KMVA 7648

Klagenemnda stadfestet enstemmig innstillingen.

Saken gjelder: 1)   Etterberegning av inngående merverdiavgift på grunn av tapt       fradragsrett som følge av manglende aktsomhet

2) Tilleggsavgift       Påklaget beløp inkl. tilleggsavgift kr 300 000

Stikkord: 1) Manglende aktsomhet, interessefellesskap, ansvar for selgers    manglende innberetning av utgående merverdiavgift 2) Tilleggsavgift

Bransje:       Salg av firmagaver/profileringsartikler

Mval:   § 8-1     § 21-3

 

 

Innstillingsdato: 21. mars 2013            

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

 

Avgjørelse ved skriftlig votering 16. april 2013 i sak KMVA 7648 – Klager.

 

Skatt x har avgitt slik

I n n s t i l l i n g:

Klager, org.nr. xxx xxx xxx, ble registrert i Merverdiavgiftsregisteret fra 4. termin 2012.

Virksomheten består i salg av firmagaver/profileringsartikler til firma og provisjon fra konsulent.

På bakgrunn av en avgrenset kontroll av omsetningsoppgaven for 4. termin 2012 fattet skattekontoret den 21.11.2012 vedtak om etterberegning av inngående merverdiavgift og 20% tilleggsavgift.

I brev av 10.12.2012, mottatt den 17.12.2012, fra Advokatfirma A ANS påklages skattekontorets vedtak. Klagefristen er overholdt.

Påklaget beløp utgjør:

 

 

Det er beregnet renter i samsvar med skattebetalingslovens regler. Det vises til vedtaket. Det er ikke inngitt anmeldelse til påtalemyndigheten i saken.

Skattekontorets innstilling har vært forelagt klager og klagers fullmektig. Klagers fullmektig har kommentert denne i brev datert 14.03.2013. Merknadene er innarbeidet i eget punkt i innstillingen. Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen: Dok. nr. Dokument Dato       1 Dokumentasjon kontroll 15.10.2012       2 Varsel om fastsettelse 17.10.2012       3 Klage mva (tilsvar til varsel) 05.11.2012       4 Vedtak om etterberegning 21.11.2012       5 BS06 Generelt brev sak kontroll (klage) 10.12.2012       6 BS06 (uformelt) brev fra Klager 18.12.2012       7 Ang. klage til Klagenemnda – presisering av klage 07.02.2013       8 EP01 E-post (presisering av klagen) 07.02.2013       9 Merknader til innstilling 14.03.2013      10 Invex-dommen Rt. 2011 s. 213 HR-2011-363-A      11 Dom Agder lagmannsrett 14.03.2008 – Risør Restaurantdrift AS LA-2007-140170      12 Dom Eidsivating lagmannsrett 28.09.2022 – Grasmo AS LE-2011-55868

Klagen gjelder

Klagen omfatter følgende forhold: 1. Tilbakeføring av inngående merverdiavgift på grunn av manglende aktsomhet ved selgers manglende innberetning av utgående merverdiavgift 2. Tilleggsavgift 20%

1. Tilbakeføring av inngående merverdiavgift 1.1 Sakens faktum Skattekontoret foretok en avgrenset kontroll av grunnlaget for omsetningsoppgaven for 4. termin 2012. Under kontrollen kom det fram at klager hadde kjøpt et varelager som var abandonert fra konkursboet til B AS. Klager var styreleder og daglig leder i B AS. Ifølge kjøpekontrakt av 25.07.2012 er salgssummen avtalt til kr 1 250 000 og skal innbetales til C AS. Det er ikke spesifisert merverdiavgift i kjøpekontrakten. I faktura utstedt 21.08.2012 er kjøpesum faststatt til kr 1 000 000 og merverdiavgift til kr 250 000. Faktura er utstedt av B AS v/C AS. Ifølge faktura skal betaling gjøres etter nærmere avtale med panthaver, som var E. Den inngående merverdiavgiften var fradragsført i omsetningsoppgaven fra klager for 4. termin 2012.

Da utgående merverdiavgift ved salget ikke var innberettet på omsetningsoppgave fra B AS, ble klagers fradrag for inngående merverdiavgift tilbakeført. Tilbakeføringen er begrunnet med at selger ikke har innberettet den utgående merverdiavgift ved salget og at kjøper og selger anses som én og samme person.

1.2 Skattekontorets vedtak og begrunnelse Det siteres fra vedtaket: "Etter mval. § 8-1 må den som krever fradrag være et registrert avgiftssubjekt, og anskaffelsen må være til bruk i den virksomheten avgiftssubjektet er registrert for i Merverdiavgiftsregisteret. En forutsetning er imidlertid at den inngående avgiften kan dokumenteres med bilag, jfr. mval. § 15-10.

Anskaffelsen i foreliggende tilfelle anses å være til bruk i merverdiavgiftspliktig virksomhet.Salgsdokumentasjonen anses også for tilfredsstillende ihht. gjeldende bestemmelser i bokføringsforskriften § 5-1-1 flg. jfr. mval. § 15-10.

Spørsmålet er imidlertid hvorvidt kjøper taper fradragsrett for inngående avgift ved kjøpet av varelager fra selger som ikke innberetter avgiften, og der det er felles eierskap og ledelse hos kjøper og selger.

I denne forbindelse henviser skattekontoret til Borgating lagmannsretts dom av 06.09.2010, jfr.Høyesteretts dom av 16.02.2011 (Invexdommen) der saken gjaldt om et selskap som kjøpte et varelager som var beheftet med pant kunne få fradrag for inngående merverdiavgift når det var klart at utgående merverdiavgift ikke ville bli betalt fordi selger var konkurs. I denne saken ble det slått fast at det må innfortolkes et aktsomhetskrav i merverdiavgiftsloven § 8-1 om inngående merverdiavgift.

Det henvises til langvarig praksis at kjøper kan miste fradragsrett når kjøper er innforstått med at selger ikke innberetter avgift. Fradrag er avskåret når kjøper og selger har felles forståelse om at selger ikke vil eller kan innbetale den utgående avgiften. Det følger også av forvaltningspraksis at kunnskap hos kjøper om selgers manglende betaling, gir grunnlag for å nekte fradrag, jfr. Borgating lagmannsrett dom av 06.09.2010 og Høyesteretts dom av 16.02.2012 nevnt ovenfor.

I teksten dere referer til over skriver dere at det ikke er kjøperens oppgave å påse at selgeren oppfyller sine plikter i forhold til avgiftsmyndighetene, at hvert avgiftssubjekt skal vurderes hver for seg, og at kjøpers fradragsrett ikke avhenger av selgers betaling.

I utgangspunktet er skattekontoret enig i dette. Det betyr at i et normaltilfelle (hvor det ikke foreligger interessefellesskap mellom kjøper og selger) vil aktsomhetskravet ofte være tilfredsstilt så lenge kjøper kan anses å være i god tro og salgsdokumentet kan dokumenteres med forskriftsmessige bilag.

All den tid det foreligger felles interesser mellom kjøper og selger, må det forventes et utvidet aktsomhetskrav fra kjøpers side. Skattekontoret må kunne legge til grunn en utvidet undersøkelsesplikt hos kjøper.

I Høyesteretts dom av 16.02.2011 står det at regelen i mval. § 8-1 er uttrykk for et gjensidighetsprinsipp. ”Utgående og inngående avgift korresponderer og nøytraliserer hverandre. Begrunnelsen for kjøpers fradragsrett er at samme avgift innbetales til staten av selgeren som utgående avgift, med det resultat at det er siste kjøper som til slutt betaler den endelige avgift. Siktemålet er at bestemmelsene virker konkurransemessig nøytralt, og å forhindre avgiftsmessige ulikheter mellom de næringsdrivende.”

I tilsvaret poengteres ”Ordlyden i mval. § 8-1 er generell og unntaksfri, og det kreves derfor klar hjemmel for å nekte fradrag. Lovskravet tilsier varsomhet ved tolkningen av bestemmelsen.”    Som et direkte svar på dette vil skattekontoret igjen henvise til Høyesteretts dom 16.02.2011 der det står at loven må tolkes i lys av sitt formål: ”Illustrerende er adgangen til gjennomskjæring i skatteretten. Det er sikker rett at det kan etableres skatteplikt for transaksjoner som tilsynelatende ikke omfattes av den aktuelle regel, dersom dette er nødvendig for å underkjenne tilpasninger som på en illojal måte tar sikte på å utnytte utformingen av regelverket.”

I tilsvaret anfører dere videre at ”Innehaver Klager har opplyst at hun hele tiden hadde den forståelse at merverdiavgiften vedr. salg av varelageret – som følge av konkursen – ville bli håndtert riktig av enten av konkursboet som er registrert under bobestyrer med egen registrering i Merverdiavgiftsregisteret, eller av C AS.”

Som eneaksjonær i B AS, styreleder og daglig leder må det kunne forutsettes at Klager hadde god kunnskap til virksomhetens økonomiske situasjon, herunder dens forpliktelser, pantheftelser etc. all den tid den er konkurs. På kjøpstidspunktet er det derfor liten tvil om atKlager visste at konkursdebitor ikke aktet å innberette eller innbetale merverdiavgiften.   Avslutningsvis vil skattekontoret vise til Agder lagmannsretts dom av 14.03.2008 (Risør Restaurantdrift AS) som gjaldt en sak der skattekontoret hadde vedtatt å nekte fradrag for inngående merverdiavgift ved kjøp av driftstilbehør og varelager fra konkursdebitor, som ikke innberettet eller betalte den beregnede avgift. Retten fant at det ikke forelå fradragsrett for kjøper etter merverdiavgiftsloven § 8-1. Selger og kjøper hadde samme ledelse og eier, og kjøper hadde på avtaletidspunktet sikker kunnskap om at selger ikke kom til å betale den beregnede avgift. I dommen slås det fast at en avgrensing av mval. § 8-1 ”vil være særlig aktuell der kjøper og selger har felles ledelse og eierskap. Dersom fradragsrett skulle anerkjennes i slike tilfeller, ville staten enkelt kunne påføres et avgiftstap.” Og videre står det: ”Når kjøper på avtaletidspunktet har sikker kunnskap om at selger ikke kommer til å betale den beregnede avgift, er det ingen rimelige hensyn som tilsier at kjøper skal kunne fradragsføre avgiften. Dette er særlig klart når selger og kjøper har den samme ledelse og de samme eierinteresser.”

Skattekontoret er av den oppfatning at Klager har utvist tilstrekkelig grad av uaktsomhet, og at aktomhetskriteriet knyttet til merverdiavgiftsloven § 8-1 således er brutt.

Vilkårene for å etterberegne avgift anses som oppfylt og fradragsrett for kjøper vil derfor være avskåret."

1.3 Klagers innsigelser I brev av 10.12.2012 fra Advokatfirma A ANS ved advokat D påklages tilbakeføring av inngående merverdiavgift. Det hevdes at den som overtar varelager vil har rett til fradrag for inngående merverdiavgift etter § 8 1. Det vises til at selger, B AS, også var avgiftsregistrert og at salget var å anse som avgiftspliktig omsetning.

I klagen argumenteres det med at det ikke er et krav for fradragsretten at kjøper faktisk betaler fakturert avgift til selger. Det er bl.a. vist til dom i Agder lagmannsrett vedrørende Risør Restaurantdrift AS der følgende er uttalt: "Når kjøper på avtaletidspunktet har sikker kunnskap om at selger ikke kommer til å betale den beregnede avgift..." (understreking gjort av klagers representant). Det vises til at C var engasjert av Sparebank 1 E, som var panthaver og kreditor til kravet. Klager fremforhandlet vilkårende for betaling med banken og arrangementet innebar en direkte avtale med panthaver om overtakelse av varebeholdning og kredittsikring.

Det hevdes i klagen at Klager ikke har opptrådt illojalt mot regelverket. Hun oppfattet det slik at kjøpet egentlig ble inngått med banken som selger. Det hevdes at abandoneringen innebar en tilbakeførsel til boet, og ikke til panthaver. Det vises til at konkursdebitor ikke fikk noen salgssum til disposisjon og klager var heller ikke kjent med hvordan banken håndterte avgiftsspørsmålet, utover det faktum at hun la til grunn at de i fellesskap med C håndterte dette. Det er vist til Grasmo-saken, RT 2012 s. 849, der retten la til grunn at kjøper hadde utvist kvalifisert uaktsomhet.

Det hevdes at klager ikke kan klandres for det inntrufne, at det ikke er hun som har tilrettelagt for transaksjonen og at hun heller ikke hadde noen kvalifisert oppfatning av om banken ville frigi merverdiavgift overfor konkursdebitor. Utgangspunktet for klager var at det ikke skulle betales merverdiavgift etter kontrakten. Det hevdes at det derfor blir feil å vise til den såkalte gjennomskjæringsregelen, da transaksjonen ikke er illojal. På denne bakgrunn hevdes at det er fradragsrett for inngående merverdiavgiften ved kjøpet.

I e-post til skattekontoret den 18.12.2012 gir klager sin egen versjon og oppfatning av hva som skjedde rundt kjøpet av varelageret. Hun viser til at advokat D bisto henne i hele prosessen med konkursen og at hun regnet med at alt ville gå rett for seg så lenge hun fulgte rådene fra ham. Når også E var den andre involverte parten, hevder hun at hun var sikker på at alt gikk riktig for seg.

Hun opplyser at hun var med i budrunde vedrørende varelageret i regi av E. Det var en budgiver utenom henne, og hun trakk seg, da prisen ble for høy. Hun hevder hun i etterkant ble kontaktet av E via advokat D med tilbud om å kjøpe varelageret på avbetaling. Hun synes der det er rart at hun blir oppfattet som både selger og kjøper. Det var E/C som fastsatte salgssummen og forfattet salgskontrakten. Hun uttaler at hun er klar over at hun signerte kontrakten, men at hun stolte på de fagpersonene som var involvert, og derfor ikke bevisst har gått inn for å oppnå urettmessige økonomiske fordeler i forbindelse med kjøpet av varelageret.

1.4 Klagers merknader til innstillingen I brev datert 14.03.2013 fra klagers representant, er det gitt merknader til innstillingen. Det er i brevet uttalt at det synes lite vektlagt at bostyrers abandonering etter konkursloven § 117b i realiteten innebar at banken som panthaver var den aktuelle selger av objektet. Det vises til at C AS opptrådte som selgers representant, forhandlet frem pris, aksepterte prisen, utarbeidet kjøpekontrakt og utstedte faktura. Det hevdes at klager var en av flere kjøpere, og at hun var uten påvirkning og delaktighet som selger. Det vises til at oppgjøret skulle foretas mot C AS som mellommann.

Det hevdes derfor at klager ikke opptrådte som selger, da panthaver i realiteten hadde tiltrådt sitt pant. Det hevdes at det da ikke blir riktig å legge til grunn at det eksisterer et slikt interessefellesskap hos kjøper og selger som fremgår av innstillingen.

I brevet bestrides at klager har opptrådt med en slik grad av kvalifisert uaktsomhet som kreves for at fradragsretten skal falle bort. Det hevdes at fradragsretten ikke bortfaller som følge av enhver grad av uaktsomhet og det vises til den rettspraksis det er henvist til i klagen, som omtaler "kvalifisert uaktsomhet, klart at utgående mva. ikke ville bli betalt, sikker kunnskap om at selger ikke kommer til å betale den beregnede avgift."

Det hevdes at det i innstillingen legges til grunn at klager har utvist tilstrekkelig grad av uaktsomhet, men at det ikke er foretatt en nærmere kvalifisering av uaktsomhetskravet. På denne bakgrunn ber en om at Klagenemnda omgjør vedtaket, da vilkåret for å identifisere kjøper og selger og kravet til uaktsomhet ikke er oppfylt.

1.5 Skattekontorets vurderinger av klagen Etter mval. § 8 1 har et registrert avgiftssubjekt rett til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser av varer og tjenester til bruk i den registrerte virksomheten. I utgangspunktet er ikke kjøpers fradragsrett avhengig av om selger har innberettet den utgående merverdiavgift på salget. I tilfeller der kjøper har kunnskap om at selger ikke vil eller kan innbetale den utgående merverdiavgift, må det imidlertid vurderes om kjøper fortsatt har fradragsrett.

Vurdering av fradragsrett må i slike tilfeller vurderes konkret i den enkelte sak, der en må vurdere hvilke fellesinteresser som foreligger på selger- og kjøpersiden og styrken av disse med tanke på om transaksjonen kan anses som en illojal utnyttelse av avgiftssystemet eller ikke. Det avtalte vederlag kan også være av betydning. Grensene for fradragsrett er blant annet trukket opp av Høyesterett i Invexdommen (Rt. 2011 s. 213), i Agder lagmannsretts dom av 14. mars 2008 vedrørende Risør Restaurantdrift AS og i Eidsivating lagmannsretts dom av 28. september 2011 vedrørende Grasmo AS.

I alle sakene var det interessefellesskap mellom selger/konkursdebitor og kjøper. I Invexdommen tilfalt hele salgssummen panthaver og vederlaget var satt lik debitors gjeld til panthaver og langt over reell verdi. Det var også klart på avtaletidspunktet at utgående merverdiavgift ikke ville bli innbetalt til staten. Transaksjonen ble satt til side på grunn av dens preg av illojal tilpasning til og utnyttelse av avgiftsreglene. Også i de to andre sakene var det kjent for kjøper at den fastsatte utgående avgift ikke ville bli innbetalt til staten, og på dette grunnlag ble det ansett å ikke være fradragsrett for den inngående merverdiavgift for kjøper.

Da varelageret i denne klagesaken ble abandonert fra konkursboet, var det B AS som konkursdebitor som fikk tilbake rådigheten over dette. Etter de alminnelige avgiftsregler er det da B AS som anses som selger av dette og salget er avgiftspliktig på selskapets hånd. Dette selv om hele vederlaget tilfaller panthaver, i dette tilfelle Sparebank 1 E. Det er klager, som styreleder i B AS, som har skrevet under salgskontrakten på vegne av selger og det er klager som har skrevet under som kjøper.

Det er altså da B AS ved klager som er selger av varelageret, selv om hun ikke har vært oppmerksom på dette. At hun har stolt på andre fagpersoner i prosessen, og selv har den oppfatning at det er E som var selger av varelageret, endrer etter skattekontorets oppfatning ikke dette faktum.

På grunn av det interessefellesskap som foreligger ved at klager var styreleder og daglig leder hos selger og innehaver av den virksomhet som er kjøper, har hun etter skattekontorets oppfatning hatt kunnskap om at den utgående merverdiavgift i fakturaen ikke ville bli innbetalt av selger. Om hun har hatt en oppfatning av at andre har innberettet og innbetalt denne, er da ikke av betydning. Det er selger, B AS, med klager som deres representant, som har hatt det formelle ansvaret for dette.

Selv om klager ikke har vært bevisst at hennes selskap var å anse som selger av varelageret, finner skattekontoret ut fra gjeldende praksis at forholdet må anses som en illojal tilpasning til regelverket og at fradragsrett for den inngående merverdiavgift er avskåret. Skattekontorets vedtak blir derfor å fastholde på dette punkt.

1.6 Skattekontorets kommentarer til klagers merknader til innstillingen Skattekontoret vil igjen vise til at ved abandonering bil konkursbeslaget i den aktuelle eiendel opphevet og skyldner/konkursdebitor får rådighet over denne. Konkursdebitor overtar også risikoen for eiendelen fra abandoneringstidspunktet. Dette fremgår av konkursloven § 117b (1).

Etter konkursloven § 117c kan en eiendel overføres fra boet til en panthaver, såkalt "uegentlig abandonering". Eiendelen blir da overført til pantahver og bostyrer må foreta en verdsetting av denne.

I Invex-dommen er det bl.a. gitt følgende generelle betraktninger rundt den situasjon som foreligger når en konkursdebitor selger eiendeler som er abandonert etter konkursloven § 117b. Det er i dommen uttalt at debitor i et slikt tilfelle får rådigheten tilbake og kan omsette eiendelene, men den følge at han plikter å betale merverdiavgift. "Siden det normalt foreligger begrensninger i debitors mulighet og rett til å selge pantsatte aktiva, er det i praksis ikke uvanlig at konkursdebitor og panthaver samarbeider om salg av slike abandonerte eiendeler, men at salget skjer i konkursskyldnerens navn, slik at avgiften påhviler ham og ikke panthaver."

Etter de opplysninger som foreligger i saken, er det en abandonering etter konkursloven § 117b som er foretatt i dette tilfellet, og ikke en såkalt "uegentlig abandonering". Skattekontoret fastholder at ved abandoneringen har konkursdebitor, altså klagers selskap B AS, fått tilbake rådigheten over varelageret. Etter skattekontorets oppfatning er det da B AS ved klager som representant som formelt har foretatt salg av dette. Vi vil igjen i den forbindelse vise til salgskontrakten der B AS også står oppført som selger. Selv om banken som panthaver har fått utbetalt salgssummen og har foretatt det praktiske rundt salget, endrer ikke det hvem som anses om formell selger.

Skattekontoret legger også vekt på at hele salgssummen er gått til banken som panthaver for å dekke mest mulig av deres krav mot konkursdebitor/B AS. Dette har etter skattekontorets oppfatning begge parter vært klar over, eller burde vært klar over, ved salget. Når en da tar hensyn til at klager har opptrådt på både selger- og kjøpesiden, foreligger det etter skattekontorets oppfatning tilstrekkelig kvalifisert uaktsomhet med hensyn til kunnskap om at selger ikke har innbetalt utgående merverdiavgift ved salget.

2. Tilleggsavgift 2.1 Sakens faktum Skattekontoret fant at vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift i mval. § 21 3 var oppfylt og beregnet tilleggsavgift med 20%.

2.2 Skattekontrets vedtak og begrunnelse Fra vedtaket siteres:   "Det følger av merverdiavgiftsloven § 21-3 (1) at ”Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne loven eller forskrifter gitt i medhold av loven, og ved det har eller kunne ha påført staten et tap, kan ilegges inntil 100 % avgift i tillegg til merverdiavgift fastsatt etter § 18-1 og § 18-4 første og annet ledd.”

I tilknytning til vilkåret om at avgiftspliktige forsettlig eller uaktsomt har overtrådt merverdiavgiftsloven eller forskrifter gitt i medhold av denne, er det tilstrekkelig at det foreligger simpel uaktsomhet for å ilegge tilleggsavgift. Det bemerkes at det ikke er noe vilkår for ileggelse av tilleggsavgift at selskapet har hatt unndragelseshensikt,  jfr. Borgating lagmannsretts dom av 31. mars 2008. Av merverdiavgiftsloven § 21-3 (2) fremgår det at det ikke er ansvarsfraskrivelse at bokføringen er overlatt til regnskapsfører.

Skattekontoret bemerker at reglene om fradragsføring av inngående avgift er helt sentrale regler innen merverdiavgiftsretten og må forutsettes kjent av virksomheten. Det forventes at enhver næringsdrivende setter seg inn i relevant regelverk som danner rammene for egen virksomhet og å ikke gjøre det er å anse som i alle fall simpel uaktsomhet, det vil si at det å levere inn en uriktig omsetningsoppgave anses som uaktsomt i seg selv. .....

Den avgrensede kontrollen av omsetningsoppgaven for 4. termin 2012 viser at virksomheten hadde fradragsført inngående merverdiavgift knyttet til kjøp av et varelager fra konkursboet B AS, der selger ikke har innberettet den korresponderende utgående merverdiavgiften.

Det fremgår av sakens opplysninger at selger og kjøper har samme ledelse og eierinteresser.   I tilsvaret fra Advokatfirmaet F AS står det ”Hensynet til nøytralitet og likebehandling tilsier også at det ikke skal anvendes tilleggsavgift i vår sak. I Invex-saken ble det av avgiftsmyndighetene ikke ilagt tilleggsavgift. Tatt i betraktning av at Invex-saken gjaldt et helt annet tilfelle hvor selger – ut fra ordlyden i kjøpekontrakten – hadde sikker kunnskap om at kjøpesummen inkludert merverdiavgift uavkortet skulle tilfalle panthaver, så vil det i alle fall – ut fra en mer til mindre betraktning– ikke være grunnlag for å ilegge tilleggsavgift i dette tilfelle.” ”Det anføres derfor at det ikke foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at vilkårene for å ilegge tilleggsavgift er oppfylt.”

I vurderingen av det dere anfører i det ovennevnte er det ubestridt at Klager er innehaver i enkeltpersonforetaket Klager som kjøper, og daglig leder og styreleder hos selger. Skattekontoret mener at Klager på tidpunktet for fradragsføringen av inngående merverdiavgift hadde tilstrekkelig kunnskap om at den utgående merverdiavgiften ikke var, eller ville bli innberettet fra selgers side, all den tid selskapet var konkurs. Det finnes derfor ikke rimelige hensyn som tilsier at kjøper skal kunne fradragsføre inngående avgift. Klager kan vanskelig sies å være i tilstrekklig aktsom god tro ved fradragsføringen. Dette har medført at staten er blitt påført et avgiftstap ved fradragsføringen av inngående merverdiavgift i 4. termin 2012.

Aktsomhetskravet i en normalstiuasjon vil stort sett anses som oppfylt så lenge kjøper er i god tro og inngående bilag kan dokumenteres med gyldige bilag. Kjøper vil i en slik situasjon ikke ha mulighet til å kontrollere selgers innberetning av tilhørende avgift. I Klagers tilfelle vil hun ha en utvidet mulighet til å kontrollere at den korresponderende utgående avgiften faktisk blir innberettet. Det betyr at det i slike tilfeller foreligger et utvidet aktsomhetskrav. Skattekontoret er altså av den oppfatning at det på bakgrunn av sakens opplysninger, med klar sannsynlighetsovervekt er framkommet at Klager er klar over, og har utvist kvalifisert uaktsomhet med hensyn til selgers manglende innberetning av korresponderende utgående avgift. Vilkårene for å ilegge tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven § 21-3 anses som oppfylt.    Skattekontoret finner at det ut fra de forhold som gjør seg gjeldende, skal ilegges en tilleggsavgift på 20 % som er i samsvar med praksis. Tilleggsavgiften vil således utgjøre kr. 50 000 (250 000 * 20 %)."

2.3 Klagers innsigelser Det hevdes i klagen fra advokatfirma A ANS at transaksjonen for klager fremsto som en transaksjon med banken som selger. Det hevdes at det ikke var påregnelig at banken i kraft av panthaver motregner hele salgsprovenyet.

Det hevdes videre at argumentet om at staten er blitt påført et avgiftstap i seg selv ikke blir et bærende argument, ettersom selger og kjøper har krav på i utgangspunktet å bli vurdert hver for seg.

Det gjøres gjeldende at klager ikke har opptrådt kritikkverdig eller med uaktsomhet. Det hevdes at salget av varelageret ble inngått med E som reell selger. Alle vilkår om betaling og sikkerhetsstillelse ble avtalt med banken v/C AS og selve avtalen ble utferdiget av dem. Det hevdes at klager ikke kan forventes å ha kompetanse på forskjellen mellom egentlig og uegentlig abandonering, herunder spørsmålet om innrapportering av merverdiavgift for konkursdebitor. Det hevdes at det heller ikke var påregnelig for henne at salget ikke ble avgiftsmessig håndtert slik at utgående merverdiavgift ble innbetalt.

På denne bakgrunn gjøres det gjeldende at klager ikke skal ilegges tilleggsavgift, ettersom det ikke er noe å bebreide henne utover manglende innrapportering.

I e-post av 18.12.2012 fra klager viser også hun til at det var E og C som utformet salgskontrakten og fastsatte salgssummen. Hun viser til at hun hele tiden har stolt på de fagpersoner som var involvert og at hun ikke bevisst har gått inn for å oppnå urettmessige økonomiske fordeler. Hun hevder videre at det eneste hun etter sitt syn eventuelt er skyldig i, er at hun på grunn av manglende kunnskap har vært nødt til å stole på fagpersoner, som så ikke har gjort jobben sin. Hun viser til at hun ikke bevisst har prøvd å oppnå urettmessige økonomiske fordeler og oppfatter det som urimelig om skattekontorets vedtak blir stående.

2.4 Klagers merknader til innstillingen En kan ikke se at det er gitt ytterligere merknader til den del av innstillingen som omhandler tilleggsavgiften.

2.5 Skattekontorets vurdering av klagen Skattekontoret kan ikke se at klager har kommet med nye opplysninger som medfører at tilleggsavgiften skal reduseres eller falle bort.

Vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift fremgår av merverdiavgiftsloven § 21 3.

Bestemmelsen oppstiller tre hovedvilkår for ileggelse av tilleggsavgift. For det første må det ha skjedd en overtredelse av loven eller forskrifter gitt i medhold av loven. Videre må overtredelsen ha medført at staten har eller kunne ha blitt påført tap. Det er ikke noe krav om at staten faktisk er unndratt avgift. Dernest må det konstateres at den avgiftspliktige har opptrådt uaktsomt eller forsettlig ved den uriktige avgiftsbehandlingen. Bestemmelsen er en "kan-bestemmelse". Dette innebærer at selv om vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift er oppfylt, må det likevel vurderes konkret om tilleggsavgift skal ilegges.

Virksomheten har fradragsført inngående merverdiavgift vedrørende kjøp der utgående merverdiavgift ikke var innberettet. Når klager også er innehaver av den virksomheten som anses som selger av varelageret, og dermed ansvarlig for innberetning av utgående merverdiavgift, anser skattekontoret at staten kunne vært påført tap som følge av dette. Det objektive vilkår for å ilegge tilleggsavgift i medhold av merverdiavgiftsloven § 21 3 er derfor bevist med klar sannsynlighetsovervekt. Beløpets størrelse er ikke omstridt, og anses også bevist med klar sannsynlighetsovervekt. 

Det er tilstrekkelig for å ilegge tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven § 21 3 at det foreligger uaktsom overtredelse av loven eller forskrifter. Vilkåret om uaktsomhet er oppfylt dersom det er utvist simpel uaktsomhet. Det følger av Skattedirektoratets retningslinjer for tilleggsavgift av 12. januar 2012 punkt 2.2.1 at det foreligger uaktsomhet når avgiftssubjektet burde forstått at handlingen kunne medføre overtredelse av lov eller forskrift. Enhver som driver virksomhet plikter å sette seg inn i de regler som gjelder for beregning av avgift for sin virksomhets del, og en unnlatelse av å søke kunnskap om regelverket, eventuelt unnlate å sørge for å engasjere den nørdvendige hjelp, kan i seg selv anses som uaktsomhet.

Etter retningslinjenes punkt 2.2.4 svarer et avgiftssubjekt også for medhjelperes handlinger. Avgiftssubjektet kan ikke fri seg fra ansvaret ved å overlate til andre å forestå regnskapsførsel mv.

Skattekontoret er av den oppfatning at klager ikke har vært tilstrekkelig aktsom ved fradragsføring av den inngående merverdiavgift vedrørende kjøp av varelageret fra B AS. Selv om hun hadde en oppfatning av at innberetning av den utgående merverdiavgiften ikke var hennes ansvar, er det hun som representant for selger etter merverdiavgiftsloven har ansvar for å sette seg inn i regelverket rundt dette. Det forhold at hun har stolt på at andre involverte fagpersoner har gjort det som er korrekt kan ikke frita henne fra ansvaret. Etter skattekontorets oppfatning foreligger det klar sannsynlighetsovervekt for at hun har  utvist tilstrekkelig uaktsomhet til av vilkårene for tilleggsavgift er oppfylt. Skattekontoret har ikke ansett forholdet som foretatt med grov uaktsomhet eller forsett.

Etter Skattedirektoratets retningslinjer punkt 4.1 er satsen for tilleggsavgift 20%. En kan ikke se at det foreligger forhold som tilsier at tilleggsavgiften skal settes ned eller frafalles. Den påklagde tilleggsavgiften fastholdes derfor.

V e d t a k :

Den påklagde etterberegning og tilleggsavgift fastholdes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlemmer Rivedal, Ongre, Kloster, Stenhamar og Nordkvist har alle sluttet seg til skattekontorets innstilling

V e d t a k:

Som innstilt.