Skatteklagenemnda
Klassifisering av betalinger (egenkapital eller gjeld). Hvilken verdi skal settes på fordring som tas inn i norsk beskatningsområde?
Saken gjelder spørsmål om hvorvidt betalinger fra datterselskap i [Land 1] er å anse som skattefri nedbetaling av gjeld eller skattepliktig inntekt for morselskapet A (skattepliktige, heretter A).
Uenigheten knytter seg til betydningen av fire tilleggsavtaler til en opprinnelig låneavtale fra 2007 som var på MEUR [160].
Omtvistet beløp er [MNOK 800].
Klagen ble tatt til følge.
Lovhenvisninger: skatteloven §§ 11-11, 11-7, 14-61, 9-2, 9-3, 10-11 og 2-38
1. Saksforholdet
Skattekontoret varslet i brev av 5. september [to år etter fusjonsåret] om at betalingene som A mottok i [fusjonsåret og året etter fusjonsåret] kunne bli å anse som skattepliktig inntekt etter sktl § 5-1, jf. § 5-30. Basert på korrespondansen i saken sendte skattekontoret et korrigert varsel den 27. februar [tre år etter fusjonsåret]. Her fremgår at skattekontoret, basert på tilleggsavtalene, vurderte å anse den opprinnelige fordringen på MEUR [160] som endelig ettergitt, og at det ved inngåelse av tilleggsavtalene ble etablert en ny, selvstendig rettighet for kreditor. Denne rettigheten innebar at betaling fra datterselskapet i [Land 1] til A måtte anses som avkastning på denne nye rettigheten, istedenfor nedbetaling av det opprinnelige lånet. I varsel av hhv. 9. mars og 8. september [fire år etter fusjonsåret] inkluderes [flere år] i saken.
Skattepliktige har besvart varslene. Det er brev av 12. oktober [to år etter fusjonsåret 2018] og 15. april [tre år etter fusjonsåret] som er mest utfyllende.
I vedtak datert 16. februar [fem år etter fusjonsåret] konkluderer skattekontoret med at betalingene er skattepliktige for A. Skattepliktige påklager vedtaket i brev av 27. april [fem år etter fusjonsåret].
Sekretariatet vil gå gjennom sakens faktum og utfyllende informasjon om sakens korrespondanse i punktet nedenfor.
2. Sakens bakgrunn og faktum
Etter det sekretariatet forstår kjøpte C opp blant annet D, hjemmehørende i [Land 2], i 2007. C kjøpte senere, [fem år før fusjonsåret], opp A. Som ledd i sammenslåing av C - og A-konsernene kjøpte A i [året før fusjonsåret] alle aksjene i D, jf. brev fra skattepliktige av 12. oktober [to år etter fusjonsåret] side 9. I [fusjonsåret] fusjonerte A (overtakende selskap) med D (skattemessig virkning var 31. august [fusjonsåret] og regnskapsmessig virkning var 1. januar [fusjonsåret].
D hadde i 2007 gitt et lån til et av sine [datterselskap i Land 1], E, på MEUR [160] iht. Loan Agreement (heretter LA) datert 31. januar 2007. Det er dette som er den opprinnelige låneavtalen. D og E inngikk deretter fire tilleggsavtaler om betinget gjeldsettgivelse, Debt Waiver Agreements (heretter DWA), i [fire av årene før fusjonsåret]. Samtidig med inngåelse av DWA ble det inngått Amendments to Loan Agreement (ALA) som oppsummerte hvor stor gjeld som stod igjen under LA. Totalt ble det ettergitt et beløp på MEUR [150] [i løpet av fire år før fusjonsåret]:
[oversikt per år]
A var aldri part i noen av disse avtalene på inngåelsestidspunktene. Som overtakende selskap i fusjonen i [fusjonsåret] overtok imidlertid A kreditorposisjonen under avtalene. Avtalene vil bli beskrevet i detalj i punkt 2.1 nedenfor. Fusjonen ble gjennomført i tråd med skatteloven § 11-11, med skattemessig og regnskapsmessig kontinuitet.
Totalt beløp på kr [MNOK 800] som E har betalt til A i løpet av [4 år] er fordelt slik per skattleggingsperiode:
Skattleggingsperiode NOK* EUR
[…] […]
[…] […]
[…] […]
[…] […]
Totalt […] […]
* Mottatte beløp er reversert og kommer frem som en permanent forskjell i regnskapene til A
Betalingene fra E til A ble gjort i form av at beløpene ble lagt til hovedstolen i nyere langsiktige låneavtaler mellom A og E.
Basert på A sin skattemelding for [fusjonsåret] anmodet skattekontoret i brev av 20. april [to år etter fusjonsåret] om mer informasjon om blant annet fusjonsplan og fordringen mot E som i vedlegg til skattemeldingen ble omtalt som "utbytte fra debt forgiveness" og "gjeld som kunne gjenoppstå i takt med datterselskapets regnskapsmessige overskudd." E hadde i [fusjonsåret] foretatt en betaling på EUR […] / NOK […]. Tilsvarende betalinger ble gjort i [tre år] med hhv. NOK […], NOK […] og NOK […]. A hadde behandlet betalingene som skattefrie (nedbetaling av lån).
A besvarte anmodningen fra skattekontoret i brev av 7. juni [to år etter fusjonsåret] og sendte inn bl.a. kopi av fusjonsplan, åpningsbalanse, regnskapet til D for [fusjonsåret] og tilleggsavtalene ifbm. gjeldsettergivelsen fra hhv. [de fire årene før fusjonsåret].
Skattekontoret varslet som nevnt i punkt 1 ovenfor i brev av 5. september [to år etter fusjonsåret] for skattleggingsperioden [fusjonsåret og året etter] om at innbetaling på skattemessig nedskrevne fordringer kunne bli å anse som skattepliktig inntekt etter sktl. § 5-1 jf. § 5-30.
Selskapet svarte på varselet i brev av 12. oktober [to år etter fusjonsåret] hvor det forklares at innbetalingene fra E var nedbetaling av eksisterende fordring med utspring i låneavtalen fra 2007 på MEUR [160]. Vedlagt var den opprinnelige låneavtalen og de fire endringsavtalene. Det opplyses i brevets punkt 2.2:
«A ble eier av fordringen gjennom fusjon med D. Gjenstående beløp på fordringen per fusjonstidspunktet var [MEUR 150] millioner. Fordringens skattemessige kostpris (i NOK) må derfor finnes med utgangspunkt i dette beløpet»
Sekretariatet legger i det følgende til grunn at fordringens pålydende er MEUR [150]. Etter det sekretariatet forstår skyldes differansen opprinnelig lånefordring på MEUR [160] og pålydende på MEUR [150] at det var foretatt en delvis nedbetaling og/eller konvertering, se tabell nederst i punkt 3.
Den 27 februar [tre år etter fusjonsåret] sendte skattekontoret korrigert varsel hvor det fremgår at kontoret vurderte å anse fordringen mot E som endelig ettergitt slik at det på tidspunkt for fusjon ikke eksisterte noen fordring mellom D og E, men at D hadde fått en ny, selvstendig rettighet som fulgte av Debt Waiver Agreements (DWA). Det var denne rettigheten A overtok ved fusjonen. Siden rettigheten var knyttet til fordringen (dvs. lånet på MEUR [150]), og denne var nedskrevet for regnskaps- og skatteformål, måtte inngangsverdien på rettigheten settes til 0 på fusjonstidspunktet. Skattekontoret viser her blant annet til Ot.prp.nr. 1 2008/2009 punkt 8.5.5.1 om verdi på eiendeler, rettigheter og forpliktelser idet de tas inn i norsk beskatningsområde. Betalingen til A må dermed behandles som avkastning på denne rettigheten.
Skattepliktige svarer i brev av 15. april [tre år etter fusjonsåret] at betalingen fra E til A er nedbetaling av fordring og dermed skattefri. Oppsummert vises det til at det i norsk rett skal mye til for at en gjeld eller fordring anses ettergitt, jf. Rt 2015 s. 203 (Scancem), og at en endring av lånevilkår normalt ikke anses som realisasjon. Skattepliktige viser til at dersom det, mot formodning, skulle ha oppstått en ny rettighet basert på DWA, og denne dermed er et separat formuesobjekt, må dette være et gjeldsinstrument som behandles etter sktl. § 9-3 (1) c, altså en pengefordring som faller inn under kategorien «muntlige fordringer og andre gjeldsbrev enn mengdegjeldsbrev» i § 9-3 (1) c. Denne gevinsten kan ikke anses vunnet i næring og er dermed skattefri. Dersom gjelden skal anses som et egenkapitalinstrument, som behandles etter sktl. § 2-38 (utbytte) eller etter sktl. § 10-11 2. ledd (dvs. skattefri tilbakebetaling av egenkapital), vil betalingen også være skattefri. Til slutt anfører skattepliktige at verdien av «rettigheten» under DWA på ervervstidspunktet uansett ikke kunne ha vært verdt null, jf. brevets punkt 5.2.
Skattekontoret varslet om endring for [to år etter fusjonsåret] i brev av 9. mars [fire år etter fusjonsåret] med samme begrunnelse som for tidligere. Skattepliktige svarte på dette den 10. mars [fire år etter fusjonsåret]. Begge parter henviser til tidligere korrespondanse.
Den 10. juni [fire år etter fusjonsåret] anmoder skattekontoret om opplysninger bl.a. knyttet til skattepliktiges subsidiære anførsler om at dersom betalingen ikke anses som nedbetaling av gjeld, men utbytte, så vil uansett utbyttet være skattefritt. Skattekontoret viser til § 2-38 tredje ledd bokstav h om at det ikke gis skattefrihet dersom utdelende selskap har fått fradrag for utdelingen.
Skattepliktige svarer i brev av 10. juli [fire år etter fusjonsåret] blant annet at formålet med bokstav h er å hindre dobbelt ikke-beskatning av avkastning i det utdelende selskapet. Dette vil typisk være der hjemstaten behandler utdelingen som en rentebetaling, mens mottakerstaten samtidig ser på utdelingen som et skattefritt utbytte (jf. hybrid mismatch arrangements, jf. OECDs rapport fra 2014, som det vises til i forarbeidene til bokstav h.) Skattepliktige viser til at rapporten understreker at arrangementet må ses på som en helhet. I denne sammenheng vises det til at lånebeløpet som kreditor ga henstand på i DWA ble tatt til inntekt av E både for regnskaps- og skatteformål. Dette er dokumentert med vedlagte skattemeldinger og næringsoppgaver (på [Land 1], men forklart på norsk). Idet den finansielle situasjonen ble bedre i [fusjonsåret] gjenopptok E sin gjeldsbetjening, førte årets aktuelle beløp som gjeld i balansen og fradragsførte betalingen til A. Fradragsføringen av betalingen til A innebærer dermed ingen dobbel ikke-beskatning, men en nøytralisering av forutgående skattemessig inntektsføring. Det understrekes igjen at betalingene prinsipalt er nedbetaling av eksisterende gjeld.
Den 8. september [fire år etter fusjonsåret] varsler skattekontoret tilsvarende endring for [tre år etter fusjonsåret], og skattepliktige besvarer dette 9. september [fire år etter fusjonsåret]. Begge henviser til tidligere argumentasjon.
I vedtak datert 16. februar [fem år etter fusjonsåret] konkluderer skattekontoret med at betalingene er skattepliktige for A, se punkt 4 nedenfor.
Skattepliktige påklagde vedtaket i brev av 27. april [fem år etter fusjonsåret], se punkt 3 nedenfor. Kopi av styreprotokoll fra styremøte i E ifbm inngåelse av DWA var vedlagt klagen.
Skattekontoret sendte sin uttalelse i saken til sekretariatet for Skatteklagenemnda den 8. juni [fem år etter fusjonsåret]. Det fastholdes at konklusjonen er riktig, dvs. ALA og DWA må forstås slik at opprinnelig gjeld på MEUR [160] var endelig ettergitt og at DWA innebar en ny, selvstendig rettighet som dannet grunnlag for betalingene. Betalingene må primært anses som skattepliktig utbytte.
Skattepliktige hadde kommentarer til skattekontorets redegjørelse i brev av 3. januar [seks år etter fusjonsåret], og la ved en uttalelse fra styremedlemmer i E om hva som hadde vært formålet med DWA. Denne uttalelsen er datert og signert 16. februar [fem år etter fusjonsåret].
Sekretariatet etterlyste regnskapene til E for [fire av årene før fusjonsåret] da det var referert til disse i klagen. Sekretariatet hadde også noen spørsmål knyttet til den finansielle situasjonen i E i [fusjonsåret og året før fusjonsåret]. Epostdialogen er vedlagt innstillingen som vedlegg 58 og utover.
Sekretariatet sendte sitt utkast til innstilling til skattepliktige for merknader den 20. februar 2025. Konklusjonen i utkastet var at det ikke gis medhold. Sekretariatet var enig med skattepliktige i at betalingen fra E måtte være å anse som nedbetaling av fordring, men mente at inngangsverdien på fordringen måtte settes til markedsverdi på tidspunkt for fusjon (inntak i norsk beskatningsområde). Det var ikke godtgjort at fordringen hadde noen verdi på dette tidspunkt pga E sine andre gjeldsforpliktelser. Skattepliktige har inngitt merknader til innstillingen den 19. mars 2025. Skattepliktige mener at det er fordringens pålydende (historisk kostpris) som må legges til grunn ved realisasjonsoppgjøret. Merknadene er oppsummert og vurdert i punkt 5.4.3 flg og punkt 5.4.6.
2.1 Avtalene som ligger til grunn for betalingen fra E
Denne saken gjelder forståelse av følgende avtaler:
• Loan Agreement (LA, inngått i 2007 mellom D og E, se punkt 2.2.1 nedenfor.
• Debt Waiver Agreements (DWA), inngått i hhv. [fire av årene før fusjonsåret] mellom D og E, se punkt 2.2.2 nedenfor.
• Amendments to Loan Agreement (ALA), inngås samtidig med DWA, også mellom D og E, se punkt 2.2.3 nedenfor.
A overtok kreditorposisjonen under LA, DWA og ALA i [fusjonsåret].
Det er ikke omstridt i saken at de betalinger E har gjort til A er gjort med grunnlag i DWA.
2.2.1 Loan Agreement (LA)
I Loan Agreement datert 31. januar 2007 fremgår at D er långiver og E er låntaker til et beløp på [MEUR 160]. Forfallsdato for lånet er 15. januar [året før fusjonsåret] og skal nedbetales i intervaller to ganger i året i perioden [syv til ett år før fusjonsåret]. Rente utgjør Euribor + 300 basispunkt. I artikkel 2.7 fremgår at lånet primært skal benyttes til å betale F iht. Share Purchase Agreement. F var tidligere eier av E. Dette beskrives i skattepliktiges brev av 12. oktober [to år etter fusjonsåret] i punkt 3.3.
2.2.2 Debt Waiver Agreements (DWA)
DWA er inngått 31. desember i hhv. [fire av årene før fusjonsåret] (4 avtaler). Avtalene er lagt ved skattepliktiges brev av 12. oktober [to år etter fusjonsåret].
I DWA [...] som kun foreligger på engelsk i versjonen som er datert 31. desember 2014, fremgår følgende:
"In its capacity of creditor and sole shareholder of E, D hereby agrees to release E from its debt in an amount of EUR […].
The present debt waiver is granted by D to E in the framework of its participation portfolio management.
In the event that E returns to better fortune, the parties hereby agree that all or part of the debt waived by D in favor of E may be repaid to D as agreed by the parties, and in particular the portion of the net equity of E higher than 60% of its share capital shall be automatically reintegrated in an amount of EUR […], without interest.
The repayment shall not result in a loss in the financial statements of E and the present clause of return to "better fortune" shall be limited to 15 (fifteen) years." [sekretariatets understrekninger]
Alle de 4 DWAene har samme tekst som sitert ovenfor.
2.2.3 Amendments to Loan Agreements (ALA)
I ALA’ene datert samme dag som DWA’ene, og som refererer til inngåtte DWA’er, er det oppsummert hvor mye lånebeløpet under LA utgjør etter ettergivelsen. Ettergitt beløp i [seks år før fusjonsåret] utgjorde MEUR [70]. Det fremgår av ALA inngått i [seks år før fusjonsåret]:
“Amendment dated as of January 31, 2007, between E (the "Borrower"), and D (the "Lender").
WHEREAS, at the request of the Borrower, the Lender has agreed to advance loans in an aggregate amount of [MEUR 160].
The parties hereby agree as follows:
Following the debt forgiveness granted by the lender to the borrower on 31 December [seks år før fusjonsåret] for an amount of [MEUR 70] , the principal of the loan becomes […] at that date.
The repayment of principal of the Loan shall be made on the following Principal Payment Dates in the following amounts:
Principal Payment Date Principal Payment (in €)
[...] […]
[...] […]
[...] […]
[...] […]
[...] […]
[...] […]
All other terms and conditions of the loan contract remain unchanged.” [sekretariatets understrekning]
Tilsvarende oppdaterte nedbetalingsplaner er tatt inn i ALA’ene for [fire og tre år før fusjonsåret].
Den siste ALA inngått i [to år før fusjonsåret] lød slik:
“Amendment
To the Loan Agreement, dated as of January 31, 2007, between E (the "Borrower"), and D (the "Lender").
WHEREAS, at the request of the Borrower, the Lender has agreed to advance loans in an aggregate amount of
[MEUR 160].
The parties hereby agree as follows:
Following the debt forgiveness granted by the Lender to the Borrower:
- For an amount of € […] on December 31, [seks år før fusjonsåret]
- For an amount of € […] on December 31, [fire år før fusjonsåret]
- For an amount of € […] on December 31, [tre år før fusjonsåret]
- For an amount of € […] on December 31, [to år før fusjonsåret]
the principal of the loan becomes nil on December 31, [to år før fusjonsåret].”
I ALA fra [to år før fusjonsåret] fremgår altså at lånebeløpet under LA per 31. desember [to år før fusjonsåret] er 0. Det er særlig dette skattekontoret har lagt vekt på slik sekretariatet forstår det.
2.3 Regnskapsmessig behandling
Den betingede gjeldsettergivelsen har etter det opplyste blitt ført som ekstraordinær inntekt i E i regnskapene for hhv. [fire av årene før fusjonsåret]. Selskapet fikk på denne måten styrket sin egenkapital.
Gjelden ble ikke lenger ført som en balansepost, dog ble denne tatt inn som en ikke-balanseført forpliktelse i E sitt regnskap. For [fire og tre år før fusjonsåret] fremgår dette på side 23 i regnskapene som ble sendt inn i epost 29. august 2024, på linjen [...] (dvs. «Forpliktelser utenfor balansen»). Tilsvarende er beløpet fra [seks år før fusjonsåret] tatt inn som ikke-balanseført forpliktelse i regnskapet for [fem år før fusjonsåret] (iht. utsnitt fra regnskapet for [fem år før fusjonsåret] sendt inn i epost av 2. september 2024). Regnskapsføringen ble endret i [fem år før fusjonsåret] slik at forpliktelsen ikke var med i [seks år før fusjonsåret]-regnskapet, mens den altså fra og med [fem år før fusjonsåret] var det.
I [fusjonsåret] kom E i en bedre finansiell situasjon. Dermed ble gjelden gjenopptatt i balansen. Dette fremgår i regnskapene til E for [fusjonsåret, året etter fusjonsåret og to år etter fusjonsåret] på side 27. Sekretariatet legger til grunn at tilsvarende skjedde for [tre år etter fusjonsåret].
2.4 Skattemessig behandling
Skattemessig ble de ettergitte beløpene ført til inntekt i E sin skattemelding for [fire av årene før fusjonsåret], og ført til fradrag i D sin skattemelding.
Skattepliktige har opplyst at iht. [Land 2 sin] skattelovgivning og praksis så reverseres inntektsføringen dersom debitor betaler det aktuelle beløpet senere. Den fradragsføring som E foretok i [fusjonsåret og de tre påfølgende år] ved betaling av gjelden til A innebærer altså en reversering av den inntektsføringen som E foretok i [de fire årene før fusjonsåret].
3. Skattepliktiges anførsler
Skattepliktige mener det ikke har skjedd en endelig ettergivelse, men at denne er betinget og må likestilles med en betalingshenstand. I klagen punkt 1 fremgår:
«En grunnleggende forutsetning for skattekontorets konklusjon om at utbetalingene er skattepliktige, er at lånene som E tok opp i 2007 etter skattekontorets syn ble ettergitt med endelig virkning gjennom inngåelsen av såkalte Debt Waiver Agreements og Loan Amendment Agreements i desember [i hhv seks, fire, tre og to år fusjonsåret]. Denne forutsetningen ligger til grunn for alle de rettslige grunnlagene skattekontoret har anført. Skattekontorets tolkning av de aktuelle avtalene er imidlertid ikke riktig. De aktuelle avtalene representerte en reforhandling av vilkårene på det eksisterende lånet fra 2007, og innebar at E (som debitor) ble fritatt for sin forpliktelse til å betale tilbake lånet, men slik at lånet likevel skulle betales tilbake dersom Es finansielle stilling forbedret seg innenfor en nærmere angitt periode. Skattekontorets grunnleggende forutsetning om at lånet er ettergitt med endelig virkning er ikke riktig. Da er det heller ikke noe rettslig grunnlag for å skattlegge Selskapet for utbetalingene.»
Skattepliktige fremhever at formålet med den betingede gjeldsettergivelsen var å bedre E sin finansielle situasjon. I kopi av protokoll fra styremøte den 20. juli 2010, vedlagt klagen, fremgår at det var fire scenarier som ble vurdert (Change in D legal structure, Share capital increase in cash, Debt conversion into share capital og Debt waiver), og at en Debt Waiver ville være «reversible».
Skattepliktige anfører at ordlyden i LA, ALA og DWA må forstås slik at ettergivelsen ikke er endelig. En konklusjon om at gjelden var endelig ettergitt vil være i strid med det privatrettslige innhold i avtalen, partenes felles forståelse og en vanlig forståelse av [“return to better fortune-klausulen”] iht. [Land 2 sin] og [Land 1 sin] rett.
Den betingede betalingsforpliktelsen er tatt inn som en «ikke balanseført forpliktelse» i regnskapene til E.
Det understrekes at ordlyden i DWA, dvs. «the debt waived» … «shall be automatically reintegrated” og “repayment” i tilfellet E “returns to better fortune” tilsier at DWA ikke kan forstås som en endelig gjeldsettergivelse.
Ettergivelsen ble ført som inntekt i E og fradragsført i D. Ved reversering, dvs. betaling til A, ble beløpet fradragsført i E, som en nøytralisering av den tidligere inntektsføringen. Underskudd i D som følge av inngåelse av [DWA] ble ikke videreført i fusjonen med A. Skattlegging hos A vil dermed innebære økonomisk dobbeltbeskatning.
Sekretariatet siterer fra punkt 3.4.5 i skattepliktiges klage:
«Som det fremgår av beskrivelsen ovenfor, er det en direkte sammenheng mellom Låneavtalen, DWA og ALA. Hele Es gjeld til D var omfattet av Låneavtalen. I DWA vises det til at D har ytet lån til E og at E fritas fra plikten til å betale tilbake sin gjeld ("debt") med et nærmere angitt beløp. Vi oppfatter at skattekontoret er enig i at det er Lånet som DWA henviser til. Vi viser også til avtalens ordlyd, hvor det fremgår at det er snakk om tilbakebetaling ("repayment") av den aktuelle gjelden.
Når man ser avtalene i sammenheng, er den økonomiske og rettslige realiteten i de avtalene som er inngått at E (som debitor) er gitt henstand med tilbakebetaling av Lånet i inntil 15 år, med tilbakebetaling dersom den finansielle stillingen hos debitor bedrer seg. Først etter utløpet av 15 års perioden vil forpliktelsen til å betale tilbake Lånet falle endelig bort. Avtaleverket medfører ingen reelle endringer som tilsier at det opprinnelige Lånet skal anses bortfalt og at det er etablert et nytt og adskilt rettsforhold. Betalingsforpliktelsen løper videre mellom samme parter, med samme totale lånebeløp i samme valuta mv. Det var heller aldri partenes hensikt at Lånet skulle bortfalle med endelig virkning og deler av det opprinnelige Lånet er i ettertid rent faktisk betalt i tråd med avtaleverket. Det foreligger således ikke noe bortfall eller innfrielse av Lånet etter skatteloven § 9-2, slik skattekontoret hevder.
Skattekontorets tolkning innebærer at det opprinnelige Lånet skal være bortfalt og erstattet med en ny, separat og betinget rettighet. Ifølge skattekontorets vedtak er imidlertid dette en "rettighet" som krever at det inngås en ny avtale mellom partene for at E skal ha noen betalingsforpliktelse. Det innebærer i realiteten at E selv kan bestemme om det skal skje noen betaling i det hele tatt. En slik avtale ville ha vært helt innholdsløs, og det foreligger i realiteten ingen "rettighet" overhodet. Dette viser at skattekontorets tolkning ikke kan være riktig.
Dersom det var slik at partene ønsket å inngå en avtale som avviklet det eksisterende rettsforholdet (Lånet) med endelig virkning, slik skattekontoret legger til grunn, så hadde det vært naturlig å løse dette på en enklere og mer praktisk måte. Partene ville da enten avtalt en ordinær og endelig ettergivelse av Lånet eller gjennomført en konvertering av Lånet til egenkapital (deler av Lånet ble faktisk konvertert). Begge disse alternativene ville avviklet Lånet med endelig virkning og E kunne delt ut utbytte til D når (dersom) den finansielle situasjonen bedret seg. Slikt utbytte ville vært skattefritt for D i [Land 2] og ville heller ikke blitt ilagt kildeskatt i [Land 1]. At partene inngikk en annen type avtale (en DWA) viser klart at de ønsket å etablere et annet rettsforhold enn det som ville være resultatet av en ren gjeldsettergivelse eller en konvertering.»
For ordens skyld tar sekretariatet inn en tabell hentet fra side 3 i brev datert 12. oktober [to år etter fusjonsåret] med oversikt over D sin økonomiske utvikling, nedbetalinger, inngåelse av [DWA] mm i [en ti-års-periode før fusjonen]:
[tabell]
4. Skattekontorets vurderinger
Skattekontorets konklusjon, basert på DWA og ALA, er at lånet fra D til E ble endelig ettergitt i 2014. Betalingene fra E til A i [fusjonsåret og tre påfølgende år] kan dermed ikke være nedbetaling av gjeld.
Skattekontoret mener det ikke er noe i ALA som tyder på at dette var en betinget gjeldsettergivelse. DWA forstås slik at den etablerer et nytt rettsforhold. Ordlyden i DWA tilsier at den opprinnelige fordringen under LA var fullstendig ettergitt per 31. desember [to år før fusjonsåret] og dermed ikke eksisterte lenger.
Skattekontoret påpeker at skattepliktige har brukt ulike beskrivelser og begreper knyttet til regnskapsmessig behandling, men at «ingen av disse opplysningene indikerer at fordringen fra LA har vært behandlet regnskapsmessig som at den eksisterte i sin opprinnelige form etter [to år før fusjonsåret].»
Siden D hadde nedskrevet fordringen for skatteformål i takt med at gjelden ble ettergitt, tas dette til inntekt for at den opprinnelige fordringen ikke eksisterer lenger. Skattekontoret viser til flere rettskilder i punkt 5.3.5.1, herunder Skatte-ABC 2020 punkt 3.6 om at ettergivelse pga. manglende betalingsevne regnes som realisasjon for fordringshaver, Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) side 352 om at innfrielse og refinansiering innebærer realisasjon og Fløystad «Ligningsbehandlingen for utvinnings- og rørledningsselskaper for inntektsårene 1989-1993)» om momenter som tilsier at det foreligger innfrielse, særlig at refinansiering gjort i debitors interesse, kan tilsi at lånet er innfridd.
Etter en helhetsvurdering hvor skattekontoret legger vekt på at E fikk utsettelse med å betale til D, fikk bedret sin egenkapital, at restlånet er null per 31. desember [to år før fusjonsåret] iflg ALA, ordlyden i DWA «D hereby agrees to release E from its debt» uten detaljer om tilbakebetalingstid, renter, tilbakebetalingsplan og mislighold kommer skattekontoret til at E ikke lenger hadde noen forpliktelse til å betale lånet, og at D dermed heller ikke lenger hadde noen fordring.
Skattekontoret konkluderer med at
«avtaletolkningen ovenfor er tilstrekkelig til å konkludere med at den opprinnelige fordringen fra D er endelig ettergitt og ikke eksisterte lenger etter 31. Desember [to år før fusjonsåret].»
På denne bakgrunn anses inngåelse av ALA og DWA som en realisasjon av fordringen, jf. skatteloven § 9-2 første ledd d, og at DWA etablerer et nytt rettsforhold.
Resten av vedtaket inneholder vurderinger knyttet til hvordan betalingene skal klassifiseres under den forutsetning at gjelden må anses som endelig ettergitt i [to år før fusjonsåret].
4.1 Alternativt rettsgrunnlag for betalingene
Skattekontorets konklusjon er at det er DWA som utgjør grunnlaget for utbetalingene, men at DWA likevel ikke innebærer at E har en gjeldsforpliktelse i behold, jf. vedtaket side 37 og 43. Iht. skattekontorets vedtak må utbetalingen primært anses som utbytte, i form av betaling av ettergitt gjeld, slik sekretariatet forstår det.
Skattekontoret er av den oppfatning at utbyttet i utgangspunktet omfattes av fritaksmetoden. Det er imidlertid et vilkår at utbyttet er lovlig utdelt, jf. § 2-38 andre ledd bokstav a, for å være skattefritt. For utdelinger fra [selskap i Land 1] vil dette avhenge av [Land 1 sine] regler og skattekontoret konkluderer med at det ikke er grunnlag for å vurdere hvorvidt utbyttet er lovlig utdelt. Imidlertid mener skattekontoret at bokstav h uansett innebærer at utbyttet blir skattepliktig, mens skattepliktige hevder denne ikke kommer til anvendelse. Bestemmelsens formål er å motvirke uønskede tilpasninger ved bruk av hybride instrumenter. Det vises i vedtaket på side 57 til Zimmer/BAHR 7. utgave avsnitt 13.3.7. Skattekontoret er på dette punkt av den oppfatning at det er irrelevant at ettergivelsen ble behandlet som skattepliktig inntekt og at fradragsføringen ved betalingen til A er en reversering av denne inntektsføringen, slik sekretariatet forstår det. Det konkluderes med at selskapet legger opp til en skattemessig behandling som nettopp innebærer en mismatch som bokstav h er ment å ramme.
Skattepliktige anførte at dersom gjelden er endelig ettergitt må fordringen som A har på E i så fall være en «muntlig fordring eller andre gjeldsbrev enn mengdegjeldsbrev» utenfor virksomhet etter skatteloven § 9-3 (1) og dermed skattefri. Skattekontoret mener imidlertid som nevnt at DWA ikke innebærer en fordring på E. Skattekontoret viser til litteratur om hva som utgjør en fordring, og kommer til at DWA ikke inneholder normale lånevilkår som tilbakebetalingstid, renter, tilbakebetalingsplan og mislighold. Skattekontoret viser også til Matre «Gjeld og renter fradragsrett for renter ved hybridfinansiering av aksjeselskaper», 1. utgave 2012 under punkt 6.3.4, om at en potensiell framtidig forpliktelse ikke anses som gjeld, og siden betalings-forpliktelsen er gjort avhengig av E sitt økonomiske resultat utgjør heller ikke avtalen en fordring (vedtaket side 45 og 46). I samme retning trekker at forpliktelsen ikke er balanseført i regnskapet til E.
Som et alternativt grunnlag for skatteplikt, dersom utbetalingene ikke skal anses som skattepliktig utbytte, mener skattekontoret at betalingen må anses som kapitalinntekt. Skattekontoret legger til grunn at DWA innebærer en immateriell rettighet som ga rett på en mulig løpende ytelse. Beløpene ble innvunnet ved at vilkår for utbetaling ble oppfylt og at partene inngikk avtale om utbetaling ved at beløpene ble tillagt hovedstolen i de langsiktige låneavtalene som ble inngått senere mellom E og A.
Dersom betalingene ikke skal anses som kapitalinntekt (i form av løpende avkastning) må de anses som kapitalgevinster, dvs. som del-realisasjon av rettighetene under DWA etter § 9-2 (1) og dermed skattepliktig etter § 5-30. Utgangsverdi vil tilsvare betalingene. Inngangsverdi på DWA vil tilsvare historisk kostpris og siden ettergivelsen ble skattemessig fradragsført og det ikke ble ytet noe vederlag for rettighetene etter DWA, er inngangsverdien 0.
Skattepliktige hevdet at dersom fordringen skal anses endelig ettergitt må den ettergitte fordringen anses som egenkapitalinnskudd i E, altså gjeld konvertert til egenkapital. Skattekontoret er imidlertid av den oppfatning at et tilskudd formelt må være innbetalt aksjekurs for at det skal anses som innbetalt aksjekapital, jf. vedtaket punkt 5.7 flg. Skattekontoret viser også til Folkvord 1. utgave 2013 «Utbytte, lovlig og ulovlige tilpasninger til skattereglene» pkt 5.5.7 om innskudd i form av naturalia, jf. vedtaket side 67. Skattekontoret kommer til at det ikke foreligger opplysninger som tilser at de ettergitte beløpene formelt ble behandlet som innbetalt eierkapital i E etter [Land 1 sine] regler. Uansett må verdien av fordringene på tidspunkt for ettergivelse være ubetydelig/null, se vedtaket side 69.
5. Sekretariatets vurderinger
Skatteklagenemnda er rett klageinstans etter skatteforvaltningsloven § 13-3 annet ledd. Når klagen tas under behandling, kan Skatteklagenemnda prøve alle sider av saken, jf. skatteforvaltningsloven § 13-7 annet ledd.
Sekretariatet, som forbereder saken for Skatteklagenemnda, innstiller på at den skattepliktiges klage tas til følge.
Det sentrale tema i saken er hvordan det privatrettslige grunnlag for utbetalingene fra E til A skal forstås. Dersom betalingene anses som nedbetaling av lån må det avgjøres om betalingen utgjør skattepliktig inntekt eller ikke for A.
5.1 Tolkning av avtalene
En alminnelig formuerettslig forståelse av skattepliktiges privatrettslige avtaler legges i utgangspunktet til grunn for skattleggingen. Det følger av Rt. 1994 s.1064 på side 1071, gjentatt i Rt. 2009 s. 813 premiss 54:
«Som lagmannsretten er inne på, er utgangspunktet i skatteretten at de skattemessige virkninger av en disposisjon, eller en transaksjon, beror på det innhold partene selv har gitt disposisjonen eller transaksjonen, bedømt etter alminnelige formuerettslige regler. Den materielle ordning partene har etablert seg imellom, innenfor avtalefrihetens ramme, styrer også de skattevirkninger ordningen skal få.»
Det fremgår i premiss 44 i Rt. 2010 s. 790 (Telecomputing) som gjaldt klassifisering av gjeld vs. egenkapital:
«Det som skiller lån fra et selskaps egenkapital, er at det for lån foreligger en alminnelig tilbakebetalingsplikt, mens egenkapitalen bare kan kreves tilbakebetalt ved likvidasjon, utløsning eller lignende, og da som en andel av differansen mellom selskapets eiendeler og forpliktelser på dette tidspunkt. Hvorvidt det foreligger en alminnelig betalingsforpliktelse, eller en tilbakebetalingsplikt som er begrenset til en andel av et likvidasjonsoverskudd eller overskudd etter en utløsningsbalanse, må i første rekke besvares ved en fortolkning av rettsgrunnlaget for transaksjonen. Dersom en fortolkning av forpliktelsens grunnlag ikke gir noe bestemt svar, må klassifiseringen skje ved en samlet vurdering av de vesentlige trekk ved forholdet […].» [sekretariatets understrekning]
Det avgjørende moment i en samlet vurdering vil være selskapets tilbakebetalingsplikt, jf. Rt. 2010 s. 790, Kristiansen i Høyt skattet Festskrift til Zimmer side 362, Norsk internasjonal skatterett side 1166 (punkt 25.4.4.4) og Folkvord i Utbytte 2013 s 84 som formulerer dette slik;
«Vurderingstemaet kan dermed oppsummeres slik: Det må først vurderes om det foreligger en alminnelig tilbakebetalingsplikt. Er det uklart om det foreligger en alminnelig tilbakebetalingsplikt, altså i grensetilfellene/hybridtilfellene, må klassifiseringen skje ved en vurdering av hva kapitalinnskuddet ligner mest på.»
Den opprinnelige Loan Agreement (LA) mellom D og E ble inngått i 2007 og avtalene om den betingede gjeldsettergivelsen ble inngått i perioden [fire av årene før fusjonsåret], altså før As oppkjøp av og fusjon med kreditor, D. A var dermed ikke part i noen av de aktuelle avtalene (LA, DWA eller ALA) da de ble inngått.
Det er ingen uenighet mellom skattekontor og skattepliktige om forståelse av låneavtalen som ble inngått i 2007. D ga et lån til E på MEUR [160], med rente Euribor + 300 basispunkter og med en nedbetalingsplan.
Det er heller ikke omtvistet at E fikk økonomisk utfordringer, og at D og E på denne bakgrunn inngikk den første DWA i [seks år før fusjonsåret] om fritak fra å betale en viss del av lånebeløpet. Tilsvarende DWA’er ble inngått i [fire, tre og to år før fusjonsåret].
Slik sekretariatet forstår ordlyden i DWA innebærer denne at den delen av gjelden som ettergis likevel skal gjøres opp dersom E kommer i posisjon til det. Sekretariatet legger her vekt på følgende ordlyd i avtalen:
In the event that E returns to better fortune, the parties hereby agree that all or part of the debt waived by D in favor of E may be repaid to D as agreed by the parties, and in particular the portion of the net equity of E higher than 60% of its share capital shall be automatically reintegrated in an amount of EUR […] […]), without interest.
The repayment shall not result in a loss in the financial statements of [E] and the present clause of return to "better fortune" shall be limited to 15 (fifteen) years." [sekretariatets understrekninger]
Det er vanskelig å forstå denne på noen annen måte enn at E skal være forpliktet til å gjøre opp gjelden dersom selskapet kommer i posisjon til det, i alle fall for den delen av netto egenkapital som overstiger 60% av aksjekapitalen i selskapet.
Gjelden, «the debt» som avtalen peker på, må dreie seg om lånebeløpet i LA. A vil ikke kunne kreve ytterligere betaling enn dette opprinnelig avtalte lånebeløpet basert på DWA. Plikten til tilbakebetaling er tidsbegrenset til 15 år. Skulle noe av lånebeløpet fortsatt ikke være betalt etter utløpet av 15-årsfristen vil A ikke kunne kreve tilbakebetaling.
Skattepliktige har lagt frem kopi av presentasjon og av utdrag fra styreprotokoll fra 20. juli [seks år før fusjonsåret] i D. Presentasjonen gjaldt styrets valgmuligheter for å håndtere E sin finansielle situasjon, dvs. bedre selskapets egenkapital. Det fremgår på side 5 i presentasjonen at gjeldsettergivelse med en «better fortune»-klausul ikke ville kreve kapitaltilskudd og ville være reversibel.
Sekretariatets oppfatning er at ordlyden i DWA vanskelig kan forstås som en endelig, irreversibel ettergivelse av gjelden som E tok opp under låneavtalen fra 2007. Det faktum at ALA inngått i [to år før fusjonsåret] uttrykkelig sier at gjeld per 31. desember [to år før fusjonsåret] er «nil» endrer ikke konklusjonen. Ordlyden i DWA inngått 31. desember [to år før fusjonsåret] sier, på samme måte som i de tidligere inngåtte DWAene, at gjelden skal «be repaid» og «shall be automatically reintegrated».
Sekretariatet kan heller ikke se at det er naturlig å forstå DWA slik at den etablerer en ny, selvstendig forpliktelse for E til å foreta betalinger til A. Det er vanskelig å se for seg hva som skulle være bakgrunnen for at E skulle påta seg en slik forpliktelse.
Skattekontoret har lagt vekt på at det i ALA fremgår hvor mye som gjenstår å betale etter gjeldsettergivelsen, og dette gis selvstendig betydning. Det fremstår slik sekretariatet ser det som sannsynlig at DWA ble inngått først, og at det deretter ble laget et tillegg (ALA), til selve låneavtalen som oppsummer hvor mye som gjenstår av opprinnelig lånebeløp. Sekretariatet legger vekt på at ALA viser til inngått DWA, jf. ordlyden i ALA:
“Following the debt forgiveness granted by the Lender to the Borrower..” [sekretariatets understrekning]
Sekretariatets oppfatning er at ALA ikke kan leses isolert eller bety at debitor skal gå helt fri sin forpliktelse til å innfri gjelden.
Etter det sekretariatet forstår er «better fortune»-klausuler ikke er uvanlig i [Land 1 sin] rett, og disse innebærer at gjeld ettergis, men likevel skal betales dersom debitor kommer i økonomisk stand til å betale, jf. f.eks. artikkel publisert på IBFD [...]
Sekretariatet konkluderer på denne bakgrunn med at E ifølge DWA har en klar tilbakebetalingsplikt av opprinnelig lånebeløp under LA.
5.2 Regnskapsmessig og skattemessige behandling
Det fremgår i Norsk internasjonal skatterett 2. utg. side 1157 (punkt 25.4.3.1) om gjeld vs egenkapital:
«Begrepene er også benyttet i regnskaps- og selskapslovgivningen. Fastsettelsen av begrepenes meningsinnhold på skatterettens område skal i prinsippet foretas uavhengig av begrepsinnholdet på andre rettsområder. Det vil imidlertid ofte være sammenfall i begrepsbruken i praksis, og den regnskapsmessige og selskapsrettslige klassifisering som egenkapital eller gjeld vil derfor ofte stå sentralt ved den skatterettslige klassifiseringen, særlig når denne er uklar.»
Det at gjelden er ført opp i regnskapet, riktignok som en ikke-balanseført forpliktelse, tilsier slik sekretariatet ser det at E har ansett seg forpliktet til å betale. Det faktum at gjelden ikke er ført opp som en balansepost beror slik sekretariatet ser det på sannsynligheten for at gjelden kommer til å bli gjort opp heller ikke, og ikke hvorvidt det foreligger en juridisk forpliktelse eller ikke.
Ved inngåelse av DWA inntektsførte E et beløp tilsvarende det ettergitte beløp, og D fradragsførte et tilsvarende beløp både regnskaps- og skattemessig. Etter det sekretariatet forstår ble [Land 1] og [Land 2 sin] skatterett fulgt på dette punkt. [E] har krav på fradrag dersom gjelden betales (innen perioden på 15 år). Det er sekretariatets forståelse at dersom D fortsatt hadde vært kreditor ville betalingen blitt ført til inntekt i D, i og med at D tidligere hadde fradragsført den betingede ettergivelsen. Det har etter det sekretariatet forstår ikke vært foretatt noe realisasjonsoppgjør av fordringen i [Land 2] i og med fusjonen.
På denne bakgrunn er sekretariatet enig med skattepliktige i at E sin fradragsføring av betaling av gjeninnsatt gjeld innebærer en nøytralisering av den tidligere inntektsføringen som ble gjort i [fire av årene før fusjonsåret].
5.3 Andre egenskaper ved kapitalen
Et typisk trekk ved egenkapitalinnskudd er at avkastningen vil avhenge av resultatet. I saken her er nedbetaling av lånet for så vidt avhengig av at E er i finansiell posisjon til å betale. Betalingen utgjør imidlertid en forhåndsavtalt størrelse som skal betales innenfor en angitt periode på 15 år dersom debitor kommer i posisjon til det. Dette er slik sekretariatet ser det noe annet enn at betalingen er resultatavhengig slik som er tilfellet for egenkapitalinnskudd hvor det ikke vil være noen øvre grense for hvor mye som kan utbetales som avkastning.
Det at den betingede gjeldsettergivelsen skjedde for å styrke E sin finansielle posisjon kan også trekke i retning av en klassifisering som egenkapital. Når det ikke er foretatt en formell konvertering av gjeld til egenkapital, og det foreligger en avtale om tilbakebetaling, kan ikke sekretariatet se at det skal være grunnlag for å omklassifisere betalingene til utbytte.
Sekretariatet er av den oppfatning at den økonomiske realitet samsvarer med den avtalte form i denne saken. Avtaler om utskutt forfallstid som skyldes ordinære forretningsmessige hensyn, kan ikke regnes som avslutning av det tidligere låneforhold, jf. Norsk bedriftsskatterett 2021 side 256. Sekretariatets oppfatning er at faktum her ligger nærmere en avtale om utskutt forfallstid, heller enn nedbetaling av endelig ettergitt gjeld.
Gitt sekretariatets konklusjon om at avtaleverket ikke kan forstås som en endelig ettergivelse av gjeld er det ikke nødvendig for sekretariatet å vurdere skattekontorets ulike alternative grunnlag for hva betalingene må klassifiseres som.
5.4 Utgjør nedbetaling av fordringen skattepliktig inntekt for A?
I og med at sekretariatet har kommet til at betalingen fra E til A er nedbetaling av fordringen som opprinnelig ble etablert i 2007 blir spørsmålet i saken om denne nedbetalingen er skattepliktig inntekt for A.
I norsk rett ville man antagelig ikke akseptert fradragsføring ifbm ettergivelsen. Spørsmålet er hvordan dette skal håndteres når fordringen rent faktisk er fradragsført i utlandet, og norsk overtakende selskap trer inn i den utenlandske kreditors posisjon ved fusjon. A, som overtakende kreditor, har aldri fradragsført noe tap knyttet til fordringen og en reversering av fradragsføringen som har skjedd i [Land 2] er slik sett Norge uvedkommende. A har imidlertid som et utgangspunkt overtatt alle D sine posisjoner ved fusjonen, herunder skattemessige inngangsverdier i tråd med kontinuitetsprinsippet. Dette omtales i punkt 5.4.2. Sekretariatet legger for øvrig til grunn at det fremførbare underskudd som D etter det opplyste hadde på fusjonstidspunktet, og som oppstod som følge av av DWA’ene, falt bort i og med fusjonen, jf. klagens punkt 2.4.
Utgangspunktet i norsk rett er at innfrielse/nedbetaling av fordring innebærer skattepliktig realisasjon, jf. sktl. § 9-2 1. ledd bokstav d. Realisasjon i virksomhet er i utgangspunktet skattepliktig inntekt etter sktl § 5-30. Dersom nedbetalingen tilsvarer fordringens pålydende vil utgangsverdi og inngangsverdi være lik slik at realisasjonsoppgjøret normalt ikke fører til noen gevinst.
Dersom fordringen må anses for å være utenfor A sin egen virksomhet vil gevinst ikke være skattepliktig etter skatteloven § 9-3. Sekretariatet antar at skatteloven § 9-3 første ledd bokstav c nr. 3 ikke er myntet på denne type situasjon og derfor ikke kommer til anvendelse.
I saken her blir det dermed både et spørsmål om fordringen inngår i A sin egen virksomhet og deretter hva som i så fall er fordringens inngangsverdi.
Sekretariatet vurderer virksomhetstilknytningen først, deretter spørsmålet om fordringens inngangsverdi.
5.4.1 I eller utenfor virksomhet
Tilknytningskravet er det samme som tidligere gjaldt for aksjer. I rettspraksis er tilknytningskravet formulert slik at det kreves "særlig og nær tilknytning", jf. eksempelvis HR-2017-628-A Thinggaard. Slik tilknytning vil typisk kunne foreligge hvis hovedmotivet med investeringen, fordringen, har vært å styrke egen virksomhet. Dette kan være tilfellet hvis investeringen fører til økt omsetning for kreditor eller på annen måte kommer kreditor til gode, se for eksempel Rt. 1976 s. 1467 Løiten Brænderi. Hvis hovedmotivet har vært et annet enn å styrke kreditorselskapets egen virksomhet, for eksempel å starte ny virksomhet eller på annen måte å ivareta interesser eller forpliktelser som aksjonær, anses slik tilknytning ikke å foreligge, se f.eks. Rt. 2008 s. 145 Norsk Struts. Tilstrekkelig tilknytning kan også foreligge dersom kreditor er sterkt integrert og aktiv i debitors virksomhet, jf. Rt. 2005 s. 1157 Commercial Buildings.
Sekretariatet legger til grunn at tidspunktet for vurdering av om fordringen har tilstrekkelig tilknytning til A sin virksomhet primært må skje på tidspunktet for realisasjon, dvs. ved [E] sine nedbetalinger. Sekretariatet viser til HR-2017-627-A avsnitt 33 og 34 (Raise):
«(33) Det avgjørende må imidlertid være om det faktisk er utøvd virksomhet i selskapet. (34) Bedømmelsen skal skje på det tidspunktet tapet som det kreves fradrag for, er endelig konstatert. Dette er lagt til grunn når det gjelder tilknytningskravet, se Lignings-ABC 2016 side 570 med støtte blant annet i Rt. 1993 side 396 (Tinfos) på side 399. Det samme tidspunktet må være avgjørende for spørsmålet om det i det hele tatt foreligger virksomhet. Forholdene ved stiftelsen av selskapet og den videre utviklingen vil likevel ha betydning ved bedømmelsen, se for eksempel Rt. 2008 side 145 avsnitt 41 (Norsk Struts).»
Skattepliktige har anført i brevet av 12. oktober [to år etter fusjonsåret] at lånet opprinnelig ble etablert mellom D og E i 2007, og at dette var A helt uvedkommende. A sitt oppkjøp og fusjon med D var drevet av at to konserner som var kjøpt opp av C skulle slås sammen. Det anføres:
«Motivet for sammenslåingen av de to konsernene og etableringen av A som operativ konsernspiss, var altså langt videre enn muligheten for å styrke As egen industrivirksomhet.»
(…)
«Hovedmotivet for fusjonen – som er den transaksjonen som medførte at A kom inn i kreditorposisjonen – var uansett ikke å styrke A sin egen virksomhet gjennom å erverve den aktuelle fordringen. Hovedformålet var kun å fjerne et mellomledd i konsernstrukturen.»
(…)
«A kan heller ikke sies å ha hatt særlig annen funksjon enn å være aksjonær. (…).»
[E] har sin egen management, arbeidsstokk og driftsmidler og får ikke bistand eller instruksjon fra A. [E] og A er separate virksomheter med hovedsakelig ulike produkter. A har kun i liten utstrekning utført noen aktiv forvaltning / koordinering av [E]s aktiviteter eller investeringer iht. skattepliktige. Det var etter det opplyste også tvil om D hadde tilstrekkelig substans til å unngå [Land 1] kildeskatt på utbytte.
A sitt vedtektsfestede formål er å
[…]
Iht. årsregskap for [året før fusjonsåret] eide A [X antall datterselskaper og hadde X antall ansatte]. Etter det sekretariatet forstår fungerer A både som holdingselskap og operativt selskap i konsernet.
Slik sekretariatet forstår årsrapporten til A for [året før fusjonsåret] var formålet med oppkjøp og fusjon med D ytterligere vekst ved å kunne tilby en ny produktlinje. [...] Det fremgår på side 19:
[Utdrag fra årsrapporten]
På denne bakgrunn fremstår det for sekretariatet som at innlemming av D i As portefølje av selskaper primært var et steg for å styrke A sin virksomhet.
Det følger videre av hjemmesiden til A per november 2024 at
[Utdrag fra årsrapporten]
Slik sekretariatet ser det var driveren for A med å overta eierskapet til, og finansieringen av, E, primært å få bedre kontroll over hele verdikjeden knyttet til […] og utvikling og salg av produkter. Selv om selskapet i [Land 1] har egen ledelse, fremstår det som viktig å oppnå synergier ved å kontrollere hele verdikjeden og det leveres også [...] fra de norske selskapene til de [Land 1] fabrikkene iht. årsrapporten.
Sekretariatet finner ikke tilstrekkelig informasjon i saken til å vurdere om A utøver aktivt eierskap i E. Det avgjørende anses imidlertid å være at A sitt oppkjøp av D som underkonsern innebar en utvidelse av den eksisterende verdikjeden, som etter sekretariatets vurdering utvilsomt fremmet skattepliktige sin virksomhet, som var drevet gjennom egen aktivitet og gjennom datterselskaper som var integrert i verdikjeden. Sekretariatet viser bl.a. til Rt 1977 s. 143 (Havtank) som også refereres til i Rt 2005 s.157 (Commerical Buildings). I [året før fusjonsåret] tok A, så vidt sekretariatet forstår basert på regnskapet, opp ekstern gjeld som ble videre lånt ut til D. Dette, sammen med øvrige kort- og langsiktige inn- og utlån til datterselskaper, viser at finansiering inngår i A sin totale virksomhet. Når D fusjoneres inn i A i [fusjonsåret] overføres fordringen til A som om utlånet var gjort av A selv til E.
Sekretariatets oppfatning er derfor at fordringen må anses for å inngå i A sin egen virksomhet.
På denne bakgrunn er det ikke nødvendig å vurdere om unntakene for skatteplikt for fordringer utenfor næring i skatteloven § 9-3 kommer til anvendelse. Sekretariatet går deretter over til å vurdere utgangsverdi og inngangsverdi på fordringen.
5.4.2 Utgangsverdi og inngangsverdi på fordringen
Det er enighet om at fordringens utgangsverdi utgjør vederlaget ved den enkelte nedbetaling i [fusjonsåret og tre påfølgende år]; kr […], kr […], kr […] og kr […], til sammen kr [800 millioner], se tabell i punkt 2.
D hadde nedskrevet fordringen skattemessig til kr 0 før selskapet fusjonerte med A. Nedskrevet beløp var inntektsført i E, se punkt 2.4. Fordringens pålydende var MEUR [150].
Fusjonen mellom D og A i [fusjonsåret] ble iht. brev fra skattepliktige datert 7. juni [to år etter fusjonsåret] gjennomført til kontinuitet regnskaps- og skatterettslig etter skatteloven § 11-11 om grenseoverskridende fusjoner. Det følger av skatteloven § 11-7 som det er henvist til fra § 11-11 femte ledd at:
«overtakende selskap viderefører de skattemessige verdiene og ervervstidspunktene for eiendeler, rettigheter og forpliktelser som overføres. Overdragende selskaps øvrige skatteposisjoner overtas på samme måte uendret av overtakende selskap.»
I innsendt fusjonsplan følger [i korte trekk at overtakende selskap skal overta eiendeler og gjeld og at fusjonen er basert på kontinuitet].
Det følger av Prop. 78 L (2010-2011) punkt 8.5.2 vedr § 11-11:
«En grenseoverskridende fusjon som involverer et overtakende selskap hjemmehørende i Norge, kan innebære at en eiendel, rettighet eller forpliktelse får tilknytning til norsk beskatningsområde. Alminnelige regler om fastsetting av skattemessig verdi for inntatte eiendeler mv. vil da gjelde. Når et driftsmiddel tas inn i norsk beskatningsområde, fastsettes inntaksverdien etter skatteloven §§ 14-60 flg. Ved fusjoner som omfattes av forslaget til skatteloven § 11-11, skal det gjelde et prinsipp om skattemessig kontinuitet. Kontinuitetsprinsippet er imidlertid bare relevant for skatteposisjoner som eksisterer for norske skatteformål før fusjonen gjennomføres. Det oppstår derfor ingen konflikt mellom på den ene siden regler om fastsetting av skattemessig verdi for eiendeler, rettigheter og forpliktelser og på den andre siden prinsippet om skattemessig kontinuitet.» [sekretariatets understrekning]
I tråd med dette uttales i Bedrift, selskap og skatt Zimmer red. 8. utgave side 658:
«På selskapsnivå skal skattemessig verdi for eiendeler, rettigheter og forpliktelser som befant seg innenfor norsk beskatningsområde før fusjonen eller fisjonen, for eksempel hvis det overdragende selskapet hadde en filial i Norge, videreføres med kontinuitet i det overtakende selskapet, se sktl. §§ 11 11, 6. ledd jf. § 11-7, 4. ledd. For skatteposisjoner som før fusjonen eller fisjonen ikke eksisterte for norske skatteformål, er det lagt til grunn at kontinuitetsprinspippet ikke er relevant, se Prop. 78 L (2010-2011) punkt 8.5.2 og Skatte-ABC 2022/2023 (F-35-3.8.4). Det må dermed fastsettes nye skattemessige verdier for eiendelene som overføres ved fusjonen. Basert på at kontinuitetsprinsippet ikke er relevant for disse eiendelene, og i mangel på andre holdepunkter i bestemmelsen, er det naturlige utgangspunktet å allokere virkelig verdi av fusjonsvederlaget mellom de eiendelene som overføres til det overtakende selskap ved fusjonen. For driftsmidler ble det imidlertid i Prop. 78 L (2010-2011) punkt 8.5.2 lagt til grunn at disse isteden skal få fastsatt en inntaksverdi etter sktl. §§ 14-60 ff., dvs. fra opprinnelig kostpris i utlandet med beregnede avskrivninger. Et slikt standpunkt strider mot utgangspunktet om at kontinuitet ikke gjelder for skatteposisjoner som ikke eksisterte for norske skatteformål før fusjonen. Det er heller ingen henvisning i sktl. § 11-11 6. ledd til sktl §§ 14-60 ff. Og det må til tross for uttalelsene i forarbeidene anses tvilsomt om det gjelder et slikt delvis kontinuitetsprinsipp for driftsmidler (men altså uansett ikke for andre eiendeler.» [sekretariatets understrekning]
I Fusjon og fisjon av selskaper 2023 av Liland på side 573 flg uttales at skattemessig inngangsverdi for aksjer og øvrige eiendeler formentlig fastsettes til historisk kostpris. I Norsk internasjonal skatterett 2017 side 298 legges det motsatte til grunn, dvs. at omsetningsverdi skal brukes i tilfeller av stiftelse av SE-selskap ved fusjon hvor overtakende selskap er norsk.
I Prop 1 LS (2022-2023) kap 5.7 ble skatteloven § 11-11 noe endret. Kravet til at fusjonen gjennomføres i tråd med prinsipper om skattemessig kontinuitet i utlandet ble fjernet med virkning fra 1. januar 2022, slik at bestemmelsens sjette ledd nå kun krever at norske skatteposisjoner videreføres med kontinuitet etter § 11-7. Endringen begrunnes med at det ikke alltid finnes regler for kontinuitet i utlandet og at vilkåret dermed kunne hindre gjennomføring av ellers ønskede omorganiseringer. I høringsrunden reiste NTL Skatt spørsmål ved om det ville bli lettere å flytte urealiserte tap på visse eiendeler inn til norsk beskatningsområde, for eksempel ved innfusjonering av utenlandsk selskap etter skatteloven § 11-11 sjette ledd. Innspillet oppsummeres slik i punkt 5.7.4:
«Dette gjelder for andre eiendeler mv. enn de som er regulert i skatteloven §§ 14-60 flg. som finansielle eiendeler, varer og gjeld. NTL Skatt uttaler at det for disse eiendelene er en viss uklarhet rundt om inntaksverdien skal baseres på historisk kostpris eller markedsverdi, og at risikoen for import av tap gjelder dersom historisk kostpris legges til grunn. NTL Skatt mener det bør vurderes å innføre en regel tilsvarende den som ble benyttet i en overgangsregel til skatteloven § 2-2 syvende og åttende ledd, om at inntaksverdien settes lik markedsverdien.» [sekretariatets understrekning]
Departementet sin vurdering av innspillet var:
«Departementet er kjent med problemstillingen knyttet til fastsettelse av inntaksverdi for eiendeler som ikke er omfattet av skatteloven § 14-60. Etter departementets vurdering er dette likevel ikke av en slik betydning at det tilsier å endre forslaget.»
Det følger av Bedrift, selskap og skatt Zimmer red.8. utg. side 268 at Finans-departementet i en upublisert uttalelse av 8. mars 1996 og i Utv. 2003 s. 914 FIN, har lagt til grunn at også inntaksverdien på aksjer og øvrige eiendeler, dvs. eiendeler som ikke er driftsmidler omfattet av sktl. § 14-61, må settes lik historisk kostpris. Det fremgår imidlertid videre på side 268 i boken at:
«I Utv. 2002 s. 193 pkt. 1.2.1 SFS er det antatt at langsiktige fordringer og gjeld som omfattes av portefølje- og reverseringsprinsippene, jf. sktl. § 14-5, 5. ledd og avsnitt 10.4.3.2, skal omregnes basert på valutakursen på inntakstidspunktet i norsk beskatningsområde. Overligningsnemnda ved SFS har til tross for dette i en sak kommet til at det er valutakursen ved låneopptaket som skal anvendes ved fastsetting av skattemessig inngangsverdi på langsiktig gjeld i utenlandsk valuta, jf. Utv. 2006 s. 122 pkt. 2.3.19 (avgjørelsen er også omtalt i RR nr. 8/2005 s. 57 og s 58). I Utv. 2011 s. 285 pkt. 3.2.4 SFS SKN (inntak av fordring) og BFU 27/13 (inntak av gjeld) er det likevel lagt til grunn at verdien på inntakstidspunktet måtte legges til grunn, med mindre det er særlige forhold som tilsier at dette utgangspunktet fravikes. Samtidig er begrunnelsene ganske prinsipielle. I BFU 27/13 viste Skattedirektoratet eksempelvis til at valutatapet hadde oppstått forut for tidspunktet hvor selskapet ble hjemmehørende i Norge, og at tapene derfor forutsetningsvis burde kommet til fradrag i landet hvor selskapet fram til inntakstidspunktet var hjemmehørende. Det ble lagt vekt på at historisk kost kunne åpne for «import av betydelige negative skatteposisjoner oppstått i en annen skattejurisdiksjon, med mulig uthuling av det norske skattefundamentet som konsekvens» [sekretariatets understrekning]
Kopi av Utv. 2003 s. 914 er lagt ved innstillingen.
Sekretariatet legger til grunn at det generelle utgangspunkt er at inngangsverdi settes til historisk kostpris Det må imidlertid slik sekretariatet ser det avgjøres om det foreligger spesielle grunner som tilsier at det heller er verdien på inntakstidspunktet som må benyttes.
Skattekontoret oppstilte samme vurderingstema, men konkluderte med at spesielle grunner ikke forelå, jf. vedtaket side 62. Forutsetningen for skattekontorets vurdering var at utbetaling iht. DWA ikke kunne klassifiseres som nedbetaling av fordring og dermed også at Utv. 2011 s. 285 pkt 3.2.4 SFS SKN som referert til i sitatet like over ikke kunne veie tungt.
Gitt at skatteloven ikke gir anvisning på noen klar løsning ift. inntaksverdi på andre eiendeler enn driftsmidler som tas inn i norsk beskatningsområde, vil reelle hensyn ha tung vekt ved avgjørelsen av hvilken inntaksverdi fordringen skal gis. Sekretariatet er av den oppfatning at Utv. 2011 s. 285 pkt 3.2.4 SFS SKN bør tillegges betydelig vekt i denne saken all den tid faktum ligner, og avgjørelsen gir uttrykk for vektige reelle hensyn som også er relevante i denne saken.
Avgjørelsen gjaldt inntak av fordring, nærmere bestemt tapsberegning siden fordringen ble realisert etter at den var kommet inn i norsk beskatningsområde. Et opprinnelig britisk selskap gikk fra å være hjemmehørende i Storbritannia til å bli hjemmehørende i Norge. Tapet ville bli større dersom historisk kostpris ble lagt til grunn som inngangsverdi, istedenfor verdien på inntakstidspunktet (som ville gi 0 i beregnet tap).
Skatteklagenemnda for storbedrifter la vekt på at fordringens verdifall forut for det tidspunkt hvor selskapet ble hjemmehørende i Norge, ikke bør belastes det norske skattefundamentet. Følgende kan utledes fra avgjørelsen:
• §§ 6-1 og 6-2 må tolkes slik at verdiutvikling før selskapet blir bosatt i Norge må holdes utenfor norsk beskatning. Verdiendringene kan ikke relateres til verdiskapende aktivitet i Norge. Nemnda viser til Zimmer Lærebok i skatterett 6. utg på s 190.
• Settes inngangsverdi lik historisk kost gis Norge beskatningsrett også til den del av en aktuell gevinst som i realiteten er oppstått i utlandet. Dette gir etter nemndas syn ingen god fordeling av beskatningen landene imellom.
• Anvendelsen av verdien på inntakstidspunktet gir også god sammenheng med grensene for norsk beskatningsrett i den motsatte situasjonen – hvor et selskap går fra å være hjemmehørende i Norge til å bli hjemmehørende i et annet land.
I lys av dette kom nemnda til at det i den aktuelle saken forelå tilstrekkelig tungtveiende grunner for å fravike utgangspunktet om historisk kostpris og isteden benytte verdien av fordringen på inntakstidspunktet.
Skattepliktige hadde påberopt langvarig ligningspraksis for at det var historisk kostpris som måtte benyttes. Nemnda kunne ikke se at slik praksis var etablert. Til slutt påpekte nemnda at det neppe hadde betydning ved tolkningen av norsk intern rett hvordan en aktuell utflyttingsstat rent faktisk har behandlet utflyttingen, så fremt det ikke var positiv hjemmel for annet i de norske skattereglene eller i skatteavtale.
Sekretariatet kom på denne bakgrunn i utkast til innstilling til at det må være fordringens markedsverdi på inntakstidspunktet som må legges til grunn som inngangsverdi. Verdiendringer før dette tidspunkt kan ikke tilskrives norsk aktivitet.
5.4.3 Skattepliktiges merknader til utkast til innstilling
I merknader til utkast til innstilling anførte skattepliktige at det riktige må være å sette inntaksverdien til historisk kost, dvs. pålydende MEUR [150], og ikke markedsverdi på inntakstidspunktet.
Oppsummert viser skattepliktige til:
- Prop. 78 L (2010-2011) punkt 8.5.2 hvor det fremgår at inngangsverdi på driftsmidler settes til historisk kost med fradrag for beregnede avskrivninger, og at Finansdepartementet i flere uttalelser har gitt uttrykk for at historisk kostpris også skal benyttes for aksjer og andre eiendeler som ikke er driftsmidler. Det vises til brevet av 8. mars 1996 til et advokatfirma (som er referert til i Utv. 2003 s 914). Skattepliktige mener at departementets valg om ikke å endre lovforslaget til tross for NTL Skatt sine merknader, jf. Prop 1 LS (2022-2023) side 145 (punkt 5.7.4), må bety at lovgiver ikke har ønsket å ha en regel om markedsverdi for andre eiendeler enn driftsmidler.
- Ingen av eksemplene i ligningspraksis hvor det er benyttet markedspris gjaldt grenseoverskridende fusjon. Vedtaket i Utv. 2011 s. 285 pkt 3.2.4 SFS SKN er fattet før regelen om avskjæring av tap på fordring mellom nærstående ble innført, dvs. § 6-2 tredje ledd. Hensynet til å unngå import av tap til norsk beskatningsområde har derfor ikke lenger samme relevans. Løsningen i Utv. 2011 s. 285 pkt 3.2.4 SFS SKN ser heller ikke ut til å være fulgt opp i praksis. Skattepliktige viser til en tingrettsdom (THOD-2023-91903) hvor synspunktet om markedsverdi etter det anførte ble forlatt av skattekontoret før saken kom for retten.
- Sekretariatets forslag fører til en urimelig og asymmetrisk løsning. Reglene i [Land 2] og [Land 1] innebærer at D førte til fradrag og E til inntekt de ettergitte beløp. Når E kom i posisjon til å betale reverseres denne føringen slik at E fradragsfører betalingen, og D skulle inntektsført betalingen siden den tidligere var fradragsført. Underskuddet som hadde oppstått i D på grunn av dette falt imidlertid bort ved fusjonen. Hensynet til symmetri og kontinuitet, og riktig fordeling av skattegrunnlag mellom [Land 2] og Norge, tilsier derfor at historisk kostpris på fordringen bør legges til grunn.
- I Utv. 2011 s. 285 pkt 3.2.4 SFS SKN ble det lagt vekt på at det hadde skjedd en realisasjonsbeskatning i Storbritannia og dette tilsa at markedspris ved innføring til Norge skulle legges til grunn. I saken her har det ikke skjedd noen realisasjonsbeskatning. Symmetri- og kontinuitetshensyn tilsier dermed at det ikke er grunn til å benytte markedspris i denne saken.
5.4.4 Generelt om rettskildebildet
Sekretariatet mener skattereglene om inntaksverdi er fragmenterte. Hva som er gjeldende rett må bestemmes ut fra en forståelse av skatteloven § 11-11, uttalelser i forarbeidene, reglenes formål og relevant praksis. Det følger av Lærebok i skatterett 2021 Zimmer side 51 at skattelover ofte blir til under tidsnød og ofte som ledd i politiske kompromisser slik at regelverket kan bli mindre konsistent og logisk bygd opp enn man kunne ønsker. Man bør i slike tilfeller gå langt i å velge tolkningsalternativer som stemmer med grunnleggende prinsipper og som gir best sammenheng i regelverket.
Det er i forarbeidene til § 11-11 (Prop. 78 L (2010-2011) punkt 8.5.2) vist til «alminnelige regler om fastsetting av skattemessig verdi for inntatte eiendeler». For driftsmidler vises til § 14-60 flg om historisk kostpris med avskrivninger.
I forarbeidene til § 44B, dagens § 14-61, Ot.prp.nr. 16 (1991-1992) punkt 5.3, legges det vekt på følgende når man kommer frem til at historisk kostpris med avskrivninger bør brukes for driftsmidler (punkt 5.3.4.2);
«Beregning av inntaksverdi ut fra driftsmidlets omsetningsverdi på inntakstidspunktet, vil i og for seg innebære at det er den verdien skattyteren faktisk tar inn i norsk beskatningsområde som danner grunnlag for avskrivning.
En slik beregning ville imidlertid innebære at verdistigning eller verdireduksjon som følge av markeds- og konjunkturmessige forhold mens skattyteren eiet driftsmidlet på utenlandsk beskatningsområde, inngikk i inntaksverdien og dermed i det norske avskrivningsgrunnlaget. Departementet mener at slik verdiendring bør være uvedkommende for skattyterens rett til avskrivning i Norge, og finner således dette i strid med prinsippet i skatteloven § 44 om at det er skattyterens utgifter som kan føres til fradrag.»
Det fremgår videre på side 58 i Ot.prp.nr. 16 (1991-1992) punkt 5.3.4.3 vedrørende avskrivninger;
«Departementet mener at verditap som følge av slit og elde før driftsmidlet ble flyttet inn i norsk beskatningsområde må komme til fradrag i driftsmidlets kostpris med virkning for beregning av inntaksverdien. Slikt verditap vil være pådratt i et tidsrom hvor inntekt knyttet til driftsmidlet ikke var skattepliktig til Norge, og vil forutsetningsvis være kommet til fradrag i den stat hvor eventuelle inntekter var skattepliktige. Departementet antar at en slik reduksjon av inntaksverdi er i samsvar med skatteloven § 44 første ledd, hvor hovedregelen er at bare utgifter til inntektens ervervelse skal komme til fradrag.»
Slik sekretariatet ser det er det man søker å komme frem til også for driftsmidler en representativ verdi på inntakstidspunktet, som kan fastsettes på en praktisk måte. Beregnede avskrivninger representerer det verdifall som har skjedd frem til tidspunkt for inntak i norsk beskatningsområde.
Hensynene i forarbeidene til § 44B (§14-61) kan slik sekretariatet ser det tilsi at markedspris bør benyttes for fordringer fordi det er risiko for import av utenlandsk tap til norsk beskatningsområde dersom debitors betalingsevne gjør at fordringen er mindre verdt enn pålydende på tidspunkt for inntak til Norge.
5.4.5 Uttalelser og vedtak i skatteforvaltningspraksis
I to veiledende forhåndsuttalelser fra Sentralskattekontoret for storbedrifter og i ett vedtak om valutakurs fra Overligningsnemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter er historisk kostpris lagt til grunn. Disse omtales i det følgende. I Utv. 1998 s. 217 punkt 1.1.1 ble det lagt til grunn at historisk kostpris skulle anvendes for aksjer, kontanter, fordringer og gjeld for et Nokus-selskap som ble alminnelig skattepliktig til Norge. I Utv. 2017 s. 393 punkt 1.2.5 ble det uttalt at historisk kostpris skulle benyttes ved uttaksbeskatning fra filial til datterselskap i utlandet. Imidlertid påpeker sentralskattekontoret at uttalelsene i sistnevnte forhåndsuttalelse var av generell karakter. I ett vedtak fra Overligningsnemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter, inntatt i Utv 2006 s 122 punkt 2.3.19 (sak 2003-021OLN), ble det lagt til grunn i at det var historisk valutakurs som skulle legges til grunn ved beregning av verdien på gjeld ved inntreden i norsk beskatningsområde. Selskapet mente det ikke var hjemmel for å legge historisk kostpris til grunn fordi dette ville medføre beskatning av en gevinst innvunnet før inntreden. Nemnda mente det ikke var noe til hinder for at inntekt innvunnet før innflytting, men som ble tidfestet senere, ble skattepliktig.
Utgangspunktet om historisk kostpris er fraveket i uttalelse fra Finansdepartementet tatt inn i Utv 2003 s. 914 som gjaldt overgang fra skattefri til skattepliktig institusjon i Norge. Det ble lagt vekt på at aktivaenes verdi gjerne vil ha forandret seg i tiden mellom erverv og den aktuelle overgang som bringer aktivaene inn under norske skatteregler. Videre, i vedtaket fra Sentralskattekontoret for storbedrifter inntatt i Utv. 2011 s. 285 pkt 3.2.4 SFS SKN, ble det vedtatt at markedsverdi skulle anvendes ved inntak av fordring. Sekretariatet la i utkast til innstilling vekt på de samme hensyn som i dette vedtaket. For fullstendighetens skyld siteres fra dette vedtaket her:
«Etter nemndas syn taler hensynet til god sammenheng og harmoni i regelverket med stor vekt for å sette inngangsverdien til markedsverdien av fordringen på inntakstidspunktet i foreliggende tilfelle. Fordringens verdifall forut for det tidspunkt hvor selskapet ble hjemmehørende i Norge, bør ikke belastes det norske skattefundamentet. Inntekter som fordringen har bidratt til å generere frem til inntakstidspunktet har vært skattepliktige i Storbritannia og ikke i Norge, og verdifallet bør tilsvarende «belastes» Storbritannia og ikke Norge. Det er først fra inntakstidspunkt til Norge at lånet/fordringen kan generere inntekter til det norske skattegrunnlaget, og dette taler med tyngde for å benytte den verdien fordringen hadde på dette tidspunktet som grunnlag for den videre skattemessige behandling av fordringen i Norge. Skatteklagenemnda viser til at det nettopp er slike hensyn som ligger bak reglene i sktl. §§ 14-60 flg. og som ligger bak den innskrenkende tolkningen av sktl. § 6-1 første ledd omtalt ovenfor.
Skatteklagenemnda viser dessuten til at en løsning med historisk kost i tilfeller som det foreliggende åpner for en betydelig risiko for skatteplanlegging. Det vil i så fall åpnes for «import» av betydelige negative skatteposisjoner oppstått i en annen skattejurisdiksjon, med mulig uthuling av det norske skattefundamentet som konsekvens. På den annen side vil en inngangsverdi lik historisk kost gi Norge beskatningsrett også til den del av en aktuell gevinst som i realiteten er oppstått i utlandet. Dette gir etter nemndas syn ingen god fordeling av beskatningen landene i mellom.
Anvendelsen av verdien på inntakstidspunktet gir også god sammenheng med grensene for norsk beskatningsrett i den motsatte situasjonen – hvor et selskap går fra å være hjemmehørende i Norge til å bli hjemmehørende i et annet land. Det kan vises til bakgrunnen for innføring av de nye reglene om uttaksbeskatning i sktl. § 9-14. Det overensstemmer for øvrig med synspunkter EF-domstolen har gitt uttrykk for i den såkalte N-saken (C-470/04).»
I to bindende forhåndsuttalelser fra Skattedirektoratet (BFU-2013-27 og BFU-2018-15) er også markedsverdi lagt til grunn begrunnet med de samme hensyn som i Utv. 2011 s. 285 pkt 3.2.4 SFS SKN. BFU-2013-27 gjaldt valutakurs på inntak av gjeld. Samme løsning er også fulgt opp i bindende forhåndsuttalelse fra Skattedirektoratet i 2015 (BFU-2018-15) hvor faktum ligner saken som er til behandling her: Selskap B (norsk) og C (utenlandsk) som skulle fusjoneres. B var overtakende selskap. Begge var heleid av A. Et spørsmål i saken var hvilken inntaksverdi og valutakurs som skulle legges til grunn på C sine finansielle eiendeler (fordringer) og gjeld. Skattedirektoratet siterte fra Utv. 2011 s. 285 pkt 3.2.4 SFS SKN og viste også til BFU-2013-27 som etter kontorets syn bygget på de samme kontinuitets- og symmetribetraktninger. Det ble altså lagt vekt på hensynet til beskyttelse av norsk skattefundament og risiko for import av tap. Det hadde ikke vært gjennomført realisasjonsbeskatning i det aktuelle utland og uttalelsen er avgitt etter innføring av § 6-2 tredje ledd.
Sekretariatet kan ikke se at tingrettsdommen (THOD-2023-91903) er relevant. Saken for retten gjaldt spørsmålet om omgåelse, ikke fastsetting av inngangsverdi.
5.4.6 Konkret vurdering av skattepliktiges merknader
Sekretariatet er ikke enig med skattepliktige i at uttalelsene i Prop 1 LS (2022-2023) kap 5.7 om at Finansdepartementet ikke ville endre overgangsreglene kan forstås slik at departementet mente at markedsverdi ikke skal brukes. Lignende uttalelser er gitt i andre forarbeider f.eks. Prop 1 LS (2018-2019) kap 8 og Prop 1 LS (2024-2025) punkt 5.5.2. Selv om flere høringsinstanser i flere omganger har ønsket klargjøring på dette punkt, kan ikke dette forstås slik at det er historisk kostpris som skal benyttes. Finansdepartementet har kun vist til at lovfesting av generelle regler om inntaksverdi krever en bredere gjennomgang.
Skattepliktige har vist til at eksemplene fra praksis som er nevnt i utkast til innstilling ikke gjelder fusjon. I og med at lovgiver har konkludert med at prinsippet om kontinuitet ikke gjelder, og at man dermed er henvist til alminnelige regler om inntaksverdi, kan ikke sekretariatet se at dette er relevant. Sekretariatet viser ellers til at BFU-2018-15 beskrevet ovenfor gjelder fusjon.
Skattepliktige har pekt på at risikoen for import av tap er avskåret som følge av skatteloven § 6-2 tredje ledd. Denne bestemmelsen gjelder kun i konsernforhold og kan reise flere andre tolkningsspørsmål f.eks. hva som utgjør nærstående. Sekretariatet mener derfor det er vanskelig å legge vekt på denne bestemmelsen ved tolkningen av hvilken inngangsverdi som skal legges til grunn på fordringen ved inntak i norsk beskatningsområde.
Skattepliktige har til slutt påpekt at dersom pålydende ikke benyttes vil Norge importere en latent gevinst og at dette gir en urimelig fordeling av beskatningsrett mellom Norge og [Land 2].
I det upubliserte brevet fra Finansdepartementet datert 8. mars 1996 til et advokatfirma som det tidligere er vist til og hvor historisk kostpris benyttes for aksjer, uttales dette under en generell forutsetning om at utflytting normalt ikke anses som skattemessig realisasjon. Dette er slik sekretariatet ser det neppe en generell forutsetning lenger, jf. f.eks. Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) punkt 8 om økt internasjonalisering og flytting av virksomhet og eiendeler som begrunnelse for innføring av skatteloven § 9-14 om skatteplikt på gevinst på eiendeler mv. som tas ut av norsk beskatningsområde. Iflg § 9-14 settes utgangsverdi lik markedsverdi på tidspunkt for uttak. Dette gjelder også ved grenseoverskridende fusjon hvor norsk selskap er overdragende selskap jf. § 11-11 tredje ledd som viser til §§ 9-14 og 14 27.
I Prop 1 LS (2024-2025) punkt 5.5.2 foreslo departementet et nytt sjette ledd i skatteloven § 10-70 om beregning av utflyttingsskatt for aksjegevinster. Før lovforslaget var utgangspunktet at historisk kostpris skulle benyttes som inngangsverdi. I proposisjonen foreslås at inngangsverdi for eiendeler som skattepliktige eide ved innflytting skal settes til markedsverdi på det tidspunkt skattepliktige blir bosatt her. Regelen gjelder for skattepliktige som har bodd i Norge i mindre enn ti år. Departementet uttaler at en regel om markedspris vil samsvare bedre med det EØS-rettslige prinsippet om en balansert fordeling av beskatningsrett mellom statene. Latent gevinst eller tap før innflytting til Norge hensyntas da ikke ved en senere fastsetting av utflyttingsskatt, jf. punkt 5.2.2.2.
Slik sekretariatet ser det er det i dag en riktigere forutsetning at utflytting eller flytting av eiendeler generelt vil være gjenstand for exit-beskatning. Imidlertid kan ikke sekretariatet se at det er grunnlag for å legge avgjørende vekt på hvilke skatteregler som faktisk gjelder, eller om faktisk beskatning er gjennomført, i den konkrete situasjon i det annet land. I sak i Utv. 2011 s. 285 pkt 3.2.4 SFS SKN hadde f.eks. Storbritannia gjennomført et realisasjonsoppgjør når selskapet flyttet ut, men dette førte ikke til noen faktisk beskatning i Storbritannia fordi selskapet var forgjeldet uten merverdier. Skal inngangsverdi ved inntak til norsk beskatningsområde avhenge av faktisk behandling i utlandet vil reglene kunne bli vanskelig å praktisere, og det er heller ingen plikt for Norge til å ta hensyn til dette slik sekretariatet ser det.
De spesielle skattereglene om fradragsføring for ettergitt gjeld for kreditor og inntektsføring for debitor i [Land 1]/[Land 2], og en senere reversering, bør derfor ikke hensyntas slik sekretariatet ser det.
Sekretariatet er enig i at det er uheldig at lovgiver ikke har lovfestet generelle regler om inntaksverdi, men mener dette ikke kan forstås slik at historisk kostpris må benyttes. Historisk kostpris er utgangspunktet, men begrunnelsen for å benytte markedspris i denne saken er basert på grunnleggende prinsipper om å beskytte norsk skattefundament og fordeling av beskatningsrett mellom stater slik sekretariatet ser det.
Sekretariatet opprettholder dermed sin innstilling om at markedsverdi på fordringen ved inntak må legges til grunn.
5.4.7 Verdsettelse av fordringens markedsverdi på fusjonstidspunktet
Fordringens pålydende var på MEUR [150]. Skattepliktige har med utgangspunkt i den forventede kontantstrøm til virksomheten E og som skattepliktige synes å legge til grunn at E kan bruke til nedbetaling av forpliktelsen, estimert en verdi på fordringen for fordringshaver på MEUR [120]. Denne verdien er basert på nåverdi av den kontantstrøm/nedbetalingsplan som skattepliktige (fordringshaver etter fusjonen) mener kunne forventes oppnådd de påfølgende aktuelle år til gjelden er betalt, beregnet per mai [året før fusjonsåret] (tidspunkt for oppkjøp av aksjene i D), jf. brevet datert 15. april [tre år etter fusjonsåret] punkt 5.2 side 11:
[tabell med beregning av nåverdi på fordringen på tidspunkt for kjøp av aksjer]
Det ble lagt til grunn at fordringen ville være nedbetalt i 2024.
Skattepliktige har opplyst at det ikke foreligger en verdsettelse av fordringen eller debitor, E, som sådan på fusjonstidspunktet i [fusjonsåret]. Estimatet ovenfor har, slik sekretariatet forstår det, tatt utgangspunkt i verdien fra oppkjøpet av aksjene i D i [året før fusjon], men det er dog opplyst at det rent faktisk ble oppnådd bedre resultater enn forventet.
I utkast til innstilling tok sekretariatet opp spørsmålet om all kontantstrøm i E på fusjonstidspunktet var tilgjengelig for nedbetaling av fordringen pålydende MEUR [150], dvs. om E sine andre gjeldsforpliktelser er tilstrekkelig hensyntatt når det estimeres at fordringens verdi var MEUR [120].
Kjøpesummen som A betalte for aksjene i D i [året før fusjonsåret] var basert på en neddiskontert kontantstrømanalyse av D-konsernet. D hadde [X] datterselskaper. Verdien av D ble her satt til MEUR [300]. Det fremgår av redegjørelse som ble utarbeidet til styret i A den 28. mai [året før fusjonsåret] som var lagt ved epost fra skattepliktige av 28. januar 2025, at kjøpesummen for aksjene i D ble gjort opp av kontant vederlag på MEUR [1], når overtatte gjeldsforpliktelser i D på MEUR [299] ble hensyntatt og trukket fra verdi av neddiskontert kontantstrøm.
E utgjorde det største operative datterselskapet til D iht. epost datert 28. januar 2025 og hadde ca 70% av D-konsernets omsetning iht. brev datert 15. april [tre år etter fusjonsåret]. Iht. eposten av 28. januar 2025 var de andre datterselskapene til D «limited risk» distributører eller «contract manufacturers».
I utkast til innstilling estimerte sekretariatet at verdien av E utgjorde 70% av kjøpesummen som A betalte for neddiskontert kontantstrøm (kjøpesum aksjer før det hensyntas gjeldsforpliktelser) i D i [året før fusjonsåret], utgjør dette MEUR [[210] (MEUR 300 * 70%)]. Sekretariatets estimat bygget da på en forutsetning om at andel omsetning tilsvarer andel resultat/kontantstrøm fra virksomheten, men sekretariatet mener dette er en usikker forutsetning.
Ifølge regnskapet til E for [året før fusjonsåret] hadde selskapet etter det sekretariatet forstår langsiktig gjeld på MEUR [160] som sekretariatet la til grunn, og forutsatte at måtte betjenes. I så fall er gjenstående verdi på E [MEUR 50 [MEUR 210-160]. I tillegg hadde selskapet gjeld benevnt «[...]» på MEUR [80]. Andre gjeldsforpliktelser i E oversteg dermed kontantstrømverdien av selskapet på [MEUR 210].
Sekretariatet la til grunn at det i årene etter [fusjonsåret] faktisk ble foretatt tilbakebetaling på den betinget ettergitte gjelden. Sekretariatet mente imidlertid at det er markedsverdien av fordringen i en armlengdes transaksjon på fusjonstidspunktet som skal legges til grunn. Markedsverdien bestemmes av en uavhengig vurdering av E sin evne til å betale ned på fordringen vurdert til nåverdi. Da er det selskapets verdi (nåverdi kontantstrøm fra virksomheten) fratrukket verdien av betalingsforpliktelser på øvrig gjeld som kan legges til grunn. Øvrig gjeld vil da vurderes basert på avtalte armlengde lånevilkår.
Sekretariatet fant det ikke dokumentert eller sannsynliggjort i utkast til innstilling at en uavhengig kjøper av fordringen ville betalt noe for å overta en mulig fremtidig betalingsstrøm på en betinget ettergitt fordring når betalingsforpliktelser tilknyttet øvrig gjeld må betales fra samme kontantstrøm, som beskrevet i forrige avsnitt.
Skattepliktige var ikke enig i sekretariatets konklusjon på dette punkt og har i merknader til utkast til innstilling kommet med innsigelser til verdsettelsen.
For det første er det anført at utgangspunktet for verdien på fordringen, som tar utgangspunkt i kjøpesummen for aksjene i D på MEUR [300], heller må basere seg på verdien som kommer frem i notat datert 28. mai [året før fusjonsåret] som var lagt ved skattepliktiges epost av 28. januar 2025. Notatet reflektere en «impairment-test» basert på en kontantstrømanalyse og viser en verdi på MEUR [320].
For det andre anføres det at verdien av E utgjør 90% av omsetningen i konsernet, ikke 70%. E utgjør «the main operating entity» i konsernet, mens øvrige av D sine datterselskaper er «limited risk» distributører eller «contract manufacturers».
For det tredje mener skattepliktige at det fremførbare underskuddet i D, opplyst å være på [MEUR 50], skulle vært lagt til verdien.
For det fjerde må det være gjeld per 31. desember [to år før fusjonsåret] som trekkes fra, ikke per 31. desember [året før fusjonsåret] i og med at verdsettelsen av D ble gjort basert på regnskapet for [to år før fusjonsåret]
På denne måten kommer selskapet fram til en verdi på fordringen på MEUR [120], men mener uansett at det må være dekning for de MEUR [80] som D faktisk har betalt i perioden [...] som er det denne saken gjelder.
Sekretariatet er av den oppfatning at utgangspunktet må være at den faktisk betalte kjøpesummen på MEUR [300] som benyttes. «Impairment testen» ble gjort i forbindelse med verdsettingen, som altså resulterte i en faktisk kjøpesum på MEUR [300].
Sekretariatet finner imidlertid å kunne akseptere at D utgjør 90% av omsetningen, gitt argumentet om at de andre selskapene er «limited risk» distributører eller «contract manufacturers».
Foreløpig verdi på E utgjør etter dette dermed MEUR [[270] (300 * 0,9).] Dette er da et uttrykk for virksomhetsverdien før det hensyntas ikke-driftsrelaterte eiendeler og finansielle eiendeler, og før det gjøres fradrag for finansiell gjeld. Målet er å finne en verdi som, på tidspunktet for fusjon, representerer det E er forventet å kunne betale på fordringen.
Sekretariatet kan ikke se at det fremførbare underskuddet på MEUR [50] i D, et underskudd som faller bort ved fusjonen, hadde noen verdi for A eller en uavhengig kjøper på fusjonstidspunktet og mener dette må ses bort fra. Det fremførbare underskuddet i D øker ikke verdien på fordringen.
Sekretariatet mener at det må være riktig å legge til grunn gjeldssituasjonen nærmest mulig fusjonstidspunktet. Dermed anses det riktig å benytte balansetall per 31.desember [året før fusjonsåret], ikke [to år før fusjonsåret] Det legges dermed til grunn at E hadde en gjeld på MEUR [160] som måtte betjenes og som må trekkes fra slik at verdi på fordringen vil være [MEUR 110 (MEUR 270 – MEUR 160.]
I utkast til innstilling trakk sekretariatet også fra [gjeld på MEUR 80]. Så vidt sekretariatet kan se betyr dette driftsgjeld (forhåndsbetaling, leverandørgjeld og skatter og avgifter). Det legges til grunn at dette er en del av arbeidskapitalen som ikke skal trekkes fra som finansiell gjeld som skal betales utenfor driften. Det antas i så fall å være riktig at denne gjelden ikke trenger å hensyntas i et estimat av fordringens verdi. Basert på regnskapet pr 31.desember [året før fusjonsåret] legger sekretariatet til grunn at det ikke er vesentlige andre ikke-driftsrelaterte eiendeler og finansielle eiendeler, eller annen finansiell gjeld, å hensynta i vurderingen av markedsverdi av fordringen A mottar på E ved fusjonen.
Sekretariatet er av den oppfatning at det basert på ovennevnte informasjon er vanskelig å konkludere med hva som utgjør markedsverdi på fordringen på fusjonstidspunktet. Imidlertid finner sekretariatet at det kan anses sannsynliggjort at fordringens verdi er i størrelsesorden [MEUR [110] som overstiger MEUR [80] som faktisk ble innbetalt årene [fusjonsåret og tre påfølgende år]. Dette innebærer at betalingene som har blitt foretatt i årene denne saken gjelder kan anses som nedbetaling av fordring som ikke utløser gevinstbeskatning for A.
Det fremgår også av ovenstående at innbetalingene rent faktisk ble foretatt tidligere enn det som ble lagt til grunn i estimatet basert på verdsettelsen tilknyttet kjøp av aksjene i D, og dette indikerer at markedsverdien av fordringen er høyere på fusjonstidspunktet enn på oppkjøpstidspunktet i mai [året før fusjonsåret].
5.5 Konklusjon
Slik sekretariatet ser det innebærer DWA og ALA at betalingene fra E til A må anses som nedbetaling av gjeld.
Skattemessig inngangsverdi på fordringen settes til markedsverdi på tidspunkt for inntak i norsk beskatningsområde, altså ved fusjonen.
Sekretariatet finner det sannsynliggjort at markedsverdien er i størrelsesorden MEUR [110] og dette medfører at betalingene på MEUR [80], tilsvarende [MNOK 800], som saken gjelder ikke er skattepliktige for A.
Sekretariatets forslag til vedtak
Klagen tas til følge.
SKNS1 41/2025
Saksprotokoll i Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 - 12.06.2025:
Behandling
Nemnda delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, Hajem, Folkvord, Fjeld og Oldernes sluttet seg til sekretariatets innstilling.
Nemndas medlem Talmo slutter seg som utgangspunkt til de rettslige vurderingene i innstillingen, men med unntak når det gjelder allokeringen av skattemessig inngangsverdi ved gevinstberegningen.
Medlemmet Talmo legger følgende til grunn:
Fordringen på [MEUR 150] som A må anses å ha overtatt ved innfusjoneringen av D i [fusjonsåret], og som det legges til grunn hadde en skattemessig inngangsverdi på MEUR [110] (omregnet til NOK), ble delvis nedbetalt (delrealisert) med [MEUR 80] gjennom inntektsårene [...]. Nedbetalingene gjaldt således [72,72 % (MEUR 80/MEUR 110] av fordringen, mens den resterende del av fordringen ble videreført. I innstillingen er det lagt til grunn at nedbetalingene ikke utløste gevinstbeskatning av A, fordi betalingene ikke oversteg den skattemessige inngangsverdien på MEUR 110. Etter min vurdering må imidlertid inngangsverdien på MEUR [110] anses å fordele seg likt på hele fordringen som A overtok ved fusjonen, slik at bare [72,72 %] av denne inngangsverdien kan komme til fradrag ved delrealisasjonsoppgjørene som skal gjøres for inntektsårene [...].
Dette medlemmets syn innebærer at nedbetalingene som A mottok i [...] ikke fullt ut vil dekkes av fradrag for inngangsverdi, og at A derfor er gevinstskattepliktig for differansene.
Nemnda traff deretter følgende
Vedtak
Klagen tas til følge.