Inkassotjenester

I forbindelse med merverdiavgiftsreformen er det blitt reist enkelte spørsmål i forhold til inkassotjenester. Etter Finansdepartementets mening er det på dette område også behov for nærmere informasjon om merverdiavgiftsregelverket og forholdet til inkassoforskriften. Nedenfor gis en slik redegjørelse. Vi viser til rundskriv G-21/2001 av 20. juli 2001 som Justisdepartementet har sendt namsmennene i anledning saken. Som kjent er det fra 1. juli 2001 innført generell merverdiavgiftsplikt på omsetning av tjenester. Generell merverdiavgiftsplikt innebærer at alle tjenester i likhet med varer er omfattet av avgiftsplikten, med mindre de er uttrykkelig unntatt. Det er ikke gjort unntak for inkassotjenester. Dette betyr at omsetning av inkassotjenester er avgiftspliktige fra 1. juli 2001.

Merverdiavgiften skal beregnes av det vederlag inkassator mottar fra sin oppdragsgiver, det vil si fordringshaveren. Inkassator skal fakturere inkassotjenesten med merverdiavgift til sin oppdragsgiver for vederlag som mottas for oppdraget selv om dette helt eller delvis betales direkte av skyldner.

Etter lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven) er inkassovirksomhet definert som ervervsmessig eller statlig inndriving av forfalte pengekrav for andre. Skylderen plikter å dekke "nødvendige kostnader" som fordringshaveren har i forbindelse med utenrettslig inndriving av kravet, jf. § 17. Dette innebærer at fordringshaver som hovedregel har krav på å få erstattet sine nødvendige omkostninger ved inndriving hos skylderen, hvilket omfattet inkassosalæret. I praksis vil inkassator kreve inn fordringen med tillegg av omkostninger direkte fra skyldneren og foreta en avregning overfor sin oppdragsgiver, fordringshaveren. Til tross for oppgjørsformen er det formelt og reellt et erstatningsoppgjør som skjer mellom skyldner og fordringshaver når det gjelder omkostningene, inkludert blant annet inkassators vederlag. Dette erstatningsoppgjøret representerer ikke noen ytelse av tjeneste mot vederlag som utløser avgiftsplikt.

Ved forskrift 14. juli 1989 nr. 562 (inkassoforskriften) er det gitt nærmere regler om erstatningsansvaret til skyldneren. Forskriften kapittel 1 har bestemmelser om gebyrmessig erstatning for utgifter som måtte påløpe i forbindelse med inndrivingen. Det er her tale om standardsatser som fordringshaveren har rett til uten hensyn til de faktiske inndrivingskostnadene. I forskriften kapittel 2 er det fastsatt maksimalsatser for skyldnerens erstatningsansvar for kostnadene ved utenrettslig inndriving. Som hovedregel kan ikke fordringshaveren kreve skyldneren for inndrivingskostnader som overstiger maksimalsatsene.

Etter innføringen av merverdiavgiftsreformen er det reist spørsmål om den merkostnaden som merverdiavgiften eventuelt medfører, skal kunne kreves av skyldneren også utover maksimalsatsene. Justisdepartementet er av den oppfatning at å kreve merverdiavgift i tillegg til maksimalsatsene ikke er i samsvar med inkassoforskriften. Maksimalsatsene setter etter Justisdepartementets mening grenser for skyldnerens erstatningsansvar. En eventuell merkostnad på grunn av merverdiavgiften vil heller ikke i seg selv være tilstrekkelig til at fordringshaveren skal kunne kreve erstattet sine faktiske kostnader etter unntaksregelen i forskriften § 2-5. Finansdepartementet forholder seg til Justisdepartementets uttalelse. For merverdiavgiftsberegningen på inkassotjenester innebærer dette:

For fordringshavere som er merverdiavgiftspliktige vil ikke innføringen av merverdiavgift på inkassotjenester medføre noen merkostnad. Grunnen til dette er at disse fordringshaverene vil ha rett til fradrag for avgift som er fastsatt av inkassator. Dette innebærer at skyldneres sin stilling overfor fordringshaveren blir den samme som før.

Dersom inkassotjenesten blir ytt overfor en fordringshaver som ikke er merverdiavgiftspliktig vil fradragsretten for avgift som er fastsatt av inkassator være avskåret. Merverdiavgiften vil her representere en nødvendig inndrivingskostnad etter inkassoloven § 17. Dette innebærer at skyldneren også må dekke den delen av inndrivingskostnadene som knytter seg til merverdiavgiften på inkassosalæret. Retten til dekning gjelder imidlertid bare innenfor de maksimalsatsene som følger av inkassoforskriften.

Ovennevnte innebærer dersom inndrivingskostnadene inkludert merverdiavgift overstiger maksimalsatsen, er det kreditor som blir endelig belastet for disse kostnadene.

Vi ber om at Skattedirektoratet på en passende måte så raskt som mulig informerer fylkesskattekontorene og berørte næringsdrivende om innholdet av dette brev.