Lovhenvisninger: Skatteloven: § 14-6 nr. 1., § 6-3 , § 2-10

Saksforholdet

Skattekontoret har i sin redegjørelse for saken iht. skatteforvaltningslovens §13-6 fjerde ledd opplyst følgende om saksforholdet:

"Den skattepliktige ble separert fra ektefellen A dd.mm.år. Skattepliktige og ektefellen hadde underskudd til fremføring fra [år] med henholdsvis kr  [...] og kr [...].

I brev av dd.mm.år kom skattepliktige med ny egenfastsetting for inntektsåret [år]. Det ble opplyst at den skattepliktige hadde inngått avtale med den fraseparerte ektefellen om at skattepliktige kunne benytte ektefellens fremførbare underskudd fra og med [år]. Posten for fremførbart underskudd ble derfor økt til kr  [...]. I skattemeldingen for inntektsåret [år] krevde den skattepliktige fradrag for fraseparerte ektefelles ubenyttede fremførbare underskudd med kr  [...] i tillegg til eget fremførbare underskudd med kr  [...]. Vedlagt skattemeldingen lå avtale mellom den skattepliktige og fraseparert ektefelle som bekreftet at skattepliktige skulle benytte seg av ektefellens fremførbare underskudd.

Skattekontoret varslet om endring av skattefastsettingen for inntektsåret [år] og [år] i brev av dd.mm.år. Det ble vist til følgende rekkefølge ved avregning av underskudd:

• mot annen egen inntekt i samme år i samme kommune
• deretter mot annen egen inntekt i samme år i andre kommuner
• deretter mot ektefelles inntekt i samme år
• deretter fremføring av udekket del til avregning mot egen inntekt senere år,
• deretter eventuell rest udekket del mot inntekt hos ektefelle senere år.

Ettersom ekteparet ble separert dd.mm.år mente skattekontoret at det uansett ikke var noen rett til overføring av fremførbart underskudd mellom de fraseparerte ektefellene. Skattekontoret varslet at det fremførbare underskuddet for inntektsåret [år] skulle være kr  [...]. For inntektsåret [år] ble det foreslått fradrag for det resterende underskudd fra [år] med kr  [...].

Den skattepliktige var ikke enig i skattekontorets varsel. Det ble vist til Skatteklagenemndas avgjørelse i stor avdeling (NS 4/2018) der flertallet mente at fraseparerte ektefeller kunne avtale at fremførbart underskudd skulle fordeles mellom dem.

Skattekontoret fattet vedtak dd.mm.år. Skattekontoret fastholdt at det kun er ektefeller som kan benytte fremførbart underskudd seg imellom. Skattekontoret mente derfor at Skatteklagenemndas avgjørelse i sak 4/2018 strider mot gjeldende rett. Det ble foretatt ny skattefastsetting for inntektsårene [år] og [år] i henhold til varselet. Det ble pr. telefon innvilget utsatt klagefrist til dd.mm.år. Den skattepliktige klaget på vedtaket i brev av dd.mm.år."

Partsinnsyn

Sekretariatets utkast til innstilling ble sendt på innsyn til skattepliktige den dd.mm.år. Fristen for å inngi merknader til sekretariatets innstilling var 14 dager, og utløp dd.mm.år. Skattepliktige har så langt ikke kommet med kommentarer til innstillingen, og den sendes derfor over til Skatteklagenemnda for avgjørelse.

Skattepliktiges anførsler

Skattekontoret har gjengitt den skattepliktiges anførsler slik:

"Den skattepliktige viser til Skatteklagenemndas vedtak i sak nr 4/2018. Skattepliktige viser til flertallets argumentasjon i vedtaket, og at den samme begrunnelsen gjør seg gjeldende i skattepliktiges sak. Skattepliktige mener derfor at skattepliktige må kunne benytte seg av fraseparerte ektefelles fremførbare underskudd."

Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert klagen slik:

"Den skattepliktige har fått utsatt klagefrist til dd.mm.år. Klagen er datert dd.mm.år og er dermed fremmet innen klagefristen.

Spørsmålet i saken er om det er hjemmel til å benytte fremførbart underskudd fra fraseparert ektefelle.

Det rettslige utgangspunkt er skatteloven § 14-6 nr. 1. Det gis fradrag for underskudd som skattepliktig har hatt i et forutgående år. Underskudd i et tidligere år skal være fratrukket i sin helhet før det gis fradrag for underskudd i et senere år. Bestemmelsen gir adgang til fremføring av det underskudd som fremkommer etter samordning av inntekter og fradrag fra skattyterens ulike inntektskilder i og utenfor virksomhet. Om samordning av inntekter og fradrag i det enkelte inntektsår, se skatteloven § 6-3. Fremføringsadgangen omfatter underskudd i den utstrekning det ikke er kommet til fradrag i ektefelles eller barns inntekt i underskuddsåret, som følge av sambeskatningsreglene i kap. 2. Hovedregelen er altså at ektefeller skattlegges under ett, jf skatteloven § 2-10. Har den ene ektefellen underskudd hhv. underbalanse, vil skattlegging under ett lede til at dennes underskudd kommer til fradrag i den annens overskudd.

Utgangspunktet er altså at at det kun er ektefeller som kan nyttiggjøre seg av udekket underskudd som ikke er benyttet av den andre ektefellen. Dersom ektefellene har blitt separert i løpet av inntektsåret skal de likevel skattlegges hver for seg jf. skatteloven § 2-12 litra b. Følgelig gjelder dette også så lenge de er separert. 

Skatteklagenemnda fattet vedtak i sak NS 4/2018 som omhandlet spørsmål om skattepliktig kan overføre fremførbart underskudd fra fraseparert ektefelle. Sakens faktum og juridiske vurderinger bærer klare likhetstrekk med denne saken. Det tidligere ekteparet ble skilt i [år], etter å ha vært gift i en årrekke. Mannen hadde, fra flere år tilbake, pådratt seg en negativ alminnelig inntekt, slik at han hadde fremførbare underskudd han kunne bruke etterfølgende år. Ifølge opplysninger fra kvinnen inngikk hun og eksmannen en avtale i forbindelse med skilsmissen i [år] hvor de ble enige om at det fremførbare underskuddet skulle deles. Hun mottok også en oversikt fra sin eksmann over hva som var igjen av underskuddet, og det fremkom at hun skulle ha cirka [...] av underskuddet. Kvinnen førte opp fremførbart underskudd i henhold til avtalen. I [år] brukte hun knappe [...] kroner av det fremførbare underskuddet, i [år] var beløpet [...] kroner og i [år] var det [...] kroner. Mannen som ikke hadde redusert sin del av det fremførbare underskuddet tilsvarende, mente at det ikke forelå noen avtale. Han anførte derfor at kvinnen ikke kunne benytte seg av underskuddet. Skattekontoret nektet kvinnen underskuddet. 

I klagerunden fastslo skattekontoret at det i tidligere korrespondanse ble uttrykt at man i praksis kunne godta en overføring mellom tidligere ektefeller dersom ektefellene er enige om dette. Skattekontoret mente at dette muligens var praksis som er blitt benyttet, men skattekontoret kunne ikke se at dette var en allmenn praksis som er uttalt i f.eks. lignings-ABC. I sekretariatets redegjørelse ble det fastholdt at fraseparerte ektefeller kunne benytte seg av hverandres fremførbare underskudd. Sekretariatet viste imidlertid til den praksis som skattekontoret mente forelå på området. Det ble pekt på at en slik praksis i så fall bare gjør seg gjeldende når partene er enig om at det skulle foretas en slik fordeling. I den aktuelle saken forelå det ikke en slik enighet. Sekretariatet mente derfor at partene ikke kunne benytte seg av hverandres fremførbare underskudd.

Skatteklagenemndas flertall på tre medlemmer mente at det var grunnlag for at partene kunne benytte underskuddet seg imellom. Det ble vist til at det synes som om ligningspraksis gir adgang til å foreta en fordeling av fremførbare underskudd. Flertallet mente at en slik adgang til å fordele det fremførbare underskuddet i forbindelse med ektefelleskifte har gode grunner for seg. For øvrig ble det pekt på at skattemyndighetene bør avklare i hvilket omfang det foreligger en slik ligningspraksis som vist til ovenfor. Mindretallet på to medlemmer var enig i sekretariatets vurdering om at underskuddet [ikke] kunne fordeles.

Skattekontoret mener at reglene om at separerte ektefeller skal skattlegges hver for seg må sees i sammenheng med adgangen til å benytte ubenyttet restunderskudd fra ektefelle. De materielle reglene gir etter skattekontorets syn derfor ikke adgang til at fraseparerte ektefeller kan benytte underskudd som ikke er benyttet av den annen part. Skattekontoret forstår det slik at Skatteklagenemnda ikke er uenig i denne regelverkstolkningen.

Spørsmålet er dermed om de fraseparerte ektefellene likevel kan avtale seg imellom at den annen part skal kunne benytte seg av den andres fremførbare underskudd som en del av seperasjon/skillsmisseoppgjør.

Som utgangspunkt kan ikke skattesubjekter avtale en overføring av skattemessige posisjoner (inntekt/fradrag) seg imellom. Det finnes noen få unntak, blant annet for ektefeller. Disse unntakene er lovfestet. Oppgjør i forbindelse med skilsmisse og seperasjon er et privatrettslig oppgjør mellom partene. En slik avtale skiller seg i prinsippet ikke fra andre privatrettslig avtaler og kan følgelig ikke gi noen utvidet rett til å avtale overføring av skattemessige posisjoner. Dersom man skulle åpne for en slik adgang ved slike oppgjør vil man risikere uheldige skattemessige tilpasninger mellom partene.

Det er anført at man likevel må godta en slik overføring av underskudd som følge av bindende ligningspraksis på området. I likhet med annen forvaltningspraksis stilles det krav til fasthet og langvarighet for å akseptere at det foreligger ligningspraksis. Høyesterett har i Norsk Retstidende (Rt.) 1975 side 992 uttalt at det stilles særlige krav til fastheten og varigheten av ligningspraksis når den danner praksis for en fremgangsmåte som er i strid med skatteloven. Etter skattekontorets oppfatning er en avtale om at fremførbart underskudd skal kunne fordeles mellom fraseparerte ektefeller i strid med skattelovens prinsipp om at fradrag ikke kan avtales overført mellom skattesubjekter. Det stilles altså ekstra store krav til at ligningspraksisen strekker seg over lang tid og er praktisert ensartet.

Skattekontoret kjenner ikke til konkrete saker der en fordeling av fremførbart underskudd mellom fraseparerte ektefeller har vært godkjent. Det kan likevel ikke utelukkes at det i enkeltsaker eller hos enkelte skattekontoret har vært akseptert at partene har foretatt en slik disposisjon. Etter skattekontorets oppfatning er en slik eventuell praksis uansett ikke tilstrekkelig langvarig og ensartet for at den skal anses som bindende ligningspraksis. Skattekontoret mener derfor at Skatteklagenemndas vedtak NS nr. 4/2018 beror på en feil rettsanvendelse. Følgelig kan det ikke aksepteres at fraseparerte ektefeller kan avtale å benytte fremførbart underskudd seg imellom."

Sekretariatets vurderinger

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd.

Sekretariatet, som forbereder saker for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage ikke tas til følge. Nedenfor følger en kort oppsummering av sakens faktiske side, samt en nærmere redegjørelse for sekretariatets vurderinger.

Sakens faktiske side

Det fremgår av saken at skattepliktige og ektefellen ble separert dd.mm.år. Skatteoppgjøret for inntektsåret [år] viser at skattepliktige hadde underskudd til fremføring på kr  [...], mens skattepliktiges daværende ektefelle hadde et underskudd til fremføring på kr  [...].

I brev av dd.mm.år kom skattepliktige med ny egenfastsetting for inntektsåret [år] hvor fremførbart underskudd ble økt med kr  [...]. Det ble i den sammenheng vist til vedlagt avtale hvor tidligere ektefelle bekreftet at skattepliktige kunne benytte ektefellens fremførbare underskudd fra og med inntektsåret [år].

I brev av dd.mm.år varslet skattekontoret om endring av skattefastsettingen for inntektsåret [år] og [år]. Skattekontoret la her til grunn at det ikke var anledning til å overføre fremførbart underskudd mellom de fraseparerte ektefeller.

Tilsvar på varselet ble inngitt dd.mm.år. Under henvisning til Skatteklagenemndas avgjørelse i stor avdeling (NS 4/2018) fastholdt skattepliktige sitt krav om å få overført ektefellens fremførbare underskudd.

Skattekontoret fattet vedtak dd.mm.år. Her fastholdt skattekontoret at det kun er ektefeller som kan benytte fremførbart underskudd seg imellom.

Den skattepliktige klaget på vedtaket i brev av dd.mm.år.

For en nærmere redegjørelse av sakens faktiske side vises det til skattekontorets vedtak, samt skattekontorets redegjørelse til sekretariatet som er inntatt over under saksforholdet.

Med utgangspunkt i skattekontorets vedtak og skattepliktiges anførsler i klagen legger sekretariatet til grunn at grunnlaget for de fremførbare underskuddene for [år] ikke er omtvistet.

Det sentrale spørsmålet i saken blir etter dette om det etter gjeldende rett er anledning til å overføre/fordele fremførbart underskudd mellom separerte ektefeller. Før en går nærmere inn på dette vil sekretariatet først gå gjennom de aktuelle reglene om fremføring av underskudd og sambeskatning av ektefeller.

Rettslig utgangspunkt

En sentral oppgave i skattemyndighetenes arbeid med fastsettingen er å fastslå hvilke inntekter og fradrag som tilhører det enkelte skattesubjekt. Skattelovens grunnleggende utgangspunkt er at formue, jf. kap. 4, inntekter jf. kap. 5 og fradrag jf. kap. 6 skal tilordnes det skattesubjekt som; faktisk eier formuesgodet, har oppebåret inntekten eller har pådratt seg fradragsberettigede kostnader.

Spørsmålet om tilordning er ikke direkte regulert i skattelovgivningen. Samtidig er det klart at både praksis og teori bygger på en forutsetning om reglenes eksistens. Dette kommer blant annet klart til uttrykk i Zimmers Skatterett (7. utgave) s. 115 under pkt. 4.7, hvor det under gjennomgangen av hovedregelen om tilordning blir påpekt at:

«Reglene om tilordning må anses for å være nedfelt implisitt i de enkelte skatteregler»

Parallelt med spørsmålet om tilordning må skattemyndighetene vurdere skattesubjektets skatteposisjon mot den aktuelle inntekten/fradraget. Begrepet skatteposisjon er ikke regulert i loven, men er omtalt i juridisk teori som en grunnleggende regel i skatteretten. Begrepet innebærer at de vilkårene som en skatteregel oppstiller, som hovedregel må være oppfylt hos det aktuelle skattesubjektet. Sekretariatet viser i den sammenheng til Zimmers Skatterett 7. utgave på side 114, under pkt.  4.6, 2. avsnitt hvor det heter:

«Begrepet skatteposisjon refererer seg til en bestemt skattyters stilling etter en bestemt skatteregel på et gitt tidspunkt»  

Videre i første avsnitt på side 115 slås det fast at:

«En konsekvens av hovedregelen om at de vilkår som en skatteregel oppstiller, må være oppfylt hos vedkommende skattyter, er at skatteposisjoner ikke uten særskilt holdepunkt kan overføres fra et skattesubjekt til et annet.»  [sekretariatets utheving]

Særskilt holdepunkt betyr i denne sammenheng at et eventuelt unntak fra hovedregelen, i utgangspunktet må ha hjemmel i lov. Fra skatteloven har vi flere eksempler på slike unntaksbestemmelser, hvor det er gitt adgang til å overføre skattemessige posisjoner.

Reglene om felles beskatning av ektefeller i skattelovens § 2-10 er et slikt unntak fra hovedregelen.

Sekretariatet vil for ordens skyld påpeke at regelen har blitt endret flere ganger de seneste årene. Endringene har sammenheng med endringer i reglene om klassefastsettelse. Etter gjeldende rett (fom. inntektsåret 2020) er det bare formuesbeskatningen som er gjenstand for fellesbeskatning. Klagen gjelder inntektsårene [år] og [år], og for disse årene hjemlet bestemmelsen også felles beskatning av inntekter. Dagjeldende § 2-10 «Ektefeller skattlegges under ett for begges formue og inntekt når ikke annet er bestemt i denne lov»

På fradragssiden er reglene om felles beskatning av ektefeller fulgt opp av flere bestemmelser. Fordeling av underskudd mellom ektefeller reguleres i skattelovens § 6-3, tredje ledd, mens den direkte hjemmelen for fremføring av underskudd er gitt i skatteloven 14-6 nr. 1. Av bestemmelsen i § 14-6 fremgår det at det gis fradrag for underskudd som omfattes av 6-3 første ledd, som skattyteren har hatt i et forutgående år.

Den grunnleggende forutsetningen for felles beskatning av ektefeller er at partene er gift ved utgangen av det aktuelle inntektsåret. I denne saken er det ubestridt at ektefellene var separert ved utgangen av inntektsåret [år], og at de følgelig ikke var omfattet av reglene om fellesbeskatning av ektefeller.

Overføring av skattemessige posisjoner etter samlivsbrudd

Som grunnlag for sitt krav har skattepliktige vist til Skatteklagenemndas vedtak i sak NS 4-2018 hvor det ble lagt til grunn at skattemyndighetene gjennom sin praksis har godkjent at tidligere ektefeller har anledning til å fordele fremførbart underskudd selv om de ikke var gift ved utgangen av det aktuelle inntektsåret.

Sekretariatet er enig med skattepliktige i at nevnte avgjørelse i det alt vesentlige gjelder samme spørsmål som det som er oppe i denne saken, nemlig om det er adgang for tidligere ektefeller å avtale den nærmere fordelingen av den enkelte ektefelles fremførbare underskudd.

Både hensynet til likebehandling og forutberegnelighet tilsier at denne saken i utgangspunktet må avgjøres i tråd med Skatteklagenemndas avgjørelse i sak NS 4-2018.

Som det fremgår av NS 4-2018 er Skatteklagenenmdas vedtak avgitt under dissens 3-2. Av flertallets votum fremgår det at man har lagt avgjørende vekt på skattemyndighetenes praksis. Det er ikke vist til konkrete avgjørelser, men nemndas flertall sier i sitt votum at:

«Nemndas flertall viser til holdepunkter i sakens dokumenter, herunder skattekontorets redegjørelse, som synes å bekrefte en ligningspraksis der det gis adgang til å avtale fordeling av fremførbart underskudd ved skifte i forbindelse med separasjon/skilsmisse.»

I forlengelse av dette uttales det videre at:

«Nemndas flertall viser til at det bør være en oppgave for skattemyndighetene å klargjøre omfanget og fastheten av den ligningspraksis som synes å foreligge, samt gi et bidrag til rettslig avklaring med virkning for fremtidige saker»

Når det gjelder spørsmålet om skattemyndighetenes praksis har skattekontoret i redegjørelsen til sekretariatet vist til at man ikke har funnet holdepunkter for at det foreligger en praksis i tråd med den som er lagt til grunn i Skatteklagenenmdas vedtak NS 4-2018.

Gjennomgang av skattemyndighetenes praksis                                                                          

Under arbeidet med saken har sekretariatet foretatt egne undersøkelser med sikte på å avklare praksis på dette området. I den forbindelse har sekretariatet vært i kontakt med skatteetaten ved avdeling Brukerdialog, som utfører kontroller på personbeskatningsområdet. Her blir det opplyst at det foreligger en egen kontroll som fanger opp skattepliktige med endringer i skattemeldingens post 3.3.11 «fremførbart underskudd». Det innebærer at kontrollen vil fange opp disposisjoner av den type som er tema i vår sak.

Når det gjelder utvalget var det først fra og med inntektsåret 2019 at kontrollen ble utført på hele skattytermassen. Dette har sammenheng med omorganiseringen av skatteetaten. Før dette var det den enkelte skatteregionen som styrte gjennomføringen av kontrollen.

Sammen med selve kontrollen er det også utarbeidet egne rutiner og retningslinjer for saksbehandlingen av de sakene som faller ut på kontrollen. Her blir det gjort rede for skattemyndighetenes syn på de skatterettslige problemstillinger som kontrollen kan avdekke. Det er videre gitt retningslinjer for den praksis som skattekontoret skal legges til grunn ved behandling av sakene. Rent praktisk er dette løst gjennom henvisninger til skatte-ABC som gir nærmere opplysninger om skattemyndighetenes syn på rettsanvendelse og praksis for de aktuelle problemstillingene.  

Brukerdialog har, overfor sekretariatet, bekreftet at rutiner og retningslinjer for kontrollen rent innholdsmessig har vært de samme hele tiden. Det innebærer at samtlige skattepliktige som har falt ut på kontrollen i utgangspunktet skal ha blitt behandlet i tråd med skattemyndighetene gjeldende oppfatning av de aktuelle rettsreglene sik den kommer til uttrykk i Skatte-ABC.

For inntektsåret 2019 var det 387 skattepliktige som falt ut på denne kontrollen, mens tilsvarende tall for 2018 var 457. Det ble ellers opplyst at kontrollen normalt ga utslag på mellom 4-600 saker per år i perioden 2010-2017. Her må en også ta hensyn til at kontrollen også fanger opp skattepliktige som har lavere fremførbart underskudd enn det skattemyndighetene har fastsatt. Etter det en forstår utgjør dette rundt 10 prosent av utslagene på kontrollen.

Etter det Brukerdialog opplyser var det særlig to typer saker som stod for mesteparten av utslagene på kontrollen. For det første var det saker der det var gjennomført endring av skattepliktiges ligning for tidligere år, noe som påvirket størrelsen på underskudd til fremføring i kontroll året. I tillegg til dette var det også mange saker hvor skattepliktige feilaktig hadde lagt til grunn at foreldrefradrag og ulike særfradrag inngikk i grunnlag for beregning av underskudd til fremføring.

Når det gjelder saker om fordeling av fremførbart underskudd mellom tidligere ektefelle opplyser brukerdialog at man ikke har oversikt over hvor mange saker som har falt ut på de årlige kontrollene, men ut fra sammenhengen må det dreie seg om svært få saker. Det de kan si er at dersom dette hadde vært et gjennomgående problem under kontrollene, ville man tatt dette opp som et eget tema i retningslinjene.

Slik Brukerdialog oppfatter det har det aldri vært noe stort antall av disse sakene. I tillegg har man lagt til grunn at skattemyndighetenes syn på praksis rundt de aktuelle rettsreglene har vært avklart, noe som også kommer klart til uttrykk i Skatte-ABC. Brukerdialog understreker samtidig at man ikke kan utelukke at saksbehandler i enkeltsaker kan ha gjort feil og kommet til et resultat som ikke er i tråd med skattemyndighetenes praksis. 

Fra sekretariatet/Skatteklagenemndas egen praksis kan det nevnes at sekretariatet nå behandler en sak som i utgangspunktet gjelder klage på skattekontoret vedtak om dekning av saksomkostninger. Det materielle spørsmålet i vedtaket som danner grunnlaget for kravet om saksomkostninger gjaldt imidlertid spørsmålet om overføring av fremførbart underskudd mellom tidligere ektefeller. Skattekontoret fattet først vedtak om endring, men omgjorde dette vedtaket da skattepliktige i klagen viste til Skatteklagenemndas vedtak i sak NS 4-2018, og skattekontoret anså seg bundet av dette.

Sekretariatets vurdering

Det sentrale spørsmålet blir hvilken rettskildemessig verdi man kan tillegge disse avgjørelsene. Etter legalitetsprinsippet er det klare utgangspunktet at det kreves lovhjemmel for å regulere skattesubjektenens rettigheter og plikter innenfor skatterettens område. Samtidig fremgår det av både teori og rettspraksis at skattemyndighetenes egen praksis kan tillegges vekt. Når en skal vurdere hvilken vekt en kan tillegge ligningspraksis er det flere faktorer som vil være avgjørende.

Et sentralt moment vil være om den ligningspraksis som er påberopt vil være til gunst for skattepliktige. Dette følger for så vidt som en konsekvens av at skatteretten ligger i kjerneområdet for legalitetsprinsippet, men det er også bekreftet av Høyesterett i flere avgjørelser. Sekretariatet viser her til Rt. 2001 s. 1444 Skøyen Næringspark.  Her er det klart vektlagt at det var snakk om en praksis til skattepliktige gunst, når Høyesterett uttaler at:

«Det må ... være klart at ligningspraksis får større vekt når en fravikelse av denne praksis vil være til skade for skattyteren»

I vår sak er det klart at den påberopte praksis er til gunst for skattepliktige, men dette er i seg selv ikke avgjørende. Det følger av både teori og rettspraksis at man også må vurdere både varighet, frekvens og ikke minst konsistens i den påberopte praksisen.

Basert på det som kom frem av sekretariatets undersøkelser av skattemyndighetenes praksis må en kunne slå fast at det dreier seg om svært få saker per år.

Det kan ikke utelukkes at den påberopte praksis er lagt til grunn i enkeltsaker. Praksisen har imidlertid ikke vært forankret i skattemyndighetenes interne retningslinjer, og er derfor i strid med skattemyndighetenes rettsoppfatning. Ut fra de opplysningene som foreligger må en kunne legge til grunn at det hvert år er saker som har blitt avgjort i tråd med skattemyndighetenes rettsoppfatning/praksis. 

Etter sekretariatets vurdering er det ikke grunnlag for å konkludere med at skattemyndighetene har etablert en fast praksis hvor det åpnes opp for fordeling av fremførbart underskudd mellom tidligere ektefeller, slik det ble lagt til grunn i Skatteklagenemndas vedtak NS 4-2018. Ved vurderingen har sekretariatet særlig vektlagt at den påberopte praksis verken har et slik omfang eller konsistens som er nødvendig for å avvike fra lovens ordlyd og de grunnleggende prinsippene for tilordning.

Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas ikke til følge.

 

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 – 15.12.2021

Til stede:

                        Skatteklagenemnda

                        Gudrun Bugge Andvord, leder

                        Benn Folkvord, nestleder

                        Eivind Furuseth, medlem

                        Marianne Husby, medlem

                        Egil Steinberg, medlem

                  

Skatteklagenemndas behandling av saken:

Nemnda sluttet seg til sekretariatets innstilling og traff følgende enstemmige

                                                           v e d t a k:

 Klagen tas ikke til følge.