KMVA 3446

 Saken gjelder: 1)Merverdiavgiftsloven § 55, siste ledd.   -spm. om tap av endringsadgang p.g.a passivitet 2)Merverdiavgiftsloven § 37, første ledd.   - lang saksbehandlingstid 3)Merverdiavgiftsloven § 73   -lang saksbehandlingstid   -egen korrigering av feil, etter at bokettersynet tok til 4)Merverdiavgiftsloven § 55 nr 2   -skj.messig økning utg.avg, regnskapsmangler/lavt privatforbruk 5)Merverdiavgiftsloven § 16 nr 4, 2. punktum   - privat salg av likt utstyr som ble solgt i virksomheten

Bransje: salg av seilbrett og seilerutstyr.

1) Klageren hevdet at saksbehandlingstiden, 2 år og 9 mnd. fra tilsvar til varselet om etterberegning frem til vedtaket om etterberegning, måtte medføre at retten til etterberegning var bortfalt ved passivitet. Men Skattedirektoratet fant, i likhet med fylkesskattekontoret, at verken forvaltnings-eller rettspraksis talte for at så var tilfelle.

2)§ 37-renter kan ikke bortfalle p.g.a lang saksbehandlingstid, men kan søkes ettergitt iht merverdiavgiftsloven § 69.

3)Verken lang saksbehandlingstid eller egen korrigering av feil, når den foretas etter at bokettersynet tar til, medfører at tilleggsavgift ikke kan ilegges iht merverdiavgiftsloven § 73.

4)Skattedirektoratet sluttet seg til fylkesskattekontorets skjønn, som bygget på at det forelå en kontantsvikt på 16 853 og disponibelt beløp på kr 2 827 for henholdsvis 1985 og 1986, sammenholdt med regnskapsmangler. Bl a uttalte Skattedirektoratet at det må stilles strenge krav til bevis når den avgiftspliktige ved avgiftsberegningen vil ha lagt til grunn et annet faktum enn det som er oppgitt i selvangivelsen.

5)Etterberegning av «§ 14 nr 4, 2. punktum-salg» utløser ingen fradragsrett for det tilsvarenede kjøpet.

Skd. tilrådde klagenemnda å fatholde alle pkt. i etterberegningen. Avgjørelse: Alle nemndas medlemmer sluttet seg til innstillingen.

 

 

Dato for Skattedirektoratets innstilling: 22. august 1996

 KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT

Avgjørelse den 3. desember 1996 i klagesak nr 3446 vedrørende reg nr xxx xxx xx, Xx v/Xx.

Skattedirektoratet har avgitt slik

                 i n n s t i l l i n g:

Selskapet har vært registrert i avgiftsmanntallet i 1985, 1986 og fra 1.1.1988 for salg av seilbrett og seilerutstyr.

På grunnlag av bokettersyn avholdt i januar - april 1989 for årene 1985, 1986 og 1988, foretok Xx fylkesskattekontor den 19. juni 1992 etterberegning av avgift. Etter minkingsvedtak av 7. juni 1993 utgjør etterberegnet beløp følgende:  

Tilleggsavgift er ilagt med 30 % for de fleste forholdene, jf nedenfor. Renter er beregnet frem til 10. juli 1992, jf merverdiavgiftsloven § 37, første ledd. Samlet etterberegnet beløp utgjør kr 163 205.  

Klagen til Klagenemnda for merverdiavgift er datert 5. august 1992.

Fylkesskattekontorets redegjørelse for saken, datert 5. januar 1994, er forelagt klageren til uttalelse. Tilsvar til redegjørelsen er avgitt av klageren v/Xx ved brev av 24. februar 1994.

Saken ble mottatt i Skattedirektoratet 13. februar 1995.

Klagefristen er overholdt.

Saken er ikke innbrakt for domstolene.

Følgende dokumenter er vedlagt innstillingen:

Dok nr                                        Datert 01   Bokettersynsrapporten                  11.05.89 02   Varsel om etterberegning               31.05.89 03   Tilsvar til varselet                   11.09.89 05   Følgeskriv til vedtak om etterb.       19.06.92 06   Klage på vedtak om etterberegning      05.08.92 08   Følgeskriv til minkingsvedtak          07.06.93 10   Ny klage                               09.08.93 11   Namsrettsdom i Utvalget 1986, s. 256 12   Privatforbruksberegning fremlagt av klageren v/Xx  04.08.93 13   Uttalelse fra Sivilumbudsmannen i en annen sak. 16   Intern melding fra Skattedir.         17   Fylkesskattekontorets redegjørelse     05.01.94 18   Tilsvar til redegjørelsen              24.02.94 19   Lagmannsrettsdom i Utvalget 1988, s. 76 20   Artikkel i Utvalget 1990, s. 599 21   Høyesterettsdom i Utvalget 1996, s. 3

  Skattedirektoratet skal bemerke: Klagen omfatter hele etterberegningen, som er foretatt under henvisning til merverdiavgiftsloven § 55 nr 2, jf investeringsavgiftsloven § 7. Det samlede etterberegnede avgiftsbeløp utgjør kr 55 050, henført til perioden 3. termin 1985 - 6. termin 1988. I tillegg kommer renter og tilleggsavgift, jf nedenfor. Etterberegningen gjelder følgende forhold:

1)  Skjønnsmessig økning av utgående avgift p.g.a regnskapsmangler/uantakelig lavt privatforbruk, henholdsvis kr 16 667 og kr 13 333 for 3. termin 1985 og 3. termin 1986, tilsammen kr 30 000. Se bokettersynsrapporten (dok 1), side 11, pkt 13. Foruten fastsatte renter iht merverdiavgiftsloven § 37, første ledd, er det ilagt tilleggsavgift med 30 %.

2)  Tilbakeført antatt uriktig fradragsført  inngående avgift for kjøp av skrivemaskin etc., kr 1 011 for 5. termin 1986. Se bokettersynsrapporten (dok 1), pkt 10, side 9 (bilag 199). Foruten fastsatte renter iht merverdiavgiftsloven § 37, første ledd, er det ilagt tilleggsavgift med 30 %.

3)  Tilbakeført for meget fradragsført inngående avgift p.g.a regnskapsmessig feilføring, kr 2 373 for 6. termin 1986. Se bokettersynsrapporten (dok 1), pkt 10, side 9 (bilag 211/218). Foruten fastsatte renter iht merverdiavgiftsloven § 37, første ledd, er det ilagt tilleggsavgift med 30 %. 

4)  Ikke beregnet investeringsavgift iht investeringsavgiftsloven § 3 ved uttak av varelageret av utstyr til bruk for utlån, kr 6 000 for 3. termin 1988. Se bokettersynsrapporten (dok 1), pkt 11, side 11. Det er fastsatt renter iht merverdiavgiftsloven § 37, første ledd, men tilleggsavgift er ikke ilagt.

5)  Ikke beregnet utgående merverdiavgift ved privat salg av surfutstyr. Se bokettersynsrapporten (dok 1) pkt 7, side 4. Slikt salg er avgiftspliktig iht merverdiavgiftsloven § 16 nr 4, 2. punktum. Avgift er etterberegnet med kr 15 666 for 6. termin 1988. Det er fastsatt renter iht merverdiavgiftsloven § 37, første ledd, men tilleggsavgift er ikke ilagt.

6)  Renter iht merverdiavgiftsloven § 37, første ledd som følge av at for mye fradragsført inngående avgift (differanse mellom innberettet og bokført) for 1. - 5. termin 1988 først ble korrigert på omsetningsoppgaven for 6. termin 1988, som ble innsendt den 29.3.89. Rentene av avgiftsbeløpet, tilsammen kr 76 416, frem til 6. termin 1988, utgjør tilsammen kr 7 980. Se bokettersynsrapporten (dok 1), pkt 12, side 11. Tilleggsavgift er ilagt med 30 % av avgiftsbeløpet.

7)  Dette punktet gjelder ilagte renter iht merverdiavgiftsloven § 36 p.g.a for sent innbetalt merverdiavgift, beregnet fra 5. termin 1984 - 5. termin 1985 av kr 31 657. Beløpet utgjør kr 6 636. Se bokettersynsrapporten pkt 4, side 2, sammenholdt med tilsvaret (dok 3), pkt 4, side 1 og følgeskrivet til fylkesskattekontorets vedtak (dok 5), pkt 4, side 1.  

Klageren v/advokat Xx har prinsipalt anført at adgangen til etterberegning er bortfalt ved passivitet, og hevder på det grunnlaget at hele etterbergningen må oppheves. Om sakens faktum og partenes anførsler vedrørende dette spørsmålet siteres følgende fra fylkesskattekontorets redegjørelse:

 

  

 

Skattedirektoratet bemerker innledningsvis at iht merverdiavgiftsloven § 55, siste ledd kan fastsettelse av avgift foretas inntil 10 år etter utløpet av vedkommende termin. Kravet kan følgelig ikke anses for foreldet, hvilket en heller ikke kan se er bestridt av klageren. Spørsmålet er derfor om hvorvidt adgangen til å etterberegne i denne saken må anses for bortfalt på grunn av passivitet selv om foreldelse ikke er inntrådt.

  Namsrettsdommen gjengitt i Utvalget 1985, side 256, taler ikke for at etterberegningsadgangen er forspilt på grunn av passivitet fra fylkesskattekontoret. For det første gjaldt det en ligningssak, hvor det ble foretatt varsel om etterligning og foreløpig vedtak for å avbryte foreldelsesfristen i skatteloven § 122 nr 7 (10 år, senere erstattet av ligningsloven § 9-6 nr 1.). Det foreløpige vedtak ble truffet 30. desember 1981 og gjaldt for årene 1971, 1972 (frafalt senere) og 1973. Tre måneder senere imøtgikk skatteyter varselet, mens det endelige etterligningsvedtak først ble meddelt skatteyter ca 2 år og 7 måneder deretter, 9. november 1984, dvs etter foreldelsesfristens utløp. For at et slikt foreløpig vedtak - truffet med det formål å avbryte foreldelsesfristen - skulle få en slik virkning, måtte det kreves at ligningsmyndighetene fulgte det opp med endelig vedtak og en endelig beregning innen «rimelig tid», hvilket retten fant at ikke var gjort. En kan således ikke se at saksforholdet er direkte sammenlignbart med vårt. Men for det andre, og viktigere, er at dommen ble påanket, hvoretter lagmannsretten fant at oppfølgingen hadde skjedd innen rimelig tid. Lagmannsretten uttalte bl a: «Retten antar imidlertid at det følger av rettspraksis at den tid som er gått med i nærværende sak, ikke er så betydelig at det foreløpige vedtaket av desember 1981 har tapt sin fristavbrytende virkning». Dette taler således heller for at etterberegningsadgangen hos oss ikke kan anses for tapt pg a passivitet, idet «passivitetsperioden»  var omtrent den samme som i vår sak. Dommen er inntatt i Utvalget 1988, side 76, jf vedlagte dok 19.

Heller ikke merverdiavgiftsloven § 56, tredje ledd kan tas til inntekt for at etterbergningesadgangen må anses for tapt pg a passivitet i et tilfelle som vårt. Bestemmelsen gjelder kun overordnet avgiftsmyndighets adgang til å endre et vedtak som først er truffet av underinstansen når endringen er til ugunst for den avgiftspliktige, og er således klart irrelevant i denne sammenheng. En viser forsåvidt til det som er uttalt ovenfor fra fylkesskattekontoret.

En kan heller ikke se at avgiftspraksis har statuert tap av etterberegningsadgang pg a passivitet i like eller lignende tilfeller som vårt.

Det relevante grunnlaget for å hevde at retten til å etterberegne er bortfalt ved passivitet, må etter dette eventuelt være annen rettspraksis på ligningsforvaltningens område. I den for-bindelse kan vises til artikkel av Ola Trygve Holt i Utvalget 1990, side 599, om tap av endringsadgang ved passivitet fra ligningsmyndighetenes side. Der pekes på at avgjørelse i Rt 1967/581 er den eneste (som han fant) hvor domstolene har funnet å burde avskjære endrings-eller etterligningsadgangen på grunn av passivitet fra ligningsmyndighetenes side. Av artik-kelen fremgår at det foreligger en omfattende domspraksis med motsatt konklusjon, hvoretter et par høyesterettsdommer. I Rt 1967/581 dreiet det seg om en psssivitetsperiode på 5 år.

  Forfatteren trekker den konklusjon at «Av rettspraksis må det allikevel kunne trekkes den generelle slutning at det skal svært mye til - i tid regnet - før endrings-eller etterlignings-adgangen er forspilt ved passivitet fra ligningsmyndighetenes side. Man skal naturligvis være varsom med å forsøke å stipulere en eksakt passivitetsperiode som ikke må overskrides, men jeg tror det nå er dekning for å hevde at «faresonen» i alminnelighet først nås ved passivitet i 4-5 år». Artikkelen er vedlagt innstillingen som dok 20. I høyesterettsdom av 7. desember 1995, inntatt i Utvalget 1996, side 3, jf side 10, har førstevoterende vist til artikkelen. Dommen følger vedlagt som dok 21.

Ut fra de foreliggende opplysninger i denne saken, er Skattedirektoratet således kommet til at etterberegningsadgangen ikke er tapt ved passivitet.

Subsidiært har klageren anført at selve avgiftsøkningen «bygger på feil faktavurdering og uriktig regelanvendelse/lovforståelse» for flere posters vedkommende, jf klagen (dok 10) side 4 flg. For oversiktens skyld behandles de enkelte punktene i samme rekkefølge som i klagen og fylkesskattekontorets redegjørelse.

1) Rentene Klageren anfører (jf dok 10 ) at fylkesskattekontoret selv burde ta den økonomiske konsekvens av en helt uakseptabel saksbehandlingstid, og flyttet samtlige terminer frem med minst to år med virkning for renteberegningen. Advokat Xx hevder at det i slike saker har utviklet seg en underhånden praksis ved fylkesskattekontorene, som ikke har skapt problemer for vedkommende fylkesskattekontor i den grad den er blitt kjent av overordnet forvaltningsorgan.

Til dette anfører fylkesskattekontoret at en har «beregnet renter i samsvar med merverdiavgiftsloven § 37 som stiller et absolutt krav om at det ved avgiftsfastsettelsen skal beregnes renter fra det tidspunkt avgiften skulle vært betalt. Fylkesskattekontoret har ikke adgang til å tilbakeføre riktig beregnet renter. Den riktige fremgangsmåten må her være å søke om ettergivelse av renter, hvilket vi også har påpekt i vårt brev av 07.06.93.»

 

  Skattedirektoratet skal bemerke at det følger av merverdiavgiftsloven § 37 at fylkesskattekontoret plikter å beregne renter ved etterberegning av avgift. Det dreier seg således om et lovbestemt påbud som fylkesskattekontoret plikter å følge i alle etterberegningssaker. Det forhold at renter er beregnet ved en avgiftsfastsettelse kan således ikke påklages til Klagenemnda for merverdiavgift. Påstanden må i tilfelle gå ut på at renter er beregnet med uriktig beløp. Slik påstand er imidlertid ikke fremsatt i dette tilfelle. Det bemerkes også for ordens skyld at iht fylkesskattekontorets følgeskriv til vedtak om etterberegning (dok 5), refererer kr 6 636 seg til for sen innbetaling, dvs «§ 36-renter», jf pkt 7) ovenfor, og kan følgelig etter sin art i det hele tatt ikke påklages til klagenemnda for merverdiavgift. Den relevante oppfølgingsmåte fra avgiftspliktige mht de fastsatte rentene vil således være å inngi en søknad om ettergivelse, som eventuelt vil bli tatt opp som en egen sak av Skattedirektoratet etter at klagenemndas avgjørelse foreligger. 

2) Tilleggsavgiften Tilleggsavgift er ilagt med 30 % for den del av etterberegningen som gjelder antatt uteholdt omsetning og uriktig fradragsført inngående avgift, se henholdsvis punkt 1), 2), 3) og 6) innledningsvis i innstillingen. Av disse er punktene 1) og 5) særskilt imøtegått av klageren også hva gjelder selve fastsettelsene av merverdiavgift. Når det her først tas stilling til spørsmålet om tilleggsavgift for nevnte fire punkter, er det følgelig under forutsetning av at avgiftsfastsettelsene også vedrørende punktene 1) og 5) er korrekte, hvilket blir drøftet nedenfor etter spørsmålet om tilleggsavgift.

Samlet tilleggsavgift for de fire forholdene utgjør kr 32 940.

Klageren v/adv. Xx mener at tilleggsavgiften må bortfalle i sin helhet vedrørende samtlige poster. I klagen (dok 10) argumenteres det mot tilleggsavgiften på generelt grunnlag, bortsett fra punkt 6) nevnt innledningsvis ovenfor i innstillingen, som kommenteres særskilt av ham i klagen og av avgiftspliktige selv i tilsvaret til redegjørelsen (dok 18). Om partenes anførsler siteres følgende fra fylkesskattekontorets redegjørelse:

 

   

Skattedirektoratet slutter seg til fylkesskattekontorets vurdering og konklusjon. Vilkårene for å ilegge tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven § 73 må anses for å være til stede for samtlige forholds vedkommende. Videre  finner vi heller ikke at den anvendte sats på 30 % kan anses for høy. Vedrørende punkt 6) innledningsvis i innstillingen, for mye fradragsført inngående avgift (differanse mellom innberettet og bokført) for 1. - 5. termin 1988, kr 76 416, fremkommer det riktignok ikke klart hverken av bokettersynsrapporten eller øvrige dokumenter fra fylkesskattekontoret om hvorvidt feilen ble «oppdaget» av bokettersynsrevisor eller av klagerens egen regnskapsfører. Det siste er søkt underbygget av klageren selv i tilsvaret til fylkesskattekontorets redegjørelse (dok 18), hvor det er fremlagt en erklæring fra regnskapsføreren på at han foretok «merverdiavgiftsberegning og innsendelse av vedlagte merverdiavgiftsoppgave, 6. termin 1986. Beregningen ble foretatt umiddelbart i forbindelse med regnskapsavslutningen av 1988". En kan imidlertid ikke se at dette er av betydning for spørsmålet om tilleggsavgift. Poenget må nemlig være, slik fylkesskattekontoret har påvist, at feilen ikke ble avdekket før i forbindelse med bokettersynet. Om opprettelsen av feilen formelt skjer i form av innsendelse av korrigert omsetningsoppgave i stedet for etterberegning av fylkesskattekontoret, foreligger likefullt hjemmel for å ilegge tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven § 73, jf henvisningen til bl a merverdiavgiftsloven § 55 nr 2 om når «mottatt omsetningsoppgave finnes å være uriktig eller ufullstendig eller bygger på regnskap som finnes ikke å være ført i samsvar med gjeldende regskapslovgivning». Ifølge bokettersynsrapporten var det oppgitt kr 76 416 mer i inngående merverdiavgift for 1. - 5. termin 1988 enn hva som var bokført i regnskapet for hele året. Forholdet ble altså først rettet opp etter at bokettersynet tok til.

  Skattedirektoratet foreslår etter dette at tilleggsavgiften stadfestes for samtlige forholds vedkommende.

3) Skjønn vedrørende privatforbruk Fylkesskattekontoret har her gitt et tillegg til omsetningen for 1985 og 1986 på brutto henholdsvis kr 100 000 og kr 80 000, herav 1/6 i utgående avgift, henholdsvis kr 16 667 og kr 13 333 for de to årene.

Bokettersynsrevisor har i vedlegg 14 til bokettersynsrapporten (dok 1) foretatt en beregning av klagerens disponoble kontanter til privat forbruk. Denne viste en kontantsvikt på henholdsvis kr 22 838 i 1985 og kr 34 081 i 1986. I vedlegg til klagen fra adv. Xx (klagen er dok 10, vedlegget til klagen er dok 12), har regnskapskonsulent Xx foretatt privatforbruksberegningen på en annen måte enn fylkesskattekontoret. Beregningen viser et disponibelt beløp på kr 68 018 i 1985 og kr 30 826 i 1986, og fremkommer slik:

  

 

 

  Fylkesskattekontoret har så i stedet tatt utgangspunkt i klagerens egen privatforbruksberegning, men korrigert for poster som en mener uriktig er utelatt på utgiftssiden. Etter dette har fylkesskattekontoret beregnet en kontantsvikt  på kr 16 853 for 1985 og et beløp på kr 826 til disposisjon for 1986, som ligger til grunn for inntektstilleggene på henholdsvis kr 100 000 og kr 80 000 for de to årene. Korrigeringene fremkommer slik:

- 1985, sitat fra redegjørelsen (dok 17), side 8:

 

 

 

 

- 1986, sitat fra redegjørelsen (dok 17), side 7/8:

 

 

 

   Når det gjelder 1985, kan en ikke se at korrigeringen på kr 20 722 for privatkonto er imøtegått i det hele tatt. Vedrørende posten reduksjon i privat gjeld på kr 58 149, hevdes i tilsvaret til redgjørelsen (dok 18) i korthet at gjelden aldri er blitt nedbetalt, hvilket eventuelt innebærer at utgiftssiden for dette året må reduseres med tilsvarende beløp, som igjen vil føre til at beløp til disposisjon øker tilsvarende. Fra tilsvaret til redegjørelsen siteres følgende:

 

 

 

 

Skattedirektoratet tar for sin del utgangspunkt i at det må stilles strenge krav til bevis når den avgiftspliktige ved avgiftsberegningen vil ha lagt til grunn et annet faktum enn det som er oppgitt i selvangivelsen. Sålenge gjelden er oppgitt i denne for 1984, men ikke tatt med for 1985, må den således anses for å være betalt i 1985 med mindre det føres klart bevis for det motsatte. At gjelden aldri er blitt betalt, fremstår såvidt vi kan se kun som en ren påstand som ikke er nærmere underbygget.      

En finner således at fylkesskattekontorets forutsetning om en kontantsvikt på kr 16 853 for 1985 er holdbar. Dersom man ikke kunne legge denne kontantsvikten til grunn ville det innebære at avgiftspliktige har hatt større utgifter enn han har hatt mulighet for å dekke. Dette forhold alene, eller ihvertfall sammenholdt med manglene i regnskapet, jf spesielt bokettersynsrapporten pkt 2 som påpeker manglende dokumentasjon av kontantomsetningen, må således gi adgang til å fastsette den utgående avgiften ved skjønn med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 55 ,første ledd nr 2.

Som nevnt ovenfor er skjønnstillegget for 1985 på kr 100 000 inkl. mva. Dette bringer klagerens privatforbruk opp i kr 83 147, hvilket en anser for rimelig og forsvarlig.

  Skattedirektoratet foreslår etter dette at ettreberegningen stadfestes på dette punkt.

Når det gjelder 1986, slutter vi oss til det som er uttalt ovenfor fra fylkesskattekontoret, både mht kontorets egne korrigeringer og kommentarene til anførslene i notene til regnskapskonsulentens forbruksberegning. Fra tilsvaret til redegjørelsen (dok 18) er imidlertid fremført ytterligere anførsler vedrørende aksjepostene i XX A/S og XX A/S samt renteutgiftene for dette året. Fra tilsvaret til redegjørelsen siteres følgende:

 

 

På samme måte som for 1985 kan en ikke se at klagerens påstander her er nærmere under-bygget. En finner således at fylkesskattekontorets forutsetning om disponibelt beløp på kr 826 for 1986 er holdbar. Det skal dog bemerkes at beløpet på kr 826 må korrigeres opp til disponibelt beløp kr 2 827 fordi aksjer på kr 2000 i xx fra 1985 er bortfalt i 1986. Det at klageren således praktisk talt ikke har hatt midler til disposisjon, sammenholdt med manglene i regnskapet, jf ovenfor under 1985, må således også for dette året gi adgang til å fastsette den utgående avgiften ved skjønn med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 55, første ledd nr 2.

Skjønnstillegget på kr 80 000 bringer klagerens privatforbruk opp i kr 82 827, hvilket en anser for rimelig og forsvarlig

Skattedirektoratet foreslår således at etterberegningen stadfestes også på dette punktet.

  4) Merverdiavgift vedrørende salg av privat utstyr Her har klageren ikke beregnet utgående merverdiavgift ved salg av privat utstyr. Slikt salg er avgiftspliktig etter merverdiavgiftsloven § 16 nr 4, 2. punktum. Salgssummen utgjorde kr 94 000. Herav er etterberegnet 1/6 i utgående avgift, kr 15 666 for 6. termin 1988.

Advokat Xx har ikke bestridt at salget er avgiftspliktig iht nevnte bestemmelse. Han mener imidlertid at staten her likevel ikke har noe avgift tilgode fordi det foreligger fradragsrett for inngående avgift betalt ved de tilsvarende kjøpene. Dette begrunnes slik, (sitat fra klagen, dok 10):

 

 

  Til dette har fylkesskattekontoret på sin side anført følgende, (sitat fra redegjørelse, dok 17):

 

   

Som det fremgår ovenfor, er avgiftsplikten for salget uomtvistet. Uenigheten gjelder kun spørsmålet om fradragsretten for det tilsvarende kjøpet.

Ifølge merverdiavgiftsloven § 16 nr 4 skal det ikke beregnes avgift av omsetning av varer fra  eieren til bruk privat eller til andre formål som «ikke har gitt fradragsrett for inngående avgift». Denne bestemmelsen gjelder likevel ikke når selgeren omsetter varer av samme slag i sin næringsvirksomhet, jf siste punktum. Selv om anskaffelsen av varene ikke var fradragsberettiget skal det således likevel beregnes utgående avgift ved videresalget sålenge selgeren omsetter varer av samme slag i sin virksomhet. Hensikten med bestemmelsen er å motvirke at den avgiftspliktige unnlater å avgiftsberegne avgiftspliktige leveranser, under henvisning til at disse har vært brukt privat. En ser dog at det oppstår en kumulativ effekt, slik det er anført fra advokat Xx.

  Det at salget blir avgiftspliktig, utløser altså i seg selv ingen fradragsrett for kjøpet. Fradragsretten for slikt privatkjøp reguleres derimot av merverdiavgiftsloven § 21, som avskjærer fradragsrett for kjøp av varer til annen bruk enn i virksomhet med avgiftspliktig omsetning.

Skattedirektoratet er etter dette kommet til at det ikke foreligger noen fradragsrett for kjøpe(ene)t og at fylkesskattekontorets etterberegning må anses for korrekt. En foreslår derfor for klagenemnda at etterberegningen stadfestes.

Skattedirektoratet tilrår etter dette at det treffes slikt

                  v e d t a k:

Den påklagede etterberegning stadfestes.

KLAGENEMNDAS AVGJØRELSE: Nemndas medlemmer Wilberg, Martinsen, Kirkenær, Andersen og Hansen har alle sagt seg enig i Skattedirektoratets innstilling.

                                                                              v e d t a k:

Som innstilt.