Fradragsrett for termineringsgebyr knyttet til aksjetransaksjon som ble stanset

Lovhenvisninger:

Skatteloven § 6-24, skatteloven § 6-1

 

3 Saksforholdet

3.1 Faktum

[A] (heretter «skattepliktige») er et heleid datterselskap av [B]. Skattepliktige er morselskap for segmentet [utelatt tekst], som tilbyr tjenester innen [utelatt tekst] og [utelatt tekst]. Virksomheten utøves gjennom [utelatt tekst]. I Foretaksregisteret er skattepliktige registrert med følgende formål: [utelatt tekst].

I vedlegg til skattemeldingen for inntektsåret [år] ble det opplyst om avtale om aksjekjøp inngått den [dato] mellom skattepliktige som kjøper og [C] og [D] som selgere. Avtalen innebar at selgerne skulle overføre samtlige aksjer i [E] og [F] til skattepliktige for et vederlag på [beløp].

[Utelatt tekst].

Som følge av at [utelatt tekst], ble aksjekjøpsavtalen terminert den [dato]. Dette medførte at skattepliktige måtte betale et termineringsgebyr på [beløp].

3.2 Saksgangen

Skattepliktige fradragsførte termineringsgebyret på [beløp] i skattemeldingen for inntektsåret [år]. I vedlegg til skattemeldingen har skattepliktige vurdert det slik at utbetalingen er fradragsberettiget etter hovedregelen i skatteloven § 6-1. Det vises også til at termineringsgebyret ikke ville blitt utbetalt om aksjene hadde blitt ervervet, og at kostnaden dermed ikke kan aktiveres. Det er derfor heller ikke tale om ervervs- eller realisasjonskostnader knyttet til aksjer, jf. skatteloven § 6‑24 annet ledd.

I brev datert [dato] varslet skattekontoret om at det etter skatteloven § 6-24 annet ledd ikke er fradragsrett for kostnader knyttet til forsøk på erverv av aksjer innenfor fritaksmetoden, og at andel av termineringsgebyret som knyttet seg til erverv av aksjene i F ikke var fradragsberettiget. [Utelatt tekst].

[Utelatt tekst].

Utkast til vedtak ble oversendt skattepliktige den [dato]. Skattepliktiges kommentarer til vedtaksutkastet kommer frem av brev datert [dato]. Det anføres prinsipalt at termineringsgebyret er fradragsberettiget som en virksomhetskostnad, jf. skatteloven § 6-1, jf. § 6-2. Subsidiært at det foreligger fradragsrett i henhold til skatteloven § 6-24 første ledd, og atter subsidiært at skattepliktige har fradragsrett etter skatteloven § 6-1 første ledd i det aksjene i F ikke er kvalifiserende objekter under fritaksmetoden.

I epost sendt [dato] etterspurte skattekontoret tilleggsopplysninger knyttet til tjenester, aktiviteter og skattepliktige virksomhetsinntekter. Skattepliktige gav etterspurte tilleggsopplysninger i brev datert [dato].

Skattekontoret traff vedtak i saken [dato]. I vedtaket ble det lagt til grunn at termineringsgebyret var en ikke fradragsberettiget ervervs- eller realisasjonskostnad etter skatteloven § 6-24 annet ledd. Skattekontoret anførte videre at kostnadene uansett ikke var fradragsberettiget etter skatteloven § 6-24 første ledd, ettersom det ikke dreier seg om løpende eierkostnader. Det ble videre argumentert for at fradragsrett også kunne nektes ut fra formålsbetraktninger.

Skattepliktige påklaget vedtaket i brev datert [dato], se punkt 4 nedenfor.

Skattekontoret sendte sin uttalelse i saken til sekretariatet for Skatteklagenemnda [dato].

Sekretariatet oversendte utkast til innstilling til innsyn [dato].

I brev datert [dato] innga skattepliktige merknader til sekretariatets innstilling. Skattepliktige fremsetter ikke nye merknader, men viser til de kilder og argumenter som fremkommer av klagen.

4 Skattepliktiges anførsler

I klagen datert [dato] fremkommer det at skattepliktige frafaller den prinsipale og den atter subsidiære anførselen fremsatt i skattepliktiges tilsvar til utkast til vedtak, og påpeker at dette innebærer at skattekontoret, sekretariatet og Skatteklagenemnda i behandlingen av klagen kan legge til grunn at aksjene i [F] var omfattet av fritaksmetoden, og at termineringsgebyret ikke er en kostnad/tap i virksomhet som er fradragsberettiget etter hovedregelen i skatteloven § 6-1.

Skattepliktige opprettholder derimot sin subsidiære anførsel, og fastholder dermed at termineringsgebyret er fradragsberettiget etter skatteloven § 6-24 første ledd. I klagen oppsummeres hovedbegrunnelsen for anførselen slik:

«Termineringsgebyret kvalifiserer klart nok som en "kostnad som pådras for å erverve inntekt som er fritatt for skatteplikt etter § 2-38". I motsetning til hva skattekontoret legger til grunn, er ikke første ledd positivt avgrenset til løpende eierkostnader, men omfatter alle kostnader tilknyttet aksjeinntekt som er fritatt for skattlegging etter fritaksmetoden i sktl. § 2-38. […].

Fradragsretten er ikke avskåret etter unntaksregelen i sktl. § 6-24 annet ledd, idet Termineringsgebyret ikke kvalifiserer som "ervervs- og realisasjonskostnader". Av forarbeidene til innføringen og en rekke endringer av sktl. § 6-24 følger det klart at annet ledd kun omfatter aktiveringspliktige kostnader. Valget av dette kriteriet er begrunnet i rettstekniske hensyn, idet denne grensedragningen "er vel kjent i ligningspraksis og (…) dermed ikke reiser nye tolkningsspørsmål". De alternative kriteriene skattekontoret tar til orde for i Vedtaket har ingen støtte i rettskildene, og vil i strid med forarbeidenes vurderinger gi rettsteknisk kompliserte løsninger. For å avskjære fradragsretten for slike kostnader som Termineringsgebyret utgjør basert på annet grunnlag enn aktiveringsplikt, må sktl. § 6-24 endres. Dette er et lovgiverspørsmål. Skatteloven § 6-24 må anvendes med det innholdet den hadde i 2018, da [A] betalte Termineringsgebyret. […].

Det er på det rene at [A] ikke ville ha betalt Termineringsgebyret dersom oppkjøpet hadde blitt gjennomført. Kostnaden ville derfor ikke ha vært aktiveringspliktig dersom oppkjøpet hadde blitt gjennomført. Termineringsgebyret er for øvrig heller ikke aktiveringspliktig når oppkjøpet ikke gjennomføres, idet [A] ikke mottar noe varig vederlag for kostnaden og derfor må anses å ha oppfordret denne. Da Termineringsgebyret likevel er pådratt av [A] for å erverve inntekt som er fritatt for skatteplikt etter sktl. § 2‑38, har selskapet krav på fradrag for kostnaden iht. sktl. § 6-24 første ledd. […].»

I forhold til tilknytningsvilkåret anfører skattepliktige at termineringsgebyret er pådratt for å erverve inntekter gjennom investeringen i F (utbytter og aksjegevinster), og har derfor en relevant tilknytning til denne inntekten. Det påpekes at dette ikke synes å være bestridt av skattekontoret.

5 Skattekontorets vurderinger

Skattekontoret har vurdert de formelle sidene av klagen slik i uttalelsen:

«Klagen av 26. februar 2024 er rettidig innlevert, og innfrir ellers vilkårene for klage, jf. sktfvl. §§ 13-4 og 13-5.»

Skattekontoret har vurdert innholdet av klagen slik:

a. «I klagens pkt. 3.7.1 er det anført at skattekontoret har oppstilt en annen vurderingsnorm enn forarbeidene, og at dette er en helt ny norm som ikke har noen forankring i rettskildene. Selskapet har vist til skattekontorets vurdering i andre avsnitt i vedtakets pkt. 5.4.2.

Skattekontoret viser til Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) hvor det i pkt. 5.6.3.2 er inntatt en drøftelse av hvilke kostnader som har tilknytning til selve aksjen og som dermed skal aktiveres. De aktuelle avsnittene, som også er sitert i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) pkt. 15.2, er inntatt på s. 16 i vedtaket. I forbindelse med vurderingen av hvilke kostnader som skal aktiveres uttaler departementet at "avgjørende er at det foreligger en tilstrekkelig nær tilknytning mellom kostnaden og aksjeervervet". Etter skattekontorets oppfatning er det denne vurderingen som leder opp til departementets oppsummerende uttalelse om at henføringen av kostnaden til løpende fradragsberettiget eierkostnad eller ikke fradragsberettiget kostnad skal "trekkes etter det tradisjonelle skillet mellom direkte fradragsberettigede kostnader og aktiveringspliktige kostnader".

Etter skattekontorets oppfatning må det ved vurderingen av aktiveringsplikten etter dette "foretas en konkret vurdering hvor det ses hen til bl.a. kostnadens art, i hvilken sammenheng den er oppstått, samt den tidsmessige nærheten mellom kostnaden og aksjeervervet", jf. selskapets sitat fra vedtaket. Det er ikke slik at henføringen av en kostnad til aktiveringsplikt eller som løpende fradragsberettiget eierkostnad uten videre eller i alle tilfeller kan skje uten en konkret vurdering. Etter skattekontorets synspunkt er vurderingene i vedtaket i tråd med lovgivers kriterier gjengitt ovenfor.

b. I klagens pkt. 3.7.2 er det anført at skattekontoret uriktig har lagt til grunn at sktl. § 6-24 første ledd skal tolkes innskrenkende til kun å omfatte løpende eierkostnader. Etter selskapets oppfatning er en slik tolkning uforenlig med den tekniske oppbyggingen av sktl. § 6-24, hvor hovedregelen i første ledd omfatter alle kostnader tilknyttet skattefri aksjeinntekt, mens andre ledd oppstiller unntak for "ervervs- og realisasjonskostnader". At andre ledd er et unntak fra første ledd, med den følge at alle kostnader som omfattes av andre ledd også omfattes av første ledd, fremgår direkte av ordlyden ved at andre ledd fastslår at det "gis likevel ikke" fradrag for ervervs- og realisasjonskostnader.

I vedtaket har skattekontoret vurdert bestemmelsene i sammenheng, og konkludert med at det ikke er fradragsrett fordi termineringsgebyret er omfattet av sktl. § 6-24 annet ledd. Om sammenhengen mellom første og annet ledd skal forstås slik selskapet legger til grunn, eller om innholdet av første ledd er begrenset til fradrag for eierkostnader, har derfor ingen avgjørende betydning i foreliggende tilfelle. Det vises for øvrig til at førstvoterende i HR-2016-2249-A Evry lot være å ta stilling til Statens anførsel om at "utgifter til aksjeerverv som det ikke blir noe av, faller utenfor fradragsretten allerede etter første ledd" (avsnitt 33) fordi kostnaden uansett falt inn under annet ledd.

c. I første avsnitt på s. 15 (pkt. 3.7.2) er det vist til at skattekontorets tilnærming medfører kompliserte vurderinger i strid med lovgivers ønske om en "grensedragning som er vel kjent i ligningspraksis og som dermed ikke reiser nye tolkningsspørsmål".

Skattekontoret viser til at sitatet ovenfor fra Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) pkt. 15.3 må ses i sammenheng med omtalen av aktiveringspliktige kostnader i pkt. 15.2, som også omfatter kostnader som oppstår før aksjeervervet (forhandlinger, bedriftsgjennomgang mv.). For at det ikke skal gis fradrag for kostnader som er nært knyttet til aksjeinvesteringen, jf. at fritaksmetoden forhindrer tapsfradrag på slike aksjer, skal aktiveringspliktige kostnader være unntatt fra fradragsretten. Det ble etter dette innført "et begrenset unntak fra reglene i skatteloven § 6-1" med hensyn til krav om tilknytning mellom kostnad og skattepliktig inntekt.

Skattekontoret er ikke enig i at det i foreliggende tilfelle oppstår kompliserte vurderinger som reiser nye tolkningsspørsmål. En kostnad som er avtalt i aksjekjøpsavtalen er, på samme måte som kjøpsprisen dersom avtalen hadde blitt gjennomført, direkte relatert til forsøket på erverv av aksjer, og medfører etter vår oppfatning ikke nye tolkningsspørsmål knyttet til grensedragningen mellom løpende kostnader og aktiveringspliktige kostnader.

d. I andre avsnitt på s. 15 (pkt. 3.7.2) har selskapet anført at kriteriet i forarbeidene om aktiveringsplikt kontra direkte fradragsrett "gjør avgrensningen enkel" og medfører at vurderingen "fremstår som en sjablonregel" ved at det ikke bare vil være løpende eierkostnader som faller utenfor sktl. § 6-24 annet ledd.

Skattekontoret forstår anførselen slik at forholdet mellom sktl. § 6-24 første og annet ledd medfører at kostnader som ikke kan anses som løpende eierkostnader likevel blir fradragsberettiget fordi avgrensningen i annet ledd er basert på en sjablonregel.

Skattekontoret er ikke enig i at forarbeidene kan leses eller forstås på en slik måte at avgrensningen i annet ledd nærmest har et sjablonmessig preg som medfører at fradragsretten i første ledd kan bli mer omfattende enn det som er lovgivers hensikt med reglene. At vurderingen skal baseres på en "grensedragning som er vel kjent i ligningspraksis og som dermed ikke reiser nye tolkningsspørsmål" innebærer ikke at man unngår å måtte foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. De mange sakene knyttet til forståelsen av sktl. § 6-24 viser at vurderingene kan være kompliserte, jf. f.eks. lagmannsrettssaken i Utv. 2017 s. 2029 (Holta Invest AS).

Det legislative grunnlaget for fradragsrett for kostnader knyttet til skattefrie aksjeinntekter i fritaksmetoden er hensynet til symmetri (når inntekter er skattepliktige i en eierkjede bør det ikke være avgjørende hvilket skattesubjekt som har pådratt seg utgiften) og avgrensningsproblemer (kostnader med tilknytning til både skattefrie og skattepliktige aksjeinntekter). Fradragsretten etter sktl. § 6-24 er derfor begrenset til å gjelde kostnader relevante for de underliggende selskapene slik at utbyttegrunnlaget sikres eller økes, samt løpende eierkostnader til administrasjon av egen aksjeportefølje.

Termineringsgebyret omfattes etter skattekontorets oppfatning ikke av noen av disse grunnlagene for fradrag. Tvert om er termineringsgebyret direkte knyttet til forsøket på erverv av aksjer ved at gebyret er regulert i aksjekjøpsavtalen, i tillegg til at kostnaden påløp samtidig som aksjekjøpsprosessen ble avsluttet. Formålet bak innføringen av fradragsrett innenfor fritaksmetoden tilsier at gebyret ikke er fradragsberettiget, jf. formålsvurderingen i HR-2016-2249-A Evry avsnitt 43. Etter vår oppfatning er termineringsgebyret prinsipielt en kostnad "av en slik art at de skal aktiveres på kostprisen hvis kjøpet gjennomføres", jf. uttalelsen i Prop. 1 LS (2015-2016) pkt. 12.3 venstre spalte. Kostnader som oppstår fordi en planlagt transaksjon likevel ikke gjennomføres, og som er regulert direkte i aksjekjøpsavtalen, må etter vår oppfatning likestilles som ervervs- eller realisasjonskostnader som etter sin art er aktiveringspliktige. At kostnaden i foreliggende tilfelle ikke ville oppstått dersom aksjekjøpet hadde blitt gjennomført, kan ikke være avgjørende. Vurderingen av om den påløpte kostnaden er av en slik art at den i prinsippet er aktiveringspliktig, må sammenholdes med om det ville vært aktiveringsplikt for den pådratte kostnaden dersom aksjene faktisk hadde blitt ervervet.»

[…]

Skattekontoret er av den oppfatning at vedtaket er korrekt, slik at omgjøring ikke er aktuelt.»

6 Sekretariatets vurderinger

Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd.

Sekretariatet, som forbereder saken for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage tas til følge.

6.1 Sakens rettslige problemstillinger

Saken reiser spørsmål om fradragsrett etter skatteloven § 6-24 første ledd for termineringsgebyr knyttet til aksjekjøp som ble stanset grunnet […].

Skattekontoret legger i vedtaket til grunn at det dreier seg om ervervs- og realisasjonskostnader som ikke er fradragsberettiget i henhold til skatteloven § 6-24 andre ledd. Skattepliktige anfører på sin side at termineringsgebyret ikke kan regnes som en ervervs- eller realisasjonskostnad, og at det foreligger fradragsrett etter skatteloven § 6-24 første ledd.

Sekretariatet har kommet til en annen konklusjon enn skattekontoret og vil i det følgende gjennomgå de forhold som i hovedsak har vært avgjørende for konklusjonen.

6.2 Rettslig utgangspunkt

Hovedregelen om fradrag er inntatt i skatteloven § 6-1 første ledd:

«Det gis fradrag for kostnad som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt. […].»

Bestemmelsen gir fradragsrett for kostnader knyttet til skattepliktig inntekt. Det oppstilles vilkår om tilknytning mellom kostnaden og erverv, vedlikehold eller sikring av inntekt.

Skatteloven § 6-24 første ledd utvider fradragsretten ved at det også gis fradrag for kostnader med tilknytning til skattefri aksjeinntekt mv. Bestemmelsen lyder som følger:

«(1) Det gis fradrag for kostnad som pådras for å erverve inntekt som er fritatt for skatteplikt etter § 2-38.»

I Rt-2015-1068 (Kverva) avsnitt 66 legger Høyesterett til grunn at tilknytningskravet i skatteloven § 6-24 er det samme som etter skatteloven § 6-1. Med utgangspunkt i tidligere dommer legger Høyesterett følgende til grunn med hensyn til innholdet i tilknytningsvilkåret:

«Fradragsrett forutsetter at det foreligger en tilstrekkelig nær og umiddelbar sammenheng mellom kostnadene og de fremtidige inntektene. Ved bedømmelsen vil skattyters formål med kostnaden være et sentralt moment. Formålet må vurderes med utgangspunkt i skattyters utsagn om hva som er hovedsiktemålet med investeringen. Hva skattyter har gitt uttrykk for, er likevel ikke avgjørende dersom de ytre omstendighetene rundt investeringen etter en alminnelig bevisvurdering tilsier at det angitte formålet ikke kan være riktig eller har formodningen mot seg. Domstolene skal imidlertid ikke sensurere forretningsskjønnet til den som gjennomfører en investering eller påtar seg en kostnad. Selv om tilskuddet ikke anses formålstjenlig, kan det bare unntaksvis komme på tale å se bort fra skattyters formål. En slik uegnethetsvurdering må i tilfellet ta utgangspunkt i situasjonen da utgiften ble pådratt. Generelle og løse utsagn om fremtidige inntektsmuligheter vil vanskelig kunne oppfylle tilknytningskravet. Men det kreves ikke påvisning av at tilskuddet gir inntekter som selskapet ellers ikke ville fått, dersom momentene sett i sammenheng gjør at det foreligger nær og umiddelbar sammenheng mellom næringsvirksomheten og tilskuddene.»

Tilknytningsvilkåret formuleres her slik at kostnaden må ha «nær og umiddelbar» sammenheng med inntektserverv. I HR-2018-580-A (Salmar) uttaler imidlertid Høyesterett i avsnitt 33 at denne betegnelsen kanskje ikke er helt dekkende og at:

«det er mer treffende å sammenfatte praksis slik at det ikke vil være fradragsrett for kostnader som har en for fjern eller indirekte tilknytning til fremtidige inntekter».

Tilknytningsvilkåret innebærer at det må foreligge en tilknytning til inntekt som ikke er for fjern eller indirekte. Ved bedømmelsen er skattepliktiges formål et sentralt moment. Formålet fastsettes basert på en objektiv vurdering.

Med hensyn til tilfeller hvor det foreligger flere formål uttaler Høyesterett følgende i HR-2018-00570-A (Ericsson):

«Dersom en og samme kostnad tjener flere innbyrdes uavhengige formål, blir det avgjørende for fradragsretten om hovedformålet var å «erverve, vedlikeholde eller sikre» inntekt for skattyteren. Hovedformålslæren er beskrevet slik i HR-2018-391-A avsnitt 64:

«… Læren går i korthet ut på at i de situasjoner én kostnad har flere formål, vil det viktigste formålet i utgangspunktet være avgjørende for fradragsretten. Er dette et inntektsknyttet formål, foreligger fradragsrett; er hovedformålet et annet, foreligger ikke fradragsrett, … Fra rettspraksis kan blant annet vises til Rt-2005-1434 avsnitt 44 (Total) der ‘den alminnelig aksepterte hovedformålsbetraktning – hvorvidt utgiftens tilknytning til inntektservervet objektivt sett fremstår som det vesentligste’, var avgjørende for resultatet.»

[…]

Er formålene innbyrdes avhengige og overlappende, er imidlertid hovedformålslæren mindre egnet. Jeg viser til Rt-2008-794 avsnitt 54. I denne saken var det tale om advokatutgifter for å renvaske seg for anklager om brudd på reglene om verdipapirhandel, dels for å ivareta skattyterens gode navn og rykte som en ideell interesse, dels for å opprettholde hans inntektsmuligheter, som – i det aktuelle arbeidsmarkedet – var avhengig av å bli renvasket for anklagene. Skattyter ble her innrømmet fradragsrett for advokatutgiftene uten at Høyesterett fant det nødvendig å ta stilling til hva som var hovedformålet.»

I noen tilfeller pådras kostnader ufrivillig og det foreligger da ikke noe formål, f.eks. hvor det foreligger en lovbestemt plikt til å betale eller skattepliktige pådrar seg et erstatningsansvar. For kostnader som pådras ufrivillig fremstår det mer naturlig å stille spørsmål om kostnadene er foranlediget av den inntektsgivende aktiviteten, se Skar, Skatterett, 2020 punkt 6:

«Den andre årsaksformen som er sentral for tilknytningsvilkåret etter § 6-1 (1), er om en inntektsskapende handling eller aktivitet har foranlediget kostnaden. Denne tilknytningsformen følger ikke så klart av ordlyden, men viser seg tydelig ved bl.a. ufrivillige kostnader, som der skattyter pådrar seg erstatningsansvar (eller egenandel) etter å ha voldt en skade under yrkeskjøring, […].»

Skatteloven § 6-24 annet ledd oppstiller følgende unntak fra fradragsretten for kostnader tilknyttet skattefri aksjeinntekt:

«Det gis likevel ikke fradrag for ervervs- og realisasjonskostnader, uavhengig av om erverv eller realisasjon gjennomføres.»

I Ot. prp. nr. 1 (2005-2006) punkt 15.3 uttales følgende med hensyn til grensedragningen mellom kostnader som er fradragsberettiget etter første ledd og kostnader som omfattes av unntaket i annet ledd:

«På denne bakgrunn foreslår departementets at det bør innføres et avgrenset unntak fra regelen i skatteloven § 6-1 som stiller krav om tilknytning mellom kostnad og skattepliktig inntekt. Etter departementets oppfatning bør det avgrenses mot kostnader som skal aktiveres og inngå i aksjens skattemessige kostpris (i samsvar med gevinstberegningsreglene for aksjonærer som ikke er omfattet av fritaksmetoden). Dette er en grensedragning som er vel kjent i ligningspraksis og som dermed ikke reiser nye tolkningsspørsmål. Det foreslås derfor at det innføres fradragsrett for løpende kostnader som er pådratt for å erverve skattefrie aksjeinntekter. Ved å oppstille krav om at kostnadene er pådratt for å erverve inntekt som er omfattet av fritaksmetoden, er det en forutsetning for fradragsrett at det er tilstrekkelig nær sammenheng mellom kostnad og inntekt i samsvar med det alminnelige vilkår for fradrag i skatteloven § 6-1.

Etter departementets forslag skal fradragsretten ikke omfatte kostnader som er aktiveringspliktige for aksjonærer utenfor fritaksmetoden, herunder ervervs- og realisasjonskostnader. Skillet mellom løpende fradragsberettigede eierkostnader og ikke fradragsberettigede kostnader, skal trekkes etter det tradisjonelle skillet mellom direkte fradragsberettigede kostnader og aktiveringspliktige kostnader. Det innebærer at selskapsaksjonær ikke på noe tidspunkt vil ha fradragsrett for ervervs- og realisasjonskostnader som er aktiveringspliktige for aksjonærer utenfor fritaksmetoden. Som eksempel på kostnader som ikke vil være fradragsberettiget, i tillegg til kjøpesum, kan nevnes kostnader til mekler, gebyrer, forhandlinger, bedriftsgjennomgang og kontraktsutforming. Det samme gjelder prosesskostnader ved tvist om eiendomsrett til aksjer mv.»

Det følger således av forarbeidene at det er aktiveringspliktige kostnader som omfattes av unntaket i skatteloven § 6-24 annet ledd.

I Ot. prp. nr. 1 (2004-2005) punkt 6.5.3.2 omtales aktiveringspliktige kostnader på følgende måte:

«Dette gjelder for det første det beløp skattyter har betalt for aksjen, jf. skatteloven § 10-32 annet ledd siste punktum. Betalingen for aksjen medfører ingen verdireduksjon på skattyters hånd, idet den forutsetter at skattyter mottar tilsvarende aksjeverdier (ombytting av verdier).

Aktiveringsplikten omfattet imidlertid mer enn kostnader som direkte tilfører verdier. Til dels følger dette av skatteloven § 10-33, som oppstiller aktiveringsplikt for skattyters kostnader til mekler eller lignende ved anskaffelse og realisasjon av aksjen. Bestemmelsen omfatter bare kostnader som har direkte sammenheng med anskaffelsen eller realisasjonen av aksjen.

Skatteloven § 10-33 kan ikke tolkes antitetisk. Også utenfor virkeområdet til bestemmelsen kan det være aktiveringsplikt for kostnader som er pådratt i forbindelse med aksjeervervet. Det vil typisk gjelde for kostnader til forhandlinger, bedriftsgjennomgang og kontraktsutforming. Avgjørende er at det foreligger en tilstrekkelig nær tilknytning mellom kostnaden og aksjeervervet. Også mens skattyter eier aksjen kan det pådras aktiveringspliktige kostnader. Eksempelvis kan dette gjelde prosesskostnader ved tvist om eiendomsretten til aksjen.»

Aktiveringsplikten omfatter dermed mer enn kostprisen på aksjene. Det foreligger aktiveringsplikt også for andre kostnader som er pådratt i forbindelse med aksjeervervet.

Ordlyden i annet ledd ble endret med virkning fra inntektsåret 2016 ved at følgende passus ble lagt til:

«[…], uavhengig av om erverv eller realisasjon gjennomføres.»

I Prop. 1 LS (2015-2016) uttalte departementet blant annet følgende med hensyn til bakgrunnen for endringen:

«Skatteloven § 6-24 annet ledd lyder: "Det gis likevel ikke fradrag for ervervs- og realisasjonskostnader". Etter departementets syn må bestemmelsen leses slik at den omfatter kostnader av en slik art at de skal aktiveres på kostprisen hvis kjøpet gjennomføres.»

Det er dermed ikke fradragsrett for kostnader knyttet til transaksjoner som ikke gjennomføres, og som er av en slik art at de skulle vært aktivert på kostprisen hvis transaksjonen hadde blitt gjennomført.

6.3 Rettslig vurdering

Spørsmålet er om termineringsgebyret knyttet til stansing av aksjekjøpet er fradragsberettiget etter skatteloven § 6-24 første ledd, eller om kostnaden må anses som «ervervs- og realisasjonskostnader» som ikke er fradragsberettiget etter bestemmelsens annet ledd.

6.3.1 Unntaket for «ervervs- og realisasjonskostnader»

Sekretariatet vurderer først om kostnadene er omfattet av unntaket i skatteloven § 6‑24 annet ledd for «ervervs- og realisasjonskostnader».

Skatteloven § 6-24 annet ledd inneholder ikke en definisjon av «ervervs- og realisasjonskostnader. En naturlig forståelse av begrepet «ervervs- og realisasjonskostnader» synes imidlertid å være at det henspiller på kostnader som knytter seg til erverv eller realisasjon av aksjer. Termineringsgebyret i foreliggende sak er opplyst å være en kompensasjon til selger for [utelatt tekst]. Termineringsgebyret fremstår derfor ikke som en kostnad knyttet til erverv eller realisasjon av aksjer.

Sekretariatet er videre av den oppfatning at det fremkommer klart av uttalelsene i Ot. prp. nr. 1 (2006-2006) punkt 15.3, gjengitt ovenfor under punkt 6.2, at unntaket i annet ledd bare gjelder kostnader som ville vært aktiveringspliktige dersom transaksjonen hadde blitt gjennomført.

Termineringsgebyret er som nevnt en type kostnad som kun blir utløst dersom aksjekjøpet ikke gjennomføres. Dette innebærer at det ikke eksisterer noe scenario hvor det kan være aktuelt å aktivere termineringsgebyret som del av aksjenes kostpris. Det er med andre ord ikke tale om en kostnad som er av en slik art at den skal aktiveres på kostprisen dersom kjøpet gjennomføres, se Prop. 1 LS (2015-2016) punkt 12.3. Sekretariatet kan ikke se at uttalelsene om aktiveringsplikt i Ot. prp. nr. 1 (2004-2005) som skattekontoret viser til trekker i en annen retning. Gitt at det her dreier seg om en type kostnad som ikke er aktuell om transaksjonen gjennomføres, kan sekretariatet ikke se at «det foreligger en tilstrekkelig nær tilknytning mellom kostnaden og aksjeervervet». Sekretariatet legger på denne bakgrunn til grunn at termineringsgebyret ikke kan anses som en «ervervskostnad» omfattet av skatteloven § 6-24 annet ledd.

Sekretariatet er videre av den oppfatning at termineringsgebyret ikke kan anses som en realisasjonskostnad etter annet ledd, ettersom det her dreier seg om et aksjekjøp og ikke et aksjesalg. En skattepliktig vil bare kunne pådra seg realisasjonskostnader i forbindelse med salg av aksjer.

6.3.2 Fradragsrett etter § 6-24 første ledd

Spørsmålet er om det foreligger fradragsrett for termineringsgebyret etter skatteloven § 6-24 første ledd.

Skattekontoret legger i vedtaket til grunn at termineringsgebyret uansett ikke er fradragsberettiget etter skatteloven § 6-24 første ledd, ettersom det ikke dreier seg om «løpende eierkostnader» med tilknytning til skattefrie aksjeinntekter.

Skatteloven § 6-24 første ledd gir fradragsrett for «kostnader» som pådras for å erverve skattefri aksjeinntekt. En kan dermed ikke utlede av bestemmelsens ordlyd at fradragsretten er begrenset til løpende eierkostnader.

Unntaket i skatteloven § 6-24 annet ledd er videre formulert slik:

«Det gis likevel ikke fradrag for ervervs- og realisasjonskostnader, […].»

Sekretariatet er av den oppfatning at måten § 6-24 er utformet på tilsier at alle kostnader som pådras for å erverve skattefri aksjeinntekt som utgangspunkt er omfattet av bestemmelsen, men at det i annet ledd oppstilles et avgrenset unntak for ervervs- og realisasjonskostnader, jf. passusen «Det gis likevel ikke fradrag for […].

I Ot. prp. nr. 1 (2005-2006) punkt 15.3 uttaler departementet følgende:

«[…] Det foreslås derfor at det innføres fradragsrett for løpende kostnader som er pådratt for å erverve skattefri aksjeinntekter.

[…] Etter departementets forslag skal fradragsretten ikke omfatte kostnader som er aktiveringspliktige for aksjonærer utenfor fritaksmetoden, herunder ervervs- og realisasjonskostnader. Skillet mellom løpende fradragsberettigede eierkostnader og ikke fradragsberettigede kostnader, skal trekkes etter det tradisjonelle skillet mellom direkte fradragsberettigede kostnader og aktiveringspliktige kostnader.»

Forarbeidene bruker således begrepene «løpende kostnader» og «løpende fradragsberettigede eierkostnader». Sekretariatet kan imidlertid ikke se at det på bakgrunn av uttalelsene i forarbeidene kan oppstilles som vilkår at det må dreie seg om løpende eierkostnader. Sekretariatet forstår forarbeidene dithen at begrepene «løpende kostnader» og «løpende fradragsberettigede eierkostnader» brukes for å skille kostnader som skal være fradragsberettiget fra ikke fradragsberettigede ervervs- og realisasjonskostnader. Dette synspunktet støttes av uttalelser i Rt-2015-1068 (Kverva):

«Begrepet «eierkostnader» er ikke definert i proposisjonen. Etter det jeg kan se, er formuleringen benyttet for å angi hvordan man skal trekke skillet mellom fradragsberettigede og aktiveringspliktige kostnader. Uttrykket «eierkostnader» kan etter min oppfatning ikke være begrenset til kostnader med å administrere aksjeporteføljen, men vil også omfatte kostnader til å sikre og øke utbyttet fra datterselskaper.»

Spørsmålet er imidlertid om termineringsgebyret i foreliggende tilfelle har tilstrekkelig tilknytning til erverv av inntekt.

Skattekontoret drøfter ikke tilknytningsvilkåret i vedtaket eller uttalelsen, og skattepliktige nøyer seg i klagen med å anføre at termineringsgebyret ble pådratt for å erverve inntekter gjennom investeringen, og at det dermed foreligger relevant tilknytning.

Sekretariatet forstår det slik at bakgrunnen for det avtalte termineringsgebyret var at [utelatt tekst].

På avtaletidspunktet synes dermed skattepliktiges formål med å akseptere det mulige termineringsgebyret å være å komme i posisjon til å kunne gjennomføre transaksjonen.

Selve betalingen av gebyret ble imidlertid utløst av forhold utenfor partenes kontroll, [utelatt tekst]. Det kan på denne bakgrunn stilles spørsmål ved om det her er tale om kostnader som pådras frivillig (med et formål) eller ufrivillig (foreligger ikke noe formål).

Sekretariatet har kommet til at termineringsgebyret i foreliggende tilfelle må anses som en frivillig kostnad, ettersom skattepliktige gjennom aksjekjøpsavtalen valgte å påta seg å betale termineringsgebyret dersom betingelsene for dette inntraff. Sekretariatet mener videre at en da må se hen til skattepliktiges formål på avtaletidspunktet, og at kostnaden synes å ha to formål: 1) styrking av virksomheten (indirekte) eid av skattepliktige, herunder økning av skattepliktiges aksjeinntekter og 2) økning av bakenforliggende aksjonærers avkastning på investert kapital.

I HR-2018-00570 (Ericsson) vurderte Høyesterett fradragsretten etter skatteloven § 6-24, jf. skatteloven § 6-1 for termineringsgebyr knyttet til en aksjetransaksjon som ble stanset, herunder om det forelå tilstrekkelig tilknytning. På faktumsiden skiller Ericsson-saken seg fra foreliggende tilfelle ved at det dreide seg om et aksjesalg og ikke et aksjekjøp. Videre ble aksjetransaksjonen avbrutt som følge av at selger mottok et bedre tilbud, hvilket innebar at skattepliktige i denne saken selv utløste termineringsgebyret. Dommen inneholder imidlertid i avsnittene 40-42 rettslige vurderinger som er relevante for foreliggende sak:

«I saken her har partene trukket frem to formål, selskapsinteressen og aksjonærinteressen. I et børsnotert selskap dominert av institusjonelle investorer, slik tilfellet var her, er det vanskelig å se for seg at aksjonærene skulle ha en annen interesse enn størst mulig avkastning og gevinst på investert kapital.

Selskapsinteressen er et mindre entydig begrep. Et selskap skal naturligvis ivareta aksjonærinteressen, men har også ansvar for de ansatte, for selskapets medkontrahenter og kreditorer, og for oppfyllelse av andre forpliktelser det måtte ha overfor omgivelsene og samfunnet for øvrig. Dermed kan det være en del av selskapsinteressen å sikre selskapets videre drift.

Det er altså ikke nødvendigvis noen motsetning mellom aksjonærenes og selskapets interesse, for så vidt som aksjeverdien er avhengig av selskapets evne til verdiskapning. Det er slik sett nærliggende å tale om innbyrdes avhengige og overlappende interesser.

Når det blir aktuelt å selge selskapet til nye eierinteresser, endrer imidlertid dette seg. De nåværende aksjonærenes interesse, i alle fall i et selskap som Tandberg Television, er da å få mest mulig igjen for aksjene ved salget. Salget avslutter deres interesse i videre drift av selskapet.»

Sekretariatet er som nevnt av den oppfatning at formålet med kostnaden var å øke skattepliktiges inntekter, og derigjennom også aksjonærenes avkastning. De to formålene kan sies å utgjøre to sider av samme sak, slik at det er nærliggende å tale om innbyrdes avhengig og overlappende interesser. Sekretariatet legger på denne bakgrunn til grunn at hovedformålslæren ikke kommer til anvendelse i foreliggende tilfelle, og at det dermed foreligger tilstrekkelig tilknytning selv om aksjekjøpet også var motivert av aksjonærinteressen, jf. Korsvold-dommen.

Sekretariatet finner for ordens skyld grunn til at påpeke at det er av den oppfatning at resultatet ville blitt det samme om hovedformålslæren hadde blitt anvendt. Selskapsinteressen synes å være mer fremtredende og vidtrekkende enn aksjonærinteressen. En viktig del av selskapsinteressen er å ivareta aksjonærinteressen, men selskapsinteressen rekker videre enn dette. En annen viktig del av selskapsinteressen er å sikre videre drift samt utvikle driften, hvilket krever ulike investeringer, eks. investeringer i personell, utstyr, teknologi osv. I foreliggende tilfelle ville investeringen innebære [utelatt tekst]. I forhold til den tenkte investeringen fremstår dermed aksjonærinteressen som mer avledet, ettersom økt avkastning vil være avhengig av hvordan skattepliktige forvalter investeringen. Sekretariatet mener på denne bakgrunn at hovedformålet med å pådra kostnadene kan sies å være skattepliktiges erverv av skattefrie inntekter.

6.3.3 Formålsbetraktninger

Sekretariatet finner avslutningsvis grunn til å påpeke at det ikke kan se at fradrag kan nektes på grunnlag av formålsbetraktninger slik skattekontoret anfører i vedtaket på side 18 og 19.

I Ot. prp. nr. 1 (2006-2006) punkt 15.3, som er gjengitt ovenfor, la departementet til grunn at skillet mellom løpende fradragsberettigede eierkostnader og ikke fradragsberettigede kostnader, skulle trekkes etter det tradisjonelle skillet mellom direkte fradragsberettigede kostnader og aktiveringspliktige kostnader. Videre at denne grensedragningen er vel kjent i ligningspraksis og dermed ikke reiser nye tolkningsspørsmål. Sekretariatet er av den oppfatning at veiledningen som gis i forarbeidene med hensyn til hvilke kostnader som ikke er fradragsberettiget er klar, og at det da ikke er rom for en annen/innskrenkende fortolkning basert på formålsbetraktninger.

6.3.4 Konklusjon

Sekretariatet legger på denne bakgrunn til grunn at termineringsgebyret er fradragsberettiget etter skatteloven § 6-24 første ledd.

6.4 Oppsummering

Sekretariatet er av den oppfatning at termineringsgebyret er fradragsberettiget etter skatteloven § 6-24 første ledd. Det er ikke et vilkår for fradragsrett at det dreier seg om «løpende eierkostnader». Sekretariatet er videre av den oppfatning at det foreligger tilstrekkelig tilknytning mellom kostnadene og erverv av skattefri aksjeinntekt.

Unntaket i § 6-24 annet ledd for «ervervs- og realisasjonskostnader» kommer ikke til anvendelse, ettersom termineringsgebyret ikke er en type kostnad som ville vært aktiveringspliktig dersom transaksjonen ble gjennomført.

Det er på bakgrunn av gjeldende rettskilder ikke grunnlag for å nekte fradrag for kostnadene ut fra formålsbetraktninger.

 

7 Sekretariatets forslag til vedtak

Klagen tas til følge.

 

SKNS1 38/2026

Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 - 16.06.2026:

Behandling

Nemnda delte seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, medlemmene Folkvord, Dirdal, Fredriksen og Nyhus konkluderte med at termineringsgebyr knyttet til ikke gjennomført aksjekjøp må regnes som en ervervskostnad etter skattelovens § 6-24 annet ledd. Det innebærer at det ikke gis fradrag for termineringsgebyr på [beløp]. Etter ordlyden i § 6-24 annet ledd stilles det ikke et vilkår om at aksjeerverv må være gjennomført, tvert imot. Det presiseres at det ikke gis fradrag for ervervskostnader uavhengig av om erverv eller realisasjon gjennomføres. At også kostnader til mislykket aksjekjøp skulle regnes som en ervervskostnad var nettopp en del av begrunnelsen bak å tilføye annet ledd i bestemmelsen ettersom problemstillingen var omdiskutert, jf Ot. Prop. 1 1 LS (2015-2016) pkt 12.2.

Flertallet mener systemhensyn og reglenes formål støtter løsningen. Etter skattelovens § 2 38, sjette ledd skal som hovedregel 3 % av utbytte inntektsføres. Bakgrunnen for denne regelen er lovgivers ønske om å skape en viss symmetri ettersom aksjonærer får fradrag for løpende eierkostnader knyttet til aksjer. At det bare er 3 % av utbytte som skal inntektsføres og skattlegges med 22 % gir en effektiv skattesats på 0,66 %. Den lave skattesatsen henger sammen med at det er betydelige begrensninger i hvilke aksjonærkostnader det gis fradragsrett for. Systemhensyn taler dermed mot en innskrenkende tolkning av ordlyden i skattelovens § 6-24 annet ledd.

Flertallet mener at også forarbeidene støtter løsningen. Det fremgår av Ot. Prop. 1 LS (2015 2016) pkt 12.3 at det er de løpende eierkostnader en har hatt for øye ved avgrensningen av hvilke aksjonærkostnader som gir fradragsrett. Termineringsgebyr er ingen løpende eierkostnad og har etter flertallets oppfatning størst likheter med den engangskostnaden en ervervskostnad er.

For øvrig vises det til skattekontorets begrunnelse som nemndas flertall i det vesentlige slutter seg til.

Nemndas medlem Hajem sluttet seg til sekretariatets innstilling.

Det ble deretter truffet følgende

 

Vedtak

Klagen tas ikke til følge