KMVA 7766

Klagenemnda opphevet tilleggsavgiften.

Saken gjelder: Saken gjelder ileggelse av tilleggsavgift med 20 % i tilknytning til etterberegning av for mye fradragsført inngående merverdiavgift vedrørende kostnader til kantine og kaffeautomater. Påklaget beløp utgjør kr 184 035.

Stikkord: Ileggelse av tilleggsavgift – "inn/ut-tilfelle".

 Bransje: Utvikling, produksjon, markedsføring og salg av brann- og gassvarslingssystemer for landbasert og offshore industri.

 

Mval: § 21-3 og § 8-3.

 

Skatteetaten.no:  Tilleggsavgift og andre reaksjoner

 

 

 

 

          Innstillingsdato:  29.06.13

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse i møte 26. august 2013 i sak KMVA 7766 – Klager AS.

Skatt X har avgitt slik

I n n s t i l l i n g:

Selskapet Klager AS (senere Klager), org.nr. xxx xxx xxx MVA, er i Enhetsregisteret registrert for produksjon av kommunikasjonsutstyr samt måle-, kontroll- og navigasjonsinstrumenter. Som formål er oppgitt utvikling, produksjon, markedsføring og salg av brann- og gassvarslingssystemer for landbasert og offshore industri.

Skattekontoret avholdt i 2012 bokettersyn i Klager for kontrollperioden 2011. For det påklagede forholdet ble kontrollperioden utvidet til å omfatte årene 2007 – 2012. Det ble varslet om etterberegning av merverdiavgift med til sammen kr 1 607 840. Videre ble det varslet om ileggelse av tilleggsavgift med en sats på 20 % av den varslede etterberegningen.

Til tross for at det ble gitt fristutsettelse for tilsvar til 8. mars, fattet skattekontoret ved en feiltagelse vedtak i saken den 28. februar – i samsvar med varselet.

Det ble deretter gitt ytterligere fristutsettelser for mulig klage, først til 25. mars og deretter til 12. april. Klagen ble mottatt 12. april, og klagefristen er således overholdt. Klagen gjelder kun det forholdet som er omhandlet i rapportens punkt 5.1 vedrørende serviceavtale A AS (senere A), og kun ilagt tilleggsavgift vedrørende dette forholdet.

Skattekontoret utarbeidet utkast til innstilling til klagenemnda, som ble oversendt klager til orientering og for eventuelle kommentarer i brev herfra av 28. mai. Innen utløpet av utsatt frist ble det inngitt kommentarer til skattekontorets utkast i brev av 17. juni.

Etter dette utgjør påklaget beløp som følger:

Termin Tilleggsavgift 4/2007 28 224 4/2008 26 994 4/2009 30 246 4/2010 29 739 4/2011 36 012 3/2012 32 820   Sum 184 035

Det er ikke inngitt anmeldelse i saken.

Kopi av følgende dokument er vedlagt innstillingen:

Dok. nr.  Dokument Dato 1 Bokettersynsrapport 30.01.2013 2 Varsel om etterberegning av avgift 01.02.2013 3 Vedtak om etterberegning av avgift 28.02.2013 4 Klage vedrørende tilleggsavgift 12.04.2013 5 Oversendelse av utkast til innstilling 28.05.2013 6 Kommentarer til utkast 17.06.2013    7 Sivilombudsmannens uttalelse 15.04.2010 8 Finansdepartementets brev 29.06.2001   

Saken gjelder

Klagen omfatter følgende forhold:

1. Saken gjelder ileggelse av tilleggsavgift med 20 % i tilknytning til etterberegning av for mye fradragsført inngående merverdiavgift vedrørende kostnader til kantine og kaffeautomater. Påklaget beløp utgjør kr 184 035.

1. Ileggelse av tilleggsavgift

1.1 Sakens faktum Som det fremgår av rapportens punkt 5.1 har selskapet for perioden 2007 – 2012 fradragsført inngående merverdiavgift vedrørende serviceavtale med A, herunder kostnader til kantine og kaffeautomater. Ifølge merverdiavgiftsloven § 8-3 første ledd bokstav a foreligger det ikke fradragsrett for inngående merverdiavgift vedrørende servering. Videre er fradrags-retten for inngående merverdiavgift avskåret etter § 8-3 første ledd bokstav d vedrørende kost til naturalavlønning av virksomhetens innehaver, ledelse, ansatte og pensjonister. Endelig foreligger det ikke fradragsrett for inngående merverdiavgift etter § 8-3 første ledd bokstav g vedrørende drift av bedriftskantine.

For mye fradragsført inngående merverdiavgift ble på denne bakgrunn etterberegnet med kr 920 174 for så vidt gjelder dette forholdet. Det ble dessuten ilagt tilleggsavgift med 20 %, tilsvarende kr 184 035.

1.2 Skattekontorets vedtak og begrunnelse Som det fremgår av vedtaket har skattekontoret lagt til grunn at tilleggsavgift kan ilegges etter merverdiavgiftsloven § 21-3 når det foreligger en overtredelse av merverdiavgiftsloven, når denne overtredelsen skyldes uaktsomhet, og når denne overtredelsen har eller kunne ha påført staten tap.

Ordningen med merverdiavgift er basert på et selvdeklarerende system, hvor den avgiftspliktige på vegne av staten skal beregne og innkreve merverdiavgift av sin avgiftspliktige omsetning (utgående merverdiavgift), samt fradragsføre beregnet merverdiavgift av sine kjøp (inngående merverdiavgift). Staten er dermed avhengig av at den avgiftspliktige kjenner reglene for behandling av merverdiavgift, og at han følger disse. Manglende kjennskap til disse reglene anses i seg selv som uaktsomt. Det samme gjelder der feilen skyldes at avgiftspliktige ikke har sikret tilfredsstillende rutiner for å hindre at det oppstår mangler ved avgiftsbehandlingen.

Selskapets feilaktige avgiftbehandling representerer brudd på merverdiavgiftsloven for så vidt gjelder det forholdet som er omhandlet i rapportens punkt 5.1 vedrørende serviceavtale A. Videre anser vi det som klart at avgiftsbehandlingen har eller kunne ha påført staten tap. Endelig anser vi det som klart sannsynlig at selskapet ved nevnte avgiftsbehandling har opptrådt uaktsomt.

Vilkårene for å ilegge tilleggsavgift er således oppfylt, og skattekontoret finner det riktig å ilegge tilleggsavgift med 20 % av etterberegningen.

1.3 Klagers innsigelser Klager har i korte trekk anført at A, som utsteder av de fradragsførte fakturaene, kun har viderefakturert Klagers andel av felles kostnader til kantine og kaffeautomater, og at det således ikke foreligger noen omsetning av varer og/eller tjenester i merverdiavgiftslovens forstand mellom disse partene. Som vedlegg til klagen følger serviceavtalen mellom partene, hvor det i vedleggene 3 og 4 bl.a. fremgår at det er tale om viderefakturering av andel av kostnader pådratt overfor ekstern leverandør, samt at det skal beregnes et administrasjonsgebyr på 1 %, som bla. skal dekke administrasjon, kontakt med leverandør, samt likviditetsutlegg som følge av etterskuddsvis fakturering.

Partene er således av den felles oppfatning at det ikke skulle ha vært beregnet utgående merverdiavgift ved faktureringen fra A, og at Klagers fradragsføring – i lys av dette – ikke har påført staten noe tap.

Det er på denne bakgrunn reist spørsmål ved om vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift er oppfylt i nærværende tilfelle. Uavhengig av om vilkårene er oppfylt eller ikke, antas dette å være et tilfelle hvor tilleggsavgift ikke bør ilegges. I denne forbindelse er det vist til praksis vedrørende de såkalte inn/ut tilfellene, se bl.a. Sivilombudsmannens uttalelse av 15. april 2010.

Det vises også til Skattedirektoratets retningslinjer for ileggelse av tilleggsavgift av 10. januar 2012 punkt 3.8, hvor det fremgår at det normalt ikke skal ilegges tilleggsavgift der selger har fakturert og bokført salget men har unnlatt å beregne merverdiavgift, og hvor det godtgjøres at kjøper er registrert i Merverdiavgiftsregisteret og ville hatt fradragsrett for avgiften.

Etter Klagers syn anses nærværende tilfelle å være sammenlignbart med de såkalte inn/ut tilfellene. Bakgrunnen for at det ikke skal ilegges tilleggsavgift i slike tilfeller er at manglende beregning av utgående merverdiavgift hos selger vil nøytraliseres av kjøpers fradragsrett, slik at staten aldri vil lide noe tap som følge av feilen. På samme måte vil feil fradragsføring hos Klager nøytraliseres av at det ikke skulle vært beregnet og innbetalt utgående merverdiavgift fra As side, og følgelig vil staten ikke lide noe tap.

Etter at utkast til innstilling til klagenemnda ble oversendt til klager, er det inngitt kommentarer til denne med følgende innhold:

Klager vil kommentere både spørsmålet om hvorvidt inngående merverdiavgift på fordelingen av kostnadene er fradragsberettiget, og spørsmålet om hvorvidt det skal ilegges tilleggsavgift.

Fradragsrett Siden skattekontoret mener det er grunnlag for å ilegge tilleggsavgift i dette tilfellet, er det grunn til å se nærmere på spørsmålet om Klager faktisk er avskåret fra å føre merverdi-avgiften som er beregnet på fordelingen av kostnadene til fradrag.

Det skulle ikke ha vært beregnet merverdiavgift da A fordelte kostnadene til Klager. Dette er både A, Klager og skattekontoret enige i. Det skulle derfor i utgangspunktet ikke ha vært noe inngående merverdiavgift for Klager å fradragsføre.

Når det likevel ble beregnet merverdiavgift, kan klager ikke se at fradragsrett er avskåret verken etter § 8-3 første ledd bokstav a (servering), bokstav d (kost til ansatte) eller bokstav g (driftstjenester). Avskåret fradragsrett etter merverdiavgiftsloven § 8-3 forutsetter innkjøp av varer og tjenester som skal dekke de formålene som er angitt i bokstavene a til g. I denne saken er det beregnet merverdiavgift ved fordeling av en ren støtte til kantinedriveren, en støtte som ikke er vederlag for varer eller tjenester. I tillegg er det beregnet merverdiavgift ved fordeling av brutto beløp ved innkjøp av kaffe (inkl. merverdiavgift fra leverandør). Den aktuelle merverdiavgiften gjelder med andre ord verken serveringstjenester (bokstav a), mat (bokstav d) eller driftstjenester (bokstav g).

Når det gjelder støtten vises det til at det er fast praksis for at slik støtte ikke anses som vederlag for varer eller tjenester. I brev av 29. juni 2001 la Finansdepartementet til grunn at en ren støtte til kantinedriver, herunder verdien av å stille lokaler og inventar til rådighet vederlagsfritt, ikke er å anse som vederlag for avgiftspliktige kantinetjenester. Tilsvarende er også lagt til grunn i BFU 83/02 og BFU 54/03.

Det er også klart at A ikke har levert kaffe til Klager. Når det gjelder fordelingen av innkjøpt kaffe, så skjedde dette på den måten at A mottok faktura for kaffe, hvor det var beregnet 15 % (tidligere 14 %) merverdiavgift.

A viderefakturerte hele beløpet og beregnet dermed 25 % merverdiavgift på bruttobeløpet. Verken A eller Klager kan fradragsføre merverdiavgiften som er beregnet med lav sats fra kaffeleverandøren (her slår merverdiavgiftsloven § 8-3 inn), men merverdiavgiften som er beregnet på fordelingen vil ikke omfattes av fradragsbegrensningen.

Etter Klagers oppfatning vil det faktum at det aldri har skjedd en levering av varer eller tjenester ikke bare ha betydning for spørsmålet om A skulle ha beregnet utgående merverdiavgift, men også for spørsmålet om den feilaktig beregnede merverdiavgiften er fradragsberettiget hos Klager. I denne saken har det ikke blitt beregnet merverdiavgift på mat, serveringstjenester eller kantinedrift, men på rene pengeoverføringer. Slik inngående merverdiavgift omfattes ikke av merverdiavgiftsloven § 8-3, selv om beløpene gjelder støtte som er betalt til en kantinedriver eller for innkjøpt kaffe. Fradragsretten er følgelig ikke avskåret.

Klager kan heller ikke se at det skulle være grunn til å stille andre spørsmål ved fradragsretten. Da Klager mottok fakturaene med merverdiavgift var det mer nærliggende for selskapet å konkludere med at den beregnede merverdiavgiften knyttet seg til den administrasjon som A utfører og beregner påslag for, snarere enn mat og kantinetjenester. Dette understrekes også av at A fordelte kaffeinnkjøpet ved å viderefakturere og beregne merverdiavgift av både prisen for kaffen og inngående merverdiavgift (lav sats) som A betalte til kaffeleverandøren.

Etter Klagers oppfatning er det derfor ikke grunn til å tilbakeføre fradragsført merverdiavgift, verken på fordelingen av kaffe eller på tilskuddet. Vedtaket bør derfor oppheves på dette punktet.

Det må i hvert fall være galt å tilbakeføre merverdiavgiften på fordelingen av tilskuddene, siden det her aldri har skjedd en levering av varer eller tjenester i utgangs-punktet. For et slikt tilfelle bør tilbakeført merverdiavgift reduseres til merverdiavgift beregnet på viderefakturering av kaffe, dvs. kr 31 377 med en tilsvarende reduksjon av tilleggsavgiften (bare kr 125 509 av viderefakturert beløp på kr 3 680 695 gjelder kaffe).

Tilleggsavgift Resultatet av Klagers fradragsføring er at sum merverdiavgift innbetalt til staten er riktig. Det skulle rett nok ikke vært beregnet merverdiavgift i utgangspunktet, og følgelig ingen merverdiavgift å fradragsføre, men resultatet er nominelt sett riktig. Dersom skattekontorets vedtak skulle bli stående, blir resultatet at staten får innbetalt kr 920 174 i utgående merverdiavgift som aldri skulle ha vært innbetalt. Etter Klagers oppfatning er det da ikke grunnlag for å ilegge 20 % tilleggsavgift beregnet av det samme beløpet.

Den fradragsførte merverdiavgiften er som nevnt beregnet på pengeoverføringer og ikke på mat, serveringstjenester eller kantinedrift. Klager mener derfor prinsipalt at merverdi-avgiftsloven § 8-3 ikke omfatter slike tilfeller. Uansett må lovtolkningen her anses såpass tvilsom og uklar at det ikke bør ilegges tilleggsavgift. Det bør også vektlegges at da Klager mottok fakturaene med merverdiavgift var det mer nærliggende for selskapet å konkludere med at den beregnede merverdiavgiften var knyttet til den administrasjon som A utfører og beregner påslag for, snarere enn kantinetjenester.

Som påpekt i klagen er det en forutsetning for å ilegge tilleggsavgift at staten har eller kunne ha vært unndratt avgift. Siden A aldri skulle ha beregnet og betalt utgående merverdi-avgift, har ikke fradragsføringen i Klager medført at staten har eller kunne ha vært unndratt avgift.

Det er det svake hjemmelsgrunnlaget (som sivilombudsmannen påpeker i sin uttalelse av 15. april 2010) som er bakgrunnen for at det ikke skal ilegges tilleggsavgift ved inn/ut-tilfellene, og dette gjelder i minst like stor grad i vår sak.

Etter klagers oppfatning er det sterkere grunner til ikke å ilegge tilleggsavgift i tilfeller som det foreliggende enn ved inn/ut-tilfellene. I sistnevnte tilfeller ilegges ikke tilleggsavgift selv om selger har vært uaktsom og unnlatt å beregne utgående merverdiavgift fordi kjøper i ettertid vil ha fradragsrett. Det vil med andre ord kunne være fare for tap på det tidspunktet feilen (unnlatt beregning av utgående merverdiavgift) foretas. Likevel ilegges altså ikke tilleggsavgift fordi kjøper i ettertid vil ha fradragsrett for det samme beløpet som skulle ha vært innbetalt.

I denne saken har A allerede beregnet utgående merverdiavgift ved videre-faktureringen, slik at det aldri vil kunne være noen fare for tap på det tidspunkt Klager fradragsfører det samme beløpet.

Under enhver omstendighet vil 20 % tilleggsavgift medføre en uforholdsmessig streng reaksjon. Dersom skattekontoret fortsatt mener det er grunnlag for å ilegge tilleggsavgift, bes det om at tilleggsavgift ilegges med et bestemt beløp, slik punkt 4.4 i Skattedirektoratets retningslinjer åpner for. For det tilfelle at skattekontoret finner at merverdiavgiftsloven § 8-3 kommer til anvendelse, er det ingen opplagt lovtolkning. Dette først og fremst fordi det ikke har skjedd en levering av varer eller tjenester. Skulle skattekontoret imidlertid forutsette en leveranse, er det etter klagers oppfatning mest nærliggende å anse leveransen som en administrasjonstjeneste. Etter klagers oppfatning er dermed den inngående merverdiavgiften fradragsberettiget.

Når man i tillegg tar i betraktning at det ikke skulle ha vært beregnet utgående merverdiavgift og at saken har store likhetstrekk med inn/ut-tilfellene, bør tilleggsavgift ikke ilegges med mer enn kr 9 202 (tilsvarer 5 %).

1.4 Skattekontorets vurdering av klagen Skattekontoret kan ikke se at det i klagen har fremkommet opplysninger som skulle tilsi at det ikke er riktig å ilegge 20 % tilleggsavgift i nærværende tilfelle.

Som det fremgår ovenfor har klager inngitt kommentarer til skattekontorets utkast til innstilling. Skattekontoret vil i denne forbindelse bemerke at vi ikke er enig i standpunktet om at merverdiavgiftsloven § 8-3 ikke kommer til anvendelse. Det er i nærværende tilfelle inngått en serviceavtale mellom A og Klager, som regulerer innkjøp og viderefakturering av varer og tjenester på 9 gitte områder, og hvor A og Klager hver på sine områder har ansvaret for samlet innkjøp fra leverandør, og deretter viderefakturering til den andre parten for dennes respektive andel av anskaffelsen. Den etablerte ordningen er ikke noe annet en en praktisk måte å organisere felles anskaffelser på – et "spleiselag". For ordens skyld bemerkes at det for de aktuelle anskaffelsene som er tvistegjenstand i denne saken er det A som står for innkjøp og viderefakturering.

Etter dette er skattekontoret fortsatt av den oppfatning at denne saken utvilsomt gjelder leveranser av de varer og tjenester som merverdiavgiftsloven § 8-3 bokstavene a, d og g regulerer, og dette gjelder altså både for A og for Klager. Klager har selv anført at § 8-3 kommer til anvendelse overfor A, slik at det ikke vil foreligge fradragsrett på dennes hånd. Da må nødvendigvis det samme gjelde for Klager, idet det tross alt er de samme varer og tjenester disse to selskapene betaler vederlag for. I motsatt fall vil man altså, slik klager synes å mene, få den løsning at det ikke skal innrømmes fradragsrett for den av partene som står for anskaffelsen fra ekstern leverandør, mens det skal innrømmes fradragsrett for den andre parten. Et slikt standpunkt er åpenbart ikke forenlig med bestemmelsene om fradragsrett i merverdiavgiftsloven kapittel 8, hvor det avgjørende er hvilke anskaffelser det gjelder og hvilken bruk disse har for den avgiftspliktige. Etter en nærmere vurdering av serviceavtalen kan skattekontoret imidlertid være enig i at det har de beste grunner for seg å konkludere med at det ikke foreligger noen omsetning i merverdiavgiftslovens forstand mellom partene. Skattekontoret er derfor i utgangspunktet enig i at viderefaktureringen mellom partene kan skje uten beregning av merverdiavgift.

Etter skattekontorets oppfatning er imidlertid dette forholdet uten betydning for spørsmålet om ileggelse av tilleggsavgift. Hvorvidt tilleggsavgift skal ilegges, beror utelukkende på om vilkårene i merverdiavgiftsloven § 21-3 var oppfylt på tidspunktet for den aktuelle avgiftsbehandlingen – her den feilaktige fradragsføringen. Det som skal vurderes er altså om Klager ved sin fradragsføring overtrådte merverdiavgiftsloven og utviste uaktsomhet, samt at fradragsføringen påførte eller kunne ha påført staten tap på fradragsføringstidspunktet.

Hva som eventuelt er situasjonen på et senere tidspunkt – etter utstedelse av kreditnota og ny faktura uten merverdiavgift – er således uten betydning for denne vurderingen. I og med at Klager i dette tilfellet faktisk fradragsførte merverdiavgiften, er det således uten betydning at selskapet nå i ettertid reiser spørsmål om riktigheten av beregningen av denne avgiften fra As side.

Når det gjelder henvisningen til de såkalte inn/ut tilfellene, finner skattekontoret ikke grunnlag for å gå nærmere inn på verken Sivilombudsmannens uttalelse eller Skattedirektoratets retningslinjer. Vi vil i denne forbindelse bemerke at nærværende tilfelle ikke er et inn/ut tilfelle, og vi kan heller ikke se at det foreligger gode grunner for å likestille nærværende tilfelle med disse typetilfellene.

Ved vurderingen av om det skal ilegges tilleggsavgift skal det normalt sett kun tas hensyn til faktiske forhold knyttet til den avgiftspliktige selv, og ikke til andre parter. Inn/ut tilfellene representerer i så måte et snevert unntak fra denne hovedregelen, ved at også forhold knyttet til kjøper er relevant. Idet inn/ut tilfellene som nevnt ovenfor kun omfatter for lite beregnet utgående merverdiavgift, og ikke som her for mye fradragsført inngående merverdiavgift, kan altså denne snevre unntaksregelen ikke gis anvendelse for nærværende tilfelle.

Den lovtolkningen som skattekontoret her legger til grunn for så vidt gjelder merverdiavgifts-loven § 8-3 er rimelig klar og opplagt. Det er således på det rene at Klager ved sin fradragsføring overtrådte denne bestemmelsen.

Det er videre på det rene at dette påførte eller kunne ha påført staten tap – gitt de forhold som da forelå. Tapet kan følgelig ikke anses å bortfalle i ettertid som følge av en mulig fremtidig kreditering.

Endelig legger skattekontoret til grunn som klart sannsynlig at Klager ved sin feilaktige avgiftsbehandling har utvist uaktsomhet. Dette skyldes at selskapet ved fradragsføringen ikke var klar over at deler av kostnadene gjaldt anskaffelser som det ikke foreligger fradragsrett for etter merverdiavgiftsloven § 8-3, og/eller at selskapet ikke hadde tilfredsstillende kontroll-rutiner som kunne ha avdekket denne feilføringen i ettertid.

Vilkårene for å ilegge tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven § 21-3 er følgelig oppfylt. Ifølge punkt 4.1 i Skattedirektoratets retningslinjer skal tilleggsavgift ilegges med en sats på 20 % der hvor den avgiftspliktige har opptrådt uaktsomt. Ifølge punkt 4.4 kan tilleggsavgiften utmåles med et bestemt beløp, der hvor den avgiftspliktiges uaktsomhet anses som forholdsvis liten, og hvor en prosentvis ileggelse vil medføre en uforholdsmessig steng reaksjon.

Skattekontoret kan ikke se at det i nærværende sak er grunnlag for å avvise "hovedregelen" i punkt 4.1 i Skattedirektoratets retningslinjer. Etter dette er skattekontoret fortsatt av den oppfatning at det var riktig å ilegge tilleggsavgift med 20 % i nærværende tilfelle. På denne bakgrunn opprettholdes vedtaket i sin helhet.

Skattekontorets innstilling til vedtak

Skattekontoret foreslår etter dette at det fattes slikt

V e d t a k :

Den påklagede del av etterberegningen stadfestes.

 

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE: Nemndas medlem Ongre har avgitt slikt votum: " Uenig Saken er spesiell og knytter seg til ileggelse av 20 % tilleggsavgift hvor staten ikke har tapt fiskale inntekter. Saken gjelder fordeling av felleskostnader til kantine og kantineautomater og er således ikke knyttet til omsetning av varer/tjenester mellom partene slik det er definert i merverdiavgiftsloven.  Det er på det rene at støtte til kantinedriver, herunder å stille lokaler og inventar til rådighet vederlagsfritt ikke er å anse som vederlag for avgiftspliktige kantinetjenester. Skattekontorer har også uttalt at de ”i utgangspunktet enig i at viderefaktureringen mellom partene kan skje ut beregning av merverdiavgift.”

Etter mitt skjønn kan det derfor reises spørsmål om det er grunnlag for å ilegge klager tilleggsavgiften. Jeg er ikke kjent med at tilsvarende sak har vært i behandling i klagenemnda tidligere. Saken er ikke direkte sammenlignbar med de rene ut/inn-tilfellene som Sivilombudsmannen nevner i sin uttalelse av 15. april 2010 og som er fulgt opp i Skattedirektoratets retningslinjer av 10. januar 2012 (med senere endringer).

Skattedirektoratets retningslinjer for ileggelse av tilleggsavgift gir ingen direkte veiledning for problemstillingen. Spørsmålet er om det kan ilegges tilleggsavgift der selger har beregnet og innberettet avgift for et tilfelle som ikke skal anses som omsetning. Kjøper skulle i utgangspunktet ikke ha noe inngående avgift å fradragsføre, noe som medfører at staten ikke har lidt noe tap i form av berettigede fiskale inntekter. 

Mval § 21-3 er en ”kan” bestemmelse. Selv om vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift skulle være tilstede, betyr ikke det at tilleggsavgift tilsiktes anvendt ved enhver uaktsom overtredelse. Jeg vil i dette tilfellet hvor feilen knytter seg til et forhold som ikke skal defineres som omsetning, men en viderefakturering mellom partene som skal skje uten beregning av merverdiavgift, å innstille på at den etterberegnede tilleggsavgiften oppheves.

Forslag: Den påklagede tilleggsavgiften oppheves."

Nemndas medlemmer Rivedal, Kloster, Stenhamar og Nordkvist sluttet seg til Ongre sitt votum.

Det ble etter dette fattet slikt V e d t a k:

Tilleggsavgiften oppheves.