Lovhenvisninger: Mval § 4-1 og 4-4

Saksforholdet

Skatt x har i sin redegjørelse for saken iht. skatteforvaltningslovens § 13-6 fjerde ledd opplyst følgende om saksforholdet:

«3.1 Sakens gang

Skatt x gjennomførte kontroll i A fra 18.04.2013 til 30.01.2015 for perioden 01.01.2011 til 30.06.2014, jf. rapport av 13.02.2015 (dok. 2). På bakgrunn av funnene i kontrollen, fattet Skatt x vedtak 02.02.2016 om 1) økning av grunnlaget for utgående merverdiavgift for andre termin 2011 til femte termin 2014 med kr 13 502 455, dvs. kr 3 375 617 i økt merverdiavgift, og 2) økning av fradrag for inngående merverdiavgift for de samme terminene med kr 3 141 583.

Netto økt utgående merverdiavgift ved vedtaket ble dermed kr 234 034. Det ble ikke beregnet fastsettelsesrenter. Det ble ikke ilagt tilleggsavgift.

Skattekontorets vedtak ble påklaget ved brev fra Advokatfirmaet B AS av 07.03.2016. Skattekontorets utkast til redegjørelse til Sekretariatet ble sendt på innsyn ved brev til Advokatfirmaet B AS av 22.11.2016 (dok. 6). Skattekontoret mottok merknader til redegjørelsen ved brev fra Advokatfirmaet B AS av 04.01.2017 (dok. 7).

I merknadene av 04.01.2017 fremheves to forhold: 1) betydningen av at faktureringsstrukturen er en konsekvens av en tidligere restrukturering i konsernet, og 2) at enkelte av skattekontorets kommentarer i redegjørelsens punkt 5.4.3 ikke synes å være i overensstemmelse med tidligere uttalelser i saken.

Merknadene innebærer ingen nye faktiske eller rettslige anførsler. Skattekontoret omtaler derfor ikke merknadene utover det vi har gjort i dette avsnittet.

Sammen med oversendelsen av redegjørelsen på innsyn, varslet skattekontoret om reduksjon av utgående merverdiavgift med kr 4 168, fordi det i det opprinnelige vedtaket feilaktig var beregnet påslag på utgående fakturaer til C AS.

3.2       Registrering i norske registre

Det [utland] selskapet A («A») ble registrert i Enhetsregisteret [...] 2014 som norskregistrert utenlandsk foretak (NUF) med navn «D» og org.nr. [...] («D»). D er dermed norsk avdeling av A.

D ble registrert i Merverdiavgiftsregisteret ved representant [...] .2014, med virkning fra fjerde termin 2011.

Bakgrunnen for registreringene var at A fikk avslag på søknad om refusjon av norsk merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven § 10-1 ved Skatt x vedtak av 04.12.2012. Begrunnelsen for avslaget var at skattekontoret mente selskapet drev merverdiavgiftspliktig omsetning i Norge, og dermed hadde plikt til å registrere seg i Merverdiavgiftsregisteret.

Da skattekontoret varslet om kontroll 21.03.2013, hadde A ikke søkt om registrering. Selskapet søkte om registrering i Enhetsregisteret året etter ved brev fra Advokatfirmaet B AS av 30.06.2014 og i Merverdiavgiftsregisteret ved brev fra samme datert [...] 2014 (dok. 1).

3.3       D´s virksomhet i Norge

D´s virksomhet i Norge er å levere ulike it-tjenester og tilknyttede produkter i Norge, direkte eller indirekte ved bruk av underleverandører. I 2011–2014, som vedtaket gjelder, hadde selskapet tre oppdrag med tilknytning til Norge:

1) Oppdrag for kunde E («E.») for sluttkunde F AS i Norge. På dette oppdraget brukte D underleverandørene G AS og H AS på stedbundne tjenester i Norge. D mottok faktura fra G AS og H AS, og viderefakturerte dette til E. uten påslag.

2) Oppdrag for kunde I AS i Norge for sluttkunde J ([utland]). På dette oppdraget brukte D underleverandøren K AS på stedbundne tjenester til I AS i Norge.

3) Oppdrag for sluttkunde C AS i Norge. På dette oppdraget brukte D ingen underleverandør på de stedbundne tjenestene i Norge, men utførte dem selv.

3.4 Nærmere om skattekontorets vedtak

Som beregningsgrunnlag for utgående merverdiavgift benyttet skattekontoret kostnadsgrunnlaget pluss et påslag. Kostnadsgrunnlaget var alle fakturaene som gjaldt oppdrag i Norge – inngående fakturaer fra underleverandørene G AS, H AS, K AS, og utgående fakturaer til C AS. Når det gjelder de konkrete beløpene, la skattekontoret det som fremgår av brev fra Advokatfirmaet B AS av 24.06.2015 om tilsvar til varsel (dok. 3 – «tilsvaret») til grunn for avgiftsberegningen før påslag. Påslaget ble satt til 4 %. Vedtaket innebar dermed at sum utgående merverdiavgift ble fastsatt til kr 3 375 617:

[...]

Fradragsberettiget inngående merverdiavgift ble fastsatt til kr 3 141 583, i tråd med det selskapet hadde opplyst i tilsvaret. Netto etterberegnet utgående merverdiavgift ved vedtaket ble dermed kr 234 034.

[...]

Klagen datert 7. mars 2016 ble sammen med skattekontorets redegjørelse og sakens dokumenter mottatt i Sekretariatet for Skatteklagenemnda 11 januar 2017.

Utkast til innstilling ble sendt på innsyn til klagers fullmektig 2. mai 2018. Fristen for å gi merknader ble forlenget til 25. mai 2018. Sekretariatet har ikke mottatt merknader til innstillingen.

 

Skattepliktiges anførsler

Skattekontoret har gjengitt den skattepliktiges anførsler slik:

«Klagen gjelder bare den delen av saken som gjelder påslagssats på viderefakturering internt i A-konsernet (klagen side 1 avsnitt 3):

«På vegne av selskapet påklages vedtaket om etterberegning av merverdiavgift hva gjelder sats på påslag for «pass through transactions» (viderefakturering) mellom aktuelle selskaper i A-konsernet. Klagen til Klagenemnda for merverdiavgift er derfor begrenset til å gjelder spørsmålet om internprisingsmetode og påslagssats. Selskapet aksepterer vedtaket slik det foreligger for øvrig.»

D hovedanførsel er at transaksjonene mellom D og E. er «pass through transactions», og at påslagssatsen derfor må være 1 % (klagen 1 avsnitt 4, jf. også side 3 punkt 3 avsnitt 2):

«D´s hovedanførsel er at i de aktuelle transaksjoner (viderefakturering) mellom D og E. (E), er tale om ‘pass through transactions’ i henhold til konsernets egne retningslinjer for internprising (A´s Transfer Pricing Policy'). Ved ‘pass through transactions’, skal det i henhold til selskapets utarbeidede internprisingsmetode beregnes et påslag på 1% for påløpte administrative kostnader.»

I forlengelsen av dette anfører D at selskapets internprisingsmetode og påslagssats må legges til grunn ved fastsetting av beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift (klagen side 3 punkt 3 avsnitt 2).»

Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert klagen slik:

«5.1      Avgrensning av klagen

Klagen gjelder bare den delen av saken som gjelder påslagssats på viderefakturering internt i A-konsernet, jf. sitat i punkt 4 over.

Skattekontoret forstår dette slik at klagen derfor kun gjelder den delen av etterberegningen som gjelder tjenester til kunde E., dvs. påslag på fakturaene fra G AS og H AS. Dette fordi det bare var i dette kundeforholdet at det fant sted en viderefakturering innen A-konsernet – faktura fra D som underleverandør til E. som hovedleverandør til sluttkunde C AS.

Skattekontoret forstår det dermed slik at D aksepterer en påslagssats på 4 % på fakturaene fra underleverandør K AS, altså på fakturaene fra D til J AS for tjenester K AS har utført.

5.2       Påklaget beløp

Vedtaket innebar en påslagssats på 4 %. D aksepterer en påslagssats på 1 %. Påklaget beløp utgjør dermed differansen mellom merverdiavgiften av 4 % påslag og 1 % påslag på fakturaene fra G AS og H AS, dvs. kr 87 097:

[...]

5.3       Rettslig utgangspunkt

Saken gjelder fastsettelse av beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift. Hovedregelen følger av merverdiavgiftsloven § 4-1 første ledd første punktum: beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift er «vederlaget». Dersom det er et interessefellesskap mellom selger og kjøper, kommer merverdiavgiftsloven § 4-4 første ledd i tillegg:

«Består det et interessefellesskap mellom leverandør og mottaker av varer og tjenester, og dette interessefellesskap må antas å kunne føre til en annen fastsettelse av vederlaget enn om det ikke hadde foreligget, kan beregningsgrunnlaget ikke settes lavere enn den alminnelige omsetningsverdien.»

Bestemmelsen i § 4-4 første ledd innebærer at dersom det er et interessefellesskap mellom selger og kjøper, skal beregningsgrunnlaget etter § 4-1 ikke settes lavere enn «den alminnelige omsetningsverdien», selv om denne er høyere enn det faktiske vederlaget kjøper har betalt.

Det består et interessefellesskap mellom leverandør D og mottaker E.

Selskaper i A-konsernet følger i A-konsernets internprisingsretningslinjer (dok. 8 – «A´s Transfer Pricing Policy») for fakturering seg imellom. Dette viser i seg selv at interessefellesskapet mellom D og E. påvirker prisen på varer og tjenester dem imellom. Det er dessuten ikke sannsynlig at D ville ha fakturert eksterne uten påslag, slik selskapet gjorde overfor E.

Skattekontoret mener derfor interessefellesskapet mellom D og E. «må antas å kunne føre til en annen fastsettelse av vederlaget enn om det ikke hadde foreligget».

Skattekontoret mener derfor vilkårene i merverdiavgiftsloven § 4-4 for å fastsette beregnings-grunnlaget etter § 4-1 første ledd til «ikke (…) lavere enn den alminnelige omsetningsverdien» er oppfylt.

Neste spørsmål er derfor hva som er den alminnelige omsetningsverdien på tjenester levert av D til E.

5.4       Alminnelig omsetningsverdi

5.4.1     Vurderingstema

D benyttet G AS og H AS som underleverandør for de stedbundne tjenestene til C AS i Norge. D mottok faktura fra G AS og H AS, og viderefakturerte dette til E.

Alminnelig omsetningsverdi på tjenester levert av D til E. vil derfor reflekteres av hvilket påslag selskapet gjør på fakturaene fra G AS og H AS, når selskapet fakturerer til E.

Spørsmålet er derfor hvilken påslagssats som reflekterer alminnelig omsetningsverdi på tjenester levert av D til E.

5.4.2     Anførsel om påslagssats

D mener påslagssatsen må være 1 %. Begrunnelsen for dette er at forholdet mellom D og E. etter selskapets oppfatning er en «pass through transaction» slik dette er definert i A´s Transfer Pricing Policy. Selskapet mener at det A Transfer Pricing Policy sier om slike transaksjoner, må gjelde for beregningen av grunnlaget for utgående merverdiavgift i Norge.

Som faktisk grunnlag for at forholdet mellom D og E. er en «pass through transaction», og at 1 % påslag er riktig, anfører D at selskapet tilfører tjenesten lite:

«D utfører kun helt ubetydelig arbeidsinnsats i forbindelse med arbeidet som utføres av underleverandør utover å sørge for viderefakturering til E.» (klagen side 2 avsnitt 2)

«Det sentrale [med ‘pass trough transactions’] er at selskapet som kjøper inn varer og tjenester fra tredjepart, ikke tilfører disse en tilleggsverdi.» (klagen side 2 avsnitt 3

«Videre framheves det at D ikke har tilført tilleggsverdi på varene og tjenestene som er innkjøpt fra tredjepart og levert til E.» (klagen side 4 avsnitt 2)

«Når påslagssatsen skal vurderes, må det tillegges vekt at D´s aktivitet i Norge er svært lav, og at aktiviteten utelukkende er knyttet til en løpende kontraktsforbindelse med underleverandør som sørger for levering i henhold til kontrakt.» (klagen side 4 avsnitt 4)

5.4.3     Avgiftsplikt for tjenesten D har utført

Det er enighet om at det at D benytter G AS og H AS som underleverandører for stedbundne tjenester i Norge, medfører avgiftsplikt til Norge for D for de tjenestene D leverer til E. ved bruk av disse underleverandørene.

Et vilkår for avgiftsplikt er at foretaket har «omsetning», jf. merverdiavgiftsloven § 2-1 første ledd og § 3-1 første ledd. Enigheten om avgiftsplikten innebærer derfor at det også er enighet om at det foreligger en «omsetning» mellom D og E., altså at D omsetter tjenester til E., slik dette er definert i merverdiavgiftsloven § 1-3 første ledd bokstav a.

I motsetning til en vare, kan en tjeneste i seg selv ikke omsettes flere ganger. For at en tjeneste som leveres gjennom en underleverandør skal være omsatt videre, må den som videreomsetter tilføre noe mer til tjenesten overfor sin kunde, enn det underleverandøren gjør.

For at det skal foreligge omsetning mellom D og E., må derfor D tilføre tjenesten noe mer enn det G AS og H AS leverer til D.

At det er enighet om avgiftsplikten, innebærer derfor også at det er enighet om at D overfor E tilfører tjenestene noe utover det G AS og H AS leverer til D.

Dersom situasjonen er slik som beskrivelsen av hva en «pass through transaction» er (se klagen side 3 avsnitt 3), tilfører ikke D tjenesten noe overfor E. Da foreligger det ingen omsetning mellom disse, ingen omsetning i Norge for D hva gjelder tjenestene levert av G AS og H AS, og heller ingen avgiftsplikt for D.

At D mener forholdet mellom selskapet og E. er en «pass through transaction», henger derfor etter det skattekontoret kan se ikke sammen med selskapets synspunkt om at det at D benytter G AS og H AS som underleverandører for stedbundne tjenester i Norge, medfører avgiftsplikt for dette for D i Norge.

I vedtaket viser skattekontoret til [...] Contract datert 19.12.2012/09.01.2013 mellom D og H AS som bevismoment for at D tilfører tjenestene levert av G AS og H AS noe overfor E (vedtaket side 8 avsnitt 4 og 5). I vedtaket har skattekontoret også lagt vekt på at D har ansvar og risiko overfor E. for levering av tjenestene G AS og H AS leverer (vedtaket side 8 avsnitt 6).

Til dette har D anført følgende (klagen side 3 siste avsnitt):

«Vi kan ikke se at selskapets kontrakt med E regulerer ansvar og risiko som kan tillegges avgjørende vekt i denne sammenheng. Det er på det rene at D ikke mottar vederlag for ansvar og risiko i forbindelse med kontrakten med E. Mye taler for at det ville eksistert en annen transaksjon og prisingsmetode mellom D og E dersom D skulle bære risiko i forbindelse med kontrakten. Vi mener de reelle forhold skal legges til grunn og at et spørsmål om ansvar og risiko ikke er relevant med tanke på påslagssatsen på ‘pass through transactions’.»

Skattekontoret er enig i at de reelle forhold skal legges til grunn. Det er imidlertid ingen tvil om at D har rettigheter og forpliktelser i avtaleforholdet mellom D og underleverandøren. Skattekontoret har ikke mottatt dokumentasjon eller annet som sannsynliggjør at disse forpliktelsene i realiteten påligger E., og ikke D. At D ikke har mottatt vederlag for dette fra E., kan etter det skattekontoret forstår ikke skyldes annet enn interessefellesskapet.

Skattekontoret mener etter dette det er sannsynlig at D har ansvar og risiko overfor E. for levering av tjenestene G AS og H AS leverer.

Ut fra dette, og at det er enighet om at det foreligger omsetning mellom D og E., legger skattekontoret til grunn at D faktisk har tilført tjenestene noe overfor E, utover det G AS og H AS har levert til D.

5.4.4     Påslagssats – vurdering

Som begrunnelse for at påslagssatsen må være 1 %, har D har anført at kontraktsvilkårene med den eksterne sluttkunden er armlengdes (klagen side 4 avsnitt 3):

«Med tanke på overholdelse av armlengdeprinsippet, anføres det fra selskapets side at kontraktsverdien mellom kontraherende part (D) og tredjepart er armlengdes (inngått mellom uavhengige parter til markedsverdi) og at det derfor ikke skal tillegges et påslag (ut over 1%) på den interne transaksjonen (viderefakturering).»

Skattekontoret bemerker til dette at når D først har tilført tjenestene noe, og dermed yter en tjeneste overfor E., må det ligge inne et fortjenesteelement. En påslagssats på 1 % vil dekke D´s administrative kostnader, jf. A Transfer Pricing Policy side 30, men ikke reflektere et fortjenesteelement. Påslag på 1 % er dermed for lavt.

Som begrunnelse for at påslagssatsen må være 1 %, har D har også anført at A´s Transfer Pricing Policy må legges til grunn (klagen side 3 avsnitt 6). Skattekontoret bemerker til dette at det er merverdiavgiftsloven §§ 4-1 flg. som gjelder for fastsettelsen av det norske merverdiavgiftsgrunnlaget i Norge. Hvorvidt A´s Transfer Pricing Policy er fulgt ved faktureringen eller ikke, har derfor ikke betydning for fastsettelsen av det norske avgiftsgrunnlaget.

I vedtaket er påslagssatsen på 4 % begrunnet på følgende måte (vedtaket side 10 avsnitt 1–3):

«A´s Transfer Pricing Policy side 13 viser at en hovedmetode for prising innad i konsernet er kostplus metoden basert på indirekte kostnader + 10 % margin eller 4% på totalkostnader i tilfelle med full risiko for leveransen.

Med utgangspunkt i dette finner skattekontoret at omsetningsverdi ikke kan settes lavere enn innkjøpskostnader pluss 4 % påslag til dekning av de tilknyttede administrasjonskostnader, risiko og fortjeneste på de omsatte avgiftspliktige varer og tjenester.

Skattekontoret har som støtte for skjønnet også sett hen til at A´s driftsresultat før renter og skatt (EBIT) for 2013 i snitt har vært 4,21%. Skjønnsutøvelsen sees på denne bakgrunn å utgjøre et forsvarlig skjønn.»

Skattekontoret har dermed sett hen til A´s Transfer Pricing Policy ved fastsettelsen av påslagssats, selv om denne i seg selv ikke har rettslig betydning for merverdiavgiftsbehandlingen i Norge. I tillegg har skattekontoret tatt hensyn til A´s fortjenestemargin på andre transaksjoner.

Ut fra klagen synes det også som D´s aksepterer påslagssats på 4 % til den eksterne kunden J. Skattekontoret har ikke mottatt informasjon om at D utfører utvidede oppgaver for dette selskapet enn overfor E.

Skattekontoret mener derfor det er klart at den alminnelige omsetningsverdien tjenester levert av D til E., dvs. på tjenester D tilfører overfor E utover det underleverandørene G AS og H AS leverer, tilsvarer en påslagssats på minst 4 %.

5.4.5     Anførsel om urimelig påslag

D har anført at en påslagssats på 1 % betyr at vederlaget for tjenestene D yter blir høyt nok, og at påslag utover dette vil være urimelig (klagen side 4 avsnitt 5 og 6):

«Videre må det også vektlegges at vederlagene for tjenestene som blir levert i Norge er betydelige, slik at en påslagssats på 1 % betyr at det oppkreves til dels store beløp til dekning av D´s administrative kostnader.»

«Det må bemerkes at selskapet også mener at en påslagssats utover 1 % må anses som urimelig fordi kontraktene inngått mellom A-konsernet og sluttkunde er utarbeidet og fremforhandlet basert på et beregnet påslag på 1 %.»

Etter det skattekontoret kjenner til, beregnet D ikke noe påslag ved sin viderefakturering til E., og har derfor uansett ikke lagt det avtalte til grunn. Vi kan heller ikke se hvordan prisen i avtalen med sluttkunden påvirkes av hvordan A-konsernet ordner sin interne fakturering.

Av et fakturabeløp på til sammen kr 11 612 973 fra G AS og H AS for 2011–2014, utgjør påslag på 1 % kr 116 130. Skattekontoret kan ikke se at kr 116 130 er et betydelig beløp å oppkreve i vederlag for tjenester ytet i en periode på fire år, tatt i betraktning at dette også skal inneholde et fortjenesteelement, jf. over. Et påslag utover dette er derfor ikke urimelig.

5.4.6     Konklusjon – alminnelig omsetningsverdi

Skattekontorets konklusjon er etter dette at alminnelig omsetningsverdi på tjenester levert av D til E. tilsvarer en påslagssats på minst 4 %.

5.5       Konklusjon – avgiftsgrunnlaget

Skattekontoret mener etter dette at beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift på fakturaer fra D til E må settes til kostnadsgrunnlaget, dvs. fakturasummen på fakturaene fra underleverandørene G AS og H AS, pluss et påslag på minst 4 %.

6          Konklusjon

Skattekontorets konklusjon er etter dette at den påklagde delen vedtaket av 02.02.2016 må     fastholdes.»

 

Sekretariatets vurderinger

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd. Klagen er rettidig mottatt, og saken tas opp til behandling etter skatteforvaltningsloven § 13-4.

Sekretariatet som forbereder saker for Skatteklagenemnda, bemerker at saksbehandlingsreglene i merverdiavgiftsloven og forvaltningsloven er opphevet og erstattet av ny skatteforvaltningslov fra 1. januar 2017. Saken gjelder etterberegning etter merverdiavgiftsloven § 18-1 første ledd bokstav b. Bestemmelsen er fra 1. januar 2017 videreført i skatteforvaltningsloven § 12-1 første ledd. Dette medfører ikke realitetsforskjell for denne saken.

Sekretariatet, som forbereder saker for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage ikke tas til følge. Sekretariatet slutter seg i det vesentligste til skattekontorets begrunnelse i vedtak og redegjørelsen gjengitt over, men vil knytte noen kommentarer til enkelte vurderingsmomenter.

Det som er omtvistet i saken er hvilken påslagssats som reflekterer alminnelig omsetningsverdi på tjenester levert fra et konsernselskap til et annet ved viderefakturering fra ekstern underleverandør.

Sekretariatet bemerker at utgangspunktet etter merverdiavgiftsloven § 4-1 første ledd er at det er «vederlaget» som er beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift. Dersom det foreligger et interessefellesskap mellom selger og kjøper skal beregningsgrunnlaget likevel ikke settes lavere enn «den alminnelige omsetningsverdien». Det følger av merverdiavgiftsloven § 4-4 første ledd. Det innebærer at om det foreligger et interessefellesskap så skal alminnelig omsetningsverdi legges til grunn, selv om denne er høyere en det vederlaget som faktisk er betalt.

I dette tilfellet foreligger det et interessefellesskap mellom leverandør D og mottaker E.

Virksomheten var verken registrert i Enhetsregisteret eller i Merverdiavgiftsregisteret da kontroll ble varslet. I skattekontorets vedtak ble det lagt til grunn at virksomheten har hatt merverdiavgiftspliktig omsetning i Norge som gjelder levering av stedbundne IT-tjenester og tilknyttede produkter, enten direkte eller ved bruk av underleverandører. Skattepliktige har i den kontrollerte perioden hatt tre oppdrag med tilknytning til Norge. Som beregningsgrunnlag for utgående merverdiavgift ble kostnadsgrunnlaget pluss et påslag benyttet. Kostnadsgrunnlaget var alle fakturaene som vedrørte oppdragene i Norge. Det ble benyttet de beløp som skattepliktige selv oppgav i sitt tilsvar til varsel om etterberegning, pluss et påslag på 4 %. I tillegg ble det innrømmet fradrag for inngående merverdiavgift, også dette i tråd med skattepliktiges egne opplysninger i tilsvaret.

Sekretariatet legger til grunn at klagen bare omfatter den delen av etterberegningen som gjelder de tjenestene D har utført for E. Skattepliktige anfører at dette er «pass through transactions» og at påslagssatsen derfor må være 1 %. Det begrunnes med at selskapet kun utfører en ubetydelig arbeidsinnsats i forbindelse med det arbeid som utføres av underleverandør, at det ikke tilføres noen tilleggsverdi og at selskapets aktivitet i Norge er lav. Videre anføres at det er selskapets internprisingsmetode og påslagssats som må legges til grunn når beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift skal fastsettes.

En tjeneste som leveres av en underleverandør må tilføres noe for at den skal anses omsatt videre. Forutsetningen for avgiftsplikt i dette tilfellet er at det finner sted en slik omsetning. Sekretariatet legger til grunn at skattepliktige i henhold til inngåtte avtaler må anses å ha tilført tjenestene noe. I tillegg må skattepliktige anses å ha ansvar og risiko overfor E for de tjenestene som underleverandørene leverer. Forholdet mellom D og E. må derfor anses som mer enn bare en «pass through transaction» som skattepliktige anfører.

Spørsmålet er hva som anses å utgjøre den alminnelige omsetningsverdien på de leverte tjenestene. Sekretariatet enig med skattekontoret i at en påslagssats på 1 % er for lav til også å skulle dekke et fortjenestelement. Ved valg av påslagssats på 4 % er det tatt utgangspunkt i selskapets Transfer Pricing Policy hvor det framgår at en hovedmetode for prising innad i konsernet er kostplus metoden basert på indirekte kostnader + 10 % margin eller 4 % på totalkostnader i tilfelle med full risiko for leveransen. Det er lagt til grunn at omsetningsverdien ikke kan settes lavere enn innkjøpsverdien + 4 % påslag til dekning av administrasjonskostnader, risiko og fortjeneste. At D hadde et driftsresultat før renter og skatt for 2013 som i snitt var på 4,21 %, ble også tatt med i vurderingen. I tillegg er selskapets tjenestemargin på andre transaksjoner vektlagt.

 

Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas ikke til følge.

 

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Alminnelig avdeling 02

Medlemmene Folkvord, Holst Ringen og Karlsen Sunde sluttet seg til sekretariatets innstilling.

Det ble 16. juli 2018 fattet slikt

                                                           v e d t a k:

Klagen tas ikke til følge.