Klagedato: 7. januar 2016

Klagenemnda tilkjente saksomkostninger med totalt kt 70 000.

Saken gjelder: Klage på vedtak om delvis dekning av sakskostnader

Påklaget beløp utgjør kr 81 695

Stikkord: Sakskostnader. Nødvendighetsvilkåret.

Bransje: Annen teknisk konsulentvirksomhet

Mval.: § 19-2

KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse i møte 20. juni 2016 i sak KMVA 8633B – Klager (NUF).

Skatt x har avgitt slik

I n n s t i l l i n g:

Klager (NUF), org.nr. xxx xxx xxx, ble registrert i Merverdiavgiftsregisteret fra og med 1. termin 2011. Virksomheten er registrert under bransjen "Annen teknisk konsulentvirksomhet".

 

Det ble fremsatt krav om sakskostnader på bakgrunn av at Klagenemnda for merverdiavgift delvis opphevet skattekontorets vedtak til klagers gunst (KMVA 8633). I vedtak av 17.12.2015 tilkjente skattekontoret delvis dekning av sakskostnader med kr 15 000 eksklusive merverdiavgift.

 

Klage fra Selskap 1 AS ved advokat A er mottatt 08.01.2016. Klagefristen er overholdt.

 

Påklaget beløp utgjør kr 81 695.

 

Saken er ikke innbrakt for domstolene eller sendt påtalemyndigheten.

 

Skattekontorets innstilling har vært forelagt klager som har kommentert denne ved skriv av 19.02.2016. Merknadene er innarbeidet i innstillingen.

 

Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen:

Dok.nr.	Dokumentnavn	Dato
1	Vedtak om etterberegning	10.03.2015
2	Klage	26.03.2015
3	Merknader til utkast til klageinnstilling	22.06.2015
4	KMVA 8633 Klager	07.09.2015
5	Krav saksomkostninger	28.09.2015
6	Vedtak om delvis dekning av sakskostnader	17.12.2015
7	Oppgavekontroll (klage)	07.01.2016
8	Merknader til innstillingen	19.02.2016
A1	KMVA-2006-5637B	11.12.2006

Klagen gjelder

Avkortning av fremsatt krav om full dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36.

Sakens faktum

På bakgrunn av en avgrenset kontroll av omsetningsoppgaven for 6. termin 2014 fattet skattekontoret 10.03.2015 vedtak om å etterberegne inngående avgift med kr 5 706 127. Bakgrunnen for vedtaket var at skattekontoret ikke kunne se at klager hadde den nødvendige legitimasjon for å fradragsføre den inngående avgiften. Det ble i den forbindelse ilagt 20 % tilleggsavgift, kr 1 141 225.

 

Skattekontorets vedtak om etterberegning og ileggelse av tilleggsavgift, ble påklaget ved skriv fra Selskap 1 AS ved advokat A, mottatt den 26.03.2015.

 

Klagenemnda for merverdiavgift omgjorde den 07.09.2015 skattekontorets vedtak delvis til gunst for klager med følgende begrunnelse:

 

"Nemndas medlem Ongre var inhabil i denne saken.

 

Nemndas leder Rivedal har avgitt slikt votum:

 

"Enig i innstillingen med unntak for tilleggsavgiften som fremstår som urimelig. Tilleggsavgiften settes til 5%."

 

Nemndas medlem Frøystad har avgitt slikt votum:

 

"Uenig i tilleggsavgift, jfr retningslinjer for tilleggsavgift pkt 3.1. Jeg ser ingen fare for dobbel fradragsføring for norske skattemyndigheter og sanksjonen fremstår etter mitt syn som massiv sett i forhold til en formell feil."

 

Nemndas medlem Hines Grape har avgitt slikt votum:

 

"Jeg mener at tilleggsavgiften, etter en konkret vurdering av beløpets størrelse og feilens karakter, burde vært ilagt beløpsmessig eller med en lavere sats. Alminnelig sats fremstår i dette tilfellet som en uforholdsmessig streng reaksjon.

Slutning: Ilagt tilleggsavgift reduseres til 5 %."

 

Nemndas medlemmer Slettebøe og Stenhamar sluttet seg til Rivedal sitt votum.

 

Det ble etter dette fattet slikt

 

V e d t a k:

 

Tilleggsavgiften settes til 5%, for øvrig som innstilt."

 

Selskap 1 AS ved advokat A fremsatte krav om dekning av påløpte sakskostnader den 28.09.2015 med totalt kr 96 695 inklusive merverdiavgift. I vedtak av 17.12.2015 ble sakskostnader etter en skjønnsmessig vurdering tilkjent dekket med kr　15　500 eksklusive merverdiavgift. I vurdering ble det bl.a. lagt vekt på at en del av de påløpte kostnadene ikke er å anse som "nødvendige" i forvaltningslovens forstand.

 

Vedtaket ble påklaget i skriv av 07.01.2016.

Skattekontorets vedtak og begrunnelse

Det siteres fra skattekontorets vedtak:

"Begrunnelse for vedtaket

På bakgrunn av avgrenset kontroll av omsetningsoppgaven for 6. termin 2014 fattet skattekontoret vedtak den 10.03.2015 om etterberegning av inngående merverdiavgift med kr 5 706 127 og ileggelse av tilleggsavgift med 20 %, kr 1 141 225. Begrunnelsen for etterberegningen var at virksomheten hadde fradragsført en faktura uten tilfredsstillende legitimasjon for fradragsføringen.

 

Vedtaket ble påklaget av partens advokat den 26.03.2015.

 

Da skattekontoret ikke fant å kunne omgjøre saken ble det utarbeidet en innstilling til Klagenemnda for merverdiavgift, som ble sendt klager til uttalelse den 09.06.2015. Det er utarbeidet merknader i saken, mottatt ved skattekontoret den 22.06.2015.

 

Innstillingen med innarbeidede merknader ble sendt Klagenemnda for merverdiavgift til avgjørelse den 01.07.2015.

 

Den 07.09.2015 fattet Klagenemnda for merverdiavgift sitt vedtak hvor etterberegningen ble opprettholdt, mens ilagt tilleggsavgift ble satt ned til 5 %, fra 1 141 225 til kr　285　306.

 

Skattekontoret har mottatt krav om dekning av sakskostnader pålydende kr 96 695 eksklusive merverdiavgift.

 

Kravet er begrunnet med at kostnadene i sin helhet har vært nødvendige for å få endret vedtak om minking av ilagt tilleggsavgift. Det er herunder anført at advokatbistanden ikke ville blitt noe mindre om det kun hadde vært den ilagte tilleggsavgiften som ble påklaget. Skattekontoret har mottatt kopi av to fakturaer på henholdsvis kr 75 680 (eksklusiv avgift) med 30,50 arbeidstimer, og kr 21 015 (eksklusiv avgift) med 8,50 arbeidstimer i anledning saken.

 

Følgende fremgår av forvaltningsloven § 36 første ledd:

 

"Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partenes eget forhold eller forhold utenfor partenes og forvaltningens kontroll, eller andre forhold taler særlig mot det".

Resultatet av Klagenemnda for merverdiavgift sin avgjørelse den 07.09.2015 innebærer en delvis omgjørelse til gunst for selskapet.

 

Parten har således i utgangspunktet krav på dekning for sakens kostnader. Vi kan ikke se at endringen i saken skyldes partens eget forhold, eller forhold utenfor partenes og forvaltningens kontroll. Ei heller foreligger det særlige forhold som taler mot at sakskostnader tilkjennes i denne sak.

 

Vi har imidlertid ikke funnet grunnlag for å tilkjenne sakskostnader fullt ut.

 

Forvaltningsloven § 36 gir en part krav på å få dekket sakskostnader som har vært nødvendige for å få forvaltningen til å endre et vedtak. Kravet om nødvendighet medfører at det ikke er en forutsetning at parten skal holdes skadesløs. Bestemmelsen gir således bare en nærmere begrenset adgang til dekning av sakskostnader knyttet til endring av vedtak i partens favør.

 

Forvaltningsloven § 36 oppstiller et nødvendighetskriterium. Det må således foretas en konkret vurdering av kravet.

 

Vurderingen av om utgiften er nødvendig må ta utgangspunkt i partens subjektive oppfatning, ikke om utgiftene mer objektivt sett har vært nødvendige for å endre vedtaket. Avgjørende blir derfor om parten hadde grunn til å tro at kostnadene var nødvendige.

 

I høringsutkastet til ny skatteforvaltningslov punkt 11.11 om sakskostnader, står følgende beskrevet under overskriften "[g]jeldende rett":

 

"At kostnaden må ha vært «nødvendig» for å få endret vedtaket innebærer en viktig begrensing i retten til å få dekket utgifter.

 

Vurderingen av nødvendighetsvilkåret skal ta utgangspunkt i hva parten og dennes advokat med rimelighet har oppfattet som naturlige tiltak for å få endret vedtaket. Det vil likevel ikke fullt ut være opp til disse å avgjøre hvilke kostnader som er nødvendige. Den nærmere avgrensningen beror på en konkret vurdering av skjønnsmessig karakter, der partens eller advokatens subjektive oppfatning av situasjonen bare er ett av flere momenter. Sakens vanskelighetsgrad både med hensyn til jus og faktum, og hvor store verdier saken gjelder, vil være relevant. Når parten har benyttet advokat, vil blant annet alminnelige forventninger til advokaters kunnskap om regelverket og forvaltningssystemet kunne innvirke på vurderingen av nødvendighetsvilkåret. Sannsynligheten for at ulike innvendinger mot vedtaket vil føre fram har betydning for i hvilken grad arbeidet med en klage vil bli ansett som nødvendig."

 

Når en part er representert av en advokat må nødvendighetskriteriet antas å relatere seg til både timesats og timeforbruk jf. for eksempel Sivilombudsmannens uttalelse i SOMB-2003-47.

 

Problemstillingen i sak, klage og innstilling har relatert seg til hvorvidt en fradragsført faktura ga selskapet nødvendig legitimasjon for fradragsføring etter merverdiavgiftsloven § 15-10, samt om det forelå fare for dobbel fradragsføring. Ilagt tilleggsavgift på 20 % ble av skattekontoret ansett for å være vanlig sats ved feilstilet bilag, og en fant ikke grunnlag for å anvende et bestemt kronebeløp, slik det er mulighet for etter Skattedirektoratets retningslinjer for ileggelse av tilleggsavgift punkt 4.4. Klagenemnda for merverdiavgift fant imidlertid at ilagt tilleggsavgift var urimelig og medførte en uforholdsmessig streng reaksjon, og satte dermed ned tilleggsavgiften til 5 % av etterberegnet beløp. Etterberegningen og tilleggsavgiften forøvrig ble opprettholdt som innstilt.

 

Av klageskrivet på 9,5 sider, utarbeidet av advokatfirmaet, gjelder 1,5 av sidene klage over ilagt tilleggsavgift. Det meste av klagen relatert til tilleggsavgiften går ut på at klager mener det ikke er grunnlag for å ilegge tilleggsavgift i denne saken da det ikke er grunnlag for etterberegning, at det ikke foreligger fare for tap, at forholdet kan sammenlignes med inn/ut – situasjon og dessuten at klager ikke har utvist slik klanderverdighet at tilleggsavgift er på sin plass. To av avsnittene kan anføres til at den ilagte tilleggsavgiften utgjør en uforholdsmessig reaksjon, og er for høy i forhold til den feilen selskapet har begått ved fradragsføringen.

 

Av merknadene til innstillingen på 6 sider omhandler litt over en side den ilagte tilleggsavgiften. Også her er i all hovedsak anførslene knyttet til at etterberegningen er feil, at det ikke foreligger fare for tap, at situasjonen er sammenlignbar med inn/ut – tilfellene hvor tilleggsavgift ikke ilegges. Ikke i noen del av verken klage eller merknader er retningslinjenes punkt 4.4. gjennomgått eller nevnt.

 

Imidlertid var det nødvendig å inngi klage for å få endret vedtaket delvis og det dreide seg om til dels store beløp. At det kreves dekket kostnader på over 39 timer og 30 minutter synes, etter skattekontorets oppfatning, å være over av hva som kan anses for å være et nødvendig timeforbruk i denne saken.

 

På bakgrunn av ovennevnte er det skattekontorets vurdering at kostnadene knyttet til arbeidet med klagen har vært for høye i forhold til hva som må anses for å ha vært "nødvendig for å få endret vedtaket" og skattekontoret mener at et krav på kr 96 695 eksklusive merverdiavgift er for høyt i forhold til sakens omfang og betydning jf. forvaltningsloven § 36 første ledd.

 

Basert på en skjønnsmessig vurdering av sakens omfang og kompleksitet, og det høye timeforbruket som har vært i saken, finner skattekontoret å avkorte sakskostnadskravet til totalt ca. 5 timer.

 

Dette innebærer at Klager tilkjennes kr 15 000 eksklusive merverdiavgift i sakskostnader.

 

Vi vil for ordens skyld påpeke at fakturaene utstedt til Selskap 2 AS ikke gir legitimasjon for fradragsføring for Klager, og at det må foretas en korrigering av disse før fradragsrett foreligger."

Klagers innsigelser

Klager anfører at sakskostnadene knyttet til klagen av 26.03.2015 over skattekontorets vedtak av 10.03.2015 i sin helhet omfatter tilleggsavgiften. Det er således klager sin oppfatning at skattekontoret feilaktig har lagt til grunn at kun 1,5 side av klagen gjelder tilleggsavgiften.

 

I den forbindelse bemerker klager at vedtakets etterberegning ikke representerte en kostnad hensett til at etterberegningen ble korrigert ved utstedelse av ny faktura fra leverandøren.

Etterberegningen representerte imidlertid grunnlaget for ileggelse av 20 % tilleggsavgift, kr　1　141 225. Klagen fremfører følgelig anførsler mot dette grunnlaget for ileggelse av tilleggsavgift og deretter selve subsumsjonen som foretas tilknyttet de generelle vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift.

 

Klager hevder videre at dersom skattekontoret ikke hadde vedtatt å ilegge 20 % tilleggsavgift, ville vedtaket om etterberegning med all sannsynlighet ikke blitt påklaget. Klager ville således ikke hadde pådratt seg sakskostnader.

 

Det er således klager sin oppfatning at klagen av 26.03.2015 medførte at tilleggsavgiften ble redusert fra kr 1 141 225 til kr 285 306, dvs. med hele 75 %. De påløpte sakskostnader representerer noe over 11 % av redusert tilleggsavgift og var i sin helhet nødvendige kostnader for å få redusert den urimelige ilagte tilleggsavgiften.

 

Skattekontorets merknad om at man anser klagen for nødvendig for å få endret vedtaket understøtter det forholdet at det var nødvendig å lage en omfattende klage med hovedfokus på grunnlaget for ileggelsen av tilleggsavgiften. Hvis ikke vil Klagenemnda for merverdiavgift ikke sett hvor sterkt urimelig og sterk straffereaksjon en tilleggsavgift på kr 1 141 225 representerte for en bokføringsrettslig formell mangel i et salgsdokument hvor det ikke forelå reell risiko for tap for staten.

 

Med dette anmoder klager om at skattekontorets vedtak omgjøres, slik at klager får full dekning av sakskostnader med i alt kr 96 695 eksklusive merverdiavgift.

 

Subsidiært anfører klager at en reduksjon av tilleggsavgift med 75 % må medfører at minimum 75 % av sakskostnadene kan anses for nødvendige for å få endret vedtaket.

 

Klagers merknader til innstillingen

Klager anfører at etterberegnet merverdiavgift representerte et betydelig beløp på over 5,7 millioner kroner. Etterberegningen var imidlertid uten økonomisk konsekvens for selskapet, da merverdiavgift representerte inn/ut tilfelle. Selskapet fikk refundert merverdiavgift på senere termin etter at det var utstedt ny faktura.

 

Den ilagte tilleggsavgiften på kr 1 141 225 representerte en betydelig kostnad for selskapet, og det ble av denne grunn utarbeidet klage. I klagen ble det fremført anførsler for at etterberegningen var feil på grunn av mindre formfeil, dvs. anførsler mot grunnlaget for ileggelse av tilleggsavgiften. Hensett at både etterberegningen og tilleggsavgiften etter klager sin oppfatning var feil, ble det ikke fremført anførsler vedrørende tilleggsavgiftens størrelse.

 

Hensett til ovennevnte ble det i klagen fokusert på grunnlaget for ileggelse av tilleggsavgift. Årsaken til dette følger klart av Merverdiavgiftshåndboken 10. utgave 2014 side 801, Borgarting lagmannsretts dom av 26.04.2006 og Sivilombudsmannens avgjørelse i sak 2014/1276, hvorav det fremgår at det er uriktig å foreta etterberegning av merverdiavgift (og dermed ileggelse av tilleggsavgift) ved formfeil etter bokføringsforskriften i salgsdokument mellom to registrerte næringsdrivende.

 

Klager anfører videre at saken ikke hadde et enkelt sakskompleks. Klager anfører i den forbindelse at det ikke var grunnlag for etterberegningen og ileggelse av tilleggsavgiften. Klager viser til følgende:

 

• at det ikke skal ilegges tilleggsavgift i tilfeller, hvor det er tale om inn/ut tilfeller,

• at staten ikke kunne lide noe tap, da en refusjon av merverdiavgift ville forutsatt uriktig saksbehandling hos skattekontoret,

• at grunnlaget for ileggelse av tilleggsavgift var uriktig.

Det er slik en misforståelse av klagen fra skattekontorets side når det legges til grunn at kun 1,5 side av klagen gjelder tilleggsavgiften. Klager anfører således at hele klagen gjelder tilleggsavgiften. Det forhold at klagenemnda reduserte tilleggsavgiften med kr 855 000 bekrefter at tilleggsavgiften representerte en overreaksjon.

 

Klager oppfatter skattekontorets vurdering av avgiftsrådgivers erfarenhet som synsing. Det anføres at erfarenhet uansett ikke har innvirkning på dekningen av sakskostnader. Erfarenhet vil kun kunne ha innvirkning på den timepris som belastes kunden. Klager bemerker videre at benyttet timesats ikke er høy.

 

I relasjon til tidsforbruket anfører klager at en må benytte en del tid utover å utarbeide tilsvaret og klagen til skattekontoret. Man må i tillegg forholde seg til kunden som har utfyllende informasjon om faktum og synspunkter til både skattekontorets og advokatens argumenter, anførsler og formuleringer. Videre må advokaten følgelig gå igjennom saken, herunder varsel, vedtak mv., kontrollrapport samt gjeldende forvaltnings- og rettspraksis. Deretter kan det bli flere runder med avklaring av utkast til klage internt mellom advokatene, og deretter mellom advokatene og kunden.

 

Klager fastholder slik at saksomkostningene var vesentlige og nødvendige for å få endret vedtaket. Endringen var delvis, men relaterte seg til den del av vedtaket som var av vesentlig økonomisk betydning for selskapet.

Skattekontorets vurdering av klagen

Klager krever full dekning av påløpte sakskostnader til bistand av prosessfullmektig, som følge av at Klagenemnda for merverdiavgift delvis har omgjort vedtaket hva gjaldt etterberegning av inngående avgift og ileggelse av tilleggsavgift. Samlet utgjør påløpte sakskostnader kr 96 695 eksklusive merverdiavgift.

 

Klagers advokat har fakturert for ca. 39 timers arbeid. Det er fakturert med en timepris på henholdsvis kr 2 430 og kr 2 610 eksklusive merverdiavgift.

 

Skattekontoret har tilkjent sakskostnader med kr 15 000 eksklusive merverdiavgift, hvilket svarer til ca. 6 timers arbeid.

 

Det fremgår av merverdiavgiftsloven § 19-2 jf. forvaltningsloven § 36 første ledd at: "[n]år et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det."

 

Formålet til bestemmelsen er å gi en nærmere begrenset adgang til dekning av kostnader knyttet til endring av vedtak i partens favør, ikke å holde parten økonomisk skadesløs generelt, jf Ot. prp. nr. 75 (1993-1994) side 52. I følge bestemmelsen må flere selvstendige vilkår vurderes før sakskostnader kan tilkjennes.

 

Det er ikke tvilsomt at det er foretatt en delvis endring til avgiftssubjektets "gunst" i denne saken. Spørsmålet i saken er hvor store kostnader som har vært forbundet med endringen.

 

Det er således bare nødvendige kostnader for å få "endret vedtaket" som dekkes i medhold av forvaltningsloven § 36. Ordlyden kan naturlig forstås som at det bare er kostnader knyttet til arbeidet med selve endringen som skal dekkes. Utenfor ordlyden i bestemmelsen faller derfor kostnader påløpt i forkant av et vedtak, eller kostnader til etterarbeid etter et endringsvedtak. Utenfor bestemmelsen faller også kostnader som er påløpt mellom fastsettelses- og endringsvedtak, men som ikke knytter seg til arbeidet med å få endret vedtaket.

 

Samtlige fakturaspesifikasjoner viser at kostnadene er pådratt mellom fastsettelses- og endringsvedtak, og ifølge spesifikasjonen synes de å knytte seg til arbeidet med klagesaken.

 

Spørsmålet i det følgende er imidlertid om samtlige pådratte kostnader har vært "nødvendige for å få endret vedtaket". Ordlyden forutsetter en årsakssammenheng mellom endringen og de pådratte kostnadene. Vurderingen av om vilkåret er oppfylt må gjøres konkret i hver enkelt sak.

 

I nødvendighetskriteriet ligger også at dersom pådratte saksomkostningene er unødvendig store kan det bli tale om delvis dekning. Ved vurderingen av dette vilkåret må det ses hen til hvorledes forholdet fortonet seg for parten, sakens art og vanskelighetsgrad. Det kan imidlertid ikke stilles krav til at kostnadene objektivt sett må være nødvendige for å endre vedtaket, jf NOU 1991:30 - Forbedret merverdiavgiftslov, kapittel 24.2.

 

Spørsmålet er således for det første om alle sakskostnadene knytter seg til arbeid med å få endret vedtaket, herunder om sakskostnadene har vært nødvendige og for det andre om de pådratte sakskostnadene er unødvendig store.

 

Skattekontoret vil først behandle spørsmålet om hvorvidt sakskostnadene knytter seg til arbeidet med å få endret vedtaket og etterpå spørsmålet om de pådratte sakskostnader er unødvendig store.

 

Skattekontorets vedtak av 10.03.2015 omhandlede etterberegning av inngående avgift med kr　5　706 127 som følge av legitimasjonsmangler og ileggelse av 20 % tilleggsavgift, kr　1　141　225.

 

Klagenemnda for merverdiavgift opphevede delvis skattekontorets vedtak. Etterberegningen ble opprettholdt. Den ilagte tilleggsavgiften ble redusert fra kr 1 141 225 til kr 285 306 jf. Skattedirektoratets retningslinjer for ileggelse av tilleggsavgift av 10.01.2012, sist revidert 21.10.2014, punkt 4.4.

 

Klagen vedrører både etterberegningen og den ilagte tilleggsavgiften. Spørsmålet er således om alle sakskostnader relaterer seg til den delvise opphevelsen av vedtaket.

 

Skattekontoret vil i den forbindelse bemerke at etterberegningen de facto ble opprettholdt. Videre er det et faktum at tilleggsavgiften ikke ble opphevet, men bare delvis omgjort. Hensett til at det ble ilagt tilleggsavgift har nemnda lagt til grunn at merverdiavgiftsloven ble overtrådt, at der var fare for tap for staten og at klager har handlet uaktsomt.

 

Klagen er på 10 sider. Klagers merknader til skattekontorets innstilling er på 5 sider. I klagen drøftes spørsmålet om tilleggsavgift på 1,5 side og i merknadene behandles spørsmålet om tilleggsavgift likeledes på ca. 1,5 side. Vi bemerker i den forbindelse at klager ingen plass viser til Skattedirektoratets retningslinjer punkt 4.4. Spørsmålet om at tilleggsavgiften kan fastsettes med et bestemt beløp drøftes altså ikke av klager.

 

Skattekontoret anerkjenner at det var "nødvendig" å sende inn en klage for å få endret delvis vedtaket, herunder at det var nødvendig å redegjøre for overtredelsens karakter. Vi kan imidlertid ikke se at den del av klagen og merknadene som vedrører etterberegningen har vært nødvendig for å få endret vedtaket. Videre kan vi heller ikke se at den del av diskusjonen om tilleggsavgift som blant annet vedrører spørsmålet om fare for tap og inn/ut tilfeller har hatt betydning for endringen. Det er således allerede av denne grunn ikke anledning til å tilkjenne full dekning av sakskostnader jf. for eksempel KMVA-2006-5637B. I denne saken krevde klager 1/3 av påløpte saksomkostninger da tilleggsavgiften ble satt ned fra 30 % til 10 %. Klager fikk imidlertid kun tilkjent 20 % av krevd beløp. Følgende hitsettes fra avgjørelsen:

 

"Det sentrale spørsmål i klagesaken var selve fradragsretten for fakturaene som manglet bokstavene MVA etter organisasjonsnummeret - og ikke spørsmålet om tilleggsavgift isolert sett.

 

Klagen av 20. februar 2006 er på i alt 6 sider. Hoveddelen av denne gjelder sakens formelle sider, og selve etterberegningskravet. På disse punktene fikk ikke klager medhold, og således må en forholdsmessig andel av omkostningene trekkes ut. Når det gjelder tilleggsavgiften, er ca 1,5 side avsatt til dette i klagen. Under dette punktet anføres det at klager var i aktsom god tro, at statskassen ikke kunne vært påført et inntektstap, og videre at etterberegningen og ileggelsen av tilleggsavgift er å anse som dobbelstraff.

 

Tilleggsavgiften ble satt ned fra 30 % til 10 % i klageomgangen, men det var ikke med grunnlag i klagers anførsler. Som det fremgår av Skattedirektoratets innstilling til vedtak, ble tilleggsavgiften satt ned i samsvar med retningslinjene for ileggelse av avgift og anvendt sats i tilsvarende klagesaker.

 

[...]

 

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Klagenemndas medlemmer Dons Heinfjell, Langballe, Omdal, Nordkvist og Jørgensen har alle sagt seg enig i Skattedirektoratets innstilling.

Det ble etter dette fattet slikt

 

V e d t a k:

 

Som innstilt."

 

Det forhold at vedtakets etterberegning ikke representerte en kostnad for klager hensett til at etterberegningen ble korrigert ved utstedelse av ny faktura fra leverandøren, kan følgelig ikke medføre at kostnadene knyttet til klagers anførsler i denne henseende kan anses for nødvendige når etterberegningen ble opprettholdt og at tilleggsavgiften bare ble delvis redusert.

 

Klager anfører videre at dersom skattekontoret ikke hadde ilagt 20 % tilleggsavgift ville vedtaket sannsynligvis ikke blitt påklaget. Skattekontoret forholder seg til de faktiske holdene, dvs. det forholdet at vedtaket ble påklaget. Avgjørende er om sakskostnadene kan anses for nødvendige, jf. ovenfor.

 

Skattekontorets avkortning kan således for det første begrunnes med at en stor del av arbeidet ikke har vært nødvendig for å få endret vedtaket. Det vises i det hele til skattekontorets vedtak, hvor det nærmere er redegjort for dette spørsmålet.

 

I relasjon til spørsmålet om kostnadene har vært unødvendig store, bemerker vi at klager under klagesaken var representert av en avgiftsadvokat som har lang og bred erfaring med avgiftssaker.

 

Skattekontoret viser til høringsutkastet til ny skatteforvaltningslov punkt 11.11 om sakskostnader, hvor følgende fremgår under punktet "gjeldende rett":

 

"Vurderingen av nødvendighetsvilkåret skal ta utgangspunkt i hva parten og dennes advokat med rimelighet har oppfattet som naturlige tiltak for å få endret vedtaket".

 

Det kan nok så være at parten selv ønsker å fremme visse anførsler, hvilket han selvsagt kan gjøre. I tråd med ovennevnte sitat, må imidlertid kostnadene begrenses ut fra hva advokaten har oppfattet som naturlige tiltak for å få endret vedtaket. Det må i denne situasjonen ha vært klart for klagers advokat at anførslene om etterberegningen, anførslene om tilleggsavgiften, herunder blant annet vedrørende inn/ut tilfeller ikke var nødvendige i forhold til ileggelse av tilleggsavgift med et bestemt beløp jf. Skattedirektoratets retningslinjer punk 4.4.

 

Skattekontoret viser videre til at vedtaket er på 4 sider, hvorav avsnittet "Begrunnelse for vedtaket" utgjør 1,5 side og avsnittet "Vedtak om ileggelse av tilleggsavgift" utgjør 0,5 sider.

 

Et vedtak med en så avgrenset begrunnelse skulle ikke nødvendiggjøre en klage på 9 sider.

 

Advokaten krever en særdeles høy timepris (kr 2 430 og kr 2 610 eksklusive merverdiavgift). Dette motsvares følgelig av spesialistviten. Når det gjelder vurderingen av timetall må det tas hensyn til at klager har engasjert en advokat med bred erfaring innen merverdiavgiftsretten. En høy timepris må derfor i forbindelse med tilkjenning av sakskostnader motsvares av lavere timeforbruk jf. høringsutkastet til ny skatteforvaltningslov punkt 11.11 om sakskostnader. Skattekontoret har vanskelig ved å se de forholdsvis enkle spørsmål i saken har krevd et timeforbruk på 39 timer for en erfaren avgiftsadvokat.

 

Det anføres derfor at saken ikke er så kompleks at en avgiftsadvokat skulle bruke så lang tid på denne saken.

 

Skattekontoret finner ut fra ovennevnte at størrelsen på klagers sakskostnadskrav går ut over det som skulle være nødvendig for å ivareta klagers interesser i klagesaken.

 

Etter dette er det klart for skattekontoret at det må foretas en betydelig skjønnsmessig avkortning av sakskostnadskravet. Ved vurderingen må det hensyntas at det ikke stilles krav til at kostnaden objektivt sett er nødvendig, samtidig som bestemmelsen ikke har til formål å holde parten økonomisk skadesløs generelt.

 

Vi bemerker at det etter skattekontorets vurdering ikke er grunnlag for å tilkjenne sakskostnader i forhold til hvilken prosentdel medhold klager fikk. Avgjørende er om sakskostnadene har vært nødvendige for å få vedtaket endret, jf. ovenfor.

 

Overnevnte forhold må regnes for å være hensyntatt i skattekontorets vedtak av 17.12.2015, hvor det er gjort en vurdering av hvilke kostnader som var nødvendige ut fra sakens art og kompleksitet.

Etter dette finner skattekontoret at den innvilgede dekning med kr 15 000 av samlede påløpte sakskostnader på kr 96 695 eksklusive merverdiavgift, representerer et rimelig og forsvarlig skjønn av hvilke kostnader som har vært "nødvendige" for å endre vedtaket.

 

På denne bakgrunn fastholdes skattekontorets vedtak av 17.12.2015.

 

Skattekontorets kommentarer til klagers merknader til innstillingen

Skattekontoret kan ikke se at det i merknader til innstillingen er fremkommet nye opplysninger eller momenter som har betydning for skattekontorets vurdering. Vi viser i det hele til skattekontorets vurdering ovenfor, med følgende tilleggskommentarer:

 

Klager anfører at det var nødvendig å kommentere etterberegningen, som etter klager sin oppfatning var feil. Klager viser til Merverdiavgiftshåndboken 10. utgave 2014 side 801, Borgarting lagmannsretts dom av 26.04.2014 samt Sivilombudsmannnen uttalelse 09.09.2014 (sak 2014/1276). Sakene gjelder kravene til salgsdokumentasjon i forbindelse med fradragsføring. Imidlertid gjelder sakene ikke det forholdet av salgsdokumentasjonen er stillet til feil avgiftsubjekt. Sakene er derfor uten betydning for angjeldende sak. Vi forholder oss slik til at etterberegningen var korrekt, idet vi bemerker at klagenemnda stadfestet etterberegningen.

 

Videre bemerker vi at klagenemnda bare omgjorde tilleggsavgiften delvis. Det er slik klart at både de objektive og subjektive vilkårene for ileggelse av tilleggsavgift var til stede.

 

Skattekontoret anerkjenner at det var nødvendig å redegjøre for det enkle faktum i saken. Imidlertid fastholder vi at en lang rekke av klager sine anførsler ikke var nødvendige for å få omgjort saken. Vi viser igjen til at klagen ikke omhandler forhold om ileggelse av tilleggsavgift med et bestemt beløp jf. Skattedirektoratets retningslinjer punk 4.4.

 

Vi fastholder videre at sakskomplekset var helt enkelt. Spørsmålet relaterte seg til legitimasjonsmangler. Dette er et enkelt område å forholde seg til for en avgiftsadvokat med nøkkelkompetanse innen mva og flere års erfaring innen området (jf. advokatfirmaets internettside), som burde ha kjennskap til både forvaltnings- og rettspraksis vedrørende dette. En høy timepris (vanlig timepris for en avgiftsadvokat/partner) må derfor motsvares av lavere timeforbruk jf. høringsutkastet til ny skatteforvaltningslov punkt 11.11 om sakskostnader. 39 timers arbeid overstiger klart hva som kan anses for nødvendig i forbindelse med en avgiftssak med et enkelt faktum vedrørende legitimasjonsmangler.

Vedtaket fastholdes slik i sin helhet.

 

Skattekontorets innstilling til vedtak

Skattekontoret foreslår etter dette at det fattes slikt

 

V e d t a k:

 

Den påklagede vedtak stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE:

Nemndas medlem Ongre var inhabil i denne saken.

Nemndas medlem Stenhamar har avgitt slikt votum:

"Uenig. Jeg mener at arbeidet med klagen har vært nødvendig for å få redusert tilleggsavgiften i det opprinnelige vedtaket. Det ble gitt tilleggsavgift og jeg mener av den grunn at ikke alle saksomkostninger skal dekkes. Jeg mener etter en helhetsvurdering at totalt kr 70.000 skal bli dekket."

Nemndas medlem Frøystad har avgitt slikt votum:

"Uenig. Etter mitt syn har arbeidet med klagen vært nødvendig for å belyse urimeligheten i skattekontorets vedtak og frembringe endringen av vedtaket. Jeg mener følgelig at klagers sakskostnadskrav skal dekkes fullt ut. Timeprisen fremstår ikke som spesielt høy og tidsforbruket fremstår heller ikke som overdrevet sett i lys av sakens beløpsmessige størrelser. Skattekontoret forsøk på å dissekere saken for å avskjære dekning av sakskostnader fremstår etter mitt syn som teoretiske da det er helheten som har frembrakt endringen."

Nemndas medlemmer Rivedal, Slettebøe, Hines Grape sluttet seg til Stenhamar sitt votum.

 

Det ble etter dette fattet slikt

 

V e d t a k:

 

Klager tilkjennes saksomkostninger med totalt kt 70 000.