Incentivordning i arbeidsforhold - syntetiske aksjer

Innsenders fremstilling av faktum og jus 

1. Problemstillingene som ønskes avklart 

På bakgrunn av de opplysninger som er gitt i anmodningen, legges det til grunn at innsender ønsker bindende forhåndsuttalelse om følgende:

1. Om finansieringsmodellen for de syntetiske aksjene innebærer et reelt lån eller medfører beskatning for erverv til underkurs for de ansatte og arbeidsgiveravgift for Selskapet.
2. Om reglene om rimelig lån i arbeidsforhold får anvendelse når Selskapet yter selgerkreditt og om bruk av normrente vil utløse skatteplikt og arbeidsgiveravgift.
3. Om skatteloven § 10-11 fjerde ledd om skattelegging av lån fra selskapet til personlig aksjonær som utbytte kommer til anvendelse for X og Y.
4. Den skattemessig behandling ved realisasjon av de syntetiske aksjene, herunder om fremtidig gevinst vil bli beskattet som arbeidsinntekt eller kapitalinntekt.
5. Om personlig eide syntetiske aksjer skal skattlegges som ordinær kapitalinntekt etter skatteloven § 5-1 annet ledd og § 6-2 første ledd, eller om det, som for ordinære aksjer, i tillegg kan kreves skjermingsfradrag og pålegges oppjustering etter skatteloven § 10-31, forutsatt at svaret på spørsmål 4 er at realisasjon av syntetiske aksjer skal beskattes som kapitalinntekt.

2. Sakens faktum

Konsernet ønsker å innføre en incentivordning for sine nøkkelansatte der utvalgte ansatte tilbys å kjøpe «syntetiske aksjer» i Selskapet. Selskapet er konsernspissen i konsernet. De ansatte som tilbys å kjøpe syntetiske aksjer har sitt ansettelsesforhold i fire av konsernets operative datterselskaper.

Konsernet har en tydelig vekststrategi, der målet er å bygge en robust virksomhet og organisasjon, og rigge denne for et salg, fusjon eller en børsnotering innenfor en tidshorisont på 5 år. Underveis i prosessen kan det være aktuelt å hente vekstkapital fra eksterne investorer. For å sikre nødvendig fleksibilitet i utviklingen av selskapet er det derfor viktig at eksisterende eiere beholder kontroll i konsernspissen.

Et av suksesskriteriene for konsernets strategi vil være å tiltrekke og beholde talentfulle medarbeidere. For å oppnå dette, anser konsernet et investeringsprogram der utvalgte medarbeidere tilbys å kjøpe syntetiske aksjer som et effektivt virkemiddel.

Ved bruk av syntetiske aksjer, som avleder sitt økonomiske innhold fra aksjene de er tilknyttet, får den ansatte den samme økonomiske effekten som om de investerte i de underliggende aksjene, dvs. både gevinster og tap, uten at eksisterende aksjeeiere gir fra seg faktisk eierskap eller stemmerett. Dette betyr at de ansatte få en økonomisk fordel som er direkte knyttet til konsernets vekst og suksess, noe som kan øke deres engasjement og lojalitet til konsernet.

Formelt er de syntetiske aksjene basert på en avtale mellom den ansatte og Selskapet. Sistnevnte selger de syntetiske aksjene, og vil være motpart når den ansatte senere vil realisere de.

Det er styret i Selskapet som formelt beslutter hvor mye den aktuelle ansatte får investere i de syntetiske aksjene, basert på en innstilling fra konsernledelsen. Den ansatte har ingen plikt til å investere, det er et frivillig tilbud.

De syntetiske aksjene skal reflektere et økonomisk eierskap i Selskapet, og skal følge aksjeverdien i dette selskapet.

Ved salg/innløsning av de syntetiske aksjene, vil innehaveren motta en avkastning eller få et tap, som om vedkommende hadde eid de underliggende aksjene direkte. Forskjellen er at man ikke har formelt eierskap med stemmerettigheter mv., og at man heller aldri vil få det. De syntetiske aksjene kan etter sin art omsettes, men overdragelse til andre enn Selskapet krever forutgående skriftlig samtykke fra Selskapet.

Etter avtalen om de syntetiske aksjene vil Selskapet ha rett og plikt til å innløse de syntetiske aksjene dersom en av følgende hendelser finner sted:

1. Ved et salg av 100% av aksjene i Selskapet til en tredjepart
2. Ved et salg av det alt vesentlige av konsernets virksomhet til en tredjepart
3. Dersom A AS og B AS selger mer enn 50 % av sine aksjebeholdninger til en tredjepart. I så fall gjelder innløsningsretten og -plikten for en tilsvarende andel av de syntetiske aksjene.
4. Dersom den ansatte sier opp sitt ansettelsesforhold i konsernet, uansett årsak, eller blir lovlig avskjediget fra sitt ansettelsesforhold i konsernet (men ikke ved oppsigelse grunnet virksomhetens forhold eller arbeidstakers forhold).

Selskapet vil i tillegg ha en rett, men ikke plikt til å innløse de syntetiske aksjene dersom en av følgende hendelser finner sted:

1. Ved en overdragelse av en kontrollerende aksjepost i Selskapet til en tredjepart
2. Ved en nødemisjon mot ny investor/investorgruppe som oppnår minimum negativ kontroll over Selskapet (kontroll over mer enn 33,33% av stemmene i Selskapets generalforsamling skal alltid regnes som negativ kontroll). Med nødemisjon menes en emisjon som gjennomføres under omstendigheter hvor Selskapet står overfor en umiddelbar og alvorlig økonomisk krise, og hvor det er nødvendig å skaffe til veie kapital raskt for å unngå insolvens eller andre alvorlige økonomiske konsekvenser. Styret skal etter en rimelig vurdering bestemme om vilkårene for nødemisjon er oppfylt.
3. Ved en transaksjon som innebærer at ansettelsesforholdet til den ansatte trer ut av konsernet.

Konsernet har innhentet en ekstern verdivurdering av aksjene i Selskapet. Verdivurderingen er foretatt av en profesjonell aktør etter anerkjente metoder. Kjøpesummen for en syntetisk aksje vil være lik markedsverdien på den underliggende aksjen. De syntetiske aksjene skal følge aksjeverdien på aksjene i Selskapet, og de ansatte vil da få en verdiøkning (eller et verditap) som om den ansatte hadde eid et tilsvarende antall underliggende aksjer i Selskapet.

De syntetiske aksjene har ikke rett til å motta løpende utbytte fra Selskapet, og Selskapet forventer heller ikke å betale ut utbytter så lenge ordningen består. Det vil således ikke  bli betalt ut løpende avkastning på de syntetiske aksjene, men kun være tale om enten gevinst eller tap når disse realiseres ved innløsning.

Dersom den ansatte sier opp sitt ansettelsesforhold i konsernet, uansett årsak, eller blir lovlig avskjediget fra sitt ansettelsesforhold i konsernet, har Selskapet rett og plikt til å innløse de syntetiske aksjene. Løsningssummen fastsettes til det laveste av de syntetiske aksjenes kostpris og virkelige verdi per tidspunktet oppsigelsen/avskjed ble meddelt til/fra arbeidsgiver og forfaller til betaling på dato for siste lønnsutbetaling for den ansatte.

Innsender understreker at verdsettingsspørsmål ikke er et forhold de ber skattemyndighetene ta stilling til. I den bindende forhåndsuttalelsen må det derfor forutsette at verdivurderingene vil gi uttrykk for aksjenes markedsverdi og dermed forutsette at de ansatte erverver og selger/innløser syntetiske aksjer til markedsverdi, dvs. en verdi som fullt ut speiler verdien på de underliggende aksjene i Selskapet på de aktuelle tidspunktene.

Den Ansattes erverv av syntetiske aksjer finansieres delvis ved kontant innbetaling fra den ansatte på ervervstidspunktet, delvis ved selgerkreditt.

Beløpene som den ansatte vil investere i de syntetiske aksjene, er beskattet arbeidsinntekt eller sparemidler de ellers måtte ha.

Ved kjøp av syntetiske aksjer kan den ansatte tilbys kreditt på inntil 90 % av kjøpesummen, som forrentes med Skatteetatens normrente for rimelige lån i arbeidsforhold. Kreditten gis av Selskapet som er motpart i avtalen om de syntetiske aksjene. Den ansatte kan selv beslutte om og i hvilken grad han/hun ønsker å benytte seg av finansieringsordningen.

Det legges opp til at det avtales at dersom selgerkreditten overstiger de syntetiske aksjenes verdi på realisasjonstidspunktet, så ettergis differansen. Det ettergitte beløpet vil da bli skattepliktig som arbeidsinntekt.

Dette innebærer at dersom eksempelvis aksjene skulle bli verdiløse på innløsningstidspunktet vil hele selgerkreditten ettergis, og den ansattes tap vil være begrenset til kontantbetalingen på (minimum) 10 % av aksjeverdien på kjøpstidspunktet.

Det avtales altså at kjøpesummen for de syntetiske aksjene delvis skal gjøres opp i form av et betinget tilleggsvederlag. Finansieringsmodellen tilsvarer den modell som ble behandlet av Høyesterett i Rt. 2000 s. 758 (Kruse Smith).

3. Innsenders juridiske redegjørelse for de spørsmål som stilles i anmodningen

3.1 Om finansieringsmodellen for de syntetiske aksjene medfører beskatning for erverv til underkurs for den ansatte og arbeidsgiveravgift for konsernspiss 

Hvis den ansatte erverver syntetiske aksjer til en lavere pris enn det en uavhengig part ville betalt for de syntetiske aksjene, vil det foreligge en underpris ved ervervet. En eventuell underpris skattlegges som en fordel vunnet ved arbeid på ervervstidspunktet, jf. skatteloven § 5-1.

Ved incentivordninger som bygger på Kruse Smith-modellen vil det foreligge en skattepliktig underpris ved ervervet med mindre differansen mellom det som betales ved ervervet og markedsprisen for skatteformål kan anses som et reelt lån/kreditt.

Ved inngåelse av avtalen skal den ansatte betale et kontantvederlag på minimum 10 % av de syntetiske aksjenes verdi. Beløpet skal innbetales til Selskapets bankkonto. Resterende del av kjøpesummen skal bli stående som et lån fra Selskapet til den ansatte (selgerkreditten).

De syntetiske aksjene anses overtatt av den ansatte på tidspunktet kontantvederlaget er innbetalt. Avtalen innebærer således at den ansatte får eierskap til de syntetiske aksjene ved betaling av kontantvederlaget.

Selgerkreditten skal tillegges renter tilsvarende den til enhver tid gjeldende normrenten for rimelige lån i arbeidsforhold, og forfalle til betaling ved salg/innløsning av de syntetiske aksjene. Ved delvis innløsning av de syntetiske aksjene forfaller en forholdsmessig lik andel av selgerkreditten.

For det tilfellet at de syntetiske aksjene er falt i verdi på realisasjonstidspunktet, vil den ansatte bære risikoen for tapet. Tap som overstiger kontantbeløpet, vil imidlertid bli ettergitt jfr. punkt 2.4. Det ettergitte beløpet vil da bli skattepliktig som arbeidsinntekt. Det vises til Skatte-ABC under avsnittet om «Aksjer- ansattes erverv til underpris» (A-3-2.4.3), hvor det fremkommer at «et reelt lån/kreditt kan foreligge selv om det er avtalt at lånet skal falle bort i den grad aksjenes verdi på realisasjonstidspunktet er lavere enn på ervervstidspunktet».

Finansieringsmodellen tilsvarer den modell som ble behandlet av Høyesterett i Rt. 2000 s.758 (Kruse Smith) og som er omtalt i Skattedirektoratets prinsipputtalelse av 28.03.22.

Basert på Høyesteretts uttalelser og den etterfølgende forvaltningspraksis, herunder Skattedirektoratets prinsipputtalelse av 28.03.22 og BFU 9/2024, er innsenders forståelse at skattekontoret er av den oppfatning at det i saker med et sammenlignbart faktum som i Kruse Smith-dommen må legges til grunn at den kreditt som oppstår skal behandles som lån, jf. også prinsipputtalelse av 28.03.22.

Følgelig er det innsenders oppfatning at den selgerkreditten som etableres ved erverv av syntetiske aksjer må behandles som et lån. Kjøp av syntetiske aksjer som finansieres med et kontantvederlag (på minimum 10 % av de syntetiske aksjenes verdi) og en selgerkreditt på resterende del av vederlaget, og hvor selgerkreditten ettergis i den utstrekning aksjeverdien ved innløsning ikke overstiger kontantinnskuddet ved ervervet, medfører ikke noen skattepliktig fordel for den ansatte og at det ikke påløper arbeidsgiveravgift. Lån vil da ikke medføre beskatning for erverv til underkurs for den ansatte.

3.2 Om reglene om rimelig lån i arbeidsforhold får anvendelse når Selskapet yter selgerkreditten og om bruk av normrente vil utløse skatteplikt og arbeidsgiveravgift 

Rimelige rentebetingelser på lån i arbeidsforhold anses i utgangspunktet som fordel vunnet ved arbeid etter skatteloven § 5-1, jf. § 5-10.

Dersom fordelen kan anses som en fordel ved «rimelig lån i arbeidsforhold» etter § 5-12 fjerde ledd, er det imidlertid bare «differansen mellom en normrentesats og lånets faktiske rentesats» som anses som skattepliktig fordel. FSFIN § 5-12 A gir nærmere regler om rentefordelen ved rimelige lån i arbeidsforhold.

Selgerkrediten ved erverv av de syntetiske aksjene vil bli ytet av kontraktsmotparten (Selskapet), og ikke de operative datterselskapene der de ansatte har sine arbeidsforhold.

Som «lån i arbeidsforhold» anses også lån fra andre selskaper i et konsern, jf. FSFI § 5-12-2 første ledd bokstav a. Siden arbeidsgiverselskapene er selskaper i samme konsern som Selskapet, er dette vilkåret oppfylt.

Etter innsenders oppfatning kommer derfor reglene om rimelige lån i arbeidsforhold i skatteloven § 5-12 fjerde ledd og FSFIN § 5-12-A til anvendelse.

Da den avtalte renten på selgerkreditten er lik Skattedirektoratets normrente, vil selgerkreditten ikke være en skattepliktig fordel for den ansatte. Det vil dermed heller ikke være grunnlag for beregning av arbeidsgiveravgift for Selskapet (eller arbeidsgiverselskapene).

3.3 Om skatteloven § 10-11 fjerde ledd om skattlegging av lån fra selskapet til personlig aksjonær som utbytte kommer til anvendelse for to av de ansatte

Denne del av anmodningen gjelder Selskapet, X og Y.

X eier i dag 100 % av aksjene i C AS.

Y eier i dag 100 % av aksjene i D AS.

Hver av C AS og D AS eier i dag 5 % av aksjene i Selskapet. Resterende aksjer i Selskapet er eid av E AS (30%), B AS (30%) og A AS (30%).

Det følger av skattelovens § 10-11 4. ledd at kreditt som ytes fra et aksjeselskap til personlig aksjonær som direkte eller indirekte eier aksjer eller andeler i långiver, skal regnes som utbytte for den personlige aksjonæren.

I FSFIN § 10-11-1 er det gjort unntak fra reglene om at lån skal anses som utbytte. Etter bestemmelsens bokstav d er lån fra «arbeidsgiver» unntatt dersom arbeidstakeren på lånetidspunktet ikke direkte eller indirekte eier mer enn fem prosent av aksjene eller har mer enn fem prosent av stemmene på generalforsamlingen i arbeidsgiverselskapet, eller et annet selskap i samme konsern som arbeidsgiverselskapet. 

Det vises til Skatte-ABC under avsnittet om «Lån til aksjonær/deltaker» (L-5-2.3.3), hvor det fremkommer at «som kreditt eller sikkerhetsstillelse som ytes fra arbeidsgiver anses også kreditt eller sikkerhetsstillelse som ytes fra annet selskap som omfattes av sktl. § 10-11 fjerde ledd». Det vil si at lån fra andre selskaper i samme konsern som arbeidsgiverselskapet omfattes av unntaket.

Ettersom Selskapet er i samme konsern som selskapene hvor X og Y har sine respektive ansettelsesforhold, og verken X eller Y eier direkte eller indirekte mer enn 5 % av aksjene i Selskapet, er innsenders oppfatning at unntaksbestemmelsen i FSFIN § 10-11-1 bokstav d. kommer til anvendelse for selgerkreditten som oppstår ved X og Ys erverv av syntetiske aksjer. Følgelig skal ikke selgerkreditten regnes som utbytte for disse.

3.4 Skattemessig behandling ved realisasjon av de syntetiske aksjene 

Utgangspunktet for beskatning ved realisasjon av de syntetiske aksjene er skatteloven § 5-1 som fastsetter at fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet anses som skattepliktig inntekt.

Det første som må avklares er om en eventuell fremtidig gevinst av de syntetiske aksjene skal beskattes som arbeidsinntekt.

Utgangspunktet etter skatteloven § 5-20 er at avkastning av kapitalobjekter skal anses som kapitalinntekt og ikke som arbeidsinntekt. Dersom avkastningen skyldes arbeidsforholdet kan den imidlertid bli klassifisert som arbeidsinntekt etter skatteloven § 5-10. Det samme gjelder dersom den ansatte ikke har foretatt en reell kapitalinvestering, jfr. Rt. 2000 s. 1537 (Pre Finans).

At erverv og eie av de syntetiske aksjene er betinget av ansettelse er ikke tilstrekkelig for å beskatte senere verdistigning og avkastning på aksjen/andelen som arbeidsinntekt i stedet for kapitalinntekt, jfr. Rt.  2000 s. 758 (Kruse Smith) og Rt. 2000 s. 1739 (Pre Finans).

Ordningen med de syntetiske aksjene innebærer at de ansatte vil ha økonomisk tapsrisiko, samt en oppside som en alminnelig investor. Avtalen har ikke regulering som knytter retten til eller omfanget av realisasjonsvederlag til den ansattes arbeidsinnsats.

Et kontantvederlag på 10 prosent og restvederlaget på 90 prosent ligger godt innenfor modellen som ble akseptert av Høyesterett som en reell kapitalinvestering i Kruse Smith dommen. Der fikk ledende ansatte anledning til å tegne aksjer i arbeidsgiverselskapet mot å betale et kontantbeløp på kr 10, mens virkelig verdi var kr 143,02. Differansen på kr 132,02 ble gjort opp ved fremtidig salg. De ansatte i Kruse Smith hadde ellers ingen tilbakebetalingsplikt og risikerte derfor kun innskuddet på kr 10, som kun utgjorde 7 prosent av aksjeverdien. I dommen la Høyesterett vekt på at kr 10 per aksje utgjorde et tilstrekkelig tapspotensial på aksjen og investeringen ble dermed foretatt som en alminnelig investor. Synspunktene i Kruse Smith-dommen er akseptert av Skatteetaten i en rekke publiserte bindende forhåndsuttalelser og prinsipputtalelser.

Innsenders oppfatning er at kontantvederlaget utgjør en reell kapitalinvestering for de ansatte, og at avkastning på de syntetiske aksjene etter ervervet vil basere seg på markedsmessige vilkår, og uten sammenheng med selve ansettelsesforholdet. Følgelig er det ikke er en slik tilknytning mellom arbeidsforholdet og en eventuell fremtidig avkastning på de syntetiske aksjene at slik gevinst kan klassifiseres som arbeidsinntekt. En eventuell fremtidig gevinst på de syntetiske aksjene skal dermed beskattes som kapitalinntekter.

Det neste som må tas stilling til er om gevinst/tap på personlig eide syntetiske aksjer skal skattlegges som ordinær kapitalgevinst eller tap etter skatteloven § 5-1 annet ledd og § 6-2 første ledd, eller om det - som for ordinære aksjer - i tillegg kan kreves skjermingsfradrag og pålegges oppjustering etter skatteloven § 10-31.

I likhet med avtalen som ble vurdert i BFU 13/2023, utgjør avtalen om de syntetiske aksjene et derivat som utleder sine økonomiske virkninger fra et annet objekt. Avtalen reflekterer et økonomisk eierskap i Selskapet, og skal følge aksjeverdien i dette selskapet. Som innehaver av den syntetiske aksjen skal den ansatte motta en avkastning eller få et tap som om vedkommende hadde eid de underliggende aksjene i Selskapet.

I praksis er det lagt til grunn at derivater skal undergis separat beskatning blant annet i de tilfeller det er avtalt eller forutsatt at underliggende objekt ikke skal leveres, jf. Skatte-ABC 2023 F-2-3.41. Samme standpunkt fremgår av vedtak SKN-2007-15 fra skatteklagenemnda for storbedrifter med videre henvisninger til juridisk teori.

Den ansatte vil ikke på noe tidspunkt bli eier av aksjer i Selskapet. Det vil være de økonomiske virkningene av avtalen om de syntetiske aksjene som sådan som er avgjørende, og hvor aksjene i Selskapet kun inngår som en referansestørrelse for å beregne verdien av avtalen/de syntetiske aksjene. Det vil da i tråd med ovennevnte ikke være aktuelt med integrert beskatning, og avtalen om de syntetiske aksjene må undergis separat beskatning som et eget formuesobjekt.

Ordlyden i skatteloven § 10-31 benytter begrepet «realisasjon av aksje», og som Skatteetaten konkluderte med i BFU 13/2023 er det ikke holdepunkter for å tolke bestemmelsen utvidende til også å omfatte andre formuesobjekter/derivater som avleder sine økonomiske virkninger av underliggende reelle aksjer. Det er heller ikke andre bestemmelser i skatteloven som fastslår at gevinst eller tap på derivater med aksjer som underliggende objekt, er underlagt skjermingsreglene eller skal være gjenstand for oppjustering.

I likhet med avtalen som ble vurdert i BFU 13/2023, må det derfor være skatteloven § 5-1 annet ledd (gevinst) og § 6-2 første ledd (tap) som kommer til anvendelse ved realisasjon av de syntetiske aksjene. Disse bestemmelsene hjemler ikke skjerming eller oppjustering. Vår oppfatning er derfor at gevinst/tap på personlige eide syntetiske aksjer da beskattes som ordinær kapitalgevinst/-tap uten skjerming og oppjustering.

Skattedirektoratets vurderinger 

Skattedirektoratet skal på bakgrunn av innsenders beskrivelse av faktum, og de forutsetninger som tas, i det følgende ta stilling til følgende spørsmål:

1. Om finansieringsmodellen for de syntetiske aksjene medfører beskatning for erverv til underkurs for den ansatte og arbeidsgiveravgift for Selskapet.
2. Om reglene om rimelig lån i arbeidsforhold får anvendelse når Selskapet yter selgerkreditt og om bruk av normrente vil utløse skatteplikt og arbeidsgiveravgift.
3. Om skatteloven § 10-11 fjerde ledd om skattelegging av lån fra selskapet til personlig aksjonær som utbytte kommer til anvendelse for to av de ansatte.
4. Skattemessig behandling av de syntetiske aksjene, herunder om fremtidig inntekt vil bli beskattet som arbeidsinntekt eller kapitalinntekt.
5. Om personlig eide syntetiske aksjer skal skattlegges som ordinær kapitalinntekt, eller om det, som for ordinære aksjer, i tillegg kan kreves skjermingsfradrag og pålegges oppjustering.

Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på at det ikke tas stilling til eventuelle andre skattespørsmål eller problemstillinger som måtte oppstå ved de skisserte transaksjoner ut over de spørsmål som er drøftet i det følgende. Skattedirektoratet forutsetter at premissene og faktum som er beskrevet ovenfor er fullstendig for de spørsmålene som drøftes.

1. Om finansieringsmodellen for de syntetiske aksjene medfører beskatning for erverv til underkurs for den ansatte og arbeidsgiveravgift for Selskapet. 

Skattedirektoratet skal ta stilling til om finansieringsmodellen for de syntetiske aksjene medfører beskatning for erverv til underkurs for den ansatte og arbeidsgiveravgift for Selskapet.

Enhver «fordel vunnet ved arbeid» skal skattlegges som arbeidsinntekt, jf. skatteloven § 5-1 jf. § 5-10. Erverv til underkurs i ansettelsesforhold anses som en fordel vunnet ved arbeid. Fordelen utgjør differansen mellom markedsverdien på det den ansatte erverver og det vederlaget som den ansatte betaler.

I denne saken skal de Ansatte erverve syntetiske aksjer (heretter omtalt som «Instrumentet»). Kjøpesummen for Instrumentet skal være lik markedsverdien av den underliggende aksjen. Instrumentet skal følge verdien av aksjene i Selskapet, og de ansatte vil da få en verdiøkning eller et verditap som om den ansatte hadde eid et tilvarende antall underliggende aksjer i Selskapet.

De ansattes erverv av Instrumentet finansieres delvis ved kontant betaling fra den ansatte på ervervstidspunktet, og delvis ved selgerkreditt. De ansatte tilbys selgerkreditt på inntil 90 % av kjøpesummen, og kan selv beslutte om og i hvilken grad de ønsker å benytte seg av finansieringsordningen. De ansatte skal altså ved inngåelsen av avtalen betale et kontantbeløp på minimum 10 % av Instrumentets verdi. Resterende del av kjøpesummen skal bli stående som et lån fra Selskapet til den ansatte (selgerkreditten). Selgerkreditten skal tillegges renter tilsvarende den til enhver tid gjeldende normrente for rimelige lån i arbeidsforhold, og forfaller til betaling ved salg/innløsning av Instrumentet.

De ansatte vil imidlertid ikke bære risikoen knyttet til oppgjøret av restvederlaget. Vilkårene i avtalen innebærer at dersom selgerkreditten med påløpte renter overstiger realisasjonsverdien av Instrumentet, ettergis den overskytende delen av selgerkreditten. Skattedirektoratet forutsetter at dette innebærer at selgerkreditten kun skal betales i den utstrekning verdien av Instrumentet dekker kreditten og påløpte renter.

Det følger av Skatte-ABC 2024/25 punkt A-3-2.4.3 at der kjøpesummen gjøres opp ved lån, er en underpris ikke ansett som innvunnet på ervervstidspunktet dersom differansen mellom omsetningsverdien og det som betales ved ervervet, for skattemessige formål kan anses som et reelt lån/kreditt. Videre står det at «[e]t reelt lån/kreditt kan foreligge selv om det er avtalt at lånet skal falle bort i den grad aksjenes verdi på realisasjonstidspunktet er lavere enn på ervervstidspunktet». Det siterte har sitt utspring i Rt. 2000 , side758 (Kruse Smith-dommen). Dette betyr at en betinget selgerkreditt, ikke er til hinder for at hele kreditten kan anses å være reell, slik at Instrumentet ikke kan regnes som erverv til underkurs i arbeidsforholdet.

Videre fremgår det følgende av Skattedirektoratets prinsipputtalelse av dato 28.03.2022:

«Hvis aksjen er ervervet til en lavere pris enn det en uavhengig part ville betalt for aksjene, vil det foreligge en underpris ved ervervet. En eventuell underpris skattlegges som fordel vunnet ved arbeid på ervervstidspunktet, jf. skatteloven ‘ § 5-1. I incentivmodellen som omhandles i denne uttalelsen vil det foreligge en underpris med mindre differansen mellom det som betales ved ervervet og markedsprisen for skatteformål kan anses som et reelt lån/kreditt.

I Kruse Smith-dommen la Høyesterett til grunn at det foreligger en kreditt. Den kreditten som etableres må etter Skattedirektoratets syn behandles som et lån. Lånet anses dermed som en del av vederlaget for aksjene. Det kan i slike tilfeller ikke få noen betydning om partene i avtalen har benevnt kreditten som et lån, et betinget vederlag, restkjøpesum el. Den økonomiske realiteten er den samme for den ansatte uansett avtalens utforming; den ansatte betaler en mindre del av markedsverdien på ervervstidspunktet, restvederlaget utsettes til realisasjon, og plikten til å betale restvederlaget bortfaller helt eller delvis hvis aksjen skulle falle i verdi. Det er derfor ingen grunn til å skille på de skattemessige konsekvensene i disse sakene.»

Kruse Smith-dommen og prinsipputtalelsen fra Skattedirektoratet gjaldt selgerkreditt ved kjøp av aksjer. Skattedirektoratet finner likevel ikke grunn til å behandle selgerkreditt knyttet til andre incentivordninger annerledes.

Etter dette er Skattedirektoratet kommet til at selgerkreditten i foreliggende sak må anses som en del av vederlaget for Instrumentet, slik at det ikke oppstår en underpris ved ervervet som skal anses som en skattepliktig fordel. Restvederlaget skal således behandles som et lån. 

Når det ikke foreligger en underkurs ved ervervet av Instrumentet vil det heller ikke oppstå en skattepliktig fordel etter skatteloven § 5-1 jf. § 5-10 som kan inngå i grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23-2 første ledd.

2. Om reglene om rimelige lån i arbeidsforhold får anvendelse når Selskapet yter selgerkreditt og om bruk av normrente vil utløse skatteplikt og arbeidsgiveravgift

Spørsmålet er om finansieringsmodellen som er beskrevet i anmodningen faller inn under reglene om rimelige lån i arbeidsforhold etter skatteloven § 5-12 fjerde ledd og FSFIN § 5-12-A.

Det følger av skatteloven § 5-1 at enhver fordel vunnet ved arbeid er skattepliktig inntekt. Den skattepliktige fordelen som en ansatt mottar, vil i utgangspunktet også inngå i grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift, jf. folketrygdloven § 23-2 første ledd, jf. skatteforvaltningsloven § 7-2. Fordel som følge av rimelig rente på lån er skattepliktig som fordel vunnet ved arbeid når lånet er foranlediget av arbeidsforholdet, jf. skatteloven § 5-12 fjerde ledd.

Skatteloven § 5-12 fjerde ledd og FSFIN § 5-12-A har regler om hvordan fordelen skal fastsettes når lånet er gitt i arbeidsforhold. Etter disse reglene vil det foreligge en skattepliktig fordel dersom avtalt rente er lavere enn en fastsatt normrente.

I anmodningen fremkommer det at det er kontraktsparten (Selskapet) som skal yte kreditten, og ikke selskapet der den aktuelle ansatte har sitt arbeidsforhold.

Som lån i arbeidsforhold anses imidlertid også lån fra andre selskaper i et konsern, jf. FSFIN § 5-12-2 første ledd bokstav a. Siden Selskapet og de aktuelle arbeidsgiver-selskapene er selskaper i samme konsern, er dette vilkåret oppfylt. Reglene om rimelige lån i arbeidsforhold i skatteloven § 5-12 fjerde ledd og FSFIN § 5-12-A kommer derfor til anvendelse.

Innsender gir opplysninger om at det til enhver tid vil påløpe renter på kreditten, lik Skattedirektoratets normrente. Det vil dermed ikke oppstå noen skattepliktig fordel for de ansatte, slik at det heller ikke vil være grunnlag for beregning av arbeidsgiveravgift, jf. skatteloven § 5-12, FSFIN § 5-12-A og folketrygdloven § 23-2, jf. skatteforvaltningsloven § 7-2.

3. Om skatteloven § 10-11 fjerde ledd om skattlegging av lån fra selskapet til personlig aksjonær som utbytte kommer til anvendelse for to av de ansatte.

Spørsmålet er om reglene om omklassifisering av lån til utbytte etter skatteloven § 10-11 fjerde ledd kommer til anvendelse for X og Y.

Det følger av skatteloven § 10-11 fjerde ledd at kreditt som ytes fra et aksjeselskap til personlig aksjonær som direkte eller indirekte eier aksjer eller andeler i långiver, skal regnes som utbytte for den personlige aksjonæren.

I FSFIN § 10-11-1 gjøres unntak for omklassifiseringen i visse tilfeller. Etter bestemmelsens bokstav d) gjøres det unntak for lån fra arbeidsgiver til arbeidstaker i de tilfellene der arbeidstakeren på lånetidspunktet ikke direkte eller indirekte eier mer enn fem prosent av aksjene eller har mer enn fem prosent av stemmene på generalforsamlingen i arbeidsgiverselskapet, eller et annet selskap i samme konsern som arbeidsgiverselskapet.

I dette tilfellet er ikke långiver (Selskapet) arbeidsgiveren til X og Y. Innsender gir opplysninger om at X og Y har sine respektive ansettelsesforhold i selskap som inngår i samme konsern som långiver. 

Det følger av praksis at unntaket i FSFIN §10-11-1 bokstav d også får anvendelse i de tilfeller der lånet ytes av et selskap om er i samme konsern som arbeidsgiver. Det vises i den sammenheng til Skatte-ABC 2024/2025 under emnet «lån til aksjonær/deltaker i punkt 5-2.3.3. Unntaket i FSFIN § 10-11-1 bokstav d får derfor anvendelse i denne tilfellet slik at lånet fra Selskapet ikke skal behandles som utbytte.

4. Skattemessig behandling av de syntetiske aksjene, herunder om fremtidig inntekt vil bli beskattet som arbeidsinntekt eller kapitalinntekt

Det første spørsmålet er om inntekt fra Instrumentet skal behandles som kapital- eller arbeidsinntekt, jf. skatteloven § 5-1 jf. § 5-10 og arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23-2, jf. skatteforvaltningsloven § 7-2.

Utgangspunktet er at inntekt fra finansielle instrumenter og kontrakter beskattes som kapitalinntekt, jf. skatteloven § 5-1 jf. § 5-20.

Skal inntekten kunne omklassifiseres fra kapitalbeskatning til lønnsbeskatning må vederlaget kunne subsumeres under skatteloven § 5-1, som knytter skatteplikt til enhver fordel vunnet ved arbeid. Bestemmelsen er generell og vidtfavnende og fanger opp enhver fordel, uansett hvordan fordelen fremtrer.

Det er ikke tilstrekkelig at inntekten er foranlediget av eller står i sammenheng med arbeidsforholdet. Det avgjørende er om fordelen må anses «vunnet» ved arbeidsforholdet. I Rt. 1958, side 583 (Hagerup-dommen) uttales følgende om tilknytningskravet i skatteloven § 42 første ledd (någjeldende § 5-1):

«Under enhver omstendighet må det avgjørende kriterium bli om det er det i det konkrete tilfelle består en så nær sammenheng mellom det arbeid eller den virksomhet som er ytet, og den fordel som er oppnådd, at det er naturlig å se den som «vunnet» ved arbeidet eller virksomheten.»

Det kreves således at sammenhengen mellom fordelen og arbeidsinnsatsen er «så nær» at det er «naturlig» å anse inntekten som arbeidsinntekt.

Innsender viser til at det faktum at erverv av Instrumentet er betinget av ansettelsen ikke er tilstrekkelig for å beskatte senere verdistigning og avkastning på Instrumentet som arbeidsinntekt i stedet for kapitalinntekt, jf. Rt. 2000, side 758 (Kruse Smith) og Rt. 2000, side 1739 (Pre Finans). Innsender trekker også frem at et kontantvederlag på 10 prosent og restvederlag på 90 prosent ligger godt innenfor modellen som ble akseptert av Høyesterett som en reell kapitalinvestering i Kruse Smith-dommen.

Innsender anfører at kontantvederlaget utgjør en reell kapitalinvestering for de ansatte, og at avkastningen på Instrumentet etter ervervet vil basere seg på markedsmessige vilkår, og uten sammenheng med selve ansettelsesforholdet. Innsender mener derfor at det ikke foreligger en slik tilknytning mellom arbeidsforholdet og en eventuell fremtidig avkastning på Instrumentet at gevinst kan klassifiseres som arbeidsinntekt.

Det er Skattedirektoratets oppfatning at Kruse Smith ikke nødvendigvis får direkte anvendelse for andre incentivordninger enn kjøp av aksjer direkte. Selv om Kruse Smith-dommen gjaldt en incentivordning overfor ansatte i selskapet, vil likevel den spesifikke konteksten og detaljene i hver enkelt incentivordning få betydning for dommens overføringsverdi.

I Kruse Smith fikk ledende ansatte i et selskap tegne aksjer mot en betaling på kr 10 per aksje, selv om den "matematiske verdien" var kr 143,02. I praksis var tapspotensialet dermed begrenset til kr 10, hvilket utgjorde 7 % av aksjens verdi ved tildelingen. Likevel kom Høyesterett til at gevinst ved salg av aksjen skulle klassifiseres som kapitalinntekt.

I Pre Finans kom Høyesterett til motsatt resultat. I den saken fikk de ansatte låne hele kjøpesummen for aksjene av arbeidsgiver. De ansatte kunne innfri låne ved å levere tilbake aksjene til arbeidsgiver. De ansatte hadde her i praksis ikke noe tapspotensial. Også andre forhold gjorde at avtalen avvek fra markedsmessige vilkår – blant annet hadde avtalen en klausul om beregning av realisasjonsvederlag som avvek fra alminnelige markedsmessige vilkår. Høyesterett kom på denne bakgrunn til at gevinsten måtte skatteleggs som lønnsinntekt.

Kruse Smith-dommen er kritisert i juridisk teori og omtalt som et "utpreget grensetilfelle". Etter Skattedirektoratets oppfatning gir likevel dommen uttrykk for gjeldende rett.

I denne saken tar de ansatte en større økonomisk risiko enn de ansatte i Kruse Smith-saken, ved at de må bære risikoen for 10 % av tegningsbeløpet. Et slikt tapspotensial må i utgangspunktet trekke i retning av at inntekten skal behandles som kapitalinntekt.

På andre punkter skiller denne saken seg fra saksforholdet i fra Kruse Smith, blant annet ved at avtalen inneholder en «bad leaver-klausul», som medfører at de ansatte ikke har mulighet til å få inntekter på Instrumentet hvis de slutter i sin stilling i konsernet før ved salg av Selskapet eller en vesentlig del av Selskapets virksomhet. Frem til en slik hendelse inntrer vil derfor Instrumentet i realiteten ikke kunne gi inntekt for de ansatte. De ansatte vil ikke kunne påvirke en beslutning om salg av selskapet eller en vesentlig del av Selskapet. Det at inntekt på Instrumentet er avhengig av at de ansatte er ansatt i konsernet på et gitt tidspunkt skiller seg fra en alminnelig investering i finansielle instrumenter på markedsmessige vilkår. Slike vilkår kan isolert sett tale for tilknytningen til arbeidsforholdet er så nær at inntekten fra Instrumentet må klassifiseres som arbeidsinntekt.

På den annen side får de ansatte ved innløsning av Instrumentet samme vederlag som de selgende aksjonærene. Dette, sammenholdt med at de ansatte ved kjøp av Instrumentet skal betale et vederlag som tilsvarer markedsverdien på den underliggende aksjen, fører til at verdiutviklingen på Instrumentet utelukkende vil være knyttet til den økonomiske utviklingen i Selskapet, og ikke direkte til arbeidsforholdet. Etter Skattedirektoratets syn er dette et avgjørende moment for vurderingen.

Konklusjonen blir etter dette at inntekt ved innløsning av Instrumentet skal klassifiseres som kapitalinntekt for de ansatte, jf. skatteloven § 5-1 jf. § 5-20. Det foreligger følgelig ikke fordel vunnet ved arbeid etter skatteloven § 5-1, og dermed ikke plikt for Selskapet til å svare arbeidsgiveravgift ved gevinst som de Ansatte oppnår.

5. Om det kan kreves skjermingsfradrag og skal skje oppjustering etter skatteloven § 10-31

Spørsmålet er om inntekt/kostnad på Instrumentet bare skal skattlegges etter skatteloven § 5-1 annet ledd og § 6-2 første ledd, eller om det også kan kreves skjermingsfradrag og skal skje oppjustering etter skatteloven § 10-31.

Det følger av skatteloven § 10-31 første ledd at gevinst ved «realisasjon av aksje» regnes som skattepliktig inntekt og at ubenyttet skjerming kan føres til fradrag i fastsatt alminnelig inntekt. Videre fremgår det at for personlig aksjonærer skal skattepliktig gevinst, etter fradrag for ubenyttet skjerming, oppjusteres med 1,72.

Ordlyden i skatteloven § 10-31 benytter begrepet «realisasjon av aksje». En naturlig språklig forståelse tilsier at dette gjelder reelle aksjer i aksjeselskaper, og ikke også andre formuesobjekter/derivater som avleder sine økonomiske virkninger av underliggende reelle aksjer. En slik tolkning støttes av skatteloven § 10-30 første ledd hvor det fremgår at § 10-31 gjelder for aksjer i aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, som må leses å gjelde aksjer i selskaper omfattet av aksjeloven og allmennaksjeloven. Dette er begreper med et klart avgrenset privatrettslig innhold og må derfor som utgangspunkt legges til grunn ved tolkningen av skatteloven. Se også Zimmer, Lærebok i skatterett, 9. utgave side 53.

Av skatteloven § 10-30 første ledd skal også egenkapitalbevis, medlemskap og andre andeler i selskap og sammenslutning som omfattes av skatteloven § 10-1 regnes som aksjer. Heller ikke disse alternativene vil omfatte de syntetiske aksjene i saken her. Det vises også til angivelsen av anvendelsesområdet for skatteloven § 10-30 i Skatte-ABC 2023 punkt A-5-2.1.1.

Dersom finansielle instrumenter med aksjer som underliggende objekt skulle være omfattet av reglene for skjermingsfradrag og oppjustering, burde man forvente at det hadde vært særskilt nevnt i skatteloven § 10-31, slik det er gjort i skatteloven § 2-38 annet ledd bokstav c når det gjelder fritaksmetoden. I denne bestemmelsen er det særskilt angitt at også finansielle instrumenter med kvalifiserende aksjer mv. som underliggende objekt, er omfattet av fritaksmetoden. Tilsvarende alternativ for finansielle instrumenter er ikke inntatt i skatteloven § 10-31, og dette må være et vektig moment for at bestemmelsen ikke hjemler skjermingsfradrag eller oppjustering av gevinst og tap på finansielle instrumenter med aksjer som underliggende objekt.

Det er heller ikke andre bestemmelser i skatteloven hvor det fremgår at inntekt på derivater med aksjer som underliggende objekt er underlagt skjermingsreglene eller skal være gjenstand for oppjustering.

Det følger videre av forarbeidene at skjerming og oppjustering neppe kan innfortolkes, jf. Prop. 1 LS (2015-2016) avsnitt 3.1.3 hvor det fremgår at:

«Skatteloven har flere bestemmelser som regulerer utbytte, gevinst og tap, og som det ikke foreslås endringer i. Utgangspunktet er at ved bruk av skattelovens bestemmelser skal utbytte, gevinst og tap før oppjustering legges til grunn, med mindre annet fremgår direkte av lovteksten.»

Etter dette legger Skattedirektoratet til grunn at inntekter fra Instrumentet som er i personlig eie skal skattlegges som ordinær kapitalinntekt uten skjerming og oppjustering.

Skattedirektoratets konklusjoner i saken

1. Selgerkreditten fra Selskapet skal anses som en del av vederlaget for de syntetiske aksjene, slik at det ikke er tale om en underpris som skal anses som en skattepliktig fordel på ervervstidspunktet etter skatteloven § 5-1 jf. § 5-10 for de ansatte som omfattes av anmodningen.
2. Det foreligger ikke en skattepliktig fordel for de Ansatte ved ervervet og derfor ingen plikt for Selskapet å svare arbeidsgiveravgift av selgerkreditten, jf. folketrygdloven § 23-2 første ledd, jf. skatteforvaltningsloven 7-2.
3. Da selgerkreditten til enhver tid skal følge Skattedirektoratets normrente vil det ikke oppstå en skattepliktig fordel etter skatteloven § 5-12 fjerde ledd for de ansatte som omfattes av anmodningen, og Selskapet skal heller ikke beregne arbeidsgiveravgift på dette grunnlaget, jf. folketrygdloven § 23-2 første ledd, jf. skatteforvaltningsloven 7-2.
4. Reglene i skatteloven § 10-11 fjerde ledd om omklassifisering av lån fra selskapet til utbytte for X og Y kommer ikke til anvendelse.
5. De syntetiske aksjene beskattes etter reglene for ordinær kapitalinntekt, jf. skatteloven § 5-1, jf. § 5-20 uten skjermingsfradrag og oppjustering.