KMVA 7624

Klagenemnda opphevet tilleggsavgiften.

 Saken gjelder: Tilleggsavgift i tilknytning til nektet fradragsføring av inngående merverdiavgift.  

Samlet påklaget beløp utgjør kr 101 717.

 Stikkord:  Tilleggsavgift Fradragsrett  Arbeidsreiser  

Mval:   § 21-3    § 8-1

 

 

Innstillingsdato: 15. mars 2013            

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

 

Avgjørelse i møte 22. april 2013 i sak KMVA 7624 – Klager AS.

 

Skatt x har avgitt slik

I n n s t i l l i n g:

Klager AS, org.nr. xxx xxx xxx, ble registrert i avgiftsmanntallet fra 1. termin 2005. Selskapet driver med utleie av mannskap til drift av skip og det som naturlig hører til dette.

På bakgrunn av bokettersyn for årene 2007 og 2008, jf. bokettersynsrapport av 26. mai 2010, fattet skattekontoret den 15. desember 2011 vedtak om etterberegning av avgift, tilleggsavgift og renter med til sammen kr. 685 652.

Klage fra advokat A, B AS er datert 2. januar 2012. Klagefristen er overholdt.

Påklaget beløp utgjør:

 

Det er beregnet renter i samsvar med skattebetalingslovens regler. Det vises til vedtaket.

Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken. Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen:

Dok. nr. Dokument Dato 1 Bokettersynsrapport 26. mai 2010 2 Varsel om endring av ligning og merverdiavgift 14. juni 2010 3 Tilsvar fra B AS 6. juli 2010 4 Supplering av tilsvaret 17. august 2010 5 Vedtak 15. desember 2011 6 Klage fra B AS 2. januar 2012 7 Merknader til innstilling 28.02.2013 A1 Rt. 2011 s. 1260 (2011-01847-A) 30. september 2011 A2 KMVA 7381  A3 KMVA 7382  A4 SKD 02/2013 24. januar 2013 A5 U-Fin.dept. 15. mars 2006 A6 F-skd 22. mars 2006

Klagen gjelder

Klagen omfatter følgende forhold: 1. Ileggelse av 20 % tilleggsavgift i tilknytning til etterberegning av fradragsført inngående merverdiavgift på ansattes reiser til og fra kai for ombordstigning i supplybåt.

1. Tilleggsavgift ved tilbakeføring av inngående merverdiavgift 1.1 Sakens faktum Virksomheten ble ifølge enhetsregisteret stiftet den 04.01.2005 og registrert i merverdiavgiftsmanntallet fra 1. termin 2005. Formål for virksomheten ifølge enhetsregisteret og merverdiavgiftsmanntallet er utleie av mannskap til drift av skip og det som naturlig hører til dette. Selskapet er registrert med kode 50.204 Forsyning og andre sjøtransporttjenester for offshore.

Om faktum i saken fremgår det av bokettersynsrapporten;

"Reisekostnader som mannskapet har i forbindelse med arbeidet ombord på båtene, blir dekket av arbeidsgiver. Dette er reisekostnader for mannskapet mellom bosted og havna der supplybåten ligger for mannskapsskifte. Selskapet har fradragsført 8 %merverdiavgift på reisekostnadene.

Reisekostnader til mannskap i Klager AS blir i 2007 bokført på konto 7141 og i 2008 på kontoene 7141, 7145, 7146, 7147, 7149. Kostnader på sistnevnte kontoer er ført med både avgiftskode 0 (ingen mva fradrag) og avgiftskode 14 som innebærer fradrag for inngående avgift lav sats.

I 2007 og 2008 utgjør inngående avgift knyttet til kostnader på kontoene som er ført medavgiftskode 14 henholdsvis kr 243 349 og kr 265 238."

1.2 Skattekontorets vedtak og begrunnelse Skattekontoret fattet vedtak om fastsettelse av avgift, tilleggsavgift og renter den 15.12.2011. Når det gjelder tilleggsavgift, siteres det fra vedtaket:

”I henhold til mal § 21-3 kan den som forsettlig eller uaktsomt overtrer loven og påfører staten et avgiftstap ilegges tilleggsavgift. Det er tilstrekkelig for å ilegge tilleggsavgift at det er utvist simpel uaktsomhet. Tilleggsavgiftens størrelse avhenger av overtredelsens omfang og karakter. Ordningen vedrørende merverdiavgift er basert på et selvdeklarerende system, hvor den avgiftspliktige på vegne av staten skal beregne og innkreve avgift av sin avgiftspliktige omsetning (utgående merverdiavgift), samt foreta korrekt avgiftsbehandling av sine anskaffelser (inngående merverdiavgift). Staten er dermed avhengig av at den avgiftspliktige kjenner reglene i merverdiavgiftsloven og at han følger disse. Manglende kjennskap til reglene anses i seg selv som uaktsomt. Det samme gjelder der feilen skyldes at avgiftspliktige ikke har sikret gode nok rutiner for å hindre at det oppstår mangler ved avgiftsbehandlingen.

Når det gjelder den fradragsførte inngående avgift relatert til mannskapskostnadene, er skattekontoret av den oppfatning at dette er et klart brudd på merverdiavgiftsloven. Videre anser vi det som klart sannsynlig at avgiftsbehandlingen må anses som uaktsom. Etter skattekontorets vurdering måtte det her kunne forventes en nærmere forklaring idet avgiftspliktiges lovtolkning avvek fra fast praksis. Det er ingen tvil om at denne uriktige lovtolkningen har medført tap for staten.

Skattekontoret finner å kunne ilegge 20 % tilleggsavgift av det etterberegnede beløp.”

1.3 Klagers innsigelser

Klager B AS ved advokat A, har i brev av 2. januar 2012 påklaget skattekontorets vedtak, og klagen siteres i sin helhet:

”Ovennevnte vedtak er datert 15.12.2011 og ble mottatt i kopi her den 17.12.2011. Nåværende klage forutsettes således å være rettidig.

Selskapet har vurdert vedtaket på basis av avgjørelsen i Høyesterett vedr Halliburton AS og mener at denne saken ikke er direkte sammenlignbar med nærværende sak. Dette til tross har man besluttet ikke å påklage selve etterberegningen, idet man tar til etterretning at dommen i Høyesterett nok ville medføre at det fremstår tyngre å oppnå medhold i nærværende sak administrativt og/eller rettslig.

Rentene som påløper i forbindelse med vedtaket bygger direkte på lovbestemmelser og dermed følger direkte av vedtaket. Dette er den eneste årsaken til at rentene ikke påklages, idet selskapet oppfatter det som særdeles urimelig at det påløper renter for tiden før et avgiftsrettslig uklart og omstridt spørsmål blir endelig avklaret ved en rettskraftig dom.

Nåværende klage omfatter således bare tilleggsavgiften som ilagt.

Begrunnelse for ileggelse av tilleggsavgift fremgår av side 3 i følgeskrivet til avgiftsvedtaket under headingen ”tilleggsavgift”.

Vi finner det hensiktsmessig for vår imøtegåelse av tilleggsavgiften og begrunnelsen for dette å sitere deler av det som er angitt fra skatteetatens side som grunnlag for ileggelse av tilleggsavgift.

Vi nevner spesielt følgende:

”Staten er dermed avhengig av at den avgiftspliktige kjenner reglene i merverdiavgiftsloven og at han følger disse. Manglende kjennskap til reglene anses i seg selv som uaktsomt. Det samme gjelder der feilen skyldes at avgiftspliktige ikke har sikret gode nok rutinger for å hindre at det oppstår mangler ved avgiftsbehandlingen. Når det gjelder den fradragsførte inngående avgift relatert til mannskapskostnadene, er skattekontoret av den oppfatning at dette er et klart brudd på merverdiavgiftsloven. Videre anser vi det som klart sannsynlig at avgiftsbehandlingen må anses som uaktsom. Etter skattekontorets vurdering måtte det her kunne forventes en nærmere forklaring idet avgiftspliktiges lovtolkning avvek fra fast praksis. Det er ingen tvil om at denne uriktige lovtolking har medført tap for staten.”

Vi finner det riktig å kommentere disse heller bombastiske vurderinger i relasjon til saksforholdet i Halliburton AS saken hvis endelige avgjørelse danner det direkte grunnlag for den fastsettelse saken her gjelder. Det er parallelliteter mellom Halliburton AS saken og nærværende sak.

Som det fremgår av premiss nr 5 i dommen i Høyesterett vedr Halliburton AS gjorde Rogaland fylkesskattekontor den 5. juli 2007 et vedtak om etterberegning i form av tilbakeføring av inng mva tilknyttet fradragsført mva på tjenestereiser mellom hjem og helikopterterminal for Halliburton AS’ ansatte som utførte oppdrag offshore (vedtaket omfattet kr 1.666.061).

Vedtaket ble påklaget til Klagenemnda for merverdiavgift som opphevet fylkesskattekontorets vedtak.

Skattedirektoratet brakte deretter saken inn for Finansdepartementet som omgjorde Klagenemndas vedtak den 16. mars 2009 etter en saksbehandlingstid på ca 1 ½ år.

Denne avgjørelse ble i sin tur rettslig prøvet etter at det var tatt ut stevning i august 2009.

I dom i Stavanger tingrett den 22. februar 2010 ble Halliburton AS gitt medhold i at selskapet kunne trekke fra avgiftsbeløpet i merverdiavgiftsregnskapet. Staten tapte saken m/saksomkostninger.

Saken ble av staten v/Skatt vest anket inn for Gulating lagmannsrett som i dom av 10. februar 2011 kom til motsatt resultat av tingretten.

Denne dommen er opprettholdt, idet Halliburton AS’ anke ble forkastet i dom i Høyesterett 30. september 2011.

Vi er ikke kjent med om Skatt X har ansett som nødvendig eller ønskelig å vurdere bakgrunnen i Halliburton AS saken, som er den avgjørelse i siste instans som berettiger vedtaket om tilbakeføring av inng mva for Klager AS.

Men vi konstaterer at Skatt X oppfatter det slik at det må oppfattes som uaktsomt av Klager AS ikke å ha kjennskap til at regelverket ikke hjemler fradragsrett for inngående mva for den type arbeidsreiser det her er tale om. Dette til tross for at Klagenemnda for merverdiavgift som er oppnevnt av Finansdepartementet som et særlig avgiftskyndig klageorgan for mva, mente at slik fradragsrett foreligger.

Denne oppfatning delte også Stavanger tingrett senere.

Ser man på de administrative avgjørelser som foreligger er det i alt tre, hvorav Klagenemnda mener at det foreligger fradragsrett. I rettsavgjørelsene var tingretten i favør av avgiftsfradrag, mens lagmannsretten og Høyesterett mente at det ikke foreligger avgiftsfradrag.

På dette grunnlag vil vi bemerke at vi er enig med Skatt X i sin begrunnelse for tilleggsavgift at registrerte næringsdrivende plikter å sette seg inn i det avgiftsregelverk som gjelder. Når staten som lovgiver har fastsatt et regelverk som innebærer at sentrale og viktige deler av det administrative apparat selv har en oppfatning som strider mot det som Høyesterett som øverste og siste instans har avgjort i en helt tilsvarende sak, og når også en lavere rettsinstans i saken har gitt vedkommende avgiftspliktige næringsdrivende medhold, er det ikke bare galt å forutsette uaktsomhet i nærværende sak. Vurderingen og avgjørelsen mht tilleggsavgiften fremstår som direkte provoserende vis à vis det selskapet saken gjelder.

Slik vi ser det er det urimelig å anvende tilleggsavgift når det gjelder vedtak i saker som avgiftsjuridisk sett er av en slik art at saken må gjennom flere administrative og rettslige ledd før endelig avklaring foreligger. Det faktum at næringsdrivende ofte selv må bære frem denne type saker til en avklaring, og derved pådrar en betydelig saksomkostningsrisiko, tilsier at man i slike saker bare i helt ekstraordinære tilfeller bør anvende tilleggsavgift.

Vår påstand etter dette er at den uaktsomhet som loven krever som grunnlag for anvendelse av tilleggsavgift, etter omstendighetene i nærværende sak ikke kan hevdes å foreligge.

Vi bemerker for øvrig at Skatt X påberoper seg at Klager AS’ lovtolkning har vært i strid med fast praksis. Denne hevdede faste praksis er ikke dokumentert. I denne forbindelse vil vi bemerke at den avgjørelse i Høyesterett som medførte at Skatt X nå kan påberope seg en (udokumentert) fast praksis, har sammenheng med en etterberegning foretatt av Rogaland fylkesskattekontor i 2007 som ble opphevet av Klagenemnda ultimo 2007 for deretter å bli omgjort av Finansdepartementet først etter ca 1 ½ år. Vi anser det som særdeles usannsynlig at departementet ville bruke så vidt lang tid på en avgjørelse i en sak dersom det forelå en slik fast praksis som Skatt X nå påberoper.

Tap for statskassen er påberopt som grunnlag for tilleggsavgift. Når det er tale om å påberope tap, vil det normalt være slik at den som tapet skyldes må anses å være nærmest til å dekke dette. Når staten som lovgiver ikke har vært i stand til å gi et regelverk som på en tilstrekkelig måte gir rimelig klare holdepunkter for avgiftsrettslig korrekte avgjørelser, vil vi for vår del finne det rimelig og mest nærliggende at tapsrisikoen ved dette faller på lovgiver som i dette tilfelle også er avgiftskreditor.      

Vi har vurdert tilgjengelige saksdokumenter knyttet til saken vedr Halliburton AS. Vi har ikke vært i stand til å finne noen henvisning til tilleggsavgift i noen av de aktuelle dokumenter og avgjørelser.

Dette medfører at vi bygger på som en forutsetning at Rogaland fylkesskattekontor (nå Skatt vest) ikke fant grunnlag for å anvende tilleggsavgift i den aktuelle saken. Dette må innebære at man konkret ikke fant at uaktsomhetskriteriet var oppfylt, jfr mval. § 73, nå mval. § 21-3. Dette medfører at anvendelse av tilleggsavgift i saken vedr Klager AS, som i prinsippet gjelder samme spørsmål som Halliburton AS, representerer en rettsulikhet som i så fall er i strid med vanlige forvaltningsrettslige prinsipper.”

I brev datert 28. februar 2013 er skattekontorets utkast til innstilling i saken kommentert slik;

"2. Klagers merknader Skattekontoret redegjør ikke for hvilke undersøkelser de mener spørsmålets art ga oppfordring til og hva det er med spørsmålets art som ville foranledige undersøkelser, noe som gjør det vanskelig å imøtegå anførslene. Klager vil derfor redegjøre for hvordan de faktisk har blitt kjent med problemstillingen, og det vil videre bli knyttet noen kommentarer til skatteetatens løpende publisering.

Klager var ikke klar over skatteetatens syn på det tidspunkt omsetningsoppgavene ble innlevert for de to årene 2007 og 2008 som etterberegningen gjelder. Kostnadene til de ansattes reiser til oppmøtestedene ble ikke ansett som dekning av de ansattes private kostnader da oppmøtestedene variert for den enkelte ansatte i så vidt stor grad at det ble ansett som en kostnad som var relevant for og hadde en nær og naturlig tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten og såtedes fradragsberettiget etter mval § 21 (nå § 8-1). Klager vil her gjøre oppmerksom på at oppmøtested for ansatte hos dem i større grad varierer, enn det som var tilfellet i saken som var oppe for domstolene med Halliburton. Slik klager så det var det ikke grunn til å betvile fradragsretten. Halliburton fikk medhold både av klagenemnda og tingretten, noe som viser at det var gode argumenter for å legge til grunn at det var en virksomhetskostnad.

Spørsmålet var heller ikke et tema under selve bokettersynet der den stedlige delen av ettersynet ble gjennomført i perioden 30. november - 2. desember 2009. Det er først når selskapet mottar utkast til bokettersynsrapporten 23. april 2010 at spørsmålet om dekning at kostnadene mellom de ansattes hjemsted og kai for ombordstigning av supplybåt tas opp. Det foreligger imidlertid ingen beløp for etterberegning på det tidspunkt, fordi disse opplysningene ikke er innhentet av skattekontoret på det tidspunktet. Opplysningene ble på forespørsel sendt fra selskapet via e-post 20. mai 2010.

Som dokumentasjon på skatteetatens standpunkt, mottok klager i sluttmøte 26. april 2010, kopi av tingrettens avgjørelse som da var oversendt fra Regjeringsadvokaten i brev merket unntatt fra offentligheten og datert 25. februar 2010. Det må på tidspunktet for sluttmøte ha vært klart at Staten ville anke avgjørelsen.

Klager er ikke kjent med bokettersynsrevisors kunnskap om det aktuelle spørsmålet i vår sak på tidspunktet for bokettersynet, men det registreres at spørsmålet ikke var et tema i bokettersynet før etter at tingrettens dom hadde falt i februar 2010. Den normale saksgangen vil være å innhente tilstrekkelig med faktum til å kunne beregnet et evt etterberegningsbeløp til sluttmøte.

Det skal foreligge et brev fra Finansdepartementet til Oljeindustriens Landsforening datert 15. mars 2006. I innstillingen hevdes det at dette brevet og en avgjørelse i Klagenemnda er offentliggjort løpende. Undertegnede har i slutten av februar 2013 søkt på både skatteetaten.no og Finansdepartementets nettsidersider med søkeordene; "Oljeindustriens Landsforening", "arbeidsreise" og "persontransport" uten å få treff på det angitte brevet av 15. mars 2006, fylkesskattekontorets vedtak av 5. juli 2007, Klagenemndas avgjørelse av 18. oktober 2007 etter Finansdepartementets avgjørelse av 16. mars 2009. På den bakgrunn stilles det spørsmål ved hvordan denne løpende publiseringen skjedde. Ut fra ovennevnte søk kan det se ut som om avgjørelsene ikke ble alminnelig offentliggjort i et medium som var egnet å treffe en større krets av avgiftspliktige.

Brevet fra Finansdepartementet fra 2006 er riktignok omtalt i Merverdiavgiftshåndboken 5. utgave datert mars 2007. Videre er det mulig å finne frem til Klagenemndas avgjørelser dersom en betaler for tilgang til databaser som Lovdata, Gyldendal Rettsdata, DIB osv. Klagenemndas avgjørelser og Finansdepartementets evt omgjøringer publiseres imidlertid ikke av skatteetaten verken som nyheter eller på generell basis. For å finne frem til en klagesak må en betale for tilgang til en database og deretter må en faktisk søke etter saken med riktige søkeord. Nye klagenemndsavgjørelser publiseres ikke som nyheter i noen publikasjoner som vi er kjent med. Videre kan vi ikke se at den pågående tvisten med Halliburton ble omtalt i en publikasjon fra skatteetaten før Merverdiavgiftshåndboken utgitt i 2010.

3. Klagers avsluttende merknader Ut fra ovennevnte redegjørelse er det ikke grunnlag for å hevde at avgiftsmyndighetenes standpunkt var "vel kjent og ikke til å komme forbi" i perioden 2007 og 2008 som er etterberegningsårene i vår sak.

Det at et brev fra Finansdepartementet er omtalt i Merverdiavgiftshåndboken i 2006 kan ikke være tilstrekkelig til anse myndighetenes standpunkt for å være så vel kjent at det er grunnlag for å ilegge tilleggsavgift med 20 % i sak hvor vurderingen av fradragsretten var godt forsvarelig, jf Klagenemndas vedtak og tingrettens dom i Halliburtonsaken."

1.4 Skattekontorets vurderinger av klagen Skattekontoret vil innledningsvis vise til at klager aksepterer den etterberegning som er gjort i form av tilbakeføring av inngående merverdiavgift, jfr. SKD 02/2013 (dok. A4). Lovbestemte renter i den forbindelse aksepteres også.

Saken gjelder således ileggelsen av tilleggsavgift som er foretatt i tilknytning til vedtaket, nærmere bestemt 20 % av de fastsatte avgiftsbeløp. Tilleggsavgiften utgjør til sammen kr 101 717.

Etter dagens merverdiavgiftslov § 21-3, jf tidligere lovs § 73, kan tilleggsavgift fastsettes overfor den som forsettlig eller uaktsomt har overtrådt merverdiavgiftsloven eller forskrifter gitt i medhold av loven, og på den måten har eller kunne ha påført staten tap. Tilleggsavgift kan i tilfelle ilegges med inntil 100 % av avgiftsbeløpet.

Klagenemnda har i 2 tidligere saker vurdert kravet til uaktsomhet i lys av at spørsmålet om fradragsrett for inngående avgift for slike ansattes reiseutgifter først fant sin avklaring ved dom i Høyesterett. Det vises til KMVA 7381 og KMVA 7382, som også gjaldt reiseutgifter i forbindelse med mannskapsbytter i årene 2007 og 2008, og hvor klagenemnda i begge saker stadfestet bruken av tilleggsavgift. Skattekontoret uttaler i sak KMVA 7381 med tilslutning av en enstemmig klagenemnd;

"For at tilleggsavgift skal kunne ilegges må det i tillegg til ovennevnte, foreligge forsett eller uaktsomhet fra avgiftssubjektets side. I denne sammenheng vil skattekontoret se hen til en del forhold rundt selve avgiftsspørsmålet. Det vises til at Finansdepartementet allerede den 15. mars 2006 på forespørsel kom med en uttalelse til Oljeindustriens Landsforening i tilknytning til fradragsretten for inngående merverdiavgift i forbindelse med ansattes arbeidsreiser som er betalt av arbeidsgiver. Finansdepartementet kom i uttalelsen til at det i alminnelighet ikke foreligger fradragsrett for inngående merverdiavgift for arbeidsgiver på utgifter til ansattes reiser til og fra arbeidsstedet (utreisestedet).

Videre viser skattekontoret til saken vedr. Halliburton. Rogaland fylkesskattekontor fattet vedtak om nekting av fradrag for inngående merverdiavgift på ansattes reiser den 5. juli 2007. Klagenemnda for merverdiavgift opphevet den 18. oktober 2007 fylkesskattekontorets vedtak om tilbakeføring av inngående merverdiavgift overfor Halliburton. Skattedirektoratet tok etter dette kontakt med Finansdepartementet med tanke på omgjøring av Klagenemndas vedtak. Finansdepartementet fattet slikt omgjøringsvedtak den 16. mars 2009. Stavanger tingrett kom den 22. februar 2010 til at Halliburton hadde fradragsrett for inngående merverdiavgift på ansattes reisekostnader, og Gulating lagmannsrett kom den 11. februar 2011 til at det ikke forelå slik fradragsrett. Til slutt kom Høyesterett den 30. september 2011 til at Halliburton ikke hadde fradragsrett for inngående merverdiavgift ved betaling av de ansattes reisekostnader.

Spørsmålet om fradragsrett for inngående avgift på de ansattes reiser er av en slik karakter at det etter skattekontorets oppfatning ikke var åpenbart at det forelå fradragsrett for inngående avgift. Slik skattekontoret ser det burde således NN ASA ha foretatt nærmere undersøkelser med hensyn til om selskapet faktisk hadde adgang til å fradragsføre inngående merverdiavgift på de ansattes reisekostnader, jfr. merverdiavgiftsloven § 15-1 åttende ledd.

Avgiftsmyndighetenes standpunkt må i den aktuelle periode anses for å ha vært vel kjent og ikke til å komme forbi om en faktisk har foretatt de undersøkelser som spørsmålets art klart ga oppfordring til. I så henseende mener skattekontoret at det kan anses som uaktsomt ikke å ha klart å gjøre seg kjent med Finansdepartementets nevnte uttalelse og den verserende prosess som etter hvert endte med Høyesteretts dom vedr. Halliburton.

Sett hen til at det forelå både en administrativ uttalelse, en avgjørelse i klagenemnda for merverdiavgift og dommer både i tingretten og lagmannsretten, som alle løpende er blitt publisert, har det rundt dette spørsmål vært mer oppmerksomhet enn i mange andre spørsmål hvor det normalt forventes at den avgiftspliktige gjør seg kjent med avgiftsmyndighetenes syn på avgiftsplikten.

Med andre ord mener skattekontoret at NN ASA burde ha fanget opp at inngående merverdiavgift på ansattes arbeidsreiser var en aktuell problemstilling. Var det da slik at selskapet var uenig i avgiftsmyndighetenes tolkning av loven pliktet selskapet å tilkjennegi dette ved innsending av omsetningsoppgavene. Skattekontoret kan ikke se at dette er gjort.

Skattekontoret vil også vise til at avgiftspliktige etter at oppgaven er innsendt har en vedvarende plikt til å rette avgiftsoppgjøret ev. gi melding om at tidligere avgiftsoppgjøret er foretatt på grunnlag av en annen rettsoppfatning enn det som avgiftspliktige nå er blitt kjent med at legges til grunn av avgiftsmyndighetene. Slik skattekontoret ser det er det derfor uten betydning for aktsomhetsvurdering hvilken løsning Høyesterett til slutt kom frem til mht. fradragsretten.

På bakgrunn av disse forholdene mener skattekontoret at NN ASA har opptrådt uaktsomt ved å kreve fradrag for inngående merverdiavgift i tilknytning til de ansattes reiser.

Etter dette mener skattekontoret at det var korrekt å ilegge tilleggsavgift. Tilleggsavgift på 20 % må dessuten anses innenfor rimelig margin."

Skattekontoret kan ikke se at det ligger an på noen annen måte i denne sak. I tilknytning til klagers merknader til innstillingen vil skattekontorets kort bemerke at det skal mye til før borgerne blir hørt med rettsvillfarelse, som det her i realiteten fremsettes en anførsel om.

Skattekontorets poeng er at det omkring dette spørsmål har vært mer oppmerksomhet og publisert mer materiale enn det har vært omkring mange andre spørsmål hvor uriktig avgiftsbehandling blir sanksjonert med bruk av tilleggsavgift. Det er således ikke unnskyldelig at selskapet, eller selskapets revisor ved revisjonen av avgiftsregnskapet, ikke har klart å fange opp hva som var avgiftsmyndighetenes syn på dette spørsmål. For øvrig vil et enkelt søk på "persontransporttjenester" på skatteetatens nettsider vise den aktuelle uttalelse først på trefflisten.

Skattekontorets innstilling til vedtak Skattekontoret foreslår etter dette at det fattes slikt

V e d t a k :

Den påklagede del av etterberegningen stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlem Kloster har avgitt slikt votum:

"Uenig i tilleggsavgiften, som oppheves. Bokettersynet gjaldt årene 2007 og 2008. Høyesteretts avgjørelse falt først 30. september 2011. Jeg mener derfor det ikke er korrekt å ilegge tilleggsavgift, da det ikke kan anføres klar rettstilstand for perioden bokettersynet omfattet. For øvrig enig i etterberegningen."

Nemndas leder Rivedal har avgitt slikt votum:

"Enig i etterberegningen. Mener forholdene var forskjellig for inntektsårene 2007 og 2008 og stemmer for at det ikke ilegges tilleggsavgift for 2007"

Nemndas medlemmer Ongre og Stenhamar sluttet seg til Kloster sitt votum. Nordkvist sluttet seg til Rivedal sitt votum.

Det ble etter dette fattet slikt

V e d t a k:

Tilleggsavgiften oppheves.