløpende ut ifra aktiviteten i virksomheten, og som etter regelverket skal legges til grunn med mindre det kan påvises feil. Det er dessuten her gått svært lang tid, noe som øker sannsynligheten for at materiale er kommet bort, samt at det vanskeliggjør kontrollen av regnskapet som nå er laget. 

For så vidt gjelder størrelsen på ilagt tilleggsavgift, viser vi til at etterberegningen ble gjennomført etter funn av fakturaer i en annen virksomhets regnskap.  Den foretatte innbetalingen av kr 36.580 kan i denne sammenhengen ikke anses som et unnskyldende forhold da beløpet ikke ble innberettet på omsetningsoppgaver, og følgelig av innkrevingsmyndighetene ble oppfattet som en nedbetaling av eldre avgiftsrestanser.  Skattedirektoratet kan ikke se at avgiftspliktige selv gjennom innbetalingen har bidratt til å klargjøre forholdet på en måte som tilsier at tilleggsavgiften skal reduseres eller bortfalle.

Videre vil vi påpeke at den anvendte tilleggsavgiftssatsen på 80% må vurderes i forhold til merverdiavgiftsloven § 73 slik bestemmelsen ble praktisert på den tiden skjønnsfastsettelsen ble gjort. I denne saken foreligger det vesentlige brudd på de plikter som etter regelverket påligger en avgiftspliktig, og Skattedirektoratet legger til grunn at den anvendte satsen ikke er satt høyere enn det var grunnlag for etter dagjeldende praksis.

Skattedirektoratet har ut ifra ovenstående funnet å ville avvise kravet om omgjøring av etterberegningsvedtakene.

For så vidt gjelder gjenstanden for klagenemndsbehandlingen, klagen over fylkesskattekontorets beslutning om ikke å omgjøre tidligere vedtak, innstiller vi på at saken avvises av klagenemnda.

Skattedirektoratet anbefaler etter dette at det blir truffet slikt

 v e d t a k : Saken avvises.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlemmer (Dons Heinfjell, Langballe, Andersen, Omdal og Haugerud) har alle sagt seg enig i Skattedirektoratets innstilling.

V e d t a k:

Som innstilt.